Blog Archives - TRANAAS

Bloggen midlertidig stengt

8/29/2023

Ser at trafikken til siden har tatt seg opp igjen, på måter som er unaturlige. Så mange lesere har jeg aldri hatt. Jeg vet meget godt hva det betyr. Angiverne og deres verktøy er på ferde igjen. Jeg vet meget godt hva de forsøker på også. Det viktige nå er å sikre meg at de ikke får den muligheten.

Dessverre får jeg ikke til å lage private innlegg. Jeg får heller ikke til å passordbeskytte siden. Til det kreves en betalingsplan. Inkompetanse og outsourcing koster. Har dessuten ekstremt dårlig tid i disse dager. Har rett og slett ikke mulighet til å utføre den omstendelige prosess å stenge ned siden.

Løsningen blir å ta en pause i alle innlegg. Har fortsatt noen få ting jeg vil skrive. Det kan jeg gjøre i egne dokumenter. Når det er gjort, fjernes bloggen.

Så for en stund fremover vil det ikke være flere innlegg på denne bloggen, og de som kommer vil bare ligge her i kort tid, før alt foreligger som PDF-dokument. Utover det må jeg gjøre en vurdering av videre nettaktivitet og profil senere.

Må rett og slett ta denne enkle løsningen nå.

***Denne bloggen er stengt***

Sperg

8/28/2023

***Skriftmateriale arkivert grunnet angivere***

***Skriftmateriale hentet tilbake etter at angiverne sluttet å politianmelde meg for dikt og setninger***

Tenkte å skrive noen betraktninger i all slitsomheten. I dag har jeg tømt to jordkasser i et bedd, høstet halvparten av mine reddiker, fraktet bort ti paller og noen planker iløpet av to turer, pakket en bil, tømt en bil, og kjørt i tilsammen fem timer. Synes ikke at jeg har gjort mye, likevel er dagen over, og jeg er sliten. Betalte en husleie som en siste plikthandling. Først nå nullstiller jeg hjernen. Hva kan jeg si? Livet er kort. Kunsten er kortere. Elskov er antakelig kortest av alt. Vel, krig pleier å være kortvarig det med, spesielt for mine fiender.

På et tidspunkt hadde jeg kjørt opp den trange gaten til en lang serie med blokker. Da jeg skulle ut igjen, stod det en blå varebil midt i veien. Den var full av høytallerutstyr og det var ikke antydning til virksomhet. Jeg begynte å ringe på til beboerne av blokken for å få kontakt med eieren. Det var seks boliger tilsammen. Etter å ha snakket med fire engstelige gamle damer, kom en ung fyr ut, men han var ikke eieren. Vi snakket litt, og jeg kontaktet minst en til gammel dame. Tilslutt brukte jeg registeringsnummeret for å finne navn. Akkurat da jeg hadde trykket på knappen og betalt 49 kroner for å få meldingen, kom spergen ut. Det hadde gått minst 10 minutter. Han beklaget seg og dro. Jeg orket ikke engang løfte blikket i hans retning. Det kostet meg penger, men jeg bruker uansett penger som en full sjømann i disse dager. Tid, selvsagt, og 4-5 pensjonister ble unødig oppskjørtet.

Interessant nok ble jeg ikke engang sint. Litt av grunnen er at jeg er i survival-modus i disse dager. Jeg fokuserer kun på det essensielle. Alt annet ser jeg bort ifra. Men jeg har også en flavour på mitt sinne. Et av mine trekk er at jeg er villig til å kaste penger eller innsats på et problem til det går vekk. Det tar meg også lang tid å bli sint på mennesker, men når det først skjer kan det ende med livsvarig nag. Livsvarig fengsel har jeg så langt unngått. Det må være trist å spise Fjordland hver dag på en lukket fengselsdel. Et annet aspekt er at jeg er INTP, og vi undertrykker våre følelser. Derav detonasjoner og frykten for detonasjon. I den senere tid en frykt som deles av andre.

Det som får meg ute av balanse er uklarhet, manglende kommunikasjon og logikk, og uforståelige problemer som krever flere lag med avklaring og handling. Har hatt en god del slike raserianfall den senere tid. Som når man stenger de eneste hovedveier og tunneler tilgjengelig, ikke kommuniserer hva som foregår, ikke gir tydelige signaler, ikke blokkerer veien med kjegler, slike ting. Da blir jeg ... avsindig. Har også begynt å høre skranglelyder fra bilen, kanskje pga noen luker som er løse, som jeg ikke får til å åpne nå, og ikke har tid og krefter til å forholde meg til, men som jeg har åpnet en gang i tiden. Flere raserianfall fulgte. Bær i hu at dette er et sinne jeg ikke tar ut på andre mennesker. Jeg mister heller aldri kontrollen på meg selv. Jeg har ekstremt god selvkontroll. Når det er sagt er det ikke et godt tegn hvis jeg skulle begynne å heve stemmen mot noen. Mitt sinne kan være eskalerende, og jeg er redd for mine egne eksplosjoner av vrede. Svært sjelden noe slikt har skjedd, da.

Men ja. Plagsom sperg. Han så ut som en ung Trond Viggo Torgersen. Hvis jeg ikke visste bedre, skulle jeg tro dette var en utgave av Stian den andre, en annen sperg som irriterte meg grenseløst. Etterpå dro jeg til Meny for å skaffe Dr. Pepper. Den eneste doktor som ikke vaksinerer deg. Men det hadde de ikke i sortimentet. Jeg ble altså tvunget inn i alkoholen. Universet tester meg. Det er bra at jeg er stoiker.

RIP Prigozjin

8/24/2023

Alle som ikke lever under en stein har fått med seg at Jevgenij Prigozjin og Wagner- grunnlegger Dmitrij Utkin er døde, skutt ned av det russiske luftforsvaret.

Som en viss kvinnelig slektning har jeg en ting for harde menn (heh) Især fascineres vi av de som har kriminelle disposisjoner. Dog, jeg har ingen illusjoner. Jeg ville kun mottas med forakt, slag og spark av disse mennene. Hadde jeg vært mer maskulin og ikke minst, praktisk anrettet, er det lett å romantisere en tilværelse som leiesoldat, hvor man gjør hva som helst. Livet er jo meningsløst og må man gjøre sitt liv til et kunstverk, noe som kanskje vil gjøre livet litt mindre meningsløst. Livet er jo en scene, blir det sagt, der vi alle spiller en rolle. På et vis var det et scenestykke Progozjin utspilte, uten å vite det selv. Slik er det alltid med de beste scenespillere.

I dette er det mange lærdommer. Det blir på en måte som to alfahanner som kriger om makten, og gitt alfa-karakter og det som står på spill, kan det bare få dødelig utgang, til forskrekkelse for oss mindre aper. Denne kampen har pågått siden vi var på apestadiet, selvsagt, og blitt viderebrakt frem til nå. Putin hadde intet valg, og måtte selv utspille sin scenedel.

I lavkulturen, rent spesifikt serien 'Breaking Bad,' er følgende visdom uttalt:

Moral of the story is I chose a half measure when I should have gone all the way. I'll never make that mistake again. No more half measures.

Det var nok sant for Prigozjin, og er nok sant for min egen del. Jeg har også en ting for de tapende menn, og kanskje gjenkjenner jeg Prigozjins forfeilelse i meg selv, nettopp idet at vi begge har nølt. Med ham fikk det dødelig utgang. Med meg også, bare på andre måter. De tingene jeg gjør kan jeg ikke gjøre halvgjort. Man bør aldri avpasse seg i sine standpunkter, for da er man under en eller annen form for tyranni, og man bør aldri trekke seg under angrep, med mindre man må og det er strategisk. Derfor har mitt valg nå vært å gjøre mer av det jeg angripes for. Nok half meassures, og det blir ingen flere half meassures. Det ble ingen flere half meassures for Prigozjin, som demonstrert av sitatet.

Man bør ikke utfordre makten med mindre man er sikker på å vinne, eller i det minste har en overveiende sannsynlighet for å lykkes. Det er nok sant ved en slåsskamp, og det var nok sant i denne sak. Prigozjin hadde aldri noen sjanse til å lykkes med sitt kupp, derfor burde han latt være, hvis han var noe annet enn legemeliggjort poesi, selvfølgelig. Slik det var, måtte han følge sin skjebnetrang til enden. Kanskje var det hans kjøpmannsblod og altfor praktiske bakgrunn som pølseselger som gjorde at han trakk seg, og det i sannhetens øyeblikk. Lett å si, men det er bedre å gå ut kjempende enn å uansett myrdes når man er hjelpesløs eller et åpent mål. Det bekrefter til og med Njåls saga, og da hadde man alt blitt kristen og syk. Det beste, og mest poetiske, ville vært for Prigozjin å drepes under sitt kupp, eller begå selvmord, lik en ekte romer. Det nest beste var det som skjedde nå, å skytes ned med alle sine nærmeste menn i et privatfly. Krigerne fikk en flammende grav på vei til Valhall eller hvor i helvete den avgrunnen er. Mest synd synes jeg på pilotene og eventuelt flyvertinner. Det viser hvor lite russerne verdsetter menneskeliv.

Interessant nok stammer alle russere fra livegne, og ga opphav til endeløs brutalitet. Alle nordmenn stammer fra fra fri bønder, og resultatet ble protestantermoralen. Ufrihet fører til vold. Frihet fører til at man velger sine lenker. Jødene pleide å stamme fra gjetere. Nå stammer de fra tyver og pengeutlånere. Livet på flukt endte i uærlighet, fordi tilslutt flyktet man fra engang forestillingen om selvet.

Jeg, som er et geni med redusert IQ, greier selvsagt å trekke ut både visdommer og filosofisk innsikt fra hele affæren. Dere tror dere er herrer over dette livet. Men din overmann og slakter har alt blitt født, og venter der med dragent sverd, eller et svik. Alt dette har allerede skjedd, så du kan like gjerne le, gråte og rase på din vei til undergangen. Hva enn du foretrekker. Det er jo ditt liv, og din død.

De trodde seg selv herrer over dette liv

Det siste gode tiår

8/23/2023

Alright. Tenkte nå på morgenkvisten å nedhamre denne teksten, som ad nødvendighet må være sveipende.

Vi har nå forlatt det siste gode tiår i vesten, iallfall for et ordinært menneske. Knekken kom ved innførselen av såkalt Covid i 2019. Fra nå av vil pilen peke nedover, og den vil aldri peke opp igjen i all vår levetid. Århundrer vil kanskje passere før noe høyverdig kan leve i verden. Det blir som en pleiepasient som har brukket lårhalsen. Det blir ingen turer i terrenget etter det, for å si det litt forsiktig. Såkalt Covid var bare en av krisene. Andre vil introduseres. Åkke som, det kommer bare til å representere nye brå stup man aldri kommer seg fra.

Det betyr at en ung, ordinær person slett ikke har noen fremtid. Ikke kan man eie noe, ikke kan man ha familie, og man må kjempe for overlevelse ved hver korsvei. Er man barn, er man nesten garantert at en heks av en helsesøster vil manipulere i deg jødegiften i form av vaksinene på et eller annet tidspunkt. Det betyr redusert immunforsvar, dårligere generell helse, og redusert IQ, samt bokstavelig talt å gå rundt med urent blod i kroppen. En finansakrobat vil kanskje kunne ha et godt liv, som individ. Da kan man feste til solen går ned, figurativt og bokstavelig. Man må anta at noe slikt fortsatt er mulig, til og med i Sør-Afrika. Hvorom allting er, Sverige og Norge kommer til å være det nye Sør-Afrika. En ruin hvor de siste hvite mennesker blir jaktet ned av de multikulturelle horder. Tilbake står, hvis man er heldig, en primitiv virkelighet der man væpnet må gjemme seg bort. Institusjonene vil vedvare til siste slutt, for eksempel i form av bander av voldtektsmenn som kjører rundt i politibiler.

Et eksepsjonelt individ kan kanskje leve i en relativ rikdom, men familie, trygghet, bolig, slike ting vil være stadig mer utilgjengelig. Og får man barn, drepes barna, via hjernevask og sprøytenål. En ordinær person ender opp som en arbeidsslave, og den eneste komfort vil være å gjemme seg bort i den digitale verden på en liten hybel. Et eksempel er karene som kommenterer Warcraft 3 i kanalen Back2Warcraft. Dette er oppegående, middelaldrende menn. De kan aldri få noen familie, og har fortrengt det faktum at landet deres (Tyskland) har blitt en ruin. Istedet spilles det. Til livets slutt, eller til noen sparker inn døren. Noe som alt i alt ikke behøver å bli så lenge til. Vel, husangrep vil jo mest forekomme der det er noen kvinner å voldta. Der menn er, er ikke kvinner i disse onde dager.

Hvorfor endte det så? Overordnet sett skyldes vår død innførselen av kristendommen og oppstanden i slavemoralen det år 1789. Resultatet ble en selvmorderisk pskyose som preger sånær hvert menneske du skal møte. Du kan heller ikke snakke noen ut av denne psykosen, med mindre vedkommende er ung og samtidig et eksepsjonelt individ. Psykosen vil uansett forplante seg gjennom den brede masse, og før eller siden faller man tilbake til snittet (i psykose). Noen diagnoser kan bare kurere seg selv, og nå har tiden for den endelige kur kommet. Menneskene har anet det, derfor både fordobler de og tredobler de sin innsats med å tilvirke sin, og din bortgang. Don't drink the cool aid, som det heter. Alt det et vanlig menneske vil, er noe den livssunne ikke bør ville.

Den rent systemiske dødsprosess ble påbegynt i 1971, da man gikk bort fra gullstandarden. Resultatet ble en i historisk tid hittil usett ekspansjon av rikdom, med den påfølgende dekadense. Det har vokst opp generasjoner med vestlige mennesker som krever to ting. Man skal ha sin bortgang, og man skal ha sin luksus. Nå kan man snart få bortgang helt uten luksus. Denne økonomiske ordning var da heller aldri ment til å vare. Finanskrisen i 2008 markerte enden på det økonomiske systemet, basert på vestlig militærmakt som kunne påtvinge en verdensvaluta i form av dollaren. Istedet for å ta den nødvendige redusering av kapitalen, i et system basert på konstant ekspansjon, valgte man å overføre middelklassens velstand til storkapitalen. Nå søker man et lukket finansielt system, basert på leieforhold for de brede masser, og et monopol på vegne av megakorporasjoner, eid av en elite på i høyden 20 000 mennesker. Dog, i det begrepet antar man altfor mye. Med tillært passivitet og den offentlige hjernevask, har det vanlige menneske intet problem med sitt kommende slaveri, som ikke bare vil eksistere i økonomisk forstand. Medisinsk og åndelig skal det nye menneske være nok et produkt. Det man kan være sikker på, er at produktet helst bør være sterilt, litt som en plastdings skylt i prosesseringssprit. Den såkalte elite kan aldri bære navnet. Til det er de altfor definert av feighet og kombinasjonen av anglo-saksisk og jødisk blod.

