Hvor får jeg min suksess fra? Alle disse nyvinninger? Jeg er den som tenker, den som våger. Ingenting kan holde meg tilbake fra å tenke, minst av alt sosialhensyn, lov og dom, også kalt feigheten. På min aforistiske høyde i årsskiftet 2016/2017 kom jeg over boken "Syv korte leksjoner i fysikk" av Carlo Rovelli, og opplevde en ny serie gjennombrudd, tankemessig sett. Det betød at jeg måtte slippe alt jeg hadde i hendene og gå videre med det jeg gikk videre med. Et av mine problemer er at jeg ikke er istand til målrettet arbeid over tid, et annet av mine problemer er at når jeg utfører slikt arbeid, får jeg nye inspirasjoner, den såkalte "mind bloom." Resultatet er alltid utmattelse. For å avpasse min legning, tror jeg det korte sprint og detonasjonen er det format som passer meg best, så får et større verk bestå av en serie slike eksplosjoner, en kjedereaksjon, om du vil.
Sentralt stod en ny tilnærming til tid og rom. Tidligere hadde jeg tenkt på tiden og rommet som betinget av materien, rommet som materiens referansepunkt og tiden som en følge av materiens bevegelse. Det er ingenting prinsipielt galt med en slik tilnærming, i den grad det ene blir ivaretatt med det andre. Men en ytterligere spesifisering er å forstå at det vi kaller "rom" egentlig aldri kan være tomt, det er altså snakk om energier som er spredt tynnere. Tiden som sådan kan ses på som sekvenser i en sikring, en overgang fra et stadie til en annen i materien. På den måten får vi fjernet visse kunstige utvekster i tenkningen, og kan være mer presise. Følgende en slik linje har jeg også gått motsatt vei, idet jeg mener at konseptet, logikken og tingens potensiale er en iboende del av tidens egenskap. Målet er å få snevret det inn, så får man se nøyaktig hva man har for seg. (så man kan gå videre med hva dette fører med seg.)
Ytterst sett var det nok denne boken som gjorde at jeg klarte å definere det jeg kaller "Tingens tilstedeværelse," som er et delkapittel i min aforismesamling. En annen stor føring på dette stadiet (og videre) er mitt svermeri for det kontrafaktiske, og jeg ble forfulgt av visjoner i så måte. Siden jeg er en visuell tenker, så jeg for meg en biljardkule. Skulle vi stå på flaten i forminket form, ville den fremstå som flat, sett på avstand, rund, sett fra et gudeblikk, kanskje en perle på en snor av tyngdekraft, sett på det svært lille nivå, en serie med elektroner. Hvilket er det riktige syn? Alle disse syn er riktige! Dette åpner for en verden av galskap, der du kan være sikker på at det du ser og opplever ikke er riktig, og at også det motsatte faktisk er tilfelle.
Selvsagt måtte jeg gjøre rede for alle føringer og forbehold, og gikk inn på tingens relasjonisme for å definere tingens egenskap. Et atom i seg selv må være isende kalt, bare i relasjon til andre atomer i hurtig bevegelse kan det sies å være "varmt." Denne relasjonismen tenker jeg må være tilfelle i såvel fysikken som i begrepene. Ingenting defineres som kjent av seg selv. Dessverre endte jeg opp i begrepsforvirring og for mange føringer jeg måtte forklare, det ble mer enn en INTP kunne greie. Resultatet kunne ikke bli annet enn kollaps. Men det som legges opp til er ytterst lovende. Jeg vil få gjenta min tese, vi har knappest tenkt før. Filosofien rommer ennu uante muligheter og uutforsket terreng, og det som hindrer oss er tydeligvis treghet, konvensjoner og feigheten. Ikke at jeg vet noe om det ...
Et steg i en retning (også titulert som Novus Pantheon på kvasilatin)
“Av fysikkens leksjoner har vi fått lære at universet er det skimrende plagget til en gudinne, men at hun er helt fraværende.”
“Hvem vet? Spørsmålsstillingen danner i seg selv svaret.”
Det kommer en tid hvor man må gå videre med sine tanker, hvor det vil føre vet jeg ikke, og det er heller ikke så viktig. Ser man på summen at de intuitivt erværevede innsikter, kan noe brukes i form av sprang, men alt må puttes i riktig kontekst for å oppnå vingeflukt. Kraft må det være, og presisjon. Jeg har tatt del i kraften, nå må jeg lære å rette støtet riktig.
Siktemålet er som alltid en ny tilnærmelse til tingen i seg selv, hvor jeg for meg selv må klargjøre begreper som intuitiv og kontra-intuitiv, og se om det faktisk er tilfelle at en kontrafaktisk verden stiger frem, det øyeblikk vi gir slipp på våre begreper. Jeg vil utforske og utfordre visse forutanelser jeg har hatt, samtidig som jeg fnysende forkaster den konvensjonelle logikk. Problemet er som alltid at de slutter å tenke. Det er aldri nok å akseptere. Forståelse må til. På samme måte som en håndtverker bare kan lære sitt yrke ved å få holde verktøyene selv, må en filosof tenke egne tanker - og det er i sannhet en glemt kunst.
Ethvert konsept er en forenkling. La oss se hvor langt jeg kan ta forenklingen, både når det gjelder begrep og den fysiske kjensgjerning. Hva er det å være intuitiv? La oss for argumentets og tankerekkens skyld si at en intuisjon er å ha en sterk følelse av noe, uten å riktig kunne forklare hvorfor. Når man så vet nok til å kunne forklare seg, slutter man altså å ha en intuisjon - eller gjør man?
For et menneske som ser solnedgangen, vil det alltid fremstå slik at solen synker, selv om realiteten er at horisonten stiger idet jordkulen ruller på seg. Fra vårt ståsted er jorden flat, og et spinnende hjul synes å stå urørlig. Ikke rart, da, at vitenskapen har lært å mistro den menneskelige opplevelse. En intuisjon! Det er et skjellsord idag, og på faginstituttene har man lært å forkaste den såkalt intuitive filosofi, på lik linje som man forkaster visjoner og religiøse opplevelser.
Til tross for dette, kan man ikke riktig synes å fri seg fra sitt ståsted. Uansett hva vi vet, rettere sagt, hva vi får fortalt, vil solen alltid synes å synke. Vi kan se fotografier og videoer av planeten, ta del i all slags lærdomstekster, ja, endog skytes opp i rommet selv for å bivåne planetens rotasjon. Enten lærdommen kommer som begrep eller erfaring, den første kollektiv og den andre individuell, begge beroende på minne, vil ståstedet vedbli nede på jorden. Intuisjonen, følelsen av noe, slipper aldri grepet, selv om vi vet at det er feil. Selv den klokeste vitenskapsmann vil si: “Nå ser jeg på solnedgangen.”
