
blodrøde_stjerner_-_tranås.pdf | |
File Size: | 1110 kb |
File Type: |
Gratis nedlastning som PDF
Min aller første roman. Som vanlig kunne jeg snakke ubegrenset om prosjektet og alt som hører til, men jeg får gå inn for å avgrense meg og bare berøre visse områder. Så, hvor skal jeg starte? Jeg begynte å skrive i en alder av 22, etter å ha fått trigget konkurranseinstinktet da det viste seg at en kompis i hemmelighet hadde drevet med et fantasyprosjekt i en årrekke, og at han til og med baserte karakterene på sine venner, der jeg figurerte som en noe spinkel bibliotekar ved navnet Elliot. Jeg mente det var åpenbart at jeg kunne gjøre det bedre, og ikke lenge etter var jeg bitt av den berømte skrivebasillen. Den skal antakelig ikke slippe taket før døden innhenter meg.
Hva består denne skrivebasillen i? Den gangen opplevde jeg det de fleste forfattere antakelig gjør på et tidlig stadie i karrieren. Hvert nedtegnet ord var magisk og ladet med kraft, og jeg trodde virkelig at mennesker ville føle det jeg følte, forstå det jeg forstod til ordene. Det tok meg en stund å skjønne at det ikke er slik. Nå er jeg klar over hvor lite de fleste mennesker egentlig er istand til å skjønne, og hvor vanskelig det er å kommunisere noe som helst. Grunnen er vel at de fleste mennesker ganske enkelt ikke er interessert, og vi er fanget i vår egen unike opplevelse av verden. Tanken om å skrive på dette stadiet er nok et uttrykk for en slags nordisk idealisme, et ønske om å skape noe større enn meg selv, for liten lønn fikk jeg for min skrivevirksomhet, og det er ikke grenser for hvor i utakt jeg er med min samtid.
Siden jeg så det å skrive som en av de høyeste goder, tok jeg etterhvert svært lett på studiene mine. Resultatet er en Bachelorgrad det tok mange år å fullføre, og et veritabelt lappeteppe av et bohemliv, de ganger livet mitt ikke har endt i tragedie. Den gangen pleide jeg å pumpe meg opp på energidrikker og gjerne skrive til morgenen og vel så det. Idealet var å tidvis skrike ordene til kampscenene, og selv svette og føle slagene. På den måten var jeg som mitt idol Robert E. Howard. Jeg trodde på lidenskapen og ekstasen i utøvelse.
Aller helst ønsket jeg å bli filosof, som et av mine store forbilder, men personlig tragedie hindret meg å ta den veien før mange, mange år etter, og da var det ikke et valg, men en livsnødvendighet.
Jeg baserte bokens univers på den hyperboreanske verden, den Robert E. Howard var med på å skape, samtidig som jeg var inspirert av sangen "Blood and iron" av Bathory, som forfektet et scenario hvor gudene består av en overlegen og romfarende rase, og dette ble del av plottet til boken min. Mange forfattere har skrevet under den hyperboreanske paraplyen, så det var jeg helt "ok" med. Samtidig mente jeg at Iliaden var det ypperste mesterverk som noensinne var blitt skapt, og jeg laget en skrivestil som imiterte innholdet i den boken. Resultatet ble en stor grad av muntlighet og en fortellerstemme som tidvis preker til leserne. Dette var jeg også helt "ok" med. Det kunne ikke være høystemt nok. Det var jo viktig, må du skjønne.
Den gangen var fantasybutikken Avalon aktiv i Trondheim, lenge før bedriften måtte legge ned på grunn av noe shady virksomhet. Der inne så jeg tonnevis med fantasybøker, og trodde det å utgi bok bare var et spørsmål om å smekke innholdet mellom to permer. Jeg antok også at en redaktør ville være ekstatisk over å lese det jeg hadde skrevet, og trodde uironisk at jeg kom til å bli studert av litteraturfagene på universitetet. Kort fortalt, jeg anså meg selv som et tilnærmet ubegrenset geni. Ved utgivelsen skulle lange køer av nerder stå utenfor Avalon, i regnet, i sluddet og i snøen. Det var ikke første gang at jeg fantaserte om ære basert på andres nedverdigelse. Tidlig i studiene så jeg for meg hvordan mine venner skulle besøke meg med bøyde hoder mens jeg bodde i USA. En av mine mange feil, som jeg først nå bøter på, var å basere meg på resultat, ikke prosess. Slagne fiender/venner er vel og bra, men man må kunne punche dem på nesa først.