Ta dem i akt for den evige Angler. Hamsun hadde evig rett.

Alle såkalte kriser skjer med dette i øymed. Overføringen av rikdom er ennå ikke komplett, inntil den brede befolkning står helt uten eiendom, og man har en ny digital valuta basert på kontroll og overvåkning. Modellen er det sosiale kredittsystemet i Kina. Opprør skal være umulig, i det åndelige gjennom indoktrinering og hjernevask, og progressisvt økende straffer hvis man utviser noe frihetsinstinkt, og i det fysiske, simpelthen fordi man har fått sitt immunsystem ødelagt av såkalte vaksiner og med det er avhengig av nye innsprøytninger. Forplante seg kan man heller ikke, slik at hvert oppstand blir å regne som manglende samarbeid fra spesielt plagsomme eller "gale" individer, som man behandler deretter. Ingen lommer av motstand skal finnes innenfor rammene til et system som vil myrde sine opprettholdere, for ethvert system må per definisjon kreve mer energi enn det gir. Det tenkende individ settes bak lås og slå under tvungen medisinsk behandling. Det vil prinsipielt og legalt sett ikke være noen forskjell på tenkende virksomhet og de verste former for schizofreni.

Utenfor dette lukkede, sterile kontrollsystem, venter barbariet, i form av den importerte multikultur. I lengden vil barbariet alltid vinne, og de som ikke omfavner barbariet, vil dø ut. Derfor ønsker jeg selvfølgelig barbari for min egen etniske gruppe. Dessverre er det vestlige menneske rammet av en langt fremskreden sivilisasjonssykdom, slik at man gjør seg selv til tamdyr med maske på mulen, slik det er. Vestlige populasjoner og det menneskelige potensiale vil følgelig få en sterk reduksjon i utbredelse, om noe overlever i det hele tatt.

Nå skal man spise kun 350 gram kjøtt i uken, i følge teknokratene. I mellomtiden spiser jeg minst 350 gram kjøtt dagen. Kjøtt er da også viktig for hjerneutvikling og hjerneaktivitet. Helt uønsket for den kommende slavekaste, selvfølgelig.

Når jeg tenker tilbake til visse av mine egne definerende år, 2006, 2010, 2013, er det slående hvor godt man hadde det, selv på dette sene stadiet. Vestlig sivilisasjon hadde nok andre, absolutte høyder, og timen var allerede den gang, svært sen. Da venstresiden tapte valget i 2016, stengte de ned internett, og så kom krisen, egentlig den økonomiske overføringen i 2019. Vel, andre mennesker rundt meg hadde det godt. Selv var jeg i helvete. Dette skyldes nok deler av min forlengende egenskap, gitt i arv for meg fra min familie. Jeg er kjennetegnet av autisme og sterke patologier. Min familie preges av fortregning og fornektelse i langt større grad enn hos andre mennesker, og dette er noe jeg selvsagt også har tatt del i, til min store ulykke. Utover det er det vanlige menneske definert av den glade overflate. Man er, slik det er, helt flat. Det er denne overflate som gjør at lettvekterne humørløst finner det for godt å forfølge meg, bare det uvises snevet av tanke og livsutfoldelse. Dette gjør man fordi man har blitt programmert til det. Man er som plastikk i hendene til teknokratene. Dette var det man alltid ville. Ens egenvilje var alltid det sosiale konsensus, hva enn styggedommen var. Før ville man bli angrepet eller fordrevet som kjetter og heks. Brenne meg ville de aldri fått til, til det er jeg altfor krigersk. Som abstraksjon kun: En øks i skallen den gang, en kule i knotten nå, det er forhåpningen om det som venter de som gir sitt skrålende oppmøte, selv om det naturligvis skulle bety slutten for meg. (1)

Forleden så jeg en video om en kinesisk dame som hadde fått stengt hver bankkonti og betalingsmulighet. Uten hell måtte hun gjøre ansiktsregistering på sin mobil, hvor det ble krevd at hun poserte med åpen munn. Det kinesiske anti-verdighetssystem er den modell som også venter oss i vesten. Under enhver menneskelige verdighet har memen cuck-face blitt gjort til virkelighet. Jeg skal sabotere. Når banken ber meg om opplysninger om hva pengene skal brukes til, kommer jeg til å gi tilfeldige eller misledende svar. Garbage in, garbage out er tilsvaret for et veritabelt søppelsystem. Samme fremgangsmåte anbefales for alle andre. Denne type sabotasje må utføres når muligheten byr seg. Det er første og viktigste trinn mot frigjøring.

Den store ironien er at det er min egenskap som helvetesinnvåner som gjør meg særlig rustet til å leve i denne vonde tiden, om tiden nå blir lang eller kort, gitt hvilket oppmøte man får på dørene. Tiden er i alle tilfeller en illusjon, sies det, og i så fall er oppmøtet garantert. I meg er et underliggende raseri og en sardonisme som gjør at jeg faller for ingen triks. Ikke mer, etter at jeg nådde en viss alder, og jeg gjennomskuer hver en løgn og patologi, noen ganger hurtig, noen ganger tar det lengre tid, men gjennomskue det gjør jeg. Det er den type raseri som gir en slags beregning og avstandstaken, der de grandiose narsissistene er blatante og arter seg som de gribbedyrene i Dark Crystal-serien eller filmen. Skeksis, tror jeg de dyrene heter. Der har man redusert seg selv til tegneseriefigur. For min del blir jeg redusert til en motstander av tiden. Noe annet får jeg ikke være. Alle dører slamrer i lås for den som er uenig og bestrider. Slik drepte man i Germania. Her skriver jeg i fortid, for Germania har allerede avgått ved døden.

Siden jeg allerede hater menneskene, gjør det meg ikke så mye å leve hele livet på flukt. Du kan til og med si at jeg er ulykkelig om jeg ikke er på flukt, fysisk eller i ånden. Som individ har jeg det altså fortreffelig jo verre det blir, og det sier jo intet godt om meg. Jeg blir som finansakrobaten som fester til solen går ned. Mer enn han, denne umoralske døgenikt, vet jeg at det er et mørke som venter. Fravikelsen av gullstandarden var egentlig et bål, det var likbålet til vestlig sivilisasjon. Man har varmet seg på glørne frem til nå. Tilbake vil det bare være kald aske. Jeg også, er en som forhutlet står der i en eller annen utkant, forsøker å få litt varme fra de aller siste glør, og så er det over.

Da venter det sterile kontrollsystem og mennesker i robotform, helt uten humor eller vidd, eller tanken fri, alt det jeg mener gir livet en slags verdi. Etter det venter barbari, barbari, barbari, med svartmuskede kropper kveilet sammen i kamp, en evighet med analvoldtekter, klankamp og lalling med tungen. Den absolutte orden i form av teknokratene er meningsløs, for derfra kan ingenting spire og ingen utvikling skje. Det absolutte kaos med barbarene er meningsløs, fordi dette kaos representerer evigheten. Det er altså det samme med alt gnålet som finnes i en evighet. Utifra en av disse tilstandene, eller begge, vil jeg se en utgave av meg selv komme. Et blondhåret barn med øks. De gapende sår øksen tilvirker, skal skape mening, der barbarene og teknokratene ikke kan. Hva er denne mening? Kjære vene, det er jo skjønnheten, samt den brutalitet og voldsmakt som står som betingelse og opprettholder. Gudene skal vite at vi var ikke grusomme nok, når trell, kvinne og teknokrat fikk tale, og når barbarene fikk lande på våre kyster, helt uten sverdslag. Pisk og sverd, og fargerike blomster, det er hva jeg vil ha. Pisk for kvinnen. Sverd mot barbaren. Blomster til krigeren.

Alltid mot de mange. Alltid for de få.

(1) Originaltekst lød: Brenne meg ville de aldri fått til, til det er jeg altfor krigersk. En øks i skallen den gang, en kule i knotten nå, det er det som venter de som gir sitt skrålende oppmøte, selv om det naturligvis skulle bety slutten for meg.

Det mente jeg selvsagt ikke. Derfor skrev jeg det heller ikke. Angiverne kunne bruke uttalelsen mot meg. Istedet gjorde jeg uttalelsen til abstraksjon kun, noe man tenkte seg, som man håpet. Må dessverre ta disse grepene, grunnet angiverne. Samtidig er det viktig å ta vare på opprinnelig uttrykk, som selvsagt var best.

Monsteret var alltid en krølltopp

8/23/2023

*parodihyllest ikke skrevet av undertegnede.

Tranås hadde i årevis fabulert om å ta menneskeliv, men prat er en kommoditet som er på billigsalg, og han hadde aldri trodd at han skulle kunne gjennomføre en slik handling. Men gjennomført hadde han, og det så til de grader. Det dampet ennå av det blodstenkte liket av den mannen som hadde presentert seg selv som Anton Giæver Hætta, halvfinne, kvartsame, åttendedels jøde og sekstendedels sigøyner med et hint av neger. Kombinasjonen gjorde Tranås kvalm, men det var ikke derfor han hadde drept ham. Det skyldtes at mannen beviselig var i slekt med ham selv, hvilket betydde at også han var ... var ...

Fra VG dagen etter: En blodig og sanseløst beruset mann i slutten av trettiårene ble i går ettermiddag anholdt av politiet på Strindheim post i butikk i Kong Øysteins veg 1 like utenfor Trondheim. Mannen, en krølltopp, skrek obskøniteter og veivet med en kniv. En politipatrulje kom raskt til stedet og fikk etter hvert kontroll på mannen. Da politiet senere besøkte mannens bopel, fant de et stygt skamfert lik av en ukjent middelaldrende mannsperson i inngangspartiet.

Bomtur + Vurdering

8/22/2023

Hadde en rett-tur og en bomtur i dag. En ganske ille en. Vil ikke gi detaljene. Ble så utmattet at jeg rett og slett må ta en dag fri. Bare rydde, kaste ting og stelle, som Huma i sin hage etter døden. Det er dumt, fordi jeg begynner å få dårlig tid.

Er ekstremt opptatt i disse dager, og kan ikke forholde meg til noe.

Det er også noe ekstremt viktig jeg må gjøre, som jeg ikke får ferdigstilt før etter at flyttingen er over.

Tenkte å skrive to tekster, i tillegg til fiksjonsfortellingene jeg har nedskrevet på et ark. Disse to tilleggstekstene er:

Det siste gode tiår

Vurdering etter flytting (sikkert annen tittel)

Blir for høytravende for meg nå. Er ekstremt basic nå. Er sliten.

Kan gi en grunnleggende vurdering:

Jeg har begynt å få kalde føtter angående siden og angiverne. Det er minst to av dem. Disse vil være der hver gang jeg skriver en tekst, hver gang jeg har en begivenhet, eller hvis jeg skulle få til en utgivelse, klar til å sabotere. Tiden er svært giftig. En kvinne, la oss kalle henne Ofia Ana i partiet Blødt, tilvirker til og med politiutrykninger for ordinære Twitter-meldinger.

Har vurdert å bytte navn, men det er sikkert å dra det for vidt.

Hvis jeg skulle lage en ny, bedre hjemmeside, med litt samme profil som den jeg har nå, vil angiverne og problemene hundredobles. Jeg vil måtte ad nødvendighet leve et liv som en offentlig aktivist, i konstant konflikt med politi, myndigheter og under snikende angrep. Det er jeg kan hende ikke sterk nok til.

Samtidig føles det ikke riktig å alltid flykte hver gang venstresvina glefser. Det gjorde jeg sist. Hadde en metode for å bli kvitt dem da. La alt sammen brakk, inntil de hadde glemt meg. Mine fiender den gangen var situasjonelle. Det aner meg at demonene nå vil følge meg, også til nye steder. De har alt infiltrert mine lysende steder. Ikke så farlig der. Alt som vil være der er esoteriske og filosofiske samtaler, samt erotikk. Men prinsippet gjenblir. Alt nytt vil utsettes for de samme angrepene. Og dette stedet er kompromittert. Kan hende har levetiden blitt ytterligere avkortet. Slutten nærmer seg raskt.

Kan hende er det bare noe jeg har fortalt meg selv at jeg er avhengig av eksponering og narsisstisk feed. Det vil kan hende være bedre å gjøre alt sammen eksklusivt. Jobbe i det skjulte. Det offentlige internett er alt myrdet.

Skal ikke legge all skyld på mine venner, men både jeg og mine venner er boomer-tier når det gjelder teknologi. Av den grunn har jeg hatt vansker med en ny side, og av den grunn har de hatt vansker med å fepple seg til nye plattformer, for eksempel Minds eller noe annet funksjonelt. Minds funker bare halvveis, men du skjønner poenget. Der kunne man hatt lukkede grupper som tjente samme funksjon som denne siden. Facebook utgår, naturligvis. Det er livsfarlig for meg å være på Facebook, og man blir sensurert og overvåket i tillegg til anmeldelsene. Jeg pådro meg en av demonene derfra.

Ja, for tiden vil kanskje komme der man må gå helt under jorden, enten på det åpne nett, eller dark web. Får venstresvina nyss om deg, vil angrepene fortsette. Man må finne et sted der de ikke kan nå, som likevel har muligheter for besøk og interaksjon.

Trenger ikke engang fullføre min tekst-syklus, før jeg terminerer her, i prinsippet.

Denne siden har fungert som min offentlige dagbok, hovedsaklig rettet mot mine venner og allierte. Derav flittig bruk av indre sjargong, og den frimodige ytring og væremåte. Med tiden ble skikkelser som slett ikke skulle være her, klar over siden. Enten fordi jeg på uklokt vis inviterte dem, eller de fant meg via google-søk eller via facebook, som den ene demonen.

Ja, så kanskje bør man ikke være tilgjengelig på google-søk. Kanskje bør man ha en ordning der unge nazister vouches inn. (humor, men det ser jo ikke monstrene).

Det er hva jeg tenker. Fordelen er at jeg behøver ikke å ta en avgjørelse nå. Det er en klok mann som kan ombestemme seg, og skifte rute.

Fy faen så sliten jeg er. Jeg prøvde hardt, og ble straffet for det. Slik er livet til krigerne. Derav denne rudimentære tekst, som fortsatt rommer hovedlinjene.

Kongegraven

8/21/2023

NB! Fiksjon.

Det gamle skrukktrollet stavret seg vei til talestolen. Skrukktrollet trakk pusten dypt.