Det er her jeg må komme med en personlig advarsel. De som fullkomment nekter seg sin intuisjon, og erstatter den med hva man nå "vet," vil falle i en ny felle. Antakelsen har sluttet å basere seg på individets opplevelse, følelse og erfaring, og har blitt løftet til et kollektivt hele, summen av all anerkjent kunnskap. Det er ikke uten videre gitt at det alle har blitt enige om, egentlig er riktig. Man skaper seg selv som den blinde flekk. Istedet for å forkaste kunnskap, neglisjeres eget ståsted som en korreksjon til den kollektive oppfattelse. Derfor ser vi hvordan de universitetsutdannede alltid fremstår som ensrettede i enhver viktig sak. Deres kunnskap er felles og kan ikke stilles spørsmål ved - de har blitt gjennommoraliserte. Man har forkastet seg selv som individ til fordel for et felles narrativ, som ingen virkelighet synes å bite på. Inntil det virkelig biter, selvsagt.
Oppfordringen fra Tahles av Milet står fortsatt: “Kjenn deg selv.” Dersom du ikke kan anerkjenne din egen opplevelse av noe, kan du ikke forstå deg selv, og dermed kan du heller ikke forstå noen ytre verden. Det er mange ting som de såkalt rasjonelle av idag gjør og tillater seg, som de verken erkjenner eller vet opphavet til, men som går an å etterspores. Dermed får vi dette nye settet med dogmer, der visse spørsmål ikke engang kan stilles uten at, underlig nok, man blir overøst med følelseshysteri, og det kun ved å stille de enkleste spørsmål. Den personlige opplevelsen av selvet har blitt erstattet med flokkinstinktet. Man både føler, tenker og har sitt ståsted som del av et fordummet kollektiv.
Hvordan kan man forstå begrepet kontra-intuitiv? Jo, det må være å ikke riktig tro det man ser og oppfatter, mistro selv sin egen sterke følelse av noe. Utav denne mistroen vokser et behov, man vil vite. Veien til kunnskap synes å gå gjennom både mistroiskhet og ufølsomhet. Også den intuitive opplevelse er stort sett felles, idet vi deler de samme sanseorganer, i bred forstand de samme anlegg og tilbøyeligheter. De første filosofer gikk imot mytologiske forklaringer, som hadde bosatt verden med guder gjennom de kollektive følelser. En bør se sin solnedgang og tenke: “Ja, slik synes det, for meg selv og for de andre, men jeg tror det ikke helt, derfor vil jeg vite hva som faktisk er tilfelle.”
De kollektive følelser former oppfattelsen og styrer derfor handlingene. Tankemessig sett: Har begrepene vart lenge nok, begynner de å snakke til oss, og definerer tilslutt våre liv og endog vår sivilisasjon. En ærlig tenker må derfor tillate seg å være begrepsoppløsende, eller, for å bruke et ladet ord, være anti-intellektuell. Noe som aldri kan angripes og aldri kan kritiseres, er helt foruten verdi, og alt som fordrer å ta del i verden eller gripe om den, må av nødvendighet romme muligheten for sin egen negasjon. Et intellektuelt byggverk må være mykt og fleksibelt, ellers vil det bare briste satt overfor tidsaldrene.
Så hva sitter vi igjen med? Det er en oppfordring om å være intuitiv, å anerkjenne eget ståsted og egen følelse, og samtidig være kontra-intuitiv, å mistro det man opplever. Man må danne begreper, samtidig som man er villig til å oppløse dem. I den grad alt er en pågående prosess, må også vårt tankeliv være i bevegelse, en syklus mellom: intuisjon-mistro-begrep-oppløsning.
Å stå i en situasjon er å ta del i en situasjon, vi vil alltid ha en følelse for vår egen deltakelse. Å få begrep om noe betyr at samtidig som vi favner, atskilles enheten fra oss. Når vi løfter noe til våre øyne, ser vi fortsatt gjenstanden på avstand. Følelsen er alltid kortsynt, og synet kan aldri være en deltaker. I dette ser vi viktigheten av å veklse mellom fortolkninger. For å frigjøres fra en fortolknings absolutt, må vi først ødelegge den forhånværende tilstand.
Sannelig, en ekte tenker kan nok fremstå som både dum og ufølsom, men hygge var aldri en av sannhetens mange betingelser. Som i livet ellers krever tenkningen en viss mobilitet mellom viten og intuisjon, og ja, anti-intellektualisme og ufølsomhet. Man må utfordre både det alle vet og det alle føler. Slik det er, den intellektuelle gjør seg mange moralske antakelser som springer fra kollektive følelser, og intuisjonen om at solen går ned, stod seg bare som sannhet sålenge det var noe alle “visste.” De gamle grekere trodde at metall smeltet i luften, bare hastigheten var stor nok. Dette fordi det fremstod slik når et prosjektil fløy gjennom luften, og fordi blykulene fra en slynge kunne volde store skader på det ben og vev som var skjermet bak en rustning. Noe måtte altså ha gått gjennom. Oppfattelsen av hva som skjedde var riktig, det var bare dette store hvordan som medførte feil. Her er en stor lærdom. De fleste vil anerkjenne det når kjensgjerningen har funnet sted og beinet er knust. Det er ingen sak å komme med et "hva" når man studerer nedslagsområdet. Hvordan det skjedde løfter viten vekk fra den umiddelbare erfaring.
Hva så da med konseptuelle størrelser som evolusjonsteorien? Er det kun et spørsmål om å etablere et begrep som "pattedyr," som man siden gjenfinner bak en busk og kaller det en sannhet, slik Nietzsche hevder i “On truth and lies ...” Riktignok er ethvert begrep en konstruksjon, men det har sitt festepunkt i virkeligheten i den grad man ser hvordan visse generaliserte trekk hører sammen, og som Hegel sa det, å generalisere betyr å tenke. Ikke engang en matematisk ligning defineres av seg selv, da kan heller ikke vidt forskjellige dyrearter ha noe eksakt som tilsvarer seg selv. Tenkning innebærer snarere å finne fellestrekk mellom ulike tilfeller. Selv tenkningens definisjoner er i ytterste konsekvens en analogi, nettopp pågrunn av at ethvert virkelighetens tilfelle innenfor vår sanseevne så langt har vært unikt. Å se at det vi legger under begrepet pattedyr har fellestrekk, er simpelthen et spørsmål om å: "connect the dots." Mer og mer har det gått opp for meg at sannheten er å se tingenes sammenheng, ikke å finne et ene eksakt.
En ting er å utlede gyldige begreper, en ganske annen er å finne en sannhet og tingenes sammenheng i det rent fysiske. Jeg har den samme ambisjon som Kant, å bringe metafysikken ned i fysikken. Forhåpentligvis vil jeg ha mer suksess i det anliggende. Tenke, jeg må tenke, har jeg sagt til meg selv. Jeg kunne like gjerne sagt: Generalisere, jeg må generalisere. Det ærligste vil selvsagt være å si at jeg må forenkle. Det er i forenklingen at vi kan få grep om en ting, og stille den til sammenligning med andre fenomener som er tilsvarende forenklet. Det er kun på den måten at vi kan få svar på om trevirke er hardere enn steiner. Det nytter ikke å spørre de impliserte enkeltvis.
