Blog Archives - TRANAAS

Smerte fører til nytelsessyke, motløshet til stillstand

5/30/2020

Helt siden min Trondheimstur har jeg hatt en periode med bomstopp på produktiviteten. Det vil si, jeg produserte tekst noen dager, og så var det over. Jeg har blitt nødt til å tenke over hvorfor det er slik. Rett nok er min familie strevsom, men det ligger noe mer bak.

La oss foreta en jungiansk skyggevask. Det er en kjensgjerning at jeg er preget av bekymring, sterke nerver og paranoia, og at jeg har sår og skader jeg ikke godtar. Resultatet blir at jeg bekymrer meg ustanselig over ting jeg ikke kan fikse, inntil kreftene tar stopp. Det betyr ingenting hvor mye krefter du har i en slik tilstand, fordi de vil uansett tappes. Det middel jeg har for å stoppe bekymring/nerver er å oppsøke nytelse, og derfor lever jeg opulent som en greve, og er ganske blakk. Svær mye av min tid går bort i en spacet ut tilstand, preget av autistisk repetisjon.

En annen ting er at jeg er preget av motøshet. Siden jeg har disse sårene og skadene jeg ikke godtar, og har svært få reelle forhåpninger om å få det jeg ønsker meg, nytelsessyken i seg selv sørger for det, ender jeg med å være demoralisert. Det vil si, jeg slutter å fungere, og tilbringer tiden i en slags behagelig passivitet.

Det kreves en grad av konsentrasjon og pågangsmot å skrive, spesielt akkurat nå, hvor sekvensen jeg holder på med betyr at jeg må holde oversikt over to notatdokumenter, blant annet. Jeg har prøvd flere ganger, og glitchet ut, og dermed er jeg tilbake i den samme verdenen, hvor nytelse og passivitet råder. Jeg VET at løsningen er å leve med mot, og rette noe av min livskraft (som er betydelig) bortenfor greveriet (grevens virksomhet) Svært få kan konsentrere seg som meg.

Men å gjøre det, gjøre det ... Det er nå jeg har fri, og hvis det drøyer for lenge vil folk begynne å mase igjen. Jeg trenger å få ting til å fungere nå. En løsning er å kanskje å ikke obsessere over dette. Min fremgangsmåte har vært å lime rumpa til datastolen. Nok sittetid vil føre til skrivetid, tenker jeg. Det jeg har oppdaget er at dette er sant i gode perioder, men ikke sant i dårlige perioder. Derfor må jeg begynne å bli fysisk igjen, og det fordrer at jeg oppsøker den verden jeg ikke godtar. Ja, her er nok løsningen. I gode tider kan rumpa limes, og man må nytte på. I dårlige tider må jeg oppsøke balanse. Litt fysikalitet og trening, litt rumpe i stolen.

Jeg er grunnleggende selvdestruktiv. De tingene jeg har gjort mot meg selv er grenseløse.

La oss håpe at de kommende dager bringer litt fysisk fostring, og konsentrasjon. Det er egentlig alt. I mellomtiden går verden til helvete, ser jeg. Skulle ønske jeg kunne være rustet til de kommende kriger. Be the best you can be, krever arete og agon. Jeg er en middelmådig soldat og på mitt beste, en helt genial sjaman. Det er noe å tenke på. Eller ikke. Med hikke.

Jeg hadde følelser jeg også

5/29/2020

Uff, denne kvinnen bringer frem alt i meg. En kvinnelig artist, med smilehull i kinnene. Jeg vil bare gråte i fanget hennes, selv om jeg vet at hjertet hennes er fullstendig uten nåde, slik alle andres hjerter er fullstendig uten nåde.

Saken er at det er ingen glamour med å gå til grunne, men vi later som hele tiden. Det er det som skaper medaljer på brystet og diplomer og drit.

Uavhenig av alt, det er slik jeg ønsker å være, teksten kunne omhandet livet mitt. Allerede er det en forgangen tid. Vesten dør, og kun de med antenner og et følelsesregister forstår det.

You're fine for a while
But you start to lose control

He's there in the dark
He's there in my heart
He waits in the wings
He's gotta play a part
Trouble is a friend
Yeah trouble is a friend of mine

Et motstridende budskap

5/28/2020

Den som skal våkne (2012) Stemmen hennes klang hardt. «Vekk fra meg.» Amar ristet på hodet. «Kom deg vekk fra fitta mi. Du har ikke fortjent den!»

