Hva sjelen er undres de mange i ordløse små kammere
Men underlagt den forvridde stav deklamerer de høylydt mine kvaliteter
Om bølgenes slag danset i finalitet, var jordkloden knapt tammere
Og krøplingens steg horisonters mot distansen som tankene der traverserer
Ja solens vei synes dem ynkelig og vulgær mot tornene
Og meteorens kraft intet mot slyngen i hånden til gjetergutten
For porten skal knuses så veien står åpen til paradisene
Alt levende er hentet fra leire og peker mot slutten
Men skjønner de ennå at verdenen som knuses er knuget
I hånden til gudinnen av visdom og seier, min Athene
Er deres sang grådig nok koret om lyset er suget
Fra kilden og giveren til kunsten, vår eneste sky lanterne
Be treet av livets gren falle, til døden og håpet
Jeg kneler og priser den portal som slangen fikk åpnet