|
|
|
Hvis det finnes noen nøkkel (Det kan man undre på) så vil den finnes her: Det har alltid vært mitt trekk at jeg opererer under energiske "bursts." Det er den eneste måte jeg operer, og etterpå er jeg ofte ute av det, ofte for måneder og år av gangen. Underlig. Og atter. Snakket fungerer ikke.
0 Comments
Bronze age pervert skriver:
Paglia said once that the real novelty of the one God was that he spoke the world into existence. How different this was from all other creation myths! All pagans knew the world was eternal, and that its present condition was a result of cycles of birth, rebirth, regeneration, copulation: the Japanese even have myths about gods shitting on fields to make them fertile! How proper, it makes many other things about Japanese culture easier to understand. Monotheism, even of the intellectual or deist variety, and especially that variaty, makes all kinds of claims too about the lawfulness of matter or nature, about intelligent design and the like. It's actually much closer to the science that claims to disprove it, than to the original paganism of all mankind. So much of this story makes time a line and makes matter conditional on a deity or a creator that lives outside it: the creation of matter out of nothing, the creation of your soul out of nothing. Matter is dead, in some ways homogenous, and its meaning is "divine" only in the sense that it reveals the creation of the external deity, or even better, just the laws he made to govern it. It seems and feels wrong, or runs against the immediate perception of the world, so it requires faith, a concept unknown to ancient pagans of all kinds. For this reason the Romans considered Christians and Jews to be no different from atheists. Man vil vite hvordan jeg har blitt motstander av den avklarende, rasjonaliserende og rendyrket erkjennelsesmessige virksomhet. Det er å sette vognen foran hesten. Alt man fokuserer på får man mer av, samtidig som endeløs erkjennelse og dialektikk tar bort energien som kan brukes til faktisk handling (en måte å oppnå trygghet). Forut for tanken kommer følelsen, og bakenfor tanken har du din egen kropp. Her er det som utgjør en meget viktig nøkkel for meg, basert på kropp. En tanke er at jeg faktisk bør begynne med Yoga. Noe sier meg at å innlate seg med sine forsterkede ønsker ikke er helt sunt. Noen hintet meg om denne nettsiden: https://www.ourcivilisation.com
Her tar man vårt sivilisatoriske forfall for seg. Argumentet er at når en dement person bruker vannkokeren på en kokeplate, er det vitnesbyrd om et forfall som ikke kan hentes tilbake. Likeledes, en sunn person vil i en usunn tid ikke bli forstått. Med Helge Iberg om den som taler mot det bestående: Det oppfattes ikke engang som et argument. Et enkelt eksempel er å være motstander av nedstegningen av samfunnet. Denne harde lærdommen blir jeg konfrontert med gang på gang. De fleste mennesker man må forholde seg til i vår tid, er per definisjon sinnssyke. Ingenting kan hente det tilbake. Denne Atkinsom som står bak nettsiden har en interessant tankemåte. En svært enkel og fungerende logikk som jeg ikke har sett andre steder. Du kan selvsagt kalle det logosentrisk, låste kategorier innen sannheter man ser som uforanderlige. Virkeligheten er selvsagt mer dynamisk og flytende. Som jeg var inne på i diskusjoner om saken, situasjonen kan når som helst forandres og gi en gjenkomst til realisme, bare man får nok ødeleggelse eller påvirkning utenfra. Inntil da må antakelig sannsigere og de forstandige ligge lavt. Mennesket straffes ikke for sine synder, men av dem. For de korrekte blir den verdenen de skaper deres egen straff. Bare synd de dreper alt jeg holder av i samme slengen. Jeg bør finne min egen stamme. En vennlig påminnelse fra filosofiens verden. Bare de med en sjel og en samvittighet vil forstå budskapet.  Kom over denne interessante videoen. I den forbindelse bet jeg merke i disse kommentarene:
