Hva som egentlig foregår i Tromsø
Landgaard i typisk ventende positur
Det er rart hvordan det er. Når man er stor i kroppen, er det som om følelsene vokser med den. Man kan bedre gripe og elske det liv som bever. Og derfor hadde Stian M. Landgaard aldri følt noen skam over seg selv, for skam er et kjennetegn på den mindreverdige. Han lente seg tilbake i liggestolen. Alle lampene i soveværelset var tent. Landgaard hadde selv plassert dem på stedene han syntes ville være best. I hvert hjørne stod små leirsylindre fylt med olje, og i taket hang en firearmet lampe og kastet lys i alle retninger. Skyggene strakte seg ut og trakk seg sammen, kjærtegnet veggene og strøk over golvet. Sengen som var stor nok til å være egnet et kunstnerliv. Et lite bord med drikke, frukt og nektar. Resten var skjult av mørket og dragningen som trakk blikket til seg.
Landgaard ventet. Han sendte en telepatisk takk til kilden for at han fikk denne muligheten.
Det var umulig å si hvor lenge han hadde vært der. Tranås slapp forhenget slik at det raslet på plass og kom tilnærmet naken inn i rommet. De forfinede trekkene var nesten helt skjult bak kalken som dekket ansiktet for at sminken skulle vises bedre. Strøk på strøk med mørk kohl rundt øynene, rødmalte kinn og lepper. Rundt halsen hans var en tung gullbøyle, lånt for anledningen. Mellom bena svingte et minimalistisk lendeklede som ikke fullt ut kunne holde alt skjult. Han gikk langsomt, et uttrykk for stoltheten til en annen skapning, sitt tordnende opphav. Han stanset midt i rommet og løftet ansiktet i profil, og der forble han urørlig. Nå kom lyset til sin rett. Flakkende for å avdekke det skjulte, avdekke og igjen skjule. Slik er visdom og verdens allvitende puls. Ved gudene, så vakker Tranås var. Kroppen var en forlengelse av skumringen og løp hurtig gjennom drømmene hans. Rumpeballene, brystet, lårene, alle hadde de blitt støpt ut av renhet. Av alle bilder var han det største, den sanne Adonai. En kvinnekropp kan selvsagt vekke en viss sensuell glede. Men bare en mann kan være guddommelig.
«Snu deg.» Stemmen var grovere enn han hadde tenkt.
Landgaard ventet. Han sendte en telepatisk takk til kilden for at han fikk denne muligheten.
Det var umulig å si hvor lenge han hadde vært der. Tranås slapp forhenget slik at det raslet på plass og kom tilnærmet naken inn i rommet. De forfinede trekkene var nesten helt skjult bak kalken som dekket ansiktet for at sminken skulle vises bedre. Strøk på strøk med mørk kohl rundt øynene, rødmalte kinn og lepper. Rundt halsen hans var en tung gullbøyle, lånt for anledningen. Mellom bena svingte et minimalistisk lendeklede som ikke fullt ut kunne holde alt skjult. Han gikk langsomt, et uttrykk for stoltheten til en annen skapning, sitt tordnende opphav. Han stanset midt i rommet og løftet ansiktet i profil, og der forble han urørlig. Nå kom lyset til sin rett. Flakkende for å avdekke det skjulte, avdekke og igjen skjule. Slik er visdom og verdens allvitende puls. Ved gudene, så vakker Tranås var. Kroppen var en forlengelse av skumringen og løp hurtig gjennom drømmene hans. Rumpeballene, brystet, lårene, alle hadde de blitt støpt ut av renhet. Av alle bilder var han det største, den sanne Adonai. En kvinnekropp kan selvsagt vekke en viss sensuell glede. Men bare en mann kan være guddommelig.
«Snu deg.» Stemmen var grovere enn han hadde tenkt.
Tranås viser seg for Landgaard
Tranås adlød og strakte ut armene. Runde aksler. Skuldrenes mektige spenn. Deltaet som krysset ryggtavlen, den mest kraftulle elv han kunne tenke seg. Den brune huden glinset med olje og var antent av en kraftfull glød. I kontrast stod den smale midjen og hoftene som nesten var feminine i sitt ynde. Lårene som førte opp til baken ... Landgaard måtte lukke øynene. Da han åpnet dem igjen, var ikke Tranås der. Lydløs som en overjordisk hadde han flyttet seg til bordet med forfriskninger. Han kunne ikke være av denne verden.
«Det er bra du viser at du setter pris på meg,» sa Tranås. «Fortsett med det, og i natt kan du være veldig heldig.» Han hadde løftet en drueklase og lot frukten dingle over den grådige munnen.
«Jeg har alltid holdt av deg, og aldri har disse dørene vært stengt. Ikke for deg.» Landgaard kom på hvordan bakenden var en spesielt velsignet del i den familien. På Skarven i Tromsø hadde han vært på både Else Berit Kristiansen og Tranås' mor, men det måtte aldri få komme ut, for da levde han ikke natten ut.
«Det er bra du viser at du setter pris på meg,» sa Tranås. «Fortsett med det, og i natt kan du være veldig heldig.» Han hadde løftet en drueklase og lot frukten dingle over den grådige munnen.
«Jeg har alltid holdt av deg, og aldri har disse dørene vært stengt. Ikke for deg.» Landgaard kom på hvordan bakenden var en spesielt velsignet del i den familien. På Skarven i Tromsø hadde han vært på både Else Berit Kristiansen og Tranås' mor, men det måtte aldri få komme ut, for da levde han ikke natten ut.
Denne kvinnen er i slekt med Tranås, og har følgelig en veidreid bakende
«Slik bør det være.» Tungen førte en drue til atskilte røde lepper. Tranås snudde seg mot ham og viste frem tennene. «Ellers kan jeg bli sint. Og nåde deg da.» Druen ble sprengt mens ansiktet til Tranås vred seg i barnslig mistenksomhet.
«Du er ikke akkurat i en posisjon til å stille krav.»
Tranås grep en skål og kom mot ham. Ansiktet et guddommelig uttrykk for perfeksjon. Bare øynene. Ved gudene, øynene! I et øyeblikk hadde lyset falt over ansiktet, og noe reptilsk lynte ut. Han var djevel og gud i ett. Plutselig var han rett foran Landgaard. Igjen denne overjordiske forflytningen. Landgaard ville ha kjent fryktens klamme grep, om han ikke hadde sett den samme forestillingen gjenta seg gjennom hele Tranås' oppvekst som forfatter. Bildet stod igjen stille. Etterdønningen av et uhørlig drønn ble gradvis borte.
«Du er ikke akkurat i en posisjon til å stille krav.»
Tranås grep en skål og kom mot ham. Ansiktet et guddommelig uttrykk for perfeksjon. Bare øynene. Ved gudene, øynene! I et øyeblikk hadde lyset falt over ansiktet, og noe reptilsk lynte ut. Han var djevel og gud i ett. Plutselig var han rett foran Landgaard. Igjen denne overjordiske forflytningen. Landgaard ville ha kjent fryktens klamme grep, om han ikke hadde sett den samme forestillingen gjenta seg gjennom hele Tranås' oppvekst som forfatter. Bildet stod igjen stille. Etterdønningen av et uhørlig drønn ble gradvis borte.
En av Tranås' venner fra før han sprutet ned Tromsø
«Hva vil du jeg skal gjøre?» sa Tranås mykt. Han la hodet tilbake og strakte ut tungen mens han lot honningen renne fra skålen. Nektaren traff ansiktet og halsgropen og strømmet våtglinsende videre over den kraftige brystkassen. Han gjorde en rund bevegelse med hånden, som over et kvinnebryst. Tranås smilte triumferende og lente seg over ham med åpne lepper. Pusten kom varm og opphisset ut.
Den store hånden til Landgaard gikk fra en side til en annen, og ansiktet til Tranås ble kastet til side av slaget. Mer av forfjamselse enn av noe annet, falt Tranås på den pene baken sin.
«Åh,» sa Tranås og holdt seg for kinnet. «Åh.»
