Category: Generelt - TRANAAS

Gjengeskruer

9/20/2023

Måtte teipe en taklampe fast til taket med gaffateip fordi gjengeskruehullene ikke hadde gjengeskruer med gjengeskruehull som passet til skrujernene som jeg har lånt fordi jeg glemte skrujernene jeg hadde i Trondheim. Nå er skruene bare halvveis i. Håper jeg ikke skadet gjengeskruehullene for mye, før jeg kan skaffe gjengeskrueskrujern som passer, som jeg hadde, som jeg snart skal ha. Huff.

Bør være unødvendig å si at jeg fikk gurglende raserianfall over dette, balanserende på en stol, forsøkende å sette sammen to deler med to skruer, holde på plass, plassere, holde skrujern og skru samtidig. Har lært litt av bitter erfaring, derfor ødela jeg ikke gjengeskruehullene for mye. Teip er bedre. Riktig verktøy er halve jobben. Blir mattet, som en matt lyspære, noe jeg misliker.

Det som plager meg er at jeg må gjøre dette hver gang jeg skal skifte pære. Har ikke råd til at skruene ødelegges, for da må jeg kjøpe hundrevis av nye, og plages med det.

Avgjørelsen - Angivere og politikk

9/19/2023

Jeg skal ikke si så mye enn det som allerede har blitt sagt og implisert om mine angivere og hvordan jeg ser den politiske situasjonen. Det kan likevel være på sin plass med en slags oppsummering.

For meg er det helt fremmed og uforståelig å forfølge noen for sine meninger og tankeliv. En gang i tiden sa jeg at jeg forstod det i det abstrakte, men jeg tror ikke jeg gjør det en gang. Følelsen må for meg være bak hver erkjennelse. Hvordan skal vi plassere slike mennesker? Jo, disse oppfatter seg som så ytterst svake at de underkaster seg det de oppfatter som sterkeste makt til enhver tid. På vegne av denne nå korrupte makten, utøver de sine flittige ugjerninger. Du kan si at en ond elite står bak det nåværende tyranniet. Det er nok sant, men dette tyranniet ville ikke vært mulig uten alle flittige medløpere, og vanlige folks totale bevisstløshet. For å slenge ut et anslag, vil tro at rundt 10% av befolkningen utgjøres av dette angiversjikt. Disse har eksistert til alle tider, som den tystende nabokjerrina eller hysterikerne under en heksejakt. Vanlige folk utgjør vel rundt 90% av befolkningen, og disse kan aldri tenke og aldri mene noe, annet enn det som har blitt vel godtatt og etablert. Skulle du be dem tenke, ville resultatet vært reaktivt raseri. Bryter du med autoritetene til angiversjiktet, derimot, blir resultatet pur ondskap og potensielt livslang forfølgelse. Selv vil jeg si at jeg tilhører et sjikt mellom en av tusen og en av ti tusen, avhengig av hvordan min skjebne blir. Mange aristokrater har forgått glemt på et loft (men aldri en kjeller - der bor ikke aristokrater) Noen av dem stiger til en gudehøyde.

Jeg har hatt det så travelt at jeg husker ikke hvor jeg har det fra, men for ikke lenge siden fikk jeg et nytt innblikk i angivernaturen. Tror det må ha vært fra Edward Dutton. Det ekstreme venstre er nemlig preget av mennesker med svært dårlig språklig intelligens, noe som er ironisk, siden de råder over media i disse dager. Med et annet ord, de er ikke i stand til å tenke eller forstå abstrakte tanker. Det forklarer på en måte en del hva det gjelder min sak. Mine angivere leser alt så konkret og nærsynt som mulig, uten noe av den ironiske avstand og det storsinn som kjennetegner denne bloggen. Mener jeg alt jeg skriver i konkret forstand? Selvsagt ikke. Det skal ikke mye til i knotten for å forstå dette. Derved hysteriet og panikkanfallene fra dette trellesjikt.

Filter nyheter driver nå og spionerer på 15årige ungdommer over Discord og Telegram. Dersom disse skulle ha kommet med paradigmefiendtlige uttalelser blir dette brukt mot dem i voksen alder, når de har tredd inn i stillinger og verv. På hvilken måte er dette ikke et puritansk instinkt? Venstresiden forfølger deg nå for å ha hatt feil følelser, til og med feil ansiktsuttrykk når en indianer kommer opp til deg med en tromme. Viktor Orbán uttalte i et intervju at de såkalt liberale nå står for ufrihet. Bevisene er alle steder. Det er når et regime er ustabilt at det må bruke undertrykkelse, og dette venstreregime har nå blitt et tyranni. Enten vil systemet kollapse, eller vi vil ende med Maos Kina, der man har falt så lavt at noe kollaps blir en umulighet. For det må man brenne ned siste rest av templer, skrift og kultur, og utrydde det gjennom multikultur, rettere sagt, etnisk rensing.

En ting er den manglende evne til forståelse. Man må for all del ikke anta at det ikke er en ondskap på ferde. For angiverne vil enhver som viser selvstendighet, kreativet, lek, og bryter med deres korrupte autoriteter, gi opphav til et endeløst hat. Derfor vil man forsøke å utrydde kilden til dette hatet med alle midler, med en evne som er svært begrenset, dog, som er preget av å ikke sky noe middel som helst. Disse krypene har intet forhold til sannferdighet, mot og ære.

Hva så da med politiet og andre institusjoner, som media, rettsvesen og helsevern. Jo, alt sammen inngår nå i et kinasystem hvor man sikter mot total sosial kontroll. Denne sosiale kontrollen er faktisk mer effektiv og omfattende i vesten enn i Kina, fordi man bruker indirekte midler, løgn, og fordi folk flest ikke har noen anelse om hva som foregår, og ikke ville bry seg om du fortalte dem det. Kinesere flest er tamdyr, ikke så med den edle vestlige mann, ennå, derved kan ikke undertrykkelsen være for åpenlys. Dette kunne trigge et latent frihetsinstinkt og rettferdighetsinstinkt som fortsatt dveler i sindige og trege bønder. Målet til systemet er å kue og skremme dissentere til taushet, og kanskje låse vekk noen åpne mål, de som uansett ikke har noen til å forsvare seg. Synnøve Fjellbakk var en av dem, da hun kritiserte Brundtland-administrasjonen. Man prøvde seg med Haaland også, men her var overskridelsen for stor, enn så lenge. De slapp unna med å tvangsinnlegge ham i ni dager på falsk grunnlag, uten straff, men de kunne ikke holde ham der eller tvinge i ham lobotomerende medisiner. I lengden søker systemet å ha kuet befolkningen til såpass lydighet, at man med letthet kan fjerne de fåtallige dissentere som er igjen. Disse vil uansett være ekstreme avvikere i en avskyelig ny verden.

Jeg tror ikke dette systemet vil lykkes. Jeg tror muslimene og barbarene vil rive alt ned, og at vi selv bør bli barbarer. Bli uregjerlig, som det heter. Når det er sagt, vet jeg at jeg er et åpent mål, med svært få venner og svært få til å forsvare meg. Dessuten har jeg ting jeg gjerne ville få gjort fremfor å kives med denne saken, som er meg mindreverdig. Min løsning vil fremkomme ved slutten av denne tekstsyklusen. Det jeg kan si er at jeg har tenkt ut uttallige muligheter, og idet de ble uttenkt, var jeg sikker på at det var dette jeg ville gjøre. Som sagt, har knappest hatt ro denne tiden, så slik måtte det bli, endeløst med hjernestorming i bilen, blant annet. Nå har jeg derimot sovet på saken, og er fortsatt sikker når jeg våkner opp. Så når det er sagt, hva er det jeg har vurdert og forkastet?

Det jeg tenkte, og fortsatt tenker, er at det må være kostbart å forgripe seg på meg. Det skal være ubehagelig å pelle meg ved nesen. Slik det er, er det nok for angiverne å lese bloggen min en gang i halvåret, eller endog en gang i året, anvende seg av lupe, og melde alt mistenkelig de finner til politiet, i håp om at disse skal tre til aksjon. Disse, på sin side, kan tenkes å bruke påskuddet når som helst. Det er jo del av deres agenda mot å skremme, fortie, og potensielt låse vekk dissentere. Haaland-saken viser det. I Australia har det allerede blitt bygget konsentrasjonsleire for uvaksinerte. Jeg vet også at angiverne har klistret seg fast til meg, og at de har fulgt meg over tid i håp om å finne noe. Dette vil de fortsette med. Slik er deres lave insekt-natur. Mennesker er de alldeles ikke, fordi det forutsetter den rent basale tanke og følelse som fordrer mot og rettferd.

Jeg vil nødig gi angiverne ideer, men det er mange måter å skade meg på, måter jeg ikke skal nevne her. Jeg har egentlig allerede forsonet meg med at jeg aldri skal utgi bok i Norge. Jeg er ikke velkommen i dette landet, og jeg utstår ikke den kulturelle klasse og deres undertrykkelse av ekte kunst og den ekte anvendelse av tanke.

Av den grunn har jeg vurdert å melde meg til Alliansen, bli en av Lysglimts menn og en aktiv dissenter i det offentlige. Rent konkret ville det bestå i å holde pods og pads hvor jeg snakker om dette og hint, i en slags kontinuasjonslinje av hva jeg har drevet med før. Tanken var at jeg som offentlig dissenter ville være tryggere mot usaklig forfølgelse og vilkårlig anvendelse av statsmandat. Det er lett å knuse en ensom freak. Ikke fullt så lett å fengsle en offentlig dissenter uten at det blir bråk av det. Dette er myndighetene fullt ut klar over. Lysglimt er altså rimelig trygg i lyset. Jeg med, ville gjøre lyset til min styrke. Lysglimt+Lysalv =Sant, tenkte jeg. Men det lys som råder, må ad nødvendighet komme fra en kilde. Bare en mann kan ha den største kuken på orgien. Mitt engasjement ville dessuten være instrumentelt, for å sikre meg mot overgrep fra myndighetene. Det er en fryktbasert reaksjon, og man skal aldri handle etter frykt, heter det seg. Jeg bestemte meg allerede for å ta avstand til politikken, og heller fokusere på kunstnerisk og filsofisk virksomhet. Et sitat fra Sopranos kommer i hu. Fra minne: "Just when you thought you were out, they pull you right in."

En ting er hensynet til meg selv, som ikke tilsier noen politisk karriere. En annen ting er hensynet til mine venner og allierte. Jeg vet at jeg ville være en liabiliet for Lysglimt, Alliansen og noen sak som er oppe i tiden, er den enn både gyldig og svært, svært viktig. Hvorfor? Vel, jeg er for ustadig, volatil og irregulær. Jeg skifter mellom tilstander, nærmest fra øyeblikk til øyeblikk, motsier og motarbeider meg selv inn i min egen negasjon. Tenk litt på det, hvordan kan en politiker fungere, som driver med voldtektshumor og voldsbeskrivelser? Det hadde ikke gått. Og det er bare det ytre skall. Jeg vet det godt. Min kjerne er svært omskiftelig og ustabil. Jeg er flere skikkelser, ikke en. Det skal jeg gå nærmere inn på, siden i denne tekstsyklusen.

Løsningen på angiverproblemet, denne tids åndelige parasitter, fantes altså ikke for meg ved å trå inn lyset, ialfall ikke det totale lys. Men jeg har en løsning, mine venner, for å riste av meg disse smålusene som har plaget meg. Det skal jeg gjøre med eller uten finlandshette. Med eller uten rykende pistol eller voldtatte lik i søppeldunken.

Ros med forbehold

9/19/2023

Bortenfor tro og forståelse, ja. Denslags varmer mitt bitre hjerte, men så kommer jeg på ... vedkommende har ikke forstått noe som helst. Mine fiender forstår meg ikke, det vet jeg visst. Samstundes er det sørgelig når dine venner ikke forstår deg. Det første jeg ønsker meg er en fiende som forstår meg fullt og helt ... Da ville dette blitt en venn.

Og hvordan kan jeg si at denne venn ikke forstår meg? Kjære vene. Dette er en person for hvis enhver logisk mulighet blir et logisk faktum, inkludert hele den ganske korpus til Erich von Däniken. Vedkommende er dessuten amerikaner av italiensk herkomst. All ondskap i vår verden stammer nå fra USA. Vi europeere ville godt greid å holdt de muslimske horder på avstand, men wokismen myrdet oss. Italienerne kan man dessuten ikke ta alvorlig i noen sak. Deres oppgave i livet er å være omvandrende klovner, til fornøyelse for de større sjeler.

Men selv skapningene under en veltet stein merker solen. Denne min venn har oppfattet min kraft, og det er egentlig alt som behøves. Selv den mest gjenstridige kvinne merker en inntrengning, og det er slik en hel verden skal erobres. De mange skal merke kraften. De få skal merke form og innhold, selve solens overstrømmende hjerte.

Avgjørelsen - Å gjøre opp regnskap

9/17/2023

Travet rundt på gulvet i joggedress i dag. Plutselig banket det på døren, og en dame kom inn og ga meg en kurv med epler. Hadde det bare vært Iduns epler. Kunne godt ha blitt 25 år yngre, minst. Vel, egentlig kunne jeg tenke meg å starte livet pånytt. Jeg ville nok ønske å fødes i år 1970, med den viten jeg har nå. Den høyde vestlig sivilisasjon har vært i, vil aldri komme igjen. La meg ikke gå rundt grøten. Det hadde vært fint å få skumme fløten.

