Det var den tid jeg til kamp ville ile
Så jeg festet på meg jernhjelm
sluttet brystet om med tung harnisk
spente sverd og slire bredbeltet på
viklet ørnemerke fra tøystoff sirlig ut
Ned fra fjellet gikk min vandringsvei
ville derfra nå til bygdene
På snever landevei bivånet jeg en glans
i min retning hurtig på anmarsj
Hun var høyreist, gudinnen, og fryktelig
Øynene sperret opp i torden, vidt på gap
Grep meg så om armen, og mælte
Kast ditt banner ned, soldat!
Ser du ikke at Roma har falt?
Hun pekte mot den evige stad
Hengende rak fra furu og sedertre
kvalte grålig skrømt alt mot i menn
Ingen sønn som deg, ikke mer
etter at løgnen tok sitt sete
Timen er sen, trompetene stille
Og jeg seg sammen i gråt
Det mørknet ved gudinnefot
Da jeg våknet, var hun fra veier faren bort
Født til skumringstid mot vest
Strimen, om den kommer
finner ikke kinn, finner ikke tåre
ei heller edelmodig helteblikk
Lyset, om det kommer
skal kun nå vår grav