Jeg har lenge ment at livet er en avveining mellom flere områder. Man kan få noe, men man kan ikke få alt, og det man fokuserer på går på bekostning av noe annet. Det blir litt som statsene til en karakter i et rollespill. Man kan sette av så og så til ulike områder, styrke, intelligens og karisma, men jo høyere man prioriteterer et område, jo større blir kostnaden. Noen har svært mye å rutte med, andre har lite, men alltid er det denne avveiningen. Man kan selvsagt forandre sin betingelse fullstendig, men det innebærer tilsvarende risikable terningkast, og man tenderer å ende opp på stedet hvor man var. Svært få kan unnslippe sin skjebne, i hvilken som helst drakt den dukker opp.
Jeg vurderer nå å slutte i den ekstrajobben jeg tok meg. Det er for slitsomt, spesielt mentalt, det er meningsløst i sin repetisjon og jeg tjener for lite. For arkivet er dette snakk om en ekstremt lavstatus og lavtlønnet jobb, så lavt som du kan tenke deg, og så litt mer, akkurat som mine forfeilelser er større og mer ekstreme enn du kan ane. Slik det er nå, er dette den eneste måten jeg kan få inn ekstra penger på, og det er dessuten eneste måte å late som jeg har en CV. Selv om jeg er en naturlig svindler og conman (confidence man) kan selv ikke jeg svindle noen med ingenting, litt som man må ha på seg dress når man entrer salongen. Det går bare ikke å stille opp naken.
Saken er at det tar for lang tid å opparbeide meg økonomisk overskudd til å nå mine mål, som er en egen bolig. Det vil ta meg to år å være i nærheten, dette med mye sjeledrepende arbeid. Jeg får jo heller ingen arv. Og jeg vil kanskje måtte fortsette med faenskapet for å holde på det jeg skaffet meg, med betjening av lån og drit. Jeg finner det allerede uutholdelig, og sverget for lenge siden at jeg aldri skulle gjøre den type arbeid igjen. Jeg må nå åpne for muligheten at målet er utilgjengelig, at det er en form for hubris å forsøke å erverve meg noe jeg ikke har mulighet til, gitt tilstanden. Det er en form for hubris å forsøke å overskride sin betingelse. Se bare her:
Jeg vurderer nå å slutte i den ekstrajobben jeg tok meg. Det er for slitsomt, spesielt mentalt, det er meningsløst i sin repetisjon og jeg tjener for lite. For arkivet er dette snakk om en ekstremt lavstatus og lavtlønnet jobb, så lavt som du kan tenke deg, og så litt mer, akkurat som mine forfeilelser er større og mer ekstreme enn du kan ane. Slik det er nå, er dette den eneste måten jeg kan få inn ekstra penger på, og det er dessuten eneste måte å late som jeg har en CV. Selv om jeg er en naturlig svindler og conman (confidence man) kan selv ikke jeg svindle noen med ingenting, litt som man må ha på seg dress når man entrer salongen. Det går bare ikke å stille opp naken.
Saken er at det tar for lang tid å opparbeide meg økonomisk overskudd til å nå mine mål, som er en egen bolig. Det vil ta meg to år å være i nærheten, dette med mye sjeledrepende arbeid. Jeg får jo heller ingen arv. Og jeg vil kanskje måtte fortsette med faenskapet for å holde på det jeg skaffet meg, med betjening av lån og drit. Jeg finner det allerede uutholdelig, og sverget for lenge siden at jeg aldri skulle gjøre den type arbeid igjen. Jeg må nå åpne for muligheten at målet er utilgjengelig, at det er en form for hubris å forsøke å erverve meg noe jeg ikke har mulighet til, gitt tilstanden. Det er en form for hubris å forsøke å overskride sin betingelse. Se bare her:
Rottene i EU vil gjøre det umulig å bo i gamle boliger for fattigfolk. Slik kan de tvinge folk inn i smartbyene sine. Dette i en tidsperiode på bare syv år. Hvorfor tar jeg nederlaget på forskudd? Går det ikke an å bekjempe dette? Vel, folk tok vaksinene. Man må se skriften på veggen. Globalistene får gjennomført sin politikk overalt inntil undergangen.
