Vil du vite hva som er mitt høyeste ønske? Ønsket over alle ønsker, det ene, det aller øverste, som jeg vil ha? Jeg ønsker å på et tidspunkt, i et øyeblikk av tiden å få oppleve krig. Å være blendet av frykt, raseri og avsky. Å klemme tennene sammen mens man undertrykker et vræl fra magen. Å ha en ukontrollerbar kraft mellom hendene. Hvis du har skutt med en AG på full auto vet du hva jeg mener. Det er nok ikke det beste av våpen, men det er heller ikke poenget. Det er de maskinelle slagene innenfor metallet jeg tenker på. Det er ganske latterlig, for dette er bare en slags firkantet boks hvor alt dette foregår, men jeg vil kjenne den kraften. Jeg oppfatter en røykdis som glir bort og en piping i ørene idet løpet glipper tilbake, forvridde skikkelser som etterlatenskaper liggende på en grunn med høstløv. Jeg ønsker å få stålet til å fly gjennom luften og rive opp kjøtt fra alle tenkelige vinkler. Å slå systematisk løs på et hode med en geværkolbe, til kolben slår i steinhard grunn og sender smertestøt opp langs armene. Å trampe løs på hjelpeløse kropper, struper, nakker, underliv. Kjenne tenner gi etter for knokene og gli bort på en sjø av rødt. Jeg ser meg selv stå på en grønn slette, med lukten av sommer i neseborene. Det burde være unødvendig å si at dette foregår under den første verdenskrig. Jeg legger meg ned med mitt Madsen lette maskingevær. I det fjerne ser jeg det blinke og aner bevegelser, som fjerne skygger, og sender ivei noen få, prøvende skudd. Anstrengelsen høster ingen ære, iallfall ikke som jeg kan se, for de der borte danner en svært lang linje, skulder ved skulder, og kommer marsjerende med bajonettene løftet på skrå foran seg. De har blå uniformer og finner på hjelmene. Jeg kjenner angsten i underlivet, men gjør ingenting, for nå har jeg lært. Først da de er på 200 meters hold åpner jeg opp. Skyter, skyter, skyter, med rolige trekk i avtrekkeren, tre skudd hver gang. Jeg treffer dem i brystet og punkterer magesekkene. Da kommer gassene ut. De løfter hendene ubehjelpelige mot egen kropp med grimaser i ansiktene. Velter forover, bakover, hvilken vei som er. De andre fortsetter. Jeg greier ikke mer, og holder nå inn avtrekkeren. Franskmennene foran meg faller om. Enten løper de nå tilbake, hvis ikke blir jeg tvunget til å reise meg med dragen bajonett, og lar stålet fjerne strupen til den første av dem, en storvokst mann med skjeggstubber. Først er jeg taus, men så skriker jeg, og jeg løper mot de som fortsatt konfronterer meg. Men jeg er ikke dum nok til å løpe etter de flyktende soldatene. Rolig legger jeg meg ned for å lade om, og for å ettertenksomt overveie mitt neste trekk. Mange babler jo om dette kameratskapet som skjer i krig. Bryr jeg meg om dette? Kanskje, kanskje ikke. Det er ihvertfall en måte å kjenne erotisk nærhet til en mann, eller helst en ung gutt som du må forsvare. Men hvem enn det er, så er de med i spillet, som jeg er med i spillet. Jeg vil ikke sørge for mye om de faller fra. Alt dette finner jeg underlig. Jeg har jo ikke noe overveiende ønske om å dø, og jeg skvetter hvis noen sparker en fotball i min retning. Men så korrigerer jeg meg selv. For hva har vel krig å gjøre med noe annet enn med krig å gjøre? Fornærm ikke gudene ved å påstå noe annet, fordi da har du ikke sett krigens verdi, som er sin egen og som ikke har å gjøre med noe annet. Hvis man er død, er det ikke krig, og hvis man opplever krig, er man ikke død. Det samme hvis man skulle være skadet eller sitte i rullestol. Er man ikke i rullestol, kan man få oppleve krig. Jeg ønsker naturligvis å oppleve det så lenge som mulig. Det ville være kjedelig å bare