«Jeg har betalt gode penger for deg. Seks utgaver av Palassens kamp -Den som skal våkne står på Akademisk kvarter i Tromsø. Hver dag er det hundrevis av studenter som går forbi, men ikke en eneste er interessert. Takket være meg står boken din der ennå. Du skal gjøre alt du får beskjed om, og ingenting annet. Du slipper ikke unna med det du gjør til vanlig.»
Boken som har solgt i alt 30 eksemplarer
«Det der var ikke spesielt hyggelig gjort,» sa Tranås og reiste seg.
«Jeg liker ikke frekkheter. Aldri anta at jeg er så dum,» sa Landgaard. I et øyeblikk fryktet han å ha regnet feil, men noe så forfengelig som Tranås måtte ha noe feminint over seg. De lange øyenvippene senket seg i underdanighet, og så lenge han ble verdsatt, ville ikke noe raseri vekkes. Noe annet ville være å bli fanget i samme rom som en av Kristine Toftes feminister etter «Fuck deg Stian» melding både en og to på bloggen hennes Haustljos.
«Nå må vi begynne helt på nytt,» sa Tranås.
«Det må vi. Men først vil jeg fortelle deg en historie.» Landgaard vinket fingrene til seg og Tranås kravlet opp i fanget hans for å lene hodet mot brystet. Landgaard slo de store armene rundt ham. En fader der ingen fader hadde vært. Han betraktet Tranås. De tunge øyenlokkene var lukket, kanskje i forlegenhet, kanskje i påtakelig indiginasjon over det hele. Like fullt visste han at dette var det Tranås ville ha.
Landgaard fortalte: «Det var en gang to forfattere som hatet hverandre med den inderligheten bare de på bunnen kan være i besittelse av. Roar Sørensen og Poetrixx var navnene deres. Roar Sørensen kalte Poetrixx både en pestrotte og for kloakslam, og kom med detaljerte drapsskildringer og selvmordsskildringer overfor det han hevdet var en personforfølgende psykopat.
«Jeg liker ikke frekkheter. Aldri anta at jeg er så dum,» sa Landgaard. I et øyeblikk fryktet han å ha regnet feil, men noe så forfengelig som Tranås måtte ha noe feminint over seg. De lange øyenvippene senket seg i underdanighet, og så lenge han ble verdsatt, ville ikke noe raseri vekkes. Noe annet ville være å bli fanget i samme rom som en av Kristine Toftes feminister etter «Fuck deg Stian» melding både en og to på bloggen hennes Haustljos.
«Nå må vi begynne helt på nytt,» sa Tranås.
«Det må vi. Men først vil jeg fortelle deg en historie.» Landgaard vinket fingrene til seg og Tranås kravlet opp i fanget hans for å lene hodet mot brystet. Landgaard slo de store armene rundt ham. En fader der ingen fader hadde vært. Han betraktet Tranås. De tunge øyenlokkene var lukket, kanskje i forlegenhet, kanskje i påtakelig indiginasjon over det hele. Like fullt visste han at dette var det Tranås ville ha.
Landgaard fortalte: «Det var en gang to forfattere som hatet hverandre med den inderligheten bare de på bunnen kan være i besittelse av. Roar Sørensen og Poetrixx var navnene deres. Roar Sørensen kalte Poetrixx både en pestrotte og for kloakslam, og kom med detaljerte drapsskildringer og selvmordsskildringer overfor det han hevdet var en personforfølgende psykopat.
Roar Sørensen kjører mer enn Harley i Filippinene
Poetrixx hånte Roars brøl fra bungalowen, og trakasserte og harselerte med mannen på alle nettsider. De kranglet på forfatterbloggen, litteraturbloggen, norsk filipinsk nettverk, dagbladets nettsider og anarkisirkuset. Uverdigheten foregikk i lang tid på facebook. Til og med på din side Palassenes kamp gikk de løs på hverandre. Til slutt møttes de, og da endte de bare med å patte på pikken til hverandre.
Dette er Roars nemesis
Som Batman og Jokeren hadde de nå mistet all grunn til å skrive bra nå som striden var slutt. Det siste Roar Sørensen fikk skrevet var Smertens aveny, en roman som tar for seg hans personlige opplevelser i homsemiljøet i Bronx, hvor tittelen er en klar referanse til en bakgate i dobbelt forstand. De er velutrustet, disse negrene.»
Bronx-neger etter en god omgang med Tranås
Tranås strøk hånden over brystet hans mens han lyttet til stemmen. Landgaard likte å fortelle ting til ungdom. De var mottakelige for det en klok mann hadde å si, til forskjell fra voksne menn som forlengst var størknet fast en avlegs støpeform. Kun det foranderlige kan vinne i møtet med verden, det som kan skifte form og farge. En mannlig lolita, som Tranås.
«Kan det finnes noe verre enn dette?» spurte Landgaard.
«Det skal mye til,» sa Tranås.
«For det finnes verre.»
Dem røde munnen til Tranås formet en runding. «Åh.»
«La oss bruke Tom Egeland som eksempel. Han skriver utelukkende for idioter, og har derfor det som muligens må være landets dummeste lesekrets. Kun konspirasjonsteoretikere og dogmatikere som er for tette i pappen til å kjenne sine pappenheimere. Så når Tom Egeland sniker seg rundt på nett som en kappekledd prestefaen, argumenterer for boklov og gratulerer kollegaer, skjønner de ikke at hans såkalte altruisme bare er måter å skaffe seg fordeler på. Han skriver utelukkende om ting folk kan være enige i, og antagonistene i bøkene hans er alltid munker og katolikker som skjuler skumle bennere under kjortelen. Ja, for når har katolske prester noensinne gjort noe galt?»
«Kan det finnes noe verre enn dette?» spurte Landgaard.
«Det skal mye til,» sa Tranås.
«For det finnes verre.»
Dem røde munnen til Tranås formet en runding. «Åh.»
«La oss bruke Tom Egeland som eksempel. Han skriver utelukkende for idioter, og har derfor det som muligens må være landets dummeste lesekrets. Kun konspirasjonsteoretikere og dogmatikere som er for tette i pappen til å kjenne sine pappenheimere. Så når Tom Egeland sniker seg rundt på nett som en kappekledd prestefaen, argumenterer for boklov og gratulerer kollegaer, skjønner de ikke at hans såkalte altruisme bare er måter å skaffe seg fordeler på. Han skriver utelukkende om ting folk kan være enige i, og antagonistene i bøkene hans er alltid munker og katolikker som skjuler skumle bennere under kjortelen. Ja, for når har katolske prester noensinne gjort noe galt?»
Denne mannen har en tilhengerskare av idioter
«Aldri,» sa Tranås og fniste. Han hadde selv vært med å brøytet ny grunn med mang en konfirmant med sin tissefant, gutt som jente. Selv Landgaard rødmet av tanken på det som hadde foregått i Grong kirke.
«Så har vi den begredelige Tiger Garté. Selv navnet er pretensiøst, og kombinert med den ulidelige Møre-dialekten får jeg lyst til å knuse dataskjermen hver gang jeg ser det myke babyfjeset hans på nettTV. Alt han sier og gjør er til for å tekkes Kulturkjerringer. Han presenterer rett og slett følelsesporno for kvinner. Det ser man tydelig på forsamlingene han holder taler for. Kun avdankede kjerringer, alle sammen. Så ynker han seg litt om denne bestefaren sin, og kvinnfolkene sukker og akker seg. Fuglehotellet! Neste gang han har høytopplesning, har jeg lyst til å ta fra ham mikrofonen og stappe den der den hører hjemme. Så skal nok pipippen få en annen lyd.
«Så har vi den begredelige Tiger Garté. Selv navnet er pretensiøst, og kombinert med den ulidelige Møre-dialekten får jeg lyst til å knuse dataskjermen hver gang jeg ser det myke babyfjeset hans på nettTV. Alt han sier og gjør er til for å tekkes Kulturkjerringer. Han presenterer rett og slett følelsesporno for kvinner. Det ser man tydelig på forsamlingene han holder taler for. Kun avdankede kjerringer, alle sammen. Så ynker han seg litt om denne bestefaren sin, og kvinnfolkene sukker og akker seg. Fuglehotellet! Neste gang han har høytopplesning, har jeg lyst til å ta fra ham mikrofonen og stappe den der den hører hjemme. Så skal nok pipippen få en annen lyd.
