Helt siden min Trondheimstur har jeg hatt en periode med bomstopp på produktiviteten. Det vil si, jeg produserte tekst noen dager, og så var det over. Jeg har blitt nødt til å tenke over hvorfor det er slik. Rett nok er min familie strevsom, men det ligger noe mer bak.
La oss foreta en jungiansk skyggevask. Det er en kjensgjerning at jeg er preget av bekymring, sterke nerver og paranoia, og at jeg har sår og skader jeg ikke godtar. Resultatet blir at jeg bekymrer meg ustanselig over ting jeg ikke kan fikse, inntil kreftene tar stopp. Det betyr ingenting hvor mye krefter du har i en slik tilstand, fordi de vil uansett tappes. Det middel jeg har for å stoppe bekymring/nerver er å oppsøke nytelse, og derfor lever jeg opulent som en greve, og er ganske blakk. Svær mye av min tid går bort i en spacet ut tilstand, preget av autistisk repetisjon.
En annen ting er at jeg er preget av motøshet. Siden jeg har disse sårene og skadene jeg ikke godtar, og har svært få reelle forhåpninger om å få det jeg ønsker meg, nytelsessyken i seg selv sørger for det, ender jeg med å være demoralisert. Det vil si, jeg slutter å fungere, og tilbringer tiden i en slags behagelig passivitet.
Det kreves en grad av konsentrasjon og pågangsmot å skrive, spesielt akkurat nå, hvor sekvensen jeg holder på med betyr at jeg må holde oversikt over to notatdokumenter, blant annet. Jeg har prøvd flere ganger, og glitchet ut, og dermed er jeg tilbake i den samme verdenen, hvor nytelse og passivitet råder. Jeg VET at løsningen er å leve med mot, og rette noe av min livskraft (som er betydelig) bortenfor greveriet (grevens virksomhet) Svært få kan konsentrere seg som meg.
Men å gjøre det, gjøre det ... Det er nå jeg har fri, og hvis det drøyer for lenge vil folk begynne å mase igjen. Jeg trenger å få ting til å fungere nå. En løsning er å kanskje å ikke obsessere over dette. Min fremgangsmåte har vært å lime rumpa til datastolen. Nok sittetid vil føre til skrivetid, tenker jeg. Det jeg har oppdaget er at dette er sant i gode perioder, men ikke sant i dårlige perioder. Derfor må jeg begynne å bli fysisk igjen, og det fordrer at jeg oppsøker den verden jeg ikke godtar. Ja, her er nok løsningen. I gode tider kan rumpa limes, og man må nytte på. I dårlige tider må jeg oppsøke balanse. Litt fysikalitet og trening, litt rumpe i stolen.
Jeg er grunnleggende selvdestruktiv. De tingene jeg har gjort mot meg selv er grenseløse.
La oss håpe at de kommende dager bringer litt fysisk fostring, og konsentrasjon. Det er egentlig alt. I mellomtiden går verden til helvete, ser jeg. Skulle ønske jeg kunne være rustet til de kommende kriger. Be the best you can be, krever arete og agon. Jeg er en middelmådig soldat og på mitt beste, en helt genial sjaman. Det er noe å tenke på. Eller ikke. Med hikke.
La oss foreta en jungiansk skyggevask. Det er en kjensgjerning at jeg er preget av bekymring, sterke nerver og paranoia, og at jeg har sår og skader jeg ikke godtar. Resultatet blir at jeg bekymrer meg ustanselig over ting jeg ikke kan fikse, inntil kreftene tar stopp. Det betyr ingenting hvor mye krefter du har i en slik tilstand, fordi de vil uansett tappes. Det middel jeg har for å stoppe bekymring/nerver er å oppsøke nytelse, og derfor lever jeg opulent som en greve, og er ganske blakk. Svær mye av min tid går bort i en spacet ut tilstand, preget av autistisk repetisjon.
En annen ting er at jeg er preget av motøshet. Siden jeg har disse sårene og skadene jeg ikke godtar, og har svært få reelle forhåpninger om å få det jeg ønsker meg, nytelsessyken i seg selv sørger for det, ender jeg med å være demoralisert. Det vil si, jeg slutter å fungere, og tilbringer tiden i en slags behagelig passivitet.
Det kreves en grad av konsentrasjon og pågangsmot å skrive, spesielt akkurat nå, hvor sekvensen jeg holder på med betyr at jeg må holde oversikt over to notatdokumenter, blant annet. Jeg har prøvd flere ganger, og glitchet ut, og dermed er jeg tilbake i den samme verdenen, hvor nytelse og passivitet råder. Jeg VET at løsningen er å leve med mot, og rette noe av min livskraft (som er betydelig) bortenfor greveriet (grevens virksomhet) Svært få kan konsentrere seg som meg.
Men å gjøre det, gjøre det ... Det er nå jeg har fri, og hvis det drøyer for lenge vil folk begynne å mase igjen. Jeg trenger å få ting til å fungere nå. En løsning er å kanskje å ikke obsessere over dette. Min fremgangsmåte har vært å lime rumpa til datastolen. Nok sittetid vil føre til skrivetid, tenker jeg. Det jeg har oppdaget er at dette er sant i gode perioder, men ikke sant i dårlige perioder. Derfor må jeg begynne å bli fysisk igjen, og det fordrer at jeg oppsøker den verden jeg ikke godtar. Ja, her er nok løsningen. I gode tider kan rumpa limes, og man må nytte på. I dårlige tider må jeg oppsøke balanse. Litt fysikalitet og trening, litt rumpe i stolen.
Jeg er grunnleggende selvdestruktiv. De tingene jeg har gjort mot meg selv er grenseløse.
La oss håpe at de kommende dager bringer litt fysisk fostring, og konsentrasjon. Det er egentlig alt. I mellomtiden går verden til helvete, ser jeg. Skulle ønske jeg kunne være rustet til de kommende kriger. Be the best you can be, krever arete og agon. Jeg er en middelmådig soldat og på mitt beste, en helt genial sjaman. Det er noe å tenke på. Eller ikke. Med hikke.
RSS Feed