Så, rustet med dette verktøysett av begrepene intuisjon og kontraintuisjon, og ytterligere skjerpet med min villighet til å være begrepsoppløsende og forkaste dogmer, selv mine egne, vil jeg utforske visse av mine egne intuitive innsikter. Dette fordrer en lengre tankerekke, der jeg først setter meg fore å forenkle fysikken med mitt eget begrepsapparat. Jeg er ikke den første til å komme til mange av disse innsiktene, selvsagt, men det viktige er at det gjøres for egen hånd, og hvor målsetningen nettopp derfor er en ny forståelse - for håndtverkeren, et nytt skispdesign sprunget fra noe gammelt.
Tingen er alle steder, har jeg sagt, dette etter en lengre filosofisk utvikling hvor jeg først strevde med motsetningen i alle ting, så alle tings iboenhet eller relasjonistiske forhold til hverandre. Konturene eller avgrensningen til et system har i det siste begynt å vise seg, men selv før dette må jeg ta steget videre og utfordre noen besnærende tanker. Hvorfor er tingen alle steder? Jeg skal sette det frem enkelt. Dersom et objekt avgir stråling, og strålingen ad nødvendighet beveger seg fortere enn et objekt med masse, vil ethvert objekt ad nødvendighet øve sin innflytelse fra ytterkant til ytterkant, ja, i hele rommets utstrekning. Vi kan selvsagt bringe inn det forbehold at visse deler av universet synes å bevege seg hurtigere bort enn lysets hastighet, sannsynligvis på grunn av rommets krumninger, - vel, da er det ikke lengre vår sak, inntil det er det igjen, selvsagt.
Hva dette betyr er jeg ikke den første til å være inne på. Det finnes ikke noe egentlig rom, avstand eller vakum som er tomt for innhold. Det newtonske system er helt avleggs vedrørende dette. Istedet kan vi ligne alt rom med et klesplagg eller en deig som strekker seg og brer seg ut. Dermed må jeg gi slipp på tanken om rommet som noe som springer fra et materielt referansepunkt. Rommet er i seg selv noe materielt. Dette er den antakelse jeg gjør meg, sammen med visse andre antakelser i denne utlegningen. Tingenes motsetning kan forklares i relasjonistisk forstand. En mynt vil bare være definert av hvilken side som ligger plassert på et bord, den vil altså få sin karakter i relasjonistisk forstand, og bli noe helt annet om denne relasjonen fjernes. På den måten kan vi si at alle ting rommer sin egen motsetning, og at denne dualismen blir til som en protest mot en urimelig enhet. Alt, fysisk såvel som begrep, er altså i besittelse av sin egen skyggeside. Å stadfeste noe vil også være å si det motsatte. Den siste antakelse er en av relativitet. I et univers hvor alt står under alle tings påvirkning, vil ethvert objekt ad nødvendighet måtte defineres av såvel seg selv som den andre. Jeg ville vært en ganske annen om du plasserte meg i vakumet til det ytre rom.
Einstein uttalte jo så berømt at alt avhenger av referansepunkt, og at om det var høna som krysset veien, eller veien som krysset høna, egentlig bare avhenger av ståsted. Dette fikk meg til å tenke, sette opp eksempler og gjøre meg egne antakelser, noe som, det skal sies, åpnet opp for besbærende muligheter. For det første satte jeg opp dette eksempelet med en spinnende snurrebass. Sett fra et visst perspektiv, plassert på snurrebassen, ville det være som om verden selv ble tumlet og kastet rundt, mens man selv stod stille. En intuitiv opplevelse om noen! Kunne det være at det finnes en slik kontrafaktisk verden i verden, altså hvor dette ikke bare er et spørsmål om illusorisk opplevelse, men ett av substans? For å klargjøre dette satte jeg meg opp nok et tankeeksperiment, som når sant skal sies, tok meg ut på viddene i all sin implikasjon. Resultatet ble noe fornuftig, mangt som må forkastes, men også åpninger inn i ny innsikt.
Følgende legges til grunn: Hvis tingen er tilstede alle steder er avstand nill. Det er kun snakk om variasjonen av energi. Dette stiller også konseptet om tid i et nytt perspektiv. Tidligere hadde jeg satt opp følgende rudimentære regnestykke: Tid, rom og materie ville være størrelser som hver for seg betinger hverandre. Fjernet man en fra ligningen, f.eks tiden fra rom og materie, ville man ha å gjøre med et umulig absolutt. Utifra et slikt synspunkt vil hver av disse begrepene være en side av samme sak. Nåvel. Hvis vi nå har redusert materien i seg selv til energi, og fremsatt at rommet også skulle være energi, hva da med tiden? Bildet som danner seg her blir ganske annerledes. Skulle ikke da tiden være kun forflytningen fra et stadie til et annet i denne energikulen, som sekvensene i en sikring? Utifra et slikt syn ville ferden mot alderdommen kun være den sekvensielle overgangen fra et stadie til et annet, med mindre progresjonen ble avbrutt av en mer plutselig død. Det er jo en litt morsom måte å se det på, men det er også andre og mer vidtrekkende implikasjoner. Vi har å gjøre med Nietzsches evige gjenkomst. I et uendelig sett med muligheter, ville vi tilslutt gjenkomme til oss selv. Det er så. Men et slikt konsept innebærer på motsatt hold at alle andre muligheter er åpne. Dersom den evige gjenkomst er en realitet, må også den evige variasjon være tilfelle, der livet skal leves på et uttal måter. Ordene til Parmeneides kommer i hu: Man kan ikke tenke på noe som ikke finnes. I den grad tanken er festet til et virkelighetens ståsted, som er utsatt for denne ubegrensede variasjonen, vil alt vi tenker på en gang bli tilfelle. Med den evige gjenkomst ender vi opp i et fall mot oss selv, men vi ender også opp med et fall mot et uttall variasjoner av dette livet. I denne høyst abstraherte tankegangen, blir det nærmest umulig å avgjøre spørsmålene rundt fri vilje, hvorvidt dette kan sies å være en planmessig orden eller det rene kaos basert på tilfeldigheter, det beste man kanskje kan si er at utifra enhver tilfeldighetens spill vil en orden vise seg, og i en hver orden vil tilfeldighetene ha sitt å si. Jeg frykter jeg aldri vil kunne løse en av de dypeste gåter, nemlig om opplevelsen av selvet er noe unikt som bare skal lyse en gang, eller om en ny bevissthet kan oppstå for enkeltindividet.
