Ain't no money in poetry That's what sets the poet free I've had all the freedom I can stand Cold dog soup and rainbow pie Is all it takes to get me by Fool my belly till the day I die Cold dog soup and rainbow pie Kunne jeg vært mindre velkommen i dette landet enn det jeg er? Vel, ved ettertanke, det blir som ikke å være velkommen i et galehus. Det er bare det at det ingensteds å flykte. Som jeg skrev i en aforisme: Jeg hater de som holder meg i live. Er det rart jeg er revolusjonær? Nei, det betyr ikke at du kan kjøpe meg fri, for det kan du ikke. Veien må følges til sin ende. There ain't no dark till something shines I'm bound to leave this dark behind Denne var såpass dyp at jeg måtte tenke meg om for å forstå verset. Dyp og mørk. Denne var litt pinlig, selv til meg å være. Når jeg er i tvil om jeg burde gjøre noe, betyr det at jeg bør gjøre det. Snart blir jeg vel sett vandrende ned gaten uten underbukse. For å svare på spørsmålet som blir stilt. Svaret til det er ca. 3 sekunder.
Jeg skal ikke si så mye enn det som allerede har blitt sagt og implisert om mine angivere og hvordan jeg ser den politiske situasjonen. Det kan likevel være på sin plass med en slags oppsummering.
For meg er det helt fremmed og uforståelig å forfølge noen for sine meninger og tankeliv. En gang i tiden sa jeg at jeg forstod det i det abstrakte, men jeg tror ikke jeg gjør det en gang. Følelsen må for meg være bak hver erkjennelse. Hvordan skal vi plassere slike mennesker? Jo, disse oppfatter seg som så ytterst svake at de underkaster seg det de oppfatter som sterkeste makt til enhver tid. På vegne av denne nå korrupte makten, utøver de sine flittige ugjerninger. Du kan si at en ond elite står bak det nåværende tyranniet. Det er nok sant, men dette tyranniet ville ikke vært mulig uten alle flittige medløpere, og vanlige folks totale bevisstløshet. For å slenge ut et anslag, vil tro at rundt 10% av befolkningen utgjøres av dette angiversjikt. Disse har eksistert til alle tider, som den tystende nabokjerrina eller hysterikerne under en heksejakt. Vanlige folk utgjør vel rundt 90% av befolkningen, og disse kan aldri tenke og aldri mene noe, annet enn det som har blitt vel godtatt og etablert. Skulle du be dem tenke, ville resultatet vært reaktivt raseri. Bryter du med autoritetene til angiversjiktet, derimot, blir resultatet pur ondskap og potensielt livslang forfølgelse. Selv vil jeg si at jeg tilhører et sjikt mellom en av tusen og en av ti tusen, avhengig av hvordan min skjebne blir. Mange aristokrater har forgått glemt på et loft (men aldri en kjeller - der bor ikke aristokrater) Noen av dem stiger til en gudehøyde. Jeg har hatt det så travelt at jeg husker ikke hvor jeg har det fra, men for ikke lenge siden fikk jeg et nytt innblikk i angivernaturen. Tror det må ha vært fra Edward Dutton. Det ekstreme venstre er nemlig preget av mennesker med svært dårlig språklig intelligens, noe som er ironisk, siden de råder over media i disse dager. Med et annet ord, de er ikke i stand til å tenke eller forstå abstrakte tanker. Det forklarer på en måte en del hva det gjelder min sak. Mine angivere leser alt så konkret og nærsynt som mulig, uten noe av den ironiske avstand og det storsinn som kjennetegner denne bloggen. Mener jeg alt jeg skriver i konkret forstand? Selvsagt ikke. Det skal ikke mye til i knotten for å forstå dette. Derved hysteriet og panikkanfallene fra dette trellesjikt. Filter nyheter driver nå og spionerer på 15årige ungdommer over Discord og Telegram. Dersom disse skulle ha kommet med paradigmefiendtlige uttalelser blir dette brukt mot dem i voksen alder, når de har tredd inn i stillinger og verv. På hvilken måte er dette ikke et puritansk instinkt? Venstresiden forfølger deg nå for å ha hatt feil følelser, til og med feil ansiktsuttrykk når en indianer kommer opp til deg med en tromme. Viktor Orbán uttalte i et intervju at de såkalt liberale nå står for ufrihet. Bevisene er alle steder. Det er når et regime er ustabilt at det må bruke undertrykkelse, og dette venstreregime har nå blitt et tyranni. Enten vil systemet kollapse, eller vi vil ende med Maos Kina, der man har falt så lavt at noe kollaps blir en umulighet. For det må man brenne ned siste rest av templer, skrift og kultur, og utrydde det gjennom multikultur, rettere sagt, etnisk rensing. En ting er den manglende evne til forståelse. Man må for all del ikke anta at det ikke er en ondskap på ferde. For angiverne vil enhver som viser selvstendighet, kreativet, lek, og bryter med deres korrupte autoriteter, gi opphav til et endeløst hat. Derfor vil man forsøke å utrydde kilden til dette hatet med alle midler, med en evne som er svært begrenset, dog, som er preget av å ikke sky noe middel som helst. Disse krypene har intet forhold til sannferdighet, mot og ære. Hva så da med politiet og andre institusjoner, som media, rettsvesen og helsevern. Jo, alt sammen inngår nå i et kinasystem hvor man sikter mot total sosial kontroll. Denne sosiale kontrollen er faktisk mer effektiv og omfattende i vesten enn i Kina, fordi man bruker indirekte midler, løgn, og fordi folk flest ikke har noen anelse om hva som foregår, og ikke ville bry seg om du fortalte dem det. Kinesere flest er tamdyr, ikke så med den edle vestlige mann, ennå, derved kan ikke undertrykkelsen være for åpenlys. Dette kunne trigge et latent frihetsinstinkt og rettferdighetsinstinkt som fortsatt dveler i sindige og trege bønder. Målet til systemet er å kue og skremme dissentere til taushet, og kanskje låse vekk noen åpne mål, de som uansett ikke har noen til å forsvare seg. Synnøve Fjellbakk var en av dem, da hun kritiserte Brundtland-administrasjonen. Man prøvde seg med Haaland også, men her var overskridelsen for stor, enn så lenge. De slapp unna med å tvangsinnlegge ham i ni dager på falsk grunnlag, uten straff, men de kunne ikke holde ham der eller tvinge i ham lobotomerende medisiner. I lengden søker systemet å ha kuet befolkningen til såpass lydighet, at man med letthet kan fjerne de fåtallige dissentere som er igjen. Disse vil uansett være ekstreme avvikere i en avskyelig ny verden. Jeg tror ikke dette systemet vil lykkes. Jeg tror muslimene og barbarene vil rive alt ned, og at vi selv bør bli barbarer. Bli uregjerlig, som det heter. Når det er sagt, vet jeg at jeg er et åpent mål, med svært få venner og svært få til å forsvare meg. Dessuten har jeg ting jeg gjerne ville få gjort fremfor å kives med denne saken, som er meg mindreverdig. Min løsning vil fremkomme ved slutten av denne tekstsyklusen. Det jeg kan si er at jeg har tenkt ut uttallige muligheter, og idet de ble uttenkt, var jeg sikker på at det var dette jeg ville gjøre. Som sagt, har knappest hatt ro denne tiden, så slik måtte det bli, endeløst med hjernestorming i bilen, blant annet. Nå har jeg derimot sovet på saken, og er fortsatt sikker når jeg våkner opp. Så når det er sagt, hva er det jeg har vurdert og forkastet? Det jeg tenkte, og fortsatt tenker, er at det må være kostbart å forgripe seg på meg. Det skal være ubehagelig å pelle meg ved nesen. Slik det er, er det nok for angiverne å lese bloggen min en gang i halvåret, eller endog en gang i året, anvende seg av lupe, og melde alt mistenkelig de finner til politiet, i håp om at disse skal tre til aksjon. Disse, på sin side, kan tenkes å bruke påskuddet når som helst. Det er jo del av deres agenda mot å skremme, fortie, og potensielt låse vekk dissentere. Haaland-saken viser det. I Australia har det allerede blitt bygget konsentrasjonsleire for uvaksinerte. Jeg vet også at angiverne har klistret seg fast til meg, og at de har fulgt meg over tid i håp om å finne noe. Dette vil de fortsette med. Slik er deres lave insekt-natur. Mennesker er de alldeles ikke, fordi det forutsetter den rent basale tanke og følelse som fordrer mot og rettferd. Jeg vil nødig gi angiverne ideer, men det er mange måter å skade meg på, måter jeg ikke skal nevne her. Jeg har egentlig allerede forsonet meg med at jeg aldri skal utgi bok i Norge. Jeg er ikke velkommen i dette landet, og jeg utstår ikke den kulturelle klasse og deres undertrykkelse av ekte kunst og den ekte anvendelse av tanke. Av den grunn har jeg vurdert å melde meg til Alliansen, bli en av Lysglimts menn og en aktiv dissenter i det offentlige. Rent konkret ville det bestå i å holde pods og pads hvor jeg snakker om dette og hint, i en slags kontinuasjonslinje av hva jeg har drevet med før. Tanken var at jeg som offentlig dissenter ville være tryggere mot usaklig forfølgelse og vilkårlig anvendelse av statsmandat. Det er lett å knuse en ensom freak. Ikke fullt så lett å fengsle en offentlig dissenter uten at det blir bråk av det. Dette er myndighetene fullt ut klar over. Lysglimt er altså rimelig trygg i lyset. Jeg med, ville gjøre lyset til min styrke. Lysglimt+Lysalv =Sant, tenkte jeg. Men det lys som råder, må ad nødvendighet komme fra en kilde. Bare en mann kan ha den største kuken på orgien. Mitt engasjement ville dessuten være instrumentelt, for å sikre meg mot overgrep fra myndighetene. Det er en fryktbasert reaksjon, og man skal aldri handle etter frykt, heter det seg. Jeg bestemte meg allerede for å ta avstand til politikken, og heller fokusere på kunstnerisk og filsofisk virksomhet. Et sitat fra Sopranos kommer i hu. Fra minne: "Just when you thought you were out, they pull you right in." En ting er hensynet til meg selv, som ikke tilsier noen politisk karriere. En annen ting er hensynet til mine venner og allierte. Jeg vet at jeg ville være en liabiliet for Lysglimt, Alliansen og noen sak som er oppe i tiden, er den enn både gyldig og svært, svært viktig. Hvorfor? Vel, jeg er for ustadig, volatil og irregulær. Jeg skifter mellom tilstander, nærmest fra øyeblikk til øyeblikk, motsier og motarbeider meg selv inn i min egen negasjon. Tenk litt på det, hvordan kan en politiker fungere, som driver med voldtektshumor og voldsbeskrivelser? Det hadde ikke gått. Og det er bare det ytre skall. Jeg vet det godt. Min kjerne er svært omskiftelig og ustabil. Jeg er flere skikkelser, ikke en. Det skal jeg gå nærmere inn på, siden i denne tekstsyklusen. Løsningen på angiverproblemet, denne tids åndelige parasitter, fantes altså ikke for meg ved å trå inn lyset, ialfall ikke det totale lys. Men jeg har en løsning, mine venner, for å riste av meg disse smålusene som har plaget meg. Det skal jeg gjøre med eller uten finlandshette. Med eller uten rykende pistol eller voldtatte lik i søppeldunken. Bortenfor tro og forståelse, ja. Denslags varmer mitt bitre hjerte, men så kommer jeg på ... vedkommende har ikke forstått noe som helst. Mine fiender forstår meg ikke, det vet jeg visst. Samstundes er det sørgelig når dine venner ikke forstår deg. Det første jeg ønsker meg er en fiende som forstår meg fullt og helt ... Da ville dette blitt en venn.
Og hvordan kan jeg si at denne venn ikke forstår meg? Kjære vene. Dette er en person for hvis enhver logisk mulighet blir et logisk faktum, inkludert hele den ganske korpus til Erich von Däniken. Vedkommende er dessuten amerikaner av italiensk herkomst. All ondskap i vår verden stammer nå fra USA. Vi europeere ville godt greid å holdt de muslimske horder på avstand, men wokismen myrdet oss. Italienerne kan man dessuten ikke ta alvorlig i noen sak. Deres oppgave i livet er å være omvandrende klovner, til fornøyelse for de større sjeler. Men selv skapningene under en veltet stein merker solen. Denne min venn har oppfattet min kraft, og det er egentlig alt som behøves. Selv den mest gjenstridige kvinne merker en inntrengning, og det er slik en hel verden skal erobres. De mange skal merke kraften. De få skal merke form og innhold, selve solens overstrømmende hjerte. Dette skjedde for noen uker siden. Som INTP bryr jeg meg ikke stort om klær og utseende for meg selv. Vakre kvinner blir noe annet. Så lenge klærne er komfortable og har ballerom, er jeg vel nøyd. Når det er sagt har jeg noen yndlingsklær jeg ofte går med. Skjorten var en av disse. Nå er det nok over for den.
