En liten flokk apekatter satt under et tre. Der oppe skinte frukt i forlokkende farger. Så en etter en begynte de å klatre mot frukten som dinglet fra grenene. Men ferden ble vanskeligere enn de trodde. Stammen var helt glatt og uten utvekster å gripe fatt i på veien. Likevel, tenkte apekattene, vi er da apekatter, og dette er da frukt. Vi er laget for dette, selv om treet synes å ha mistet den overflod av livskraft som viser seg i en forgrening. Verre skulle det bli. Da de nærmet seg trekronen, begynte en vrimmel kråker å kretse omkring dem. Kråkene bakset og slo med vingene sine. «Kråke best!» ropte de fjærkledde. Og i vrimmelen med vinger og fjær tok de til å hakke løs på de stakkars apekattene. Uten noe å holde seg fast i, falt de med haler ned. Noen hadde ikke engang kommet forbi den glatte stammen. Men noen av apekattene var ekstra lure. De lærte å herme etter kråkene på veien opp. «Au! Kråke best!» ropte de under de stadige anslagene. «Kråke best! Kråke best!» Og det var nok til at kråkene ikke bøllet og hakket så mye. Med hender og føtter til hjelp, kom de forbi den glatte stammen, nå som de ikke behøvde å vifte etter kråkene. Høyt der oppe fanget de frukten og kom ned til sine venner. Apekattene samlet seg ivrig rundt heltene. Men frukten som hadde skint så forlokkende, viste seg å være vassen. Det var en dårlig frukt, sa apekattene. De som hadde hentet frukten var ikke enige. «Frukt god!» ropte de. «Kråke best!» Og så stappet de munnen full. «Mmm! Frukt god! Frukt god! Åh! Kråke best!» ropte de, alt mens råttent fruktkjøtt skvalpet forbi munnvikene. Det var et nydelig spetakkel. En del apekatter hermet etter sine vinnere. Snart ropte alle som forsøkte klatre opp treet: «Kråke best!» Og hver gang noen kom ned med frukt, var de enige om at: «Frukt god!» Umerkelig hadde apekattflokken likevel blitt mindre. Flere og flere apekatter hadde sneket seg bort. Noen fordi de ikke var spesielt flinke til å klatre, noen fordi de ikke kunne klatre et sted som var helt uten grener. En apekatt, som var god til å klatre, men som aldri kunne rope «Kråke best!» så sørgmodig på det som foregikk under treet en siste gang. Så snek også han seg vekk og ble borte i jungelen.
Hele livet har jeg forsøkt å være så sannferdig og realistisk som mulig. Jeg har også forsøkt å ta de tingene jeg vet logisk til følge. Jeg handler altså utifra de tingene jeg vet. Dette uavhengig av følelser, hysteri og brøling fra den enkeltvise brøleape, eller kakofonien fra en helhetlig flokk. Jeg lar meg heller ikke diktere av redselssnakk og tanter som forsøker å plante tvilen i tanke og gjerning. Jeg tror på den enhetlige handling. Når man handler, handler man. Når man kaster terningen, kaster man uten å holde tilbake, og lar pilen fly ved å gi slipp, ikke alltid klamre seg fast i redsel. For meg er tiden for debatt og avklaringer omme. Det hadde sin tid, det hadde sin verdi, men nå er det over. Nå handler jeg. Handlingene er understøttet av min hånd, min kropp, min hjerne, fordi jeg trenger ikke vite alt før jeg vet mer enn nok. Og jeg er den som vet. Bær i hu at jeg har mange års erfaring som skribent, har gått på forfatterstudiet og har observert andres liv i det stille.