"Kjære. Heeh. Landsmenn. Heeh. Det er gutter som elsker gutter. Heeh. Og jenter som elsker jenter. Heeh."

Skrukktrollet smilte.

"Nordmenn tror på gud, allah, altet og ingenting. Heeh. Og gutter kan være jenter. Heeh. Og jenter kan være gutter. Heeh."

"NÅ ER DET FAEN MEG NOK!"

Poden sprang opp på podiet foran et forskrekket pupp-likum og grep fusentasten fatt. Med stemme som Clarence Boddicker ytret han de følgende ord:

"Kan du fly, Harald?"

Øyeblikket etter fløy faktisk kong Harald den femte, iallfall momentært. Armer og ben var utstrakt da han med vanvittig kraft ble slengt mot forsamlingen. Men han nådde aldri frem til forsamlingen, denne salige blanding av kvinner og kvinnemenn som satt der med sine åpne munner. Istedet syntes han å stanse midt i flukten, før han deiset rett ned. Kongen fikk sin grav i en orkestergrav, gikk i symbiose med en skranglende symbal. Ingen hadde rukket å gjøre noe. Gjerningsmannen var alt på vei bort.

Det var i orden. Han var ingen Yngling allikevel.

"Stans ham! Stans den galningen!"

Utendørs løper jeg alt det remmer og tøy kan holde. Vel, tøyet holdt ikke. Buksen er alt i ferd med å falle av. Bak meg er et Satans sammensurium av livvakter, politimenn og vektere, og de er i ferd med å ta meg igjen. Jeg bryr meg ikke om det.

Der mot horisonten kan jeg atterskue kimen av et lys. Jeg kaster hodet tilbake og strekker armene ut, løper lukt inn i den soloppgang jeg aldri vil få se.

Jeg liker ikke snakket.

Et lite opphold

8/21/2023

Titanguden Tranås hadde et opphold i sin dikteriske virksomhet. Av den grunn stilte mor og datter seg til rådighet, til inspirandum og til kjønnslig akt. Det de ikke visste var at Tranås hadde elsket med familiefaren gjennom hele den ganske natt, så denne Dux var såpass Redux i den grad at han bare greide å gi damene to tordnende orgasmer hver. Tranås følte seg mislykket, noe som igjen ga opphav til ytterligere dikteriske prestasjoner. Mor og datter var på sin side henrykt, inntil de fant ut at deres respektive far og ektemann var blitt forelsket .... Floken løste seg ved at Tranås elsket med alle tre parter samtidig ... damerumper og mannsrumpe dyttet sammen i en og samme flås, jeg mener bås.

En kjøttfull opplevelse

8/21/2023

En av mine hemmeligheter er at jeg i min barndom ved et uhell sprengte av en kinaputt i vaginaen til en tolv år gammel jente. Heldigvis klarte de å rekonstruere sprengstedet. Hennes senere sex-partnere klaget i etterhånd på at hun var vel vid. Det skjønner jeg godt. En kjøttfull opplevelse.

Gjentakende varsel

8/21/2023

En tilsvarende brunsvart møll som døde ved min sengefot, har nå dødd på karmen av min ytterdør. Selv om den er død, sitter den fast litt under skulderhøyde. Jeg ser den hver gang jeg går ut av huset. Det kan hende mine evner som shaman er begrenset, men fortolkningen av denne form for synkronisitet og dødsvarsel synes å være temmelig åpenbar. Budskapet er viktig nok til å gjentas. Jeg er en død mann ... på dette stedet.

Hvordan jeg gjorde narr av politiet

8/20/2023

Alright. Tenkte jeg skulle få ned denne beretningen, før detaljene går tapt. Det som skjedde viser de ekstreme forhold som omgir mitt liv, og min måte å få hevn og oppreisning. Som jeg har skrevet flere steder, det er når jeg ligger nede at jeg er på mitt farligste.

Jeg hadde altså nettopp ankommet Rumle-elven, fra motsatt retning av det jeg vanligvis gjør, følgende en hel masse sideveier gjennom mørket. Klokken var blitt elleve. Riktignok hadde jeg med meg en hodelykt, men jeg orket ikke å stå og lesse varer ved nattestid. Småting kunne falle i gresset uten at jeg så. Istedet dro jeg med meg det viktigste, sekk og poser og sånt, og satte meg til ved familiebordet som nå står som det eneste møbel i leiligheten. Derfra drakk jeg meg pære full, som vanlig. En six pack, ikke sant, og det er nok, ikke sant, fordi jeg var sliten, ikke sant. Dessuten trengte jeg å roe ned etter antakelig tre energidrikker. Uten ville jeg ikke få sove på lang tid, og jeg hadde jo ting å gjøre ved morgendagen. Under drikkingen surfet jeg på mobilen, og skrev notater og forslag til (syke) historier på mine notatark. Skulle hente en madrass, det orket jeg ikke, det gjør jeg neste gang. Fordelen er at selv om jeg lå på bare en matte, brukte jeg en pakke laken som pute. Det var altså ikke så ille.

Morgenen etter inntok jeg min mæl ved det selvsamme bord. Jeg orket ikke dusje, engang skifte klær, siden jeg uansett skulle tilbringe dagen i bilen. Klokken var blitt rundt 12 da jeg bega meg ned til bilen for å lesse ut. Jeg så ikke frem til oppgaven. Saken er at jeg hadde pakket store pappesker med bøker så de var ganske tunge og vonde å bære. De hadde jeg plassert inne i bilen, lagt en håndduk over som en slags ny bunn, og lesset eskene helt til topps med hovedsaklig lette pocketbøker. Først da eskene var helt fulle, ble lokket senket. Alt for å få med så mye som mulig. Hver tur er jo en stor investering. Nå måtte jeg bruke hendene til å bære disse bøkene opp til loftet, før jeg tok til med eskene. Bær i hu at opp til meg er det en ganske trang trapp. Den er trang selv om jeg har tatt ned rekkverket.

Mens jeg stod der og pivdes over min kommende oppgave, seilte det intet mindre enn en politibil inn på gårdsplassen. Bilen parkerte ved siden av meg, og ut kom to politifolk. Vanligvis pleier jeg jo å få intense fryktreaksjoner bare ved å se politiet på avstand, og det var ikke annerledes nå. Jeg gjorde slette miner til godt spill, men de kunne antakelig se at jeg var nervøs. Det var også lett å tenke seg at de nå endelig hadde fått noe på meg, og at saken var ganske alvorlig. Politimennene var høflige. Det har også vært tilfelle med mine mange interaksjoner med politiet den siste tiden, avhør dess mer. De får vel mer ut av folk på den måten. Jeg har sett det samme fenomenet når det gjaldt avhøret av denne incel-drapsmannen oppe i Canada, som kjørte ned ti mennesker i en varebil. Han som foretok avhøret fikk vedkommende til å innrømme alt, inkludert sine motiver, simpelthen ved å være imøtekommende og høflig.

Jeg lurte jo på hva de ville, og hvordan de for den del hadde funnet meg så fort. De sa de bare ville prate og stille noen spørsmål. Det gikk jeg med på. Hovedsaklig lurte de på hva jeg drev med. Til det svarte jeg at de så jo at jeg flyttet, henvisende til det lasset jeg hadde bak i bilen. De lurte på om jeg kjente noen i området, og jeg oppga vagt mine få relasjoner og bekjentskaper. De lurte på om noen av de jeg kjente hadde samme meninger som meg, og om vi planla å møtes snart. Jeg svarte at jeg nok ikke kjente så mange med de samme meningene, men at jeg håpet på å treffe noen, og kanskje møtes ganske ofte. Tilslutt lurte de på hvor jeg bodde i disse dager. Jeg svarte at jeg fortsatt bodde oppe i Malm. De lurte på hva min nye adresse var, og om jeg hadde tenkt å bytte bosted snart. Jeg svarte at adressen jo var den vi stod på, så den måtte de da vite, siden de hadde funnet meg. De ville gjerne høre adressen likevel, noe jeg oppga. Så maste de om at jeg burde skifte adresse i folkeregisteret, så de kunne ha oversikt. Jeg sa at det var man ikke pålagt å gjøre før åtte dager etter flytting. Siden jeg jo fortsatt hadde bosted oppe i Malm, behøvde jeg altså ikke å gjøre det før ut i september. Dessuten var jo Malm min hovedbolig ennå. Hit kom jeg enn så lenge bare for å lesse varer.

Nå uttrykte jeg min bekymring for at naboer og huseier skulle se mitt "eminente" besøk. De sa at det sikkert ikke var noen som så noenting, og at dette bare var en kort visitt. Huseier var på jobb rundt denne tiden, men jeg har da også naboer. De forsikret meg om at de snart ville de dra, etter å ha påsett at alt var i orden. Jeg måtte jo undre hvordan de hadde funnet meg. Det ville de ikke oppgi, annet enn at de "hadde sine metoder." Fortsatt var jeg nysgjerrig, og jeg la frem alternativene. Enten hadde de altså sett mitt bilskilt fra veien, eller da jeg kjørte rundt ved nattestid, uten at jeg merket at det faktisk lå politi bak meg. Det kunne også hende at de hadde lest fra bloggen min hvor jeg ville være, eller at noen hadde fortalt dem det. Aller sist kunne de ha lest av min lokasjon via mobilen. I alle tilfeller er det hårreisende. I det aller minste er det her snakk om et tett samarbeid mellom etater langt fra hverandre i fysisk lokasjon, og ikke minst en påminnelse om den stadige overvåkningen vi befinner oss under, globalistenes kontrollbehov, og hvor mye interesse politiet nå har fattet for min person, gjøren og lading (av pistoler). Hvordan dette besøket var mulig, fikk jeg selvsagt ikke vite, på samme måte som jeg ikke får høre hvem mine angivere er. Der har jeg som sagt mine klare mistanker, men i spørsmålet om hvordan de fant meg, vet jeg faktisk ikke. Også himmelropende at det skjedde på så kort tid. Jeg hadde knappest satt min fot på stedet, for i helvete.

Politimennene så min misnøye og må ha følt seg ille til mote, så de tilbød meg å hjelpe til med å bære inn. Det sa jeg ja til, og la til at det var meget snilt. Siden jeg hadde pakket eskene selv, visste jeg hvilken av dem som var den letteste. Denne grep jeg altså i hende så fort som mulig, og sa at jeg viste vei. Politimennene halte ut hver sin og sa at de kjentes tunge ut. Jeg sa at jeg var enig i at de var litt tunge, men at når jeg greide det, måtte da vel de også gjøre det. Dette sa jeg med et skjevt smil. Jeg gjenkjenner fenomenet fra militæret, og dette er jo i praksis militærtypuser satt i arbeidslivet. Jeg hadde ufordret deres manndom, og de ville ikke vise svakhet i mitt påsyn, selv om jeg allerede nå så at løftet gjorde vondt. Jeg ba dem følge etter. Så sammen satte vi opp trappen. Jeg først, og politmennene strevende etter.

Selv om jeg hadde den letteste byrden, må jeg innrømme at det var tungt og vanskelig, og det gjorde innmari vondt i hendene. Men jeg konsentrerte meg om ikke å vise ubehag. For politifolkene var det langt, langt verre. Jeg visste meget godt at eskene de hadde fått var massivt tunge. Etter at jeg hadde nådd toppen, så jeg hvordan de sjanglet bare i forsøket på å holde lastet løftet. Ikke kunne de hvile heller. Til det var trinnene for smale. I mitt påsyn gikk det galt. Like før den fremste politmannen skulle ta det siste steget, falt han fremover, samtidig som hele sulamitten revnet. Ut spilte bøkene i en eneste stor haug. Noen rant ned trinnene. Jeg bannet, fordi jeg er glad i mine bøker, og hjalp politmannen med å få dem ute av veien. Den andre politimannen greide møysommelig å ta seg opp forbi oss. I mellomtiden ble jeg opptatt av å sanke opp alt som hadde falt ned. Heldigvis var det mine minst verdifulle bøker som hadde fått medfarten, som sagt. Bare pocketbøker. Jeg bestemte meg rett og slett for ikke å neurotisere mer over det nå.

Inne i stuen krevde politimennene å få kjenne på min eske. Jeg sa at de ikke skulle gjøre det, noe som gjorde at de gjorde det. Ansiktsuttrykkene var makeløse når de kjente hvor lett min last hadde vært. Har du hørt meg le? Jeg lo hardt, hemningsløst og lenge. Jeg er på høyden ved min høyde, likesåsom jeg er på bunnen av mine dyp. De kunne ikke gjøre noe, bare ta det med humor. De hadde jo selv tilbydt seg hjelpen med å bære inn. De beklaget til og med at de hadde mistet bøkene mine ned trappene. Jobben ble fullført, men de neste eskene ble båret opp av to mann, der jeg måtte trå til en av gangene. Utspøringen var visst over, og vi veklset noen høflige ord. Så forlot politibilen stedet.

Det er kanskje en symbolsk hendelse, men jeg mener likevel at den er viktig. Politiet bør ikke være politiet, de bør stort sett være manualarbeidere. Det er både rett og rimelig at de bærer for meg. De burde slett ikke ha anledning til å trakassere en av landets edleste sjeler, samme under hvilket påskudd. Ytterst sett burde jeg vært deres herre, ikke hva enn for ondskapens kraft de tjener nå. Så jeg liker å se det slik at politibilen kom seilende inn på min gårdsplass, fordi de ivret etter å komme meg til hjelp.

Jeg tilbrakte resten av dagen med å få opp noe smått og sortere det som allerede er innendørs, stort sett i store stabler. Så var det å forberede seg på hjemturen. Det tar meg alltid lang tid å komme i gang. Kjøleskapet var blitt skjevt, fordi et av bakhjulene hadde sunket inn, uten grunn. Den forrige beboeren som hadde tatt ned røyvarsleren, røsket istykker gjengene i plast i samme slengen. Problemer, problemer. Jeg dro inn til Rumle-elven, konstanterte at madrasseiersken var bortreist, og spiste en tidlig middag. Det ble en lang dag, og kveld, og en liten natt med kjøring, og mere skal det bli. Nå får man håpe at politiet konstanterer at her kan intet gjøres, og holder seg langt unna. Og hvis de ikke gjør det, kan man håpe at de gjør litt nytte for seg. Jarlen er opptatt med annet.