Jeg har en tskjorte som har blitt 25 år gammel. Den har jeg gått med om ikke ukentlig, så iallfall minst en gang hver fjortende dag i all denne tiden. Den er laget av et eller annet syntetisk materiale som er ekstremt holdbart. All bomullen har falt av forlengst. La oss gjøre et enkelt regnestykke. 25 uker x 25 år blir 625. Jeg har altså gått med den tskjorten i nesten to hele år av livet. Må la det bli 1000 ganger, og så ramme skjorten inn. Den skjorten må være infusert med min ånd nå. La oss tenke i D&D termer over hvilke egenskaper den ville gi. Antakelig noe som dette: Shirt of Tranås (The Spirit of Tranås dwells within this piece of cloth) Detect narcissism (evil) som kan kastes som trylleformel tre ganger hver dag. Provoce those of good alignment. Dette er en automatisk egenskap som gjør at flokkmennesker er nødt til å angripe meg hver eneste gang de har mulighet. De vil bruke vold med mindre jeg scorer en intimidation check. Heldigvis er jeg ganske fryktinngytende. Twice a day the wearer of the shirt must roll to either Undo Action into the Opposite or experience Bout of Laziness. Enten ender jeg altså lat hele dagen, og greier ikke gjøre noenting. Eller handlingen jeg gjør følges opp av en motsatt handling som nullifiserer alt sammen. De eneste måter jeg kan få noe gjort, er om jeg utøver en handling og så ruller for å bli lat, så jeg ikke kan omgjøre handlingen. En annen mulighet er at jeg ruller motsatt på en handling jeg ikke har utført, så den ender opp med å bli til virkelighet. Latskapen er altså mitt liv og mitt håp. Sånn tenker vi ultra-nerder. Litt for ofte, egentlig. Jeg ibor de fleste egenskaper til den filosofen Diogenes, som var tilhenger av den kyniske skole. «Det er fire grunner til hvorfor kynikere er kalt slik. For det første på grunn av likegyldigheten som var deres livsstil for de dannet en kult for likegyldighet, og som hunder spiste og elsket de offentligheten, gikk barbeint, og sov i tønner og ved vegkryss. For den andre årsaken er at hunden er et skamløst dyr, og de gjorde en kult av skamløsheten, ikke for å være underlagt beskjedenhet, men for å være den overlegen. Den tredje grunnen er at hunden er en god vakt, og de voktet læresetningene i deres filosofi. Den fjerde grunnen er at hunden er et kresent dyr som kan skille mellom sine venner og sine fiender. Så de gjenkjenner som venner de som er egnet til å filosofere, og mottar dem med vennlighet, mens de som er uegnet, jager de vekk, som hunder ved å bjeffe mot dem.» Om Diogenes er det fortalt mange kule historier. En gutt stod og kastet stein på en folkemengde utenfor et horehus. Diogenes sa til ham: "Forsiktig, gutt. Ikke treff faren din." En annen gang kjeftet han på og plaget kundene på et horehus, og fortalte dem av de var på vei til "forgiftet honning." Kundene ga han penger så han ikke skulle plage dem. Idet han hadde nok penger, gikk han inn i horehuset selv. En av de mest slående historiene. Diogenes passerte forbi et tre hvor en rekke jomfruer, som ikke ville bli gift, hadde hengt seg. Han utbrøt da: "Gid om alle trær kunne bære sådan frukt." Javisst. Jeg tror ikke de gamle kynikere ville ha bjeffet mot meg. Jeg ville ha blitt mottatt som en sjelden venn, for det er akkurat hva jeg er til visse.
Jeg har en ting for følelser og stemninger. Greier antakelig ikke gjøre noenting med mindre det er en følelse bak, og uten stemninger greier jeg ikke å roe ned. Dekadent, sier du? Nietzsche var enig med meg. Uten musikk ville livet være et mistak. Sånn er det for oss introverte, for de av oss med et indre dyp. Det må for all del ikke være et hulrom, så derfor må bilder, vingeskapninger og toner virvle rundt. Lolitaer burde være pliktige å foreta ringdans for meg på dagtid.
Nå skal jeg stemme mine strenger hele natten. Så får vi ser hva det blir av det. Trenger å lade introvert-batteriene. Som sagt, fjorten dager badet i ensomhet ville vært tingen ... En siste ting jeg vil si er at jeg virkelig har estetisk sans, som denne videoen viser. Det er et talent som mildest talt ikke er verdsatt. Skulle jeg uttrykke det til det fulle ... vel, jeg kunne tenke meg å dekorere loftet med lik. Det ville jeg funnet avslappende og behagelig, litt som jeg finner folk forstyrrende og ubehagelige i levende live ... Døden er nok den ytterste form for kontroll. Travet rundt på gulvet i joggedress i dag. Plutselig banket det på døren, og en dame kom inn og ga meg en kurv med epler. Hadde det bare vært Iduns epler. Kunne godt ha blitt 25 år yngre, minst. Vel, egentlig kunne jeg tenke meg å starte livet pånytt. Jeg ville nok ønske å fødes i år 1970, med den viten jeg har nå. Den høyde vestlig sivilisasjon har vært i, vil aldri komme igjen. La meg ikke gå rundt grøten. Det hadde vært fint å få skumme fløten.
Jeg har også blitt en løper/jogger. Tror det er veien å jogge/gå. Har ikke lett tilgang på grusveier i området, så enn så lenge bruker jeg en asfaltvei som fører til en campingplass som er stengt etter sommeren. Kanskje kan jeg sosialisere der med tiden? Ble nok for optimistisk hva det gjelder skriving. Endte i en syklus der jeg var sulten og erratisk, erratisk og sulten, gjenta. Jeg har fortsatt til gode å stabilisere kropp og hjerne etter alt misbruket. Er nå sikker på at det er en koffeinkræsj jeg har. Heldigvis vil det gå over etter litt over en uke. La meg komme til poenget. Det er på tide å gjøre opp regnskap for stedet der jeg bodde. Trodde jeg hadde bodd der i fem år. Husvertinnen opplyste meg om at det hadde vært fire år. Der ser du. Jeg lever i australsk drømmetid. Men det hadde allerede blitt mer enn nok. Hva er positivene? Vel, jeg har blitt visere, noe som kan synes underlig, så mye i konflikter jeg fortsatt ender opp i. Denne visdommen består i forståelse av meg selv og andre mennesker. Jeg har oppnådd en grad av selvkontroll jeg ikke trodde var mulig. Jeg har også tatt ut en torn som har plaget meg hele livet, noe som betyr at en helbredelse kan begynne. Til sist har jeg fått et innblikk i min egen fortid som vel er ubehagelig, men som jeg gjenkjenner som sannheten. Så kommer negativene, og de er overveldende. I all denne tiden fikk jeg med få unntak nesten ikke til å skrive. Jeg har mistet visse skriveevner som jeg hadde før i tiden. Jeg har også mistet visse filosofiske innblikk. Jeg har rett og slett vært rammet av en akutt manglen på konsentrasjon, og vært i en slags lavgradsdepresjon. Så må man spørre seg hva grunnen til dette er? Jeg kan ikke bevise det, og jeg vet at jeg er preget av generell helseangst, men min forrige bolig har hatt svartsopp på veggene, både der jeg sov og i stuen. Jeg tror nå at det er årsaken. Jeg kjøpte til og med fuktighetsfjernere for å løse problemet, som min bror nå har solgt på mine vegne (han er en mye bedre forretningsmann enn meg). Det gikk heller ikke an å vaske det bort med klor. Svartsoppen kom bare tilbake. Så jeg ga opp, og sluttet å brukte fuktighetsfjernerne. Lesende forskjellige steder, er det nettopp denslags som kan ta din konsentrasjonsevne, og i tillegg forverre psykiske tilstander. For meg høres det plausibelt ut. Mangelen på konsentrasjon har vært påfallende. Hadde også underlige følelser i hodet en stund her nede. Et billig sted, ja, men det hadde sin pris. Det er dyrt å være fattig. Det er et typisk norsk instinkt at man aldri skal rette en anklagende pekefinger mot noe, og utpeke noe som bakmann. Jeg vet at dette er feil, og det er derfor jeg greide å ta ut tornen. Mange tilfeller har gjerne en større bakenforliggende årsak. I alle årene før dette, med depresjoner og dess mer, har jeg ikke hatt det problemet, ikke på den måten, men jeg hadde det nå. Slik det var, fikk jeg noen ganger gode ideer, men jeg maktet aldri å gjennomføre. Dette er sant til og med ned til enkle, basale erotiske noveller. En ting er at jeg er kvitt problemet nå, men dette får meg til å tenke at jeg ikke kan ha en god skjebne. Jeg er allerede amputert og ødelagt av all motgang. Selvkontroll, kanskje, men jeg kan ikke unnslippe konsekvensene av hva jeg har gjort mot meg selv. De som lykkes, lykkes med de tingene de setter ut for å gjøre, spesielt når det de gjør er en konsentrasjon av kraft, som en følge av en generell livsfordrivelse. Dette var mitt valg, og selv det fikk jeg ikke lov til. Vis kanskje, men jeg har blitt meget svak. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke tåler motgang av noe slag. Ikke mer. Jeg har fått nok for flere levetider. Visdommen er ubrukelig hvis du aldri kan anvende den til noe. Jeg vet at jeg har hatt helseangst osv, men i et slags psyksisk anfall greide jeg også å skade kneet fælt, og det har ikke blitt bra på all denne tiden. Jeg har funnet ut at det er patellar senen festet til kneskålen som er skadet. Nå i den senere tid har jeg funnet en måte å tøye senen/muskelen på, tror jeg, men det er alt. Ille, fordi løp og smidighet har vært en av mine fortrinn. Nå gjør det tidvis vondt å legge vekt på den foten, eller gå opp og ned trapper. Ingenting som kan gjøres heller, annet enn å trene det opp. Saken er at jeg aldri har vært fysisk svakere enn nå. Verst er likevel alle årene som har gått tapt, med et absolutt tomrom i alle ting. Skriveprestasjoner, sosialt, og i opplevelser, eller noen fremgang i det hele tatt. Denslags har jeg ikke råd til. Jeg lever allerede i straffedom for ting jeg aldri gjorde, men som jeg må betale prisen for. Hadde jeg hatt fordelene på min side, ville jeg kanskje kunne greid å rykke frem på iallfall en av livets områder, med skrivingen. Jeg har også kommet frem til at jeg ikke er en survivalist. En dame sa det best. Hva skal man nå overleve for, om det blir atomkrig? Jeg er på alle måter en individualist som ikke kan leve i menneskelige fellesskap. Jeg er ikke av survivalist-typen. Mangler dessuten praktiske evner. Jeg vil altså være en av de første til å dø ved en krise. Min tid kan bare være nå. På en måte er det en styrke. Iløpet av denne tiden har jeg akseptert min egen dødelighet, til og med mitt ønske om å dø. Jeg greier dog ikke å akseptere at alt vakkert skal fordrives ut av verden, og derfor kjemper jeg, på min måte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal leve. Som jeg tenkte mens jeg jogget, kanskje har jeg bare fem år til. Hvem vet, ikke sant? Jeg må fokusere på tingene jeg skal gjøre. Det er som nevnt en styrke. Jeg er heller ingen høyretypus. Til det er jeg for ustadig, umoralsk, lite samarbeidsvillig og lite sosial. Jeg hater å arbeide og bryr meg ikke om penger og status, annet enn som et middel til visse ting. Det kan være greit å bevege seg bort fra illusjonene om hva man selv tror at man er. Selvpålagte illusjoner, ikke sant. Det jeg fortalte meg selv da jeg flyttet dit jeg bodde var at jeg trengte ingen mennesker. Jeg ville bare skrive. Kanskje er det feil, en illusjon med. Men menneskene som kan holde selskap med meg, spesielt i lengden, er sjeldne. Det blir som å oppdage at du har et nytt behov du aldri får dekket. Et menneske har aldri den fulle oversikt, men slik jeg ser det, negativene overveier positivene i ekstrem grad. Det triste er at jeg ikke behøvde så mye. Men jeg behøver noe. Og i meg har en trang blitt vekket. Nå kan jeg ikke bestikkes av noen ting. Det blir som å nekte en sultende en brødskrive for ti år siden, og så kreve at han skal være lykkelig når du nå kaster ham et kyllinglår. Det opprinnelige misforhold må gjenopprettes. For meg er veien dit gjennom hevn og ære. Dette var sant da jeg var tjue, og det er sant nå. Den som nektet meg brødskiva må drepes, og det er jeg som må ta hans adelsplass. Alt tegner til at dette er et bedre sted. Her er ingen svartsopp, og jeg lever ovenpå, ikke i en kjeller. Landet er vakkert og fortsatt fullt av muligheter. Utsikten min over elven kunne ikke ha vært bedre, selv om jeg skulle være en engelsk lord. Man kan håpe ting vil forandre seg. Men jeg har levd for mange år i motgang og under ufordelaktigheter. Jeg frykter at når skjebnetråden begynner å rakne igjen, vil jeg som før ikke greie å stoppe det. Jeg greier ikke å stoppe ulykker når de begynner, og jeg greier ikke å stoppe fiendeskap når de tar til. Tilbake er bare livet i en slags stille flukt, nei, verre, et stille fall. Jeg har mistet min stemme til klagemål, for jeg ser at det er ingen vits. Mitt håp nå er at jeg skal greie å etterlate meg noe, og at det vil være noen der for å plukke den røde blodfrukt opp. Jeg lengte etter en sønn som skal marsjere gjennom mine nederlag med et blodig sverd. Der jeg måtte flykte, vinner han, og tilbake ligger en langstrakt sti av fortredere. En guddommelig kraft skal stige opp. Verdener skal beve. Lyset skal trenge inn like til jordens kjerne og forøke lavapølenes infernokraft ved sin berøring og sin glans. Tiden har kommet hvor jeg omfavner min skjebne. Jobber med første artikkel nå. Potensen dunker. Må bare sove, før jeg puler og dreper. Huff, må vel jobbe med en CV i morgen, men ellers blir det som sagt dreping og puling.
substack.com/@lightelf Alle som interesserer seg for filosofi på en betydningsfull måte bør hute seg inn her. Hva alle andre gjør er meg knekkende likegyldig, da det ikke er til dem jeg taler, og mitt ansikt vendes bort, fra dem som er til i mørket forevig etterlatt! Dette kommer nok til å være mitt viktigste innlegg her på denne bloggen. Ikke på grunn av intellektuell tyngde eller intuitiv kraft, men simpelthen fordi jeg med dette innlegget kommer til å fatte svært avgjørende beslutninger. Antakelig kommer det til å være et temmelig langt innlegg også, eller i det minste svært vidtomfattende. Deri ligger noe av problemet, forstår du. Jeg finner det nyttig å dele blogginnlegget inn i tematikker, før den endelige konklusjon kommer. Ved ettertanke vil jeg skrive dette i flere bolker. Blir altfor stort ellers. Må også være kursorisk på enkelte områder. Slutten nærmer seg raskt.