Dette fløtefjeset gjør alt for å tekkes kulturkjerringer
«Det kan jeg være enig i,» sa Tranås.
Landgaard ser det for seg. Litteraturhuset i Oslo, vel situert under Majorstuen. Kulturkjerringene sitter allerede på rekke og rad i påvente av stjerneforfatteren, denne mesterlige virtuosen, herre over kvinners følelsesliv. Endelig innfinner Tiger Garté seg på podiet. Han kremter nervøst, før han begynner: Æ har skreve deinn hær boka om bæstfar min, sjø! Pipestemmen hans tar til å berette om de ytterste trivialiteter og likegyldigheter, innpakket i en aura av melodrama, følelsesfrieri og ren og skjær feighet. Garté hadde endog smisket seg inn i forfatterforeningen med dette tullet. Mens møringen holder sitt foredrag, går døren opp, og inn kommer Tranås. En V-formet silkeskjorte avdekker mer enn skjuler det kraftige, solbrune brystet, og trange jeans dekker pakningen og de smale hoftene. Han har på seg batmantrusen. Som en annen James Dean, lener han seg mot baren og betrakter opptrinnet med iskalde, stålblå germanerøyne. Bicepsen bakenfor den trange skjorten strammer seg. Proteinrik, bulende. Potent. En av kulturkvinnene rekker opp hånden. Fettnosgartneren Garté vender ansiktet langsomt mot henne og hever øyenbrynene: «Ja?» Med dyp og barnehageaktig Minken Fosheim-stemme våger hun seg til å ytre spørsmålet: «Hva er det egentlig som motiverer deg til å skrive?» Tiger Garté ranker seg, men kan ikke helt skjule det innhule brystet. Adamseplet beveger seg opp og ned på pipstilkhalsen. «Jo, det e no hovedsakelig hainn bæstfar, sjø ...» Det blir stille i lokalet. De må ha merket den vanvittige kraften som de er i ferd med å utløse. Så kommer det. «NÅ ER DET FAEN MEG NOK!» Som en ildstorm fra Iliaden krysser Tranås golvet i lange steg. Vel fremme på podiet griper han poden fatt. Buksebaken brettes ned og Tigergutt blir fratatt mikrofonen sin, som følgelig går frem og tilbake mellom en blekfet forfatterskinke. «ÆÆÆÆÆH......UUUU......UUUUNSKYYYLD!» vræler Garté mens straffeeksersisen gjennomføres. Tranås gir seg ikke før søringen og møringen ligger face down ass up foran forsamlingen med tommelen i munnen, det forhånværende talerøret godt stappet opp i sotrøret. Ulende politisirener lyder i det fjerne. Men Tranås er som Batman. Han eksponerer legninger og lar seg aldri fange.
Tilbake til en sanselig virkelighet. «Du har ikke hørt det verste,» sa Landgaard. «Det finnes en forfatter som har sunket lavere.»
«Det går da ikke an,» sa Tranås.
Landgaard ser det for seg. Litteraturhuset i Oslo, vel situert under Majorstuen. Kulturkjerringene sitter allerede på rekke og rad i påvente av stjerneforfatteren, denne mesterlige virtuosen, herre over kvinners følelsesliv. Endelig innfinner Tiger Garté seg på podiet. Han kremter nervøst, før han begynner: Æ har skreve deinn hær boka om bæstfar min, sjø! Pipestemmen hans tar til å berette om de ytterste trivialiteter og likegyldigheter, innpakket i en aura av melodrama, følelsesfrieri og ren og skjær feighet. Garté hadde endog smisket seg inn i forfatterforeningen med dette tullet. Mens møringen holder sitt foredrag, går døren opp, og inn kommer Tranås. En V-formet silkeskjorte avdekker mer enn skjuler det kraftige, solbrune brystet, og trange jeans dekker pakningen og de smale hoftene. Han har på seg batmantrusen. Som en annen James Dean, lener han seg mot baren og betrakter opptrinnet med iskalde, stålblå germanerøyne. Bicepsen bakenfor den trange skjorten strammer seg. Proteinrik, bulende. Potent. En av kulturkvinnene rekker opp hånden. Fettnosgartneren Garté vender ansiktet langsomt mot henne og hever øyenbrynene: «Ja?» Med dyp og barnehageaktig Minken Fosheim-stemme våger hun seg til å ytre spørsmålet: «Hva er det egentlig som motiverer deg til å skrive?» Tiger Garté ranker seg, men kan ikke helt skjule det innhule brystet. Adamseplet beveger seg opp og ned på pipstilkhalsen. «Jo, det e no hovedsakelig hainn bæstfar, sjø ...» Det blir stille i lokalet. De må ha merket den vanvittige kraften som de er i ferd med å utløse. Så kommer det. «NÅ ER DET FAEN MEG NOK!» Som en ildstorm fra Iliaden krysser Tranås golvet i lange steg. Vel fremme på podiet griper han poden fatt. Buksebaken brettes ned og Tigergutt blir fratatt mikrofonen sin, som følgelig går frem og tilbake mellom en blekfet forfatterskinke. «ÆÆÆÆÆH......UUUU......UUUUNSKYYYLD!» vræler Garté mens straffeeksersisen gjennomføres. Tranås gir seg ikke før søringen og møringen ligger face down ass up foran forsamlingen med tommelen i munnen, det forhånværende talerøret godt stappet opp i sotrøret. Ulende politisirener lyder i det fjerne. Men Tranås er som Batman. Han eksponerer legninger og lar seg aldri fange.
Tilbake til en sanselig virkelighet. «Du har ikke hørt det verste,» sa Landgaard. «Det finnes en forfatter som har sunket lavere.»
«Det går da ikke an,» sa Tranås.
Denne forbitrede mannen trakasserer unge menn på nett
«Åjoda. Vi har Torgrim Eggen, en sur, forbitret gammel gubbe som lever på statlige midler i Berlin, hvis eneste glede i livet er å trakassere unge vakre menn som deg Tranås på facebook, hele tiden mens han ynker seg over sin rynkede avdankede penis. Sammenlignet med din fallos blir det rimelig ynkelig det hele.»
«Jeg tror ikke engang han er istand til å få den opp,» sa Tranås med et knis. «Hvorfor ellers skulle han være så sint?»
«Det er akkurat det,» sa Landgaard. «Vi får sende en konvolutt med blåpiller til ham, så blir det forhåpentligvis stille fra den kanten.»
Knausgård, middelklassens forfatter, kjøpmenn som levde i sitt trygge og empiriske loverunivers. Nygårdshaug, pikken råtnet av i amazonas. Bull-Hansen, psykologisk enkel. Bringsværd, en godnisse. Ingar knudtsen, en nissefant. «Fortell meg nå,» sa Landgaard. «Hva sier alt dette oss?»
Tranås vred seg rundt og lente hodet tilbake mot Landgaards bryst, før han endelig lirket seg fri fra favntaket.
«Av dette kan vi lære at vi må holde oss unna kulturkjerringer og feminister. Selv om man knuller dem på rettmessig vis, vil de bare forsøke å kvele den gode litteratur.» Pannen til Tranås rynket seg, selv bak all sminken. Han tok til å gå frem og tilbake over golvet. «Hvis jeg merker at en kvinne er feminist, skaffer jeg bare en ny. Jeg trenger bare å gå ut døren, så tar jeg dem. Gifte kvinner, jomfruer, de vil alle ha meg. Fordi jeg står der ingen annen mann kan stå.»
«Jeg tror ikke engang han er istand til å få den opp,» sa Tranås med et knis. «Hvorfor ellers skulle han være så sint?»
«Det er akkurat det,» sa Landgaard. «Vi får sende en konvolutt med blåpiller til ham, så blir det forhåpentligvis stille fra den kanten.»
Knausgård, middelklassens forfatter, kjøpmenn som levde i sitt trygge og empiriske loverunivers. Nygårdshaug, pikken råtnet av i amazonas. Bull-Hansen, psykologisk enkel. Bringsværd, en godnisse. Ingar knudtsen, en nissefant. «Fortell meg nå,» sa Landgaard. «Hva sier alt dette oss?»