Åndsfriheten som sett under kompetansekrisen i vest

8/19/2023

Som man vet har jeg begynt å skrive tekster om mord, psykose og seksualisert vold den senere tid. Mer enn ordinært, iallfall, da dette alltid har vært en understrømning. Dette inspirert av en forfatter, la oss kalle ham Nek Nesnej. Boken "En morders memoarer" springer til tankene. Selvsagt, mine tekster vil ad nødvendighet ha et litt annet vesenspreg enn de til Nesnej, men det får bli en analyse til en annen gang. Interessant er det at min selvmordsperiode, om vi kan kalle mine ideeringer for det, ble avløst av en tilsvarende mordsvermerisk periode. Jeg undrer på hva min neste periode blir? Det vet jeg at andre lurer på også, gitt at representater fra myndighetene nå intenst leser siden min, fra kvartendelen av hundre nye IP-adresser. Jeg har til og med sittet på et offentlig kontor og plukket ut tekstutdrag for en myndighetsperson som var tilstede, der en representant for akkurat hans yrkesgruppe ble analvoldtatt i en huske. Virkeligheten kan være mer underholdende enn fantasien. Det jeg tenker er at man må være i sin vase, jeg mener fase. Alt jeg vil er å utøve meg selv, og jeg har mye materiale å rykke frem med.

Da kommer vi til en rekke problemstillinger. Blant dem er vestens forfallstid, der alle institusjoner blir korrumpert og menneskene i dem, gale. Det er også angiverne, som i høyeste potens representerer den sivilisatoriske sykdom i puritansk drakt. Fraværet av respektivt humor og betraktning fra avstand er kjennetegnet på den fordummede fanatiker.

Et annet problem, i denne kontekst, er hva jeg faktisk skriver.

Saken er jo at jeg sammenblander politiske rants og ytringer, med nevnte volds og voldtektsbeskrivelser. Ikke bare det, men jeg inkluderer også selvbiografisk innhold og faktiske kjensgjerninger i mine voldstekster. I en periode har tekstene blitt til i konstant interaksjon med virkeligheten, inkludert politiavhør. Dette må da kunne kalles performance art om det noensinne var noen. Det er ikke min feil at noen ikke tåler tekstene mine, og da må de tåle å inkluderes i de nevnte kunstverk. Alt sammen kan minne om min performance art som Lysalv i år 2017/2018. Da fikk jeg kalde føtter og trakk meg, idet konsekvensene fra kunstverket ble for store, potensielt i form av folk med maskinpistoler utenfor døren. Nå ler jeg av selv det.

Alt dette er legitimt, selvsagt. Det er innenfor loven å skrive politiske rants, det er innenfor loven å skrive intuitive galskapstekster, og det er innenfor loven å skrive om psykotiske massemordere. Det er heller ingen jurisdiksjon som sier at man ikke får lov til å sammenblande alt dette på en og samme blogg. Allsidighet var alltid mitt trekk.

Men da må vi tenke på angiverne. Det er ikke et problem for dem å plukke ut løsrevne tekstutdrag, satt ute av kontekst, og fremvise dem til myndighetene. Vi må huske at sannferdighet, erkjennelse og tenkning ingenlunde er del av deres motiver, ei heller kan det noensinne bli del av deres egenskap. Gjenblivende er kun ønsket om å skade meningsmotstandere. I dette tilfelle er jeg rimelig sikker på at det er en NRK-journalist jeg vet navnet på som har rapportert meg, fordi jeg ved min blotte eksistens som vaksinemotstander, frihetsmenneske og utøvende kunstner representerer en trussel, og fordi jeg sa nei til å få en NRK-dokumentar laget om mitt liv, i et implisitt forsøk på å henge meg ut. Når dette ikke lykkes, måtte man ty til andre midler. Løsningen ble å følge med på alt det jeg gjør, til man finner noe man kan bruke, trodde man. Det er betegnende å tenke på at kanskje ens mest ivrige lesere faktisk er de som hater deg. Kuren for det er venner, selvsagt, for de leser i det minste mindre, men dypere.

Bekymringsverdig blir da myndighetenes manglende kompetanse til å vurdere. I denne forbindelse er alt de skal bry seg om hvorvidt jeg er en potensiell terrorist, eller om jeg er så psykisk ustabil at jeg er til fare for meg selv og andre. Det er iallfall det de selv mener å hevde, i de offentlige skriv de legger ut. Jeg, og andre, vet meget godt de har andre instrukser fra hemmelig hold. La oss dog snakke om de offentlige organer i deres offisielle rolle. Det er her kompetansekrisen i vesten kommer inn. Gitt politiske føringer og et fallende intelligensnivå, har man gode grunner til å mene at evnen til å vurdere saklig må være mangelfull. Etter min mening representerer forfølgelsen av meg en politisering av institusjonene. Det vil si, nevnte journalist og angiver har politiske motiver for å forfølge meg, og institusjonene i seg selv har politiske motiver for å forfølge meg. Angiver, etat og deres såkalte mandat eksisterer med det i et gjensidig nytteforhold, litt som det gamle DDR. Hvis man ikke likte naboen, kunne man angi denne. Etterhvert eksisterte halvparten under befolkningen i statlige registre, gjenstand for vilkårlig arrestasjon og overvåkning. Personlig nag og meningsforkjell skaper med det ensretting og kontroll.

Da jeg satt i dette avhøret, beskrev jeg meg selv som en dissenter. Politimannen forstod ikke hva ordet betydde, og måtte be meg gjenta. Dette gjorde jeg flere ganger. Tilslutt ba politimannen meg forklare hva ordet betydde. Det nærmeste jeg kom på i farten var at en dissenter var en som utviste dissens. Da forstod han det. Rett nok kan det glippe for noen og enhver, men dette er jo bekymringsverdig. Selv vil jeg også ha problemer med å på stående fot forklare hva visse filosofiske begrep innebærer, slik som forskjellen på deduksjon og induksjon, a priori og a posteriori. Kanskje vil jeg under stressede situasjoner ikke kunne redegjøre for hva ontologi og epistemologi er. Jeg glemte iallfall passordet på kredittkortet mitt en gang da jeg hadde måttet løpe til tannlegen. På den annen side, å ha oversikt over dette i øyeblikket er ikke del av jobben min, og det politimannen ikke hadde rede på, var et nokså basalt begrep som i høyeste grad var relevant. I mine øyne er det to mulige forklaringer. Enten er politimannen inkompetent og ikke skikket i stillingen. Eller det har oppstått en samfunnsmessig føring der faktisk dissens fremstår som så utenkelig at det ikke engang kan eksistere som begrep. Etter min mening er nok begge disse forklaringer til en grad gyldige, samtidig som grunnen til mannens relative inkompetanse er den gradvise nedbrytingen og senkningen av krav for å få innpass i våre mest ærverdige institusjoner.

Denne situasjonen beskrives i to forskjellige artikler, her:

https://www.palladiummag.com/2023/06/01/complex-systems-wont-survive-the-competence-crisis/

derimot.no/vestlig-utdanning-system-og-leder-utvelging-forer-til-darlige-beslutninger-og-til-slutt-okonomisk-kollaps/

For å reiterere artiklenes innhold. Vestlige samfunn prioriterer lydighet fremfor kompetanse, hvor de lydige nå fungerer som portvoktere overfor det mer intelligente sjikt hva det gjelder stilling og posisjon. Intelligensnivået er uansett fallende, gitt innførselen av multikultur og kvoteringen av kvinner og innvandrere i høye stillinger.

Som jeg har nevnt ved tidligere anledninger, har jeg en bror som arbeider i politiet. Han har til og med en temmelig høy stilling i politiet. Jeg vil ikke være ondsinnet og snakke stygt om de lavtstående intelligenser, litt som en strongman ikke banker løs på spjelete nerder. Av og til glemmer jeg meg og snakker til min bror som han var et fullverdig menneske. I realiteten er han et hundemenneske og en maktens tjener. Hunder kan være alrighte dyr, de. Men man må aldri la hunden få råde, eller ta en politimann seriøst som mann og som meningsinnhaver. Min manndom er forevig større, simpelthen fordi jeg er i stand til å ha en tanke som er min egen.

En gang for mange år siden lot jeg min politibror lese i min edle filosofiske journal, Sol invictus. Her er hva han leste:

Alt er nemlig ikke elendighet. Jeg har vært oppe i eteren og hentet gudegaver, nå må jeg stupe ned som en rovfugl og bringe det til jorden. Jeg er en nådeløs mann, jeg tar ganske enkelt ikke hensyn mer. Jeg spiralerer ned, velter meg over til siden og lar meg falle. Nå må jeg bare få til et godt stup. Hva skal jeg gjøre? Jo, utvikle en god metafysikk og ta livet av Nietzsche posthumt, slik jeg har lovet å gjøre. I mellomtiden skal jeg lese mer, kanskje skrive ferdig noen påbegynte avsnitt her i bloggen, kanskje presentere noen tanker med grovutkast etterhvert. Den som lever, eller i det minste er i live, får se. Hva er jeg? Jo, en av svært få. En asperger er sjelden, en intelligent asperger er sjeldnere, og en intelligent asperger med krigerske instinkter ... vel ... det finnes ingen grenser for hva jeg kan gjøre, og nå gjør jeg det. Mitt tankesett er unikt, og jeg er elsket av hittil uante guddommer som hjemsøker meg med bilder og visjoner. Jeg er glad for de kriger jeg har vært igjennom, for nå slipper jeg å leve de andres verdier og ønsker, løgner som altfor lett har sluppet igjennom hos meg, for barnet kan ikke forsvare seg selv. Nå ser jeg og vet jeg nok til å kjempe.

Min bror stusset spesielt over utsagnet om "en intelligent asperger med krigerske instinkter." Han blunket forundret noen ganger, en gest som har vært gjenkommende hos andre av mine venner som er samfunnsborgere, og leste utsagnet flere ganger. Han skjønte ikke riktig hva det kunne bety.

Jeg vet meget godt at min bror ikke har stort til begrep om hva neurologiske avvik innebærer, eller hva det betyr å være merkurialt hurtig i iallfall deler av sin hjerne. Ikke alle vet det, så det er forståelig. Minst av alt vet han noe om det å ha krigerske instinkter, annet enn som kanskje basal mandighet, med skruing av muttere, skifting av trailerdekk, og skudd på leirduer med hagle. Han vet ikke hva det vil si å ha fantasier om vold og voldtekt hver eneste dag, se for seg drap ned til minste blodsprutende detalj, og fantasere om slag, erobringer og strategiene som bringer disse frem, eller den elsk jeg kan ha for diverse våpen og krigsmaskiner. Når disse konsepter ikke har noe festepunkt i verden, kan de selvfølgelig heller ikke danne et større konseptuelt hele. Det hele blir dermed fremstående som det reneste gibberish. Konseptene blir vage, og de ender uten noe logisk endepunkt eller noe som kan tenkes å være fascinerende og attråverdig.

Som det heter seg i den evige sanne populærkulturen: Smarte negere høres ut som gale negere for dumme negere. Jeg har her snakket stygt om min bror og hevdet at han er nokså dum og rudimentær i sin manndom. Det sier seg selv at min bror på motsatt hold ser på meg som smårar, eller om jeg skulle være så altfor åpen, temmelig gal. Begge våre synspunkter er forsåvidt sanne. Det er bare det at svært få kan overskue rekkevidden, og med det, den forbannede begrensningen i min intelligens, og hva som i det hele tatt utgjør min galskaps begynnelse. Dybden av min følelse kan de heller ikke ane, fordi lokket på brønnen er på, for dem, og ser dermed ut som en glatt flate. Min galskap har sin oppståenhet på et høyere nivå, fordi jeg har forlengst tilbakelagt stadiet til et vanlig menneske. Det gjorde jeg antakelig fra første hjerteslag av i min mors liv. Dermed vil alt det jeg gjør, og alt det jeg sier, forbli evig uforståelig, for de mange, de som lar seg definere av flertallets trygghet.

Med mindre du har vandret i åndenes rike, der under trærne med de rikbugnende grener, aner du ikke hvem jeg er, hva jeg driver med, og hva som utgjør min store forfeilelse, det som stundvis hindrer lynet i å slå ned på jorden.

Hvis min politibror ikke kan forstå meg, og bare hører gibberish, sier det seg selv at andre politimenn ikke kan forstå meg, og fatte hva det egentlig er jeg holder på med. Det i seg selv ville forsåvidt vært greit. Det finnes mange raringer der ute. Men så er det da dette med de politiske føringer, emosjonaliseringen og innførselen av kvinner i disse institusjonene, den dype uærligheten og den påfølgende manglende prinsipielle tenkning. Det er nok mange kvinnelige politiadvokater som kunne tenke seg å kvitte seg med en sjåvinistisk nasjonalist, eller hva enn det er de oppfatter meg som. Ingen kvinner oppfatter noenting riktig om meg. Det synkende intelligensnivå hos det ordinære politi, hindrer dem i å stanse prosessen gjennom å anvende seg av det minste rettskafne prinsipp. De, som oss andre, har nå blitt kvinnenes gisler. Gisler for implikasjon og følelse. Legg til at angiverne legger til løsrevne utdrag, og at politiadvokater kan legge til løsrevne utdrag utenfor enhver kontekst og presentere dem som et slags bevis, så kan det fordummede politi bli nødtvunget til inngrep, basert på hva de har blitt fortalt. Løgn, alt sammen. Jeg vet hvordan de lyver. Det har skjedd meg mange ganger før, også fra menns side.

Alt dette hadde jeg selvsagt forutsett, derfor sørget jeg alltid for å legge til disclaimers både over og under mine mest ekstreme tekster, samt markere dem som parodier i overskriften. Dette er på mange vis uheldig, for det ødelegger etter min mening noe av leseopplevelsen. Leseren bør ikke på forhånd vite hva han har å gjøre med fra mine indre landskaper. Jeg har jo det trekk at jeg eksploderer og angriper plutselig. Forvent det uventende er definitivt sant om meg. Men det viste seg at det var altfor nødvendig. Man kan endog tenke seg at huset mitt ble stormet av væpnet politi, dersom jeg ikke hadde lagt til disse disclaimers. Ikke lyv. Det er en logisk mulighet. Så er det bare det at disclaimerne ikke har nyttet når det gjelder å holde den uønskede oppmerksomhet langt unna. Jeg var istand til å plukke ut ifra en uttalt setning hvem det var som hadde angitt meg, og jeg vet også hvilken tekst det var som hadde brakt meg politiets oppmerksomhet, nemlig min analyse av mine egne, indre landskaper. Der hadde jeg tydelig markert at dette var fantasier som aldri ville bli virkelighet, uten at det nyttet. Den dype uærligheten fra institusjon og angiver viser seg så altfor tydelig, samt politifolkenes manglende evne til å fortolke tekst. Jeg kunne lagt disclaimers på alle mine tekster, men her går det forvidt, selv om fragmenter fra enkelte mursteiner kan trekkes frem av de uærlige. Slik det er nå, vil disclaimers på noe av det mest ekstreme fungere som forsvar. Om alt annet slår feil, så i det minste juridisk sett. De har ingenting på meg, og det frustrerer dem. Derav disse mange forsøk på karakterdrap og ulike typer intervensjon over et vidt spekter av områder. Ikke alle av dem blir nevnt her.