Ja, for da nerdene kom frem til mitt bord for å få boken signert, skulle jeg ha et bryskt mine og kjempe for å ikke vise hvor mye jeg egentlig foraktet dem. På den måten hadde jeg samme holdning som en annen av mine idoler, en viss Maniac i Mayhem. I et intervju uttalte han at folk ikke ville forstå innholdet i tekstene hans før om hundre år. Jeg også, opererte med tilsvarende skjulte budskap.
Blood and iron.
Da er det selvsagt interessant at en av de sentrale verdiene i boken er bygget på en filosofisk misforståelse, og at denne misforståelsen også var noe denne Maniac opererte under i albumet "Grand declaration of war." Der prekes det til stadighet om viljen til liv, noe som rett nok er en mangelvare i vesten idag.
Kort fortalt var liv og livskraft en stadig gjentatt og forherlighet verdi i boken. Dersom du var i besittelse av denne vitaliteten, ville du være ærlig om instinktene mot utøvelsen av sex og vold. Manglet du denne vitaliteten, ville resultatet bli sykelighet. To av antagonistene i boken har denne bristen. Den overmenneskelige åndemaneren Haphura er ærlig om sin utøvelse av vold og hat i verden, men han er uærlig om at han egentlig vil ha sex, og forakter kvinner grenseløst. Resultatet er at han på autistisk viser lever utenfor ethvert fellesskap. Korsfareren Armand er ærlig om at kvinner er attråverdige, men skjuler på hyklersk vis sine voldelige instinkter ved å preke om fred og kjærlighet. Resultatet blir en betydelig sadisme og flittig bruk av hammeren over diverse ryggsøyler. Helten Frey, derimot, vil drepe de som står i veien for ham, og vil ha den sexen han kan få tak i, og derfor er han et menneske som bringer verden videre i utviklingen mot å bli en romfarende rase. Nuvel. Nå var det jo egentlig slik at konseptet vilje til liv ble utviklet av Schopenhauer, en mann som var pasifist og så på livet som en meningsløs tragedie. Da var jeg nok nærmere Nietzsche og hans vilje til makt, selv om det selv den gangen må tas i mente visse forbehold.
Ubegrenset genialitet, ja. Tidvis kan jeg ikke lese denne boken uten å rødme av skam og uten at jeg må rope høyt. Fortelleren bærer alle preg av å være tidlig i livet. Det kommuniseres med troper og arketyper, en grei sak i seg selv, og jeg begår en del grunnleggende feil. Blant annet får helten visshet om et viktig hendelsesforløp simpelthen ved å anvende seg av sin intuisjon og se ned i en fontene. Boken var spekket av formelle feil det har tatt meg lang tid å fikse. Blodrøde stjerner er rett og slett på samme tid både en anomali og en klisje, noe som får meg til å undres storligen over hva eventuelle lesere vil se. Samtidig nekter jeg å vikle meg inn i mumuierullene og svartmale alt, til det har jeg for mye liv og livskraft (hehe) Boken er skrevet i en fullstendig gjennomført stil, med mye energi for hver eneste linje. Jeg gjorde virkelig mitt beste for at andre skulle forstå hvor viktig dette var, hvor høyverdig og strålende. På den gamle litteraturbloggen fikk jeg dessuten skryt for en av de viktige kampscenene, hvor helten går berserk inn i en folkemengde. Urovekkende nok ser jeg ut til å ha nesten nøyaktig samme produktive kapasitet. Blodrøde stjerner er på 90 000 ord og ble skrevet på ett og et halvt år. Ved min andre bok skrev jeg vel 66 000 ord i året. Da må man bære i hu at jeg kun skrev på romaner den gangen. Det er ikke egentlig en imponerende produksjon. Jeg har et ønske om å bli bedre og øke min kapasitet, for jeg har en visshet om å ha hatt visse hemsko gjennom årenes løp.