Jeg har også blitt en løper/jogger. Tror det er veien å jogge/gå. Har ikke lett tilgang på grusveier i området, så enn så lenge bruker jeg en asfaltvei som fører til en campingplass som er stengt etter sommeren. Kanskje kan jeg sosialisere der med tiden?

Ble nok for optimistisk hva det gjelder skriving. Endte i en syklus der jeg var sulten og erratisk, erratisk og sulten, gjenta. Jeg har fortsatt til gode å stabilisere kropp og hjerne etter alt misbruket. Er nå sikker på at det er en koffeinkræsj jeg har. Heldigvis vil det gå over etter litt over en uke.

La meg komme til poenget. Det er på tide å gjøre opp regnskap for stedet der jeg bodde. Trodde jeg hadde bodd der i fem år. Husvertinnen opplyste meg om at det hadde vært fire år. Der ser du. Jeg lever i australsk drømmetid. Men det hadde allerede blitt mer enn nok.

Hva er positivene? Vel, jeg har blitt visere, noe som kan synes underlig, så mye i konflikter jeg fortsatt ender opp i. Denne visdommen består i forståelse av meg selv og andre mennesker. Jeg har oppnådd en grad av selvkontroll jeg ikke trodde var mulig. Jeg har også tatt ut en torn som har plaget meg hele livet, noe som betyr at en helbredelse kan begynne. Til sist har jeg fått et innblikk i min egen fortid som vel er ubehagelig, men som jeg gjenkjenner som sannheten.

Så kommer negativene, og de er overveldende. I all denne tiden fikk jeg med få unntak nesten ikke til å skrive. Jeg har mistet visse skriveevner som jeg hadde før i tiden. Jeg har også mistet visse filosofiske innblikk. Jeg har rett og slett vært rammet av en akutt manglen på konsentrasjon, og vært i en slags lavgradsdepresjon. Så må man spørre seg hva grunnen til dette er?

Jeg kan ikke bevise det, og jeg vet at jeg er preget av generell helseangst, men min forrige bolig har hatt svartsopp på veggene, både der jeg sov og i stuen. Jeg tror nå at det er årsaken. Jeg kjøpte til og med fuktighetsfjernere for å løse problemet, som min bror nå har solgt på mine vegne (han er en mye bedre forretningsmann enn meg). Det gikk heller ikke an å vaske det bort med klor. Svartsoppen kom bare tilbake. Så jeg ga opp, og sluttet å brukte fuktighetsfjernerne. Lesende forskjellige steder, er det nettopp denslags som kan ta din konsentrasjonsevne, og i tillegg forverre psykiske tilstander. For meg høres det plausibelt ut. Mangelen på konsentrasjon har vært påfallende. Hadde også underlige følelser i hodet en stund her nede. Et billig sted, ja, men det hadde sin pris. Det er dyrt å være fattig.

Det er et typisk norsk instinkt at man aldri skal rette en anklagende pekefinger mot noe, og utpeke noe som bakmann. Jeg vet at dette er feil, og det er derfor jeg greide å ta ut tornen. Mange tilfeller har gjerne en større bakenforliggende årsak. I alle årene før dette, med depresjoner og dess mer, har jeg ikke hatt det problemet, ikke på den måten, men jeg hadde det nå. Slik det var, fikk jeg noen ganger gode ideer, men jeg maktet aldri å gjennomføre. Dette er sant til og med ned til enkle, basale erotiske noveller.

En ting er at jeg er kvitt problemet nå, men dette får meg til å tenke at jeg ikke kan ha en god skjebne. Jeg er allerede amputert og ødelagt av all motgang. Selvkontroll, kanskje, men jeg kan ikke unnslippe konsekvensene av hva jeg har gjort mot meg selv. De som lykkes, lykkes med de tingene de setter ut for å gjøre, spesielt når det de gjør er en konsentrasjon av kraft, som en følge av en generell livsfordrivelse. Dette var mitt valg, og selv det fikk jeg ikke lov til. Vis kanskje, men jeg har blitt meget svak. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke tåler motgang av noe slag. Ikke mer. Jeg har fått nok for flere levetider. Visdommen er ubrukelig hvis du aldri kan anvende den til noe.

Jeg vet at jeg har hatt helseangst osv, men i et slags psyksisk anfall greide jeg også å skade kneet fælt, og det har ikke blitt bra på all denne tiden. Jeg har funnet ut at det er patellar senen festet til kneskålen som er skadet. Nå i den senere tid har jeg funnet en måte å tøye senen/muskelen på, tror jeg, men det er alt. Ille, fordi løp og smidighet har vært en av mine fortrinn. Nå gjør det tidvis vondt å legge vekt på den foten, eller gå opp og ned trapper. Ingenting som kan gjøres heller, annet enn å trene det opp. Saken er at jeg aldri har vært fysisk svakere enn nå.

Verst er likevel alle årene som har gått tapt, med et absolutt tomrom i alle ting. Skriveprestasjoner, sosialt, og i opplevelser, eller noen fremgang i det hele tatt. Denslags har jeg ikke råd til. Jeg lever allerede i straffedom for ting jeg aldri gjorde, men som jeg må betale prisen for. Hadde jeg hatt fordelene på min side, ville jeg kanskje kunne greid å rykke frem på iallfall en av livets områder, med skrivingen.

Jeg har også kommet frem til at jeg ikke er en survivalist. En dame sa det best. Hva skal man nå overleve for, om det blir atomkrig? Jeg er på alle måter en individualist som ikke kan leve i menneskelige fellesskap. Jeg er ikke av survivalist-typen. Mangler dessuten praktiske evner. Jeg vil altså være en av de første til å dø ved en krise. Min tid kan bare være nå. På en måte er det en styrke. Iløpet av denne tiden har jeg akseptert min egen dødelighet, til og med mitt ønske om å dø. Jeg greier dog ikke å akseptere at alt vakkert skal fordrives ut av verden, og derfor kjemper jeg, på min måte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal leve. Som jeg tenkte mens jeg jogget, kanskje har jeg bare fem år til. Hvem vet, ikke sant? Jeg må fokusere på tingene jeg skal gjøre. Det er som nevnt en styrke.

Jeg er heller ingen høyretypus. Til det er jeg for ustadig, umoralsk, lite samarbeidsvillig og lite sosial. Jeg hater å arbeide og bryr meg ikke om penger og status, annet enn som et middel til visse ting. Det kan være greit å bevege seg bort fra illusjonene om hva man selv tror at man er. Selvpålagte illusjoner, ikke sant. Det jeg fortalte meg selv da jeg flyttet dit jeg bodde var at jeg trengte ingen mennesker. Jeg ville bare skrive. Kanskje er det feil, en illusjon med. Men menneskene som kan holde selskap med meg, spesielt i lengden, er sjeldne. Det blir som å oppdage at du har et nytt behov du aldri får dekket.

Et menneske har aldri den fulle oversikt, men slik jeg ser det, negativene overveier positivene i ekstrem grad. Det triste er at jeg ikke behøvde så mye. Men jeg behøver noe. Og i meg har en trang blitt vekket. Nå kan jeg ikke bestikkes av noen ting. Det blir som å nekte en sultende en brødskrive for ti år siden, og så kreve at han skal være lykkelig når du nå kaster ham et kyllinglår. Det opprinnelige misforhold må gjenopprettes. For meg er veien dit gjennom hevn og ære. Dette var sant da jeg var tjue, og det er sant nå. Den som nektet meg brødskiva må drepes, og det er jeg som må ta hans adelsplass.

Alt tegner til at dette er et bedre sted. Her er ingen svartsopp, og jeg lever ovenpå, ikke i en kjeller. Landet er vakkert og fortsatt fullt av muligheter. Utsikten min over elven kunne ikke ha vært bedre, selv om jeg skulle være en engelsk lord. Man kan håpe ting vil forandre seg. Men jeg har levd for mange år i motgang og under ufordelaktigheter. Jeg frykter at når skjebnetråden begynner å rakne igjen, vil jeg som før ikke greie å stoppe det. Jeg greier ikke å stoppe ulykker når de begynner, og jeg greier ikke å stoppe fiendeskap når de tar til. Tilbake er bare livet i en slags stille flukt, nei, verre, et stille fall. Jeg har mistet min stemme til klagemål, for jeg ser at det er ingen vits. Mitt håp nå er at jeg skal greie å etterlate meg noe, og at det vil være noen der for å plukke den røde blodfrukt opp.

Jeg lengte etter en sønn som skal marsjere gjennom mine nederlag med et blodig sverd. Der jeg måtte flykte, vinner han, og tilbake ligger en langstrakt sti av fortredere.

Avgjørelsen - Det selvbiografiske innhold

9/16/2023

Dette kommer nok til å være mitt viktigste innlegg her på denne bloggen. Ikke på grunn av intellektuell tyngde eller intuitiv kraft, men simpelthen fordi jeg med dette innlegget kommer til å fatte svært avgjørende beslutninger. Antakelig kommer det til å være et temmelig langt innlegg også, eller i det minste svært vidtomfattende. Deri ligger noe av problemet, forstår du. Jeg finner det nyttig å dele blogginnlegget inn i tematikker, før den endelige konklusjon kommer. Ved ettertanke vil jeg skrive dette i flere bolker. Blir altfor stort ellers. Må også være kursorisk på enkelte områder. Slutten nærmer seg raskt.

Det selvbiografiske innhold

Jeg har endelig fått den opp. Stasjonæren, altså. Dette etter en måned hvor jeg har hatt sterk inspirasjon og et ønske om å skrive, men hvor muligheten har blitt meg fraholdt, rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid. Det har som sagt vært enormt mye arbeid og slit for å bytte bosted. Fortsatt må jeg kjøre minst sju turer opp til Trondheim hos min tante, hvor jeg har lagret sakene mine. Du trenger ikke vandre med Dante når du har tante. Selv om jeg har kastet en god del har jeg fortsatt altfor mange ting, og jeg har egentlig ikke plass til alt.

En av mine feil var nok at jeg tenkte å gjøre alt selv, for å spare mest mulig penger og ha så mye fleksibilitet som mulig. Saken er at det har vært enormt mye kjøring. I teorien skal det være sju timer med kjøring en vei, men i realiteten er minimum åtte timer, hvis man regner med veiarbeid og komplikasjoner. En personbil i vanlig størrelse har egentlig ikke plass til så mye. I følge mine beregninger kommer jeg til å bruke minst 15 000 kroner bare på kjøringen. I tillegg kommer belastningen med å kvitte seg med møbler, som må kjøpes påny. Vinninga har altså gått opp i spinninga. Jeg kunne gjort alt sammen mye enklere for meg selv. Ikke så hvis flyttingen hadde foregått over en kortere distanse. Jeg rakk heller ikke å vaske ut huset, og mot slutten bare slengte jeg ting ned i esker. Heldigvis var husvertinnen forståelsesfull og ga meg mer tid, og jeg fikk hjelp av min mor til å vaske ned huset. Da var jeg helt på slutten av mine krefter.

Som kompensasjon har jeg begynt å drikke igjen. Hvis jeg ikke holdt meg selv i skinnet, ville jeg med letthet drukket en 6pack annenhver dag. Alkoholen har fungert som smertestillende, avkobling og hjelp til å sove. Det skal sies at den har vært strengt nødvendig noen ganger. En asperger har jo vansker med å skifte mellom tilstander i det parasympatiske nervesystemet. Enten er man i fight or flight, eller rest and digest-modus. Når jeg er på, er jeg på, gjerne inntil kollaps. Da er det en fordel at Kong alkohol kommer og trykker på av-knappen.

Trafikkbildet har vært et mareritt. Gitt mine disposisjoner har det vært naturlig for meg å kjøre på kvelden. Ved to anledninger ble ruten stengt for meg. En av gangene, jeg husker ikke hva som kom først, var alle hovedveier inn til Trondheim stengt. Dessuten stengte de alle tunnelene inne i byen. Jeg fikk mildest talt anfall av dette. Den andre gangen ble forbindelsen mellom den nordlige og sørlige delen av landet, Riksvei 3, stengt klokken åtte på kvelden, noe som medførte at jeg måtte kjøre om Røros. Der sov jeg i bilen og urinerte i noens hage, og kom først frem klokken 9 på morgenen. Måtte prate med en autist i telefonen i forbindelse med noe salg. Etter fire timer søvn lesset jeg av, spiste middag og kjørte tilbake.

Norge er et land som er fiendtlig til B-mennesker, og nordmenn er elendige til å kommunisere. Stengte veier står åpne, og veiarbeiderne greier ikke å signalisere forståelig. Det satte meg i potensielt farlige situasjoner. Flere ganger på vei ut av Trondheim hadde man sperret veiene med, noe som medførte at man måtte ta sideveier i mørket. Den som kommuniserte det var en gubbe som brølende løp etter en av bilene, og som ba meg bare kjøre dit jeg blinket. Dette er en form for autisme der man antar at folk skal vite hva som foregår og hvor man skal kjøre.

En gang ble jeg sperret inn i en trang gate av en autist med et lydanlegg. Måtte gnåle og vente lenge før idioten kom og flyttet seg. På en annen hverdag ble jeg blokkert av en lastebil og to personbiler det samme stedet. Da jeg skulle passere den siste personbilen, svært langsomt, dreide jeg for fort på rattet, noe som medførte at jeg skrapet opp en felg på ansfaltkanten. Bare kosmetisk, men likevel. En annen gang kjørte jeg rett på en asfaltkant da jeg skulle inn til en parkeringsplass for å sjekke hvor jeg var, etter nok en omdiringering i mørket.