En venn av meg sa en gang at det burde være forbudt for enkelte å holde i en penn. Jeg ser den og høyner. Enkelte burde ikke ha lov til å lese tekster. Disse politifolkene er ikke akkurat boklige, og er ikke istand til å plukke opp det minste rudimentære begrep hos meg, eller la det inngå i en større sammenheng. Jeg er en meget dyptloddende analytiker, har jeg fått høre. Jeg vil også mene at jeg er istand til å skape enkeltstående bilder av estetikk og antiestetikk som er slående ned til det instinktuelle nivå, og som med det er dypt rotfestet i eteren og den dertilhørende filosofi som påbygg. Det skulle i det minste hysteriet og de mange anmeldelsene tyde på. Livets irrganger står klart for meg, men dette kan bare kommuniseres til de som er på mitt nivå, eller høyere.

Jeg er også klok nok til å se begrensningen. All filosofi er rettferdiggjørelse. Bare enkelte kriminaltypuser er ved sin forenkling i besittelse av det rendyrkede instinkt, de fleste må følge liv og oppvekst, som meg. Rettferdiggjørlse er sterk. Det er det som driver sivilisasjoner. Filosofi har ingen verdi annet enn som rettferdiggjørelse. Hadde politifolkene lykkeligvis vært en slags anglo-saksisk remnant fra vår siste store tid, ville de i det minste forstått at her er en kraft, og at her verken kan eller bør noe gjøres. Kjærlighet vises ved å la ting være. Men fordi manualarbeidere og kvinner fikk sitt inntog i viktige posisjoner innen arbeidslivet, ser man nå bare gibberish. Derfor utgjør nå det vanlige menneske en trussel mot den tenkende. Vi kan til og med se for oss at tenkende virksomhet blir kriminalisert med tiden. Faktisk spår jeg at det kommer til å være realiteten om få år. Egentlig er det allerede tilfelle, forbudet har bare blitt illagt med de indirekte, ikke direkte, formaliserte midler, der målsetningen er et speilbilde av overvåkningssamfunnet i Kina. Enhver selvstendighet og egenvilje er allerede definert som patologi. Leseferdighetene og evnen til abstraksjon er stadig synkende hos skolebarn, som blir opplært til å få fryktreaksjoner dersom de har tenkt en ikke-korrekt tanke. Resultatet av denne lokk-leggingen er en uhelbredelig aggresjon mot de avvikere og typuser som fortsatt tenker. Om ti år er det dagens femtenåringer som sitter i stillinger i politiet. Det kan hende vi tenkere må gå fullstendig under jorden, skal vi overleve. Ikke at det betyr noe. Vår sivilisasjon er allerede ugjendrivelig myrdet.

En gang ble jeg oppringt av en annen politimann i forbindelse med noe jeg hadde skrevet. Det har forsåvidt blitt en del av disse tilfellene nå. Han spurte meg ut om mitt innhold her på denne bloggen, og stusset veldig på mine uttalelse om at "100IQ-sjiktet er det verste av alt," med den påfølgende rasing. Hva kan jeg si? Jeg er en lidenskapelig mann. Igjen vises realiteten. For politimannen var hele sentimentet noe uforståelig og søkt. Hvordan kan en gruppering innen normalfordelingen være slike monstre? Men så ser han ikke disse faktorer som nevnt overfor. Intelligent nok til lydighet, men ikke til ulydighet. Det er det eliten ønsker seg. Flittige idioter, systemtjenere og regelryttere er det verste av alt, og de kjenner en voldsom aggresjon mot de få som tenker. Følelsen er gjengjeldt i fullt monn hos meg. Det pleier Conan barbaren å si også, når han knuser skaller.

Som det heter seg i filmen Pulp Fiction: Det er når negere blir redde at negere blir drept. Sant på alle nivåer i livet, vil jeg tro. Vi har det jo med å manifestere vår største frykt. I disse forfølgeres tilfelle, i form av meg, fordi jeg blir bare mer av det jeg er, jo mer du forsøker å ta det bort. Litt paradoksalt: Den som frykter meg, må drepes. Svært få så leken, humoren og betraktningen på avstand i denne uttalelsen. De tok alt sammen så konkret og nærsynt som mulig. Slik er det når snekkere fordrer å være tenkere.

Frykt og engstelse er i dag den dominerende følelse, og derfor har den frie tanke blitt umulig. Derav disse sanksjoner, og derav disse kontinuerlige forsøk, med alle midler, mot de få som utøver ærlighet og den intuitive følelse i noen utgave, uhildet av samfunnets krav til høflighet og form.

Du må stort sett være filosof av en viss mandighet for å egentlig oppfatte meg, hvis ikke kan jeg ikke garantere for hva det er du ser, bortsett fra at vedkommende er ustabil. La meg være litt morsom. Jeg er jo ustabil. Aner du hvilke krefter som bor hos meg? Men jeg har dessverre ikke tid til å myrde folk med 100 IQ, folk som ikke engang vil oppfatte hvorfor de myrdes, eller at de hele tiden spares. Folk i 110 IQ-sjiktet er heldigvis reddsomme nok til å være høflige. Tro meg når jeg sier det, de tingene jeg driver med er nesten helt sikkert fullstendig utenfor din rekkevidde. Derfor anbefaler jeg deg å slutte med disse forstyrrelsene. Man kauker ikke til en smed i arbeid.

Ja, du må se meg, og da antar jeg gjerne formen til en leopard. Skjult, flekket, uberegnelig, dette er bare noen av de esoteriske føringer som symbolet inngyter. Det er uheldig om du ser meg, hvis du ikke forstår hva du ser på. Det er det som er tilfellet med visse besøkende på denne siden. Til dette har de ingen forstand, og de burde holde seg langt unna. De burde ikke engang ha tillatelse til å lese innholdet.

Jeg har fått nok av all tarvelighet, og jeg ser det tydelig, og i fritt monn, hos disse varslerne som for meg ikke engang er ansiktsløse. Jeg er intelligent nok til å ha navn. Nummer bryr jeg meg ikke om, fordi dere er under min verdighet. Nå ganske nylig så jeg hvordan en politikvinne i Storbritannia gjøv løs på en pike med asperger i ledtog med hele sju kollegaer. Hvorfor? Fordi piken sa at politikvinnen hadde like kort hår som sin lesbiske bestemor. Dette gjør man altså, mot en skapning som ved sitt grunnvesen har et hjerte av gull. Den rådende tarvelighet av i dag. En gang i tiden hadde jeg også et hjerte av gull. Det er lenge siden nå. Nå arter antakelig mitt hjerte seg som en infernalsk, lavaboblende vulkan. På den måten er jeg nok en motsatt Empedokles. Det er ikke jeg som skal falle i vulkanen og bli en med et eller annet altomsluttende instinkt, som tilslutt fører til drap i verden. Tvert om! Det er vulkanen som skal falle ut av meg, og da skal jeg kjenne fred, ennå mens hele den verden dere hører til, brenner. Ditt blikk skal bare se flammer, fordi ditt paradigme og alt det du tror på har brutt sammen for godt. Det er i åndenes rike jeg skal ha min seier. Tilbake står kun Heraklits ild. En verden i evig vorden. Elven kan renne videre, fri for de korrektes stinkende sumphull og grunne pytter sølevann i ynkelig stillstand.

Som jeg var hyggelig nok til å opplyse politiet om, jeg kommer til å fortsette som før, bare mer av det, så man oppnådde egentlig motsatt effekt av det man ønsket. Den gang loven forbyr det som nå er min lovlige virksomhet, gjelder i mine øyne loven ikke mer, og alle terninger er av bordet. I mellomtiden skal jeg fortsette min vandring gjennom dette Kali Yugas mørke, hvilken enn av oss som dør først, mannen eller tiden. Til det har jeg min klare mistanke.

Skjebnen er ikke foruten ironi. Med min tekst som jeg ble implisert for, "Hva det indre rike avslører" fant jeg i min ærlige egenanalyse at jeg sannsynligvis har narsissistiske trekk. Det var her den humørløse journalisten fant ruten inn til å anbringe skade, trodde han. Nei, det jeg fant ble kastet tilbake i meg i forsterket form, og jeg fikk gjennom all denne oppmerksomheten narsissistisk feed, og vissheten om at dette er hva jeg har manglet. Dessverre, kan man si, liker jeg meg selv som monster. Det er faktisk det eneste jeg kan være. Uten har jeg ingenting. Til og med Alexander den store behøvde gress og småkvist å stå på. Dette er rollen mine angivere nå har for meg, en rolle de vil fortsette å ha, for de kan ikke gå bort i fra sine instinkter og sin elendige nærsynthet.

Du skal ikke hate meg. Du skal elske meg. Jeg er din nærmeste venn. I meg bor sannhet og sannhet kun, og med det ibor jeg kjærligheten til voldtatte Kassandra. Livreddende råd: Uansett hva myndighetene og media ber deg om, gjør det motsatte.

Her kommer en innrømmelse, så alle, venn som fiende, kan vite at jeg snakker sant. Vel, problemet er jo at fiender uansett aldri tror på deg, men det burde de! Venner vil vel, innerst i sitt hjerte, alltid tro på dine ord, og vil derfor nå bli såret. Hør det da! Ytterst sett representerer alt dette mitt selvmordsforsøk. Jeg vil at noen skal komme og drepe meg for mine provokasjoner og de tingene jeg gjør, fordi jeg er lei av å leve i Kali Yugas ugjendrivelige mørke. Mordfasen og selvmordsfasen var altså alltid den samme. Hvem skal det være? Politiet? Blitzere? Min hånd greier ikke gjøre det selv. Jeg ga opp alt håp da menneskene lot seg vaksinere. Mente jeg dette i konkret forstand? Se, der var jeg igjen for dypsindig for innvånerne i Kali Yuga, og det er grunnen til at jeg ikke kan leve her. Saken er at jeg mener det både i kropp og med ånd, der ånd er langt, langt større. Les det igjen. Alt skjer i ånden, til og med mitt selvmord. Monsteret må næres. Nå har jeg fått det jeg ønsket meg. Jeg vet at jeg kan skape frykt og vrede i verden, fordi jeg er et narsissistisk monster, ikke stort annet. Med det må mannen og tiden dø sammen, og jeg vel nøyd i vissheten om det.

Disse demonessene danser budskapet.
Drep meg! Gi meg den krig jeg alltid har ønsket meg.
Forstår du ikke at jeg er helt uten frykt?

(Sidenotat: VIdeoen har hele fire vannmerker, ser jeg. Blir mye arbeid hvis jeg skal få en ren versjon)

Kommentar: Typisk vil det også være for myndighetene å sanksjonere og sykeliggjøre mine utbrudd, der jeg på absolutt alle måter er en visjonær. Som landet sårt behøver, skal det legges til.

Kort rapport

8/19/2023

Jau, har fullført turen ned og opp. Ned gikk greit. Opp var litt hardere. Tenkte forsåvidt utstrakt i bilen. Har mange skriveplaner nå. Av en eller annen grunn hadde jeg en snickers som forsvant fullstendig. Rart. Ikke kan jeg huske å ha spist den heller. Urovekkende når slikt skjer. Jeg liker heller ikke når folk kommer kjørende inn på motorveien fra ramper i full fart, uten å gjøre mine til å sakke ned.

Det blir nok for mye å få ned alt på denne tiden. Om jeg kjører tredjehver dag, blir det maks fire turer. Får ringe min tante snart. Jeg har en personbil i full størrelse. En slik personbil er egentlig ganske liten når det kommer til stykket.

Har etterhvert blitt vant til å kjøre langt, men det forandrer ikke at det er krevende, og at jeg ikke vil rekke det.

Det er selvsagt mange ting som står på tapeten. Etterhvert skal jeg fortelle en ganske sprø historie på denne bloggen. Den som ikke rulles inn på sykehjem, får se. Jeg har også en svært viktig oppgave jeg ikke kan si hva er, som vil ta tid og må tas over mange bolker.

Det alt. Fred ut. Krig inn.

Edit: Uff, og nå nappet jeg meg selv i barten da jeg la hodet for langt tilbake da jeg skulle drikke og nappet meg selv i barten. Likte det ikke.

Edit2: Leter etter en av mine mest geniale tekster i rotet. Hele 805 .txt dokumenter kommer opp, og da er ikke medregnet worddokumenter, og visse tekster, som bare finnes i zip-filer. Fant forsåvidt ut måter å forhåndsvise tekster, samt muligens søke i dem på grunnlag av tekst i dokumentet. Men det er viktig for meg at dateringen ikke forandres. Da er alt tapt, gitt den planlagte systematisering. Er sikker på at denne teksten må være der et sted. Så spørs det hvor klokt det er å poste den. På grunnlag av alt det andre jeg legger ut, får jeg lyst til å legge denne ut med :) Men først må jeg altså finne den. Huff, det blir del av det større arkiveringsarbeid.

Budskapet

8/19/2023

Det ringes på døren. Et høylydt skrik kastes gjennom boligen. Kvinnen siger sammen i trappen. Noen timer senere bæres hun ut på båre, iført oksygenmaske. Barna hadde låst seg inn på hvert sitt rom, i forsøket på å fortrenge sine nye virkelighet.

Sønnen utvikler en alvorlig rusavhengighet og blir etterhvert sprøytenarkoman. Dette er en smerte som aldri kan siles bort. Han ender sine dager på en knøtteliten, skitten hybel, etter å drevet bort siste rest av venner og sympati.

Datteren forsøker å jobbe problemene vekk. Det ender med at hun nesten jobber seg ihjel. Alltid den flinke piken. Hun venter på det klapp på hodet hun aldri mer kan få. Istedet vandrer hun ned sterile kontorer, med en like steril livmor. Stort sett alt av inntekt går bort til sosialpenger for trygdesnyltere, innvandrere og lauskatter.

Kvinnen legges inn på aldershjem så tidlig som i femtiårene. Siden hun aldri rører seg, går gangfunksjonen tapt. Pleiepersonalet får aldri riktig kontakt med henne, der hun sitter i rullestolen med et pledd over fanget. Hun svarer mest i korte setninger og ved bruken av enkeltord.

Så er det kanskje en fordel ikke å blande seg i saker man ikke har noe med.

Hvem skal beskytte meg?

8/17/2023

Har nettopp glefset i meg en fjordland og er på vei ut døren. Kjøre langt snart. Tenkte å hamre ut disse betraktningene først. Argumentene må ad nødvendighet være sveipende og kortfattet.