Hvis så vil alt mitt arbeid for å skaffe egen bolig være bortkastet. Dette er energi jeg kan bruke til å do ut dese med noe annet, og så eventuelt trykke inn avtrekkeren når min skjebne endelig innhenter meg.
Dessuten vansmekter jeg her jeg bor. Det er alt for lite stimulanse. Vel er jeg introvert, men jeg trenger positive interaksjoner med andre mennesker. Her møter jeg aldri noen. Dette viste seg spesielt da det var sånn bygdefest i sommer. Jeg var the odd man out som aldri før. Den eneste kvinnen som kontaktet meg var en vordende bestemor av ekstremt lav arbeiderklasse, med allting dertilhørende. Det er ingenting her for meg, ingen fremtidsforhåpning i menneskeverdenen. En søt trønderpie syntes at jeg satt der og så så ensom ut. Hun hadde enda mer rett enn hun aner. Kvinneintuisjoner tar sjelden feil.
Heller ei kan jeg flytte inn til en by og bo i en papphybel, slik jeg levde før. Den tiden er forgangen, og man skal aldri oppsøke mumiekrypten av forgangne tider. Jeg vil svært lite utav det den gangen (les: sex) og ville fått enda mindre nå, spesielt siden jeg har blitt eldre og 95% av kvinnene er vaksinert. Dessuten er sex, tro det eller ei, ikke et mål i seg selv. Sex er for å få barn eller få inspirasjon i gudeverdenen (mentale barn). Uten er det meningsløst, spesielt etter å ha nådd en viss alder. Man skal som sagt ikke jage etter forgangne tider. Jeg kan ikke gjøre opp for mine ødelagte tenår, tyveår, tredveår +++. Forsøket er en form for hubris som alltid vekker gudenes vrede.
Et alternativ ville vært å flytte sør til landet, utenfor en by som Hamar eller Elverum, som ikke var blokkert med bompenger. Jeg kunne bo i utakten (mente utkanten, åpenbart Freudiansk) og fortsatt ha tilgang til former for byliv. Men å flytte vil koste nesten like mye som mine besparelser til bolig, og i henhold til loven om avveining, vil jeg antakelig måtte gi fra meg noe av det jeg har nå i form av disponerte kvadratmeter og muligheten til ro og fred.
Hvis jeg slutter i denne jobben, vil mine muligheter til besparelser bli patetiske. Jeg greide såvidt å betjene en regning på bilen etter å ha vært edru i åtte måneder, som eksempel. Et alternativ er å selge bilen, men da blir jeg enda mer landfast. Et annet alternativ er å bite i det sure eplet, og betale globalistskatten som kreves for å kjøre inn til Steinkjer til et eller annet formål, gym, boksing, jobb, sosialisering.
Saken er at jeg vet meget godt av livet er nå, og at det kanskje ikke blir noen fremtid, på noen måte. Jeg savner sårt stimulanse, til punktet at jeg går rundt og er kronisk deprimert, med tilsvarende lite produktivitet. Men kanskje kunne jeg kaste fra meg alt, og satse alt på et eneste kort og terningkast. Jeg kunne satset på å tjene noen små slanter på å selge porno som skrift på Amazon, og gi faen i alt annet, gitt at fremtiden allerede er borte. Det er muligheten jeg ser. Som jeg skal skrive om en annen gang, som Saville sier, man må satse på det man satser på, og jobbe med sine lidenskaper istedet for å vansmekte. Jeg tror han har et poeng.