Tranås vred seg rundt og lente hodet tilbake mot Landgaards bryst, før han endelig lirket seg fri fra favntaket.
«Av dette kan vi lære at vi må holde oss unna kulturkjerringer og feminister. Selv om man knuller dem på rettmessig vis, vil de bare forsøke å kvele den gode litteratur.» Pannen til Tranås rynket seg, selv bak all sminken. Han tok til å gå frem og tilbake over golvet. «Hvis jeg merker at en kvinne er feminist, skaffer jeg bare en ny. Jeg trenger bare å gå ut døren, så tar jeg dem. Gifte kvinner, jomfruer, de vil alle ha meg. Fordi jeg står der ingen annen mann kan stå.»
Feminister vil som kjent utslette sexlivet til alle snille gutter
«Det gjør du. Du gledes der det er politisk ukorrekthet og dristige tanker. Det er det ikke mange menn som gjør, og kvinner elsker den mann som har vist seg mer potent enn andre.»
«Meg!»
På mange måter hadde Tranås rett. Som Ken Jensen hadde hevdet, hadde Stian m. Landgaard rett og slett forelsket seg i det Tranåsiske rumpehull. Derfor var Tranås fritatt kritikk i alt han sa og gjorde. Ken Jensen var visserlig en ku gone bananas i båsen, som Poetrixx så treffende hadde uttrykt det, men ett faktum gjenstod fortsatt: Stian M. landgaard hadde stjålet Tranås rett foran pikkhodet til Ken Jensen. De hadde vært et fantasyteam på litteraturbloggen, men litt om litt hadde den svartkledde Landgaard stjålet den mannlige lolitaen. Men han var alltid så redd for å miste Tranås. Derfor sa ikke Landgaard noe til alle Tranås' påfunn.
Det var flere som hadde det på denne måten. Alle på litteraturbloggen elsket Tranås, og ville ham alt det beste. Han var rett og slett den mest talentfulle skribenten der, den vakreste unge mannen, den mest potente ... vel, det kan være det samme. Roar Sørensen selv hadde sagt at han var en vakker mann, og at han: «elsket Tranås som sin egen sønn.»
«Meg!»
På mange måter hadde Tranås rett. Som Ken Jensen hadde hevdet, hadde Stian m. Landgaard rett og slett forelsket seg i det Tranåsiske rumpehull. Derfor var Tranås fritatt kritikk i alt han sa og gjorde. Ken Jensen var visserlig en ku gone bananas i båsen, som Poetrixx så treffende hadde uttrykt det, men ett faktum gjenstod fortsatt: Stian M. landgaard hadde stjålet Tranås rett foran pikkhodet til Ken Jensen. De hadde vært et fantasyteam på litteraturbloggen, men litt om litt hadde den svartkledde Landgaard stjålet den mannlige lolitaen. Men han var alltid så redd for å miste Tranås. Derfor sa ikke Landgaard noe til alle Tranås' påfunn.
Det var flere som hadde det på denne måten. Alle på litteraturbloggen elsket Tranås, og ville ham alt det beste. Han var rett og slett den mest talentfulle skribenten der, den vakreste unge mannen, den mest potente ... vel, det kan være det samme. Roar Sørensen selv hadde sagt at han var en vakker mann, og at han: «elsket Tranås som sin egen sønn.»
En ku gone bananas
Landgaard husket det nå, åstedet for sin største triumf. Herretoalettet på blårock bar, den selsamme lokasjon han hadde brukt som setting for sin roman Herremenn i åndenes rike. «Tror du at Tranås' rumpehull er stort nok for oss begge?» Den tidligere løperen Ken Jensen stod foran ham. Utfordringen var til å ta og føle på, i form av den stive pikken som pekte i pappaistisk utfordring mot sin rival. Ikke alle som går i munkekappe er en spermmunk, lød fyndordet fra Spermmesteren. Men Jensens legning hadde alltid vært rettet mot den sterke mann – derom hersket ingen tvil. Det var bare en måte å løse dette på. Landgaard dro ned buksesmekken og vippet frem sin Nietzsche, selveste overvinneren av matrosfanter og gutterumper i hver kro og koie downtown Tromsø. Sannhetens øyeblikk nærmet seg. Kukene krysset seg. Marginen var minimal, men Landgaards pikk var større på milimeteren. Vissheten om dette fikk Jensens pikk til å krympe seg, til den falt ned som fanten til en fjorten år gammel læregutt i møte med en overveldende mannlig kraft. Jensen viste seg aldri i byen igjen. Tromsø var ikke stor nok for dem begge. Seieren syntes å være Landgaards, besittelsen av den beste rumpa siden Helena av Troy hadde satt fyr på sin. Ja, det var slik det hadde virket ...
For på et tidspunkt hadde det gått galt. Alle litteraturbloggerne hadde blitt rasende på den Uppsalske dydfjerneren etter at han hadde lurt Tranås en rødvinsnatt til å debutere før han var klar for det. Han hadde tatt ham med opp til tekstloftet og der gjort den skitne dåden. Nå som Ken Hansen til stadighet mottok gratulasjoner fra homsemiljøet i digglitt for å ha tatt den mørke blomsten, måtte Landgaard undre på hvordan Ken Hansen egentlig levde med seg selv. Det ryktes til og med at ekssoldaten Jørn Johansen skulle ta ham for det han hadde gjort. Alt talentet til Tranås, all potensen, all rumpetrangheten sløst bort på egenpublisering via Lulu. Landgaard hadde tårer ned øynene. Han skulle selv så gjerne sett Tranås debutere på ordentlig måte. Det ville ha vært så ømt, så ømt, på Aschehougs hagefest, eller rett og på bakrommet til Akademisk kvarter.
For på et tidspunkt hadde det gått galt. Alle litteraturbloggerne hadde blitt rasende på den Uppsalske dydfjerneren etter at han hadde lurt Tranås en rødvinsnatt til å debutere før han var klar for det. Han hadde tatt ham med opp til tekstloftet og der gjort den skitne dåden. Nå som Ken Hansen til stadighet mottok gratulasjoner fra homsemiljøet i digglitt for å ha tatt den mørke blomsten, måtte Landgaard undre på hvordan Ken Hansen egentlig levde med seg selv. Det ryktes til og med at ekssoldaten Jørn Johansen skulle ta ham for det han hadde gjort. Alt talentet til Tranås, all potensen, all rumpetrangheten sløst bort på egenpublisering via Lulu. Landgaard hadde tårer ned øynene. Han skulle selv så gjerne sett Tranås debutere på ordentlig måte. Det ville ha vært så ømt, så ømt, på Aschehougs hagefest, eller rett og på bakrommet til Akademisk kvarter.
Uppsalabom som gikk diddelibom på Tranås' rumpe
«Duuuuuh, Landgard?» Stemmen til Tranås var sped og hjelpeløs nå.
«Ja, min kjære gutt?» Landgaard lente den store kroppen sin tilbake. Bak hans svartkledde bryst var et varmt, bankende hjerte.
«Tror du jeg noensinne kommer til å få aksept for mine mannsfantasier satt til bronsealderen?»
«Jeg beklager, Tranås. Jeg beklager. Du har selv fortalt hvordan det er. Hver gang du entrer en nerdeklubb eller en forsamling spillegale, og spør om de leser fantasy, er det bare store kommersielle aktører fra engelsspråklige land de bryr seg om. De er ikke engang istand til å nevne en eneste norsk fantasyforfatter. Olaf Havnes, Kristine Tofte, Bjørn Andreas Bull-Hansen, de er alle glemt, og ingen av disse har solgt mer enn noen tusen utgaver av hver av bøkene sine. Av dette må vi trekke konklusjonen at ikke bare er norsk fantasy død. Den har aldri eksistert som en sjanger som kan stå på egne ben.»
«Så det betyr at jeg vil aldri få ta fantasyjenter som Charlotte Annie Mortensen knallhardt bakfra? Jeg kommer til å arbeide i kjipe kommunale jobber, bo i bolig finansiert av studensamskipnadden, og leve på luselønn, med en eventuell utgivelse kun langt fremme i tid? Det blir ingen groupies i det hele tatt?»
