(Dette ble postet langt i ettertid. Datoen stemmer, men jeg holdt teksten upublisert helt til 18.11.2022).
Utleverende tekst, men normies er bevisstløse i alle tilfeller. Ingen bryr seg lenger om noe som helst, så lenge man kan se på Netflix og nettporno.
Som man kanskje vet, har jeg flyttet på bygden og hatt en lengre periode uten nett. Denne nettfriheten skulle opprinnelig vare til det kommende året, altså over 15 måneder. Dessverre må jeg si at jeg ikke slo igjennom med mine planer. Etter sju måneder må jeg kaste inn håndkleet. Hensikten er borte.
Nettfriheten hindret bare til en viss grad negativer, og frembrakte ingen egne positiver i min atferd, som innebærer å være lenket til datamaskinen store deler av døgnet, foruten evnen til helhetlig konsentrasjon og uten evnen til å sette meg inn i noe nytt eller utføre handlinger. Problemene stikker dypere, i den grad jeg ikke er istand til å lese en bok eller holde gående et prosjekt. Alle mine prosjekter er enn så lenge kun en ny amputasjon. Der andre med ekstrem innsats finner håp, avdekket jeg bare et enda større mørke, et mørke som antakelig skal følge meg hele livet. Det er et mørke som ingen vet om og som ingen kan forstå.
Min plan om økonomisk ekspansjon viste seg være vel optimistisk. Med mitt store studielån er jeg i praksis uten mulighet til huslån de neste 10-15 årene. Dessuten får jeg ikke nok vakter til å tjene inn penger. Jeg hadde håpet på å skaffe en eiendom for å trekke meg tilbake fra Kali Yugas ondskap. Denne planen er ikke tilgjengelig nå. Slik jeg ser det, vil de delene av livet mitt som teller være de neste 20 årene. Jeg må maksismere mine fordeler nå, ikke sitte og terpe på noe som aldri kommer.
Jeg har skaffet meg en bil. Dette er både til fordel og ulempe. Jeg kan antakelig ikke gå tilbake til mitt bohemliv i Trondheim, det ville innebære kanskje 50 000 kroner i tap om jeg skal selge denne bilen. Fordelen er at det gir meg fleksibilitet for et nytt bosted. Jeg har dessuten fått gitt nytt liv til min slunkne CV. Forhåpentligvis kan det brukes til noe.
Per nå er situasjonen uutholdelig. Jeg har funnet at jeg er en ekstremt neurotisk mann som må ha fordelen på min side for å greie noe som helst. Jeg bor ikke spesielt godt, og det gjør at raseriet vekkes i tide og utide. Mine prosjekter står stille. Jeg drukner i notater, og det kreves av meg at jeg skal gå rundt som en smilende idiot i diverse familieselskaper og i vennesammenheng.
Å se forfallet landet går igjennom hjelper ikke på situasjonen. Hos meg er erkjennelse og følelse en og samme ting, og det kreves nå at man skal se det uakseptable og ikke ytre et ord i protest, og gjør man det er man et monster og uhyre. Jeg kjenner ikke igjen mine landsmenn. Jeg kjenner ikke igjen mine venner. Jeg kjenner ikke engang igjen meg selv og det jeg har blitt. Sinnet er fylt med et raseri som ikke stanser. Alt er i ulage, og selv ikke en iherdig innsats på alle områder har hjulpet. Trening? Raseriet er der dagen etter. Snakke med noen? Utmattelsen fyller hodet. Åpen for muligheter? Jeg er uten en mulighet.
Hver lyd fra udyrene på den andre siden av veggen tar fra meg tankene. Det hjelper ikke engang med ljomende musikk på ørene, fordi jeg må høre en dør som drønner. Stadig denne kviningen fra de små djevlene.
Jeg har intet annet valg enn å sette terningen i bevegelse atter, og terningen svever i uvisse. Jeg ser ikke med blide øyne på mulighetene her i trøndelag, hvor alt fremstår i generisk form. En sokkelleilighet hvor en satan i joggebukse skal følge med på alt man gjør, at jeg må lyve om hva jeg gjør, eller at jeg gjør intet, og jobber som ikke finnes, eller som er for noe annet enn det jeg er, en smilende idiot. Ja, jeg må finne en løgn til å fasilitere min flukt, det er det hele, jeg må skaffe penger til min flukt, det er det hele.
Ja. Flykte nå, ikke siden ... Kan ikke la de sosiale konvensjonene og mor binde meg ned. Jeg kunne hivd alt jeg eier på et lager. Reist bort. Ikke tenke på at jeg skal tviholde på komfyrer og drit. Bare forsvinne.