Man må være optimistisk på egne vegne. Vi kan tenke oss en situasjon der en kloning av vårt egentlige selv ble fremstilt. Selv om man delte sånær alle trekk, ville man fortsatt ikke dele opplevelsen av selvet. Nietzsches antakelse synes å stemme. Man må dele det eksakt samme ståsted og øyeblikk i virkeligheten for at vår unike bevisshet kan sies å ha gjenoppstått. Isåfall er bevissheten et av universets mest kostelige eie, og selv de sletteste av tilfeller av oppvakthet er virkelig en sjelden blomst, forekommer kun en gang fra evighet til evighet. Denne kosteligheten kommer ikke foruten sin skyggeside. Det unike er låst fast og slavebundet, atskilt alt annet, og for mange må livet fortone seg som en forbannelse.
På den annen side, vi vet jo at opplevelsen av selvet nettopp ikke er låst fast til et eneste ståsted, men følger en kontinuasjonslinje og en påvirkning utenfra. Når jeg faller i søvn og våkner, er jeg en helt annen enn jeg var dagen før, likevel bærer jeg med meg opplevelsen av mitt eget selv. På samme vis, drømmer og rusmidler påvirker bevisstheten på en substansiell måte, til punktet at vår virkelighetensoppfattelse helt kan tas i besittelse. Det sies at en hjerne som ender helt foruten sanseinntrykk vil falle i koma. Skulle ikke vår bevissthet isåfall være et resultat av denne ytre omstendighet, selv i vårt mest våkne øyeblikk, på samme måte som rusen og drømmeriet er en annen type henførthet? Vi blir sittende igjen med et dilemma. På en side synes bevisstheten å kreve det unike ståsted, og en eksakt kontinuasjon fra dette ståstedet. På den annen side synes bevisshten å være helt flytende, kan flyttes fra sted til sted, springe opp og synke ned. Hva? Det er vanskelig å bryte gjennom en slik ligning. Sjelevanding eller uendelig repetisjon? Kunne man bare løse denne udødelighetens gåte. I begge tilfeller kan man ikke utslettes, og etter å ha trukket sitt siste åndedrag vil man våkne til sitt eget fødselsskrik. Men hvor? Og hva? Ståstedet som det ene opphav til bevisstheten ugyldiggjøres av det uttall situasjoner vi kan sette oss i, og fortsatt bære med oss opplevelsen av vår eget selv. En bevissthet i variasjon? Men overalt hvor vi forsøker å reprodusere bevisstheten, selv med vår egen kloning, kan den ikke deles. Den er faktisk vårt mest private eie. Vi må holde dette store spørsmål i mente.
Det synes slik at hver av disse standpunkter og motsetninger, om du vil, endeløs repetisjon eller en plassering i det ytre, bærer med seg sin skyggeside. Plassert i mitt unike ståsted, er jeg upåvirket av alt annet, i den grad alt skal skje på samme vis. Det er på samme vis opphav til den største frihet og den største slavebundenhet. Om jeg forflyter meg utifra den ytre omstendighet, er jeg slave av vindene, men har muligheten for endeløs variasjon. Spørsmålet om fri vilje og kausualitet er tett forbundet med en slik problemstilling. Løser man den ene, løser man den andre. Som en preliminær tilnærming: Fri vilje måtte være å være sin egen hensikt. Den perfekte orden, å være overstyrt av enhver omstendighet. Ser vi på virkeligheten, er det her snakk om graderinger av begge disse. Man gir opphav til seg selv, men skapes også av den andre.
Ikke tenke uten at det er noe å tenke på? La oss si at jeg kom med uttalelsen: Jeg er en klovn som sitter på en bulldoser som går i 120 km i timen som jeg hopper av og på veien ned skriver jeg Shakespeares samlede verker før jeg lander på springfjærføttene mine og skytes opp til det ytre rom. En umulighet, selvsagt, men hver for seg finnes disse størrelsene. Shakespares samlede har visserlig blitt skrevet, og klovner har blitt sett hoppende rundt med springfjærføtter, og en mann har landet på månen. Forskjellen ligger altså i sekvensen for når dette skjer. La oss så tenke oss at universet er blott en firkantet metallboks. Umulig! Men i det små finnes slike små metallbokser, spørsmålet er igjen denne graderingen. Det er besnærende at de ytterste menneskelige fantasier, som forestillingen om himmel og helvete, den fullkomne nytelse og lidelse til evig tid, kun kan fremmanes ved å bruke jordlige størrelser. I himmelen møter man visserlig sine kjente og kjære igjen (for visse av oss ville det i seg selv være helvete, og man ville snudd i perleporten) ellers i den enda mer livskonkrete utgaven, sitter man under et fikentre med en elv av vin på den ene siden, og en elv av honning på den andre, det i seg selv en allorgi på de saftene man oversvømmes med i kjønnslig omgang med jomfruene. Hver tanke du kan tenke er allerede en kjensgjerning, det er bare et spørsmål om tid før det skjer, og et plassering om størrelse og plassering i denne tidssekvensen, selvsagt.
I forenklingen av tiden og rommet beveger vi oss bort fra det feilaktige newtonske univers. Ser vi rommet som en variasjon av energi, deler av det samme klesplagg, og tiden som dette klesplaggets tilstand og sammenfoldelse i alle tenkelige variasjoner, har vi straks et enklere og bedre bilde, et renere konsept. Tid, rom, energi, relativitet, masse, alt dette kan sies å være en side av samme sak, graderingen av energi. I den grad rommet konsentreres, foldes rommet sammen, sorte hull er nettopp et eksempel på det, rommet som kollapser inn i et eneste punkt. Den singulære tilstand før the big bang ville være dette klesplagget foldet og pakket sammen i et eneste punkt, og nå flagrer det utover i verden. Et objekt i høy hastighet vil øke sin masse, heter det, inntil videre ekspansjon i hastighet og masse blir umulig. Mon kanskje at dette er plagget i seg selv som holder tilbake?
Vi kan tenke oss at vi varmer opp et jernstykke til punktet at den blir rødglødende. Så tar vi et molekyl eller atom eller mindre fra dette jernstykket og utsetter det for en spørring: “Fortell oss hvor varmt det er?” Skulle ikke da denne atomiske biten svare at nei, her er ingen varme, det er like kaldt, som et slags bevis for at en virkelighet blir til utifra ståsted, med kanskje en videre implikasjon i at det finnes noe uforanderlig (men her foregriper vi gudinnens plagg) Det er selvsagt ikke så enkelt, og vårt eksempel viser jo hvordan ting står i relativ grad, og hvordan eksperimentet i seg selv påvirker resultatet. Tar vi atomet utifra sin varme omgivelse, forandrer vi betingelse radikalt, og atomet vil ikke lenger være ladet med energi fra denne oppvarmingen.
Notater tilhørende artikkelen:
Hva konstituerer opplevelsen av selvet? x
Alt er motsatt av det det fremtrer som, en verden av galskap.
Sakse ut virkeligheten.
Tingen gir opphav til seg selv. - Løse fri vilje og den unike bevisshtet. Vi er gjenskinnet fra de mange speil.
Det nye Pantheos. Man er alltid fanget i øyeblikket. - Vi står i evighetens midte.