Så hva er saken? Jeg har nylig blitt trakassert av politiet igjen. Denne gangen var ikke konsekvensene så alvorlige, men man kan se for seg at de i fremtiden vil bli det. Husransakelse, vilkårlig fengsling, og ting man ikke kan overskue. Det er også på rene at jeg har angivere som nitidig leser denne bloggen, samt nå abonnerer og ser på min engelske lysalvkanal. Målet deres er å finne noe, hva som helst som kan brukes mot meg. Når den ene løgnen ikke funker, må de ty til noe annet.

Jeg har selvsagt mitt på det rene. En mann i min posisjon må ha det.

Ytterst sett er målet til politiet, og globalistene/angiverne de arbeider for, å true meg til taushet. Hvis det ikke går, å bringe meg til taushet. Metoder kan være å trakassere over tid, og forsøke å få inn små stikk der det går an. En aktivist jeg kjenner ble trakassert over lang tid av politiet, inntil han trakk seg fra all aktivitet. Dette er en person jeg har stor respekt for, og han oppnådde langt mer enn jeg noensinne vil gjøre. Jeg kan heller ikke fortelle andre hva grunnene deres er, men kjensgjerningen er iallfall at de såkalte myndighetene oppnådde sitt mål der.

Min tanke er å øke kostnaden for dem. Det skal være dyrt å angripe meg. På alle områder, vil jeg legge til. Det er også gitt at jeg ikke har tenkt å bøye av, men gjøre mer av det jeg gjør. Skrive, skrive, som det het seg i et manus. Enkeltindivider er det lett å isolere og knuse, spesielt over tid. Ikke så hvis de har forsvarere. De såkalte myndighetene forregnet seg med Haaland, men slapp unna med det. Nå kan de gjøre det samme neste gang.

Men min tanke om å bli en offentlig person, var nok forkjær. I tillegg til å være en ekstremkunstner og (ekstrem?)filosof, kan jeg vel med en grad av presisjon beskrives som en høyreekstrem anarkist i disse dager. Politikk vil ikke være mitt hovedområde, men av og til vil jeg komme med politiske ytringer og skriving.

De som kan tenkes å forsvare meg, og som forsvarer andre, er jo venstremiljøet rundt Steigan og Derimot, samt det konservative miljøet rundt Document. Mitt håp var at de ville skrive om saken, dersom disse angrepene fortsetter. Problemet er at dissenter-venstre ikke kan vedstå mine høyreekstreme trekk, samtidig som Document ikke kan vedstå mine høyreekstreme og anarkistiske trekk. De vil altså bare skrive om saken dersom overgrepene er helt blatante. Hvis jeg fengsles i månedsvis uten grunn, som eksempel, eller under påskudd som ikke holder vann.

Det er selvsagt i tillegg faktorene at jeg er mangefasettert på en måte som gjør at jeg ikke blir forstått, og ikke særlig sympatisk. Ei heller forsøker jeg å være sympatisk. Folkeviljen vil nesten alltid være imot meg.

Det har heller ingen hensikt å få sider som Nyhetsspeilet og Nordisk motstandsbevegelse til å tale min sak. De har bare innflytelse innefor sin sfære. Nyhetsspeilet har i mange år talt saken til Synnøve Fjellbakk Taftø, som ble utsatt for vilkårlige angrep fra psykiatrien i to tiåar, samt tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering, for å ha kritisert Brundtland-administrasjonen. Det har ikke forandret noe for henne, hva gjelder oppreisning. Jeg vil bli bare et nytt ansikt og offer blant mange, med et ødelagt liv.

Offentliggjøring av navn og person vil også bringe andre ulemper. Jeg vil aldri komme inn på noe etablert forlag, noen gang. I Norge skyr man kontroverser. Jeg tviler på at noen vaksinemotstander kan få utgitt bok. Jeg er selvsagt mer enn bare en vaksinemotstander. Angivere vil da også se sitt snitt til å kontakte arbeidsplasser og folk du har forbindelser med. Dette skjedde min venn, så jeg vet at det er tilfelle. Jeg har også blitt angrepet på samme måte, tidligere. Denne vennen var åpen om sin identitet, men det hjalp ikke. Trekket med å offentliggjøre min identitet, blir å legge seg åpen i håp om at fienden ikke vil angripe deg. Det er jo nettopp det din fiende gjør. Problemet er å anta ridderlighet hos disse svina, noe vi edle sjeler er tilbøyelig til å gjøre. Slik en mann er, slik ser han. Jeg er ridderlig. Politiet og angiverne er larver og igler, som bare skal skade, om de kan.

Hvis jeg på den annen side fortsetter som nå, vil trusselen fra de såkalte myndighetene henge over meg som et Damoklessverd. Angiverne vil forsette med å angi alt det jeg gjør, og myndighetene kan tenkes å gå til aksjon på et tilfeldig tidspunkt, med et påskudd de graver opp. Show me the man and I'll show you the crime, som det heter.

Det jeg tenker nå, er at om jeg ikke offentlig går ute med navn og slikt, kan jeg fortsatt anta en offentlig persona og identitet. Det er tross alt ingen som forfølger Nordisk motstandsbevegelse for å være nazister, eller Nyhetsspeilet for å være konspirasjonsteoretikere. Man må ha mentale knagger for disse idiotene å henge noe på. Hvis ikke forstår de ikke noe, og får panikk. Midwits og 100IQ sjiktet er den største trussel mot den tenkende.

Jeg kunne lage en side, kalt rikstroll.no eller noe, der jeg gjør det meget klart hvem jeg er og hva jeg gjør. Så blir det å angripe anarkisten for å være anarkist, som å angripe nazistene for å være nazister. Det er ingen som gjør det. Spillet og fiendeskapet foregår i det åpne, og ikke via skjult angiveri. Ved å anta en offentlig profil, men ikke gå ut offentlig med navn, vil jeg være en størrelse som er kjent nok til ikke å vilkårlig angripes i det skjulte. Jeg vil få flere støttespillere, og selvsagt, flere fiender. Sist var jo mengden med fiender og deres lesing med lupe det som gjorde at jeg trakk meg. Jeg utstod ikke tanken på at disse larvene fulgte med på mine sider. Nå skal jeg trå over den terskelen. Bli sterkere og mer av det jeg er. Jeg er en urgammel kraft som har våknet til liv, og skal ha mitt virke, for en tid.

En dag vil myndighetene forsøke å internere oss dissentere i leire. Da har jeg fått den krigen jeg ønsker meg. Jeg har en bror som er politimann. Av oss er jeg sterkere, og langt, langt mer intelligent. Gjør matten sjøl.

Det er altså mine kortfattede betraktninger rundt saken så langt. Mer tenkning må selvsagt gjøres.

Død over de vaksinerte (parodi)

8/17/2023

En menneskemengde marsjeres til en jordkant. Det kommer et røykblaff. Menneskemengden er borte.

I gatene lyder støveldrønn. Vinduer knuses og dører rives opp. Glefsende schæfere omgir de som blir funnet.

Lag på lag med piggtråd, bare avbrutt av gjerder og høye tårn. Der oppe svinger vaktene sine våpen. En stemme bjeffer ordre fra over høytallerne.

Spedbarn rives fra sine mødre og slenges spinnende opp i åpne godsvogner. Halt av dampfresende lokomotiv er lasten på vei til helvete.

Dypt under fjellet, i store haller, forsegles millionertall bak hydrauliske dører svingt på stålhengsler. Dørene står under vakuumpress og sveises igjen med bly. I sjakter, brønner og forlatte gruveanlegg kastes kroppene. Sponplater skyves på plass over åpningen. Stedet har blitt glemt.

Gravemaskiner arbeider konstant om natten, under belysningen fra lyskastere. Droner og helikoptre sveiper viltmarksområdene. Barn er instruert til å rapportere alt mistenkelig de ser.

Overalt lyder parolen fra føreren: Død over de vaksinerte. De vaksinerte må dø.

Jeg lader min pistol. En vaksinert har blitt sett i nabolaget. I ledtog med folkemilitsen, iført tyrolerhatt, igangsetter jeg jakten. Hjemme venter Marilena Kirchner med en middag og hveteboller holdt godt oppvarmet.

Det var nødvendig, tenker jeg da jeg klemmer om hvetebollene. Det menneskelige genom måtte jo reddes.

Klar for blast off

8/16/2023

Et nytt lass er pakket og bilen er klar til å kjøre i morgen. Med meg har jeg fått fem store bokesker med bøker. Dessverre er det en 30-40 bøker igjen. Jeg har også fått med en stol, kanskje 11 skoesker, diverse smått, en liten eske bøker, og en enda mindre pakke bøker, samt noen brettspill. Samtidig har jeg sikret godt utsyn bakandt, fordi dette er, øh, alfa og omega for meg. Mest omega, men du skjønner hva jeg mener.

Men det går for tregt. Ble sliten etter den siste turen, og kastet bort for mye tid. Prioriterte andre ting, når sant skal sies. Dessuten ble en av dagene stjålet fra meg på svært ubeleilig vis. Jeg er usikker på hvor mye av det jeg bør redegjøre for, og på hvilken måte. Her må jeg nøye avveie flere hensyn .

Åkke som, det er nesten utenkelig at jeg skal kjøre en av retningene hver dag etter dette. I så fall vil jeg, om jeg kjører opp og ned i suksessive dager, og siden har en dags pause, kun få til fire runder. Det kan være for lite. Vel, der andre pleier å krype til korset, kryper jeg til min tante. Hun disponerer en kjeller i Trondheim. Jeg får til fire runder dit på samme tid som det tar meg å kjøre en runde til Rumle-elven. Dermed kan jeg bruke et par dager på å hive over det som blir til overs, dersom det skjer, og heller hente det senere. Turen dit vil også være avkortet. Min tante har forøvrig en historikk med å berge min rumpe når det behøves. Det var jo hos henne jeg bodde da jeg var solgudens tjener. Jeg husker fortsatt de mange keramikkopper med vin jeg "lånte." Da var jeg en soldat av Mithras.

Ikke bra for helsa dette, jeg lever som et svin bak rattet. Det er vel noe det samme som gjør at mange trailersjåfører har dårlig helse. En dame har lovet meg en madrass, noe som er kjærkomment. Men jeg vet ikke om jeg orker å hente den på kvelden der nede. Blir for mye styr, når hjernen uansett er i ferd med å koble av. Så det blir leiet til Marcus Aurelius nå. Les: Gulvet.

Erfaringsmessig kan det ta tid, og innebære komplikasjoner, å få opp internett. Det er svært irriterende. Ikke at jeg trenger det med en eneste gang, men jeg har lyst til å rykke fremover. Kan selvsagt skrive nettløs en stund. Hva har jeg på tapeten. Vel, det er tre syke historier. Den ene kort, de andre lange. Det er også dette foredraget. Prinsipielt bør ikke dette være noe problem, men jeg løper en risiko ved å skrive disse historiene, siden jeg som jeg har hintet til en stund nå, har fått nye angivere etter meg, samt uønsket oppmerksomhet fra flere hold. Det prinsipielle er da også i ferd med å gå tapt i vesten, inkludert i de organer som burde være definert av dem. Men som en venn av meg sa: "De vil at du skal leve i frykt." Sist dette skjedde, la jeg ned min Youtube-kanal under navnet Lysalv. Pensjonerte den for noen år, tror jeg det var, inntil det i nyere tid ble gjenfødt på Odysee. Nå akter jeg ikke å vike. Den rollen jeg fyller er viktig. Deres håp er å true meg til taushet. Det vil aldri skje. Istedet vil jeg gjøre mer av det jeg driver med. Skrive ekstreme tekster, håne øvrigheta og institusjonene ... og ... berøre det sublime innen kunsten og filosofien. Jeg har bare forakt til overs for disse angiverne, og de kommer aldri til å få noenting på meg.

Tanken har dog slått meg om jeg ville vært tryggere som en offentlig person. Det er dyrt å stå alene, som det heter, og det er lettere å trakassere og knuse noen som står helt uten støtte, fordi det kan skje uten konsekvenser. Det prinsipielle har som sagt gått tapt, og de mest ærverdige institusjoner fungerer nå som terrororganer på vegne av globalistene og feige angivertypuser. Det vil være for åpenlyst for dem å gå etter offentlig kjente dissentere, slik som Alternativ Media, som eksempel. Kanskje det ideelle for meg ville vært å etablere meg offentlig som dissenter og ekstrem kunstner. Det første kan jeg gjøre nå, simpelthen ved å kaste min maske og opptre under fullt navn. Det andre krever nok litt aktivitet og arbeid, men det kan gjøres. Legge ut tekster og slikt et sted, under fullt navn. Bare en tanke. På den måten vil iallfall medier som Derimot, Document og Steigan kunne tale på mine vegne, dersom jeg angripes. Mainstreammedia har som kjent holdt tyst under prosessen mot Haaland, noe som var det mest graverende overskridelse av mandat noensinne. Men media er korrupt, og rettsvesenet er korrupt. Han kommer ikke til å få noen oppreisning for å ha blitt innlagt i ni dager for å ha postet noen lenker på facebook om statistikk, lenker som overlegen innrømmet ikke å ha lest, før hun på vegne av en maktperson utførte dette vanvittige overgrepet mot en kjent vaksinemotstander. Den saken, ble i det minste omtalt. Jeg må sørge for at noen kan tale på vegne av meg. Bare en vurderende tanke i denne stund.

Mens vi venter på Cæsar, pleier en relasjon å si. Cæsar ville vært den beste støttespiller, fordi han kunne ta seg av problemenes opphav med blankt stål. Jeg drømmer om den dag der ingen kan forfølge meg, for gjør de det må trellen stå til rette overfor jarlen og gudene.

Jeg kan selvsagt fortsette slik som nå, men da vil syklusen bare gjenta seg. Hver gang jeg kritiserer globalistene i offentlighet, eller skriver en ekstrem tekst, vil potensialet være der for at en angiver melder meg til politiet, med påfølgende etterforskning og trusler om dette og hint. Ikke så, hvis det allerede er kjent hvem jeg er og hva jeg driver med. Politiet trakasserer nok ikke Alternativ Media eller Lysglimt, iallfall ikke direkte. Det dømmes bare konstant i disfavør for dem. Det er selvsagt ille at de utviklinger vi ser nå bare vil bygge på seg. Snart vil dissentere åpent innlegges og fengsles, slik som skjedde i det gamle Sovjet. Nå har man også flere digitale kontrollmuligheter, som konstant overvåkning og beslaglegging av penger/konto. Jeg må være ærlig: Det kan hende at noe svært alvorlig skjer med meg i fremtiden. Det er slett ikke utenfor mulighetenes rekkevidde.