Viktigst er at boken gir et innblikk i meg selv, hvem jeg var den gangen, og kjensgjerningen at jeg ikke egentlig har forandret meg. Jeg har lenge hatt den tanke at vi blir den vi er tidlig i livet, og har sett en del eksempler på dette. Har du en ondsinnet natur i unge år, vil dette være noe som videreføres. Jeg har nok blitt mer avansert, både av smerterlig erfaring og mer tankevirksomhet generelt, samtidig som mine herlige muskler dessverre har krympet i inaktivitet og av alder. Men grunnverdiene er fortsatt nøyaktig det samme. Så på en måte er det passende at jeg omfavnet denne feilaktige "Vilje til liv" den gangen, selv om det nå berodde på en misforståelse. For filosofisk sett er jeg enda i dag plassert et sted mellom Schopenhauer og Nietzsche, noe mellom et ja eller nei, hvis jeg kan si det så løselig. Livet har sitt mørke og skyggeside, og det skal man ikke nødvendigvis godta, men til denne dag mener jeg at vi burde være ærlige om vår egentlige natur og utøve denne i langt større grad. Samtidig har jeg ikke Nietzsches hang til å innordne meg. I boken er både helten og en av gudeskikkelsene "kaotisk nøytrale." De mener at lover, endog kultur og sivilisasjon er en form for korrupsjon, og at den som lever "for og av" seg selv, er den beste. Det viktige er å bevare sin mulighet for instinktuell utøvelse og ekspansjon, og på den måten er boken et fullkomment hedensk verk.
Jeg tenker jeg bør si noe om innholdet og "the lore" i boken, fordi det er interessant nok i seg selv. Jeg har på en måte skapt en slags nordisk versjon av Robert E. Howards eget univers. Helteskikkelsen Conan, som jo er basert på Herkules, blir for meg Frey, kanskje med et hint om et enda sterkere seksuelt innhold. I unge år er det meningen at han rir rundt på en hjort i de ville skoger, og at han bruker et elggevir som sverd, akkurat som den norrøne guden. RIkene Aquilonoa og Nemedia blir for meg Gøtland og Mecklenburg, og det barbariske hjemlandet Cimmeria blir til Brunnheim. Den barbariske hovedfienden, som egentlig er en kilde til beundring, går fra picter til de i nordisk sammenheng nær mytiske tsjudene.
Sentralt står også gudinneskikkelsen Gullveigi, et mystisk navn tatt fra norrøn mytologi, og der også rommes nok visse innsikter. Denne gudinneskikkelsen har tatt seg bolig på en fjelltopp etter at denne guderasen har spredt seg over jorden i det som er en jernalder før istiden, og før vår egen historiske epoke. (også et konsept fra Robert E. Howard.) Som sagt, den hyperboriske verden har blitt brukt av mange forfattere i et slags løselig samkvem, deriblandt Lovecraft som fremhevet en penumbra av skjulte guder. Som gudinner flest liker ikke denne Gullveigi å forstyrres, og hvis hun kommer over noen mennesker, pleier hun å ta livet av dem. Freys forfar er en slags tidlig idealist som pives over eksistensielle spørsmål, og han går altså inn for å oppsøke denne livsfarlige Gullveigi for å spørre henne ut om tilværelsen. Den slags er hun ikke interessert i, og hun tar livet av også denne mannen. Men siden han er i besittelse av tilstrekkelig liv og livskraft (hehe) greier han å voldta henne først, noe som gjør henne gravid med vår hovedperson, som følgelig er en halvgud uten å selv vite det. Siden hun nå ikke liker å forstyrres, dumper hun ham av i bushen ved femårsalderen, noe som gjør at han kan fostres opp hos en barbarisk stamme og vokse opp til å bli en kriger med enorme krefter. Etter at helten har blitt opplyst om sitt guddommelige opphav, oppsøker han denne kvinneskikkelsen. Hun krever nå at han skal bli hos henne for alltid, noe han nekter. Følgelig bedøves han og unevnelige ting skjer, inntil han oppdager at tre år har gått og at han er fri. På disse tre årene har det blitt avlet tre døtre, som tar på seg en annen gudinnerolle. De vandrer rundt i verden og ligger med de mennene de kommer over som de finner attråverdige. Resultatet blir henholdsvis de keltiske, germanske og slaviske folkestammene. Det er hint om at helten oppsøkes av en av disse vandrende kvinnene før sin død, og at kanskje et siste avkom blir til.