Before Christ, the masculine ideal in the Middle East was the man able to speak in prose. In the desert, there were two ways to acquire a title of nobility: the sword and poetry. A man of the desert cannot guarantee his power by owning land. It would be absurd, we are in the desert! It was for this environmental reason that the man considered the most virile was the man who is able to speak in rhymed prose, while he is in the midst of war, in the midst of battle. He awakens the passions of his companions and his disciples and he shows his enemy that he is not afraid. Today, we can still see people showing a little this instinct. We respect someone who can be funny because he shows that he is so comfortable in a social situation that he is able to fully express his creativity. He is not afraid, so he can manifest his creativity fully. The Poet of the desert was this man who showed the sensitivity of his soul before the danger. He satirizes, he speaks of gods in front of fighters, in front of his enemies, in front of the uncertainty of the desert and in front of his inevitable killing ... In truth, he is strong to show the feminine of his personality and we said then that the gods and goddesses speak through these ideal men. Not afraid! Creativity in front of adversity! True love for destiny. After Christ, after the Alpha and the Omega who spoke eloquently in the language of low-caste men, the Aramaic, after there was faith in the discourse of absolute Truth descended on earth, there has been an impoverishment of the oriental language. There was a time the word has become more masculine in a way, it has become more direct, less poetic, less beautiful ... Today, there are only mediocre dialects left. Whereas in the past there was a sort of hierarchy of speech. The plebbe had her little words and her vulgar words. Noble men had their beautiful language and their sattires. Eastern man projected the supposed discourse of truth onto the outside world, his moods and desires are no longer a source of truth for him. For him, they are the source of evil itself and therefore there can be no more hierarchy of speech. Obviously,there can be no more hierarchy of expression of desires...The effort of men of God has stopped this tradition intrinsic to the environment of the desert. So, in the Middle East, Christ was also a symbol of death in a sense... Your video made me think about this union between the feminine and the masculine. og: I was just thinking something similar the other day! The logos is the word, the breath, speech, is the masculine embodiment of the feminine spirit. This is the muse/poet dynamic, or the medieval knight/lady dynamic og: If Christ was the man who killed the Feminine spirit/poetry in the Middle East, Socrates was his equivalent in Europe... There was a same psychic reality that manifested itself in those two regions. En interessant tanke er om det dionysiske element ikke kan sies å være feminint, all den tid det er instinktuelt og emosjonelt. Man må ha balanse i alle ting. Det er farlig å ignorere en gud. Kanskje kommer jeg frem til mer etter å ha meditert over saken. Svært fornøyelig mini-dokumentar, som appellerer direkte til min gamle lidenskap for Irak og bronsealderen. Det er dessuten høyaktuelt for vår tid. Ingen kan si når en kollaps kommer, men den kommer. Innen vår levetid er omme vil tidlig 2000-tall fremstå som en fjern drøm. Dokumentaren sier kanskje noe om hvorfor midtøsten ibor lavtillitssamfunn. Alle kan stjele din sau og kone når som helst. Men kanskje var det alltid på den måten, gitt stedets klima og beliggenhet. Ingen ene gruppe med nomader er ansvarlig.
I disse dager er jeg forøvrig i ferd med å bli kjent med en skikkelse som kaller seg "Bronze age pervert," en romantiker på diverse felter, slik jeg er det, antakelig. Det kan bli et spennende bekjentskap. Kom over denne. Budskapet er enkelt i sin brillianse. Du må spise, ellers forblir du low energy og stresset utover dagen. Jeg gjør ting feil, og trenger å nøste opp i alle feilgrep så jeg kan få en grunnleggende funksjonalitet. Jeg tror dette er et viktig trinn, fordi jeg minimerer mine behov når ting går dårlig og kan gå hele dagen uten å kjenne sultfølelse. Det er svært viktig å få startet dagen på morgenen. Ha gode rutiner, ikke dårlige ... På et vis matcher dette budskapet mitt anti-asketiske standpunkt også. Kropp er liv.
Jeg har sett meg lei på Youtubes tankesensur og brutaliteten til normies og arbeidere, det såkalte 100-IQ sjiktet. Du vil kanskje ikke tro meg, men 100-IQ sjiktet er noe av det verste som er. Mennesket er og forblir en hund som går til angrep på alt det hunden ikke forstår. Normies forstår status, komfort og trygghet. Noe annet verken kan eller vil de forstå.
