Mørkesti, når jeg går på deg er gløden fra kaos under føttene det eneste lys. Den sanne vei, ja, sannheten går gjennom kaos, og bare kattedyret, øyne som soler, kan finne frem. Jeg må spørre: hvor mange steder har ikke disse potene vært? År for år, arr på arr, kamp etter kamp, visdom bygget på visdom, nå står jeg her med tann og klo blottet. Denne jungelen er stor, større enn jeg kan ane, og røtter og lianer slynger seg som mektige fangarmer ned de skjulte pytter og pøler, til dype hull og over fjellenes rygg. Dette landskapet er levende med tigre, levende med meg! Og slik er jeg delaktig i hvert natterov, hvert rede plyndret, hvert fall og naturens store ødselhet. Jeg har gjort dette, jeg er dette, fremfor alt, jeg vil dette. Jeg vil meg min store jungel, som ga fødsel til pote og klo, som ga lys til øye og vind til øre, som ga duften av giftig purpur og minnet om første sikadesang. Sansene mine er skarpest av alle, jeg ser og jeg vet så mye at jeg av og til går rundt meg selv i forvirring, snøfter, knurrer og klager. Men umælende har jeg observert alt fare forbi, for den med kaos i seg må stå stille. Drapet skjer alltid med et eneste byks, når de ikke vet det, når de ikke venter det, det er da jeg folder ut min store visdom, sluker dem og deres eie som store stykker kjøtt. Kast et nett over meg, og jeg bryter ut, grav en felle, og jeg balanserer over, ingen rifle peker på meg lenge, for jegerens hjerte bever av frykt om jeg viser ham mitt sanne ansikt. Av og til hører jeg bjeff og hundeglam, og da vet jeg at jeg er nær landsbyen til de gode. Da hopper jeg opp på en mektig gren, for jeg vil alltid være over når de svinsende og svansende passerer forbi. Jeg blir en stund i trekronene, så strekker jeg min pote frem og trår videre inn i min jungel. Jeg vil meg vekk, og av og til oppsøker jeg fryktelige vulkaner og steder hvorfra det kommer røyk og damp. Der har en med mye sinne blitt innesperret, tenker jeg, og lytter til den ilske fresing og hvesing. Bare galskapens veier, dreiende gjennom de forrevne landskaper av aske og undergang, kan føre meg til den store stad hvor ingen har vært. Jeg slynger min store hale om meg og vet at jeg er hel, for det er den eneste måten at beistet kan holdes. En og hel, konsentrasjonen av Ares' makt, fanges jeg da endelig blir jeg den seng han ligger på. Kun sansene mine er istand til å elske, for mitt hjerte slår i dypet av jungelen, sender de snikende lianene, de kravlende kryp og slanger frem i søken. Jeg skal ha mitt eie, stedet hvor ingen har vært og ikke kan være, det stedet de aldri kan se. Først der vil jeg legge meg ned, og der skal de få vite at jeg er udødelig. Umælende, flekket, skjult, det er under morgenrøden at jeg for første gang skal åpne mitt gap og brøle, og blodet skal fosse frem under en brennende sol og oversvømme alt. Da ligger jeg på mitt store bytte, og da er det sant: Jeg har slaktet jorden.