Fri vilje, å være sin egen hensikt. Oppbundenhet, styrt av andre. X
Sandkorn, det som er lite beveger seg hurtig, masse skrenker inn hastigheten? Finn ut. Se gjennom notater etter dette og andre former for inspirandum.
Biljardkule, flat fra et ståsted, sett fra oven, rund, sett i en planetarisk bane, som en perle på en snor av tyngdekraft. Men hva er riktig? Alle disse fortolkninger er riktige!
Sentralt stod en ny tilnærming til tid og rom. Tidligere hadde jeg tenkt på tiden og rommet som betinget av materien, rommet som materiens referansepunkt og tiden som en følge av materiens bevegelse. Det er ingenting prinsipielt galt med en slik tilnærming, i den grad det ene blir ivaretatt med det andre. Men en ytterligere spesifisering er å forstå at det vi kaller "rom" egentlig aldri kan være tomt, det er altså snakk om energier som er spredt tynnere. Tiden som sådan kan ses på som sekvenser i en sikring, en overgang fra et stadie til en annen i materien. På den måten får vi fjernet visse kunstige utvekster i tenkningen, og kan være mer presise. Følgende en slik linje har jeg også gått motsatt vei, idet jeg mener at konseptet, logikken og tingens potensiale er en iboende del av tidens egenskap. Målet er å få snevret det inn, så får man se nøyaktig hva man har for seg. (så man kan gå videre med hva dette fører med seg.)
Ytterst sett var det nok denne boken som gjorde at jeg klarte å definere det jeg kaller "Tingens tilstedeværelse," som er et delkapittel i min aforismesamling. En annen stor føring på dette stadiet (og videre) er mitt svermeri for det kontrafaktiske, og jeg ble forfulgt av visjoner i så måte. Siden jeg er en visuell tenker, så jeg for meg en biljardkule. Skulle vi stå på flaten i forminket form, ville den fremstå som flat, sett på avstand, rund, sett fra et gudeblikk, kanskje en perle på en snor av tyngdekraft, sett på det svært lille nivå, en serie med elektroner. Hvilket er det riktige syn? Alle disse syn er riktige! Dette åpner for en verden av galskap, der du kan være sikker på at det du ser og opplever ikke er riktig, og at også det motsatte faktisk er tilfelle.
Selvsagt måtte jeg gjøre rede for alle føringer og forbehold, og gikk inn på tingens relasjonisme for å definere tingens egenskap. Et atom i seg selv må være isende kalt, bare i relasjon til andre atomer i hurtig bevegelse kan det sies å være "varmt." Denne relasjonismen tenker jeg må være tilfelle i såvel fysikken som i begrepene. Ingenting defineres som kjent av seg selv. Dessverre endte jeg opp i begrepsforvirring og for mange føringer jeg måtte forklare, det ble mer enn en INTP kunne greie. Resultatet kunne ikke bli annet enn kollaps. Men det som legges opp til er ytterst lovende. Jeg vil få gjenta min tese, vi har knappest tenkt før. Filosofien rommer ennu uante muligheter og uutforsket terreng, og det som hindrer oss er tydeligvis treghet, konvensjoner og feigheten. Ikke at jeg vet noe om det ...
Et steg i en retning (også titulert som Novus Pantheon på kvasilatin)
“Av fysikkens leksjoner har vi fått lære at universet er det skimrende plagget til en gudinne, men at hun er helt fraværende.”
“Hvem vet? Spørsmålsstillingen danner i seg selv svaret.”
Det kommer en tid hvor man må gå videre med sine tanker, hvor det vil føre vet jeg ikke, og det er heller ikke så viktig. Ser man på summen at de intuitivt erværevede innsikter, kan noe brukes i form av sprang, men alt må puttes i riktig kontekst for å oppnå vingeflukt. Kraft må det være, og presisjon. Jeg har tatt del i kraften, nå må jeg lære å rette støtet riktig.
Siktemålet er som alltid en ny tilnærmelse til tingen i seg selv, hvor jeg for meg selv må klargjøre begreper som intuitiv og kontra-intuitiv, og se om det faktisk er tilfelle at en kontrafaktisk verden stiger frem, det øyeblikk vi gir slipp på våre begreper. Jeg vil utforske og utfordre visse forutanelser jeg har hatt, samtidig som jeg fnysende forkaster den konvensjonelle logikk. Problemet er som alltid at de slutter å tenke. Det er aldri nok å akseptere. Forståelse må til. På samme måte som en håndtverker bare kan lære sitt yrke ved å få holde verktøyene selv, må en filosof tenke egne tanker - og det er i sannhet en glemt kunst.
Ethvert konsept er en forenkling. La oss se hvor langt jeg kan ta forenklingen, både når det gjelder begrep og den fysiske kjensgjerning. Hva er det å være intuitiv? La oss for argumentets og tankerekkens skyld si at en intuisjon er å ha en sterk følelse av noe, uten å riktig kunne forklare hvorfor. Når man så vet nok til å kunne forklare seg, slutter man altså å ha en intuisjon - eller gjør man?
For et menneske som ser solnedgangen, vil det alltid fremstå slik at solen synker, selv om realiteten er at horisonten stiger idet jordkulen ruller på seg. Fra vårt ståsted er jorden flat, og et spinnende hjul synes å stå urørlig. Ikke rart, da, at vitenskapen har lært å mistro den menneskelige opplevelse. En intuisjon! Det er et skjellsord idag, og på faginstituttene har man lært å forkaste den såkalt intuitive filosofi, på lik linje som man forkaster visjoner og religiøse opplevelser.
Til tross for dette, kan man ikke riktig synes å fri seg fra sitt ståsted. Uansett hva vi vet, rettere sagt, hva vi får fortalt, vil solen alltid synes å synke. Vi kan se fotografier og videoer av planeten, ta del i all slags lærdomstekster, ja, endog skytes opp i rommet selv for å bivåne planetens rotasjon. Enten lærdommen kommer som begrep eller erfaring, den første kollektiv og den andre individuell, begge beroende på minne, vil ståstedet vedbli nede på jorden. Intuisjonen, følelsen av noe, slipper aldri grepet, selv om vi vet at det er feil. Selv den klokeste vitenskapsmann vil si: “Nå ser jeg på solnedgangen.”
Det er her jeg må komme med en personlig advarsel. De som fullkomment nekter seg sin intuisjon, og erstatter den med hva man nå "vet," vil falle i en ny felle. Antakelsen har sluttet å basere seg på individets opplevelse, følelse og erfaring, og har blitt løftet til et kollektivt hele, summen av all anerkjent kunnskap. Det er ikke uten videre gitt at det alle har blitt enige om, egentlig er riktig. Man skaper seg selv som den blinde flekk. Istedet for å forkaste kunnskap, neglisjeres eget ståsted som en korreksjon til den kollektive oppfattelse. Derfor ser vi hvordan de universitetsutdannede alltid fremstår som ensrettede i enhver viktig sak. Deres kunnskap er felles og kan ikke stilles spørsmål ved - de har blitt gjennommoraliserte. Man har forkastet seg selv som individ til fordel for et felles narrativ, som ingen virkelighet synes å bite på. Inntil det virkelig biter, selvsagt.