Av den grunn har jeg forsøkt å finne plattformer hvor jeg kan poste videoer og samtidig ivareta min kunstneriske integritet. Viktigst for meg er videokvalitet. Jeg vil at alt skal være så tett opp mot originalen som mulig. Siden jeg driver med videoredigering, er forøvrig vannmerker noe av det verste jeg vet. Men over hele linjen er det det samme. Bitchute, LBRY, Odyseey, alle har de en heller laber videokvalitet, komplikasjoner i sin software, og nettsamfunnene er små. Dermed er jeg prisgitt youtube, som sensurer meg. Ytterst sett er videokvalitet et spørsmål om kapital. Vi er i storkapitalens vold nå. På Facebook snakker jeg ikke med normies mer. Jeg orker bare ikke. Jeg er aktiv på Gab og Minds, men der er problemet annerledes. Det hele fortoner seg som en gigantisk pølsefest av menn som er av samme inklinasjon som meg. Blant annet har jeg blitt halvveis kjent med en tydelig intelligent oversetter. Sikkert en hyggelig type, men ... Det blir som to pantere som møtes i jungelen. Hvis mennesket er inndelt i ledere, følgere og selvstendige, er vi nok begge selvstendige. Problemet er at slike pantere ikke har så mye å gi hverandre. Jeg er ikke egentlig interessert i menn, det jeg trenger er en stamme som er mottakelig for de tingene jeg representerer og gjør. Dette er fraværende i dag. Jeg lever som i et ørkenlandskap. Et samhold på nett er desto viktigere nå som min siste aveny i form av det lokale treningssenteret er nedstengt. Men det har altså ikke nyttet. Dessuten er jeg jo på stedet hvil med produksjonen, så det er vanskelig å hevde egoet sitt på den måten. Ja, jeg har et behov for å hevde mitt ego. Jeg er en mann, for helvete. Det er akkurat det. Zeus, Poseidon og Hades beseiret Titanene og delte verden seg imellom. De var jo brødre. Men de var ikke interessert i hverandre, de ville ha hver sine dryader, nymfer, havfruer og vannånder å herske over. Pølsefester gjør seg ikke. Man trenger sin motpol og det myke avtrykk. Problemet er jo at alle kvinner man kan tenkes å møte allerede er hjernevasket og sinnssyke. Det har marxist-universitetet sørget for. Produksjonen er ikke-eksisterende fordi jeg er syk, deprimert og paranoid. Likevel har det slått meg at dette skyldes rotet på datamaskinen. Alt er et eneste kaos av notater alle steder, og det hindrer fremdrift. Det blir det store spørsmålet om årsak og virkning. Hvem vet hva som kom først, kaoset eller lammelsen? Til og med pornoens veier synes stengt. Var innom en side som hadde slike gamle filmer fra den gamle tiden, fritatt korrekthetens klamme grep. Der ville jeg kunne godtatt at kvaliteten var dårligere, men nei ... flere av disse sidene legger ut rulletekst på alt. Det er til å bli gal av. Ved alder 40 har man i snitt bare en venn, sies det. Da kan det se dårlig ut for meg, fordi jeg er tydeligvis en som trenger å få oppmerksomhet og følelsesmessig stimulanse på ulikt vis. Men hver gang jeg strekker meg ut, kommer en glefsende hundeflokk. Jeg hater dette landet. Målet nå er å ta babysteg, holde ut og se hva morgendagen kan bringe. This too shall pass. Men hvis jeg makter å komme meg til en aktiv fase igjen når denne selvmordsvinteren er over, kan jeg ikke kaste det bort på dataspill og fjolleri når de som lever mer regimenterte liv har ferie. Huff. Si ihvertfall fra om du har en flokk med dryader å låne bort. Vesten har mange perler, skrev jeg en gang for lenge siden, med eksempel i denne sangen. Glemt av ... vel, alle, bortsett fra de ekstremt fåtallige. Man kan vel kanskje si at der hundre edle krigere går til grunne for at en helt skal reise seg, er muligens noe av det samme tilfelle i kunsten. Ethvert storverk har mange forløpere og kvestede brødre liggende igjen på slagmarken. Angående onde øyne og onde stemmer, var det noen forferdelige (ja, de var forferdelige) boomere som hevdet overfor meg at all god musikk var blitt laget på deres tid. Arrogansen og