Så hva er kjensgjerningene? Dette anser jeg for å være ugjendrivelige sannheter. Middelklassen råder over kulturlivet i dag, og fungerer som traktør av kultur overfor arbeiderklassen. Det middelklassen godtar, omfavner arbeiderklassen. Det middelklassen ikke godtar, ignoreres inn i glemselen. Som eksempel kan jeg bruke musikeren Harald Foss, som spiller tradisjonell folkemusikk. I en bedre tid ville han fått priser og anerkjennelse. I dag får han ingenting. Likeledes med bandet Luxus Leverpostei. De brøt med middelklassen og får som de selv sier, derfor ingen spillemannspris. Folket er bevisstløst og likeglad. Dette strekker seg inn i litteraturen. Det er ikke nok å ikke tråkke middelklassen på tærne. Man skal avgi kjennetegnene på korrekthet, hvis ikke blir man ignorert og neglisjert inn i glemselen, og dette med uformelle og indirekte midler. Det er den mest omfattende og effektive form for tyranni som har blitt til under protestanterveldet. I stedet for å straffe deg direkte for dine handlinger, er det her snakk om å etablere strikte rammer for hva du kan tenke, føle og gjøre. Det gjengse menneske i Norge i dag er opplært fra barnehagealder av til å oppfatte enhver form for dissens, og usynliggjøre, ignorere og neglisjere denne. Hvis man derimot avgir kjennetegnene på korrekthet, vil man belønnes. På den måten blir nord-«menn» og nord-«kvinner» et avskyelig selvtemmet tamdyr.
Følgende er også kjensgjerningene om meg selv. Jeg har funnet ut at dette er ikke en verden for meg. Jeg har ikke de egenskapene som skal til, verken sosialt, samfunnsmessig sett, eller for den norske forlagsbransjen. Dette fordi jeg er i besittelse av arakiske gener som rett nok gjør meg veldig naiv, men også mandig. Jeg kan simpelthen ikke lyve eller tilpasse meg en flokk. Jeg kan heller ikke sitte og si ting jeg vet er usant. Du kan si at jeg er i besittelse av en viss stridighet. Ærlig tale, handlinger i det åpne, det er hva som teller for meg. Dette gjør meg fullstendig uegnet for det ondskapens protestantervelde som råder i dag. Jeg kan ikke vinne, så det beste er ikke å delta. Mine arkaiske gener gjør meg ute av stand til å lyve og sosial-manipulere på protestantermåten, som er avskyelig. Protestanter har ikke livets rett.
Dette er relatert til skuffelsen rundt boken Jotunkvad, men selv om jeg skulle få antatt boken, vedblir poenget. Jeg er ikke en prinsippløs lettvekter. Avgjørelsen jeg skal komme frem til, går tilbake til år 2013, da jeg forstod at mine historiske romaner aldri kom til å bli forstått og aldri antatt. Det var altså ikke noe poeng i å skrive disse bøkene. Avgjørelsen er basert på et helhetlig overblikksbilde over den åndelige tilstand. Ikke bare må man gi kast på all integritet for å tekkes middelklassen, som er korrupt. Belønningen, eller den råtne frukt man får er heller ikke god nok. En utgitt bok selger i snitt 500 eksemplarer i dag. Dette inkluderer bøkene til de aksepterte og kjendiser. En debutant selger antakelig mindre enn 200 eksemplarer, med mindre man er i besittelse av et stort nettverk (noe jeg ikke har). Det var ikke dette jeg signerte opp for da jeg først bestemte meg for å bli en utøvende kunstner i en alder av 22 år. Oddsen er på en måte en 1% sjanse for å få utgitt en bok som selger i 200 eksemplarer, om man nå gir kast på all integritet. Dette er selvfølgelig meningsløst. Det har ingen hensikt å handle etter dette. Her er det snakk om en arena som har sluttet å avgi frukt for lenge, lenge siden. Da går man videre. Mitt yngre selv ville vært enig. Ingen belønning, ingen lojalitet. Man har dette snakket om at å få utgitt en bok er slik en fantastisk prestasjon, men dette er en boomer-løgn. Det kan hende at det å få utgitt en bok på 60, 70 og endog 80-tallet avga belønninger, men ikke mer. Likeledes er det en boomer-løgn at en utdannelse skal være nøkkelen til velstand og en høy posisjon. Det gjaldt kanskje før i tiden, men ikke nå. Det blir for tregt. Jeg har ikke underskrevet kontrakter på at jeg skal følge boomer-løgner utav illusjoner og den treghet som kommer fra feighet.