En av mine egenskaper er at når jeg konsentrerer meg, så konsentrerer jeg meg. Jeg kan holde det gående i timesvis med samme grad av vidøyet oppmerksomhet. På et tidspunkt ble jeg så sulten at jeg holdt på å kollapse. Parkerte på et industriområde og åt ved en benk. Etterpå kjørte jeg i antakelig 5 timer gjennom totalt mørke på smale fjellveier. Bare min enorme oppmerksomhet tillater noe slikt, men det koster. Det ligger i kortene at jeg drakk energidrikker på disse turene. Ganske mange, antakelig. Det er derfor jeg har brukt alkohol til å skru av.

Har antakelig blitt noen riper både her og der på mine eiendeler. Gikk som sagt i survival mode, og får bare leve med det.

I tillegg kom gnålet med myndighetene når jeg trengte det aller minst. Må si at hele saken provoserer meg kraftig. Dette er et Kina-system hvor man forfølger dissentere på grunnlag av sine meninger, og jeg akter ikke å bøye av på noen måte, noe jeg også opplyste politimannen jeg satt i en såkalt «samtale» med. Prinsipielt har jeg absolutt alt på det rene. Han hadde et typisk militært utseende, noe jeg ikke liker. Disse folkene er meg mindreverdige. Saken er at jeg spytter på dem og alt de står for, forutsatt at de evnet å stå for noe som helst, noe de ikke gjør. Dette er snikende uærlighet, uredelighet og flokk-ondskap, noe jeg kun har den dypeste forakt for.

En av dagene skulle jeg spise dagens første måltid, en svær kebab, klokken ett på dagen. Da fikk jeg en viktig telefon, hvor jeg måtte være skjerpet. Heldigvis greide jeg å Ace hele opplegget. Jeg ble jo kalt Ace da jeg var utvekslingsstudent til statene. Alt henger sammen med alt.

Hadde mitt første besøk på det nye stedet. Tapte tre ganger på rad i sjakk, en av gangene etter en grov feil. Etter besøket var jeg så utmattet at jeg knappest greide å pusse tennene. Har hatt et enormt behov for introvert-tid her nede, men det har jeg ikke fått. Det har vært to instanser med ting som måtte fikses, noe som gjorde at jeg måtte være på hugget hele dagen. Hver av disse tingene, vann og lekasje, tok det minst tre dager å fikse, hver gang, selv om det skulle ta en dag.

Noen interessante observasjoner. Jeg har begynt å lyve til mennesker, både i det store og det små. På sin plass. Jeg er god til å lyve. Sannhet er mitt fremste våpen, men når jeg ikke svinger våpenet, lyver jeg. En annen ting er at menneskene her nede er kjent for å være trauste, men de er også ekstremt prinsippfaste. Det liker jeg, og trenger jeg. Prinsipper behøves for min indre Princeps, spesielt nå som jeg har vært forfulgt av emokratiet atter.

Nå har endelig introvert-tiden begynt, og jeg kan bli meg selv. I det generelle sitter jeg kanskje for mye foran datamaskinen, men nå kunne jeg gjerne hatt fjorten dager kun foran en skjerm, uten noe annet. En ting er at jeg har aldri vært i dårligere form enn nå. Har aldri vært så gammel som nå heller. Skal komme tilbake til dette ved mitt regnskap-innlegg. Dagene preges av en enorm sult, der det ikke hjelper å spise, og en enorm trøtthet. Jeg kjenner igjen denne trøttheten, som jeg har opplevd ved en annen anledning. Tror det er en form for koffein-kræsj. Jeg tok ut alle mine krefter, krefter som jeg egentlig ikke hadde, og det i en skjebnetid. Med det kommer tiden for viktige avgjørelser, for hvis det å flytte til et nytt sted er en gylden mulighet.

Kan ikke love noe, men i dag, når jeg våknet, hadde jeg et ekstremt behov for renhet. Tror både alkohol og koffein utgår på en god stund. En livline, for en tid. Nå slipper jeg livlinen.

Kokos

9/16/2023

Dette må da være en kokosnøtt om det noensinne var noen. Jeg lærte det begrepet i Kanada. Brun på utsiden, hvit på innsiden, ikke sant. Alt det han sier medfører riktighet, og er noe jeg uten forbehold vil stille meg bak. Ingen mangel på karisma, heller. Selvsagt, det er en gjentakelse av ordene til hans herre og mester, Lysglimt selv. Store menn har det med å lage kloninger av seg selv. Profetien til fader Stevens ringer sann. Tilslutt vil vi ende med flokker av brune menn som messer "White power." Dog, jeg har intet problem med å gi Moberg 50 millioner kroner og en hvit kvinne, og sende ham til Sør-Amerika et sted. Først må kampen vinnes og man må få fjernet/knertet de som er nødvendige å fjerne/knerte. Vi har råd til det, men vi har ikke råd til multikultur, noe som er et dekkord for etnisk utryddelse. Det er også en god del kvinner det er nødtørftig å bli kvitt. Medlemmer av partiet Rødt er bare begynnelsen. Før i tiden ble svikefulle kvinner gitt bort til sigøynere, så dette ville være en oppgradering i så måte.

Spørsmålet er hvor dypt hensynket i barbariet vi kommer til å være, før rettferdigheten trer inn i verden påny. Rettferdighet = Barbari.

Kunne sagt mer om politikk og min posisjon i det hele, men må ta det til en annen gang.

Alliansen bruker fristilte kandidater, noe som er bra, siden jeg er motstander av parlamentarisme og partipolitikk. I teorien kan en venstreradikaler være medlem av Alliansen, noe som til og med bringes frem av venstreradikalerne. Dette når de gjennom med sin assosiasjon med Alliansen ble utelukket fra et eller annet møte med begredelighetene i Document. Jeg er på absolutt alle måter en anti-konservativ, fordi det bringer rasedøden i sakte tempo, på toppen av en høy moralsk hest.

derimot.no/ma-man-marsjere-100-prosent-i-takt-document-og-ytringsfrihet/

Legg merke til det anti-estetiske illustrasjonsbildet. Huff.

Glenn Ager-Wick fant frihet til å fremme sine hjertesaker i Alliansen, siden partiet ikke har partiprogram og kandidatene står fritt til å utforme egen politikk. Det er derfor irrelevant å dømme han og andre ut fra H.J.L. Johansen sine holdninger i visse saker.

Venstreradikalere og høyreradikalere kommer nok sammen i sitt jødehat, det er sant. Men når det blir spørsmål om noe litt mer viktig, altså om å definere seg selv utifra et positiv og hva man ønsker seg, ikke et negativ og hva man er motstander av, vil alliansen bokstavelig talt rakne. Når det er sagt vil visse tunger hevde at det ikke er mulig å utvise tilstrekkelig jødehat. Sprøytespissene og tapt territorium sørget for det.

En angivers bortgang

9/14/2023

Imperator Tranås får vite at en angiver har gått bort.

HAHAHAHAHAHAHAHAHHAHAHAHAdødHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAbåtturHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAfisketurHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHAHAHbåtenkantretHAHAHAHAHAHAHAHAdruknetHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHHAneisåsynd

Få kan vel fryde seg over dødsfall som en INTP. Tror jeg har meget til felles med Schopenhauer der. Han uttalte, parafrasert: "Jeg har aldri drept noen, men har lest mang en dødsannonse med et smil om munnen." For min sin del ville det vært mer enn et smil, om en av disse angiverne faller av planeten, selv uten at jeg har kakket dem hardt i planeten. Schopenhauer uttalte også "Heksen er død," da den gamle kjerringa han hivde ned en trapp endelig gikk bort. Javisst. Fellestrekk. "Aha. Det er hun du skal kvele," som noen sa til meg. Hans uttalelse, ikke min.

En logisk mulighet er å oppgradere og ikke vente så lenge som til en dødsannonse :) Det er derfor man blir Imperator, får man tro.

Som noen skrev til meg i en epost:

I løpet av én og samme sommermåned, med mindre enn tre ukers mellomrom, forulykket XXX, XXX og XXX, under tragiske omstendigheter.

Den første fikk et vektstativ over seg på gymmen og knuste skallen.

Den andre falt i døden på fjelltur.

Den tredje satte et burgerbrød i halsen på XXX og ble kvalt.

På en hybel etsteds i trøndelagstraktene satt Tranås og humret. Voodoodukken han hadde bestilt på eBay, hadde gjort jobben sin.

XXXtrioen var bare en test. Landsmorderen, Bilderbergeren og Judas Gahr Støre var de neste tre svikerne på en liste som inneholdt 578 navn.

Å ønske noen vondt er definitivt min spesialitet. Noen ganger kan drømmer bli til virkelighet. Håper hjertet til dette avskummet stopper snart.

Oppfyll mine drømmer. Dø.

Jau. Laget en musikalsk versjon av den forespeilede fryd.

Bloggen midlertidig stengt

8/29/2023

Ser at trafikken til siden har tatt seg opp igjen, på måter som er unaturlige. Så mange lesere har jeg aldri hatt. Jeg vet meget godt hva det betyr. Angiverne og deres verktøy er på ferde igjen. Jeg vet meget godt hva de forsøker på også. Det viktige nå er å sikre meg at de ikke får den muligheten.

Dessverre får jeg ikke til å lage private innlegg. Jeg får heller ikke til å passordbeskytte siden. Til det kreves en betalingsplan. Inkompetanse og outsourcing koster. Har dessuten ekstremt dårlig tid i disse dager. Har rett og slett ikke mulighet til å utføre den omstendelige prosess å stenge ned siden.

Løsningen blir å ta en pause i alle innlegg. Har fortsatt noen få ting jeg vil skrive. Det kan jeg gjøre i egne dokumenter. Når det er gjort, fjernes bloggen.

Så for en stund fremover vil det ikke være flere innlegg på denne bloggen, og de som kommer vil bare ligge her i kort tid, før alt foreligger som PDF-dokument. Utover det må jeg gjøre en vurdering av videre nettaktivitet og profil senere.

Må rett og slett ta denne enkle løsningen nå.

***Denne bloggen er stengt***

Sperg

8/28/2023

***Skriftmateriale arkivert grunnet angivere***

RIP Prigozjin

8/24/2023

Alle som ikke lever under en stein har fått med seg at Jevgenij Prigozjin og Wagner- grunnlegger Dmitrij Utkin er døde, skutt ned av det russiske luftforsvaret.

Som en viss kvinnelig slektning har jeg en ting for harde menn (heh) Især fascineres vi av de som har kriminelle disposisjoner. Dog, jeg har ingen illusjoner. Jeg ville kun mottas med forakt, slag og spark av disse mennene. Hadde jeg vært mer maskulin og ikke minst, praktisk anrettet, er det lett å romantisere en tilværelse som leiesoldat, hvor man gjør hva som helst. Livet er jo meningsløst og må man gjøre sitt liv til et kunstverk, noe som kanskje vil gjøre livet litt mindre meningsløst. Livet er jo en scene, blir det sagt, der vi alle spiller en rolle. På et vis var det et scenestykke Progozjin utspilte, uten å vite det selv. Slik er det alltid med de beste scenespillere.

I dette er det mange lærdommer. Det blir på en måte som to alfahanner som kriger om makten, og gitt alfa-karakter og det som står på spill, kan det bare få dødelig utgang, til forskrekkelse for oss mindre aper. Denne kampen har pågått siden vi var på apestadiet, selvsagt, og blitt viderebrakt frem til nå. Putin hadde intet valg, og måtte selv utspille sin scenedel.

I lavkulturen, rent spesifikt serien 'Breaking Bad,' er følgende visdom uttalt:

Moral of the story is I chose a half measure when I should have gone all the way. I'll never make that mistake again. No more half measures.

Det var nok sant for Prigozjin, og er nok sant for min egen del. Jeg har også en ting for de tapende menn, og kanskje gjenkjenner jeg Prigozjins forfeilelse i meg selv, nettopp idet at vi begge har nølt. Med ham fikk det dødelig utgang. Med meg også, bare på andre måter. De tingene jeg gjør kan jeg ikke gjøre halvgjort. Man bør aldri avpasse seg i sine standpunkter, for da er man under en eller annen form for tyranni, og man bør aldri trekke seg under angrep, med mindre man må og det er strategisk. Derfor har mitt valg nå vært å gjøre mer av det jeg angripes for. Nok half meassures, og det blir ingen flere half meassures. Det ble ingen flere half meassures for Prigozjin, som demonstrert av sitatet.

Man bør ikke utfordre makten med mindre man er sikker på å vinne, eller i det minste har en overveiende sannsynlighet for å lykkes. Det er nok sant ved en slåsskamp, og det var nok sant i denne sak. Prigozjin hadde aldri noen sjanse til å lykkes med sitt kupp, derfor burde han latt være, hvis han var noe annet enn legemeliggjort poesi, selvfølgelig. Slik det var, måtte han følge sin skjebnetrang til enden. Kanskje var det hans kjøpmannsblod og altfor praktiske bakgrunn som pølseselger som gjorde at han trakk seg, og det i sannhetens øyeblikk. Lett å si, men det er bedre å gå ut kjempende enn å uansett myrdes når man er hjelpesløs eller et åpent mål. Det bekrefter til og med Njåls saga, og da hadde man alt blitt kristen og syk. Det beste, og mest poetiske, ville vært for Prigozjin å drepes under sitt kupp, eller begå selvmord, lik en ekte romer. Det nest beste var det som skjedde nå, å skytes ned med alle sine nærmeste menn i et privatfly. Krigerne fikk en flammende grav på vei til Valhall eller hvor i helvete den avgrunnen er. Mest synd synes jeg på pilotene og eventuelt flyvertinner. Det viser hvor lite russerne verdsetter menneskeliv.