få noen få sekunder. Poenget er likevel at et øyeblikk med krig er et øyeblikk med krig. Det tilhører seg selv og er hellig. Du skal ikke forringe det ved å sammenligne det med noe annet. På den måten vil et øyeblikk man får være en evighet, og derfor lengter jeg etter krig. Kan dette sammenlignes med elskov? Både ja og nei. Jeg har nok et spesielt forhold til elskov. Svaret gir seg selv. Det ville ikke vært helt det samme. Saken er at jeg elsker lukten av kvinner. Det er to dufter jeg tenker på. Det ene er lukten av fitte. Det andre er lukten av kvinnesvette som er gjennomsyret av frykt. Jeg ser for meg tre søstre som skjelvende må lene seg frem. Jeg dytter baken deres sammen. Det er usikkert om jeg starter vaginalt eller analt, men jeg må iallfall avslutte vaginalt på alle tre. Man må holde tungen rett i munnen i så fall. Jeg vet ikke om jeg ville være istand til å kontrollere meg selv og ikke knuse ryggsøylen hennes, eller deres, der og da, men det kan man ikke gjøre hvis man vil fullbyrde en vellykket graviditet. Den snørrete lillebroren deres må se på, og hvis jeg glemmer at han er der, vil jeg ikke slå ham ihjel, for da har jeg jo glemt at han er der, hvis jeg ikke husker det. Det er nok dette som for meg er mest glederikt med kvinner. Lukten av svette fra under armene deres, og fra under overkroppen og puppene. Jeg simpelthen elsker kvinnefrykt, fordi det sender slike ilinger gjennom meg. Hva en mann måtte føle tror jeg er knekkende likegyldig. Dette inkluderer naturligvis meg selv. Hvis ikke går ikke ligningen opp. Hva skal man nå føle noe etter? Nei, det er verre enn meningsløst, for det er å tenke på noe som ikke finnes. Jeg har aldri kjent en følelse, bortsett fra en følelse og det er følelsen for krig. Har jeg nevnt dette? Den melkehvite hinnen i hjernen som veller frem når du tar liv. Angsten som klemmer i underlivet. Som forsterker reisningen, hvis den kommer, men da må man ha anledning, altså tid. Man kan ikke la seg distrahere i sannhetens øyeblikk, for da er det jo krig, og det er hellig. Så derfor er det jo likegyldig hvor lenge det varer og om man slaktes eller blir slaktet, selv om det er vanskelig å se det på den måten. Som nevnt har jeg intet ønske om å dø, og jeg liker ikke når noen smekker meg i bakhodet. Jeg minner meg selv på at dette har ingenting med saken å gjøre. Krig har den egenskapen at enten er den der, eller ikke, og man bør aldri sammenligne endeproduktet med sluttfasen eller en begynnelse. Voldtar man en kvinne, vil hun før eller siden ende som et gammelt skrukketroll eller et gapende hull, men det har ingenting med voldtekten å gjøre. Du fornærmer gudene ved å sammenligne noe med noe annet. Ihvertfall når det gjelder dette. Ingenting har med noe annet å gjøre. Heller ikke jeg, og derfor elsker jeg krig. Ingen del av meg har sammenheng med noe annet, og derfor vil hendene gjøre det hendene vil gjøre, og hjernen gjøre det hjernen vil gjøre. Hendene vil slite og rive, og hjernen vil tenke på å slite og rive. Ser du poenget? Dette er ikke det samme. Så kom ikke her og sammenlign noe med noe annet. En annen ting jeg ikke liker, er om du sammenligner deg med meg. Det har vennene mine gjort, og derfor er de fiendene mine. Jeg står meg nemlig ikke til sammenligning. Hvis jeg har gjort noe, og gjort noe annet, er det ikke likt. Hvis jeg var noe og nå er noe annet, er det ikke likt. Derfor kan du ikke sammenligne meg med noe av dette, eller engang en del av meg med noe annet, fordi hver del gjør forskjellige ting. Og det plager meg. Og irriterer meg. Ikke nevn meg, altså, og heller ikke bring deg selv inn i saken. En mann skal