Alt dette er forbi nå, og kun min kjerne av verdier er igjen. Jeg skal nok for alltid dyrke det jeg ser som vakkert, farlig og som infusert med denne udefinerbare livskraften som kan frembringe det eksepsjonelle i handling og visdom. Hva er hensikten med det hele? La meg sitere fra den sangen som ga direkte opphav til boken.
Knowing of the past she will know
of the tomorrow and man shall reign, yes,
even conquer other worlds and she will set
sails on her starships sailing across the
black space and become the new gods of the skies.
(The skies... the skies... the skies... the skies... the skies...
the skies... the skies...)
Hva består denne skrivebasillen i? Den gangen opplevde jeg det de fleste forfattere antakelig gjør på et tidlig stadie i karrieren. Hvert nedtegnet ord var magisk og ladet med kraft, og jeg trodde virkelig at mennesker ville føle det jeg følte, forstå det jeg forstod til ordene. Det tok meg en stund å skjønne at det ikke er slik. Nå er jeg klar over hvor lite de fleste mennesker egentlig er istand til å skjønne, og hvor vanskelig det er å kommunisere noe som helst. Grunnen er vel at de fleste mennesker ganske enkelt ikke er interessert, og vi er fanget i vår egen unike opplevelse av verden. Tanken om å skrive på dette stadiet er nok et uttrykk for en slags nordisk idealisme, et ønske om å skape noe større enn meg selv, for liten lønn fikk jeg for min skrivevirksomhet, og det er ikke grenser for hvor i utakt jeg er med min samtid.
Siden jeg så det å skrive som en av de høyeste goder, tok jeg etterhvert svært lett på studiene mine. Resultatet er en Bachelorgrad det tok mange år å fullføre, og et veritabelt lappeteppe av et bohemliv, de ganger livet mitt ikke har endt i tragedie. Den gangen pleide jeg å pumpe meg opp på energidrikker og gjerne skrive til morgenen og vel så det. Idealet var å tidvis skrike ordene til kampscenene, og selv svette og føle slagene. På den måten var jeg som mitt idol Robert E. Howard. Jeg trodde på lidenskapen og ekstasen i utøvelse.
Aller helst ønsket jeg å bli filosof, som et av mine store forbilder, men personlig tragedie hindret meg å ta den veien før mange, mange år etter, og da var det ikke et valg, men en livsnødvendighet.
Jeg baserte bokens univers på den hyperboreanske verden, den Robert E. Howard var med på å skape, samtidig som jeg var inspirert av sangen "Blood and iron" av Bathory, som forfektet et scenario hvor gudene består av en overlegen og romfarende rase, og dette ble del av plottet til boken min. Mange forfattere har skrevet under den hyperboreanske paraplyen, så det var jeg helt "ok" med. Samtidig mente jeg at Iliaden var det ypperste mesterverk som noensinne var blitt skapt, og jeg laget en skrivestil som imiterte innholdet i den boken. Resultatet ble en stor grad av muntlighet og en fortellerstemme som tidvis preker til leserne. Dette var jeg også helt "ok" med. Det kunne ikke være høystemt nok. Det var jo viktig, må du skjønne.
Den gangen var fantasybutikken Avalon aktiv i Trondheim, lenge før bedriften måtte legge ned på grunn av noe shady virksomhet. Der inne så jeg tonnevis med fantasybøker, og trodde det å utgi bok bare var et spørsmål om å smekke innholdet mellom to permer. Jeg antok også at en redaktør ville være ekstatisk over å lese det jeg hadde skrevet, og trodde uironisk at jeg kom til å bli studert av litteraturfagene på universitetet. Kort fortalt, jeg anså meg selv som et tilnærmet ubegrenset geni. Ved utgivelsen skulle lange køer av nerder stå utenfor Avalon, i regnet, i sluddet og i snøen. Det var ikke første gang at jeg fantaserte om ære basert på andres nedverdigelse. Tidlig i studiene så jeg for meg hvordan mine venner skulle besøke meg med bøyde hoder mens jeg bodde i USA. En av mine mange feil, som jeg først nå bøter på, var å basere meg på resultat, ikke prosess. Slagne fiender/venner er vel og bra, men man må kunne punche dem på nesa først.
Ja, for da nerdene kom frem til mitt bord for å få boken signert, skulle jeg ha et bryskt mine og kjempe for å ikke vise hvor mye jeg egentlig foraktet dem. På den måten hadde jeg samme holdning som en annen av mine idoler, en viss Maniac i Mayhem. I et intervju uttalte han at folk ikke ville forstå innholdet i tekstene hans før om hundre år. Jeg også, opererte med tilsvarende skjulte budskap.