Det selvbiografiske innhold Jeg har endelig fått den opp. Stasjonæren, altså. Dette etter en måned hvor jeg har hatt sterk inspirasjon og et ønske om å skrive, men hvor muligheten har blitt meg fraholdt, rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid. Det har som sagt vært enormt mye arbeid og slit for å bytte bosted. Fortsatt må jeg kjøre minst sju turer opp til Trondheim hos min tante, hvor jeg har lagret sakene mine. Du trenger ikke vandre med Dante når du har tante. Selv om jeg har kastet en god del har jeg fortsatt altfor mange ting, og jeg har egentlig ikke plass til alt. En av mine feil var nok at jeg tenkte å gjøre alt selv, for å spare mest mulig penger og ha så mye fleksibilitet som mulig. Saken er at det har vært enormt mye kjøring. I teorien skal det være sju timer med kjøring en vei, men i realiteten er minimum åtte timer, hvis man regner med veiarbeid og komplikasjoner. En personbil i vanlig størrelse har egentlig ikke plass til så mye. I følge mine beregninger kommer jeg til å bruke minst 15 000 kroner bare på kjøringen. I tillegg kommer belastningen med å kvitte seg med møbler, som må kjøpes påny. Vinninga har altså gått opp i spinninga. Jeg kunne gjort alt sammen mye enklere for meg selv. Ikke så hvis flyttingen hadde foregått over en kortere distanse. Jeg rakk heller ikke å vaske ut huset, og mot slutten bare slengte jeg ting ned i esker. Heldigvis var husvertinnen forståelsesfull og ga meg mer tid, og jeg fikk hjelp av min mor til å vaske ned huset. Da var jeg helt på slutten av mine krefter. Som kompensasjon har jeg begynt å drikke igjen. Hvis jeg ikke holdt meg selv i skinnet, ville jeg med letthet drukket en 6pack annenhver dag. Alkoholen har fungert som smertestillende, avkobling og hjelp til å sove. Det skal sies at den har vært strengt nødvendig noen ganger. En asperger har jo vansker med å skifte mellom tilstander i det parasympatiske nervesystemet. Enten er man i fight or flight, eller rest and digest-modus. Når jeg er på, er jeg på, gjerne inntil kollaps. Da er det en fordel at Kong alkohol kommer og trykker på av-knappen. Trafikkbildet har vært et mareritt. Gitt mine disposisjoner har det vært naturlig for meg å kjøre på kvelden. Ved to anledninger ble ruten stengt for meg. En av gangene, jeg husker ikke hva som kom først, var alle hovedveier inn til Trondheim stengt. Dessuten stengte de alle tunnelene inne i byen. Jeg fikk mildest talt anfall av dette. Den andre gangen ble forbindelsen mellom den nordlige og sørlige delen av landet, Riksvei 3, stengt klokken åtte på kvelden, noe som medførte at jeg måtte kjøre om Røros. Der sov jeg i bilen og urinerte i noens hage, og kom først frem klokken 9 på morgenen. Måtte prate med en autist i telefonen i forbindelse med noe salg. Etter fire timer søvn lesset jeg av, spiste middag og kjørte tilbake. Norge er et land som er fiendtlig til B-mennesker, og nordmenn er elendige til å kommunisere. Stengte veier står åpne, og veiarbeiderne greier ikke å signalisere forståelig. Det satte meg i potensielt farlige situasjoner. Flere ganger på vei ut av Trondheim hadde man sperret veiene med, noe som medførte at man måtte ta sideveier i mørket. Den som kommuniserte det var en gubbe som brølende løp etter en av bilene, og som ba meg bare kjøre dit jeg blinket. Dette er en form for autisme der man antar at folk skal vite hva som foregår og hvor man skal kjøre. En gang ble jeg sperret inn i en trang gate av en autist med et lydanlegg. Måtte gnåle og vente lenge før idioten kom og flyttet seg. På en annen hverdag ble jeg blokkert av en lastebil og to personbiler det samme stedet. Da jeg skulle passere den siste personbilen, svært langsomt, dreide jeg for fort på rattet, noe som medførte at jeg skrapet opp en felg på ansfaltkanten. Bare kosmetisk, men likevel. En annen gang kjørte jeg rett på en asfaltkant da jeg skulle inn til en parkeringsplass for å sjekke hvor jeg var, etter nok en omdiringering i mørket. En av mine egenskaper er at når jeg konsentrerer meg, så konsentrerer jeg meg. Jeg kan holde det gående i timesvis med samme grad av vidøyet oppmerksomhet. På et tidspunkt ble jeg så sulten at jeg holdt på å kollapse. Parkerte på et industriområde og åt ved en benk. Etterpå kjørte jeg i antakelig 5 timer gjennom totalt mørke på smale fjellveier. Bare min enorme oppmerksomhet tillater noe slikt, men det koster. Det ligger i kortene at jeg drakk energidrikker på disse turene. Ganske mange, antakelig. Det er derfor jeg har brukt alkohol til å skru av. Har antakelig blitt noen riper både her og der på mine eiendeler. Gikk som sagt i survival mode, og får bare leve med det. I tillegg kom gnålet med myndighetene når jeg trengte det aller minst. Må si at hele saken provoserer meg kraftig. Dette er et Kina-system hvor man forfølger dissentere på grunnlag av sine meninger, og jeg akter ikke å bøye av på noen måte, noe jeg også opplyste politimannen jeg satt i en såkalt «samtale» med. Prinsipielt har jeg absolutt alt på det rene. Han hadde et typisk militært utseende, noe jeg ikke liker. Disse folkene er meg mindreverdige. Saken er at jeg spytter på dem og alt de står for, forutsatt at de evnet å stå for noe som helst, noe de ikke gjør. Dette er snikende uærlighet, uredelighet og flokk-ondskap, noe jeg kun har den dypeste forakt for. En av dagene skulle jeg spise dagens første måltid, en svær kebab, klokken ett på dagen. Da fikk jeg en viktig telefon, hvor jeg måtte være skjerpet. Heldigvis greide jeg å Ace hele opplegget. Jeg ble jo kalt Ace da jeg var utvekslingsstudent til statene. Alt henger sammen med alt. Hadde mitt første besøk på det nye stedet. Tapte tre ganger på rad i sjakk, en av gangene etter en grov feil. Etter besøket var jeg så utmattet at jeg knappest greide å pusse tennene. Har hatt et enormt behov for introvert-tid her nede, men det har jeg ikke fått. Det har vært to instanser med ting som måtte fikses, noe som gjorde at jeg måtte være på hugget hele dagen. Hver av disse tingene, vann og lekasje, tok det minst tre dager å fikse, hver gang, selv om det skulle ta en dag. Noen interessante observasjoner. Jeg har begynt å lyve til mennesker, både i det store og det små. På sin plass. Jeg er god til å lyve. Sannhet er mitt fremste våpen, men når jeg ikke svinger våpenet, lyver jeg. En annen ting er at menneskene her nede er kjent for å være trauste, men de er også ekstremt prinsippfaste. Det liker jeg, og trenger jeg. Prinsipper behøves for min indre Princeps, spesielt nå som jeg har vært forfulgt av emokratiet atter. Nå har endelig introvert-tiden begynt, og jeg kan bli meg selv. I det generelle sitter jeg kanskje for mye foran datamaskinen, men nå kunne jeg gjerne hatt fjorten dager kun foran en skjerm, uten noe annet. En ting er at jeg har aldri vært i dårligere form enn nå. Har aldri vært så gammel som nå heller. Skal komme tilbake til dette ved mitt regnskap-innlegg. Dagene preges av en enorm sult, der det ikke hjelper å spise, og en enorm trøtthet. Jeg kjenner igjen denne trøttheten, som jeg har opplevd ved en annen anledning. Tror det er en form for koffein-kræsj. Jeg tok ut alle mine krefter, krefter som jeg egentlig ikke hadde, og det i en skjebnetid. Med det kommer tiden for viktige avgjørelser, for hvis det å flytte til et nytt sted er en gylden mulighet. Kan ikke love noe, men i dag, når jeg våknet, hadde jeg et ekstremt behov for renhet. Tror både alkohol og koffein utgår på en god stund. En livline, for en tid. Nå slipper jeg livlinen.
Dette må da være en kokosnøtt om det noensinne var noen. Jeg lærte det begrepet i Kanada. Brun på utsiden, hvit på innsiden, ikke sant. Alt det han sier medfører riktighet, og er noe jeg uten forbehold vil stille meg bak. Ingen mangel på karisma, heller. Selvsagt, det er en gjentakelse av ordene til hans herre og mester, Lysglimt selv. Store menn har det med å lage kloninger av seg selv. Profetien til fader Stevens ringer sann. Tilslutt vil vi ende med flokker av brune menn som messer "White power." Dog, jeg har intet problem med å gi Moberg 50 millioner kroner og en hvit kvinne, og sende ham til Sør-Amerika et sted. Først må kampen vinnes og man må få fjernet/knertet de som er nødvendige å fjerne/knerte. Vi har råd til det, men vi har ikke råd til multikultur, noe som er et dekkord for etnisk utryddelse. Det er også en god del kvinner det er nødtørftig å bli kvitt. Medlemmer av partiet Rødt er bare begynnelsen. Før i tiden ble svikefulle kvinner gitt bort til sigøynere, så dette ville være en oppgradering i så måte.
Spørsmålet er hvor dypt hensynket i barbariet vi kommer til å være, før rettferdigheten trer inn i verden påny. Rettferdighet = Barbari. Kunne sagt mer om politikk og min posisjon i det hele, men må ta det til en annen gang. Alliansen bruker fristilte kandidater, noe som er bra, siden jeg er motstander av parlamentarisme og partipolitikk. I teorien kan en venstreradikaler være medlem av Alliansen, noe som til og med bringes frem av venstreradikalerne. Dette når de gjennom med sin assosiasjon med Alliansen ble utelukket fra et eller annet møte med begredelighetene i Document. Jeg er på absolutt alle måter en anti-konservativ, fordi det bringer rasedøden i sakte tempo, på toppen av en høy moralsk hest. derimot.no/ma-man-marsjere-100-prosent-i-takt-document-og-ytringsfrihet/ Legg merke til det anti-estetiske illustrasjonsbildet. Huff. Glenn Ager-Wick fant frihet til å fremme sine hjertesaker i Alliansen, siden partiet ikke har partiprogram og kandidatene står fritt til å utforme egen politikk. Det er derfor irrelevant å dømme han og andre ut fra H.J.L. Johansen sine holdninger i visse saker. Venstreradikalere og høyreradikalere kommer nok sammen i sitt jødehat, det er sant. Men når det blir spørsmål om noe litt mer viktig, altså om å definere seg selv utifra et positiv og hva man ønsker seg, ikke et negativ og hva man er motstander av, vil alliansen bokstavelig talt rakne. Når det er sagt vil visse tunger hevde at det ikke er mulig å utvise tilstrekkelig jødehat. Sprøytespissene og tapt territorium sørget for det.
Imperator Tranås får vite at en angiver har gått bort.
HAHAHAHAHAHAHAHAHHAHAHAHAdødHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAbåtturHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAfisketurHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHAHAHbåtenkantretHAHAHAHAHAHAHAHAdruknetHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHHAneisåsynd Få kan vel fryde seg over dødsfall som en INTP. Tror jeg har meget til felles med Schopenhauer der. Han uttalte, parafrasert: "Jeg har aldri drept noen, men har lest mang en dødsannonse med et smil om munnen." For min sin del ville det vært mer enn et smil, om en av disse angiverne faller av planeten, selv uten at jeg har kakket dem hardt i planeten. Schopenhauer uttalte også "Heksen er død," da den gamle kjerringa han hivde ned en trapp endelig gikk bort. Javisst. Fellestrekk. "Aha. Det er hun du skal kvele," som noen sa til meg. Hans uttalelse, ikke min. En logisk mulighet er å oppgradere og ikke vente så lenge som til en dødsannonse :) Det er derfor man blir Imperator, får man tro. Som noen skrev til meg i en epost: I løpet av én og samme sommermåned, med mindre enn tre ukers mellomrom, forulykket XXX, XXX og XXX, under tragiske omstendigheter. Den første fikk et vektstativ over seg på gymmen og knuste skallen. Den andre falt i døden på fjelltur. Den tredje satte et burgerbrød i halsen på XXX og ble kvalt. På en hybel etsteds i trøndelagstraktene satt Tranås og humret. Voodoodukken han hadde bestilt på eBay, hadde gjort jobben sin. XXXtrioen var bare en test. Landsmorderen, Bilderbergeren og Judas Gahr Støre var de neste tre svikerne på en liste som inneholdt 578 navn. Å ønske noen vondt er definitivt min spesialitet. Noen ganger kan drømmer bli til virkelighet. Håper hjertet til dette avskummet stopper snart.
Oppfyll mine drømmer. Dø.
Jau. Laget en musikalsk versjon av den forespeilede fryd. Ser at trafikken til siden har tatt seg opp igjen, på måter som er unaturlige. Så mange lesere har jeg aldri hatt. Jeg vet meget godt hva det betyr. Angiverne og deres verktøy er på ferde igjen. Jeg vet meget godt hva de forsøker på også. Det viktige nå er å sikre meg at de ikke får den muligheten.