ikke føle noe, eller tenke noe, annet enn krig, fordi det er det eneste som er seg selv, og hvor man kan være seg selv, fordi man har smeltet inn i krigen. Hver del som er splittet vil ved å involvere seg i det enhetlige også bli enhetlig, og det er hellig, og husker du ikke hva jeg har sagt, evig. Fornærm meg ikke ved å ville ta fra meg evigheten. Krigen har mange navn, Tyr og Mars, og lukten av fitte overvelder meg, fordi det er mange fitter som lukter forskjellig hver for seg. Jeg ønsker å stikke nesen inn i en kvinnebak og ta innover meg dunsten, og jeg ønsker å løfte halen på beistet, og gi meg selv krig. En gave. En gave. En gave. Øyeblikket som står stille når man har senket knivbladet i en strak linje. Det ønsker jeg meg. Hvor kan krigen være å finne, når jeg bare vil ha et øyeblikk? Det er det jeg ikke forstår. Men jeg vet at det er noen som har tatt fra meg det. Før i tiden ble disse kalt dverger, og nå sier jeg ikke mer. Mitt belte er for øvrig stappet fullt med granater. For å gjøre motsatt må man ta det tilbake. Jeg kjenner trykket av stillhet mot ørene. Ta det tilbake. For å være en, for å ha det enhetlige, må mange nok ha blitt enige om det. Derfor ber jeg deg nå om å ønske deg krig. Nå kjenner jeg tårene presse på, jeg kjenner taushet. Du ønsker deg vel krig? Du må vel ønske deg krig? Skuff meg ikke, min fiende, for mitt hjerte bever. Etterlat meg ikke i dette, i splittelse, i følelse, i ingenting. Gi meg hardhet, enhet, krig. Jeg ber deg nå. Tennene mine vil så gjerne kjenne blod. Jeg vil kjenne hinnen i sinnet, la munnen presses åpen mens jeg bruker all min styrke til å la kniven gli inn i bergveggen som det ypperste av motstand. Jeg er hard, så derfor må du være hard. La oss være en! En! Gli sammen i brannen hvor vi er meningsløse, men der brannen ikke er det. Jeg vil trampe på en kvinnenakke, trampe på lik, la tunger og gutturale stønn tale for meg. Det er den sanne tale, der du ikke taler selv, men der det likevel taler. Rungende. Det er en kunst, det der. Sun Tzu sa at det ypperste for å vinne en krig var å ikke kjempe. Jeg hater den mannen. Han er boklig og forrådte oss. Krig handler heller ikke om strategi, for da har man fått det til å handle om noe annet igjen, og poenget er jo ikke å vinne, det er krig. Igjen, den boklige har gått glipp av poenget, og det fornærmer meg. Energien brukt på noe annet. Energien brukt på ingenting, og selv da gikk man glipp av poenget, fordi man kalte det noe annet enn hva det var. Jeg vet hva det ER. Jeg vet det. Jeg har alltid visst det, og hele livet har jeg lengtet. Min far lærte meg å skyte noen mellom øynene da jeg var seks, og mitt første tresverd fikk straks innrisset et hakekors. Det er instinktet, ser du, som alltid er der. Enten er det der, eller ikke, og hvis du mangler det, er du ikke meg, og da vil jeg ikke snakke med deg. Med hvert et pust, med hvert et åndedrag, lengter jeg etter krig. Hjernen kjennes tom bak øynene, men det er fordi øynene ikke har latt seg fylle av lys. Og jeg ser det nå. Den grønne sletten. Jeg kjenner det nå. Lukten av angst. Det knyter seg i magen. Det kniper i magen. Og jeg legger meg ned. Det faste trevirket kjærtegner skulderen, og mot kinnet kjenner jeg anelsen av en flis, men det bryr meg ikke, for da er jeg jo der. Den grønne sletten. Den grønne sletten. 