narsissismen i dette er utålelig. Jeg kom over dette ganske nylige verket som har kvaliteter som jeg har vanskelig for å sette fingeren, men her er en kraft skjult. Vedkommende er en dansk solo-artist på synth. Det er interessant, fordi jeg trodde først det var min venn i det danske prosjektet Nattefrost, en person jeg kjente en gang i tiden. Tittende på det halvt dekkede bildet til Halindir, ser jeg at dette ikke stemmer. Vedkommende er for ung og blond, sitat fight club ... he he. Han, altså den blonde, altså ikke Nattefrost, har tydeligvis sluppet musikken sin fri for allmen bruk også. Det åpner for muligheter, uten at jeg helt vet hva. Prosjektet jeg stanger mot, som er aktuelt, er mer italiensk anrettet. Selv er jeg også for det meste en middelhavssjel, da jeg ulikt protestantiske germanere er i besittelse av faktiske følelser og faktiske tanker. Den norrøne tematikken er dog svært interessant. Kanskje kan man trikse dette i noen retning. Hvem vet? Iallfall ikke jeg, og det er det heller ikke mitt ansvar å vite. For nå holder det å rope på Haldir, jeg mener Halindir. Alt jeg tar i blir ikke til gull. Det gjelder å foredle seg, en gjenkommende tematikk i disse dager, siden jeg ønsker å legge mine juvenile trekk fra meg, og som alltid, bli en annen. Tenkte jeg skulle fortsette min serie med gudinnevideoer, men da kun med det jeg virkelig synes å ha noe for seg, ikke de siklende vulgaritetene og det som på ulikt vis er mindre vellykket. Det har forøvrig gått opp for meg at mine dansedamer består av respektivt kvinnelige artister (sangere) rendyrkede dansere, og skuespillerinner. Av disse er nok danserinnerne mest "classy" om du kan si det på den måten. På noen områder lønner det seg nok å rendyrke seg. Forøvrig er det utrolig for meg hvordan mainstream synes å glemme de terter som var store selv ved gårsdagen. For mainstreamen er det som om det aldri har eksistert. Det er nok kvinners store lidelse dette, iallfall vakre kvinner. Samtidig viser det hva normies er laget av, svikefulle hunder der de er. Jeg er ikke på den måten. Lenge etter at bildet er borte, vil jeg huske det. Så! La oss komme til saken. Her er noe av den vellykkethet jeg hevder å påberope meg, og med det (disse tingene henger sammen) noe av det som har litt klasse over seg. Atter har vi mine gjenkommende Girls Aloud, denne gangen satt til militante toner. Skjønnhet og militantisme henger jo sammen på mer sublime måter enn vi kan ane. Det er nok å si at militantisme skaper skjønnhet, og at skjønnheten er det som igjen motiverer militant virksomhet. Girls Aloud representerer jo det ypperste av Anglo-Saksiske damer. Det ligger så langt tilbake i tid, og jeg husker det knapt, men i en av mine journaler skulle jeg vel skrive om hvordan kvinner fra "loveristiske" og "fighteristiske" nasjoner arter seg annerledes. Frankrike med sin mykhet og sitt skjønnhetstyranni kan sies å være et "loveristisk" land. Anglo-Sakserne med sin direktehet og sin hardnesede sadisme er helt klart fightere. På den måten arter kvinnene deres seg mer direkte også, tenker jeg. Litt som Valkyrjer fremfor nymfer. Det gjelder å holde tungen rett i munnen (eller ikke). Linjene er også renere fremfor å være lag på lag med folder. Siden jeg er militant og en fighter selv, er det nok den slags kvinne jeg foretrekker. Snakkende om vellykkethet, denne er så vellykket at det er smertefullt. Dette er også rendyrkede dansedamer i form av Pan's People, så man slipper å kombinere miming i sin remediering av ny musikk. Sangen er Italiensk høykultur og damene har rent Anglo-Saksisk blod. What's not to like? Hører jeg noen klagemål i den retning blir resultatet henrettelse. Ja, videokvaliteten er meget dårlig, men dette er materiale som ligger 50-60 år tilbake i tid. Fordelen er at man ikke får noe gnål med copyright i denne vår gjennomregulerte tidsalder. Regulering dreper forøvrig all frihet og