Det er nemlig lettere å angripe meg, siden jeg både engasjerer meg politisk, ikke bryr meg om å ha et sympatisk ytre, og skriver samfunnsnedbrytende tekster, samt galskapstekster. Da er det lett å finne mulige forbrytelser for den som leter med lupe. Appell til trygghet er kvinner og kvinnemenns evige forfeilelse og krav. Her er en erkjennelse. Gitt mine særpreg, er jeg dømt til å ha svært få støttespillere. Det ene utelukker nemlig det andre. Dissenter-venstre kan ikke trykke meg til sitt bryst, det vil heller ikke de konservative. Dessverre et ankepunkt for tanken på å stå frem i offentlighet. Selv det vil ikke nytte, siden alle parter kun vil se et monster.

Alt kommer til å fortsette, til man kaster globalistene, bryter opp det moderne paradigme og hensetter systemtjenere til en svært lav samfunnsmessig posisjon. En trell bør ikke ha lov til å heve stemmen mot meg, og minst av alt stille spørsmål ved det jeg driver med. Til det har trellen ingen forstand, og forsøket er en fornærmelse. Kun svært få menn er verdige min oppmerksomhet.

Så det står valget mellom. Kaste masken og stå frem som hva jeg er, eller forbli en skjult kraft. Det første vil innebære at angrepene flyttes over til mine jobbengasjement, og at til og med den teoretiske muligheten for utgivelse på etablerte forlag, blir borte. Det andre medfører at min person forblir konstant under angrep, og det, helt uten støttespillere. På en måte et umulig valg. Sikkert er det at jeg ikke lar meg kue, av noe. Jeg har levd livet som en slave under andre mennesker. Verre monstre enn de jeg kjemper mot nå. Dette er ingenting til sammenligning. Min lidelse vakte motets gave. Min drøm er å hale monstrene ut i lyset, og en etter en slå dem ned med sverdet. Dverger fortjener den skjebnen. De er jo dverger.

En mann står åpent frem, og taler ærlig og direkte. Disse er ikke menn. Dette er heksers og nidningers fremferd.

Valget bør nok tas når jeg har fått omrokkert på det nye stedet. Kanskje gjør jeg noe helt uventet og nytt. Kanskje tar jeg meg inn steder, iført finlandshette. Kanskje vil desperate skrik høres. Og jeg, jeg kommer ikke til å lytte.

Mykje lys og mykje varme (parodi)

8/16/2023

NB! Parodisk og absurdistisk skriving som har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Den middelaldrende mannen var på vei til postkassen. Lokket sprang opp, og han fisket til seg den vanlige bunken med reklame. En helt vanlig dag. Hva skulle det være til middag? undret mannen seg.

Et skudd smalt. Mannen slapp papirene og tok seg til brystet. Sjanglende forsøkte han å løpe ned den smale grusveien mot huset sitt. Et nytt skudd drønnet. Mannen kastet armene i været, ble stiv som en stokk og veltet langsomt bakover, fortsatt med de tykke armene utstrakt. Under kroppen sev det nå frem en voksende pøl med blod.

Klagerop lød og naboene kom rennende til. Alle fant de det samme. Her kunne intet gjøres. Allerede hørtes lyden av ulende sirener. Noen gråt, andre omfavnet bare hverandre stille.

Det er slik man skaper samhold i et nabolag.

NB! Parodisk og absurdistisk skriving som har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Realitetene

8/15/2023

Tranås var på vei til antirasistisk senter. Nå skulle det komme til et endelig oppgjør med dem. Etter dette kom alt til å være avgjort.

Jeg banker på en kontordør og stiger inn.

"Unnskyld, jeg skulle gjerne snakket om alle disse anmeldelsene og angiveriet dere driver med."

Øynene til mannspersonen som er der inne, spretter opp, og han setter i et klynk. Mens jeg ser på, vender han seg om og løfter sin dongerikledde rumpe høyt til værs der over skrivepulten.

Hoderystene går jeg videre til et stort oppholdsrom. En ti-tjue menn holder til der, henslengt i sofaer eller spillende biljard.

"Ja, det gjelder disse anmeldelsene, som jeg gjerne vil at dere skal slutte med ..."

Samme scene gjentar seg. Overalt hvor jeg snur meg, legger mennene seg ned med rumpa høyt løftet til værs. De passer på å strutte med baken ekstra høyt oppe om jeg nærmer meg og forsøker å avklare situasjonen.

Tilslutt går jeg til kjøkkenet. Der støter jeg på en fresende kvinne med fingrene løftet foran seg som klør. Så jeg blir rett og slett nødt til å skygge banen, og gå derfra med uforettet sak.

Nå forstår jeg deres grunnvesen. Disse menneskene vil egentlig bli mishandlet, og blir rasende dersom du ikke gjør det med akkurat dem. Alle anmeldelser og angrep kommer nettopp med det formål å bli dominert av en overlegen kraft. Hvorom allting er, jeg har ikke tenkt å etterkomme deres ønsker. Jeg vil bare ha fred. Beklageligvis, erkjenner jeg, kommer disse angrepene bare til å fortsette.

Bakom er alltid en mannsfigur med rumpen høyt løftet til værs, og frigide kvinner som hater menn med mannlige følelser. Og maset. Det endeløse maset.

Den store filosofen må få bli latt i fred av trell og apekatt.

Jaget

8/15/2023

Det var en av disse dagene da jeg befant meg vandrende ned gaten. På motsatt vei kom noen jeg bare hadde en vag erkjennelse om. Det var en familiaritet og et vitnesbyrd der om noe jeg hadde forskjøvet frem til nå.

"Hei, du!" sa jeg, og pekte på ham med armen. "Jeg vil snakke med deg!"

Vedkommende ble med en gang drivende blek i ansiktet, nå slått med et uttrykk av skrekk. Han snudde på hælen og satte i sprint. Aldri om jeg ville la ham unnslippe. Så jeg satte etter, med all min makt og alle mine krefter

Bena våre gikk som trommestikker gjennom byen. Folk stanset og stirret undrende på oss. Guder, hvor hurtig han var. I min ungdom var jeg en mester i løp, og det var såvidt jeg greide å holde følge. Der han var litt raskere, var jeg litt mer intelligent. Gradvis drev jeg ham foran meg til trang bebyggelse, som jeg håpet på tilslutt ville sperre ham inne. En politibil cruiset langsomt forbi. Etter at vi hadde passert, hørte jeg bilen ruse motoren og snu. Jeg brydde meg ikke om det. Hele tiden sørget jeg for å nagle blikket på personens rygg.

Vi ankom en utekafé, som gjennom mine føringer var den eneste rute som var igjen. Bord ble veltet og menneskene reiste seg på vår ville ferd, banet frem med albuene. Betjeningen stirret på oss da vi braste gjennom innendørsområdet, så befant vi oss i bakgården, der menneskene også hadde benket seg til. En servitrise blokkerte vedkommendes vei, som han dyttet hardt med begge hender. Hun fløy bakover og kolliderte i murveggen med et stønn, den blonde hestehalen flagrende gjennom luften og serveringsbrettet rullende bort som et hjul over knuste glass. Jeg hoppet over den liggende kvinnen. En mann reiste seg og gjorde mine til å legge hånden på brystet mitt. Et hardt spark i mageregionen var nok til å klappe ham sammen. I mellomtiden hadde den flyktende grepet tak i jernspydende som dekorerte muren, og via dem heiste han seg opp. Mitt byks var akkurat ikke hurtig nok til å gripe ham i ankelen. Jeg heiste meg opp på tilsvarende måte, og svingte meg over på den andre siden. Akkurat nok til å se en skygge smette bak et hjørne.

Vår ferd gikk gjennom trange bakgater, som snodde seg marerittaktig gjennom det som virket å være en meningsløs byplan. Hund og katt ble bortjaget eller satte i skremte pip og hyl under føttene. I det fjerne hørte jeg sirener.

"Stans! Stans!"

"Aldri!"

Han slengte en søppeldunk på meg. Jeg løftet dunken over hodet med begge hender, og slengte den tilbake. Vi brøt ut av byen, og befant oss på veien i en slags blanding av gressmark og skogsområde. Nå hadde flukten blitt et spørsmål om utholdenhet, og der er jeg sterk. Vi begge konsentrerte oss om å opprettholde et kontinuerlig tempo, mens pusten gikk pipende ut lungene, han kanskje tjue skritt foran meg. Gradvis reduserte jeg avstanden. Snart ville jeg ha ham i hende.

Da det var kun fem skritt imellom oss, gikk asfaltveien over til et bruspenn. Uten å nøle la personen høyre hånd på relingen, og svingte seg over. Jeg nådde frem like etter. Fallet var på minst syv meter. Til min fordundring så jeg mitt jagede vilt reise seg fra gressmarken under, og løpe videre. Aldri hadde jeg sett noen anta slik en fart. Bena gikk nærmest som store hjul under ham, og så var han borte. Jeg våget meg ganske enkelt ikke til å gjøre samme type hopp.

Vi hadde aldri møttes og aldri snakket sammen før. Hvorfor jeg følte at jeg måtte snakke med ham, og hvorfor han ble så redd, får jeg aldri vite. Kanskje var det flukten i seg selv som gjorde at jeg måtte løpe etter. Det jeg vet er at han bar på en hemmelighet, og den må jeg ha tak på. Denne hemmeligheten vil kan hende kun passere deg en gang gjennom din levetid. Siden jeg ikke fikk tak på ham, føler jeg meg ikke hel, og alt jeg gjør forekommer meg å være i avkortet tilstand. Jeg vet også at jeg aldri kommer til å se ham igjen. Hva er det for slags hemmelighet som vekker slik en redsel, dersom du tvinges til å røpe den? Selv de gamle mysteriekulter sverget kun en ed om hemmelighold, uten reddsomhet i møte med verden utenfor. Men der var vi altså, den dagen. Den som søker, og den som gjemmer bort. Det forekommer meg slik at hemmeligheten må være større og viktigere enn selv den Silenus bar på, og som han ga bort med såpass motvillighet.

Belønningens glede

8/15/2023

Relatert til betraktningene rundt mennesket som gris, og hva det er som utgjør veien oppover. Krig endeløs, er veien, med pausestasjoner på ferden i form av smektende kvinner. Slik har det alltid vært, inntil vi ble kristne. Nå går ikke veien oppover mer.

Tranås mottar blott en fraksjon av sin belønning for å ha vunnet Peloponneskrigen på spartansk side. Således brakte han menneskeheten til et nytt stadie.

Det er sånn det skal være og hva vi kunne ha hatt, om ikke kristendommen hadde fordreid, pervertert og ødelagt menneskenes sjeler.

Mennesket, en gris

8/15/2023

Eter ribbe om dagene. Er i ferd med å tømme fryseren. Nå er det bare et halvt dusin kjøttdeig igjen. Får ikke til å spise opp alle, men skal prøve å få tatt flesteparten. Ribbe, ja. Kom over denne interessante videoen hos Dutton. Her fremmes det en hypotese om at mennesket er en hybrid mellom gris og sjimpanse.

Har riktignok ikke sett videoen. Syntes at gjesten var veldig sen i avtrekkeren når det gjelder å forklare seg muntlig, der Dutton i kontrast er en veritabel strøm av gyldne ord. Gjesten kan faktisk minne om mine egne muntlige fremstillinger på en dårlig dag. Jeg kan aldri dytte mot dotten til Duttons datter der, ei komme i nærheten av hans skarpe vidd, muntlig sett.

Aristoteles sier jo at det er et tegn på et utdannet sinn å kunne underholde en tanke, uten nødvendigvis å akseptere den. Intuitivt fatter jeg at det er noe der. Grisers og menneskers organer er svært like, der de til kyr og geiter ikke samsvarer til mennesker. Jeg har til og med ment at mennesker må nedstamme fra griser, uten å kunne forklare hvorfor. Denslags sentiment har også eksistert i kunsten, i folketro, og i eder og forbannelser. Disse størrelser, kunst, overtro og forbannelse, er alltid forut for enhver erkjennelse, men de omtaler alltid reelle størrelser. Man må bare definerere hvordan og hva. Så viser det seg at hybridisering er en mulig forklaring. Det er en myte at alle hybrider er sterile, deres fertilitet vil via naturlig utvalg ta seg opp med tiden, og, hybridseringsprosessen skal visstnok ha skjedd i bølger. Kvinnelige sjimpanser, som har sex med alt, skal altså ha blitt påsatt av en galte (Galtung?) Avkommet, som var tilnærmet sterilt, gjentok prosessen, til det oppstod en ny art som var levedyktig. Bær i hu at Grizzly for eksempel er en blanding av isbjørn og brunbjørn. Det går an.

Det jeg gjorde var å finne frem litt kilder på dette skriftlig, for å kjapt få innblikk i tematikken. Tillater meg å linke her:

En lettforklart nyhetsartikkel:

timesofindia.indiatimes.com/home/science/humans-emerged-from-male-pig-and-female-chimp-worlds-top-geneticist-says/articleshow/26648981.cms

Her diskuteres også saken:

phys.org/news/2013-07-chimp-pig-hybrid-humans.html

Jeg vil gå så langt å si at jeg finner sammenhengen svært plausibel. I så fall er sannheten, og vårt opphav, ennå mer infernalsk enn man har tillatt seg å tenke. Vi stammer ikke fra guder eller gudeblod, men rett og slett en naturens freak-incident, gitt sjimpansers eller dvergsjimpansers ubegrensede kåtskap. Det er så man rødmer, for å si det litt med Nietzsche. Vel, han rødmet vel da han fikk innblikk i Platons seksuelle preferanser.

La oss tenke litt på hva dette betyr. Først tenkte jeg å vrededes, og si at selv om vi stammer fra griser, kunne vi ha steget til å bli guder, bare vi hadde opprettholdt en god seksualmoral. Samtidig var det jo det vi ser på som umoral, og en helt fantastisk perversjon, som brakte det nye til jorden. Uten ville (den relative) tanken aldri ha eksistert. Planeten ville vært bebodd av umælende dyr og aper som samlet nøtter. Jeg måtte minne meg selv på å ikke være så enkel. Flere faktorer kan være gjeldende på en gang. Det vi kaller moral er nødvendig for å holde en sivilisasjon sammen, og dette har naturligvis en genetisk effekt. Uten synker vi tilbake til et mer primitivt stadie. Samtidig er det avvik som behøves for å skape en ny tilstand. Vi må altså ha begge deler, anvendt og distribuert klokelig. Det er slik virkeligheten fungerer, litt lik en bue er kombinasjonen av hard og myk. Det ene svar finnes ikke.