Blood and iron.
Da er det selvsagt interessant at en av de sentrale verdiene i boken er bygget på en filosofisk misforståelse, og at denne misforståelsen også var noe denne Maniac opererte under i albumet "Grand declaration of war." Der prekes det til stadighet om viljen til liv, noe som rett nok er en mangelvare i vesten idag.
Kort fortalt var liv og livskraft en stadig gjentatt og forherlighet verdi i boken. Dersom du var i besittelse av denne vitaliteten, ville du være ærlig om instinktene mot utøvelsen av sex og vold. Manglet du denne vitaliteten, ville resultatet bli sykelighet. To av antagonistene i boken har denne bristen. Den overmenneskelige åndemaneren Haphura er ærlig om sin utøvelse av vold og hat i verden, men han er uærlig om at han egentlig vil ha sex, og forakter kvinner grenseløst. Resultatet er at han på autistisk viser lever utenfor ethvert fellesskap. Korsfareren Armand er ærlig om at kvinner er attråverdige, men skjuler på hyklersk vis sine voldelige instinkter ved å preke om fred og kjærlighet. Resultatet blir en betydelig sadisme og flittig bruk av hammeren over diverse ryggsøyler. Helten Frey, derimot, vil drepe de som står i veien for ham, og vil ha den sexen han kan få tak i, og derfor er han et menneske som bringer verden videre i utviklingen mot å bli en romfarende rase. Nuvel. Nå var det jo egentlig slik at konseptet vilje til liv ble utviklet av Schopenhauer, en mann som var pasifist og så på livet som en meningsløs tragedie. Da var jeg nok nærmere Nietzsche og hans vilje til makt, selv om det selv den gangen må tas i mente visse forbehold.
Ubegrenset genialitet, ja. Tidvis kan jeg ikke lese denne boken uten å rødme av skam og uten at jeg må rope høyt. Fortelleren bærer alle preg av å være tidlig i livet. Det kommuniseres med troper og arketyper, en grei sak i seg selv, og jeg begår en del grunnleggende feil. Blant annet får helten visshet om et viktig hendelsesforløp simpelthen ved å anvende seg av sin intuisjon og se ned i en fontene. Boken var spekket av formelle feil det har tatt meg lang tid å fikse. Blodrøde stjerner er rett og slett på samme tid både en anomali og en klisje, noe som får meg til å undres storligen over hva eventuelle lesere vil se. Samtidig nekter jeg å vikle meg inn i mumuierullene og svartmale alt, til det har jeg for mye liv og livskraft (hehe) Boken er skrevet i en fullstendig gjennomført stil, med mye energi for hver eneste linje. Jeg gjorde virkelig mitt beste for at andre skulle forstå hvor viktig dette var, hvor høyverdig og strålende. På den gamle litteraturbloggen fikk jeg dessuten skryt for en av de viktige kampscenene, hvor helten går berserk inn i en folkemengde. Urovekkende nok ser jeg ut til å ha nesten nøyaktig samme produktive kapasitet. Blodrøde stjerner er på 90 000 ord og ble skrevet på ett og et halvt år. Ved min andre bok skrev jeg vel 66 000 ord i året. Da må man bære i hu at jeg kun skrev på romaner den gangen. Det er ikke egentlig en imponerende produksjon. Jeg har et ønske om å bli bedre og øke min kapasitet, for jeg har en visshet om å ha hatt visse hemsko gjennom årenes løp.