1915, kjenn på det tallet, hvilket herlig tall. En for vinner, ni for evighet, en for vinner, fem for frihet. Vinn evig! Vinn frihet! Gamle krek ønsker seg ønskekonserten, og det vil jeg også, men på en annen måte. Det vil være en vals! En vals! Der vi alle er sammen. Kommer sammen, og er i krig. Men den dansen har ingen TV-annonsør som varsel. Kanskje er varselet fugler, ja, svarte trekkfugler. Jeg må gå ut og se etter. Jeg tror vesten snart er i krig. Skynd dere, da! Få fart på det! Oppildne litt mer. Man slåss jo allerede i gatene. Bare litt til, nå, så er det der, altså her, kommet hit til meg ... både her og der, for oss alle. Det er det som jeg kaller enhet, har jeg jo snakket om. Jeg tror tegnene skal komme. Jeg aner det, aner det. Vi har ventet for lenge. Vi må ha det. Vi må ha det nå. Du vil vel ikke at menneskene skal bli til aper med store nesebor. Nettopp! Men det er jo det som skjer! Jeg har løsningen, jeg har kuren, og vi skal ha den nå. En lyshåret gutt og krigen, de henger sammen. Krigen gjør nemlig noen bleke, og andre lyse. Så lyse at de skinner all tid siden, i en ekte stråleglans, fordi det er i blodet. Nå er det lenge siden vi har hatt krig, og derfor skinner vi ikke lenger. Freden derimot, skaper sot og gulsott, det vet du vel. Det er jeg lei av. Jeg er lei av å se alle disse fargene som ikke er farger, som ikke er lys. De er bare forslukende mørke som tar lys. Jeg bryr meg om blomster, skarpe blomster, de med eget lys. Jeg har dyrket lyset hele livet, en krone! Ja, kronen skal komme igjen, den skal stige opp, og skinne over det ganske land. Jeg skulle sagt skapelsen, men det fornærmer gudene. For det første er ingenting universelt, og for det andre har det aldri vært noen skapelse, fordi alt er skapelse, fra øyeblikk til øyeblikk blir verden til, og guder til, og jeg til, og frihet til, og krigen til, krig, krig, krig, du krig, åh krig. Tennene mine er klare, for jeg duger ikke til noe annet. Hva skulle jeg duge til? Gulsotten som er over oss? Nei, jeg duger til det jeg duger til, og det er å løpe, det er å kjenne svetten renne ned brystet, det er å bære pipen som ikke piper, men som brøler. Verre er det med dem som skal brøle, men bare piper. Nei, det var hva jeg var til for. De ruvende spydene i en falanks som svaier i alle retninger, bare som skygger. Lyden av føttene deres i marsj er også kun en skygge, det er hva det nå har blitt. Så vi må bringe det tilbake. Bringe det nå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal velge, et rør, en pipe, hver med en hulhet og sin hule stemme fanget i metallets helhet. Hakkende automatvåpen som har fanget en fugl i sitt indre, ja det, ja det. La nebbet hakke løs og kulene være mange, og de flyr, ja de flyr. I en snever sirkel for meg, eller den retningen jeg står. Der sender jeg støtene og kulene som punkterer mager, som river opp lår, mange av dem tilhørende jomfruer. Luften har gått ut av ballongen, for de faller sammen, som lekedukker, som narredukker. Du luftballong! Det er hva jeg kaller dem, men jeg vil ikke kalle deg det, om du gjør som jeg sier og ønsker krig. Når vi har krigen, må vi likevel stå foran hverandre som luftballonger og svaie og vaie inntil en av oss faller som et stykke tøy uten eier, og en av oss stiger og flyr bort. Vi er en, for begge måtte være der for at det skulle skje. Tap betinger seier, og seier betinger tap. Gråt derfor ikke, min bror. Ser du meg gråte? Nei, jeg gråter naturligvis ikke. Jeg smiler, og derfor skal du også smile. Jeg løfter kniven, og du skal gjøre det samme. For vi skal være sammen for å vise at alt er ikke det samme, nei, det er ikke samme, det. For du er ikke meg og jeg er ikke deg. Det er problemet, ser du. Det kan være bare en. Husk ligningen. En og ni og en og fem! En og ni og en og fem! Der har du en, ja! Og frihet og evighet på kjøpet! Svai som en luftballong, samme det, samme for meg. Bare du møter opp, og styrter ned. Møt! Møt! Møt meg!