«Ja, min kjære gutt?» Landgaard lente den store kroppen sin tilbake. Bak hans svartkledde bryst var et varmt, bankende hjerte.
«Tror du jeg noensinne kommer til å få aksept for mine mannsfantasier satt til bronsealderen?»
«Jeg beklager, Tranås. Jeg beklager. Du har selv fortalt hvordan det er. Hver gang du entrer en nerdeklubb eller en forsamling spillegale, og spør om de leser fantasy, er det bare store kommersielle aktører fra engelsspråklige land de bryr seg om. De er ikke engang istand til å nevne en eneste norsk fantasyforfatter. Olaf Havnes, Kristine Tofte, Bjørn Andreas Bull-Hansen, de er alle glemt, og ingen av disse har solgt mer enn noen tusen utgaver av hver av bøkene sine. Av dette må vi trekke konklusjonen at ikke bare er norsk fantasy død. Den har aldri eksistert som en sjanger som kan stå på egne ben.»
«Så det betyr at jeg vil aldri få ta fantasyjenter som Charlotte Annie Mortensen knallhardt bakfra? Jeg kommer til å arbeide i kjipe kommunale jobber, bo i bolig finansiert av studensamskipnadden, og leve på luselønn, med en eventuell utgivelse kun langt fremme i tid? Det blir ingen groupies i det hele tatt?»
Potensiell fantasygroupie
«Jeg er redd for det, Tranås.»
Tranås gikk bort til sengen og lente nevene sine på den.
Stemmen til Landgaard buldret. «Jeg sa det til deg, gutt. Jeg er den eneste som vil fortelle deg sannheten. Husk på at du ble kastet ut av forfatterstudiet i Tromsø hvor du gikk mellom år 2010-2011 grunnet grove og kvinnediskrimerende sexscener. Du vil skrive, og du vil forgå, og jeg vil miste min største kjærlighet. Men før det ... Husk på hva du skylder meg.»
Da Tranås snudde seg, var det tårer i ansiktet hans.
«Ikke slik. Ikke nå,» sa Landgaard.
«Kan ikke du gjøre det godt igjen? Kanskje snakke til Charlotte Annie Mortensen om hardknulling likevel?»
«Feminisme og prippenhet snakker til henne. Nå, det du skylder meg.»
Tranås rettet seg opp, og bildet av den gråtende guden glattet seg over. «Herre.» Ansiktet var fullkomment uttryksløst, de forfinede trekkene skjult bak sminken.
«Adonai,» sa Landgaard. «Du skal ikke gråte i natt.»
Landgaard hadde stått ved baren senere den kvelden, da den umiskjennelige lukten av fisk nådde neseborene. Det var Slimålen. Mannen hadde drevet nettstedet digglitt og bookface, og med uærlige midler forsøkt å hause opp sine egne talentløse verker. Deriblant ved å få sin egen søster til å anmelde sin mysteriebok. Det råtne spillet hadde blitt avslørt av norske bokbloggere. Da Slimålen fikk nyss i dette, truet han med å ødelegge karrierene deres, kontaktet deres arbedsgivere og minnet dem om tjenester de visstnok skulle skylde ham, før han bestemte seg for å fratre stillingen på sine egne nettsider. Ingen vennetjenester eller ryggkløing kunne forhindre en rettmessig dom. Terningkast 2 i VG hadde vært dødsstøtet for boken hans. Landgaard gjorde det han alltid hadde ønsket å gjøre. Han gikk bort til Slimålen og slo ham rett ned. Det hadde føltes så tilfredsstillende ... nesten like tilfredsstillende som det som skulle skje nå.
Tranås gikk bort til sengen og lente nevene sine på den.
Stemmen til Landgaard buldret. «Jeg sa det til deg, gutt. Jeg er den eneste som vil fortelle deg sannheten. Husk på at du ble kastet ut av forfatterstudiet i Tromsø hvor du gikk mellom år 2010-2011 grunnet grove og kvinnediskrimerende sexscener. Du vil skrive, og du vil forgå, og jeg vil miste min største kjærlighet. Men før det ... Husk på hva du skylder meg.»
Da Tranås snudde seg, var det tårer i ansiktet hans.
«Ikke slik. Ikke nå,» sa Landgaard.
«Kan ikke du gjøre det godt igjen? Kanskje snakke til Charlotte Annie Mortensen om hardknulling likevel?»
«Feminisme og prippenhet snakker til henne. Nå, det du skylder meg.»
Tranås rettet seg opp, og bildet av den gråtende guden glattet seg over. «Herre.» Ansiktet var fullkomment uttryksløst, de forfinede trekkene skjult bak sminken.
«Adonai,» sa Landgaard. «Du skal ikke gråte i natt.»
Landgaard hadde stått ved baren senere den kvelden, da den umiskjennelige lukten av fisk nådde neseborene. Det var Slimålen. Mannen hadde drevet nettstedet digglitt og bookface, og med uærlige midler forsøkt å hause opp sine egne talentløse verker. Deriblant ved å få sin egen søster til å anmelde sin mysteriebok. Det råtne spillet hadde blitt avslørt av norske bokbloggere. Da Slimålen fikk nyss i dette, truet han med å ødelegge karrierene deres, kontaktet deres arbedsgivere og minnet dem om tjenester de visstnok skulle skylde ham, før han bestemte seg for å fratre stillingen på sine egne nettsider. Ingen vennetjenester eller ryggkløing kunne forhindre en rettmessig dom. Terningkast 2 i VG hadde vært dødsstøtet for boken hans. Landgaard gjorde det han alltid hadde ønsket å gjøre. Han gikk bort til Slimålen og slo ham rett ned. Det hadde føltes så tilfredsstillende ... nesten like tilfredsstillende som det som skulle skje nå.
Slimål
Han klappet med hendene, og fra det mørkeste hjørnet i rommet kom Kristine Tofte frem. Der hadde hun sittet på en myk pute hele kvelden. Hun var kledd i en strimet og foldet kjole av det kosteligste hvite lintøy, for ektemannen hennes var blant de rikeste i byen. Håret var til tross for hennes relativt fremskredne alder fortsatt for det meste svart, og var satt opp i en stram flette på hodet. Hendene var underdanig foldet i fanget, og hun holdt blikket nedslått. Øredobber av tung bronse hang fra ørene, og han visste at hun hadde smurt seg inn med osmanthus på strategiske steder.
Prøv å gjett hvorfor Kristine Tofte er med. Hi hi
«Min kollega har vært her hele tiden. Hun vet om oss, og har hørt alt vi har snakket om bak feminstenes rygg.»
Det var ikke så rent lite det var snakk om. Både Landgaard og Tranås hadde vært mektig provosert på kvinnedagen. Begge mente at kvinnen best hørte til ved kjøkkenbenken – eller bøyd over den, alt ettersom det passet seg. Kvinner skulle ikke fly byen rundt og ha one night stands, hun skulle ta seg av sin lille gutt. Før i tiden hadde Landgaard snakket mye om dette med Rolf Klaudiussen, men han var nå blitt opptatt med noe så styggelig som et familieliv. Som Knausgård hadde Landgaard en indre steinaldermann som brølte i protest ved tanken på å trille en barnevogn, og det var derfor fuck deg, Stian meldingene hadde blitt til på Kristine Toftes blogg Haustljos. Like fullt var den kvinnelige fantasyforfatteren nå her, av grunner Tranås ikke engang kunne forestille seg.
Det var ikke så rent lite det var snakk om. Både Landgaard og Tranås hadde vært mektig provosert på kvinnedagen. Begge mente at kvinnen best hørte til ved kjøkkenbenken – eller bøyd over den, alt ettersom det passet seg. Kvinner skulle ikke fly byen rundt og ha one night stands, hun skulle ta seg av sin lille gutt. Før i tiden hadde Landgaard snakket mye om dette med Rolf Klaudiussen, men han var nå blitt opptatt med noe så styggelig som et familieliv. Som Knausgård hadde Landgaard en indre steinaldermann som brølte i protest ved tanken på å trille en barnevogn, og det var derfor fuck deg, Stian meldingene hadde blitt til på Kristine Toftes blogg Haustljos. Like fullt var den kvinnelige fantasyforfatteren nå her, av grunner Tranås ikke engang kunne forestille seg.