med det, kunsten. Ironien er at det som ble laget på tidlig 2000-tall ikke var stort bedre. Dessuten, perfeksjon var aldri hensikten, det er det imperfekte i seg selv som viser til det store bilde. Hvis man ser nøye etter, er heller ikke dansen helt symmetrisk. Nettopp. Kaos og orden hører sammen. De skal aldri forekomme alene. Selve klippet er så kort at jeg måtte klippe det opp og reversere enkelte deler, og sette det sammen på en måte som delvis skjuler reverseringen. Dette var nødvendig, gir denne delvise imperfeksjon som peker mot gudinnebildet, som sagt, og gir samtidig dansen et overjordisk preg. Kunne tenke meg å bruke denne enten til min aforismesamling eller artikkelen om det forsterkede ønske, fordi hvis man ser tekst og dans i sammenheng, er dette sannelig mitt forsterkede ønske representert. En herregård hvor solkongen sitter og drikker honningbedugget mjød, mens hestene springer innenfor innhengningen og kvinnene løper barbrystet utenfor, eller var det motsatt? Skulle egentlig poste en annen variant av denne (med en annen sang) men det er nok en grunn til at jeg har unnlatt å legge den ut alternative versjonen. Tematikken for dansedamene er som sagt Anglo-Saksisk, men den uforlignelige Blümchen er kan hende enda bedre. Hun er halvt tysk, halvt kroatisk. Uten å avsløre for mye er dette en konstellasjon som også skal brukes i et bokverk. Nøkkelen er altså et krigersk fjellfok som kan motvirke de feighetstypuser og samarbeidstypuser som de nordlige folkeslagene har blitt under protestantismens påvirkning ...
Jeg har dessverre vært rimelig satt ut den senere tid. Det er ikke alle detaljer jeg vil komme med, men vinterdepresjonen har ført meg ut i landskaper jeg ikke vil være. For det første får jeg ingenting gjort. Det er helseangst og resignasjon. Siden hodet bader i dopamin, er alt sultfølelse borte. Det er en demper på alle ting, mest av alt smerte. Frustrasjonen gjør at jeg langer ut, sier og gjør ting som slett ikke er fordelaktige. I verste fall utslettes Youtube-kanalen min, eller noen vil finne det for godt å politianmelde meg. Responsen på lidelse i Norge er jo alltid forfølgelse. I Norge er man ikke tillatt å ha følelser eller en menneskelighet.
Det er så. Noe av problemet er at når jeg er i en slik tilstand, lever jeg i en slags australsk drømmetid. Alle tidens grenser oppløses. Det som har skjedd for lenge siden, blir like aktuelt som det som kan skje. Samtidig oppfattes alle tilstander som permanente. Det er jo egentlig ikke sant. This too shall pass, som det heter. Hvis jeg skal komme ut av resignasjonen, må jeg rett og slett sette foten ned overfor meg selv. Jeg må for all del unngå alkohol. Det er ikke det at jeg drikker så mye, men hvis jeg har i meg åtte øl, går minst to døgn bort, ett til drikkingen og en til å komme meg. Dagene blir snudd på hodet, og jeg får denne fordreiningen der jeg sier og gjør ting. Jeg må også forsøke å bli mer aktiv, og bare leve med denne helseangsten. Dette vil medføre at jeg konfronteres med ekte smerte, men sånn er det bare. Jeg kan ikke fortsette å flykte. Det sier seg selv at jeg ikke får gjort noe avansert i denne tiden. Jeg kan ta små babysteg med rudimentære handlinger, det er alt. Når våren kommer, vil det være annerledes. Så det er offisielt. Jeg setter foten ned overfor meg selv, konfronterer smerte og angst, og begynner med babystegene. Dette må til, før man kan strene rundt som en Titan. Hun her var søt. Jeg vil være stefaren hennes, jeg også. Som de som virkelig kjenner meg vel vet, kan jeg sies å være 50% overtroisk og 50% rasjonell. Det man ofte ikke forstår er at begge deler er gjeldende, samtidig. Slik er det alltid, fordi enhver tilstand er preget av flere faktorer, ikke en (og med det kan man på enkleste måte oppløse hele filosofiske systemer). La meg så snakke om min overtro, eller det man litt generøst kan kalle tilfeller av synkronisitet.