Interessant nok stammer alle russere fra livegne, og ga opphav til endeløs brutalitet. Alle nordmenn stammer fra fra fri bønder, og resultatet ble protestantermoralen. Ufrihet fører til vold. Frihet fører til at man velger sine lenker. Jødene pleide å stamme fra gjetere. Nå stammer de fra tyver og pengeutlånere. Livet på flukt endte i uærlighet, fordi tilslutt flyktet man fra engang forestillingen om selvet.

Jeg, som er et geni med redusert IQ, greier selvsagt å trekke ut både visdommer og filosofisk innsikt fra hele affæren. Dere tror dere er herrer over dette livet. Men din overmann og slakter har alt blitt født, og venter der med dragent sverd, eller et svik. Alt dette har allerede skjedd, så du kan like gjerne le, gråte og rase på din vei til undergangen. Hva enn du foretrekker. Det er jo ditt liv, og din død.

De trodde seg selv herrer over dette liv

Det siste gode tiår

8/23/2023

Alright. Tenkte nå på morgenkvisten å nedhamre denne teksten, som ad nødvendighet må være sveipende.

Vi har nå forlatt det siste gode tiår i vesten, iallfall for et ordinært menneske. Knekken kom ved innførselen av såkalt Covid i 2019. Fra nå av vil pilen peke nedover, og den vil aldri peke opp igjen i all vår levetid. Århundrer vil kanskje passere før noe høyverdig kan leve i verden. Det blir som en pleiepasient som har brukket lårhalsen. Det blir ingen turer i terrenget etter det, for å si det litt forsiktig. Såkalt Covid var bare en av krisene. Andre vil introduseres. Åkke som, det kommer bare til å representere nye brå stup man aldri kommer seg fra.

Det betyr at en ung, ordinær person slett ikke har noen fremtid. Ikke kan man eie noe, ikke kan man ha familie, og man må kjempe for overlevelse ved hver korsvei. Er man barn, er man nesten garantert at en heks av en helsesøster vil manipulere i deg jødegiften i form av vaksinene på et eller annet tidspunkt. Det betyr redusert immunforsvar, dårligere generell helse, og redusert IQ, samt bokstavelig talt å gå rundt med urent blod i kroppen. En finansakrobat vil kanskje kunne ha et godt liv, som individ. Da kan man feste til solen går ned, figurativt og bokstavelig. Man må anta at noe slikt fortsatt er mulig, til og med i Sør-Afrika. Hvorom allting er, Sverige og Norge kommer til å være det nye Sør-Afrika. En ruin hvor de siste hvite mennesker blir jaktet ned av de multikulturelle horder. Tilbake står, hvis man er heldig, en primitiv virkelighet der man væpnet må gjemme seg bort. Institusjonene vil vedvare til siste slutt, for eksempel i form av bander av voldtektsmenn som kjører rundt i politibiler.

Et eksepsjonelt individ kan kanskje leve i en relativ rikdom, men familie, trygghet, bolig, slike ting vil være stadig mer utilgjengelig. Og får man barn, drepes barna, via hjernevask og sprøytenål. En ordinær person ender opp som en arbeidsslave, og den eneste komfort vil være å gjemme seg bort i den digitale verden på en liten hybel. Et eksempel er karene som kommenterer Warcraft 3 i kanalen Back2Warcraft. Dette er oppegående, middelaldrende menn. De kan aldri få noen familie, og har fortrengt det faktum at landet deres (Tyskland) har blitt en ruin. Istedet spilles det. Til livets slutt, eller til noen sparker inn døren. Noe som alt i alt ikke behøver å bli så lenge til. Vel, husangrep vil jo mest forekomme der det er noen kvinner å voldta. Der menn er, er ikke kvinner i disse onde dager.

Hvorfor endte det så? Overordnet sett skyldes vår død innførselen av kristendommen og oppstanden i slavemoralen det år 1789. Resultatet ble en selvmorderisk pskyose som preger sånær hvert menneske du skal møte. Du kan heller ikke snakke noen ut av denne psykosen, med mindre vedkommende er ung og samtidig et eksepsjonelt individ. Psykosen vil uansett forplante seg gjennom den brede masse, og før eller siden faller man tilbake til snittet (i psykose). Noen diagnoser kan bare kurere seg selv, og nå har tiden for den endelige kur kommet. Menneskene har anet det, derfor både fordobler de og tredobler de sin innsats med å tilvirke sin, og din bortgang. Don't drink the cool aid, som det heter. Alt det et vanlig menneske vil, er noe den livssunne ikke bør ville.

Den rent systemiske dødsprosess ble påbegynt i 1971, da man gikk bort fra gullstandarden. Resultatet ble en i historisk tid hittil usett ekspansjon av rikdom, med den påfølgende dekadense. Det har vokst opp generasjoner med vestlige mennesker som krever to ting. Man skal ha sin bortgang, og man skal ha sin luksus. Nå kan man snart få bortgang helt uten luksus. Denne økonomiske ordning var da heller aldri ment til å vare. Finanskrisen i 2008 markerte enden på det økonomiske systemet, basert på vestlig militærmakt som kunne påtvinge en verdensvaluta i form av dollaren. Istedet for å ta den nødvendige redusering av kapitalen, i et system basert på konstant ekspansjon, valgte man å overføre middelklassens velstand til storkapitalen. Nå søker man et lukket finansielt system, basert på leieforhold for de brede masser, og et monopol på vegne av megakorporasjoner, eid av en elite på i høyden 20 000 mennesker. Dog, i det begrepet antar man altfor mye. Med tillært passivitet og den offentlige hjernevask, har det vanlige menneske intet problem med sitt kommende slaveri, som ikke bare vil eksistere i økonomisk forstand. Medisinsk og åndelig skal det nye menneske være nok et produkt. Det man kan være sikker på, er at produktet helst bør være sterilt, litt som en plastdings skylt i prosesseringssprit. Den såkalte elite kan aldri bære navnet. Til det er de altfor definert av feighet og kombinasjonen av anglo-saksisk og jødisk blod.

Ta dem i akt for den evige Angler. Hamsun hadde evig rett.

Alle såkalte kriser skjer med dette i øymed. Overføringen av rikdom er ennå ikke komplett, inntil den brede befolkning står helt uten eiendom, og man har en ny digital valuta basert på kontroll og overvåkning. Modellen er det sosiale kredittsystemet i Kina. Opprør skal være umulig, i det åndelige gjennom indoktrinering og hjernevask, og progressisvt økende straffer hvis man utviser noe frihetsinstinkt, og i det fysiske, simpelthen fordi man har fått sitt immunsystem ødelagt av såkalte vaksiner og med det er avhengig av nye innsprøytninger. Forplante seg kan man heller ikke, slik at hvert oppstand blir å regne som manglende samarbeid fra spesielt plagsomme eller "gale" individer, som man behandler deretter. Ingen lommer av motstand skal finnes innenfor rammene til et system som vil myrde sine opprettholdere, for ethvert system må per definisjon kreve mer energi enn det gir. Det tenkende individ settes bak lås og slå under tvungen medisinsk behandling. Det vil prinsipielt og legalt sett ikke være noen forskjell på tenkende virksomhet og de verste former for schizofreni.

Utenfor dette lukkede, sterile kontrollsystem, venter barbariet, i form av den importerte multikultur. I lengden vil barbariet alltid vinne, og de som ikke omfavner barbariet, vil dø ut. Derfor ønsker jeg selvfølgelig barbari for min egen etniske gruppe. Dessverre er det vestlige menneske rammet av en langt fremskreden sivilisasjonssykdom, slik at man gjør seg selv til tamdyr med maske på mulen, slik det er. Vestlige populasjoner og det menneskelige potensiale vil følgelig få en sterk reduksjon i utbredelse, om noe overlever i det hele tatt.

Nå skal man spise kun 350 gram kjøtt i uken, i følge teknokratene. I mellomtiden spiser jeg minst 350 gram kjøtt dagen. Kjøtt er da også viktig for hjerneutvikling og hjerneaktivitet. Helt uønsket for den kommende slavekaste, selvfølgelig.

Når jeg tenker tilbake til visse av mine egne definerende år, 2006, 2010, 2013, er det slående hvor godt man hadde det, selv på dette sene stadiet. Vestlig sivilisasjon hadde nok andre, absolutte høyder, og timen var allerede den gang, svært sen. Da venstresiden tapte valget i 2016, stengte de ned internett, og så kom krisen, egentlig den økonomiske overføringen i 2019. Vel, andre mennesker rundt meg hadde det godt. Selv var jeg i helvete. Dette skyldes nok deler av min forlengende egenskap, gitt i arv for meg fra min familie. Jeg er kjennetegnet av autisme og sterke patologier. Min familie preges av fortregning og fornektelse i langt større grad enn hos andre mennesker, og dette er noe jeg selvsagt også har tatt del i, til min store ulykke. Utover det er det vanlige menneske definert av den glade overflate. Man er, slik det er, helt flat. Det er denne overflate som gjør at lettvekterne humørløst finner det for godt å forfølge meg, bare det uvises snevet av tanke og livsutfoldelse. Dette gjør man fordi man har blitt programmert til det. Man er som plastikk i hendene til teknokratene. Dette var det man alltid ville. Ens egenvilje var alltid det sosiale konsensus, hva enn styggedommen var. Før ville man bli angrepet eller fordrevet som kjetter og heks. Brenne meg ville de aldri fått til, til det er jeg altfor krigersk. Som abstraksjon kun: En øks i skallen den gang, en kule i knotten nå, det er forhåpningen om det som venter de som gir sitt skrålende oppmøte, selv om det naturligvis skulle bety slutten for meg. (1)

Forleden så jeg en video om en kinesisk dame som hadde fått stengt hver bankkonti og betalingsmulighet. Uten hell måtte hun gjøre ansiktsregistering på sin mobil, hvor det ble krevd at hun poserte med åpen munn. Det kinesiske anti-verdighetssystem er den modell som også venter oss i vesten. Under enhver menneskelige verdighet har memen cuck-face blitt gjort til virkelighet. Jeg skal sabotere. Når banken ber meg om opplysninger om hva pengene skal brukes til, kommer jeg til å gi tilfeldige eller misledende svar. Garbage in, garbage out er tilsvaret for et veritabelt søppelsystem. Samme fremgangsmåte anbefales for alle andre. Denne type sabotasje må utføres når muligheten byr seg. Det er første og viktigste trinn mot frigjøring.

Den store ironien er at det er min egenskap som helvetesinnvåner som gjør meg særlig rustet til å leve i denne vonde tiden, om tiden nå blir lang eller kort, gitt hvilket oppmøte man får på dørene. Tiden er i alle tilfeller en illusjon, sies det, og i så fall er oppmøtet garantert. I meg er et underliggende raseri og en sardonisme som gjør at jeg faller for ingen triks. Ikke mer, etter at jeg nådde en viss alder, og jeg gjennomskuer hver en løgn og patologi, noen ganger hurtig, noen ganger tar det lengre tid, men gjennomskue det gjør jeg. Det er den type raseri som gir en slags beregning og avstandstaken, der de grandiose narsissistene er blatante og arter seg som de gribbedyrene i Dark Crystal-serien eller filmen. Skeksis, tror jeg de dyrene heter. Der har man redusert seg selv til tegneseriefigur. For min del blir jeg redusert til en motstander av tiden. Noe annet får jeg ikke være. Alle dører slamrer i lås for den som er uenig og bestrider. Slik drepte man i Germania. Her skriver jeg i fortid, for Germania har allerede avgått ved døden.

Siden jeg allerede hater menneskene, gjør det meg ikke så mye å leve hele livet på flukt. Du kan til og med si at jeg er ulykkelig om jeg ikke er på flukt, fysisk eller i ånden. Som individ har jeg det altså fortreffelig jo verre det blir, og det sier jo intet godt om meg. Jeg blir som finansakrobaten som fester til solen går ned. Mer enn han, denne umoralske døgenikt, vet jeg at det er et mørke som venter. Fravikelsen av gullstandarden var egentlig et bål, det var likbålet til vestlig sivilisasjon. Man har varmet seg på glørne frem til nå. Tilbake vil det bare være kald aske. Jeg også, er en som forhutlet står der i en eller annen utkant, forsøker å få litt varme fra de aller siste glør, og så er det over.

Da venter det sterile kontrollsystem og mennesker i robotform, helt uten humor eller vidd, eller tanken fri, alt det jeg mener gir livet en slags verdi. Etter det venter barbari, barbari, barbari, med svartmuskede kropper kveilet sammen i kamp, en evighet med analvoldtekter, klankamp og lalling med tungen. Den absolutte orden i form av teknokratene er meningsløs, for derfra kan ingenting spire og ingen utvikling skje. Det absolutte kaos med barbarene er meningsløs, fordi dette kaos representerer evigheten. Det er altså det samme med alt gnålet som finnes i en evighet. Utifra en av disse tilstandene, eller begge, vil jeg se en utgave av meg selv komme. Et blondhåret barn med øks. De gapende sår øksen tilvirker, skal skape mening, der barbarene og teknokratene ikke kan. Hva er denne mening? Kjære vene, det er jo skjønnheten, samt den brutalitet og voldsmakt som står som betingelse og opprettholder. Gudene skal vite at vi var ikke grusomme nok, når trell, kvinne og teknokrat fikk tale, og når barbarene fikk lande på våre kyster, helt uten sverdslag. Pisk og sverd, og fargerike blomster, det er hva jeg vil ha. Pisk for kvinnen. Sverd mot barbaren. Blomster til krigeren.