Dessverre får jeg ikke til å lage private innlegg. Jeg får heller ikke til å passordbeskytte siden. Til det kreves en betalingsplan. Inkompetanse og outsourcing koster. Har dessuten ekstremt dårlig tid i disse dager. Har rett og slett ikke mulighet til å utføre den omstendelige prosess å stenge ned siden. Løsningen blir å ta en pause i alle innlegg. Har fortsatt noen få ting jeg vil skrive. Det kan jeg gjøre i egne dokumenter. Når det er gjort, fjernes bloggen. Så for en stund fremover vil det ikke være flere innlegg på denne bloggen, og de som kommer vil bare ligge her i kort tid, før alt foreligger som PDF-dokument. Utover det må jeg gjøre en vurdering av videre nettaktivitet og profil senere. Må rett og slett ta denne enkle løsningen nå. ***Denne bloggen er stengt*** ***Skriftmateriale arkivert grunnet angivere***
***Skriftmateriale hentet tilbake etter at angiverne sluttet å politianmelde meg for dikt og setninger*** Tenkte å skrive noen betraktninger i all slitsomheten. I dag har jeg tømt to jordkasser i et bedd, høstet halvparten av mine reddiker, fraktet bort ti paller og noen planker iløpet av to turer, pakket en bil, tømt en bil, og kjørt i tilsammen fem timer. Synes ikke at jeg har gjort mye, likevel er dagen over, og jeg er sliten. Betalte en husleie som en siste plikthandling. Først nå nullstiller jeg hjernen. Hva kan jeg si? Livet er kort. Kunsten er kortere. Elskov er antakelig kortest av alt. Vel, krig pleier å være kortvarig det med, spesielt for mine fiender. På et tidspunkt hadde jeg kjørt opp den trange gaten til en lang serie med blokker. Da jeg skulle ut igjen, stod det en blå varebil midt i veien. Den var full av høytallerutstyr og det var ikke antydning til virksomhet. Jeg begynte å ringe på til beboerne av blokken for å få kontakt med eieren. Det var seks boliger tilsammen. Etter å ha snakket med fire engstelige gamle damer, kom en ung fyr ut, men han var ikke eieren. Vi snakket litt, og jeg kontaktet minst en til gammel dame. Tilslutt brukte jeg registeringsnummeret for å finne navn. Akkurat da jeg hadde trykket på knappen og betalt 49 kroner for å få meldingen, kom spergen ut. Det hadde gått minst 10 minutter. Han beklaget seg og dro. Jeg orket ikke engang løfte blikket i hans retning. Det kostet meg penger, men jeg bruker uansett penger som en full sjømann i disse dager. Tid, selvsagt, og 4-5 pensjonister ble unødig oppskjørtet. Interessant nok ble jeg ikke engang sint. Litt av grunnen er at jeg er i survival-modus i disse dager. Jeg fokuserer kun på det essensielle. Alt annet ser jeg bort ifra. Men jeg har også en flavour på mitt sinne. Et av mine trekk er at jeg er villig til å kaste penger eller innsats på et problem til det går vekk. Det tar meg også lang tid å bli sint på mennesker, men når det først skjer kan det ende med livsvarig nag. Livsvarig fengsel har jeg så langt unngått. Det må være trist å spise Fjordland hver dag på en lukket fengselsdel. Et annet aspekt er at jeg er INTP, og vi undertrykker våre følelser. Derav detonasjoner og frykten for detonasjon. I den senere tid en frykt som deles av andre. Det som får meg ute av balanse er uklarhet, manglende kommunikasjon og logikk, og uforståelige problemer som krever flere lag med avklaring og handling. Har hatt en god del slike raserianfall den senere tid. Som når man stenger de eneste hovedveier og tunneler tilgjengelig, ikke kommuniserer hva som foregår, ikke gir tydelige signaler, ikke blokkerer veien med kjegler, slike ting. Da blir jeg ... avsindig. Har også begynt å høre skranglelyder fra bilen, kanskje pga noen luker som er løse, som jeg ikke får til å åpne nå, og ikke har tid og krefter til å forholde meg til, men som jeg har åpnet en gang i tiden. Flere raserianfall fulgte. Bær i hu at dette er et sinne jeg ikke tar ut på andre mennesker. Jeg mister heller aldri kontrollen på meg selv. Jeg har ekstremt god selvkontroll. Når det er sagt er det ikke et godt tegn hvis jeg skulle begynne å heve stemmen mot noen. Mitt sinne kan være eskalerende, og jeg er redd for mine egne eksplosjoner av vrede. Svært sjelden noe slikt har skjedd, da. Men ja. Plagsom sperg. Han så ut som en ung Trond Viggo Torgersen. Hvis jeg ikke visste bedre, skulle jeg tro dette var en utgave av Stian den andre, en annen sperg som irriterte meg grenseløst. Etterpå dro jeg til Meny for å skaffe Dr. Pepper. Den eneste doktor som ikke vaksinerer deg. Men det hadde de ikke i sortimentet. Jeg ble altså tvunget inn i alkoholen. Universet tester meg. Det er bra at jeg er stoiker. Alle som ikke lever under en stein har fått med seg at Jevgenij Prigozjin og Wagner- grunnlegger Dmitrij Utkin er døde, skutt ned av det russiske luftforsvaret. Som en viss kvinnelig slektning har jeg en ting for harde menn (heh) Især fascineres vi av de som har kriminelle disposisjoner. Dog, jeg har ingen illusjoner. Jeg ville kun mottas med forakt, slag og spark av disse mennene. Hadde jeg vært mer maskulin og ikke minst, praktisk anrettet, er det lett å romantisere en tilværelse som leiesoldat, hvor man gjør hva som helst. Livet er jo meningsløst og må man gjøre sitt liv til et kunstverk, noe som kanskje vil gjøre livet litt mindre meningsløst. Livet er jo en scene, blir det sagt, der vi alle spiller en rolle. På et vis var det et scenestykke Progozjin utspilte, uten å vite det selv. Slik er det alltid med de beste scenespillere. I dette er det mange lærdommer. Det blir på en måte som to alfahanner som kriger om makten, og gitt alfa-karakter og det som står på spill, kan det bare få dødelig utgang, til forskrekkelse for oss mindre aper. Denne kampen har pågått siden vi var på apestadiet, selvsagt, og blitt viderebrakt frem til nå. Putin hadde intet valg, og måtte selv utspille sin scenedel. I lavkulturen, rent spesifikt serien 'Breaking Bad,' er følgende visdom uttalt: Moral of the story is I chose a half measure when I should have gone all the way. I'll never make that mistake again. No more half measures. Det var nok sant for Prigozjin, og er nok sant for min egen del. Jeg har også en ting for de tapende menn, og kanskje gjenkjenner jeg Prigozjins forfeilelse i meg selv, nettopp idet at vi begge har nølt. Med ham fikk det dødelig utgang. Med meg også, bare på andre måter. De tingene jeg gjør kan jeg ikke gjøre halvgjort. Man bør aldri avpasse seg i sine standpunkter, for da er man under en eller annen form for tyranni, og man bør aldri trekke seg under angrep, med mindre man må og det er strategisk. Derfor har mitt valg nå vært å gjøre mer av det jeg angripes for. Nok half meassures, og det blir ingen flere half meassures. Det ble ingen flere half meassures for Prigozjin, som demonstrert av sitatet. Man bør ikke utfordre makten med mindre man er sikker på å vinne, eller i det minste har en overveiende sannsynlighet for å lykkes. Det er nok sant ved en slåsskamp, og det var nok sant i denne sak. Prigozjin hadde aldri noen sjanse til å lykkes med sitt kupp, derfor burde han latt være, hvis han var noe annet enn legemeliggjort poesi, selvfølgelig. Slik det var, måtte han følge sin skjebnetrang til enden. Kanskje var det hans kjøpmannsblod og altfor praktiske bakgrunn som pølseselger som gjorde at han trakk seg, og det i sannhetens øyeblikk. Lett å si, men det er bedre å gå ut kjempende enn å uansett myrdes når man er hjelpesløs eller et åpent mål. Det bekrefter til og med Njåls saga, og da hadde man alt blitt kristen og syk. Det beste, og mest poetiske, ville vært for Prigozjin å drepes under sitt kupp, eller begå selvmord, lik en ekte romer. Det nest beste var det som skjedde nå, å skytes ned med alle sine nærmeste menn i et privatfly. Krigerne fikk en flammende grav på vei til Valhall eller hvor i helvete den avgrunnen er. Mest synd synes jeg på pilotene og eventuelt flyvertinner. Det viser hvor lite russerne verdsetter menneskeliv. Interessant nok stammer alle russere fra livegne, og ga opphav til endeløs brutalitet. Alle nordmenn stammer fra fra fri bønder, og resultatet ble protestantermoralen. Ufrihet fører til vold. Frihet fører til at man velger sine lenker. Jødene pleide å stamme fra gjetere. Nå stammer de fra tyver og pengeutlånere. Livet på flukt endte i uærlighet, fordi tilslutt flyktet man fra engang forestillingen om selvet. Jeg, som er et geni med redusert IQ, greier selvsagt å trekke ut både visdommer og filosofisk innsikt fra hele affæren. Dere tror dere er herrer over dette livet. Men din overmann og slakter har alt blitt født, og venter der med dragent sverd, eller et svik. Alt dette har allerede skjedd, så du kan like gjerne le, gråte og rase på din vei til undergangen. Hva enn du foretrekker. Det er jo ditt liv, og din død. De trodde seg selv herrer over dette liv
Alright. Tenkte nå på morgenkvisten å nedhamre denne teksten, som ad nødvendighet må være sveipende. Vi har nå forlatt det siste gode tiår i vesten, iallfall for et ordinært menneske. Knekken kom ved innførselen av såkalt Covid i 2019. Fra nå av vil pilen peke nedover, og den vil aldri peke opp igjen i all vår levetid. Århundrer vil kanskje passere før noe høyverdig kan leve i verden. Det blir som en pleiepasient som har brukket lårhalsen. Det blir ingen turer i terrenget etter det, for å si det litt forsiktig. Såkalt Covid var bare en av krisene. Andre vil introduseres. Åkke som, det kommer bare til å representere nye brå stup man aldri kommer seg fra. Det betyr at en ung, ordinær person slett ikke har noen fremtid. Ikke kan man eie noe, ikke kan man ha familie, og man må kjempe for overlevelse ved hver korsvei. Er man barn, er man nesten garantert at en heks av en helsesøster vil manipulere i deg jødegiften i form av vaksinene på et eller annet tidspunkt. Det betyr redusert immunforsvar, dårligere generell helse, og redusert IQ, samt bokstavelig talt å gå rundt med urent blod i kroppen. En finansakrobat vil kanskje kunne ha et godt liv, som individ. Da kan man feste til solen går ned, figurativt og bokstavelig. Man må anta at noe slikt fortsatt er mulig, til og med i Sør-Afrika. Hvorom allting er, Sverige og Norge kommer til å være det nye Sør-Afrika. En ruin hvor de siste hvite mennesker blir jaktet ned av de multikulturelle horder. Tilbake står, hvis man er heldig, en primitiv virkelighet der man væpnet må gjemme seg bort. Institusjonene vil vedvare til siste slutt, for eksempel i form av bander av voldtektsmenn som kjører rundt i politibiler. Et eksepsjonelt individ kan kanskje leve i en relativ rikdom, men familie, trygghet, bolig, slike ting vil være stadig mer utilgjengelig. Og får man barn, drepes barna, via hjernevask og sprøytenål. En ordinær person ender opp som en arbeidsslave, og den eneste komfort vil være å gjemme seg bort i den digitale verden på en liten hybel. Et eksempel er karene som kommenterer Warcraft 3 i kanalen Back2Warcraft. Dette er oppegående, middelaldrende menn. De kan aldri få noen familie, og har fortrengt det faktum at landet deres (Tyskland) har blitt en ruin. Istedet spilles det. Til livets slutt, eller til noen sparker inn døren. Noe som alt i alt ikke behøver å bli så lenge til. Vel, husangrep vil jo mest forekomme der det er noen kvinner å voldta. Der menn er, er ikke kvinner i disse onde dager. Hvorfor endte det så? Overordnet sett skyldes vår død innførselen av kristendommen og oppstanden i slavemoralen det år 1789. Resultatet ble en selvmorderisk pskyose som preger sånær hvert menneske du skal møte. Du kan heller ikke snakke noen ut av denne psykosen, med mindre vedkommende er ung og samtidig et eksepsjonelt individ. Psykosen vil uansett forplante seg gjennom den brede masse, og før eller siden faller man tilbake til snittet (i psykose). Noen diagnoser kan bare kurere seg selv, og nå har tiden for den endelige kur kommet. Menneskene har anet det, derfor både fordobler de og tredobler de sin innsats med å tilvirke sin, og din bortgang. Don't drink the cool aid, som det heter. Alt det et vanlig menneske vil, er noe den livssunne ikke bør ville. Den rent systemiske dødsprosess ble påbegynt i 1971, da man gikk bort fra gullstandarden. Resultatet ble en i historisk tid hittil usett ekspansjon av rikdom, med den påfølgende dekadense. Det har vokst opp generasjoner med vestlige mennesker som krever to ting. Man skal ha sin bortgang, og man skal ha sin luksus. Nå kan man snart få bortgang helt uten luksus. Denne økonomiske ordning var da heller aldri ment til å vare. Finanskrisen i 2008 markerte enden på det økonomiske systemet, basert på vestlig militærmakt som kunne påtvinge en verdensvaluta i form av dollaren. Istedet for å ta den nødvendige redusering av kapitalen, i et system basert på konstant ekspansjon, valgte man å overføre middelklassens velstand til storkapitalen. Nå søker man et lukket finansielt system, basert på leieforhold for de brede masser, og et monopol på vegne av megakorporasjoner, eid av en elite på i høyden 20 000 mennesker. Dog, i det begrepet antar man altfor mye. Med tillært passivitet og den offentlige hjernevask, har det vanlige menneske intet problem med sitt kommende slaveri, som ikke bare vil eksistere i økonomisk forstand. Medisinsk og åndelig skal det nye menneske være nok et produkt. Det man kan være sikker på, er at produktet helst bør være sterilt, litt som en plastdings skylt i prosesseringssprit. Den såkalte elite kan aldri bære navnet. Til det er de altfor definert av feighet og kombinasjonen av anglo-saksisk og jødisk blod. Ta dem i akt for den evige Angler. Hamsun hadde evig rett. Alle såkalte kriser skjer med dette i øymed. Overføringen av rikdom er ennå ikke komplett, inntil den brede befolkning står helt uten eiendom, og man har en ny digital valuta basert på kontroll og overvåkning. Modellen er det sosiale kredittsystemet i Kina. Opprør skal være umulig, i det åndelige gjennom indoktrinering og hjernevask, og progressisvt økende straffer hvis man utviser noe frihetsinstinkt, og i det fysiske, simpelthen fordi man har fått sitt immunsystem ødelagt av såkalte vaksiner og med det er avhengig av