Nå synes jeg at jeg ser dette opphav overalt, selv i modeller og vakre kvinner. Sannheten var der hele tiden. Det som har blitt sett kan ikke bli usett. Ingen kan heller benekte at mennesker skiller seg fra alle andre arter på jorden. Etter min mening er forskjellen på rasene, egentlig forskjellen på flere menneskearter som har vandret på jorden. Afrikanere har mer av Homo Erectus i seg, Asiatene stammer fra noe annet. Vi Europeere har mye neanderthalerblod, opptil 4%. Men alle har vi grisen i oss. I like stor grad, får man anta, for kombinasjonen mellom gris og ape skjedde jo på et tidlig stadie. Men preget blir faktisk tydeligere blant hvite mennesker, der afrikanere kan se apeaktige ut. Begge disse sentimenter, europeere er griser, og afrikanere er aper, har eksistert i lavkulturen til uminnelige tider. Ikke skyld på meg. Lavkulturen hadde rett, som vanlig. Grisepreget er bare mer skjult blant afrikanere, gitt sin hudfarge, samtidig som de har et mer primtivt apepreg. Asiater kan noen ganger minne om små apekatter.

Vel, griser er jo intelligente dyr. Dette var altså tankens opphav, en pervers form for hybridisering. Så meget ... interessant. Og det bekrefter min overordnede verdenssyn. Vi har et lavt og primitivt opphav, som har fulgt en utviklingslinje, til kontrast med evige artsformer og evige verdier. Jeg klager jo mye og vrededes mye på denne bloggen. Nå ser vi jo ut til å miste alt, slik alle som tenker kan erkjenne.

Det vil være interessant å tenke på om man kan etterspore dette genetisk. Eksperimenter kunne også bli gjort. Man kunne forsøke å faktisk krysse en kvinnelig sjimpanse med en gris, eller endog en kvinne med en gris. Selvsagt mot rikelig betaling. På den måten er jeg ganske amoralsk. Samtidig er jeg imot enhver form for genmanipulering av mennesket, og mener at enhver utvikling bør skje naturlig. Det at man skaper en freak, forandrer ikke en hel art. Det gjør vaksinene, og ikke til det bedre. Det er snarere snakk om genetisk søppel som blir innført. Med hensikt, vel og merke.

Så hva er veien oppover for det som var en gris? Jeg skal gi mine innrømmelser. Det var nok som Nietzsche sa, og det fordres nok en viss mennesketype. Den greske verden rundt Peloponneskrigen, med mine ord, preget av sin dose moral og sin dose umoral i skjønn forening. Der ble kvinner holdt som slaver, og slavene holdt som slaver, samtidig som aristokratiske menn med narsissistiske og halv-narsissistiske trekk befant seg i en evig kamp mot hverandre. Både for ressurser og ære og berømmelse. Veien oppover startet altså med en uutsigelig perversjon, (grisen) så krevdes det en uendelig lidelse. (aristokratisk kamp) Men det er altså den eneste veien opp. I det hele, tenker jeg, må vi erkjenne at det ene svar finnes ikke, for ingen kunne ha forventet sannheten om vårt opphav, like lite som de kunne ønsket det. Like fullt er det virkeligheten, og viser at logikken har sin grense.

Edit: Ved ettertanke kan man tenke seg at afrikanere har hatt mer anledning til å avle tilbake til å være aper, gitt at de har vært i Afrika all denne tiden. Europeere har følgelig mer gris i seg. Det er en logisk mulighet. Fra samtalen så jeg at det var snakk om et spesielt effektivt blodsystem når det gjelder grisen, noe som er betydningsfullt når det gjelder hjernen. Hodeform og avkjøling var også faktorer for intelligens, uten at jeg riktig fikk med meg hvordan det hang sammen. Får se senere. En annen tanke er at den ariske rase har utviklet seg parallelt med kyr.

Konsekvensene av vaksinen

8/15/2023

"Det slutter aldri å blø," hvisket datteren. Hun satt på toalettet med dongeri og undertøy ned på anklene. Ansiktet var fortrukket og strimet med tårer.

Mannen vagget fra side til side, gripende etter veggen. Det var noe han måtte gjøre. Han ...

"DET SLUTTER ALDRI Å BLØ!"

Familiefaren grep seg til brystet og falt om på gulvet. Han fant at han fortsatt kunne røre høyre arm. Med den til hjelp, slepte han seg over vinylen på vei mot telefonen. Like til det siste hvisket han instendig, det samme om og om igjen.

"Må .... politianmelde .... Tranås."

Han kom ikke engang halvveis før livsfunksjonene hadde opphørt. Hans datter endte som en steril tante som holdt selskap med hver eneste kattslask i nabolaget. Et meningsløst liv, og en meningsløs død.

Alt dette var selvsagt Tranås sin feil. Han hadde jo advart dem. For det kan ingen tilgis.

Innblikk mot fiender

8/15/2023

Gjorde meg en ny konsultasjon med gudeverdenen. Hadde behov for det, for jeg overdriver ikke når jeg sier at det er mye som skjer nå. Budskapet er klart. Jeg har skjulte og umoralske fiender. Jeg vil også greie å pule igjennom. Det er jo det viktigste av alt.

Selected Deck: The Llewellyn Tarot
Selected Layout: Ten Card Spread
Your Tarot Reading

About the Cards in Your Reading

Nine of Wands
In the Querent position

Represents the querent and the question, as well as the primary influences surrounding him or her. A court card here might refer to the querent or some dominant person.

Meaning: Order and control. Planning and preparations. Experience. Guarding one's assets, whether they be ideas for the future or gains made in the past. Anticipating hostility. Reviewing defences. The discipline of a seasoned warrior. Wisdom that has come at a high price. Growth and the refining of one¹s character through a perilous passage. Preparing for a storm. Deterring or outwitting an adversary.

Ten of Pentacles
In the Subconscious Mind position

Along with the next card, represents the subconscious mind of the querent. Gives information on the hidden influences which effect, but are not detected by the querent.

Meaning: Freedom from financial concerns. Prosperity. Strong, established family setting. Protection and stability within a clan. Family traditions and gatherings. Having the time to enjoy the fruits of one's labour. Achieving of worldly dreams. Benefiting from the work of one¹s predecessors. Gifts, inheritance, archives. Celebrations and reunions.

Ace of Wands
In the Subconscious Mind position

Along with the previous card, represents the subconscious mind of the querent. Gives information on the hidden influences which effect, but are not detected by the querent.

Meaning: Inspiration. Rising to a challenge. Breakthrough in thinking. Self-reliance, spiritual strength, and confidence. Conviction and faith in vision or path. Reason reigning over impulse. Ideas empowered by desire. Creative heights and achievement. Quick thinking, humour, and balance. Revelations and transcendent thoughts. Fruitful plans and far-reaching ideas. Empathy and understanding. Marriage and fertility.

Two of Cups
In the Conscious Mind position

Along with the next card, represents the conscious mind of the querent. Gives information on the thoughts and feelings of the querent toward the nature of the question (which may or may not be in harmony with cards 2 & 3).

Meaning: Romance, love, attraction of opposites. Union. Magnetism. Dance of courtship. Entwining energies. Sparks. The flow and grace of a natural match. Forming emotional bonds. Sharing, stability in give and take. Balanced ebb and flow of emotions. Curiosity, affection, and excitement. Most often symbolizes a romantic partnership, but may refer to a friendship or alliance with an emotional component and compatibility of a kindred polarity. Engagement or marriage.

Page of Swords
In the Conscious Mind position

Along with the previous card, represents the conscious mind of the querent. Gives information on the thoughts and feelings of the querent toward the nature of the question (which may or may not be in harmony with cards 2 & 3).

Meaning: Secrets. Hidden matters. Need for caution. Plots. Sensing undercurrent of dangers afoot. Being privy to confidential matters. Being given inside information and warnings. Spies. A slippery adversary. Infected environment. A philosophy that sanctions unfair practices so long as serving one¹s purpose. Enquiring mind finds lies. Reason to be suspect.

Queen of Swords
In the Past position

Along with the next card, this card sheds light on the querent's past. Indicates past events or influences which relate to the current question or problem.

Meaning: An impressive, empowering, trailblazing woman. Courage and intelligence. Steely determination. Revolutionary, pioneering qualities. Confidence. One who will not be held down by convention. Even if she appears mild-mannered, at her core she remains an independent, even rebellious spirit. Gains. Taking control. No-nonsense sort of woman. May be careless or unsympathetic with the feelings of others.

Three of Pentacles
In the Past position

Along with the last card, this card sheds light on the querent's past. Indicates past events or influences which relate to the current question or problem.

Meaning: Skill. Craft. Making use of talents. Marketable skill or idea. An inherent ability that is a great asset of more than mere monetary value. Being able to take interest and pride in humble work. Finding comfort and peace in one's work. Steady, sure progress. Earning a reputation for quality, though not recognizing your own worth. Maturity and pleasant work environment.

Seven of Wands
In the Final Outcome position

Along with the next card, this card represents the final outcome or potential future events or influences.

Meaning: Courage, determination, and creative thinking. Portends a good time to hazard a gamble. Though the odds may seem against you, there are advantages to your position. The victory of a major battle paves the way to opportunity and a positive cycle in life. Taking a stand. Guarding principles and dreams. Fending off predators. Silencing naysayers.

Nine of Pentacles
In the Final Outcome position

Along with the previous card, this card represents the final outcome or potential future events or influences.

Meaning: Prudence. Assessment. Tallying. Successful handling of a multifaceted venture. Having speculated and been proven right. Planning and diplomacy. Care in choosing friends and confidants. Compassion, patience, and effort to understand others. Foresight and honourable behaviour. Popularity.

Strength
In the Outside Forces and Psychological Implications position

This is the crossover card from past to future. This indicates the psychological implications on the querent or the actions he/she will take in making whatever decision may be necessary. It may also indicate forces operating beyond the control of the querent to which he/she must adapt.

Meaning: Courage. The determination to overcome obstacles. Inner strength. Spiritual strength. Consistent effort. Conviction. Having the strength to persevere. Being able to withstand naysayers and judgments of others and not be deterred. Facing one¹s fears. Being true. Harnessing passions that threaten to overwhelm but may be tamed with compassion and the will to overcome. Faith. Vitality. Ability to endure failures, losses, and disappointment, and yet keep the faith. Tenacity. Energy and intelligence. Work. Activity. Integrity. Focus and discipline. Overcoming. Outlasting competition or conditions. Reason and passion unite to bring strength.

Illusjonen falt

8/14/2023

Jeg vandrer ned gaten med min nyvunnede venn. Hvem er han? Kanskje alt jeg har ønsket å være. Kanskje mitt alter ego. I alle tilfeller har det skjedd. Samfunnet har kollapset og loven gjelder ikke mer. Alle industriruter inn og ut er avstengt. Det meste av produksjon, likeså.

"Så hva gjør vi nå?"

"Nå kan vi gjøre som vi vil."

"Hva om vi sulter?"

"Vi kommer aldri til å sulte. Det vi trenger, tar vi."

Min venn stopper opp. "Først skal vi skaffe våpen. Før det blir for vanskelig å få tak på. Før folk begynner å forsvare seg."

Begge er vi preget av en dyp realisme. Vi kan ikke akkurat vente å få automatvåpen i hende. Ikke til å begynne med. I høyden kan vi skaffe sylinderrifler og hagler fra husene til folk. En eller annen gamling, for eksempel.

"Vi trenger ikke skade dem. Ikke så lenge vi ikke må."

Det høres ut som en plan. Vi finner ut at det beste er å gjøre det ute i distriktene. Et sted der vi vanligvis ikke ferdes.

Et sted der ute får jeg øye på et åpent vindu. Jeg hopper, kjenner det verke i det forbannede kneet, og får tak i vinduskarmen. Derfra heiser jeg meg opp, og får skjøvet inn dreiestangen. Med litt bestrebelser åpner jeg vinduet ytterligere med bare en arm, og klyver andpusten inn. Der blir jeg møtt av en eldre kvinne.

"Hvem er du?" spør hun.

"Ta det med ro, så blir ingen skadet."

Jeg går ned til inngangspartiet og får åpnet for min venn. Det eldre paret blir drevet inn i stuen. En kaill med kulemage, og den gråhårede kvinnen. De sitter avventende i sofaen, mens min venn har tatt plass i en dreibar skinnstol. Alt har gått sivilisert for seg.

"Dere skal få beholde hva dere har," sier min venn. "Varer, verdier, maten og bilen. Alt vi vil ha er skytevåpen." Blikket hans glir til hjortehodet som henger på veggen. "Og vi vet at dere har noen."

Gubben Noa fornekter seg sannelig ikke. Etter litt hjelpsomme oppfordringer og søk i skap, bringer han hele fem skytevåpen på stuebordet. Det er en gammel mauser, en enda eldre Krag Jørgensen, en salongrifle, samt to halger, den ene kun enkeltløpet. Noen få ammunisjonsbokser kommer på plass.

"Takk. Om det er noen trøst, vit at vi trenger disse."

Alle ord forstummer da en ung kvinne stiger inn i rommet. Blondhåret, høyreist, med formidable bryster. Nesten litt som en Valkyrje fra fordums tid. Jeg prøver å kjempe mot, men hun tar pusten fra meg. Pannen hennes hever seg nå undrende.

"God dag, frøken," sier min venn, etter først å ha dreid stolen i hennes retning.

"God dag."

"Hva er ditt navn, frøken?"

"Svanhild."

"Vel, Svanhild. Er du klar for lære hva en mann egentlig er, og kan være? Er du klar for å kjenne den store frihet?"

Kvinnen kaster et blikk på sine tilårskomne foreldre.

"Det er jeg."

"I så fall ..."

Min venn reiser seg og går bort til kvinnen. Legger hendene varsomt på de slanke skuldrene. Hun løfter forventningsfullt på haken. Plutselig blir hans berøring et grep, og han kaster kvinnen i min retning. Hun flyr baklengs og lander direkte i mine armer. Sammen faller vi om i sofaen, hun oppe på mitt fang.

Jeg kysser den hvite huden, kjenner duften fra friske nakkehår. Hendene mine vandrer opp, og jeg knar henne på de faste brystene.

Foreldrene hennes må høre lyden av en knirkende seng hele den natten. Så kan de være viss på at deres datter er i hendene på ekte krigere, og ekte menn. Morgenen etter raser vi derifra i kjøretøyet, vi tre. Velfødd. Væpnet. Og med all verdens mulighet for oss. Alt det vi ble nektet så lenge, når reglene gjaldt og man måtte late som.

"Nå skal vi drepe noen du ikke liker," sier min venn og dreier på rattet. "Hvem skal vi starte med først?"

Han kjenner meg godt, min venn. Man skulle nesten tro at han var meg, og at jeg sitter alene med kvinnen i bilen. I telefonboken finner vi adressen til en tilfeldig lege. Det blir Svanhild som begår det første drap.