Jeg har nyss fullført en ny seksjon av min serie "Reisen til gudeverdenen." For oversikts skyld, her er reisen så langt. Øverst er Elysion, nylig fullført, så har vi Vanaheim.
Uten at jeg søker å fornærme kunstens gudinner eller neglisjere deres gaver, som jeg er meget takknemlig for, blir jeg nødt til å skifte fokus. Et enkelt dikt tar det meg gjerne to døgn å ferdigstille fullstendig. Frøya-diktet holder rekorden. Det tok meg fire fulle døgn, samt ekstraarbeid for å få ferdig. Noen småfeil er det her og der, men det får være grenser hvor mye jeg kan øse inn i det. Jeg greier gjerne kun å fokusere på en ting av gangen, og undersøkende min track record har mye annet blitt nedprioritert, blant annet annen skriving. Jeg skal nok skrive ned dikt ettersom inspirasjonen kommer, men jeg er nødt til å ta en pause fra videofremstillingene.
Det hjelper ikke at jeg har fått nye problemer (les: Overfall) fra den Satans familien min, og at et monster-aktig bilde tegner seg. Det får være sin sak. Jeg kan ikke la meg trekkes ned av ulykken som er enkelte personer, selv om jeg ønsker å bli kvitt enkelte.
Det er sjokkerende å se den manglende responsen på disse diktene, selv om jeg forsøker å reklamere for dem på diskusjon.no og Minds. Facebook har jeg sluttet med, utav forakt og frykt for politianmeldelser fra normie-avskum. Freak forum vil jeg heller ikke være på. Det er stedet hvor kunstprosjekter kommer for å dø. Arbeidere er også en slags anti-tese for meg. Ja, selv med all min bitre livserfaring, kommer det fortsatt som et sjokk. Hva slags respons snakker jeg om? Vel, den er på tilnærmet null. Hver video vil gjennom sin levetid kanskje få 20 views og 2 likes, og da er jeg optimistisk. Jeg har endt med å bli Norges mest gjennomignorerte person.
Dette skyldes ikke ene og alene mine kvaliteter. Kulturen er i sannhet død i dette landet. Annet kan man ikke vente der 93% av den voksne befolkningen på frivillig basis har tatt giftsprøyten for å tekkes sinnssyke, ondsinnede teknokrater og globalister. Jeg hater narsissister og sosiopater (en narsissist som i tillegg er arbitrært voldelig) det er sant, men jeg hater også det gjengse menneske, et oversosialisert og ideologisk flokkdyr som har blitt opplært fra barnehagealder av til å oppfatte og forfølge enhver form for dissens, tenkning eller kunst overhodet. Jeg gjorde blant annet det feilgrep å ta kontakt med redaksjonen til Natt & Dag for prosjektene mine, uten å tenke på at disse menneskene er universitetsutdannede aktivister som bare vil ha kjennetegnet på korrekthet, altså det motsatte av kunst. Saken er: De er alle sånn. Hvert eneste 25-årige jentebarn og såkalte menn er nå ideologisk fjernstyrt. Jeg gjorde noen undersøkelser og kom over denne begredelige listen over de som jobber for kulturavisen Subjekt. Og hvordan kan de ha så mange ansatte for det meningsløse og innholdsløse vrøvlet de driver med? Gjennom statsstøtte, selvfølgelig.
Det hjelper ikke at jeg har fått nye problemer (les: Overfall) fra den Satans familien min, og at et monster-aktig bilde tegner seg. Det får være sin sak. Jeg kan ikke la meg trekkes ned av ulykken som er enkelte personer, selv om jeg ønsker å bli kvitt enkelte.
Det er sjokkerende å se den manglende responsen på disse diktene, selv om jeg forsøker å reklamere for dem på diskusjon.no og Minds. Facebook har jeg sluttet med, utav forakt og frykt for politianmeldelser fra normie-avskum. Freak forum vil jeg heller ikke være på. Det er stedet hvor kunstprosjekter kommer for å dø. Arbeidere er også en slags anti-tese for meg. Ja, selv med all min bitre livserfaring, kommer det fortsatt som et sjokk. Hva slags respons snakker jeg om? Vel, den er på tilnærmet null. Hver video vil gjennom sin levetid kanskje få 20 views og 2 likes, og da er jeg optimistisk. Jeg har endt med å bli Norges mest gjennomignorerte person.