Oppfordringen fra Tahles av Milet står fortsatt: “Kjenn deg selv.” Dersom du ikke kan anerkjenne din egen opplevelse av noe, kan du ikke forstå deg selv, og dermed kan du heller ikke forstå noen ytre verden. Det er mange ting som de såkalt rasjonelle av idag gjør og tillater seg, som de verken erkjenner eller vet opphavet til, men som går an å etterspores. Dermed får vi dette nye settet med dogmer, der visse spørsmål ikke engang kan stilles uten at, underlig nok, man blir overøst med følelseshysteri, og det kun ved å stille de enkleste spørsmål. Den personlige opplevelsen av selvet har blitt erstattet med flokkinstinktet. Man både føler, tenker og har sitt ståsted som del av et fordummet kollektiv.
Hvordan kan man forstå begrepet kontra-intuitiv? Jo, det må være å ikke riktig tro det man ser og oppfatter, mistro selv sin egen sterke følelse av noe. Utav denne mistroen vokser et behov, man vil vite. Veien til kunnskap synes å gå gjennom både mistroiskhet og ufølsomhet. Også den intuitive opplevelse er stort sett felles, idet vi deler de samme sanseorganer, i bred forstand de samme anlegg og tilbøyeligheter. De første filosofer gikk imot mytologiske forklaringer, som hadde bosatt verden med guder gjennom de kollektive følelser. En bør se sin solnedgang og tenke: “Ja, slik synes det, for meg selv og for de andre, men jeg tror det ikke helt, derfor vil jeg vite hva som faktisk er tilfelle.”
De kollektive følelser former oppfattelsen og styrer derfor handlingene. Tankemessig sett: Har begrepene vart lenge nok, begynner de å snakke til oss, og definerer tilslutt våre liv og endog vår sivilisasjon. En ærlig tenker må derfor tillate seg å være begrepsoppløsende, eller, for å bruke et ladet ord, være anti-intellektuell. Noe som aldri kan angripes og aldri kan kritiseres, er helt foruten verdi, og alt som fordrer å ta del i verden eller gripe om den, må av nødvendighet romme muligheten for sin egen negasjon. Et intellektuelt byggverk må være mykt og fleksibelt, ellers vil det bare briste satt overfor tidsaldrene.
Så hva sitter vi igjen med? Det er en oppfordring om å være intuitiv, å anerkjenne eget ståsted og egen følelse, og samtidig være kontra-intuitiv, å mistro det man opplever. Man må danne begreper, samtidig som man er villig til å oppløse dem. I den grad alt er en pågående prosess, må også vårt tankeliv være i bevegelse, en syklus mellom: intuisjon-mistro-begrep-oppløsning.
Å stå i en situasjon er å ta del i en situasjon, vi vil alltid ha en følelse for vår egen deltakelse. Å få begrep om noe betyr at samtidig som vi favner, atskilles enheten fra oss. Når vi løfter noe til våre øyne, ser vi fortsatt gjenstanden på avstand. Følelsen er alltid kortsynt, og synet kan aldri være en deltaker. I dette ser vi viktigheten av å veklse mellom fortolkninger. For å frigjøres fra en fortolknings absolutt, må vi først ødelegge den forhånværende tilstand.
Sannelig, en ekte tenker kan nok fremstå som både dum og ufølsom, men hygge var aldri en av sannhetens mange betingelser. Som i livet ellers krever tenkningen en viss mobilitet mellom viten og intuisjon, og ja, anti-intellektualisme og ufølsomhet. Man må utfordre både det alle vet og det alle føler. Slik det er, den intellektuelle gjør seg mange moralske antakelser som springer fra kollektive følelser, og intuisjonen om at solen går ned, stod seg bare som sannhet sålenge det var noe alle “visste.” De gamle grekere trodde at metall smeltet i luften, bare hastigheten var stor nok. Dette fordi det fremstod slik når et prosjektil fløy gjennom luften, og fordi blykulene fra en slynge kunne volde store skader på det ben og vev som var skjermet bak en rustning. Noe måtte altså ha gått gjennom. Oppfattelsen av hva som skjedde var riktig, det var bare dette store hvordan som medførte feil. Her er en stor lærdom. De fleste vil anerkjenne det når kjensgjerningen har funnet sted og beinet er knust. Det er ingen sak å komme med et "hva" når man studerer nedslagsområdet. Hvordan det skjedde løfter viten vekk fra den umiddelbare erfaring.
Hva så da med konseptuelle størrelser som evolusjonsteorien? Er det kun et spørsmål om å etablere et begrep som "pattedyr," som man siden gjenfinner bak en busk og kaller det en sannhet, slik Nietzsche hevder i “On truth and lies ...” Riktignok er ethvert begrep en konstruksjon, men det har sitt festepunkt i virkeligheten i den grad man ser hvordan visse generaliserte trekk hører sammen, og som Hegel sa det, å generalisere betyr å tenke. Ikke engang en matematisk ligning defineres av seg selv, da kan heller ikke vidt forskjellige dyrearter ha noe eksakt som tilsvarer seg selv. Tenkning innebærer snarere å finne fellestrekk mellom ulike tilfeller. Selv tenkningens definisjoner er i ytterste konsekvens en analogi, nettopp pågrunn av at ethvert virkelighetens tilfelle innenfor vår sanseevne så langt har vært unikt. Å se at det vi legger under begrepet pattedyr har fellestrekk, er simpelthen et spørsmål om å: "connect the dots." Mer og mer har det gått opp for meg at sannheten er å se tingenes sammenheng, ikke å finne et ene eksakt.
En ting er å utlede gyldige begreper, en ganske annen er å finne en sannhet og tingenes sammenheng i det rent fysiske. Jeg har den samme ambisjon som Kant, å bringe metafysikken ned i fysikken. Forhåpentligvis vil jeg ha mer suksess i det anliggende. Tenke, jeg må tenke, har jeg sagt til meg selv. Jeg kunne like gjerne sagt: Generalisere, jeg må generalisere. Det ærligste vil selvsagt være å si at jeg må forenkle. Det er i forenklingen at vi kan få grep om en ting, og stille den til sammenligning med andre fenomener som er tilsvarende forenklet. Det er kun på den måten at vi kan få svar på om trevirke er hardere enn steiner. Det nytter ikke å spørre de impliserte enkeltvis.