En av Tromsøs kunstnere og Landgaards venn, som Tranås forlengst har overtatt plassen til
Klaudiussen burde stikke av fra familien sin og heller la dem gå på sosialen, mente Landgaard. Kun slik kunne han være en ekte kunstner.
Tranås åpnet munnen og lukket den igjen flere ganger. «Jeg trodde du likte meg.»
Landgaard ville ikke høre på slike korttenkte innvendinger. Han skulle få erfare det, snart nok. Et knips med fingrene. «Kristine Tofte, se på oss.»
Kristine Tofte slo øynene opp. De var slående svarte, en type svart onyx som hadde sett mye og som festet seg først på Landgaard, så hurtig på Tranås. «Jeg ser at vi har besøk i kveld. Av yndlingen din, intet mindre. Jeg må få ønske ham velkommen.» Stemmen var litt mørkere enn hos kvinner flest, men myk og avslappende. Tolererbar, nesten som en «misogyn men god» anmeldelse fra en samejente ved navn Siri K. Gaski, i tilnærmelsen av herremenn i åndenes rike. Hun neide fort, fortsatt med hendene foldet i fanget.
«Og hun er ikke ... sint?» spurte Tranås.
«Ville det stoppet oss? Nei, det er hun ikke.»
«Jeg tillater min forfatterkollega å ha sine gleder, så får jeg ha mine,» sa hun.
Landgaard kremtet beklemt over ting han ikke ville bli minnet om. «Vi har begge debutert, men det har jo ikke du, min kjære gutt. Ikke egentlig. Det med Ken Hansen var bare et mistak. Vi er her for å gjøre det godt igjen. Stjålet rett foran pikkhodet til Ken Jensen. Du, som er Roar Sørensens egen sønn.»
«Likevel liker jeg ikke at noen lytter,» sa Tranås. «Det jeg sier til deg er best som hemmeligheter.»
«Åh, hun kan holde på hemmeligheter,» sa Landgaard. «Kristine Tofte, du skal la deg bli tatt av min elsker.
Hun forskremt på Tranås, før hun vendte ansiktet tilbake til Landgaard i appell. «Kollega ...»
«Du vil adlyde meg. Du skal gjøre alt for å tilfredsstille min unge Adonai, mitt største bilde på skjønnhet.»
Fantasyforfatterinnen rygget noen steg, så slo hun blikket ned.
Han pekte med en grov finger på Tranås. «Hun er din. Ikke nøl.»
I Tranås så han det forsimplede og det opphøyde utfolde seg på en og samme tid. Forundring fylte ansiktet hans først, så triumf, nesten helt sikkert fordi han trodde han ville slippe lett unna. Tranås smilte et skjelmsk smil som vistes selv under all sminken og flirte. Rett etterpå var han over henne. Holdt henne fast i et hardt grep og kysset halsen grådig. Kristine Tofte hadde nesen lett rynket i ubehag, og hendene hang slapt ned til siden.
«Du vil være en ung hurin, hva?» mumlet Tranås. Landgaard så hvordan hendene hans kom over henne, søkte, forsøkte å finne feste, kjærtegnet brystene på en måte som klossete forsøkte å være innyndende. Han fortsatte å kysse halsen og kinnene, og hun la hodet pliktoppfyllende tilbake. Ansiktet vendt bort. Øynene lukket. Slik hun så ofte hadde ligget under Landgaard selv.
Tranås åpnet munnen og lukket den igjen flere ganger. «Jeg trodde du likte meg.»
Landgaard ville ikke høre på slike korttenkte innvendinger. Han skulle få erfare det, snart nok. Et knips med fingrene. «Kristine Tofte, se på oss.»
Kristine Tofte slo øynene opp. De var slående svarte, en type svart onyx som hadde sett mye og som festet seg først på Landgaard, så hurtig på Tranås. «Jeg ser at vi har besøk i kveld. Av yndlingen din, intet mindre. Jeg må få ønske ham velkommen.» Stemmen var litt mørkere enn hos kvinner flest, men myk og avslappende. Tolererbar, nesten som en «misogyn men god» anmeldelse fra en samejente ved navn Siri K. Gaski, i tilnærmelsen av herremenn i åndenes rike. Hun neide fort, fortsatt med hendene foldet i fanget.
«Og hun er ikke ... sint?» spurte Tranås.
«Ville det stoppet oss? Nei, det er hun ikke.»
«Jeg tillater min forfatterkollega å ha sine gleder, så får jeg ha mine,» sa hun.
Landgaard kremtet beklemt over ting han ikke ville bli minnet om. «Vi har begge debutert, men det har jo ikke du, min kjære gutt. Ikke egentlig. Det med Ken Hansen var bare et mistak. Vi er her for å gjøre det godt igjen. Stjålet rett foran pikkhodet til Ken Jensen. Du, som er Roar Sørensens egen sønn.»
«Likevel liker jeg ikke at noen lytter,» sa Tranås. «Det jeg sier til deg er best som hemmeligheter.»
«Åh, hun kan holde på hemmeligheter,» sa Landgaard. «Kristine Tofte, du skal la deg bli tatt av min elsker.
Hun forskremt på Tranås, før hun vendte ansiktet tilbake til Landgaard i appell. «Kollega ...»
«Du vil adlyde meg. Du skal gjøre alt for å tilfredsstille min unge Adonai, mitt største bilde på skjønnhet.»
Fantasyforfatterinnen rygget noen steg, så slo hun blikket ned.
Han pekte med en grov finger på Tranås. «Hun er din. Ikke nøl.»
I Tranås så han det forsimplede og det opphøyde utfolde seg på en og samme tid. Forundring fylte ansiktet hans først, så triumf, nesten helt sikkert fordi han trodde han ville slippe lett unna. Tranås smilte et skjelmsk smil som vistes selv under all sminken og flirte. Rett etterpå var han over henne. Holdt henne fast i et hardt grep og kysset halsen grådig. Kristine Tofte hadde nesen lett rynket i ubehag, og hendene hang slapt ned til siden.
«Du vil være en ung hurin, hva?» mumlet Tranås. Landgaard så hvordan hendene hans kom over henne, søkte, forsøkte å finne feste, kjærtegnet brystene på en måte som klossete forsøkte å være innyndende. Han fortsatte å kysse halsen og kinnene, og hun la hodet pliktoppfyllende tilbake. Ansiktet vendt bort. Øynene lukket. Slik hun så ofte hadde ligget under Landgaard selv.
«Slik ja. Gi ham alt han vil ha,» sa Landgaard. Han nøt å se dette. Nøt at hun ble ydmyket. Man kan si hva man vil, litt hevn vil man alltid ønske seg i et forfatterkollegaforhold med fri sex. Hun hadde ikke sett noe ennå.
Unge lidenskapelige lepper, det som ikke vil la seg stanse av noe skled over den brune huden, og kyssene fortsatte.
«Det provoserer meg med kvinner som ikke lar håret henge fritt!» Som en ekte mannssjåvinist nappet Tranås tak i fletten hennes og frigjorde den fra alle bånd. Som et perfekt eksempel på en kvinnes blottstillelse, falt håret hennes ned og tok til å spinne seg løst. Tranås lot lokkene henge foran de smale skuldrene hennes, ordnet og danderte nesten så hun skulle være en gjenstand. Den harde neven fant feste ved barmen og røsket ned kjolen. Brystene veltet runde og fyldige ut, de mørke ringene synlige i det flakkende lyset, før hånden til Tranås skjulte dem og skviste til. «Du kan være min morgudinne,» sa han og løftet brystene til munnen. «Vil du det?» Hun lente seg tilbake mens han holdt henne rundt midjen og gikk løs på henne med all sin fornektede lyst og kjærlighet. Slik en voldsom kraft! Landgaard visste at han var beruset.