nye innsprøytninger. Forplante seg kan man heller ikke, slik at hvert oppstand blir å regne som manglende samarbeid fra spesielt plagsomme eller "gale" individer, som man behandler deretter. Ingen lommer av motstand skal finnes innenfor rammene til et system som vil myrde sine opprettholdere, for ethvert system må per definisjon kreve mer energi enn det gir. Det tenkende individ settes bak lås og slå under tvungen medisinsk behandling. Det vil prinsipielt og legalt sett ikke være noen forskjell på tenkende virksomhet og de verste former for schizofreni. Utenfor dette lukkede, sterile kontrollsystem, venter barbariet, i form av den importerte multikultur. I lengden vil barbariet alltid vinne, og de som ikke omfavner barbariet, vil dø ut. Derfor ønsker jeg selvfølgelig barbari for min egen etniske gruppe. Dessverre er det vestlige menneske rammet av en langt fremskreden sivilisasjonssykdom, slik at man gjør seg selv til tamdyr med maske på mulen, slik det er. Vestlige populasjoner og det menneskelige potensiale vil følgelig få en sterk reduksjon i utbredelse, om noe overlever i det hele tatt. Nå skal man spise kun 350 gram kjøtt i uken, i følge teknokratene. I mellomtiden spiser jeg minst 350 gram kjøtt dagen. Kjøtt er da også viktig for hjerneutvikling og hjerneaktivitet. Helt uønsket for den kommende slavekaste, selvfølgelig. Når jeg tenker tilbake til visse av mine egne definerende år, 2006, 2010, 2013, er det slående hvor godt man hadde det, selv på dette sene stadiet. Vestlig sivilisasjon hadde nok andre, absolutte høyder, og timen var allerede den gang, svært sen. Da venstresiden tapte valget i 2016, stengte de ned internett, og så kom krisen, egentlig den økonomiske overføringen i 2019. Vel, andre mennesker rundt meg hadde det godt. Selv var jeg i helvete. Dette skyldes nok deler av min forlengende egenskap, gitt i arv for meg fra min familie. Jeg er kjennetegnet av autisme og sterke patologier. Min familie preges av fortregning og fornektelse i langt større grad enn hos andre mennesker, og dette er noe jeg selvsagt også har tatt del i, til min store ulykke. Utover det er det vanlige menneske definert av den glade overflate. Man er, slik det er, helt flat. Det er denne overflate som gjør at lettvekterne humørløst finner det for godt å forfølge meg, bare det uvises snevet av tanke og livsutfoldelse. Dette gjør man fordi man har blitt programmert til det. Man er som plastikk i hendene til teknokratene. Dette var det man alltid ville. Ens egenvilje var alltid det sosiale konsensus, hva enn styggedommen var. Før ville man bli angrepet eller fordrevet som kjetter og heks. Brenne meg ville de aldri fått til, til det er jeg altfor krigersk. Som abstraksjon kun: En øks i skallen den gang, en kule i knotten nå, det er forhåpningen om det som venter de som gir sitt skrålende oppmøte, selv om det naturligvis skulle bety slutten for meg. (1) Forleden så jeg en video om en kinesisk dame som hadde fått stengt hver bankkonti og betalingsmulighet. Uten hell måtte hun gjøre ansiktsregistering på sin mobil, hvor det ble krevd at hun poserte med åpen munn. Det kinesiske anti-verdighetssystem er den modell som også venter oss i vesten. Under enhver menneskelige verdighet har memen cuck-face blitt gjort til virkelighet. Jeg skal sabotere. Når banken ber meg om opplysninger om hva pengene skal brukes til, kommer jeg til å gi tilfeldige eller misledende svar. Garbage in, garbage out er tilsvaret for et veritabelt søppelsystem. Samme fremgangsmåte anbefales for alle andre. Denne type sabotasje må utføres når muligheten byr seg. Det er første og viktigste trinn mot frigjøring. Den store ironien er at det er min egenskap som helvetesinnvåner som gjør meg særlig rustet til å leve i denne vonde tiden, om tiden nå blir lang eller kort, gitt hvilket oppmøte man får på dørene. Tiden er i alle tilfeller en illusjon, sies det, og i så fall er oppmøtet garantert. I meg er et underliggende raseri og en sardonisme som gjør at jeg faller for ingen triks. Ikke mer, etter at jeg nådde en viss alder, og jeg gjennomskuer hver en løgn og patologi, noen ganger hurtig, noen ganger tar det lengre tid, men gjennomskue det gjør jeg. Det er den type raseri som gir en slags beregning og avstandstaken, der de grandiose narsissistene er blatante og arter seg som de gribbedyrene i Dark Crystal-serien eller filmen. Skeksis, tror jeg de dyrene heter. Der har man redusert seg selv til tegneseriefigur. For min del blir jeg redusert til en motstander av tiden. Noe annet får jeg ikke være. Alle dører slamrer i lås for den som er uenig og bestrider. Slik drepte man i Germania. Her skriver jeg i fortid, for Germania har allerede avgått ved døden. Siden jeg allerede hater menneskene, gjør det meg ikke så mye å leve hele livet på flukt. Du kan til og med si at jeg er ulykkelig om jeg ikke er på flukt, fysisk eller i ånden. Som individ har jeg det altså fortreffelig jo verre det blir, og det sier jo intet godt om meg. Jeg blir som finansakrobaten som fester til solen går ned. Mer enn han, denne umoralske døgenikt, vet jeg at det er et mørke som venter. Fravikelsen av gullstandarden var egentlig et bål, det var likbålet til vestlig sivilisasjon. Man har varmet seg på glørne frem til nå. Tilbake vil det bare være kald aske. Jeg også, er en som forhutlet står der i en eller annen utkant, forsøker å få litt varme fra de aller siste glør, og så er det over. Da venter det sterile kontrollsystem og mennesker i robotform, helt uten humor eller vidd, eller tanken fri, alt det jeg mener gir livet en slags verdi. Etter det venter barbari, barbari, barbari, med svartmuskede kropper kveilet sammen i kamp, en evighet med analvoldtekter, klankamp og lalling med tungen. Den absolutte orden i form av teknokratene er meningsløs, for derfra kan ingenting spire og ingen utvikling skje. Det absolutte kaos med barbarene er meningsløs, fordi dette kaos representerer evigheten. Det er altså det samme med alt gnålet som finnes i en evighet. Utifra en av disse tilstandene, eller begge, vil jeg se en utgave av meg selv komme. Et blondhåret barn med øks. De gapende sår øksen tilvirker, skal skape mening, der barbarene og teknokratene ikke kan. Hva er denne mening? Kjære vene, det er jo skjønnheten, samt den brutalitet og voldsmakt som står som betingelse og opprettholder. Gudene skal vite at vi var ikke grusomme nok, når trell, kvinne og teknokrat fikk tale, og når barbarene fikk lande på våre kyster, helt uten sverdslag. Pisk og sverd, og fargerike blomster, det er hva jeg vil ha. Pisk for kvinnen. Sverd mot barbaren. Blomster til krigeren. Alltid mot de mange. Alltid for de få. (1) Originaltekst lød: Brenne meg ville de aldri fått til, til det er jeg altfor krigersk. En øks i skallen den gang, en kule i knotten nå, det er det som venter de som gir sitt skrålende oppmøte, selv om det naturligvis skulle bety slutten for meg. Det mente jeg selvsagt ikke. Derfor skrev jeg det heller ikke. Angiverne kunne bruke uttalelsen mot meg. Istedet gjorde jeg uttalelsen til abstraksjon kun, noe man tenkte seg, som man håpet. Må dessverre ta disse grepene, grunnet angiverne. Samtidig er det viktig å ta vare på opprinnelig uttrykk, som selvsagt var best. *parodihyllest ikke skrevet av undertegnede.
Tranås hadde i årevis fabulert om å ta menneskeliv, men prat er en kommoditet som er på billigsalg, og han hadde aldri trodd at han skulle kunne gjennomføre en slik handling. Men gjennomført hadde han, og det så til de grader. Det dampet ennå av det blodstenkte liket av den mannen som hadde presentert seg selv som Anton Giæver Hætta, halvfinne, kvartsame, åttendedels jøde og sekstendedels sigøyner med et hint av neger. Kombinasjonen gjorde Tranås kvalm, men det var ikke derfor han hadde drept ham. Det skyldtes at mannen beviselig var i slekt med ham selv, hvilket betydde at også han var ... var ... Fra VG dagen etter: En blodig og sanseløst beruset mann i slutten av trettiårene ble i går ettermiddag anholdt av politiet på Strindheim post i butikk i Kong Øysteins veg 1 like utenfor Trondheim. Mannen, en krølltopp, skrek obskøniteter og veivet med en kniv. En politipatrulje kom raskt til stedet og fikk etter hvert kontroll på mannen. Da politiet senere besøkte mannens bopel, fant de et stygt skamfert lik av en ukjent middelaldrende mannsperson i inngangspartiet. Hadde en rett-tur og en bomtur i dag. En ganske ille en. Vil ikke gi detaljene. Ble så utmattet at jeg rett og slett må ta en dag fri. Bare rydde, kaste ting og stelle, som Huma i sin hage etter døden. Det er dumt, fordi jeg begynner å få dårlig tid.
Er ekstremt opptatt i disse dager, og kan ikke forholde meg til noe. Det er også noe ekstremt viktig jeg må gjøre, som jeg ikke får ferdigstilt før etter at flyttingen er over. Tenkte å skrive to tekster, i tillegg til fiksjonsfortellingene jeg har nedskrevet på et ark. Disse to tilleggstekstene er: Det siste gode tiår Vurdering etter flytting (sikkert annen tittel) Blir for høytravende for meg nå. Er ekstremt basic nå. Er sliten. Kan gi en grunnleggende vurdering: Jeg har begynt å få kalde føtter angående siden og angiverne. Det er minst to av dem. Disse vil være der hver gang jeg skriver en tekst, hver gang jeg har en begivenhet, eller hvis jeg skulle få til en utgivelse, klar til å sabotere. Tiden er svært giftig. En kvinne, la oss kalle henne Ofia Ana i partiet Blødt, tilvirker til og med politiutrykninger for ordinære Twitter-meldinger. Har vurdert å bytte navn, men det er sikkert å dra det for vidt. Hvis jeg skulle lage en ny, bedre hjemmeside, med litt samme profil som den jeg har nå, vil angiverne og problemene hundredobles. Jeg vil måtte ad nødvendighet leve et liv som en offentlig aktivist, i konstant konflikt med politi, myndigheter og under snikende angrep. Det er jeg kan hende ikke sterk nok til. Samtidig føles det ikke riktig å alltid flykte hver gang venstresvina glefser. Det gjorde jeg sist. Hadde en metode for å bli kvitt dem da. La alt sammen brakk, inntil de hadde glemt meg. Mine fiender den gangen var situasjonelle. Det aner meg at demonene nå vil følge meg, også til nye steder. De har alt infiltrert mine lysende steder. Ikke så farlig der. Alt som vil være der er esoteriske og filosofiske samtaler, samt erotikk. Men prinsippet gjenblir. Alt nytt vil utsettes for de samme angrepene. Og dette stedet er kompromittert. Kan hende har levetiden blitt ytterligere avkortet. Slutten nærmer seg raskt. Kan hende er det bare noe jeg har fortalt meg selv at jeg er avhengig av eksponering og narsisstisk feed. Det vil kan hende være bedre å gjøre alt sammen eksklusivt. Jobbe i det skjulte. Det offentlige internett er alt myrdet. Skal ikke legge all skyld på mine venner, men både jeg og mine venner er boomer-tier når det gjelder teknologi. Av den grunn har jeg hatt vansker med en ny side, og av den grunn har de hatt vansker med å fepple seg til nye plattformer, for eksempel Minds eller noe annet funksjonelt. Minds funker bare halvveis, men du skjønner poenget. Der kunne man hatt lukkede grupper som tjente samme funksjon som denne siden. Facebook utgår, naturligvis. Det er livsfarlig for meg å være på Facebook, og man blir sensurert og overvåket i tillegg til anmeldelsene. Jeg pådro meg en av demonene derfra. Ja, for tiden vil kanskje komme der man må gå helt under jorden, enten på det åpne nett, eller dark web. Får venstresvina nyss om deg, vil angrepene fortsette. Man må finne et sted der de ikke kan nå, som likevel har muligheter for besøk og interaksjon. Trenger ikke engang fullføre min tekst-syklus, før jeg terminerer her, i prinsippet. Denne siden har fungert som min offentlige dagbok, hovedsaklig rettet mot mine venner og allierte. Derav flittig bruk av indre sjargong, og den frimodige ytring og væremåte. Med tiden ble skikkelser som slett ikke skulle være her, klar over siden. Enten fordi jeg på uklokt vis inviterte dem, eller de fant meg via google-søk eller via facebook, som den ene demonen. Ja, så kanskje bør man ikke være tilgjengelig på google-søk. Kanskje bør man ha en ordning der unge nazister vouches inn. (humor, men det ser jo ikke monstrene). Det er hva jeg tenker. Fordelen er at jeg behøver ikke å ta en avgjørelse nå. Det er en klok mann som kan ombestemme seg, og skifte rute. Fy faen så sliten jeg er. Jeg prøvde hardt, og ble straffet for det. Slik er livet til krigerne. Derav denne rudimentære tekst, som fortsatt rommer hovedlinjene. NB! Fiksjon. Det gamle skrukktrollet stavret seg vei til talestolen. Skrukktrollet trakk pusten dypt. "Kjære. Heeh. Landsmenn. Heeh. Det er gutter som elsker gutter. Heeh. Og jenter som elsker jenter. Heeh." Skrukktrollet smilte. "Nordmenn tror på gud, allah, altet og ingenting. Heeh. Og gutter kan være jenter. Heeh. Og jenter kan være gutter. Heeh." "NÅ ER DET FAEN MEG NOK!" Poden sprang opp på podiet foran et forskrekket pupp-likum og grep fusentasten fatt. Med stemme som Clarence Boddicker ytret han de følgende ord: "Kan du fly, Harald?" Øyeblikket etter fløy faktisk kong Harald den femte, iallfall momentært. Armer og ben var utstrakt da han med vanvittig kraft ble slengt mot forsamlingen. Men han nådde aldri frem til forsamlingen, denne salige blanding av kvinner og kvinnemenn som satt der med sine åpne munner. Istedet syntes han å stanse midt i flukten, før han deiset rett ned. Kongen fikk sin grav i en orkestergrav, gikk i symbiose med en skranglende symbal. Ingen hadde rukket å gjøre noe. Gjerningsmannen var alt på vei bort. Det var i orden. Han var ingen Yngling allikevel. "Stans ham! Stans den galningen!" Utendørs løper jeg alt det remmer og tøy kan holde. Vel, tøyet holdt ikke. Buksen er alt i ferd med å falle av. Bak meg er et Satans sammensurium av livvakter, politimenn og vektere, og de er i ferd med å ta meg igjen. Jeg bryr meg ikke om det. Der mot horisonten kan jeg atterskue kimen av et lys. Jeg kaster hodet tilbake og strekker armene ut, løper lukt inn i den soloppgang jeg aldri vil få se. Jeg liker ikke snakket.
