Lys: Vær hilset, veifarende
Lys: Det er på høy tid vi tar undermenneskene for oss
Mørk: Undermennesker?
Lys: Så fremt de ikke er hvite er de av mindreverdig rase, kjære søster
Mørk: Det er sant
Mørk: Skulle ønske vi kunne ta noen hvite kvinner også!
Lys: Langt mer utsøkt. Det er en tid for alt
Mørk: Så hva har vi her?
Lys: De skjærer hodet av en eller annen flatfjeset bavian
Mørk: Æsj! For et søl! Og kniven må være sløv
Lys: De hjelper henne jo
Mørk: Hjelper henne av med hodet! Ha Ha!
Lys: Og bort fra tilværelsen, kjære søster
Mørk: De er tjenestevillige, må jeg si
Mørk: Uff som hun stønnet! Men nå er det forbi
Lys: Vi gjør allting kaldt, allting forbi
Mørk: Kan ikke annet!
Mørk: NEI! Hva er dette?
Lys: Mennene blir slaktet ut av det blå. Gjøres av kanonen om til grøt
Mørk: Menn! Hvite menn! Og av høy rase!
Lys: Livet er en overflod. De vil gjenkomme
Mørk: Og hvis livet er en overflod må døden være dobbelt så!
Lys: Jeg skal la deg få hevn, kjære søster
Mørk: Ja visst. Løft på flettene nå, små frøkner
Lys: Kulene hamrer inn i bakhodet og fjerner forstanden ...
Mørk: Det var nå ikke så stor en forstand til å begynne med
Lys: Sant nok. Dette er barn
Mørk: Lik hodet til alt lavt folk og fe!
Mørk: Fehoder! Fortjener ikke bedre
Lys: Du er sjarmerende, søster. Her er min andre gave for i dag
Mørk: Avkappet hånd. Avkappet fot
Mørk: Nei nå har jeg aldri sett på maken!
Mørk: De delte ansiktet hennes i to. På tvers!
Lys: Jeg visste du ville like det, min søteste terne
Mørk: Gurgel og hyl
Mørk: Som skrikene ljomer!
Lys: Flere delte lagnaden. Det er et veldig klagekor
Lys: Små lemmer stablet sammen
Lys: Hender klamret til bakken. Frigjort nå!
Mørk: Skallen beveger seg når hun forsøker å snakke
Lys: Snart er hun taus
Mørk: Skulle tro de ville vise verdighet nå som slutten er her
Lys: De kan aldri vise verdighet. Ikke i døden, ikke i livet
Mørk: Men gjerningsmennene er høflige! Snakker til dem pent
Lys: Selvsagt er de høflige. Våre tjenere, er de
Mørk: Best for dem!
Mørk: Dette likte jeg. Vårslakten unnagjort
Mørk: Og da blir man våryr
Lys: Jeg er glad du likte gaven, søster
Mørk: Og jeg har en gave til deg, søster min
Lys: Du har? Så gledelig!
Mørk: Vi skal brenne en mengde griser i et hull
Lys: Flammene stiger, og hylene!
Lys: Hvilken larm!
Mørk: Liker du det? Det gjør jeg
Lys: Du er nå makeløs, søster
Lys: Jeg liker det
Mørk: Bra!
Lys: Sotskyen står til værs. Men ennå er ikke alle døde
Mørk: Det er bare å sette fyr på dem igjen!
Lys: Nei, la dyrene lide
Mørk: Begrav dem heller levende!
Mørk: Du tar deg alltid så god tid, søster
Lys: Jeg nyter øyeblikket og følelser
Lys: Men til formålet trenger man en høy skapning
Lys: Ingenting er mer ynkelig enn den skapning som ikke kan akseptere sin skjebne
Mørk: Jeg tenker mest på en mann nå!
Lys: Menn lider mest, det er sant
Mørk: Vi burde begge forsyne oss! La oss sette i gang
Mørk: En til hver? En og samme?
Lys: Du får bestemme, søster
Mørk: Jeg vet om et godt offer
Lys: Skal han etterlates med livet denne gangen, søster?