Dette skyldes ikke ene og alene mine kvaliteter. Kulturen er i sannhet død i dette landet. Annet kan man ikke vente der 93% av den voksne befolkningen på frivillig basis har tatt giftsprøyten for å tekkes sinnssyke, ondsinnede teknokrater og globalister. Jeg hater narsissister og sosiopater (en narsissist som i tillegg er arbitrært voldelig) det er sant, men jeg hater også det gjengse menneske, et oversosialisert og ideologisk flokkdyr som har blitt opplært fra barnehagealder av til å oppfatte og forfølge enhver form for dissens, tenkning eller kunst overhodet. Jeg gjorde blant annet det feilgrep å ta kontakt med redaksjonen til Natt & Dag for prosjektene mine, uten å tenke på at disse menneskene er universitetsutdannede aktivister som bare vil ha kjennetegnet på korrekthet, altså det motsatte av kunst. Saken er: De er alle sånn. Hvert eneste 25-årige jentebarn og såkalte menn er nå ideologisk fjernstyrt. Jeg gjorde noen undersøkelser og kom over denne begredelige listen over de som jobber for kulturavisen Subjekt. Og hvordan kan de ha så mange ansatte for det meningsløse og innholdsløse vrøvlet de driver med? Gjennom statsstøtte, selvfølgelig.
Man kan se på selve fysiognomien til denne ansamlingen med sveklinger at de er venstretypuser, alle som en, proppfulle av politisk korrekthet og oversosialisert feighet. Alle former for kunst, blod, liv, lyst, vilje eller intellekt vil de flykte fra så snart de aner fliken av det. Etterpå skal de vel sende inn politianmeldelse. Og her er greia. Alle i dette landet er sånn. Bare unntaksvis treffer du et verdig menneske. Vi lever i en ekstrem forfallstid, og kulturen er i sannhet død. Jeg får lyst til å skyte opp en redaksjon bare ved synet av dem (Dette er hyperbol, idioter).
Min øvrige skriving er tilsvarende neglisjert, det er sant, men jeg har hatt denne tanken om å skape noe av varig verdi, forbi denne elendige tidsalderen. Det har enkelte deler av skrivingen min muligheten til å bli. Med diktene mine ... vel, jeg er verken Goethe eller Gud, likevel har de noe ved seg. Men diktene mine kan bare nå så langt, de er på et nivå, og det er det hele. Fremføringene blir en kurositet, et sideprosjekt.
Så nå må jeg fokusere. Forbi sosiopatene i den elendige familien min, forbi all ødeleggelsen i denne døende tiden, og forbi alle distraksjoner, der fremføringer som aldri får "time of day" er inkludert. Jeg må legge vekt på mine hovedoppgaver. Jeg legger dette fra meg, og konfronterer nå visse andre ting. Tjene litt penger, kanskje, så kunst, virkelig kunst. Vel, jeg greier gjerne fokusere bare på en ting ad gangen.
Min øvrige skriving er tilsvarende neglisjert, det er sant, men jeg har hatt denne tanken om å skape noe av varig verdi, forbi denne elendige tidsalderen. Det har enkelte deler av skrivingen min muligheten til å bli. Med diktene mine ... vel, jeg er verken Goethe eller Gud, likevel har de noe ved seg. Men diktene mine kan bare nå så langt, de er på et nivå, og det er det hele. Fremføringene blir en kurositet, et sideprosjekt.
Så nå må jeg fokusere. Forbi sosiopatene i den elendige familien min, forbi all ødeleggelsen i denne døende tiden, og forbi alle distraksjoner, der fremføringer som aldri får "time of day" er inkludert. Jeg må legge vekt på mine hovedoppgaver. Jeg legger dette fra meg, og konfronterer nå visse andre ting. Tjene litt penger, kanskje, så kunst, virkelig kunst. Vel, jeg greier gjerne fokusere bare på en ting ad gangen.
RSS Feed
