Ut er du sprungen, Uruk
Ut av sand
Ut av ørkenen
Som en blomst er din skjønnhet åpen
For dine barn og dine sønner
Ble rikdom båret på en langsom flod
Jeg var med deg
Alle dager inntil mitt livs ende
Du var med oss
I de store sanger som fortsatt blåser
I de lange tidsaldere som tynger østen
Inn i sanden som aldri hviler
Inn i ørkenen sank du
Der hvor minnet kapsles inn er ditt kjærtegn
Der hvor tankene blir mange finnes du
Jeg holder i min hånd dette edle støv
Her bodde de jeg elsket
På hender og knær
Leter jeg etter deres navn
Jeg skaper for å se dere igjen
Jeg løfter de himmelske prinsipper ned til jorden
Kan hende er himmelen evig
Men jordens trone er større enn himmeltronen
Tronen som smykkes av gull og slanger
Og av Judeas forgiftede blod
Ja, evig er det skrevet
Selv om dere glemte meg og mitt folk
Profeten kalte
Og vi fulgte ikke
To ganger har vi fornektet ham
Fordi vi kom fra et annet sted
Vi har hatt andre konger
Vi har levd i løvers brøl
Brødre, vi er dømt og etterlatt
Til å forbanne de mange
Til å forbanne en syndeflod av tid
Og bygge vår borg og vår by
Og å være få i landet
Ut var du sprungen, Uruk
Åpen med horisonten
Stille under guders stjernenatt
Hvor støvet vandret hvileløst
Som mennesket gjennom livet
Du løftet tyngden av solen i din høyrehånd
Og bar visdommen til månen i din venstrehånd
Den døde ørkenen vandrer inn i stjernene
Slik generasjoner har marsjert og blitt borte
Og fra min neve regner støvet ned
Hvert støvkorn klirrer som et triangel av sølv
I månens lys skinner støvet som stjernene
Er det her dere nå hviler?
Det var du som bygget murene så jeg ikke skulle skjelve
Det var du som laget veiene som skulle lede meg til deg
Her vil jeg fortsatt vente
Helt til du en dag skal stige opp
Spirene skal reise seg
Og sanden formes til ditt brøl
Navnene skal komme
Sumer den første
Minos på bølgene
Assyria den grusomme
Pontus den vise
Skytia på slettene
Ravenna den syke
Og så de unge riker
Etter at månens krigere og fiskene har kjempet
Skal en drage fødes i øst
De som ikke trodde på meg
Som fornektet jordens trone
Som ikke så skjønnheten mellom strengene
Forbannet er de for vårt åssyn
De skal synke dit ingen farger er
Pint av slangene
Døde blant gullet
Fordrevet av demonene i mitt blod
Og jeg skal sitte velsignet på min trone
God fordi jeg ser i mørket
Stor fordi jeg er blant de døde
Verdener skal riste under mine føtter
Jeg løfter mine armer mot den rene flamme
Mot deg
Mot mitt strålende Uruk
Og vrenger ut sjelen
I det reptilianske skriket fra Niberu
Den verden som er dere fremmed
Ut av sand
Ut av ørkenen
Som en blomst er din skjønnhet åpen
For dine barn og dine sønner
Ble rikdom båret på en langsom flod
Jeg var med deg
Alle dager inntil mitt livs ende
Du var med oss
I de store sanger som fortsatt blåser
I de lange tidsaldere som tynger østen
Inn i sanden som aldri hviler
Inn i ørkenen sank du
Der hvor minnet kapsles inn er ditt kjærtegn
Der hvor tankene blir mange finnes du
Jeg holder i min hånd dette edle støv
Her bodde de jeg elsket
På hender og knær
Leter jeg etter deres navn
Jeg skaper for å se dere igjen
Jeg løfter de himmelske prinsipper ned til jorden
Kan hende er himmelen evig
Men jordens trone er større enn himmeltronen
Tronen som smykkes av gull og slanger
Og av Judeas forgiftede blod
Ja, evig er det skrevet
Selv om dere glemte meg og mitt folk
Profeten kalte
Og vi fulgte ikke
To ganger har vi fornektet ham
Fordi vi kom fra et annet sted
Vi har hatt andre konger
Vi har levd i løvers brøl
Brødre, vi er dømt og etterlatt
Til å forbanne de mange
Til å forbanne en syndeflod av tid
Og bygge vår borg og vår by
Og å være få i landet
Ut var du sprungen, Uruk
Åpen med horisonten
Stille under guders stjernenatt
Hvor støvet vandret hvileløst
Som mennesket gjennom livet
Du løftet tyngden av solen i din høyrehånd
Og bar visdommen til månen i din venstrehånd
Den døde ørkenen vandrer inn i stjernene
Slik generasjoner har marsjert og blitt borte
Og fra min neve regner støvet ned
Hvert støvkorn klirrer som et triangel av sølv
I månens lys skinner støvet som stjernene
Er det her dere nå hviler?
Det var du som bygget murene så jeg ikke skulle skjelve
Det var du som laget veiene som skulle lede meg til deg
Her vil jeg fortsatt vente
Helt til du en dag skal stige opp
Spirene skal reise seg
Og sanden formes til ditt brøl
Navnene skal komme
Sumer den første
Minos på bølgene
Assyria den grusomme
Pontus den vise
Skytia på slettene
Ravenna den syke
Og så de unge riker
Etter at månens krigere og fiskene har kjempet
Skal en drage fødes i øst
De som ikke trodde på meg
Som fornektet jordens trone
Som ikke så skjønnheten mellom strengene
Forbannet er de for vårt åssyn
De skal synke dit ingen farger er
Pint av slangene
Døde blant gullet
Fordrevet av demonene i mitt blod
Og jeg skal sitte velsignet på min trone
God fordi jeg ser i mørket
Stor fordi jeg er blant de døde
Verdener skal riste under mine føtter
Jeg løfter mine armer mot den rene flamme
Mot deg
Mot mitt strålende Uruk
Og vrenger ut sjelen
I det reptilianske skriket fra Niberu
Den verden som er dere fremmed