Mørk: Kanskje. I så fall ikke med hvert et lem
Lys: La oss nyte ham
Lys: Det er på høy tid vi tar undermenneskene for oss
Mørk: Undermennesker?
Lys: Så fremt de ikke er hvite er de av mindreverdig rase, kjære søster
Mørk: Det er sant
Mørk: Skulle ønske vi kunne ta noen hvite kvinner også!
Lys: Langt mer utsøkt. Det er en tid for alt
Mørk: Så hva har vi her?
Lys: De skjærer hodet av en eller annen flatfjeset bavian
Mørk: Æsj! For et søl! Og kniven må være sløv
Lys: De hjelper henne jo
Mørk: Hjelper henne av med hodet! Ha Ha!
Lys: Og bort fra tilværelsen, kjære søster
Mørk: De er tjenestevillige, må jeg si
Mørk: Uff som hun stønnet! Men nå er det forbi
Lys: Vi gjør allting kaldt, allting forbi
Mørk: Kan ikke annet!
Mørk: NEI! Hva er dette?
Lys: Mennene blir slaktet ut av det blå. Gjøres av kanonen om til grøt
Mørk: Menn! Hvite menn! Og av høy rase!
Lys: Livet er en overflod. De vil gjenkomme
Mørk: Og hvis livet er en overflod må døden være dobbelt så!
Lys: Jeg skal la deg få hevn, kjære søster
Mørk: Ja visst. Løft på flettene nå, små frøkner
Lys: Kulene hamrer inn i bakhodet og fjerner forstanden ...
Mørk: Det var nå ikke så stor en forstand til å begynne med
Lys: Sant nok. Dette er barn
Mørk: Lik hodet til alt lavt folk og fe!
Mørk: Fehoder! Fortjener ikke bedre
Lys: Du er sjarmerende, søster. Her er min andre gave for i dag
Mørk: Avkappet hånd. Avkappet fot
Mørk: Nei nå har jeg aldri sett på maken!
Mørk: De delte ansiktet hennes i to. På tvers!
Lys: Jeg visste du ville like det, min søteste terne
Mørk: Gurgel og hyl
Mørk: Som skrikene ljomer!
Lys: Flere delte lagnaden. Det er et veldig klagekor
Lys: Små lemmer stablet sammen
Lys: Hender klamret til bakken. Frigjort nå!
Mørk: Skallen beveger seg når hun forsøker å snakke
Lys: Snart er hun taus
Mørk: Skulle tro de ville vise verdighet nå som slutten er her
Lys: De kan aldri vise verdighet. Ikke i døden, ikke i livet
Mørk: Men gjerningsmennene er høflige! Snakker til dem pent
Lys: Selvsagt er de høflige. Våre tjenere, er de
Mørk: Best for dem!
Mørk: Dette likte jeg. Vårslakten unnagjort
Mørk: Og da blir man våryr
Lys: Jeg er glad du likte gaven, søster
Mørk: Og jeg har en gave til deg, søster min
Lys: Du har? Så gledelig!
Mørk: Vi skal brenne en mengde griser i et hull
Lys: Flammene stiger, og hylene!
Lys: Hvilken larm!
Mørk: Liker du det? Det gjør jeg
Lys: Du er nå makeløs, søster
Lys: Jeg liker det
Mørk: Bra!
Lys: Sotskyen står til værs. Men ennå er ikke alle døde
Mørk: Det er bare å sette fyr på dem igjen!
Lys: Nei, la dyrene lide
Mørk: Begrav dem heller levende!
Mørk: Du tar deg alltid så god tid, søster
Lys: Jeg nyter øyeblikket og følelser
Lys: Men til formålet trenger man en høy skapning
Lys: Ingenting er mer ynkelig enn den skapning som ikke kan akseptere sin skjebne
Mørk: Jeg tenker mest på en mann nå!
Lys: Menn lider mest, det er sant
Mørk: Vi burde begge forsyne oss! La oss sette i gang
Mørk: En til hver? En og samme?
Lys: Du får bestemme, søster
Mørk: Jeg vet om et godt offer
Lys: Skal han etterlates med livet denne gangen, søster?
Mørk: Kanskje. I så fall ikke med hvert et lem
Lys: La oss nyte ham