Tranås' opphisselse økte, kjærtegnene ble flere og mer frentiske. Kyss, grep, bryster tatt i munnen, en hals overfalt med kyss. Han gned seg sirkulært mot låret hennes, og i et øyeblikk trodde Landgaard at han skulle ta henne stående der og da. Akkurat idet kjærtegnene ikke kunne bli flere uten at hun ble skadet, grep han tak i henne, løftet henne og kastet henne på tvers over rommet. Hun falt baklengs ned i sengen. Tranås fulgte etter i et byks allerede før hun lå stille på lakenet, og landet kattemykt på tåballene. Så hurtig! Landgaard undret seg på hvordan kunne noen bevege seg så fort. Et kne på hver side låste henne fast, og han holdt seg opp på de slagkraftige armene. Nesten slik en løve aldri vil slippe sitt bytte. Den brede brystkassen knuste henne ned der han senket seg.
«Du kan ikke fornekte meg nå,» sa Tranås og kysset hvert kinn fra oven. «Smil til meg. Kyss meg tilbake. Min morgudinne.»
Øynene hennes var blanke da hun fanget nakken hans og trakk ham ned. Endelig kysset de, dypt og lenge. Hun må ha skjønt hva en slik voldsom lyst, slik en voldsom følsomhet stammet fra. Tungene pulserte sammen. Nå skjønte Kristine Tofte hvorfor han elsket så dypt. Nå kunne hun kanskje tilgi ham.
Unge lidenskapelige lepper, det som ikke vil la seg stanse av noe skled over den brune huden, og kyssene fortsatte.
«Det provoserer meg med kvinner som ikke lar håret henge fritt!» Som en ekte mannssjåvinist nappet Tranås tak i fletten hennes og frigjorde den fra alle bånd. Som et perfekt eksempel på en kvinnes blottstillelse, falt håret hennes ned og tok til å spinne seg løst. Tranås lot lokkene henge foran de smale skuldrene hennes, ordnet og danderte nesten så hun skulle være en gjenstand. Den harde neven fant feste ved barmen og røsket ned kjolen. Brystene veltet runde og fyldige ut, de mørke ringene synlige i det flakkende lyset, før hånden til Tranås skjulte dem og skviste til. «Du kan være min morgudinne,» sa han og løftet brystene til munnen. «Vil du det?» Hun lente seg tilbake mens han holdt henne rundt midjen og gikk løs på henne med all sin fornektede lyst og kjærlighet. Slik en voldsom kraft! Landgaard visste at han var beruset.
Tranås' opphisselse økte, kjærtegnene ble flere og mer frentiske. Kyss, grep, bryster tatt i munnen, en hals overfalt med kyss. Han gned seg sirkulært mot låret hennes, og i et øyeblikk trodde Landgaard at han skulle ta henne stående der og da. Akkurat idet kjærtegnene ikke kunne bli flere uten at hun ble skadet, grep han tak i henne, løftet henne og kastet henne på tvers over rommet. Hun falt baklengs ned i sengen. Tranås fulgte etter i et byks allerede før hun lå stille på lakenet, og landet kattemykt på tåballene. Så hurtig! Landgaard undret seg på hvordan kunne noen bevege seg så fort. Et kne på hver side låste henne fast, og han holdt seg opp på de slagkraftige armene. Nesten slik en løve aldri vil slippe sitt bytte. Den brede brystkassen knuste henne ned der han senket seg.
«Du kan ikke fornekte meg nå,» sa Tranås og kysset hvert kinn fra oven. «Smil til meg. Kyss meg tilbake. Min morgudinne.»
Øynene hennes var blanke da hun fanget nakken hans og trakk ham ned. Endelig kysset de, dypt og lenge. Hun må ha skjønt hva en slik voldsom lyst, slik en voldsom følsomhet stammet fra. Tungene pulserte sammen. Nå skjønte Kristine Tofte hvorfor han elsket så dypt. Nå kunne hun kanskje tilgi ham.
Kristine Tofte varmes opp
Tårene strømmet fra ansiktet til Tranås. «Jeg skal gjøre deg lykkelig. Jeg skal!» På hender og knær skyndte han seg ned kroppen hennes, helt ned til han fant ankelen, grep tak og vippet den utålmodig til side. Hun hevet overkroppen og så på ham litt, før hun grep tak i kjolen og heiste den opp til hoftene. Lårene skilte seg og hun vendte ansiktet forlegent bort. Det mørke mellom bena hennes var mørkt blant alt det mørke. Krusete, frodig, fylt med dufter og mange gleder. Landgaard var glad for at han kunne gi denne gaven. Tranås hikstet og begravde ansiktet i kjønnet hennes. Havet av mørkt ble kysset og fylt med snørr og tårer. Han snufset litt og slafset henne til seg. Hun lukket øynene og bølget motvillig til dette anslaget mot sin kvinnelighet. Etterhver ble han roligere nå som han var gjenkommet. Fortsatte å gråte stille mens han slikket henne. Underlivet hennes ble løftet av hender under hver myke rumpeball.
«Min gutt,» sa Kristine Tofte. «Min gutt.» Hun la hånden lett på det krøllete hodet. Landgaard visste at før eller senere ville slike instinkter ta overhånd. Han reiste seg og kom bort til sengen, og la hånden over ryggen til Tranås for å stryke ham.
«Nå har hun gitt seg selv til deg,» sa Stian M. Landgaard. «Nå må du ta henne. Du må overvinne henne for alltid. Gi slipp på alt og ta henne.»
Tranås løftet hodet fra de skilte lårene hennes og gispet etter luft et øyeblikk. Nærmest vaklende reiste han seg og stod over henne, løsnet lendekledet og slengte det fra seg.
«Min lidenskap er nok for enhver kvinne.» Lemmet pekte stivt mot den store tomheten. Det var ikke det største Landgaard hadde sett, men likevel praktfullt. Overdrivelse er ikke bra, heller ikke fra naturens side.
«Min gutt,» sa Kristine Tofte. «Min gutt.» Hun la hånden lett på det krøllete hodet. Landgaard visste at før eller senere ville slike instinkter ta overhånd. Han reiste seg og kom bort til sengen, og la hånden over ryggen til Tranås for å stryke ham.
«Nå har hun gitt seg selv til deg,» sa Stian M. Landgaard. «Nå må du ta henne. Du må overvinne henne for alltid. Gi slipp på alt og ta henne.»
Tranås løftet hodet fra de skilte lårene hennes og gispet etter luft et øyeblikk. Nærmest vaklende reiste han seg og stod over henne, løsnet lendekledet og slengte det fra seg.
«Min lidenskap er nok for enhver kvinne.» Lemmet pekte stivt mot den store tomheten. Det var ikke det største Landgaard hadde sett, men likevel praktfullt. Overdrivelse er ikke bra, heller ikke fra naturens side.
«La henne øve gjengjeld,» sa Landgaard. Mens han så på, satte Tranås seg over henne med knærne på hver side av brystet. Vekten presset et stønn ut av henne, som ble møtt med utålmodige tilnærmelser mot leppene til en moden kvinne. Øynene hennes var lukket mens hun tok ham i munnen. Kinn og panne ble strøket av hender som bare ville ha kjærlighet, og hun gjorde sin gudegitte plikt mellom de slanke lårene. Nå så hun på mens han samlet brystene og støtte mellom dem. Pusten hans gikk hurtig nå, og han gned det våte lemmet over fjeset hennes. Hun gjorde ikke motstand, var klok nok til finne seg i det. Han kløv ned igjen, la seg over henne og holdt seg opp på armene. Han begynte å fomle der nede.
Det var en kosmisk gjenklang da de begge ropte ut. Tranås begravde ansiktet mot halsen hennes, gjemte øynene for ikke å dø, mens munnen hennes holdt seg gispende åpen. Hun la hodet tilbake og stirret tomt mot taket, hele tiden mens han skled i henne, og tvang pusten hennes ut hver gang han gjorde det. Brystene ble kastet opp for hvert kravstore støt. Landgaard satte seg bak dem. Der fikk han se det groveste og vakreste han noensinne hadde sett, for skjønnhet er alltid iblandet det obskøne. Skjødet til hans kollega, hun som hadde skrevet Eirabu-serien, var spredt vid åpent for den rigide inntregningen, og tok imot sin krenkelse med våte smask. De nedre leppene spent tilsynelatende til sitt ytterpunkt. Det var den mest sublime, den mest virile hildring han kunne tenke seg når Tranås satte i bevegelse. Landgaard la hånden på den ene arbeidende rumpeballen, kjente på kraften som stanget bak musklene. Han arbeidet frentisk med seg selv. Han måtte. Fukten smittet av på Tranås, omsluttet lemmet, bekreftet heroismen med kvinnens prisgivelse. Pusten gikk hvesende ut. Til og med en så erotisk anlagt skapning, noe så sensuelt ladet, sensorisk og libidinøst som Tranås fikk nok kjørt seg nå. Hun hadde begynt å rope, men det var ikke hardt før testiklene begynte å klaske. Han slo og stanget furiøst i henne, som John Olav Oldertrøen over tastaturet når han skrev sine tusensidersromaner. Ropene hennes gikk over i langtrukne lyder. Tranås fortsatte og fortsatte. Han hveste, gulpet og hikstet og fortsatte, mer, hardere, villere. Kristine Tofte var begynt å kalle på Landgaard, først velsignet hun ham, så forbannet hun ham. Hun kalte Tranås sin gud og sin frelser. Endelig fikk hun ropt hans sanne navn.