Jotunkvad (2020) «Hold deg nært fitta mi, så skal dette gå bra.»

Alt henger i sannhet sammen med alt ...

Den du forakter er den du lengter etter å være

5/28/2020

Jeg må innrømme at jeg har kjent en slags forakt mot denne youtuberen, Alexander Grace og hans rasjonalisme. Jeg måtte stoppe opp og undre på hvorfor det er slik. Det gikk opp for meg at han er det jeg lengter etter å være, iallfall deler av meg. Han kan snakke med autoritet om ulike temaer (især kvinner) er tilbakelent og rasjonell, og betraktes på den måten, og får sponset sitt frihetsliv av sin trofaste following. Min forakt var altså bare en forsvarsmekanisme. Vel, enn så mye jeg ønsker å være den mannen, er jeg ikke ham, på godt og vondt. Slik har jeg det også med en del andre skikkelser (stikkord: INTJ) Mine styrker og svakheter er litt annerledes plassert. Når det er sagt, det kan være verdt å få med seg hva en slik skikkelse, som trigget min ufrivillige beundring, har å si.

Her argumenterer han for hvorfor han ikke vil ha likes og comments på sine videoer mer. Det jeg umiddelbart ville tolket som en fallitterklæring, har jammen noe for seg, og siden jeg skjønner jeg har en del likhetstrekk med den mannen, er hans hovedsaklige grunner også mine. Jeg også vil ha full selvstendighet, ha skaperglede, og utvikle kunst for kunstens skyld, tenke tanker for tankenes skyld. Du kan på en måte si at det var derfor jeg ble forfatter til å begynne med, for å slippe unna normie-verdenen, hvor du ikke får lov til å ha disse tingene. En egen integritet og autonomi, full frihet rundt din person. I normie-verdenen må man nemlig ta hensyn til status og følelser, og dette går på bekostning av tanken og kunsten. Jeg vil også være en uavhengig skaper.

Slående nok, jeg kan si det samme som han i at min avgjørelse finnes kun i dette øyeblikk, og jeg har ikke forpliktet meg til noe i den ene eller andre retning, men det virker riktig. En ting er videoer av mine dansedamer (no disrespect til Frøya) eller useriøse videoer der jeg soser rundt. Det andre er ting og verker jeg mener er viktige. Hvorfor skal jeg ha comments og likes på dette, når jeg med verket i seg selv søker å gjøre meg uavhengig av mennesker og deres ondskap. Nettopp ... En forfatter fra den gamle tiden satt heller ikke med rumpa oppi alles meninger om det han gjorde i ett og alt. Slik vil jeg også ha det. Skape for skapelsens skyld, og kun det. Som Grace så grasiøst sier det, de som kommenterer er gjerne de enkleste som blir følelsesmessig og negativt påvirket. Hvis man vil frita seg selv det, må man gjøre grepene. Så der har man det. Man kan lære av de man forakter, og per ekstensjon, i hemmelighet beundrer ...

Leting etter en skjult fiende

5/27/2020

På min youtube-kanal har jeg forsøkt å laste opp samme video to ganger. Det er et kunstnerisk uttrykk om Kali Yuga. Hver gang har denne videoen blitt tatt ned, på bakgrunn av nazistisk imageri (jeg er en kunstner som bedriver kunst.) Det fikk meg til å undre. Er det virkelig en kommissær som sitter og rapporterer meg, selv på en kanal med kun 9 abonnenter? Hevngjerrigheten og fanatismen ville i så fall indikere en kvinne. Som mine venner vet, slettet jeg min gamle youtube-kanal, simpelthen fordi jeg ikke maktet tanken på at visse former for avskum fulgte med på alt jeg gjorde, så jeg har virkelig gjort mine grep for å bli kvitt dem.

For å få klarhet laget jeg en throwaway epost og youtube-kanal (begge slettet nå) hvor jeg forsøkte å laste opp samme sensurerte video. Om videoen ble liggende ute, ville det indikere at jeg har en slik skjult fiende som har gått inn for å rapportere alt jeg gjør. Dessverre ble jeg ikke så mye klokere. Denne gangen gikk ikke videoen gjennom den automatiske kontrollen. Det er to alternativer. Enten har youtube et system der de lagrer uønskede videoer, og der min er registrert, eller videoen har blitt slettet per automatikk, uten at en person har rapportert, begge ganger. Bare merkelig at det skjedde på to forskjellige måter, hvis det siste er sant. Hvis det første er sant, kan jeg ikke vite med sikkerhet om jeg har en skjult fiende.

