Jeg henger opp ned fra månen,
henført med alle ting
Min kjake er skarp,
mine lemmer er lange
Sirlig når jeg ut til verden
Fanget av bakkantinnene
Kall det heller Frøyas dansere
Trefoldig forrædersk er
Merkur og Loke i ett
Mørket er som olje
for sinnet
Oljet sinn
hvor allting brer seg
Grønt er gnistgrønnere
Blått er vidstrakt
Rødt, å ikke la meg
snakke
Stjernene flyttbare
under min dyrbare hånd
Solen har jeg aldri sett
Det er månen, bare månen
Tilnærmer meg alt
som avglans
Min krones mystiske spir
er kald
Og lemmene vokser, blir flere
Dobles og fortriples
Ettinnen lever
En krans av ben
Flere hoder
Ansikt smidd i berg og stamme
Biens brodd min bak
Jeg stamper fot så den blir røtter
Sneket under bergets åk
Hvor jeg så slår feste
Se nå sparker jeg til
Smuldrer fjellene mens det lekes
Gror med hodet først under jord
Pass deg,
Nå svinger jeg meg
opp!
Alltid strekkes jeg opp mot månen
Denne magiske kule med
usynlige kulelyn
Som jeg favner, stryker kjærlig
Snor meg varlig rundt
Legger så mot kinnet
Den eier slikt et kjølig lys
På vidunderligste måte
Vokser min lyst i matte skjær
La meg stange hull på nattehimmel
Sparke sprekker under berg
Putte solen inn i munnen
Legge måne inntil kinn
Leke med underlige juveler
Hvis farger ingen har sett i
falskhet
Under min nese
Foregår lystig dvergedans
Biene sanker honning
den ganske dag
For meg er dugg min rikdom
Stankelben mine veiledere
Stifinnere
Dryppende, oljematt
Over landskaper som alltid
blir til
Fordi de er skjult
Å månens matte lys!
Hva bor like under gresset
Som eldes mot sin ungdom
Løftet vinget frø?
Hva, kan du si meg,
Månelys, månelys!
Der liv er indirekte,
er alt, alt rikere
gynges allting bakfrem
Nå stryker jeg ryggen
mot treets krone
Kall på meg en natt
og du skal se, få se
Ikke med pupillene
Men føle det med larvers tusenben!
Ikke vite det
Pile som markmus i hver retning
Kall på meg og synk i jorden
Kall på meg og stig opp
Kall på meg og reis deg
Stopp, åh, aldri stopp
Og jeg reiser lyst mot månen
Månens natt og velbehag!
Skatt skjult når blomster dupper
marsjeres over av tusenben
Over har nattsvermere sin
kongress
Hvilende vinger
lager en krans i lyngen
Omkretset, omfavnet,
Antenner, krysset og reist
De venter på
omdannelse
Skatten er alle steder hen
fordi jeg gjøres, henføres, føres
Der myrsnipen gjør sitt rede
på forvillede flyteblad
Hvor hvite vinger lar seg falle
i krets blant fluesopp
Dit liten larve lød en marsj
Morkebillen falt i vannet
og plasket
er dugg mot månen
henført med alle ting
Min kjake er skarp,
mine lemmer er lange
Sirlig når jeg ut til verden
Fanget av bakkantinnene
Kall det heller Frøyas dansere
Trefoldig forrædersk er
Merkur og Loke i ett
Mørket er som olje
for sinnet
Oljet sinn
hvor allting brer seg
Grønt er gnistgrønnere
Blått er vidstrakt
Rødt, å ikke la meg
snakke
Stjernene flyttbare
under min dyrbare hånd
Solen har jeg aldri sett
Det er månen, bare månen
Tilnærmer meg alt
som avglans
Min krones mystiske spir
er kald
Og lemmene vokser, blir flere
Dobles og fortriples
Ettinnen lever
En krans av ben
Flere hoder
Ansikt smidd i berg og stamme
Biens brodd min bak
Jeg stamper fot så den blir røtter
Sneket under bergets åk
Hvor jeg så slår feste
Se nå sparker jeg til
Smuldrer fjellene mens det lekes
Gror med hodet først under jord
Pass deg,
Nå svinger jeg meg
opp!
Alltid strekkes jeg opp mot månen
Denne magiske kule med
usynlige kulelyn
Som jeg favner, stryker kjærlig
Snor meg varlig rundt
Legger så mot kinnet
Den eier slikt et kjølig lys
På vidunderligste måte
Vokser min lyst i matte skjær
La meg stange hull på nattehimmel
Sparke sprekker under berg
Putte solen inn i munnen
Legge måne inntil kinn
Leke med underlige juveler
Hvis farger ingen har sett i
falskhet
Under min nese
Foregår lystig dvergedans
Biene sanker honning
den ganske dag
For meg er dugg min rikdom
Stankelben mine veiledere
Stifinnere
Dryppende, oljematt
Over landskaper som alltid
blir til
Fordi de er skjult
Å månens matte lys!
Hva bor like under gresset
Som eldes mot sin ungdom
Løftet vinget frø?
Hva, kan du si meg,
Månelys, månelys!
Der liv er indirekte,
er alt, alt rikere
gynges allting bakfrem
Nå stryker jeg ryggen
mot treets krone
Kall på meg en natt
og du skal se, få se
Ikke med pupillene
Men føle det med larvers tusenben!
Ikke vite det
Pile som markmus i hver retning
Kall på meg og synk i jorden
Kall på meg og stig opp
Kall på meg og reis deg
Stopp, åh, aldri stopp
Og jeg reiser lyst mot månen
Månens natt og velbehag!
Skatt skjult når blomster dupper
marsjeres over av tusenben
Over har nattsvermere sin
kongress
Hvilende vinger
lager en krans i lyngen
Omkretset, omfavnet,
Antenner, krysset og reist
De venter på
omdannelse
Skatten er alle steder hen
fordi jeg gjøres, henføres, føres
Der myrsnipen gjør sitt rede
på forvillede flyteblad
Hvor hvite vinger lar seg falle
i krets blant fluesopp
Dit liten larve lød en marsj
Morkebillen falt i vannet
og plasket
er dugg mot månen