Så, rustet med dette verktøysett av begrepene intuisjon og kontraintuisjon, og ytterligere skjerpet med min villighet til å være begrepsoppløsende og forkaste dogmer, selv mine egne, vil jeg utforske visse av mine egne intuitive innsikter. Dette fordrer en lengre tankerekke, der jeg først setter meg fore å forenkle fysikken med mitt eget begrepsapparat. Jeg er ikke den første til å komme til mange av disse innsiktene, selvsagt, men det viktige er at det gjøres for egen hånd, og hvor målsetningen nettopp derfor er en ny forståelse - for håndtverkeren, et nytt skispdesign sprunget fra noe gammelt.
Tingen er alle steder, har jeg sagt, dette etter en lengre filosofisk utvikling hvor jeg først strevde med motsetningen i alle ting, så alle tings iboenhet eller relasjonistiske forhold til hverandre. Konturene eller avgrensningen til et system har i det siste begynt å vise seg, men selv før dette må jeg ta steget videre og utfordre noen besnærende tanker. Hvorfor er tingen alle steder? Jeg skal sette det frem enkelt. Dersom et objekt avgir stråling, og strålingen ad nødvendighet beveger seg fortere enn et objekt med masse, vil ethvert objekt ad nødvendighet øve sin innflytelse fra ytterkant til ytterkant, ja, i hele rommets utstrekning. Vi kan selvsagt bringe inn det forbehold at visse deler av universet synes å bevege seg hurtigere bort enn lysets hastighet, sannsynligvis på grunn av rommets krumninger, - vel, da er det ikke lengre vår sak, inntil det er det igjen, selvsagt.
Hva dette betyr er jeg ikke den første til å være inne på. Det finnes ikke noe egentlig rom, avstand eller vakum som er tomt for innhold. Det newtonske system er helt avleggs vedrørende dette. Istedet kan vi ligne alt rom med et klesplagg eller en deig som strekker seg og brer seg ut. Dermed må jeg gi slipp på tanken om rommet som noe som springer fra et materielt referansepunkt. Rommet er i seg selv noe materielt. Dette er den antakelse jeg gjør meg, sammen med visse andre antakelser i denne utlegningen. Tingenes motsetning kan forklares i relasjonistisk forstand. En mynt vil bare være definert av hvilken side som ligger plassert på et bord, den vil altså få sin karakter i relasjonistisk forstand, og bli noe helt annet om denne relasjonen fjernes. På den måten kan vi si at alle ting rommer sin egen motsetning, og at denne dualismen blir til som en protest mot en urimelig enhet. Alt, fysisk såvel som begrep, er altså i besittelse av sin egen skyggeside. Å stadfeste noe vil også være å si det motsatte. Den siste antakelse er en av relativitet. I et univers hvor alt står under alle tings påvirkning, vil ethvert objekt ad nødvendighet måtte defineres av såvel seg selv som den andre. Jeg ville vært en ganske annen om du plasserte meg i vakumet til det ytre rom.
Einstein uttalte jo så berømt at alt avhenger av referansepunkt, og at om det var høna som krysset veien, eller veien som krysset høna, egentlig bare avhenger av ståsted. Dette fikk meg til å tenke, sette opp eksempler og gjøre meg egne antakelser, noe som, det skal sies, åpnet opp for besbærende muligheter. For det første satte jeg opp dette eksempelet med en spinnende snurrebass. Sett fra et visst perspektiv, plassert på snurrebassen, ville det være som om verden selv ble tumlet og kastet rundt, mens man selv stod stille. En intuitiv opplevelse om noen! Kunne det være at det finnes en slik kontrafaktisk verden i verden, altså hvor dette ikke bare er et spørsmål om illusorisk opplevelse, men ett av substans? For å klargjøre dette satte jeg meg opp nok et tankeeksperiment, som når sant skal sies, tok meg ut på viddene i all sin implikasjon. Resultatet ble noe fornuftig, mangt som må forkastes, men også åpninger inn i ny innsikt.
Følgende legges til grunn: Hvis tingen er tilstede alle steder er avstand nill. Det er kun snakk om variasjonen av energi. Dette stiller også konseptet om tid i et nytt perspektiv. Tidligere hadde jeg satt opp følgende rudimentære regnestykke: Tid, rom og materie ville være størrelser som hver for seg betinger hverandre. Fjernet man en fra ligningen, f.eks tiden fra rom og materie, ville man ha å gjøre med et umulig absolutt. Utifra et slikt synspunkt vil hver av disse begrepene være en side av samme sak. Nåvel. Hvis vi nå har redusert materien i seg selv til energi, og fremsatt at rommet også skulle være energi, hva da med tiden? Bildet som danner seg her blir ganske annerledes. Skulle ikke da tiden være kun forflytningen fra et stadie til et annet i denne energikulen, som sekvensene i en sikring? Utifra et slikt syn ville ferden mot alderdommen kun være den sekvensielle overgangen fra et stadie til et annet, med mindre progresjonen ble avbrutt av en mer plutselig død. Det er jo en litt morsom måte å se det på, men det er også andre og mer vidtrekkende implikasjoner. Vi har å gjøre med Nietzsches evige gjenkomst. I et uendelig sett med muligheter, ville vi tilslutt gjenkomme til oss selv. Det er så. Men et slikt konsept innebærer på motsatt hold at alle andre muligheter er åpne. Dersom den evige gjenkomst er en realitet, må også den evige variasjon være tilfelle, der livet skal leves på et uttal måter. Ordene til Parmeneides kommer i hu: Man kan ikke tenke på noe som ikke finnes. I den grad tanken er festet til et virkelighetens ståsted, som er utsatt for denne ubegrensede variasjonen, vil alt vi tenker på en gang bli tilfelle. Med den evige gjenkomst ender vi opp i et fall mot oss selv, men vi ender også opp med et fall mot et uttall variasjoner av dette livet. I denne høyst abstraherte tankegangen, blir det nærmest umulig å avgjøre spørsmålene rundt fri vilje, hvorvidt dette kan sies å være en planmessig orden eller det rene kaos basert på tilfeldigheter, det beste man kanskje kan si er at utifra enhver tilfeldighetens spill vil en orden vise seg, og i en hver orden vil tilfeldighetene ha sitt å si. Jeg frykter jeg aldri vil kunne løse en av de dypeste gåter, nemlig om opplevelsen av selvet er noe unikt som bare skal lyse en gang, eller om en ny bevissthet kan oppstå for enkeltindividet.
Man må være optimistisk på egne vegne. Vi kan tenke oss en situasjon der en kloning av vårt egentlige selv ble fremstilt. Selv om man delte sånær alle trekk, ville man fortsatt ikke dele opplevelsen av selvet. Nietzsches antakelse synes å stemme. Man må dele det eksakt samme ståsted og øyeblikk i virkeligheten for at vår unike bevisshet kan sies å ha gjenoppstått. Isåfall er bevissheten et av universets mest kostelige eie, og selv de sletteste av tilfeller av oppvakthet er virkelig en sjelden blomst, forekommer kun en gang fra evighet til evighet. Denne kosteligheten kommer ikke foruten sin skyggeside. Det unike er låst fast og slavebundet, atskilt alt annet, og for mange må livet fortone seg som en forbannelse.