Det var en kosmisk gjenklang da de begge ropte ut. Tranås begravde ansiktet mot halsen hennes, gjemte øynene for ikke å dø, mens munnen hennes holdt seg gispende åpen. Hun la hodet tilbake og stirret tomt mot taket, hele tiden mens han skled i henne, og tvang pusten hennes ut hver gang han gjorde det. Brystene ble kastet opp for hvert kravstore støt. Landgaard satte seg bak dem. Der fikk han se det groveste og vakreste han noensinne hadde sett, for skjønnhet er alltid iblandet det obskøne. Skjødet til hans kollega, hun som hadde skrevet Eirabu-serien, var spredt vid åpent for den rigide inntregningen, og tok imot sin krenkelse med våte smask. De nedre leppene spent tilsynelatende til sitt ytterpunkt. Det var den mest sublime, den mest virile hildring han kunne tenke seg når Tranås satte i bevegelse. Landgaard la hånden på den ene arbeidende rumpeballen, kjente på kraften som stanget bak musklene. Han arbeidet frentisk med seg selv. Han måtte. Fukten smittet av på Tranås, omsluttet lemmet, bekreftet heroismen med kvinnens prisgivelse. Pusten gikk hvesende ut. Til og med en så erotisk anlagt skapning, noe så sensuelt ladet, sensorisk og libidinøst som Tranås fikk nok kjørt seg nå. Hun hadde begynt å rope, men det var ikke hardt før testiklene begynte å klaske. Han slo og stanget furiøst i henne, som John Olav Oldertrøen over tastaturet når han skrev sine tusensidersromaner. Ropene hennes gikk over i langtrukne lyder. Tranås fortsatte og fortsatte. Han hveste, gulpet og hikstet og fortsatte, mer, hardere, villere. Kristine Tofte var begynt å kalle på Landgaard, først velsignet hun ham, så forbannet hun ham. Hun kalte Tranås sin gud og sin frelser. Endelig fikk hun ropt hans sanne navn.
Ingen kan slamre over tastaturet som denne mannen
«ADONAI!» ropte hun og klamret seg fast til skuldrene hans. Hun ble med da han gikk opp i bro. Et spenn som strakte seg fra mørket under til lyset fra lampen over. En styrke som aldri kunne vare. Og han sank. Sank tilbake i mørket igjen. Kristine Tofte var der og tok ham imot. Tranås falt ned og kollapset og begravde henne under en voldsom tyngde. Landgaard stirret fascinert på sammentrekningene som stadig fornyet seg og vedble, før det endelig var helt stille. Et siste rykk, så hvilte de sammen. Kristine Tofte var oversmurt med kalk og kohl og snørr og tårer og spytt over hele seg, og fylt til randen av en guddommelig essens. Svette overalt. Javisst, tilfredsstillende. Hun strøk sin unge erobrer over rygg og skuldre. Et hemmelighetsfullt smil var kommet til leppene. Tranås trakk seg ut, etterlot et dekke av glinsende hvitt der han forsvant. Han ønsket å ligge inntil den buede halsen hennes. Kristine Tofte hvisket noe til ham, og han skyndte seg redd tilbake. Hun reiste seg på armene og trakk ham ned igjen. Med øvede hender fikk hun plassert ham tilbake på plass. Spredte seg selv med fingrene og tok ham inn. Tranås var faststivnet i grepet hennes, og endelig kunne Landgaard høre den høye latteren hennes. Det hadde vært et vellykket skuespill.
Kristine Tofte klemte lårene sammen. Stemmen hennes humret fornøyd. «Nå sitter du fast. Jeg har fanget mange gutter på denne måten.»
Kristine Tofte klemte lårene sammen. Stemmen hennes humret fornøyd. «Nå sitter du fast. Jeg har fanget mange gutter på denne måten.»
Oh shi ...
«Jeg sa at du ikke kunne stole på en feminist,» sa Landgaard.
Tranås var for forvirret til å gjøre motstand. Han gjorde bare noen hjelpesløse rykk, forsøkte å forstå hva som foregikk.
«Rolig, gutt,» sa Kristine Tofte og dro ham ned. «Ligg mot meg. Jeg kan hjelpe deg forbi det verste.»
Landgaard hentet oljen han hadde i en krukke. «Du kan ta det rolig. Jeg er ikke noe udyr.»
Heldigvis så han på Kristine Tofte som en slags morsskikkelse, noe som gjorde det lettere og nesten motstandsløst. Snart dekket Landgaards store legeme dem helt. Tranås var nå påsatt av Landgaards Landgang bak og tussa til tofte foran. Fanget mellom to kropper som hevet og senket seg. Landgaard lente seg ned og kysset sin kolega. Ikke med Tranås' lidenskap, men velvitende og kjærlig. Svetten skvulpet, laget lyder. Tranås laget lyder. Testiklene deres møttes i mandig andakt, mens de knallknullet Tofte så det holdt. Ballene støtte sammen som to par klinkekuler dinglende over Toftes rumpehull.
Det var morgen da Tranås endelig slapp fri fra favntaket deres. Han lå slapt over Kristine Tofte. Hun var altfor utslitt til å trøste ham. Vekten av en trønder og en nordlending natten igjennom hadde etterlatt henne nesten bevisstløs.
Tranås var for forvirret til å gjøre motstand. Han gjorde bare noen hjelpesløse rykk, forsøkte å forstå hva som foregikk.
«Rolig, gutt,» sa Kristine Tofte og dro ham ned. «Ligg mot meg. Jeg kan hjelpe deg forbi det verste.»
Landgaard hentet oljen han hadde i en krukke. «Du kan ta det rolig. Jeg er ikke noe udyr.»
Heldigvis så han på Kristine Tofte som en slags morsskikkelse, noe som gjorde det lettere og nesten motstandsløst. Snart dekket Landgaards store legeme dem helt. Tranås var nå påsatt av Landgaards Landgang bak og tussa til tofte foran. Fanget mellom to kropper som hevet og senket seg. Landgaard lente seg ned og kysset sin kolega. Ikke med Tranås' lidenskap, men velvitende og kjærlig. Svetten skvulpet, laget lyder. Tranås laget lyder. Testiklene deres møttes i mandig andakt, mens de knallknullet Tofte så det holdt. Ballene støtte sammen som to par klinkekuler dinglende over Toftes rumpehull.
Det var morgen da Tranås endelig slapp fri fra favntaket deres. Han lå slapt over Kristine Tofte. Hun var altfor utslitt til å trøste ham. Vekten av en trønder og en nordlending natten igjennom hadde etterlatt henne nesten bevisstløs.
Selv sexdronninger kan bli slitne
«Penger får du. Mitt alt får du. Og jeg håper at du kommer tilbake, slik at du kan være mitt bilde og min dansende Adonai.»
Tranås så tomt på ham inntil øynenlokkene senket sin underfundige skygge. Hånden hans lukket seg over Kristine Tofte. Hun la fingrene lett på den, smilte det feministiske smilet til en fa(n)tasyforfatterinne ...
Tranås så tomt på ham inntil øynenlokkene senket sin underfundige skygge. Hånden hans lukket seg over Kristine Tofte. Hun la fingrene lett på den, smilte det feministiske smilet til en fa(n)tasyforfatterinne ...
