Gullhåret går du gjennom din fars saler. Under hav og under bølgeskum sies det at du legger kinnet inntil hans kne. Hvor du har ditt opphav fra, vet jeg ikke. Kanskje var det deg de brente og som tre ganger steg ut fra flammene? Ved å åpne din munn fikk du dem til å frykte, til å famle, til å falle. Galdrekunstens vev ligger under dine fingre, gudinne. Sterkest i seid, størst i kjærlighet, stor i krigen. Ved å løfte dine armer og skrike, reiser du likene som sprellemenn. Får dem til å kjempe påny. Din dyd ble tatt av fluesopp, en dverg eller din bror. Lydløst går lyset ditt over skogbunnen ved natt. Du står stolt på vognen trukket av de to kjælne. Brystene dine blottes for å fremvise smykket. Du, som leter, og som råder over det evige slag. For krig er kjærlighet, og kjærlighet er krig. Derfor er du også, en kriger, og eier halvdelen. Derfor må jeg, som ikke kan elske, krige for deg. Teinen din stakk meg. Tårene mine er ikke av gull, gudinne, men i min ensomhet gråter jeg.