Saken er at jeg brukte hele livet mitt opp til nå, med tilsvarende satsing på få kort. Jeg lyktes ikke. Hvem sier at det skal være annerledes nå? Rett nok har jeg fjernet visse møllestener om min hals, men arrene og erratismen vedblir. Jeg har forsatt disse trekkene at jeg kun greier å arbeide med noe, eller forholde meg til noe i bursts av energi, som jo er et trekk ved traumatiserte mennesker. Hvilket mer er, disse burstene kommer bare om jeg opererer under en form for håp. Hvis ikke er det ikke noe. Men jeg kunne dra ut pluggen og entre en ny form for guddommelig illusjonsverden, slik jeg gjorde i Sol invictus-dagene, og gi faen i konsekvensene. Den gangen ble jeg ikke engang utgitt i et studentmagasin selv med mine beste tekster, og ble møtt med fnysende kvinner siden jeg var fattig som før etter all min innsats.
Hvis jeg skal gjøre som jeg føler, vet jeg hva det er. Da trekker jeg ut pluggen og gir faen. Denne jobben gir smuler, uansett hvor hardt man jobber. Man kan ikke jobbe seg rik på McDonalds. Heller risiko, tenker jeg. Min hånd feilet før, men jeg kan ikke la det stanse meg. Hvis det er min skjebne å forgå i uforløst fattigdom, får det så være. Jeg vil at det skal være på min betingelse, mens jeg gjør det som er i min natur å gjøre. Det er der allerede. Jeg vil være en samfunnsfiende. Jeg må bare gjøre det mer.
Det betyr at enda et av mine håp har blitt knust som et bibelsk barnehode mot steinene. Alt til nå har vært meningsløse manøvreringer mot porter som aldri åpnes, som et insekt fanget i et glass. Kanskje har tiden kommet for å løfte alle terninger fra bordet, og forandre betingelsen helt. Anta en eller annen ekstrem persona, som Jensen i sine velmaktsdager, og se hva som skjer. Sist jeg gikk i duell med kvinneflokk og middelklassen, tok de fra meg alt. Nå har jeg ingenting å miste, bortsett fra gjenstandene i min bolig. De vil nok forsøke å ta det også ved første ransakelsesordre. Det er jo det som skjer journalister i Danmark når de taler mot globalistene.
Hvis så vil alt mitt arbeid for å skaffe egen bolig være bortkastet. Dette er energi jeg kan bruke til å do ut dese med noe annet, og så eventuelt trykke inn avtrekkeren når min skjebne endelig innhenter meg.
Dessuten vansmekter jeg her jeg bor. Det er alt for lite stimulanse. Vel er jeg introvert, men jeg trenger positive interaksjoner med andre mennesker. Her møter jeg aldri noen. Dette viste seg spesielt da det var sånn bygdefest i sommer. Jeg var the odd man out som aldri før. Den eneste kvinnen som kontaktet meg var en vordende bestemor av ekstremt lav arbeiderklasse, med allting dertilhørende. Det er ingenting her for meg, ingen fremtidsforhåpning i menneskeverdenen. En søt trønderpie syntes at jeg satt der og så så ensom ut. Hun hadde enda mer rett enn hun aner. Kvinneintuisjoner tar sjelden feil.
Heller ei kan jeg flytte inn til en by og bo i en papphybel, slik jeg levde før. Den tiden er forgangen, og man skal aldri oppsøke mumiekrypten av forgangne tider. Jeg vil svært lite utav det den gangen (les: sex) og ville fått enda mindre nå, spesielt siden jeg har blitt eldre og 95% av kvinnene er vaksinert. Dessuten er sex, tro det eller ei, ikke et mål i seg selv. Sex er for å få barn eller få inspirasjon i gudeverdenen (mentale barn). Uten er det meningsløst, spesielt etter å ha nådd en viss alder. Man skal som sagt ikke jage etter forgangne tider. Jeg kan ikke gjøre opp for mine ødelagte tenår, tyveår, tredveår +++. Forsøket er en form for hubris som alltid vekker gudenes vrede.