Alltid mot de mange. Alltid for de få.

(1) Originaltekst lød: Brenne meg ville de aldri fått til, til det er jeg altfor krigersk. En øks i skallen den gang, en kule i knotten nå, det er det som venter de som gir sitt skrålende oppmøte, selv om det naturligvis skulle bety slutten for meg.

Det mente jeg selvsagt ikke. Derfor skrev jeg det heller ikke. Angiverne kunne bruke uttalelsen mot meg. Istedet gjorde jeg uttalelsen til abstraksjon kun, noe man tenkte seg, som man håpet. Må dessverre ta disse grepene, grunnet angiverne. Samtidig er det viktig å ta vare på opprinnelig uttrykk, som selvsagt var best.

Bomtur + Vurdering

8/22/2023

Hadde en rett-tur og en bomtur i dag. En ganske ille en. Vil ikke gi detaljene. Ble så utmattet at jeg rett og slett må ta en dag fri. Bare rydde, kaste ting og stelle, som Huma i sin hage etter døden. Det er dumt, fordi jeg begynner å få dårlig tid.

Er ekstremt opptatt i disse dager, og kan ikke forholde meg til noe.

Det er også noe ekstremt viktig jeg må gjøre, som jeg ikke får ferdigstilt før etter at flyttingen er over.

Tenkte å skrive to tekster, i tillegg til fiksjonsfortellingene jeg har nedskrevet på et ark. Disse to tilleggstekstene er:

Det siste gode tiår

Vurdering etter flytting (sikkert annen tittel)

Blir for høytravende for meg nå. Er ekstremt basic nå. Er sliten.

Kan gi en grunnleggende vurdering:

Jeg har begynt å få kalde føtter angående siden og angiverne. Det er minst to av dem. Disse vil være der hver gang jeg skriver en tekst, hver gang jeg har en begivenhet, eller hvis jeg skulle få til en utgivelse, klar til å sabotere. Tiden er svært giftig. En kvinne, la oss kalle henne Ofia Ana i partiet Blødt, tilvirker til og med politiutrykninger for ordinære Twitter-meldinger.

Har vurdert å bytte navn, men det er sikkert å dra det for vidt.

Hvis jeg skulle lage en ny, bedre hjemmeside, med litt samme profil som den jeg har nå, vil angiverne og problemene hundredobles. Jeg vil måtte ad nødvendighet leve et liv som en offentlig aktivist, i konstant konflikt med politi, myndigheter og under snikende angrep. Det er jeg kan hende ikke sterk nok til.

Samtidig føles det ikke riktig å alltid flykte hver gang venstresvina glefser. Det gjorde jeg sist. Hadde en metode for å bli kvitt dem da. La alt sammen brakk, inntil de hadde glemt meg. Mine fiender den gangen var situasjonelle. Det aner meg at demonene nå vil følge meg, også til nye steder. De har alt infiltrert mine lysende steder. Ikke så farlig der. Alt som vil være der er esoteriske og filosofiske samtaler, samt erotikk. Men prinsippet gjenblir. Alt nytt vil utsettes for de samme angrepene. Og dette stedet er kompromittert. Kan hende har levetiden blitt ytterligere avkortet. Slutten nærmer seg raskt.

Kan hende er det bare noe jeg har fortalt meg selv at jeg er avhengig av eksponering og narsisstisk feed. Det vil kan hende være bedre å gjøre alt sammen eksklusivt. Jobbe i det skjulte. Det offentlige internett er alt myrdet.

Skal ikke legge all skyld på mine venner, men både jeg og mine venner er boomer-tier når det gjelder teknologi. Av den grunn har jeg hatt vansker med en ny side, og av den grunn har de hatt vansker med å fepple seg til nye plattformer, for eksempel Minds eller noe annet funksjonelt. Minds funker bare halvveis, men du skjønner poenget. Der kunne man hatt lukkede grupper som tjente samme funksjon som denne siden. Facebook utgår, naturligvis. Det er livsfarlig for meg å være på Facebook, og man blir sensurert og overvåket i tillegg til anmeldelsene. Jeg pådro meg en av demonene derfra.

Ja, for tiden vil kanskje komme der man må gå helt under jorden, enten på det åpne nett, eller dark web. Får venstresvina nyss om deg, vil angrepene fortsette. Man må finne et sted der de ikke kan nå, som likevel har muligheter for besøk og interaksjon.

Trenger ikke engang fullføre min tekst-syklus, før jeg terminerer her, i prinsippet.

Denne siden har fungert som min offentlige dagbok, hovedsaklig rettet mot mine venner og allierte. Derav flittig bruk av indre sjargong, og den frimodige ytring og væremåte. Med tiden ble skikkelser som slett ikke skulle være her, klar over siden. Enten fordi jeg på uklokt vis inviterte dem, eller de fant meg via google-søk eller via facebook, som den ene demonen.

Ja, så kanskje bør man ikke være tilgjengelig på google-søk. Kanskje bør man ha en ordning der unge nazister vouches inn. (humor, men det ser jo ikke monstrene).

Det er hva jeg tenker. Fordelen er at jeg behøver ikke å ta en avgjørelse nå. Det er en klok mann som kan ombestemme seg, og skifte rute.

Fy faen så sliten jeg er. Jeg prøvde hardt, og ble straffet for det. Slik er livet til krigerne. Derav denne rudimentære tekst, som fortsatt rommer hovedlinjene.

En kjøttfull opplevelse

8/21/2023

En av mine hemmeligheter er at jeg i min barndom ved et uhell sprengte av en kinaputt i vaginaen til en tolv år gammel jente. Heldigvis klarte de å rekonstruere sprengstedet. Hennes senere sex-partnere klaget i etterhånd på at hun var vel vid. Det skjønner jeg godt. En kjøttfull opplevelse.

Gjentakende varsel

8/21/2023

En tilsvarende brunsvart møll som døde ved min sengefot, har nå dødd på karmen av min ytterdør. Selv om den er død, sitter den fast litt under skulderhøyde. Jeg ser den hver gang jeg går ut av huset. Det kan hende mine evner som shaman er begrenset, men fortolkningen av denne form for synkronisitet og dødsvarsel synes å være temmelig åpenbar. Budskapet er viktig nok til å gjentas. Jeg er en død mann ... på dette stedet.

Hvordan jeg gjorde narr av politiet

8/20/2023

Alright. Tenkte jeg skulle få ned denne beretningen, før detaljene går tapt. Det som skjedde viser de ekstreme forhold som omgir mitt liv, og min måte å få hevn og oppreisning. Som jeg har skrevet flere steder, det er når jeg ligger nede at jeg er på mitt farligste.

Jeg hadde altså nettopp ankommet Rumle-elven, fra motsatt retning av det jeg vanligvis gjør, følgende en hel masse sideveier gjennom mørket. Klokken var blitt elleve. Riktignok hadde jeg med meg en hodelykt, men jeg orket ikke å stå og lesse varer ved nattestid. Småting kunne falle i gresset uten at jeg så. Istedet dro jeg med meg det viktigste, sekk og poser og sånt, og satte meg til ved familiebordet som nå står som det eneste møbel i leiligheten. Derfra drakk jeg meg pære full, som vanlig. En six pack, ikke sant, og det er nok, ikke sant, fordi jeg var sliten, ikke sant. Dessuten trengte jeg å roe ned etter antakelig tre energidrikker. Uten ville jeg ikke få sove på lang tid, og jeg hadde jo ting å gjøre ved morgendagen. Under drikkingen surfet jeg på mobilen, og skrev notater og forslag til (syke) historier på mine notatark. Skulle hente en madrass, det orket jeg ikke, det gjør jeg neste gang. Fordelen er at selv om jeg lå på bare en matte, brukte jeg en pakke laken som pute. Det var altså ikke så ille.

Morgenen etter inntok jeg min mæl ved det selvsamme bord. Jeg orket ikke dusje, engang skifte klær, siden jeg uansett skulle tilbringe dagen i bilen. Klokken var blitt rundt 12 da jeg bega meg ned til bilen for å lesse ut. Jeg så ikke frem til oppgaven. Saken er at jeg hadde pakket store pappesker med bøker så de var ganske tunge og vonde å bære. De hadde jeg plassert inne i bilen, lagt en håndduk over som en slags ny bunn, og lesset eskene helt til topps med hovedsaklig lette pocketbøker. Først da eskene var helt fulle, ble lokket senket. Alt for å få med så mye som mulig. Hver tur er jo en stor investering. Nå måtte jeg bruke hendene til å bære disse bøkene opp til loftet, før jeg tok til med eskene. Bær i hu at opp til meg er det en ganske trang trapp. Den er trang selv om jeg har tatt ned rekkverket.

Mens jeg stod der og pivdes over min kommende oppgave, seilte det intet mindre enn en politibil inn på gårdsplassen. Bilen parkerte ved siden av meg, og ut kom to politifolk. Vanligvis pleier jeg jo å få intense fryktreaksjoner bare ved å se politiet på avstand, og det var ikke annerledes nå. Jeg gjorde slette miner til godt spill, men de kunne antakelig se at jeg var nervøs. Det var også lett å tenke seg at de nå endelig hadde fått noe på meg, og at saken var ganske alvorlig. Politimennene var høflige. Det har også vært tilfelle med mine mange interaksjoner med politiet den siste tiden, avhør dess mer. De får vel mer ut av folk på den måten. Jeg har sett det samme fenomenet når det gjaldt avhøret av denne incel-drapsmannen oppe i Canada, som kjørte ned ti mennesker i en varebil. Han som foretok avhøret fikk vedkommende til å innrømme alt, inkludert sine motiver, simpelthen ved å være imøtekommende og høflig.

Jeg lurte jo på hva de ville, og hvordan de for den del hadde funnet meg så fort. De sa de bare ville prate og stille noen spørsmål. Det gikk jeg med på. Hovedsaklig lurte de på hva jeg drev med. Til det svarte jeg at de så jo at jeg flyttet, henvisende til det lasset jeg hadde bak i bilen. De lurte på om jeg kjente noen i området, og jeg oppga vagt mine få relasjoner og bekjentskaper. De lurte på om noen av de jeg kjente hadde samme meninger som meg, og om vi planla å møtes snart. Jeg svarte at jeg nok ikke kjente så mange med de samme meningene, men at jeg håpet på å treffe noen, og kanskje møtes ganske ofte. Tilslutt lurte de på hvor jeg bodde i disse dager. Jeg svarte at jeg fortsatt bodde oppe i Malm. De lurte på hva min nye adresse var, og om jeg hadde tenkt å bytte bosted snart. Jeg svarte at adressen jo var den vi stod på, så den måtte de da vite, siden de hadde funnet meg. De ville gjerne høre adressen likevel, noe jeg oppga. Så maste de om at jeg burde skifte adresse i folkeregisteret, så de kunne ha oversikt. Jeg sa at det var man ikke pålagt å gjøre før åtte dager etter flytting. Siden jeg jo fortsatt hadde bosted oppe i Malm, behøvde jeg altså ikke å gjøre det før ut i september. Dessuten var jo Malm min hovedbolig ennå. Hit kom jeg enn så lenge bare for å lesse varer.

Nå uttrykte jeg min bekymring for at naboer og huseier skulle se mitt "eminente" besøk. De sa at det sikkert ikke var noen som så noenting, og at dette bare var en kort visitt. Huseier var på jobb rundt denne tiden, men jeg har da også naboer. De forsikret meg om at de snart ville de dra, etter å ha påsett at alt var i orden. Jeg måtte jo undre hvordan de hadde funnet meg. Det ville de ikke oppgi, annet enn at de "hadde sine metoder." Fortsatt var jeg nysgjerrig, og jeg la frem alternativene. Enten hadde de altså sett mitt bilskilt fra veien, eller da jeg kjørte rundt ved nattestid, uten at jeg merket at det faktisk lå politi bak meg. Det kunne også hende at de hadde lest fra bloggen min hvor jeg ville være, eller at noen hadde fortalt dem det. Aller sist kunne de ha lest av min lokasjon via mobilen. I alle tilfeller er det hårreisende. I det aller minste er det her snakk om et tett samarbeid mellom etater langt fra hverandre i fysisk lokasjon, og ikke minst en påminnelse om den stadige overvåkningen vi befinner oss under, globalistenes kontrollbehov, og hvor mye interesse politiet nå har fattet for min person, gjøren og lading (av pistoler). Hvordan dette besøket var mulig, fikk jeg selvsagt ikke vite, på samme måte som jeg ikke får høre hvem mine angivere er. Der har jeg som sagt mine klare mistanker, men i spørsmålet om hvordan de fant meg, vet jeg faktisk ikke. Også himmelropende at det skjedde på så kort tid. Jeg hadde knappest satt min fot på stedet, for i helvete.