I korte trekk. På et tidspunkt ble jeg kjent med en slags astrolog. Denne personen så mitt horoskop og mente at mitt liv var underlagt det vediske Ketu, en slags demon som amputerer alt for deg for å tvinge deg i åndelig retning. Jeg fattet med dette interesse for Vedisk astrologi. Jeg fant endelig et program som kunne stille fødselshoroskop, og dro dette hjem til min mor, for å analysere venner og kjente. Vediske horoskop er forøvrig fundamentalt forskjellige fra de laget i vestlig tradisjon. Det viste seg at mitt horoskop var blitt stilt på feil måte, simpelthen ved å ta feil av fødselstidspunktet. Det gamle programmet som en gang i tiden var blitt brukt, som var grunnlaget for Ketu-horoskopet, flyttet mitt fødselstidspunkt en time bak i tid, til britisk GMT-tid, per automatikk. Det var disse feilaktige dataene jeg hadde oppgitt til denne astrologen. Dermed ble alt feil. Ved bruk av GMT-tid kommer Ketu-horoskopet opp, ved bruk av mitt egentlige fødselstidspunkt, noe helt annet. Spådommen med Ketu er altså feil, teknisk sett. Min bor både husker og har bevis for det faktiske klokkeslettet. Hvis vi skal benytte oss av 50% overtro til det fulle, er jeg med Ketu-horoskopet en ascendant i skorpionen. En særdeles modig person. Det stemmer ganske enkelt ikke. Med det egentlige horoskop er jeg ascendant i skytten, og med det et nervevrak. Det kan man trygt si at stemmer. Vel, det skulle ligne vedkommende å gi meg et falsk horoskop, da alt ved personen er en loddrett løgn, og skulle man korrigere vedkommende, ville man få den brølende, svartøyde narsissistiske responsen, noe jeg ikke har rom og plass til, noensinne og noengang. Ingenting vekker drapsønskene mer. Jeg hater narsissister dypt og inderlig. Nå kan både person og horoskop kastes vekk. Et problem er at mye av meg fortsatt er amputert, men det skyldes andre ting. Med fare for å pådra meg hubris, jeg er allerede temmelig åndelig, og trenger ikke gudenes straff for å gå i den retning. Det nye horoskopet gir mange interessante ansatser, men jeg er ikke istand til å lese av gradene for planentene og med det se hvor sterkt hvert moment gjelder. Ja, ja. Man bør nok prioritere å gjøre de tingene man vet er riktig, i den grad man er istand til å gjennomføre det. Får vel laste opp horoskopet mitt på "Om Tranås" her på denne siden. Snusfornuftige rasjonalister kan forøvrig pakke seg vekk. Jeg har ikke rom og plass til dem heller. Eller arbeidere, eller kjøpmenn, eller middelklassen ... ... og mine infiserte nesebor. Var altså til en hudlege som skulle se på saken med rosacea. Det er mange detaljer, men hovedlinjen er at jeg ikke ble tatt på alvor, heller ikke når det gjelder min familiehistorikk angående tilstanden. Det viser seg at man er restriktiv med stoffene (antibiotika, ivermectin) som kunne fungert, som del av en større samleløsning. Det er historien om moderniteten, egentlig. Så for min sin del innebærer dette nå at jeg kommer til å bruke ivermectin utenfor noen labels. Jeg har også tilgang på en eller annen form for antibiotika som ikke er like sterk, tror jeg. Husker ikke hvilken i farten. Så dette er et problem som egentlig aldri vil gå bort. Det absurde i situasjonen var tydelig. Måtte vaske hendene i bevegelse fra rom til rom på stedet. Det er del av sinnsykdommen som har grepet oss. Vesten har nå entret fasen hvor alt er i fritt fall. Det er feil på feil på feil, som genmaterialiet til en døende kreftpasient. Hva som innebærer den endelige død er ikke viktig. Det viktige er at det skjer. Vårt lederskap er i beste fall inkompetent. Men det er et meget