Et alternativ ville vært å flytte sør til landet, utenfor en by som Hamar eller Elverum, som ikke var blokkert med bompenger. Jeg kunne bo i utakten (mente utkanten, åpenbart Freudiansk) og fortsatt ha tilgang til former for byliv. Men å flytte vil koste nesten like mye som mine besparelser til bolig, og i henhold til loven om avveining, vil jeg antakelig måtte gi fra meg noe av det jeg har nå i form av disponerte kvadratmeter og muligheten til ro og fred.
Hvis jeg slutter i denne jobben, vil mine muligheter til besparelser bli patetiske. Jeg greide såvidt å betjene en regning på bilen etter å ha vært edru i åtte måneder, som eksempel. Et alternativ er å selge bilen, men da blir jeg enda mer landfast. Et annet alternativ er å bite i det sure eplet, og betale globalistskatten som kreves for å kjøre inn til Steinkjer til et eller annet formål, gym, boksing, jobb, sosialisering.
Saken er at jeg vet meget godt av livet er nå, og at det kanskje ikke blir noen fremtid, på noen måte. Jeg savner sårt stimulanse, til punktet at jeg går rundt og er kronisk deprimert, med tilsvarende lite produktivitet. Men kanskje kunne jeg kaste fra meg alt, og satse alt på et eneste kort og terningkast. Jeg kunne satset på å tjene noen små slanter på å selge porno som skrift på Amazon, og gi faen i alt annet, gitt at fremtiden allerede er borte. Det er muligheten jeg ser. Som jeg skal skrive om en annen gang, som Saville sier, man må satse på det man satser på, og jobbe med sine lidenskaper istedet for å vansmekte. Jeg tror han har et poeng.
Saken er at jeg brukte hele livet mitt opp til nå, med tilsvarende satsing på få kort. Jeg lyktes ikke. Hvem sier at det skal være annerledes nå? Rett nok har jeg fjernet visse møllestener om min hals, men arrene og erratismen vedblir. Jeg har forsatt disse trekkene at jeg kun greier å arbeide med noe, eller forholde meg til noe i bursts av energi, som jo er et trekk ved traumatiserte mennesker. Hvilket mer er, disse burstene kommer bare om jeg opererer under en form for håp. Hvis ikke er det ikke noe. Men jeg kunne dra ut pluggen og entre en ny form for guddommelig illusjonsverden, slik jeg gjorde i Sol invictus-dagene, og gi faen i konsekvensene. Den gangen ble jeg ikke engang utgitt i et studentmagasin selv med mine beste tekster, og ble møtt med fnysende kvinner siden jeg var fattig som før etter all min innsats.
Hvis jeg skal gjøre som jeg føler, vet jeg hva det er. Da trekker jeg ut pluggen og gir faen. Denne jobben gir smuler, uansett hvor hardt man jobber. Man kan ikke jobbe seg rik på McDonalds. Heller risiko, tenker jeg. Min hånd feilet før, men jeg kan ikke la det stanse meg. Hvis det er min skjebne å forgå i uforløst fattigdom, får det så være. Jeg vil at det skal være på min betingelse, mens jeg gjør det som er i min natur å gjøre. Det er der allerede. Jeg vil være en samfunnsfiende. Jeg må bare gjøre det mer.
Det betyr at enda et av mine håp har blitt knust som et bibelsk barnehode mot steinene. Alt til nå har vært meningsløse manøvreringer mot porter som aldri åpnes, som et insekt fanget i et glass. Kanskje har tiden kommet for å løfte alle terninger fra bordet, og forandre betingelsen helt. Anta en eller annen ekstrem persona, som Jensen i sine velmaktsdager, og se hva som skjer. Sist jeg gikk i duell med kvinneflokk og middelklassen, tok de fra meg alt. Nå har jeg ingenting å miste, bortsett fra gjenstandene i min bolig. De vil nok forsøke å ta det også ved første ransakelsesordre. Det er jo det som skjer journalister i Danmark når de taler mot globalistene.
RSS Feed
