Idet jeg stod der ganske lenge og betraktet speilet
forstod jeg at det splintret seg i stadig mindre biter
Nå blir det vanskeligere å se meg selv, tenkte jeg
Fargesjatteringene spriket til alle kanter
Men så innså jeg: Det var ingenting der
Speilet var tomt, fordi jeg er tom
Et glasskår ikke engang verdt sitt gjenskinn
Det går opp for meg at jeg allerede er død
og har vært død lenge. Intet mørke der farger er
Men for antenne og for sommervingeskrik
tro meg når jeg sier det. Mørket ble for stort
En gang for lenge siden stupte jeg ned deri
forlot den vesle gnist på ferden
Hvileløs vinge og farge-flakkende farestorm
tilgis ikke

(politianmeld dette diktet)