Viktigst er at boken gir et innblikk i meg selv, hvem jeg var den gangen, og kjensgjerningen at jeg ikke egentlig har forandret meg. Jeg har lenge hatt den tanke at vi blir den vi er tidlig i livet, og har sett en del eksempler på dette. Har du en ondsinnet natur i unge år, vil dette være noe som videreføres. Jeg har nok blitt mer avansert, både av smerterlig erfaring og mer tankevirksomhet generelt, samtidig som mine herlige muskler dessverre har krympet i inaktivitet og av alder. Men grunnverdiene er fortsatt nøyaktig det samme. Så på en måte er det passende at jeg omfavnet denne feilaktige "Vilje til liv" den gangen, selv om det nå berodde på en misforståelse. For filosofisk sett er jeg enda i dag plassert et sted mellom Schopenhauer og Nietzsche, noe mellom et ja eller nei, hvis jeg kan si det så løselig. Livet har sitt mørke og skyggeside, og det skal man ikke nødvendigvis godta, men til denne dag mener jeg at vi burde være ærlige om vår egentlige natur og utøve denne i langt større grad. Samtidig har jeg ikke Nietzsches hang til å innordne meg. I boken er både helten og en av gudeskikkelsene "kaotisk nøytrale." De mener at lover, endog kultur og sivilisasjon er en form for korrupsjon, og at den som lever "for og av" seg selv, er den beste. Det viktige er å bevare sin mulighet for instinktuell utøvelse og ekspansjon, og på den måten er boken et fullkomment hedensk verk.
Jeg tenker jeg bør si noe om innholdet og "the lore" i boken, fordi det er interessant nok i seg selv. Jeg har på en måte skapt en slags nordisk versjon av Robert E. Howards eget univers. Helteskikkelsen Conan, som jo er basert på Herkules, blir for meg Frey, kanskje med et hint om et enda sterkere seksuelt innhold. I unge år er det meningen at han rir rundt på en hjort i de ville skoger, og at han bruker et elggevir som sverd, akkurat som den norrøne guden. RIkene Aquilonoa og Nemedia blir for meg Gøtland og Mecklenburg, og det barbariske hjemlandet Cimmeria blir til Brunnheim. Den barbariske hovedfienden, som egentlig er en kilde til beundring, går fra picter til de i nordisk sammenheng nær mytiske tsjudene.
Sentralt står også gudinneskikkelsen Gullveigi, et mystisk navn tatt fra norrøn mytologi, og der også rommes nok visse innsikter. Denne gudinneskikkelsen har tatt seg bolig på en fjelltopp etter at denne guderasen har spredt seg over jorden i det som er en jernalder før istiden, og før vår egen historiske epoke. (også et konsept fra Robert E. Howard.) Som sagt, den hyperboriske verden har blitt brukt av mange forfattere i et slags løselig samkvem, deriblandt Lovecraft som fremhevet en penumbra av skjulte guder. Som gudinner flest liker ikke denne Gullveigi å forstyrres, og hvis hun kommer over noen mennesker, pleier hun å ta livet av dem. Freys forfar er en slags tidlig idealist som pives over eksistensielle spørsmål, og han går altså inn for å oppsøke denne livsfarlige Gullveigi for å spørre henne ut om tilværelsen. Den slags er hun ikke interessert i, og hun tar livet av også denne mannen. Men siden han er i besittelse av tilstrekkelig liv og livskraft (hehe) greier han å voldta henne først, noe som gjør henne gravid med vår hovedperson, som følgelig er en halvgud uten å selv vite det. Siden hun nå ikke liker å forstyrres, dumper hun ham av i bushen ved femårsalderen, noe som gjør at han kan fostres opp hos en barbarisk stamme og vokse opp til å bli en kriger med enorme krefter. Etter at helten har blitt opplyst om sitt guddommelige opphav, oppsøker han denne kvinneskikkelsen. Hun krever nå at han skal bli hos henne for alltid, noe han nekter. Følgelig bedøves han og unevnelige ting skjer, inntil han oppdager at tre år har gått og at han er fri. På disse tre årene har det blitt avlet tre døtre, som tar på seg en annen gudinnerolle. De vandrer rundt i verden og ligger med de mennene de kommer over som de finner attråverdige. Resultatet blir henholdsvis de keltiske, germanske og slaviske folkestammene. Det er hint om at helten oppsøkes av en av disse vandrende kvinnene før sin død, og at kanskje et siste avkom blir til.
Alt dette er forbi nå, og kun min kjerne av verdier er igjen. Jeg skal nok for alltid dyrke det jeg ser som vakkert, farlig og som infusert med denne udefinerbare livskraften som kan frembringe det eksepsjonelle i handling og visdom. Hva er hensikten med det hele? La meg sitere fra den sangen som ga direkte opphav til boken.
Knowing of the past she will know
of the tomorrow and man shall reign, yes,
even conquer other worlds and she will set
sails on her starships sailing across the
black space and become the new gods of the skies.
(The skies... the skies... the skies... the skies... the skies...
the skies... the skies...)