Politimennene så min misnøye og må ha følt seg ille til mote, så de tilbød meg å hjelpe til med å bære inn. Det sa jeg ja til, og la til at det var meget snilt. Siden jeg hadde pakket eskene selv, visste jeg hvilken av dem som var den letteste. Denne grep jeg altså i hende så fort som mulig, og sa at jeg viste vei. Politimennene halte ut hver sin og sa at de kjentes tunge ut. Jeg sa at jeg var enig i at de var litt tunge, men at når jeg greide det, måtte da vel de også gjøre det. Dette sa jeg med et skjevt smil. Jeg gjenkjenner fenomenet fra militæret, og dette er jo i praksis militærtypuser satt i arbeidslivet. Jeg hadde ufordret deres manndom, og de ville ikke vise svakhet i mitt påsyn, selv om jeg allerede nå så at løftet gjorde vondt. Jeg ba dem følge etter. Så sammen satte vi opp trappen. Jeg først, og politmennene strevende etter.

Selv om jeg hadde den letteste byrden, må jeg innrømme at det var tungt og vanskelig, og det gjorde innmari vondt i hendene. Men jeg konsentrerte meg om ikke å vise ubehag. For politifolkene var det langt, langt verre. Jeg visste meget godt at eskene de hadde fått var massivt tunge. Etter at jeg hadde nådd toppen, så jeg hvordan de sjanglet bare i forsøket på å holde lastet løftet. Ikke kunne de hvile heller. Til det var trinnene for smale. I mitt påsyn gikk det galt. Like før den fremste politmannen skulle ta det siste steget, falt han fremover, samtidig som hele sulamitten revnet. Ut spilte bøkene i en eneste stor haug. Noen rant ned trinnene. Jeg bannet, fordi jeg er glad i mine bøker, og hjalp politmannen med å få dem ute av veien. Den andre politimannen greide møysommelig å ta seg opp forbi oss. I mellomtiden ble jeg opptatt av å sanke opp alt som hadde falt ned. Heldigvis var det mine minst verdifulle bøker som hadde fått medfarten, som sagt. Bare pocketbøker. Jeg bestemte meg rett og slett for ikke å neurotisere mer over det nå.

Inne i stuen krevde politimennene å få kjenne på min eske. Jeg sa at de ikke skulle gjøre det, noe som gjorde at de gjorde det. Ansiktsuttrykkene var makeløse når de kjente hvor lett min last hadde vært. Har du hørt meg le? Jeg lo hardt, hemningsløst og lenge. Jeg er på høyden ved min høyde, likesåsom jeg er på bunnen av mine dyp. De kunne ikke gjøre noe, bare ta det med humor. De hadde jo selv tilbydt seg hjelpen med å bære inn. De beklaget til og med at de hadde mistet bøkene mine ned trappene. Jobben ble fullført, men de neste eskene ble båret opp av to mann, der jeg måtte trå til en av gangene. Utspøringen var visst over, og vi veklset noen høflige ord. Så forlot politibilen stedet.

Det er kanskje en symbolsk hendelse, men jeg mener likevel at den er viktig. Politiet bør ikke være politiet, de bør stort sett være manualarbeidere. Det er både rett og rimelig at de bærer for meg. De burde slett ikke ha anledning til å trakassere en av landets edleste sjeler, samme under hvilket påskudd. Ytterst sett burde jeg vært deres herre, ikke hva enn for ondskapens kraft de tjener nå. Så jeg liker å se det slik at politibilen kom seilende inn på min gårdsplass, fordi de ivret etter å komme meg til hjelp.

Jeg tilbrakte resten av dagen med å få opp noe smått og sortere det som allerede er innendørs, stort sett i store stabler. Så var det å forberede seg på hjemturen. Det tar meg alltid lang tid å komme i gang. Kjøleskapet var blitt skjevt, fordi et av bakhjulene hadde sunket inn, uten grunn. Den forrige beboeren som hadde tatt ned røyvarsleren, røsket istykker gjengene i plast i samme slengen. Problemer, problemer. Jeg dro inn til Rumle-elven, konstanterte at madrasseiersken var bortreist, og spiste en tidlig middag. Det ble en lang dag, og kveld, og en liten natt med kjøring, og mere skal det bli. Nå får man håpe at politiet konstanterer at her kan intet gjøres, og holder seg langt unna. Og hvis de ikke gjør det, kan man håpe at de gjør litt nytte for seg. Jarlen er opptatt med annet.

Kort rapport

8/19/2023

Jau, har fullført turen ned og opp. Ned gikk greit. Opp var litt hardere. Tenkte forsåvidt utstrakt i bilen. Har mange skriveplaner nå. Av en eller annen grunn hadde jeg en snickers som forsvant fullstendig. Rart. Ikke kan jeg huske å ha spist den heller. Urovekkende når slikt skjer. Jeg liker heller ikke når folk kommer kjørende inn på motorveien fra ramper i full fart, uten å gjøre mine til å sakke ned.

Det blir nok for mye å få ned alt på denne tiden. Om jeg kjører tredjehver dag, blir det maks fire turer. Får ringe min tante snart. Jeg har en personbil i full størrelse. En slik personbil er egentlig ganske liten når det kommer til stykket.

Har etterhvert blitt vant til å kjøre langt, men det forandrer ikke at det er krevende, og at jeg ikke vil rekke det.

Det er selvsagt mange ting som står på tapeten. Etterhvert skal jeg fortelle en ganske sprø historie på denne bloggen. Den som ikke rulles inn på sykehjem, får se. Jeg har også en svært viktig oppgave jeg ikke kan si hva er, som vil ta tid og må tas over mange bolker.

Det alt. Fred ut. Krig inn.

Edit: Uff, og nå nappet jeg meg selv i barten da jeg la hodet for langt tilbake da jeg skulle drikke og nappet meg selv i barten. Likte det ikke.

Edit2: Leter etter en av mine mest geniale tekster i rotet. Hele 805 .txt dokumenter kommer opp, og da er ikke medregnet worddokumenter, og visse tekster, som bare finnes i zip-filer. Fant forsåvidt ut måter å forhåndsvise tekster, samt muligens søke i dem på grunnlag av tekst i dokumentet. Men det er viktig for meg at dateringen ikke forandres. Da er alt tapt, gitt den planlagte systematisering. Er sikker på at denne teksten må være der et sted. Så spørs det hvor klokt det er å poste den. På grunnlag av alt det andre jeg legger ut, får jeg lyst til å legge denne ut med :) Men først må jeg altså finne den. Huff, det blir del av det større arkiveringsarbeid.

Budskapet

8/19/2023

Det ringes på døren. Et høylydt skrik kastes gjennom boligen. Kvinnen siger sammen i trappen. Noen timer senere bæres hun ut på båre, iført oksygenmaske. Barna hadde låst seg inn på hvert sitt rom, i forsøket på å fortrenge sine nye virkelighet.

Sønnen utvikler en alvorlig rusavhengighet og blir etterhvert sprøytenarkoman. Dette er en smerte som aldri kan siles bort. Han ender sine dager på en knøtteliten, skitten hybel, etter å drevet bort siste rest av venner og sympati.

Datteren forsøker å jobbe problemene vekk. Det ender med at hun nesten jobber seg ihjel. Alltid den flinke piken. Hun venter på det klapp på hodet hun aldri mer kan få. Istedet vandrer hun ned sterile kontorer, med en like steril livmor. Stort sett alt av inntekt går bort til sosialpenger for trygdesnyltere, innvandrere og lauskatter.

Kvinnen legges inn på aldershjem så tidlig som i femtiårene. Siden hun aldri rører seg, går gangfunksjonen tapt. Pleiepersonalet får aldri riktig kontakt med henne, der hun sitter i rullestolen med et pledd over fanget. Hun svarer mest i korte setninger og ved bruken av enkeltord.

Så er det kanskje en fordel ikke å blande seg i saker man ikke har noe med.

Hvem skal beskytte meg?

8/17/2023

Har nettopp glefset i meg en fjordland og er på vei ut døren. Kjøre langt snart. Tenkte å hamre ut disse betraktningene først. Argumentene må ad nødvendighet være sveipende og kortfattet.

Så hva er saken? Jeg har nylig blitt trakassert av politiet igjen. Denne gangen var ikke konsekvensene så alvorlige, men man kan se for seg at de i fremtiden vil bli det. Husransakelse, vilkårlig fengsling, og ting man ikke kan overskue. Det er også på rene at jeg har angivere som nitidig leser denne bloggen, samt nå abonnerer og ser på min engelske lysalvkanal. Målet deres er å finne noe, hva som helst som kan brukes mot meg. Når den ene løgnen ikke funker, må de ty til noe annet.

Jeg har selvsagt mitt på det rene. En mann i min posisjon må ha det.

Ytterst sett er målet til politiet, og globalistene/angiverne de arbeider for, å true meg til taushet. Hvis det ikke går, å bringe meg til taushet. Metoder kan være å trakassere over tid, og forsøke å få inn små stikk der det går an. En aktivist jeg kjenner ble trakassert over lang tid av politiet, inntil han trakk seg fra all aktivitet. Dette er en person jeg har stor respekt for, og han oppnådde langt mer enn jeg noensinne vil gjøre. Jeg kan heller ikke fortelle andre hva grunnene deres er, men kjensgjerningen er iallfall at de såkalte myndighetene oppnådde sitt mål der.

Min tanke er å øke kostnaden for dem. Det skal være dyrt å angripe meg. På alle områder, vil jeg legge til. Det er også gitt at jeg ikke har tenkt å bøye av, men gjøre mer av det jeg gjør. Skrive, skrive, som det het seg i et manus. Enkeltindivider er det lett å isolere og knuse, spesielt over tid. Ikke så hvis de har forsvarere. De såkalte myndighetene forregnet seg med Haaland, men slapp unna med det. Nå kan de gjøre det samme neste gang.

Men min tanke om å bli en offentlig person, var nok forkjær. I tillegg til å være en ekstremkunstner og (ekstrem?)filosof, kan jeg vel med en grad av presisjon beskrives som en høyreekstrem anarkist i disse dager. Politikk vil ikke være mitt hovedområde, men av og til vil jeg komme med politiske ytringer og skriving.

De som kan tenkes å forsvare meg, og som forsvarer andre, er jo venstremiljøet rundt Steigan og Derimot, samt det konservative miljøet rundt Document. Mitt håp var at de ville skrive om saken, dersom disse angrepene fortsetter. Problemet er at dissenter-venstre ikke kan vedstå mine høyreekstreme trekk, samtidig som Document ikke kan vedstå mine høyreekstreme og anarkistiske trekk. De vil altså bare skrive om saken dersom overgrepene er helt blatante. Hvis jeg fengsles i månedsvis uten grunn, som eksempel, eller under påskudd som ikke holder vann.

Det er selvsagt i tillegg faktorene at jeg er mangefasettert på en måte som gjør at jeg ikke blir forstått, og ikke særlig sympatisk. Ei heller forsøker jeg å være sympatisk. Folkeviljen vil nesten alltid være imot meg.

Det har heller ingen hensikt å få sider som Nyhetsspeilet og Nordisk motstandsbevegelse til å tale min sak. De har bare innflytelse innefor sin sfære. Nyhetsspeilet har i mange år talt saken til Synnøve Fjellbakk Taftø, som ble utsatt for vilkårlige angrep fra psykiatrien i to tiåar, samt tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering, for å ha kritisert Brundtland-administrasjonen. Det har ikke forandret noe for henne, hva gjelder oppreisning. Jeg vil bli bare et nytt ansikt og offer blant mange, med et ødelagt liv.

Offentliggjøring av navn og person vil også bringe andre ulemper. Jeg vil aldri komme inn på noe etablert forlag, noen gang. I Norge skyr man kontroverser. Jeg tviler på at noen vaksinemotstander kan få utgitt bok. Jeg er selvsagt mer enn bare en vaksinemotstander. Angivere vil da også se sitt snitt til å kontakte arbeidsplasser og folk du har forbindelser med. Dette skjedde min venn, så jeg vet at det er tilfelle. Jeg har også blitt angrepet på samme måte, tidligere. Denne vennen var åpen om sin identitet, men det hjalp ikke. Trekket med å offentliggjøre min identitet, blir å legge seg åpen i håp om at fienden ikke vil angripe deg. Det er jo nettopp det din fiende gjør. Problemet er å anta ridderlighet hos disse svina, noe vi edle sjeler er tilbøyelig til å gjøre. Slik en mann er, slik ser han. Jeg er ridderlig. Politiet og angiverne er larver og igler, som bare skal skade, om de kan.

Hvis jeg på den annen side fortsetter som nå, vil trusselen fra de såkalte myndighetene henge over meg som et Damoklessverd. Angiverne vil forsette med å angi alt det jeg gjør, og myndighetene kan tenkes å gå til aksjon på et tilfeldig tidspunkt, med et påskudd de graver opp. Show me the man and I'll show you the crime, som det heter.

Det jeg tenker nå, er at om jeg ikke offentlig går ute med navn og slikt, kan jeg fortsatt anta en offentlig persona og identitet. Det er tross alt ingen som forfølger Nordisk motstandsbevegelse for å være nazister, eller Nyhetsspeilet for å være konspirasjonsteoretikere. Man må ha mentale knagger for disse idiotene å henge noe på. Hvis ikke forstår de ikke noe, og får panikk. Midwits og 100IQ sjiktet er den største trussel mot den tenkende.