Utleverende tekst, men normies er bevisstløse i alle tilfeller. Ingen bryr seg lenger om noe som helst, så lenge man kan se på Netflix og nettporno.
Som man kanskje vet, har jeg flyttet på bygden og hatt en lengre periode uten nett. Denne nettfriheten skulle opprinnelig vare til det kommende året, altså over 15 måneder. Dessverre må jeg si at jeg ikke slo igjennom med mine planer. Etter sju måneder må jeg kaste inn håndkleet. Hensikten er borte.
Nettfriheten hindret bare til en viss grad negativer, og frembrakte ingen egne positiver i min atferd, som innebærer å være lenket til datamaskinen store deler av døgnet, foruten evnen til helhetlig konsentrasjon og uten evnen til å sette meg inn i noe nytt eller utføre handlinger. Problemene stikker dypere, i den grad jeg ikke er istand til å lese en bok eller holde gående et prosjekt. Alle mine prosjekter er enn så lenge kun en ny amputasjon. Der andre med ekstrem innsats finner håp, avdekket jeg bare et enda større mørke, et mørke som antakelig skal følge meg hele livet. Det er et mørke som ingen vet om og som ingen kan forstå.
Min plan om økonomisk ekspansjon viste seg være vel optimistisk. Med mitt store studielån er jeg i praksis uten mulighet til huslån de neste 10-15 årene. Dessuten får jeg ikke nok vakter til å tjene inn penger. Jeg hadde håpet på å skaffe en eiendom for å trekke meg tilbake fra Kali Yugas ondskap. Denne planen er ikke tilgjengelig nå. Slik jeg ser det, vil de delene av livet mitt som teller være de neste 20 årene. Jeg må maksismere mine fordeler nå, ikke sitte og terpe på noe som aldri kommer.
Jeg har skaffet meg en bil. Dette er både til fordel og ulempe. Jeg kan antakelig ikke gå tilbake til mitt bohemliv i Trondheim, det ville innebære kanskje 50 000 kroner i tap om jeg skal selge denne bilen. Fordelen er at det gir meg fleksibilitet for et nytt bosted. Jeg har dessuten fått gitt nytt liv til min slunkne CV. Forhåpentligvis kan det brukes til noe.
Per nå er situasjonen uutholdelig. Jeg har funnet at jeg er en ekstremt neurotisk mann som må ha fordelen på min side for å greie noe som helst. Jeg bor ikke spesielt godt, og det gjør at raseriet vekkes i tide og utide. Mine prosjekter står stille. Jeg drukner i notater, og det kreves av meg at jeg skal gå rundt som en smilende idiot i diverse familieselskaper og i vennesammenheng.
Å se forfallet landet går igjennom hjelper ikke på situasjonen. Hos meg er erkjennelse og følelse en og samme ting, og det kreves nå at man skal se det uakseptable og ikke ytre et ord i protest, og gjør man det er man et monster og uhyre. Jeg kjenner ikke igjen mine landsmenn. Jeg kjenner ikke igjen mine venner. Jeg kjenner ikke engang igjen meg selv og det jeg har blitt. Sinnet er fylt med et raseri som ikke stanser. Alt er i ulage, og selv ikke en iherdig innsats på alle områder har hjulpet. Trening? Raseriet er der dagen etter. Snakke med noen? Utmattelsen fyller hodet. Åpen for muligheter? Jeg er uten en mulighet.
Hver lyd fra udyrene på den andre siden av veggen tar fra meg tankene. Det hjelper ikke engang med ljomende musikk på ørene, fordi jeg må høre en dør som drønner. Stadig denne kviningen fra de små djevlene.
Jeg har intet annet valg enn å sette terningen i bevegelse atter, og terningen svever i uvisse. Jeg ser ikke med blide øyne på mulighetene her i trøndelag, hvor alt fremstår i generisk form. En sokkelleilighet hvor en satan i joggebukse skal følge med på alt man gjør, at jeg må lyve om hva jeg gjør, eller at jeg gjør intet, og jobber som ikke finnes, eller som er for noe annet enn det jeg er, en smilende idiot. Ja, jeg må finne en løgn til å fasilitere min flukt, det er det hele, jeg må skaffe penger til min flukt, det er det hele.
Ja. Flykte nå, ikke siden ... Kan ikke la de sosiale konvensjonene og mor binde meg ned. Jeg kunne hivd alt jeg eier på et lager. Reist bort. Ikke tenke på at jeg skal tviholde på komfyrer og drit. Bare forsvinne.
RSS Feed