naivt syn. Kreftsvulsten arbeider for noen. For lenge siden kom jeg over denne videoen. Fraskillelse er nok løsningen. Jeg ser en god del videoer (men ofte ikke det som er for intellektuelt eller emosjonelt krevende) Disse var av en eller grunn svært fascinerende. På et tidspunkt forstod jeg til fulle hvordan evolusjonen er et selv-refererende system. Alt du "vil" er fordi en forfar ville det og fordi det er fordelaktig for overlevelse og selv-perpetuering. Det er alt. Her ser man hvor enkelt og primitivt livets opprinnelse egentlig er. Man ser også hvordan naturen går videre gjennom feilgrep. Ens med"mennesker" kan best ses på som en giftsump. Har ikke fått sett denne, men den er antakelig relatert. For store og krevende videoer funker ikke. Hvert år skjer det samme. Jeg går inn i en slags vinterdepresjon. Det betegnende er at det ikke var slik da jeg var ung. Det eneste positive er at jeg denne gangen ikke bor på et sted som trigger nervene mine. Depresjon og neurotisme går hånd i hånd. Denne gangen er depresjonen verre enn noensinne (og nervene ville vært like ille, om de ble trigget) Jeg mistenker at dette er fordi min siste avenu ble tatt bort, nemlig treningssenteret på Follafoss. Uten har jeg absolutt ingenting, og selv en introvert som meg fortæres. Og hvordan arter denne depresjonen seg? Det er alltid meg det går utover, ulikt det angivere hevder. Hovedsaklig ved at all produktivitet går bort. Jeg makter ikke utføre planmessige, større handlinger. Heller ikke mange av de små. Plastposer har stått i gangen siden julen. Det sier litt. Skrivemessig sett kan jeg kun forholde meg til å skrive notatmessige avsnitt, og knapt nok det. Det sier seg selv at dette er katastrofalt for en skrivende. Jeg kan teknisk sett heller ikke vite om tilstanden er permanent. Om den er det, har jeg absolutt ingen fremtid, på noe sted og noe nivå. Jeg hadde ting jeg ville gjøre. Atter blir jeg sittende og se på mine arr, og det tar alt mot fra meg. En mindre mann ville begått selvmord for lenge siden. Ikke nytter det å trene heller, for jeg er en som ikke er fornøyd med et fysikalsk liv. Det gir meg ingenting. Jeg må ha åndenes verden, ellers er livet meningsløst. Nervemessig sett greide jeg å slå meg selv i nesa da jeg forestilte meg en "samtale" med en "venn." Enkelte av dem har jo vist seg å være ISTJistiske hundemennesker. Med det kan jeg ikke vite om nesen er knekt og om luftveiene er eller ikke er blokkert. Ved ettertanke har jeg hatt mange slike instanser, og noen har medført alvorlige sår. Jeg går alltid til angrep på meg selv, noen ganger på ekstreme, alvorlige og betydningsfulle måter. På et eller annet vis må jeg finne veien ut. Et problem er selvsagt at jeg hater nordmenn. Dette folket med sin motbydelige konformitet har sveket meg for siste gang. Men her er man altså fanget. Jeg kunne behøvd noe som jeg ville ha, som fungerte. Det har gått opp for meg at jeg har ingen fremtid i dette landet. Alt ved meg er anti-norsk. Jeg greier heller ikke bli kvitt mine monstre. Man må se realistisk det. Jeg skal utføre visse handlinger. Ofre noe for kunsten og filosofien. En siste anstrengelse for resten av livet, selv om jeg ikke kan nå så høyt som jeg ønsket. Så kan man like så godt trekke ut pluggen. Det som skjer etter det er likegyldig. Jeg er heller ikke fornøyd med mitt forutgående liv. Kortene jeg hadde var ikke gode, men jeg spilte dem også helt feil. En del av dette kan jeg takke "familie" og "venner" for. |
Author
Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås Categories
All
Archives
November 2023
|
RSS Feed