Jeg kunne lage en side, kalt rikstroll.no eller noe, der jeg gjør det meget klart hvem jeg er og hva jeg gjør. Så blir det å angripe anarkisten for å være anarkist, som å angripe nazistene for å være nazister. Det er ingen som gjør det. Spillet og fiendeskapet foregår i det åpne, og ikke via skjult angiveri. Ved å anta en offentlig profil, men ikke gå ut offentlig med navn, vil jeg være en størrelse som er kjent nok til ikke å vilkårlig angripes i det skjulte. Jeg vil få flere støttespillere, og selvsagt, flere fiender. Sist var jo mengden med fiender og deres lesing med lupe det som gjorde at jeg trakk meg. Jeg utstod ikke tanken på at disse larvene fulgte med på mine sider. Nå skal jeg trå over den terskelen. Bli sterkere og mer av det jeg er. Jeg er en urgammel kraft som har våknet til liv, og skal ha mitt virke, for en tid.

En dag vil myndighetene forsøke å internere oss dissentere i leire. Da har jeg fått den krigen jeg ønsker meg. Jeg har en bror som er politimann. Av oss er jeg sterkere, og langt, langt mer intelligent. Gjør matten sjøl.

Det er altså mine kortfattede betraktninger rundt saken så langt. Mer tenkning må selvsagt gjøres.

Klar for blast off

8/16/2023

Et nytt lass er pakket og bilen er klar til å kjøre i morgen. Med meg har jeg fått fem store bokesker med bøker. Dessverre er det en 30-40 bøker igjen. Jeg har også fått med en stol, kanskje 11 skoesker, diverse smått, en liten eske bøker, og en enda mindre pakke bøker, samt noen brettspill. Samtidig har jeg sikret godt utsyn bakandt, fordi dette er, øh, alfa og omega for meg. Mest omega, men du skjønner hva jeg mener.

Men det går for tregt. Ble sliten etter den siste turen, og kastet bort for mye tid. Prioriterte andre ting, når sant skal sies. Dessuten ble en av dagene stjålet fra meg på svært ubeleilig vis. Jeg er usikker på hvor mye av det jeg bør redegjøre for, og på hvilken måte. Her må jeg nøye avveie flere hensyn .

Åkke som, det er nesten utenkelig at jeg skal kjøre en av retningene hver dag etter dette. I så fall vil jeg, om jeg kjører opp og ned i suksessive dager, og siden har en dags pause, kun få til fire runder. Det kan være for lite. Vel, der andre pleier å krype til korset, kryper jeg til min tante. Hun disponerer en kjeller i Trondheim. Jeg får til fire runder dit på samme tid som det tar meg å kjøre en runde til Rumle-elven. Dermed kan jeg bruke et par dager på å hive over det som blir til overs, dersom det skjer, og heller hente det senere. Turen dit vil også være avkortet. Min tante har forøvrig en historikk med å berge min rumpe når det behøves. Det var jo hos henne jeg bodde da jeg var solgudens tjener. Jeg husker fortsatt de mange keramikkopper med vin jeg "lånte." Da var jeg en soldat av Mithras.

Ikke bra for helsa dette, jeg lever som et svin bak rattet. Det er vel noe det samme som gjør at mange trailersjåfører har dårlig helse. En dame har lovet meg en madrass, noe som er kjærkomment. Men jeg vet ikke om jeg orker å hente den på kvelden der nede. Blir for mye styr, når hjernen uansett er i ferd med å koble av. Så det blir leiet til Marcus Aurelius nå. Les: Gulvet.

Erfaringsmessig kan det ta tid, og innebære komplikasjoner, å få opp internett. Det er svært irriterende. Ikke at jeg trenger det med en eneste gang, men jeg har lyst til å rykke fremover. Kan selvsagt skrive nettløs en stund. Hva har jeg på tapeten. Vel, det er tre syke historier. Den ene kort, de andre lange. Det er også dette foredraget. Prinsipielt bør ikke dette være noe problem, men jeg løper en risiko ved å skrive disse historiene, siden jeg som jeg har hintet til en stund nå, har fått nye angivere etter meg, samt uønsket oppmerksomhet fra flere hold. Det prinsipielle er da også i ferd med å gå tapt i vesten, inkludert i de organer som burde være definert av dem. Men som en venn av meg sa: "De vil at du skal leve i frykt." Sist dette skjedde, la jeg ned min Youtube-kanal under navnet Lysalv. Pensjonerte den for noen år, tror jeg det var, inntil det i nyere tid ble gjenfødt på Odysee. Nå akter jeg ikke å vike. Den rollen jeg fyller er viktig. Deres håp er å true meg til taushet. Det vil aldri skje. Istedet vil jeg gjøre mer av det jeg driver med. Skrive ekstreme tekster, håne øvrigheta og institusjonene ... og ... berøre det sublime innen kunsten og filosofien. Jeg har bare forakt til overs for disse angiverne, og de kommer aldri til å få noenting på meg.

Tanken har dog slått meg om jeg ville vært tryggere som en offentlig person. Det er dyrt å stå alene, som det heter, og det er lettere å trakassere og knuse noen som står helt uten støtte, fordi det kan skje uten konsekvenser. Det prinsipielle har som sagt gått tapt, og de mest ærverdige institusjoner fungerer nå som terrororganer på vegne av globalistene og feige angivertypuser. Det vil være for åpenlyst for dem å gå etter offentlig kjente dissentere, slik som Alternativ Media, som eksempel. Kanskje det ideelle for meg ville vært å etablere meg offentlig som dissenter og ekstrem kunstner. Det første kan jeg gjøre nå, simpelthen ved å kaste min maske og opptre under fullt navn. Det andre krever nok litt aktivitet og arbeid, men det kan gjøres. Legge ut tekster og slikt et sted, under fullt navn. Bare en tanke. På den måten vil iallfall medier som Derimot, Document og Steigan kunne tale på mine vegne, dersom jeg angripes. Mainstreammedia har som kjent holdt tyst under prosessen mot Haaland, noe som var det mest graverende overskridelse av mandat noensinne. Men media er korrupt, og rettsvesenet er korrupt. Han kommer ikke til å få noen oppreisning for å ha blitt innlagt i ni dager for å ha postet noen lenker på facebook om statistikk, lenker som overlegen innrømmet ikke å ha lest, før hun på vegne av en maktperson utførte dette vanvittige overgrepet mot en kjent vaksinemotstander. Den saken, ble i det minste omtalt. Jeg må sørge for at noen kan tale på vegne av meg. Bare en vurderende tanke i denne stund.

Mens vi venter på Cæsar, pleier en relasjon å si. Cæsar ville vært den beste støttespiller, fordi han kunne ta seg av problemenes opphav med blankt stål. Jeg drømmer om den dag der ingen kan forfølge meg, for gjør de det må trellen stå til rette overfor jarlen og gudene.

Jeg kan selvsagt fortsette slik som nå, men da vil syklusen bare gjenta seg. Hver gang jeg kritiserer globalistene i offentlighet, eller skriver en ekstrem tekst, vil potensialet være der for at en angiver melder meg til politiet, med påfølgende etterforskning og trusler om dette og hint. Ikke så, hvis det allerede er kjent hvem jeg er og hva jeg driver med. Politiet trakasserer nok ikke Alternativ Media eller Lysglimt, iallfall ikke direkte. Det dømmes bare konstant i disfavør for dem. Det er selvsagt ille at de utviklinger vi ser nå bare vil bygge på seg. Snart vil dissentere åpent innlegges og fengsles, slik som skjedde i det gamle Sovjet. Nå har man også flere digitale kontrollmuligheter, som konstant overvåkning og beslaglegging av penger/konto. Jeg må være ærlig: Det kan hende at noe svært alvorlig skjer med meg i fremtiden. Det er slett ikke utenfor mulighetenes rekkevidde.

Det er nemlig lettere å angripe meg, siden jeg både engasjerer meg politisk, ikke bryr meg om å ha et sympatisk ytre, og skriver samfunnsnedbrytende tekster, samt galskapstekster. Da er det lett å finne mulige forbrytelser for den som leter med lupe. Appell til trygghet er kvinner og kvinnemenns evige forfeilelse og krav. Her er en erkjennelse. Gitt mine særpreg, er jeg dømt til å ha svært få støttespillere. Det ene utelukker nemlig det andre. Dissenter-venstre kan ikke trykke meg til sitt bryst, det vil heller ikke de konservative. Dessverre et ankepunkt for tanken på å stå frem i offentlighet. Selv det vil ikke nytte, siden alle parter kun vil se et monster.

Alt kommer til å fortsette, til man kaster globalistene, bryter opp det moderne paradigme og hensetter systemtjenere til en svært lav samfunnsmessig posisjon. En trell bør ikke ha lov til å heve stemmen mot meg, og minst av alt stille spørsmål ved det jeg driver med. Til det har trellen ingen forstand, og forsøket er en fornærmelse. Kun svært få menn er verdige min oppmerksomhet.

Så det står valget mellom. Kaste masken og stå frem som hva jeg er, eller forbli en skjult kraft. Det første vil innebære at angrepene flyttes over til mine jobbengasjement, og at til og med den teoretiske muligheten for utgivelse på etablerte forlag, blir borte. Det andre medfører at min person forblir konstant under angrep, og det, helt uten støttespillere. På en måte et umulig valg. Sikkert er det at jeg ikke lar meg kue, av noe. Jeg har levd livet som en slave under andre mennesker. Verre monstre enn de jeg kjemper mot nå. Dette er ingenting til sammenligning. Min lidelse vakte motets gave. Min drøm er å hale monstrene ut i lyset, og en etter en slå dem ned med sverdet. Dverger fortjener den skjebnen. De er jo dverger.

En mann står åpent frem, og taler ærlig og direkte. Disse er ikke menn. Dette er heksers og nidningers fremferd.

Valget bør nok tas når jeg har fått omrokkert på det nye stedet. Kanskje gjør jeg noe helt uventet og nytt. Kanskje tar jeg meg inn steder, iført finlandshette. Kanskje vil desperate skrik høres. Og jeg, jeg kommer ikke til å lytte.

Innblikk mot fiender

8/15/2023

Gjorde meg en ny konsultasjon med gudeverdenen. Hadde behov for det, for jeg overdriver ikke når jeg sier at det er mye som skjer nå. Budskapet er klart. Jeg har skjulte og umoralske fiender. Jeg vil også greie å pule igjennom. Det er jo det viktigste av alt.

Selected Deck: The Llewellyn Tarot
Selected Layout: Ten Card Spread
Your Tarot Reading

About the Cards in Your Reading

Nine of Wands
In the Querent position

Represents the querent and the question, as well as the primary influences surrounding him or her. A court card here might refer to the querent or some dominant person.

Meaning: Order and control. Planning and preparations. Experience. Guarding one's assets, whether they be ideas for the future or gains made in the past. Anticipating hostility. Reviewing defences. The discipline of a seasoned warrior. Wisdom that has come at a high price. Growth and the refining of one¹s character through a perilous passage. Preparing for a storm. Deterring or outwitting an adversary.

Ten of Pentacles
In the Subconscious Mind position

Along with the next card, represents the subconscious mind of the querent. Gives information on the hidden influences which effect, but are not detected by the querent.

Meaning: Freedom from financial concerns. Prosperity. Strong, established family setting. Protection and stability within a clan. Family traditions and gatherings. Having the time to enjoy the fruits of one's labour. Achieving of worldly dreams. Benefiting from the work of one¹s predecessors. Gifts, inheritance, archives. Celebrations and reunions.

Ace of Wands
In the Subconscious Mind position

Along with the previous card, represents the subconscious mind of the querent. Gives information on the hidden influences which effect, but are not detected by the querent.

Meaning: Inspiration. Rising to a challenge. Breakthrough in thinking. Self-reliance, spiritual strength, and confidence. Conviction and faith in vision or path. Reason reigning over impulse. Ideas empowered by desire. Creative heights and achievement. Quick thinking, humour, and balance. Revelations and transcendent thoughts. Fruitful plans and far-reaching ideas. Empathy and understanding. Marriage and fertility.

Two of Cups
In the Conscious Mind position

Along with the next card, represents the conscious mind of the querent. Gives information on the thoughts and feelings of the querent toward the nature of the question (which may or may not be in harmony with cards 2 & 3).

Meaning: Romance, love, attraction of opposites. Union. Magnetism. Dance of courtship. Entwining energies. Sparks. The flow and grace of a natural match. Forming emotional bonds. Sharing, stability in give and take. Balanced ebb and flow of emotions. Curiosity, affection, and excitement. Most often symbolizes a romantic partnership, but may refer to a friendship or alliance with an emotional component and compatibility of a kindred polarity. Engagement or marriage.

Page of Swords
In the Conscious Mind position

Along with the previous card, represents the conscious mind of the querent. Gives information on the thoughts and feelings of the querent toward the nature of the question (which may or may not be in harmony with cards 2 & 3).

Meaning: Secrets. Hidden matters. Need for caution. Plots. Sensing undercurrent of dangers afoot. Being privy to confidential matters. Being given inside information and warnings. Spies. A slippery adversary. Infected environment. A philosophy that sanctions unfair practices so long as serving one¹s purpose. Enquiring mind finds lies. Reason to be suspect.

Queen of Swords
In the Past position

Along with the next card, this card sheds light on the querent's past. Indicates past events or influences which relate to the current question or problem.

Meaning: An impressive, empowering, trailblazing woman. Courage and intelligence. Steely determination. Revolutionary, pioneering qualities. Confidence. One who will not be held down by convention. Even if she appears mild-mannered, at her core she remains an independent, even rebellious spirit. Gains. Taking control. No-nonsense sort of woman. May be careless or unsympathetic with the feelings of others.