Titanguden Tranås hadde et opphold i sin dikteriske virksomhet. Av den grunn stilte mor og datter seg til rådighet, til inspirandum og til kjønnslig akt. Det de ikke visste var at Tranås hadde elsket med familiefaren gjennom hele den ganske natt, så denne Dux var såpass Redux i den grad at han bare greide å gi damene to tordnende orgasmer hver. Tranås følte seg mislykket, noe som igjen ga opphav til ytterligere dikteriske prestasjoner. Mor og datter var på sin side henrykt, inntil de fant ut at deres respektive far og ektemann var blitt forelsket .... Floken løste seg ved at Tranås elsket med alle tre parter samtidig ... damerumper og mannsrumpe dyttet sammen i en og samme flås, jeg mener bås.
En av mine hemmeligheter er at jeg i min barndom ved et uhell sprengte av en kinaputt i vaginaen til en tolv år gammel jente. Heldigvis klarte de å rekonstruere sprengstedet. Hennes senere sex-partnere klaget i etterhånd på at hun var vel vid. Det skjønner jeg godt. En kjøttfull opplevelse.
En tilsvarende brunsvart møll som døde ved min sengefot, har nå dødd på karmen av min ytterdør. Selv om den er død, sitter den fast litt under skulderhøyde. Jeg ser den hver gang jeg går ut av huset. Det kan hende mine evner som shaman er begrenset, men fortolkningen av denne form for synkronisitet og dødsvarsel synes å være temmelig åpenbar. Budskapet er viktig nok til å gjentas. Jeg er en død mann ... på dette stedet.
Alright. Tenkte jeg skulle få ned denne beretningen, før detaljene går tapt. Det som skjedde viser de ekstreme forhold som omgir mitt liv, og min måte å få hevn og oppreisning. Som jeg har skrevet flere steder, det er når jeg ligger nede at jeg er på mitt farligste.
Jeg hadde altså nettopp ankommet Rumle-elven, fra motsatt retning av det jeg vanligvis gjør, følgende en hel masse sideveier gjennom mørket. Klokken var blitt elleve. Riktignok hadde jeg med meg en hodelykt, men jeg orket ikke å stå og lesse varer ved nattestid. Småting kunne falle i gresset uten at jeg så. Istedet dro jeg med meg det viktigste, sekk og poser og sånt, og satte meg til ved familiebordet som nå står som det eneste møbel i leiligheten. Derfra drakk jeg meg pære full, som vanlig. En six pack, ikke sant, og det er nok, ikke sant, fordi jeg var sliten, ikke sant. Dessuten trengte jeg å roe ned etter antakelig tre energidrikker. Uten ville jeg ikke få sove på lang tid, og jeg hadde jo ting å gjøre ved morgendagen. Under drikkingen surfet jeg på mobilen, og skrev notater og forslag til (syke) historier på mine notatark. Skulle hente en madrass, det orket jeg ikke, det gjør jeg neste gang. Fordelen er at selv om jeg lå på bare en matte, brukte jeg en pakke laken som pute. Det var altså ikke så ille. Morgenen etter inntok jeg min mæl ved det selvsamme bord. Jeg orket ikke dusje, engang skifte klær, siden jeg uansett skulle tilbringe dagen i bilen. Klokken var blitt rundt 12 da jeg bega meg ned til bilen for å lesse ut. Jeg så ikke frem til oppgaven. Saken er at jeg hadde pakket store pappesker med bøker så de var ganske tunge og vonde å bære. De hadde jeg plassert inne i bilen, lagt en håndduk over som en slags ny bunn, og lesset eskene helt til topps med hovedsaklig lette pocketbøker. Først da eskene var helt fulle, ble lokket senket. Alt for å få med så mye som mulig. Hver tur er jo en stor investering. Nå måtte jeg bruke hendene til å bære disse bøkene opp til loftet, før jeg tok til med eskene. Bær i hu at opp til meg er det en ganske trang trapp. Den er trang selv om jeg har tatt ned rekkverket. Mens jeg stod der og pivdes over min kommende oppgave, seilte det intet mindre enn en politibil inn på gårdsplassen. Bilen parkerte ved siden av meg, og ut kom to politifolk. Vanligvis pleier jeg jo å få intense fryktreaksjoner bare ved å se politiet på avstand, og det var ikke annerledes nå. Jeg gjorde slette miner til godt spill, men de kunne antakelig se at jeg var nervøs. Det var også lett å tenke seg at de nå endelig hadde fått noe på meg, og at saken var ganske alvorlig. Politimennene var høflige. Det har også vært tilfelle med mine mange interaksjoner med politiet den siste tiden, avhør dess mer. De får vel mer ut av folk på den måten. Jeg har sett det samme fenomenet når det gjaldt avhøret av denne incel-drapsmannen oppe i Canada, som kjørte ned ti mennesker i en varebil. Han som foretok avhøret fikk vedkommende til å innrømme alt, inkludert sine motiver, simpelthen ved å være imøtekommende og høflig. Jeg lurte jo på hva de ville, og hvordan de for den del hadde funnet meg så fort. De sa de bare ville prate og stille noen spørsmål. Det gikk jeg med på. Hovedsaklig lurte de på hva jeg drev med. Til det svarte jeg at de så jo at jeg flyttet, henvisende til det lasset jeg hadde bak i bilen. De lurte på om jeg kjente noen i området, og jeg oppga vagt mine få relasjoner og bekjentskaper. De lurte på om noen av de jeg kjente hadde samme meninger som meg, og om vi planla å møtes snart. Jeg svarte at jeg nok ikke kjente så mange med de samme meningene, men at jeg håpet på å treffe noen, og kanskje møtes ganske ofte. Tilslutt lurte de på hvor jeg bodde i disse dager. Jeg svarte at jeg fortsatt bodde oppe i Malm. De lurte på hva min nye adresse var, og om jeg hadde tenkt å bytte bosted snart. Jeg svarte at adressen jo var den vi stod på, så den måtte de da vite, siden de hadde funnet meg. De ville gjerne høre adressen likevel, noe jeg oppga. Så maste de om at jeg burde skifte adresse i folkeregisteret, så de kunne ha oversikt. Jeg sa at det var man ikke pålagt å gjøre før åtte dager etter flytting. Siden jeg jo fortsatt hadde bosted oppe i Malm, behøvde jeg altså ikke å gjøre det før ut i september. Dessuten var jo Malm min hovedbolig ennå. Hit kom jeg enn så lenge bare for å lesse varer. Nå uttrykte jeg min bekymring for at naboer og huseier skulle se mitt "eminente" besøk. De sa at det sikkert ikke var noen som så noenting, og at dette bare var en kort visitt. Huseier var på jobb rundt denne tiden, men jeg har da også naboer. De forsikret meg om at de snart ville de dra, etter å ha påsett at alt var i orden. Jeg måtte jo undre hvordan de hadde funnet meg. Det ville de ikke oppgi, annet enn at de "hadde sine metoder." Fortsatt var jeg nysgjerrig, og jeg la frem alternativene. Enten hadde de altså sett mitt bilskilt fra veien, eller da jeg kjørte rundt ved nattestid, uten at jeg merket at det faktisk lå politi bak meg. Det kunne også hende at de hadde lest fra bloggen min hvor jeg ville være, eller at noen hadde fortalt dem det. Aller sist kunne de ha lest av min lokasjon via mobilen. I alle tilfeller er det hårreisende. I det aller minste er det her snakk om et tett samarbeid mellom etater langt fra hverandre i fysisk lokasjon, og ikke minst en påminnelse om den stadige overvåkningen vi befinner oss under, globalistenes kontrollbehov, og hvor mye interesse politiet nå har fattet for min person, gjøren og lading (av pistoler). Hvordan dette besøket var mulig, fikk jeg selvsagt ikke vite, på samme måte som jeg ikke får høre hvem mine angivere er. Der har jeg som sagt mine klare mistanker, men i spørsmålet om hvordan de fant meg, vet jeg faktisk ikke. Også himmelropende at det skjedde på så kort tid. Jeg hadde knappest satt min fot på stedet, for i helvete. Politimennene så min misnøye og må ha følt seg ille til mote, så de tilbød meg å hjelpe til med å bære inn. Det sa jeg ja til, og la til at det var meget snilt. Siden jeg hadde pakket eskene selv, visste jeg hvilken av dem som var den letteste. Denne grep jeg altså i hende så fort som mulig, og sa at jeg viste vei. Politimennene halte ut hver sin og sa at de kjentes tunge ut. Jeg sa at jeg var enig i at de var litt tunge, men at når jeg greide det, måtte da vel de også gjøre det. Dette sa jeg med et skjevt smil. Jeg gjenkjenner fenomenet fra militæret, og dette er jo i praksis militærtypuser satt i arbeidslivet. Jeg hadde ufordret deres manndom, og de ville ikke vise svakhet i mitt påsyn, selv om jeg allerede nå så at løftet gjorde vondt. Jeg ba dem følge etter. Så sammen satte vi opp trappen. Jeg først, og politmennene strevende etter. Selv om jeg hadde den letteste byrden, må jeg innrømme at det var tungt og vanskelig, og det gjorde innmari vondt i hendene. Men jeg konsentrerte meg om ikke å vise ubehag. For politifolkene var det langt, langt verre. Jeg visste meget godt at eskene de hadde fått var massivt tunge. Etter at jeg hadde nådd toppen, så jeg hvordan de sjanglet bare i forsøket på å holde lastet løftet. Ikke kunne de hvile heller. Til det var trinnene for smale. I mitt påsyn gikk det galt. Like før den fremste politmannen skulle ta det siste steget, falt han fremover, samtidig som hele sulamitten revnet. Ut spilte bøkene i en eneste stor haug. Noen rant ned trinnene. Jeg bannet, fordi jeg er glad i mine bøker, og hjalp politmannen med å få dem ute av veien. Den andre politimannen greide møysommelig å ta seg opp forbi oss. I mellomtiden ble jeg opptatt av å sanke opp alt som hadde falt ned. Heldigvis var det mine minst verdifulle bøker som hadde fått medfarten, som sagt. Bare pocketbøker. Jeg bestemte meg rett og slett for ikke å neurotisere mer over det nå. Inne i stuen krevde politimennene å få kjenne på min eske. Jeg sa at de ikke skulle gjøre det, noe som gjorde at de gjorde det. Ansiktsuttrykkene var makeløse når de kjente hvor lett min last hadde vært. Har du hørt meg le? Jeg lo hardt, hemningsløst og lenge. Jeg er på høyden ved min høyde, likesåsom jeg er på bunnen av mine dyp. De kunne ikke gjøre noe, bare ta det med humor. De hadde jo selv tilbydt seg hjelpen med å bære inn. De beklaget til og med at de hadde mistet bøkene mine ned trappene. Jobben ble fullført, men de neste eskene ble båret opp av to mann, der jeg måtte trå til en av gangene. Utspøringen var visst over, og vi veklset noen høflige ord. Så forlot politibilen stedet. Det er kanskje en symbolsk hendelse, men jeg mener likevel at den er viktig. Politiet bør ikke være politiet, de bør stort sett være manualarbeidere. Det er både rett og rimelig at de bærer for meg. De burde slett ikke ha anledning til å trakassere en av landets edleste sjeler, samme under hvilket påskudd. Ytterst sett burde jeg vært deres herre, ikke hva enn for ondskapens kraft de tjener nå. Så jeg liker å se det slik at politibilen kom seilende inn på min gårdsplass, fordi de ivret etter å komme meg til hjelp. Jeg tilbrakte resten av dagen med å få opp noe smått og sortere det som allerede er innendørs, stort sett i store stabler. Så var det å forberede seg på hjemturen. Det tar meg alltid lang tid å komme i gang. Kjøleskapet var blitt skjevt, fordi et av bakhjulene hadde sunket inn, uten grunn. Den forrige beboeren som hadde tatt ned røyvarsleren, røsket istykker gjengene i plast i samme slengen. Problemer, problemer. Jeg dro inn til Rumle-elven, konstanterte at madrasseiersken var bortreist, og spiste en tidlig middag. Det ble en lang dag, og kveld, og en liten natt med kjøring, og mere skal det bli. Nå får man håpe at politiet konstanterer at her kan intet gjøres, og holder seg langt unna. Og hvis de ikke gjør det, kan man håpe at de gjør litt nytte for seg. Jarlen er opptatt med annet. Som man vet har jeg begynt å skrive tekster om mord, psykose og seksualisert vold den senere tid. Mer enn ordinært, iallfall, da dette alltid har vært en understrømning. Dette inspirert av en forfatter, la oss kalle ham Nek Nesnej. Boken "En morders memoarer" springer til tankene. Selvsagt, mine tekster vil ad nødvendighet ha et litt annet vesenspreg enn de til Nesnej, men det får bli en analyse til en annen gang. Interessant er det at min selvmordsperiode, om vi kan kalle mine ideeringer for det, ble avløst av en tilsvarende mordsvermerisk periode. Jeg undrer på hva min neste periode blir? Det vet jeg at andre lurer på også, gitt at representater fra myndighetene nå intenst leser siden min, fra kvartendelen av hundre nye IP-adresser. Jeg har til og med sittet på et offentlig kontor og plukket ut tekstutdrag for en myndighetsperson som var tilstede, der en representant for akkurat hans yrkesgruppe ble analvoldtatt i en huske. Virkeligheten kan være mer underholdende enn fantasien. Det jeg tenker er at man må være i sin vase, jeg mener fase. Alt jeg vil er å utøve meg selv, og jeg har mye materiale å rykke frem med. Da kommer vi til en rekke problemstillinger. Blant dem er vestens forfallstid, der alle institusjoner