Dine hatere er dine største beundrere, det er sant. En slik kvinne ville i så fall vært velkommen til min dungeon. Fresing og koking er bare trinnet før overgivelse.

Inntil neste politianmeldelse er det umulig å få visshet i dette nå. Synd. Hadde vært gøyalt å smekke rumpa til mine hatere.

En annen tanke er at med feminiseringen av vår sivilisasjon, får også utslagene et feminint preg. Det er noe kvinnelig over at youtube gir advarsler som aldri går bort. Et feiltrinn og det kan brukes mot deg til evig tid.

Kom over denne musikkvideoen, som egentlig oppsummerer livet mitt på alle måter. Ytre fiender er ikke det verste. Det er det jeg selv som er ... dessverre for liv og helse og en hel del andre ting.

Jeg er ute av stand til å gråte

5/25/2020

Det er en kjensgjerning at jeg eksisterer i en tilstand av perpetuell demoralisering. Det er sår og skader jeg ikke godtar, og motgang jeg mener at jeg ikke tåler. Man kunne si at det ikke burde være slik, men det er slik. Det er noe som er og ikke er, og kun det, og din mening om saken har ingen konsekvens. Jeg bestemmer hva jeg er, gjør, tenker og føler. Dessuten er beviset for at det er slik tilstede i det praktiske. Jeg mister evnen til å utføre handlinger, de minste handlinger. Det er slik beistet gir seg tilkjenne. Gjennom en avgrunn som lammer meg.

Jeg vet at det blir et ensomt liv, og at jeg skal dø i det meningsløse. Men jeg har jo lovet å utrette noe før jeg dør. Påføre mine fiender frykt og smerte, kaste dem ned fra sine troner. Ja, siden jeg mistet det jeg skulle ha ... Jeg skal i det minste sørge for at de korrupte får sin bekomst. Du går ikke rundt der så trygt. Figurativt sett, jeg skal sende klubben ned i din nakke.

Er det noen mening i dette? Ikke for meg personlig, men for en arvtaker. Forutsett at det blir en plett igjen på denne jorden, der det gode kan vokse, her i dette sinnssyke Kali Yuga. For å oppnå dette, må streken i sanden tegnes. Prinsipper må demonstreres ... av monsteret.

Så for å håne fiender, og for en fremtid og et liv jeg aldri skal se, gjør jeg dette. Gjør det som er nødvendig å gjøre, og kun det. Fullføre, fullføre, fullføre.

Ihver en natt er et nytt mørke.
Ihver en Vinter fryser jeg,
men dog Aldri skal jeg gråte,
for Stolt red jeg jo dengang,
ut av den dype skogen.

Min egen verste fiende

5/23/2020

Jeg kom over begrepet lacheisme, et noe obskurt konsept innen psykologien. Kortest fortalt stammer begrepet fra lachesis, gresk loddkasting, og dette er også navnet på den andre av de tre skjebnegudinnene. Det er hun som forvalter mengden tråd til livsveven. I Norrøn sammenheng er navnet på denne gudinnen Verdandi, rådende over nåtiden. Psykologisk sett betyr lacheisme å lengte etter katastrofe og ødeleggelse for at man skal finne mening, og for at ting skal bli brakt i klarhet, antakelig så man skal se hva som er viktig.

Med tanke på de tingene jeg gjør mot meg selv, både som vane og uvane, og de skadene jeg spontant påfører meg selv, uten grunn, hensikt og mening, er det nærliggende å tenke at lacheisme er en virkende kraft hos meg. Sist ramponerte jeg mitt eget kne, uten grunn, og jeg som alltid har hatt gode ben/mobilitet.

Man kan bruke andre fortolkninger. For eksempel den jungianske skygge, eller Nietzsches tese om at i tider i fred, går den krigerske til angrep på seg selv. Alt dette er logiske muligheter, men det har slått meg at dette er nettopp bare det, fortolkninger, som stammer fra langt mer enkle kjensgjerninger. Hva er egentlig krigerskhet? Jo, det at man har lavt dopamin og serotinin i hodet. Det passer jo utmerket for meg. Jeg er grunnleggende ulykkelig. I Jungiansk sammenheng kan man snusfornufte og rasjonalisere det man vil. Hva betyr grunner? Tilslutt vil kompensasjonen bli langt verre enn den opprinnelige grunn. Fortiden er uten mening, fremtiden uten hensikt. Nåtiden er en irreduktiv masse som bare hender.