Three of Pentacles
In the Past position

Along with the last card, this card sheds light on the querent's past. Indicates past events or influences which relate to the current question or problem.

Meaning: Skill. Craft. Making use of talents. Marketable skill or idea. An inherent ability that is a great asset of more than mere monetary value. Being able to take interest and pride in humble work. Finding comfort and peace in one's work. Steady, sure progress. Earning a reputation for quality, though not recognizing your own worth. Maturity and pleasant work environment.

Seven of Wands
In the Final Outcome position

Along with the next card, this card represents the final outcome or potential future events or influences.

Meaning: Courage, determination, and creative thinking. Portends a good time to hazard a gamble. Though the odds may seem against you, there are advantages to your position. The victory of a major battle paves the way to opportunity and a positive cycle in life. Taking a stand. Guarding principles and dreams. Fending off predators. Silencing naysayers.

Nine of Pentacles
In the Final Outcome position

Along with the previous card, this card represents the final outcome or potential future events or influences.

Meaning: Prudence. Assessment. Tallying. Successful handling of a multifaceted venture. Having speculated and been proven right. Planning and diplomacy. Care in choosing friends and confidants. Compassion, patience, and effort to understand others. Foresight and honourable behaviour. Popularity.

Strength
In the Outside Forces and Psychological Implications position

This is the crossover card from past to future. This indicates the psychological implications on the querent or the actions he/she will take in making whatever decision may be necessary. It may also indicate forces operating beyond the control of the querent to which he/she must adapt.

Meaning: Courage. The determination to overcome obstacles. Inner strength. Spiritual strength. Consistent effort. Conviction. Having the strength to persevere. Being able to withstand naysayers and judgments of others and not be deterred. Facing one¹s fears. Being true. Harnessing passions that threaten to overwhelm but may be tamed with compassion and the will to overcome. Faith. Vitality. Ability to endure failures, losses, and disappointment, and yet keep the faith. Tenacity. Energy and intelligence. Work. Activity. Integrity. Focus and discipline. Overcoming. Outlasting competition or conditions. Reason and passion unite to bring strength.

Dørgende vardøg

8/13/2023

Ble trukket ut på noe unødvendig sludder idag, som varte i hele 3 timer+ Det medførte til og med at jeg sannsynligvis mistet et salg. På grunn av det er jeg dørgende trøtt, og de tingene jeg tenkte jeg skulle gjøre idag, må utsettes til imorgen, noe som igjen forskyver mine planer. Kan bli veldig intenst de neste to dagene.

Hva trenger å gjøres. Jeg må oppgradere mitt videoprogram, kanskje laste wordpress, vanne reddiker, pakke omtrent seks esker og finne mer å stappe i bilen. Etterhvert betale regninger. Sortere papirer. Samt skrive artikkel og brev. Lage Finn-konto for salg. Legge ut varer for salg. Lage en større middag av matvarer som må brukes opp. Kjedelig når jeg er opptatt ellers.

Det er hva jeg kommer på i farten. Nå er trøttheten overveldende. Dette er mitt særpregede nervesystem i virksomhet. Enten er jeg på, eller jeg er av. I dag måtte jeg være påslått til det maksimale, derfor ble nedetiden stor. Kan heller ikke misbruke koffein, det har jeg gjort nok av, eller sove før jeg sover. Jeg har intet ønske om tomgang, og ønsker å burste videre, men hodet følger ikke med. Til og med å se på Warcraft 3 videoer blir for krevende. Det er min go to atspredelse og sløsende svinehund i disse dager. Altfor passivt. Man burde spille selv, i det minste. De gode nyhetene er at døgnrytmen er skrudd tilbake på et normalt nivå. For meg kjennes dette ille, fordi den tiden jeg er vant til å bli aktiv, nå er preget av tretthet. Natten, eller Nyx, er min venn.

Første lass og skyggelegging

8/12/2023

Jau, er tilbake fra Rumle-elven. Alt har gått så bra som det kunne. Med litt hjelp har jeg fått ned fem store og fem små esker, en koffert, en stol og et bord, samt noen fuktfjernere som skal selges. Bordet er et familieklenodium som er minst hundre år gammelt. Jeg og min bror smadret nesten bilen i forsøket på å få bordet inn, og det var bare såvidt det gikk. Det samme med å få det ut, men etter mye strev og komplikasjoner fikk jeg det til. Fikk dessuten unnagjort en del formaliteter og sosialt der nede, noe som er bra.

Noe underlig skjedde. Jeg har øyensynlig mistet en papplate og en dorull, uten at jeg vet hvordan det skjedde. Hvorfor er det så viktig? Vel, som autist er det viktig for meg å ha kontroll. Misforhold i det små kan medføre misforhold i det store. Tror jeg må ha slengt papplaten fra meg i frustrasjon da jeg måtte justere bordet utenfor en bank. Dorullen har tydeligvis forsvunnet helt. Er sikker på at jeg brukte den som demping mellom to sekker. Ja, ja. Må anvende meg av Marcus Aurelius og min indre stoiker.

Under kjøringen tenkte jeg ut tre svært morbide historier, der to av dem er variasjoner av hverandre. I en variant rapporterer morderen seg selv til politiet og får panikk på åsstedet. I en annen variant er det perfekte mord begått. Jeg tenkte også ut et helt foredrag, med en tidslinje på 3200 år ...

Noe annet, helt ikke-relatert har oppstått. Av strategiske grunner kommer jeg ikke til å skrive om det her på bloggen. Tro det eller ei, men det er ikke alt om meg selv jeg skriver her. Dessverre har jeg fått et påheng med angivere som antakelig kommer til å være her for å følge med i årevis, selv om jeg fjerner mitt navn. Det jeg kan si er at denne saken ikke er spesielt alvorlig, med mindre jeg provoseres til å gjøre det alvorlig, selvsagt.

Stedet er veldig fint og brukbart på alle vis. Har filmet litt, og tenker å lage en privat videolink som noen få kan se. Vil ikke at angiverne skal ha innsyn i stedet jeg bor. Kjøringen tok veldig på. Kjørte jo da det var flom, og turen tok åtte og en halv time begge veier, medregnet pauser. Drakk litt øl etterpå for å få til å sove. Det har jeg ikke dårlig samvittighet for. Jeg skal få gjort noe smått idag, men tillegne dagen til å blanke ut og omjustere, fordi erfaringsmessig har jeg sterke behov for det. Etter det blir det til å sette seg i aktivitet med mangt og meget atter.

På turen ned hørte jeg en god del på mitt yndlingsalbum fra ungdommen: Metallica - And justice for all. Det er det mest verdsatte album jeg har, fordi jeg har en japansk spesialutgave med en ekstra sang. Ble litt bekymret da jeg ikke hadde plass til alle CD-ene i alle covere, fordi jeg hadde en CD for mye. Skal velkontrollere for riper og pusse vekk fingermerker meget snart.

Albumet understøtter mitt delvise aristetoliske kunstsyn. Det vil si at det vi lager eller det vi forbruker er på sett og vis en gjenspeilning av oss selv. For dette albumets del er det gjennomsyret av aggresjon, nerver og angst, samt et sterkt frihetsbudskap. Det forklarer hvorfor det var min favoritt da, og hvordan det er min favoritt nå. Jeg ble nesten sjokkert over hvor bra det er, selv om jeg ikke har lyttet på årevis. Vi forandrer oss egentlig ikke i vår grunnkjerne. Vi blir bare det vi er i mer avansert form, og tilslutt, selvfølgelig, i en regressert utgave, gitt alderdom og demens. Jeg kommer altså alltid til å være det aggressive nervevrak, som hater autoriteter, foreldre, samfunn og stat, og som vil ha frihet endeløs. Enkelte av sangene i albumet beskriver direkte vår tid, med et gjennomkorrupt rettssystem og en tvangsmessig såkalt godhet. Mer relevant nå enn da det ble laget, ikke sant.

En annen type jeg kjenner lytter til black metal som er mer monoton og rigid enn det som er nøyaktig min stil. Hvorfor? Jo, vedkommende er vel mer rigid og negativ, til punktet at han ble omtalt som "Saddam Hussein" av sin egen far. Se altså på hva folk liker av musikk, filmer, karakterer og bøker, og se med Platon hvordan de opptrer i spill, og du vil altså ha gode indikasjoner på hvem de er.

Her er det mest direkte uttrykk for hvem jeg er. Dette er ikke spesialutgaven jeg er i besittelse av, med et ekstra cover som er meget bra. Alle tekstene er super-relevante for mine verdier og mitt eget liv.

Do you see what I see?
Truth is an offense
You silence for your confidence
Do you hear what I hear?
Doors are slamming shut
Limit your imagination
Keep you where they must

Klums uten bamsemums

8/9/2023

Sovnet med øretelefonene på. Wake up, Neo. De er så lette at jeg kjente ikke at jeg hadde dem på. Reiste meg, og de skled av hodet. Vet ikke hvor høyt jeg stod. På instinkt grep jeg tak i ledningen, som er en sånn snurrete kveil. Øretelefonene traff ikke gulvet, men svingte og traff stoffet på sofaen. Den nedre kanten, ikke sant, som er dekket av et tynt lag med tøystoff. Likte det ikke. Testet dem, gikk sikkert bra, men det er ikke bra at sånt skjer. Ser nå at butikken jeg kjøpte dem fra, Soundgarden, ikke har den modellen til salgs mer. Der kjøpte jeg dem på tilbud. Andre butikker har dem til salgs for 1600 kroner. Blir dyrt å hevne seg på gudene.

Er generelt klossete i disse dager, noe som ikke lover godt, fordi jeg gjør og har mye praktiske ting å gjøre. Ble overfalt av en edderkopp da jeg lå i sengen. Hentet støvsugeren, og røret skrapte i gulv og krakk, fordi den var fanget under en stram ledning. Da jeg fikk fiplet meg med løpet klar, var edderkoppen borte. Er dessuten maksimalt døgnvill, noe som heller ikke lover bra. Mye kjøring og forpliktelser nå. Må anvende meg av stoisismen så nervene og ødeleggelsene ikke tar overhånd. Kunne prunet mye over øretelefonene og annet, men har ikke råd. Trenger dessuten å pakke og få mer gjort, og legge ut ting til salgs på Finn. Det også er en investering. Per nå har jeg bare hengt opp plakater om det jeg selger på to lokale butikker, og det er kan hende ikke nok. Må få ræva i gir på alle vis.

Ga bort det som utgjør en stor eske bøker, samt kastet kanskje 20 kg papirer. Minibiblioteket fikk bøkene. Det er en slanking av ting jeg drasser på, og jeg ønsker å fjerne mer. Blant annet forsøker jeg å selge alle kunstsverdene jeg har. Prioriteter ekte våpen fra nå av. Med tiden hiver jeg kanskje alle kompendier fra forfatterstudiet.

Har forøvrig fått en regning på tusen kroner i bompenger. Dette for en tur til Steinkjer, samt min kjøring ned og opp til Rumle-elven. Uhørt! Med så mange turer jeg kommer til å foreta, blir det mye penger. Unngår altså flyttebil eller varebil til leie. Det som jeg ikke får med er to store bokhyller, en sofa og en seng. De er ikke verdt den prisen. Sofaen ble sikkert kjøpt for 750 kroner eller noe, den gangen. Sengen er verdt maks 500. Hyllene likeså. Ikea er i nærheten av stedet jeg bor, har jeg hørt, så skal ikke være et problem å skaffe nytt. Vurderer en Queen-size seng, da jeg behøver en dronning til sengs.

Har tenkt på å svare på epost i ukevis, men har aldri hatt overskuddet. Jeg er generelt lite glad i debatter, fordi jeg trenger å fokusere på det jeg fokuserer på, og fordi jeg foretrekker å dosere på blogg. Det er del av min narsissistiske feed, antakelig. Får altså gjøre poengene og avslutte. Har også en sveipende betraktning i tankene, som i bedre tider kunne vært en artikkel. Kan kanskje burste den ned i kveld. I morgen må jeg kjøre ned og opp med et lass, og erfaringsmessig er jeg ute av kommisjon 1-2 dager etter det. Kommer tilbake fredag, gjenvinner nok min menneskelighet på søndag, og da må jeg få dette med Finn gjort, om jeg ikke kan se på det i kveld. Må også sosialisere og stappe ting inn i biler i kveld, samt pakke, så ja, mye.

Angrep er obligatorisk

8/7/2023

Føler jeg ble tvunget til å angripe mot slutten, gitt matmangel og min enorme hær. Dermed ble jeg rumpekjørt og fikk mine tropper i retur som vandøde. Likevel er det et langt bedre game enn sist. Håper på å knuse igjennom i den siste byen, før han rekker å samle flere ghouls. Da kan jeg konsolidere mine områder og utforske alle steder.

Virkeligheten er verre enn du tror

8/6/2023

Denne var såpass provoserende at jeg må bare poste den.

Ikke langt unna virkeligheten heller. Dette er Hunter Biden.

Som det heter seg, forskjellen på konspirasjonsteori og virkelighet er nå rundt 6 måneder. Og eliten utfører alle de forbrytelser de blir anklaget for, bare verre. Men de som ikke har våknet innen nå, kan ikke våkne. De dør og ryddes bort fra jorden. Tilbake står kun naturlige mennesker med ånd, og eliten med sine cyborg-tjenere.

Ikke skyld på meg. Jeg sa deg kun sannheten. På den måten behandlet jeg deg bedre enn selv din nærmeste venn. Men meg skulle du forfølge og frata alt.