blir korrumpert og menneskene i dem, gale. Det er også angiverne, som i høyeste potens representerer den sivilisatoriske sykdom i puritansk drakt. Fraværet av respektivt humor og betraktning fra avstand er kjennetegnet på den fordummede fanatiker. Et annet problem, i denne kontekst, er hva jeg faktisk skriver. Saken er jo at jeg sammenblander politiske rants og ytringer, med nevnte volds og voldtektsbeskrivelser. Ikke bare det, men jeg inkluderer også selvbiografisk innhold og faktiske kjensgjerninger i mine voldstekster. I en periode har tekstene blitt til i konstant interaksjon med virkeligheten, inkludert politiavhør. Dette må da kunne kalles performance art om det noensinne var noen. Det er ikke min feil at noen ikke tåler tekstene mine, og da må de tåle å inkluderes i de nevnte kunstverk. Alt sammen kan minne om min performance art som Lysalv i år 2017/2018. Da fikk jeg kalde føtter og trakk meg, idet konsekvensene fra kunstverket ble for store, potensielt i form av folk med maskinpistoler utenfor døren. Nå ler jeg av selv det. Alt dette er legitimt, selvsagt. Det er innenfor loven å skrive politiske rants, det er innenfor loven å skrive intuitive galskapstekster, og det er innenfor loven å skrive om psykotiske massemordere. Det er heller ingen jurisdiksjon som sier at man ikke får lov til å sammenblande alt dette på en og samme blogg. Allsidighet var alltid mitt trekk. Men da må vi tenke på angiverne. Det er ikke et problem for dem å plukke ut løsrevne tekstutdrag, satt ute av kontekst, og fremvise dem til myndighetene. Vi må huske at sannferdighet, erkjennelse og tenkning ingenlunde er del av deres motiver, ei heller kan det noensinne bli del av deres egenskap. Gjenblivende er kun ønsket om å skade meningsmotstandere. I dette tilfelle er jeg rimelig sikker på at det er en NRK-journalist jeg vet navnet på som har rapportert meg, fordi jeg ved min blotte eksistens som vaksinemotstander, frihetsmenneske og utøvende kunstner representerer en trussel, og fordi jeg sa nei til å få en NRK-dokumentar laget om mitt liv, i et implisitt forsøk på å henge meg ut. Når dette ikke lykkes, måtte man ty til andre midler. Løsningen ble å følge med på alt det jeg gjør, til man finner noe man kan bruke, trodde man. Det er betegnende å tenke på at kanskje ens mest ivrige lesere faktisk er de som hater deg. Kuren for det er venner, selvsagt, for de leser i det minste mindre, men dypere. Bekymringsverdig blir da myndighetenes manglende kompetanse til å vurdere. I denne forbindelse er alt de skal bry seg om hvorvidt jeg er en potensiell terrorist, eller om jeg er så psykisk ustabil at jeg er til fare for meg selv og andre. Det er iallfall det de selv mener å hevde, i de offentlige skriv de legger ut. Jeg, og andre, vet meget godt de har andre instrukser fra hemmelig hold. La oss dog snakke om de offentlige organer i deres offisielle rolle. Det er her kompetansekrisen i vesten kommer inn. Gitt politiske føringer og et fallende intelligensnivå, har man gode grunner til å mene at evnen til å vurdere saklig må være mangelfull. Etter min mening representerer forfølgelsen av meg en politisering av institusjonene. Det vil si, nevnte journalist og angiver har politiske motiver for å forfølge meg, og institusjonene i seg selv har politiske motiver for å forfølge meg. Angiver, etat og deres såkalte mandat eksisterer med det i et gjensidig nytteforhold, litt som det gamle DDR. Hvis man ikke likte naboen, kunne man angi denne. Etterhvert eksisterte halvparten under befolkningen i statlige registre, gjenstand for vilkårlig arrestasjon og overvåkning. Personlig nag og meningsforkjell skaper med det ensretting og kontroll. Da jeg satt i dette avhøret, beskrev jeg meg selv som en dissenter. Politimannen forstod ikke hva ordet betydde, og måtte be meg gjenta. Dette gjorde jeg flere ganger. Tilslutt ba politimannen meg forklare hva ordet betydde. Det nærmeste jeg kom på i farten var at en dissenter var en som utviste dissens. Da forstod han det. Rett nok kan det glippe for noen og enhver, men dette er jo bekymringsverdig. Selv vil jeg også ha problemer med å på stående fot forklare hva visse filosofiske begrep innebærer, slik som forskjellen på deduksjon og induksjon, a priori og a posteriori. Kanskje vil jeg under stressede situasjoner ikke kunne redegjøre for hva ontologi og epistemologi er. Jeg glemte iallfall passordet på kredittkortet mitt en gang da jeg hadde måttet løpe til tannlegen. På den annen side, å ha oversikt over dette i øyeblikket er ikke del av jobben min, og det politimannen ikke hadde rede på, var et nokså basalt begrep som i høyeste grad var relevant. I mine øyne er det to mulige forklaringer. Enten er politimannen inkompetent og ikke skikket i stillingen. Eller det har oppstått en samfunnsmessig føring der faktisk dissens fremstår som så utenkelig at det ikke engang kan eksistere som begrep. Etter min mening er nok begge disse forklaringer til en grad gyldige, samtidig som grunnen til mannens relative inkompetanse er den gradvise nedbrytingen og senkningen av krav for å få innpass i våre mest ærverdige institusjoner. Denne situasjonen beskrives i to forskjellige artikler, her: https://www.palladiummag.com/2023/06/01/complex-systems-wont-survive-the-competence-crisis/ derimot.no/vestlig-utdanning-system-og-leder-utvelging-forer-til-darlige-beslutninger-og-til-slutt-okonomisk-kollaps/ For å reiterere artiklenes innhold. Vestlige samfunn prioriterer lydighet fremfor kompetanse, hvor de lydige nå fungerer som portvoktere overfor det mer intelligente sjikt hva det gjelder stilling og posisjon. Intelligensnivået er uansett fallende, gitt innførselen av multikultur og kvoteringen av kvinner og innvandrere i høye stillinger. Som jeg har nevnt ved tidligere anledninger, har jeg en bror som arbeider i politiet. Han har til og med en temmelig høy stilling i politiet. Jeg vil ikke være ondsinnet og snakke stygt om de lavtstående intelligenser, litt som en strongman ikke banker løs på spjelete nerder. Av og til glemmer jeg meg og snakker til min bror som han var et fullverdig menneske. I realiteten er han et hundemenneske og en maktens tjener. Hunder kan være alrighte dyr, de. Men man må aldri la hunden få råde, eller ta en politimann seriøst som mann og som meningsinnhaver. Min manndom er forevig større, simpelthen fordi jeg er i stand til å ha en tanke som er min egen. En gang for mange år siden lot jeg min politibror lese i min edle filosofiske journal, Sol invictus. Her er hva han leste: Alt er nemlig ikke elendighet. Jeg har vært oppe i eteren og hentet gudegaver, nå må jeg stupe ned som en rovfugl og bringe det til jorden. Jeg er en nådeløs mann, jeg tar ganske enkelt ikke hensyn mer. Jeg spiralerer ned, velter meg over til siden og lar meg falle. Nå må jeg bare få til et godt stup. Hva skal jeg gjøre? Jo, utvikle en god metafysikk og ta livet av Nietzsche posthumt, slik jeg har lovet å gjøre. I mellomtiden skal jeg lese mer, kanskje skrive ferdig noen påbegynte avsnitt her i bloggen, kanskje presentere noen tanker med grovutkast etterhvert. Den som lever, eller i det minste er i live, får se. Hva er jeg? Jo, en av svært få. En asperger er sjelden, en intelligent asperger er sjeldnere, og en intelligent asperger med krigerske instinkter ... vel ... det finnes ingen grenser for hva jeg kan gjøre, og nå gjør jeg det. Mitt tankesett er unikt, og jeg er elsket av hittil uante guddommer som hjemsøker meg med bilder og visjoner. Jeg er glad for de kriger jeg har vært igjennom, for nå slipper jeg å leve de andres verdier og ønsker, løgner som altfor lett har sluppet igjennom hos meg, for barnet kan ikke forsvare seg selv. Nå ser jeg og vet jeg nok til å kjempe. Min bror stusset spesielt over utsagnet om "en intelligent asperger med krigerske instinkter." Han blunket forundret noen ganger, en gest som har vært gjenkommende hos andre av mine venner som er samfunnsborgere, og leste utsagnet flere ganger. Han skjønte ikke riktig hva det kunne bety. Jeg vet meget godt at min bror ikke har stort til begrep om hva neurologiske avvik innebærer, eller hva det betyr å være merkurialt hurtig i iallfall deler av sin hjerne. Ikke alle vet det, så det er forståelig. Minst av alt vet han noe om det å ha krigerske instinkter, annet enn som kanskje basal mandighet, med skruing av muttere, skifting av trailerdekk, og skudd på leirduer med hagle. Han vet ikke hva det vil si å ha fantasier om vold og voldtekt hver eneste dag, se for seg drap ned til minste blodsprutende detalj, og fantasere om slag, erobringer og strategiene som bringer disse frem, eller den elsk jeg kan ha for diverse våpen og krigsmaskiner. Når disse konsepter ikke har noe festepunkt i verden, kan de selvfølgelig heller ikke danne et større konseptuelt hele. Det hele blir dermed fremstående som det reneste gibberish. Konseptene blir vage, og de ender uten noe logisk endepunkt eller noe som kan tenkes å være fascinerende og attråverdig. Som det heter seg i den evige sanne populærkulturen: Smarte negere høres ut som gale negere for dumme negere. Jeg har her snakket stygt om min bror og hevdet at han er nokså dum og rudimentær i sin manndom. Det sier seg selv at min bror på motsatt hold ser på meg som smårar, eller om jeg skulle være så altfor åpen, temmelig gal. Begge våre synspunkter er forsåvidt sanne. Det er bare det at svært få kan overskue rekkevidden, og med det, den forbannede begrensningen i min intelligens, og hva som i det hele tatt utgjør min galskaps begynnelse. Dybden av min følelse kan de heller ikke ane, fordi lokket på brønnen er på, for dem, og ser dermed ut som en glatt flate. Min galskap har sin oppståenhet på et høyere nivå, fordi jeg har forlengst tilbakelagt stadiet til et vanlig menneske. Det gjorde jeg antakelig fra første hjerteslag av i min mors liv. Dermed vil alt det jeg gjør, og alt det jeg sier, forbli evig uforståelig, for de mange, de som lar seg definere av flertallets trygghet. Med mindre du har vandret i åndenes rike, der under trærne med de rikbugnende grener, aner du ikke hvem jeg er, hva jeg driver med, og hva som utgjør min store forfeilelse, det som stundvis hindrer lynet i å slå ned på jorden. Hvis min politibror ikke kan forstå meg, og bare hører gibberish, sier det seg selv at andre politimenn ikke kan forstå meg, og fatte hva det egentlig er jeg holder på med. Det i seg selv ville forsåvidt vært greit. Det finnes mange raringer der ute. Men så er det da dette med de politiske føringer, emosjonaliseringen og innførselen av kvinner i disse institusjonene, den dype uærligheten og den påfølgende manglende prinsipielle tenkning. Det er nok mange kvinnelige politiadvokater som kunne tenke seg å kvitte seg med en sjåvinistisk nasjonalist, eller hva enn det er de oppfatter meg som. Ingen kvinner oppfatter noenting riktig om meg. Det synkende intelligensnivå hos det ordinære politi, hindrer dem i å stanse prosessen gjennom å anvende seg av det minste rettskafne prinsipp. De, som oss andre, har nå blitt kvinnenes gisler. Gisler for implikasjon og følelse. Legg til at angiverne legger til løsrevne utdrag, og at politiadvokater kan legge til løsrevne utdrag utenfor enhver kontekst og presentere dem som et slags bevis, så kan det fordummede politi bli nødtvunget til inngrep, basert på hva de har blitt fortalt. Løgn, alt sammen. Jeg vet hvordan de lyver. Det har skjedd meg mange ganger før, også fra menns side. Alt dette hadde jeg selvsagt forutsett, derfor sørget jeg alltid for å legge til disclaimers både over og under mine mest ekstreme tekster, samt markere dem som parodier i overskriften. Dette er på mange vis uheldig, for det ødelegger etter min mening noe av leseopplevelsen. Leseren bør ikke på forhånd vite hva han har å gjøre med fra mine indre landskaper. Jeg har jo det trekk at jeg eksploderer og angriper plutselig. Forvent det uventende er definitivt sant om meg. Men det viste seg at det var altfor nødvendig. Man kan endog tenke seg at huset mitt ble stormet av væpnet politi, dersom jeg ikke hadde lagt til disse disclaimers. Ikke lyv. Det er en logisk mulighet. Så er det bare det at disclaimerne ikke har nyttet når det gjelder å holde den uønskede oppmerksomhet langt unna. Jeg var istand til å plukke ut ifra en uttalt setning hvem det var som hadde angitt meg, og jeg vet også hvilken tekst det var som hadde brakt meg politiets oppmerksomhet, nemlig min analyse av mine egne, indre