Nå som vår tid på jorden ender. Skinn da! Skinn! Hvis alle drømmer må forgå, la meg dø med dem. Et felles likbåls glød. Jeg lengter etter et annet lys, det som er uskapt, fordi jeg selv aldri ble båren. En vette gått til skumring. Ingen skal vite eller huske. Minst av alt denne: Hva som vandret disse saler igjennom. Kreftene og stemmene bød meg avskjed, og forlot meg. Se mine vinger spre seg, stadig stigende. Jeg forlater ikke jorden levende.
I salen stod jeg, sverd i hende. Hvorenn jeg vendte meg, var det speil eller masker. De åpnet sine munner og talte. De ordene får jeg ikke ytre. Sluknet er speilet. Maskene falt.
Tror du ikke [jeg] kan knuse stein med min neve? Jeg gikk til krypten. Banket på lokket til hver sarkofag. Innvånerne steg som støv.
Jeg utspurte samtlige sandkorn. De lot lyde sin stemme og lot syne sitt virlende bilde, og i hver av dem fant jeg feil. Et av skrømtene satt i et vindfullt tårn. Selv lå han på bunnen av tårnet, gjennomhullet og i flere deler, og talte ovenfra. Den andre var kjødelig og vektig, og jeg så svetten glinse fra hans blanke hode. Han holdt en mann på avstand med blikket. Men han, han hadde slikt et urent vann, at det var delt i flere deler. Vann i en del, olje i den annen, og de hang ikke sammen. Jeg vendte meg bort, og siden jeg er edel, ba jeg ikke om unnskyldning da jeg svek dem, for det ville doble smerten.
Det er gitt den vise å se seg selv. Hva min ånd hadde, har min hånd manglet, og hva min hånd ikke formådde, såret mitt hjerte, til hjertet ikke maktet mer. Jeg godtok ikke en skjebne av kun å se virvlende bilder i kaleidoskopet, uten aldri å få røre dem, og uten å kunne sette dem på prøve. Hvor gikk du og hvor skal du, og hvorfor det, tør spørre? Nå som min tid på jorden ender, vil jeg skinne som bildene jeg en gang så. Men meg kan du utspørre. Hvor jeg gikk og hvor jeg skulle. Du må gråte med meg over det mitt hjerte aldri fikk eie. Del også gleden over bilde, tone, og selv om disse er større, fryd deg også over ordene. Det er med ord min rangle rister jærtegn og musikk.
I salen stod jeg, sverd i hende. Hvorenn jeg vendte meg, var det speil eller masker. De åpnet sine munner og talte. De ordene får jeg ikke ytre. Sluknet er speilet. Maskene falt.
Tror du ikke [jeg] kan knuse stein med min neve? Jeg gikk til krypten. Banket på lokket til hver sarkofag. Innvånerne steg som støv.
Jeg utspurte samtlige sandkorn. De lot lyde sin stemme og lot syne sitt virlende bilde, og i hver av dem fant jeg feil. Et av skrømtene satt i et vindfullt tårn. Selv lå han på bunnen av tårnet, gjennomhullet og i flere deler, og talte ovenfra. Den andre var kjødelig og vektig, og jeg så svetten glinse fra hans blanke hode. Han holdt en mann på avstand med blikket. Men han, han hadde slikt et urent vann, at det var delt i flere deler. Vann i en del, olje i den annen, og de hang ikke sammen. Jeg vendte meg bort, og siden jeg er edel, ba jeg ikke om unnskyldning da jeg svek dem, for det ville doble smerten.
Det er gitt den vise å se seg selv. Hva min ånd hadde, har min hånd manglet, og hva min hånd ikke formådde, såret mitt hjerte, til hjertet ikke maktet mer. Jeg godtok ikke en skjebne av kun å se virvlende bilder i kaleidoskopet, uten aldri å få røre dem, og uten å kunne sette dem på prøve. Hvor gikk du og hvor skal du, og hvorfor det, tør spørre? Nå som min tid på jorden ender, vil jeg skinne som bildene jeg en gang så. Men meg kan du utspørre. Hvor jeg gikk og hvor jeg skulle. Du må gråte med meg over det mitt hjerte aldri fikk eie. Del også gleden over bilde, tone, og selv om disse er større, fryd deg også over ordene. Det er med ord min rangle rister jærtegn og musikk.