Hva innebærer dette i praksis? Jeg skal aldri, aldri skrive for norsk forlagsbransje igjen, fordi jeg avskyr dem. Det har ingen hensikt å skrive en roman det tar tre år å ferdigstille, for ingen belønning i det hele tatt. Jeg kommer nok fortsatt til å være utøvende kunstner, som har mitt å gjøre innen både litteratur og filosofi (dog etter en stund, og etter visse verker, vil det være over). Med dette er jeg kastet ut i uvisse, men det er greit for meg. Jeg vil lage kunst for kunstens skyld, og filosofi for filosofiens skyld, og det er alt. Å få antatt eller anerkjent et verk er rett og slett ikke viktig, fordi jeg vet at tiden er dårlig og nedadgående. På den måten får jeg friheten til å utøve meg selv på en naturlig måte, fremfor å tekkes middelklassens ondskap. Det skal legges til at jeg nå søker å utøve min kunstneriske og filosofiske legning uavhengig av føringer fra mine venner og fiender. Jeg er den jeg er, og gjør det jeg gjør, og det er alt. En terning svevende i uvisse, ja, men det er greit for meg. Det er bedre enn kontrakten med middelklassen, som utsletter deg for ingenting til gjengjeld. Ikke alle av mine venner liker mine kaos-dikt eller essayistiske stil, men jeg tenker å peise på med dette. Dette er min legning. Diktatet ovenfra er døden.
Det som er synd er at jeg kunne virkelig trengt en seier for å få styrken til å gå videre, og jeg kunne trengt pengene så jeg kunne kjøpe meg et papphus på Follafoss og en ny datamaskin. Men dette har middelklassen nektet meg. Jeg vil også anrette oppmerksomhet mot at man ikke behøver å tenke autistisk på saken. La oss si at Jotunkvad skulle bli antatt, eller jeg får muligheten til å få utgitt et verk mot betaling. Da gjør jeg selvsagt dette. Poenget, det store poenget er at dette ikke lenger er viktig. Jeg har andre ting å gjøre, og jeg gjør dem, samtidig som enderesultatet må sveve i uvisse. Jeg godtar denne uvisshten. Utgivelse må altså forbli en ikke-faktor. Jeg er en gamma-hann som omfavner risiko og eventuell død, ikke en beta-hann som må ha samfunnstrygghet i ett og alt. Det er selvsagt nærliggende å sammenligne dette med Nietzsches situasjon. Han egenutga eller skrev for å skrive inntil sin død, som en hel del andre forfatterere for øvrig, inkludert Kafka. Men han hadde visse fortrinn: A) Vissheten om at han var et geni. B) Samfunnsanerkjennelse i kraft av et professoriat i en alder av 24. C) Visshten om at han levde i en oppadgående tid der den tenkte tanke ville bli lagt merke til. Jeg har ingen av delene, men jeg godtar regnestykket likevel. Jeg kaster min terning inn i det usette. Det grelle lys fra middelklassen var uansett ondskap.
Dette er for øvrig en spartansk avgjørelse og ikke gjenstand for drepende athensk debatt. Jeg vil ikke debattere og rettferdiggjøre, bare gjøre. Jeg er en kunstner som utøver kunst. Per nå trenger jeg ingen arena for denne kunsten. Jeg bare utøver. Grunner og årsaker får man finne på siden. Det er ikke min sak. Det jeg kan konkludere med er at forfatterkarrieren definitvt er over. Jeg er ingen forfatter, og vil ikke være det. Jeg vil være en utøvende kunstner, og utøve visse handlinger, før det er forbi. Noe annet er det ikke og kommer det ikke til å være.
Hele livet har jeg forsøkt å være så sannferdig og realistisk som mulig. Jeg har også forsøkt å ta de tingene jeg vet logisk til følge. Jeg handler altså utifra de tingene jeg vet. Dette uavhengig av følelser, hysteri og brøling fra den enkeltvise brøleape, eller kakofonien fra en helhetlig flokk. Jeg lar meg heller ikke diktere av redselssnakk og tanter som forsøker å plante tvilen i tanke og gjerning. Jeg tror på den enhetlige handling. Når man handler, handler man. Når man kaster terningen, kaster man uten å holde tilbake, og lar pilen fly ved å gi slipp, ikke alltid klamre seg fast i redsel. For meg er tiden for debatt og avklaringer omme. Det hadde sin tid, det hadde sin verdi, men nå er det over. Nå handler jeg. Handlingene er understøttet av min hånd, min kropp, min hjerne, fordi jeg trenger ikke vite alt før jeg vet mer enn nok. Og jeg er den som vet. Bær i hu at jeg har mange års erfaring som skribent, har gått på forfatterstudiet og har observert andres liv i det stille.