landskaper. Der hadde jeg tydelig markert at dette var fantasier som aldri ville bli virkelighet, uten at det nyttet. Den dype uærligheten fra institusjon og angiver viser seg så altfor tydelig, samt politifolkenes manglende evne til å fortolke tekst. Jeg kunne lagt disclaimers på alle mine tekster, men her går det forvidt, selv om fragmenter fra enkelte mursteiner kan trekkes frem av de uærlige. Slik det er nå, vil disclaimers på noe av det mest ekstreme fungere som forsvar. Om alt annet slår feil, så i det minste juridisk sett. De har ingenting på meg, og det frustrerer dem. Derav disse mange forsøk på karakterdrap og ulike typer intervensjon over et vidt spekter av områder. Ikke alle av dem blir nevnt her. En venn av meg sa en gang at det burde være forbudt for enkelte å holde i en penn. Jeg ser den og høyner. Enkelte burde ikke ha lov til å lese tekster. Disse politifolkene er ikke akkurat boklige, og er ikke istand til å plukke opp det minste rudimentære begrep hos meg, eller la det inngå i en større sammenheng. Jeg er en meget dyptloddende analytiker, har jeg fått høre. Jeg vil også mene at jeg er istand til å skape enkeltstående bilder av estetikk og antiestetikk som er slående ned til det instinktuelle nivå, og som med det er dypt rotfestet i eteren og den dertilhørende filosofi som påbygg. Det skulle i det minste hysteriet og de mange anmeldelsene tyde på. Livets irrganger står klart for meg, men dette kan bare kommuniseres til de som er på mitt nivå, eller høyere. Jeg er også klok nok til å se begrensningen. All filosofi er rettferdiggjørelse. Bare enkelte kriminaltypuser er ved sin forenkling i besittelse av det rendyrkede instinkt, de fleste må følge liv og oppvekst, som meg. Rettferdiggjørlse er sterk. Det er det som driver sivilisasjoner. Filosofi har ingen verdi annet enn som rettferdiggjørelse. Hadde politifolkene lykkeligvis vært en slags anglo-saksisk remnant fra vår siste store tid, ville de i det minste forstått at her er en kraft, og at her verken kan eller bør noe gjøres. Kjærlighet vises ved å la ting være. Men fordi manualarbeidere og kvinner fikk sitt inntog i viktige posisjoner innen arbeidslivet, ser man nå bare gibberish. Derfor utgjør nå det vanlige menneske en trussel mot den tenkende. Vi kan til og med se for oss at tenkende virksomhet blir kriminalisert med tiden. Faktisk spår jeg at det kommer til å være realiteten om få år. Egentlig er det allerede tilfelle, forbudet har bare blitt illagt med de indirekte, ikke direkte, formaliserte midler, der målsetningen er et speilbilde av overvåkningssamfunnet i Kina. Enhver selvstendighet og egenvilje er allerede definert som patologi. Leseferdighetene og evnen til abstraksjon er stadig synkende hos skolebarn, som blir opplært til å få fryktreaksjoner dersom de har tenkt en ikke-korrekt tanke. Resultatet av denne lokk-leggingen er en uhelbredelig aggresjon mot de avvikere og typuser som fortsatt tenker. Om ti år er det dagens femtenåringer som sitter i stillinger i politiet. Det kan hende vi tenkere må gå fullstendig under jorden, skal vi overleve. Ikke at det betyr noe. Vår sivilisasjon er allerede ugjendrivelig myrdet. En gang ble jeg oppringt av en annen politimann i forbindelse med noe jeg hadde skrevet. Det har forsåvidt blitt en del av disse tilfellene nå. Han spurte meg ut om mitt innhold her på denne bloggen, og stusset veldig på mine uttalelse om at "100IQ-sjiktet er det verste av alt," med den påfølgende rasing. Hva kan jeg si? Jeg er en lidenskapelig mann. Igjen vises realiteten. For politimannen var hele sentimentet noe uforståelig og søkt. Hvordan kan en gruppering innen normalfordelingen være slike monstre? Men så ser han ikke disse faktorer som nevnt overfor. Intelligent nok til lydighet, men ikke til ulydighet. Det er det eliten ønsker seg. Flittige idioter, systemtjenere og regelryttere er det verste av alt, og de kjenner en voldsom aggresjon mot de få som tenker. Følelsen er gjengjeldt i fullt monn hos meg. Det pleier Conan barbaren å si også, når han knuser skaller. Som det heter seg i filmen Pulp Fiction: Det er når negere blir redde at negere blir drept. Sant på alle nivåer i livet, vil jeg tro. Vi har det jo med å manifestere vår største frykt. I disse forfølgeres tilfelle, i form av meg, fordi jeg blir bare mer av det jeg er, jo mer du forsøker å ta det bort. Litt paradoksalt: Den som frykter meg, må drepes. Svært få så leken, humoren og betraktningen på avstand i denne uttalelsen. De tok alt sammen så konkret og nærsynt som mulig. Slik er det når snekkere fordrer å være tenkere. Frykt og engstelse er i dag den dominerende følelse, og derfor har den frie tanke blitt umulig. Derav disse sanksjoner, og derav disse kontinuerlige forsøk, med alle midler, mot de få som utøver ærlighet og den intuitive følelse i noen utgave, uhildet av samfunnets krav til høflighet og form. Du må stort sett være filosof av en viss mandighet for å egentlig oppfatte meg, hvis ikke kan jeg ikke garantere for hva det er du ser, bortsett fra at vedkommende er ustabil. La meg være litt morsom. Jeg er jo ustabil. Aner du hvilke krefter som bor hos meg? Men jeg har dessverre ikke tid til å myrde folk med 100 IQ, folk som ikke engang vil oppfatte hvorfor de myrdes, eller at de hele tiden spares. Folk i 110 IQ-sjiktet er heldigvis reddsomme nok til å være høflige. Tro meg når jeg sier det, de tingene jeg driver med er nesten helt sikkert fullstendig utenfor din rekkevidde. Derfor anbefaler jeg deg å slutte med disse forstyrrelsene. Man kauker ikke til en smed i arbeid. Ja, du må se meg, og da antar jeg gjerne formen til en leopard. Skjult, flekket, uberegnelig, dette er bare noen av de esoteriske føringer som symbolet inngyter. Det er uheldig om du ser meg, hvis du ikke forstår hva du ser på. Det er det som er tilfellet med visse besøkende på denne siden. Til dette har de ingen forstand, og de burde holde seg langt unna. De burde ikke engang ha tillatelse til å lese innholdet. Jeg har fått nok av all tarvelighet, og jeg ser det tydelig, og i fritt monn, hos disse varslerne som for meg ikke engang er ansiktsløse. Jeg er intelligent nok til å ha navn. Nummer bryr jeg meg ikke om, fordi dere er under min verdighet. Nå ganske nylig så jeg hvordan en politikvinne i Storbritannia gjøv løs på en pike med asperger i ledtog med hele sju kollegaer. Hvorfor? Fordi piken sa at politikvinnen hadde like kort hår som sin lesbiske bestemor. Dette gjør man altså, mot en skapning som ved sitt grunnvesen har et hjerte av gull. Den rådende tarvelighet av i dag. En gang i tiden hadde jeg også et hjerte av gull. Det er lenge siden nå. Nå arter antakelig mitt hjerte seg som en infernalsk, lavaboblende vulkan. På den måten er jeg nok en motsatt Empedokles. Det er ikke jeg som skal falle i vulkanen og bli en med et eller annet altomsluttende instinkt, som tilslutt fører til drap i verden. Tvert om! Det er vulkanen som skal falle ut av meg, og da skal jeg kjenne fred, ennå mens hele den verden dere hører til, brenner. Ditt blikk skal bare se flammer, fordi ditt paradigme og alt det du tror på har brutt sammen for godt. Det er i åndenes rike jeg skal ha min seier. Tilbake står kun Heraklits ild. En verden i evig vorden. Elven kan renne videre, fri for de korrektes stinkende sumphull og grunne pytter sølevann i ynkelig stillstand. Som jeg var hyggelig nok til å opplyse politiet om, jeg kommer til å fortsette som før, bare mer av det, så man oppnådde egentlig motsatt effekt av det man ønsket. Den gang loven forbyr det som nå er min lovlige virksomhet, gjelder i mine øyne loven ikke mer, og alle terninger er av bordet. I mellomtiden skal jeg fortsette min vandring gjennom dette Kali Yugas mørke, hvilken enn av oss som dør først, mannen eller tiden. Til det har jeg min klare mistanke. Skjebnen er ikke foruten ironi. Med min tekst som jeg ble implisert for, "Hva det indre rike avslører" fant jeg i min ærlige egenanalyse at jeg sannsynligvis har narsissistiske trekk. Det var her den humørløse journalisten fant ruten inn til å anbringe skade, trodde han. Nei, det jeg fant ble kastet tilbake i meg i forsterket form, og jeg fikk gjennom all denne oppmerksomheten narsissistisk feed, og vissheten om at dette er hva jeg har manglet. Dessverre, kan man si, liker jeg meg selv som monster. Det er faktisk det eneste jeg kan være. Uten har jeg ingenting. Til og med Alexander den store behøvde gress og småkvist å stå på. Dette er rollen mine angivere nå har for meg, en rolle de vil fortsette å ha, for de kan ikke gå bort i fra sine instinkter og sin elendige nærsynthet. Du skal ikke hate meg. Du skal elske meg. Jeg er din nærmeste venn. I meg bor sannhet og sannhet kun, og med det ibor jeg kjærligheten til voldtatte Kassandra. Livreddende råd: Uansett hva myndighetene og media ber deg om, gjør det motsatte. Her kommer en innrømmelse, så alle, venn som fiende, kan vite at jeg snakker sant. Vel, problemet er jo at fiender uansett aldri tror på deg, men det burde de! Venner vil vel, innerst i sitt hjerte, alltid tro på dine ord, og vil derfor nå bli såret. Hør det da! Ytterst sett representerer alt dette mitt selvmordsforsøk. Jeg vil at noen skal komme og drepe meg for mine provokasjoner og de tingene jeg gjør, fordi jeg er lei av å leve i Kali Yugas ugjendrivelige mørke. Mordfasen og selvmordsfasen var altså alltid den samme. Hvem skal det være? Politiet? Blitzere? Min hånd greier ikke gjøre det selv. Jeg ga opp alt håp da menneskene lot seg vaksinere. Mente jeg dette i konkret forstand? Se, der var jeg igjen for dypsindig for innvånerne i Kali Yuga, og det er grunnen til at jeg ikke kan leve her. Saken er at jeg mener det både i kropp og med ånd, der ånd er langt, langt større. Les det igjen. Alt skjer i ånden, til og med mitt selvmord. Monsteret må næres. Nå har jeg fått det jeg ønsket meg. Jeg vet at jeg kan skape frykt og vrede i verden, fordi jeg er et narsissistisk monster, ikke stort annet. Med det må mannen og tiden dø sammen, og jeg vel nøyd i vissheten om det. Disse demonessene danser budskapet. Drep meg! Gi meg den krig jeg alltid har ønsket meg. Forstår du ikke at jeg er helt uten frykt? (Sidenotat: VIdeoen har hele fire vannmerker, ser jeg. Blir mye arbeid hvis jeg skal få en ren versjon) Kommentar: Typisk vil det også være for myndighetene å sanksjonere og sykeliggjøre mine utbrudd, der jeg på absolutt alle måter er en visjonær. Som landet sårt behøver, skal det legges til. Jau, har fullført turen ned og opp. Ned gikk greit. Opp var litt hardere. Tenkte forsåvidt utstrakt i bilen. Har mange skriveplaner nå. Av en eller annen grunn hadde jeg en snickers som forsvant fullstendig. Rart. Ikke kan jeg huske å ha spist den heller. Urovekkende når slikt skjer. Jeg liker heller ikke når folk kommer kjørende inn på motorveien fra ramper i full fart, uten å gjøre mine til å sakke ned.
Det blir nok for mye å få ned alt på denne tiden. Om jeg kjører tredjehver dag, blir det maks fire turer. Får ringe min tante snart. Jeg har en personbil i full størrelse. En slik personbil er egentlig ganske liten når det kommer til stykket. Har etterhvert blitt vant til å kjøre langt, men det forandrer ikke at det er krevende, og at jeg ikke vil rekke det. Det er selvsagt mange ting som står på tapeten. Etterhvert skal jeg fortelle en ganske sprø historie på denne bloggen. Den som ikke rulles inn på sykehjem, får se. Jeg har også en svært viktig oppgave jeg ikke kan si hva er, som vil ta tid og må tas over mange bolker. Det alt. Fred ut. Krig inn. Edit: Uff, og nå nappet jeg meg selv i barten da jeg la hodet for langt tilbake da jeg skulle drikke og nappet meg selv i barten. Likte det ikke. Edit2: Leter etter en av mine mest geniale tekster i rotet. Hele 805 .txt dokumenter kommer opp, og da er ikke medregnet worddokumenter, og visse tekster, som bare finnes i zip-filer. Fant forsåvidt ut måter å forhåndsvise tekster, samt muligens søke i dem på grunnlag av tekst i dokumentet. Men det er viktig for meg at dateringen ikke forandres. Da er alt tapt, gitt den planlagte systematisering. Er sikker på at denne teksten må være der et sted. Så spørs det hvor klokt det er å poste den. På grunnlag av alt det andre jeg legger ut, får jeg lyst til å legge denne ut med :) Men først må jeg altså finne den. Huff, det blir del av det større arkiveringsarbeid. |
Author
Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås Categories
All
Archives
November 2023
|