Alt dette peker frem til en kjensgjerning jeg formulerte for meg selv i går: Tenkning defineres av inabilitet. For det tenkende sinn kan ingen mening og intet begrep nås.

Dette er en tese med en viss filosofisk kraft. Men ingen interesserer seg for filosofi lenger. Det er en fordummet arbeiderklasse, og fiender av det vakre, en livsfiendtlig gjeng marxister som har kapret alle intitusjoner og ekskluderer alle andre enn seg selv. Så hvorfor holder man egentlig på? Nordmenn er ikke et kulturfolk, og blant de 4 millioner nordmenn er det ingen som kan forstå en person som IKKE er en protestant. Kompetanse til å skifte kultursfære har jeg ikke.

Ifølge mitt enneagram er jeg altså en 5w4, og da svarer man ja på utsagnet: Livet fremstår som for grusomt. Det er jeg helt enig i. Det er ingen mening, ingen hensikt bak disse egenangrepene på meg selv, og hvis jeg finner en mening, er jeg ikke tenkende.

Utover det: Teknisk sett er mine sorger for banale, for gjentakende, for grusomme og for enegyldig negative til å kunne presenteres i litteraturen.

For oss som ikke er istand til å stifte en familie, finne en hensikt, eller arbeide med noe over tid, (for da må man ha en hensikt) gjenstår bare hitten fra rusmiddelet man hadde i øyeblikket. Ved ettertanke: Man tvinges inn i impotent narsissisme.

Sånn sitter da altså Lachesis, eller Verdandi. Er det rart jeg hater alle guder?

Dager og netter i autistisk vrede

5/2/2020

Da har jeg endelig fått installert windows 10. Selve installasjonen gikk smertefritt, men bruken trigget vreden.

Jeg vil IKKE at win 10 skal lagre alt jeg gjør, overalt, og det er et helvete å få dette bort. Jeg måtte også manipulere systemregisteret for å få frem bildeprogrammet jeg vil ha. Dessuten er det sånn at thumbnails på tilfeldig grunnlag ikke vises for alle videofiler. Det liker jeg ikke.

Det aller verste var bruken av onedrive, som følger med win 10. Jeg ville IKKE at onedrive skulle lagre desktop og bildefolderen. Jeg ville heller IKKE at onedrive skulle gjeninstallere mine gamle foldere, enda jeg sa at de skulle fjernes mange ganger.

Dette viser problemet med idiotvelde og generiske løsninger. Alt jeg vil er svært ENKLE ting, der jeg selv bestemmer hvilke foldere jeg vil ha og vil synce. Jeg er IKKE interessert i at dette bestemmes for meg, noensinne og noen gang.

Dessverre var programmet lite samarbeidsvillig, og jeg måtte bruke en dag og en natt for å få driten funksjonibel. Dette liker jeg ikke. Det er så ille at jeg vurderer å kvitte meg med hele onedrive, og heller gå over til noe annet. Verst var at i prosessen ble en skrivemappe jeg hadde kastet opp på desktop slettet/forsvunnet fordi jeg måtte kjempe mot programmet for å forandre foldere og få det til å slutte å laste opp. Heldigvis var det bare noen linjer som gikk tapt, og jeg tror ikke det var så viktig. Men liker det ikke.

Med tiden skal jeg finne et program som er enkelt og funksjonibelt og gir brukeren bestemmelsesrett for hva som skal gjøres og ikke gjøres. Win 10 er avpasset idioter som ikke har smak og ikke har behov. Minst av alt liker jeg at noen rører ved filene mine.

Alt jeg vil ha er det jeg vil ha, og noe annet vil jeg ikke. Det verste er at onedrive enda nå lager nye foldere i filene mine, som jeg ikke vil ha, og som jeg aldri har sagt at jeg vil ha.

Tror word funker, og det er på høy tid at jeg får gå inn på det jeg går inn på, samtidig som filene er sikret. Alt annet kan jeg forholde meg til senere.

Faen ta disse lav-IQ folkene og inderne som jobber for dem.