Så hva er kjensgjerningene? Dette anser jeg for å være ugjendrivelige sannheter. Middelklassen råder over kulturlivet i dag, og fungerer som traktør av kultur overfor arbeiderklassen. Det middelklassen godtar, omfavner arbeiderklassen. Det middelklassen ikke godtar, ignoreres inn i glemselen. Som eksempel kan jeg bruke musikeren Harald Foss, som spiller tradisjonell folkemusikk. I en bedre tid ville han fått priser og anerkjennelse. I dag får han ingenting. Likeledes med bandet Luxus Leverpostei. De brøt med middelklassen og får som de selv sier, derfor ingen spillemannspris. Folket er bevisstløst og likeglad. Dette strekker seg inn i litteraturen. Det er ikke nok å ikke tråkke middelklassen på tærne. Man skal avgi kjennetegnene på korrekthet, hvis ikke blir man ignorert og neglisjert inn i glemselen, og dette med uformelle og indirekte midler. Det er den mest omfattende og effektive form for tyranni som har blitt til under protestanterveldet. I stedet for å straffe deg direkte for dine handlinger, er det her snakk om å etablere strikte rammer for hva du kan tenke, føle og gjøre. Det gjengse menneske i Norge i dag er opplært fra barnehagealder av til å oppfatte enhver form for dissens, og usynliggjøre, ignorere og neglisjere denne. Hvis man derimot avgir kjennetegnene på korrekthet, vil man belønnes. På den måten blir nord-«menn» og nord-«kvinner» et avskyelig selvtemmet tamdyr.
Følgende er også kjensgjerningene om meg selv. Jeg har funnet ut at dette er ikke en verden for meg. Jeg har ikke de egenskapene som skal til, verken sosialt, samfunnsmessig sett, eller for den norske forlagsbransjen. Dette fordi jeg er i besittelse av arakiske gener som rett nok gjør meg veldig naiv, men også mandig. Jeg kan simpelthen ikke lyve eller tilpasse meg en flokk. Jeg kan heller ikke sitte og si ting jeg vet er usant. Du kan si at jeg er i besittelse av en viss stridighet. Ærlig tale, handlinger i det åpne, det er hva som teller for meg. Dette gjør meg fullstendig uegnet for det ondskapens protestantervelde som råder i dag. Jeg kan ikke vinne, så det beste er ikke å delta. Mine arkaiske gener gjør meg ute av stand til å lyve og sosial-manipulere på protestantermåten, som er avskyelig. Protestanter har ikke livets rett.
Dette er relatert til skuffelsen rundt boken Jotunkvad, men selv om jeg skulle få antatt boken, vedblir poenget. Jeg er ikke en prinsippløs lettvekter. Avgjørelsen jeg skal komme frem til, går tilbake til år 2013, da jeg forstod at mine historiske romaner aldri kom til å bli forstått og aldri antatt. Det var altså ikke noe poeng i å skrive disse bøkene. Avgjørelsen er basert på et helhetlig overblikksbilde over den åndelige tilstand. Ikke bare må man gi kast på all integritet for å tekkes middelklassen, som er korrupt. Belønningen, eller den råtne frukt man får er heller ikke god nok. En utgitt bok selger i snitt 500 eksemplarer i dag. Dette inkluderer bøkene til de aksepterte og kjendiser. En debutant selger antakelig mindre enn 200 eksemplarer, med mindre man er i besittelse av et stort nettverk (noe jeg ikke har). Det var ikke dette jeg signerte opp for da jeg først bestemte meg for å bli en utøvende kunstner i en alder av 22 år. Oddsen er på en måte en 1% sjanse for å få utgitt en bok som selger i 200 eksemplarer, om man nå gir kast på all integritet. Dette er selvfølgelig meningsløst. Det har ingen hensikt å handle etter dette. Her er det snakk om en arena som har sluttet å avgi frukt for lenge, lenge siden. Da går man videre. Mitt yngre selv ville vært enig. Ingen belønning, ingen lojalitet. Man har dette snakket om at å få utgitt en bok er slik en fantastisk prestasjon, men dette er en boomer-løgn. Det kan hende at det å få utgitt en bok på 60, 70 og endog 80-tallet avga belønninger, men ikke mer. Likeledes er det en boomer-løgn at en utdannelse skal være nøkkelen til velstand og en høy posisjon. Det gjaldt kanskje før i tiden, men ikke nå. Det blir for tregt. Jeg har ikke underskrevet kontrakter på at jeg skal følge boomer-løgner utav illusjoner og den treghet som kommer fra feighet.