På den annen side, vi vet jo at opplevelsen av selvet nettopp ikke er låst fast til et eneste ståsted, men følger en kontinuasjonslinje og en påvirkning utenfra. Når jeg faller i søvn og våkner, er jeg en helt annen enn jeg var dagen før, likevel bærer jeg med meg opplevelsen av mitt eget selv. På samme vis, drømmer og rusmidler påvirker bevisstheten på en substansiell måte, til punktet at vår virkelighetensoppfattelse helt kan tas i besittelse. Det sies at en hjerne som ender helt foruten sanseinntrykk vil falle i koma. Skulle ikke vår bevissthet isåfall være et resultat av denne ytre omstendighet, selv i vårt mest våkne øyeblikk, på samme måte som rusen og drømmeriet er en annen type henførthet? Vi blir sittende igjen med et dilemma. På en side synes bevisstheten å kreve det unike ståsted, og en eksakt kontinuasjon fra dette ståstedet. På den annen side synes bevisshten å være helt flytende, kan flyttes fra sted til sted, springe opp og synke ned. Hva? Det er vanskelig å bryte gjennom en slik ligning. Sjelevanding eller uendelig repetisjon? Kunne man bare løse denne udødelighetens gåte. I begge tilfeller kan man ikke utslettes, og etter å ha trukket sitt siste åndedrag vil man våkne til sitt eget fødselsskrik. Men hvor? Og hva? Ståstedet som det ene opphav til bevisstheten ugyldiggjøres av det uttall situasjoner vi kan sette oss i, og fortsatt bære med oss opplevelsen av vår eget selv. En bevissthet i variasjon? Men overalt hvor vi forsøker å reprodusere bevisstheten, selv med vår egen kloning, kan den ikke deles. Den er faktisk vårt mest private eie. Vi må holde dette store spørsmål i mente.
Det synes slik at hver av disse standpunkter og motsetninger, om du vil, endeløs repetisjon eller en plassering i det ytre, bærer med seg sin skyggeside. Plassert i mitt unike ståsted, er jeg upåvirket av alt annet, i den grad alt skal skje på samme vis. Det er på samme vis opphav til den største frihet og den største slavebundenhet. Om jeg forflyter meg utifra den ytre omstendighet, er jeg slave av vindene, men har muligheten for endeløs variasjon. Spørsmålet om fri vilje og kausualitet er tett forbundet med en slik problemstilling. Løser man den ene, løser man den andre. Som en preliminær tilnærming: Fri vilje måtte være å være sin egen hensikt. Den perfekte orden, å være overstyrt av enhver omstendighet. Ser vi på virkeligheten, er det her snakk om graderinger av begge disse. Man gir opphav til seg selv, men skapes også av den andre.
Ikke tenke uten at det er noe å tenke på? La oss si at jeg kom med uttalelsen: Jeg er en klovn som sitter på en bulldoser som går i 120 km i timen som jeg hopper av og på veien ned skriver jeg Shakespeares samlede verker før jeg lander på springfjærføttene mine og skytes opp til det ytre rom. En umulighet, selvsagt, men hver for seg finnes disse størrelsene. Shakespares samlede har visserlig blitt skrevet, og klovner har blitt sett hoppende rundt med springfjærføtter, og en mann har landet på månen. Forskjellen ligger altså i sekvensen for når dette skjer. La oss så tenke oss at universet er blott en firkantet metallboks. Umulig! Men i det små finnes slike små metallbokser, spørsmålet er igjen denne graderingen. Det er besnærende at de ytterste menneskelige fantasier, som forestillingen om himmel og helvete, den fullkomne nytelse og lidelse til evig tid, kun kan fremmanes ved å bruke jordlige størrelser. I himmelen møter man visserlig sine kjente og kjære igjen (for visse av oss ville det i seg selv være helvete, og man ville snudd i perleporten) ellers i den enda mer livskonkrete utgaven, sitter man under et fikentre med en elv av vin på den ene siden, og en elv av honning på den andre, det i seg selv en allorgi på de saftene man oversvømmes med i kjønnslig omgang med jomfruene. Hver tanke du kan tenke er allerede en kjensgjerning, det er bare et spørsmål om tid før det skjer, og et plassering om størrelse og plassering i denne tidssekvensen, selvsagt.
I forenklingen av tiden og rommet beveger vi oss bort fra det feilaktige newtonske univers. Ser vi rommet som en variasjon av energi, deler av det samme klesplagg, og tiden som dette klesplaggets tilstand og sammenfoldelse i alle tenkelige variasjoner, har vi straks et enklere og bedre bilde, et renere konsept. Tid, rom, energi, relativitet, masse, alt dette kan sies å være en side av samme sak, graderingen av energi. I den grad rommet konsentreres, foldes rommet sammen, sorte hull er nettopp et eksempel på det, rommet som kollapser inn i et eneste punkt. Den singulære tilstand før the big bang ville være dette klesplagget foldet og pakket sammen i et eneste punkt, og nå flagrer det utover i verden. Et objekt i høy hastighet vil øke sin masse, heter det, inntil videre ekspansjon i hastighet og masse blir umulig. Mon kanskje at dette er plagget i seg selv som holder tilbake?
Vi kan tenke oss at vi varmer opp et jernstykke til punktet at den blir rødglødende. Så tar vi et molekyl eller atom eller mindre fra dette jernstykket og utsetter det for en spørring: “Fortell oss hvor varmt det er?” Skulle ikke da denne atomiske biten svare at nei, her er ingen varme, det er like kaldt, som et slags bevis for at en virkelighet blir til utifra ståsted, med kanskje en videre implikasjon i at det finnes noe uforanderlig (men her foregriper vi gudinnens plagg) Det er selvsagt ikke så enkelt, og vårt eksempel viser jo hvordan ting står i relativ grad, og hvordan eksperimentet i seg selv påvirker resultatet. Tar vi atomet utifra sin varme omgivelse, forandrer vi betingelse radikalt, og atomet vil ikke lenger være ladet med energi fra denne oppvarmingen.
Notater tilhørende artikkelen:
Hva konstituerer opplevelsen av selvet? x
Alt er motsatt av det det fremtrer som, en verden av galskap.
Sakse ut virkeligheten.
Tingen gir opphav til seg selv. - Løse fri vilje og den unike bevisshtet. Vi er gjenskinnet fra de mange speil.
Det nye Pantheos. Man er alltid fanget i øyeblikket. - Vi står i evighetens midte.
Fri vilje, å være sin egen hensikt. Oppbundenhet, styrt av andre. X
Sandkorn, det som er lite beveger seg hurtig, masse skrenker inn hastigheten? Finn ut. Se gjennom notater etter dette og andre former for inspirandum.
Biljardkule, flat fra et ståsted, sett fra oven, rund, sett i en planetarisk bane, som en perle på en snor av tyngdekraft. Men hva er riktig? Alle disse fortolkninger er riktige!
RSS Feed