Hva innebærer dette i praksis? Jeg skal aldri, aldri skrive for norsk forlagsbransje igjen, fordi jeg avskyr dem. Det har ingen hensikt å skrive en roman det tar tre år å ferdigstille, for ingen belønning i det hele tatt. Jeg kommer nok fortsatt til å være utøvende kunstner, som har mitt å gjøre innen både litteratur og filosofi (dog etter en stund, og etter visse verker, vil det være over). Med dette er jeg kastet ut i uvisse, men det er greit for meg. Jeg vil lage kunst for kunstens skyld, og filosofi for filosofiens skyld, og det er alt. Å få antatt eller anerkjent et verk er rett og slett ikke viktig, fordi jeg vet at tiden er dårlig og nedadgående. På den måten får jeg friheten til å utøve meg selv på en naturlig måte, fremfor å tekkes middelklassens ondskap. Det skal legges til at jeg nå søker å utøve min kunstneriske og filosofiske legning uavhengig av føringer fra mine venner og fiender. Jeg er den jeg er, og gjør det jeg gjør, og det er alt. En terning svevende i uvisse, ja, men det er greit for meg. Det er bedre enn kontrakten med middelklassen, som utsletter deg for ingenting til gjengjeld. Ikke alle av mine venner liker mine kaos-dikt eller essayistiske stil, men jeg tenker å peise på med dette. Dette er min legning. Diktatet ovenfra er døden.
Det som er synd er at jeg kunne virkelig trengt en seier for å få styrken til å gå videre, og jeg kunne trengt pengene så jeg kunne kjøpe meg et papphus på Follafoss og en ny datamaskin. Men dette har middelklassen nektet meg. Jeg vil også anrette oppmerksomhet mot at man ikke behøver å tenke autistisk på saken. La oss si at Jotunkvad skulle bli antatt, eller jeg får muligheten til å få utgitt et verk mot betaling. Da gjør jeg selvsagt dette. Poenget, det store poenget er at dette ikke lenger er viktig. Jeg har andre ting å gjøre, og jeg gjør dem, samtidig som enderesultatet må sveve i uvisse. Jeg godtar denne uvisshten. Utgivelse må altså forbli en ikke-faktor. Jeg er en gamma-hann som omfavner risiko og eventuell død, ikke en beta-hann som må ha samfunnstrygghet i ett og alt. Det er selvsagt nærliggende å sammenligne dette med Nietzsches situasjon. Han egenutga eller skrev for å skrive inntil sin død, som en hel del andre forfatterere for øvrig, inkludert Kafka. Men han hadde visse fortrinn: A) Vissheten om at han var et geni. B) Samfunnsanerkjennelse i kraft av et professoriat i en alder av 24. C) Visshten om at han levde i en oppadgående tid der den tenkte tanke ville bli lagt merke til. Jeg har ingen av delene, men jeg godtar regnestykket likevel. Jeg kaster min terning inn i det usette. Det grelle lys fra middelklassen var uansett ondskap.
Dette er for øvrig en spartansk avgjørelse og ikke gjenstand for drepende athensk debatt. Jeg vil ikke debattere og rettferdiggjøre, bare gjøre. Jeg er en kunstner som utøver kunst. Per nå trenger jeg ingen arena for denne kunsten. Jeg bare utøver. Grunner og årsaker får man finne på siden. Det er ikke min sak. Det jeg kan konkludere med er at forfatterkarrieren definitvt er over. Jeg er ingen forfatter, og vil ikke være det. Jeg vil være en utøvende kunstner, og utøve visse handlinger, før det er forbi. Noe annet er det ikke og kommer det ikke til å være.
