Som jeg har henledet til tidligere i denne bloggen, skal jeg gi en avsluttende analyse av feene. Det blir det siste jeg gjør på dette stedet. Meget snart må alle analyser skje i det private eller inkorporeres i helhetlige verker. Politi, terrorpoliti, helsevesen, journalister, angivere, jobbtap. Tiden var for ond og min sjel var for ren. Dog, gjørmen av ondskap gjør at jeg kan løfte meg ut av meg selv. Jeg var eslet til større ting, med fingeren i eller utenfor en stålring. En siste edel handling mot tiden er det jeg lengter etter, som en elv mot elven, vannet som viljer seg til å renne oppover.
Når fikk jeg mine innsikter? Det har jeg vansker med å plassere fingeren på. En ting var å på en lineær måte avsløre modernitetens løgner i en alder av 20. I alder 30 var jeg en nyhetsjunkie, og leste iherdig mainstreammedia, dag for dag. Forskjellen er at jeg i motsetning til nesten alle andre tar til følge det jeg vet. En av mine feil er at jeg har tatt de fleste mennesker på alvor. Først min gjengse omgivelse, så mine venner, så min familie. Så viste det seg at uverdighet og det ondskapsfulle barnesinn var alt jeg fant. Man tukter den man elsker, heter det seg, men jeg vet meget godt at ingen piskeslag, og ingen rake kan utbedre tilstanden. Nå er min løsning distansens patos. I sorg har jeg måttet finne meg selv i ensomhet, og forstå at jeg, med alle mine feil og mangler, er den eneste verdige mann som er igjen. Fordi jeg vet, fordi jeg tenker, og fordi min tanke er ren, uhildet av kvinnefeighet, proletarens usselhet og følelsenes kortsyn. Når jeg dør kan min like aldri mer bli skapt, fordi jødene har forgiftet den ariske rases genom. Tusenår med selektiv avl er det eneste som kan rense bort semittenes ubegrensede ondskap, til punktet at jeg ikke kunne ha drømt frem ugjerningene i de verste av mine mareritt. Intet nordisk menneske er istand til det, antakelig. Dette er barn av Satan som overgår sin far til alt overmål.
Min innsikt innebærer dualitetens dybdesyn. Jeg forstår meget godt at en egenskap, eller den rene tilsynekomst ikke bare handler om seg selv, men om det omkringliggende, og sin motsats. Den gamle romer visste det, og godtok det. Vil du ha fred, forbered deg på krig. Det største festmåltid ender som avføring. Skjønnhet er født fra grusomhet. Siden jeg representerer slik en gammel ånd, blir jeg ikke forstått, og enhver ytring om saken blir oppfattet som sinnssykdom. Det finnes ikke ord for den aggresjonen jeg har vært utsatt for, simpelthen ved å ytre et sannhetsord, eller engang "være meg selv." Tusen år med kristendom fjernet enhver mulighet for tenkning og manndom. Likeledes så vil det være med mine observasjoner her, men jeg gjør dem likevel, dels til min egen underholdning, dels til mine ekstremt fåtallige venner, dels til en ettertid ... Men akk, her viste jeg min dårskap. Ja, en dåre er jeg, dåren med snevet av verdighet, den klovn du kan ha sympati for, når han hamres ned av en eller annen dampveivals eller damphammer. De som fører uvesenet er summen av alle "lands" og "menn," samt et og annet ulende kvinneutyske, noen av dem bebrillet og i høye stillinger, for eksempel en kvinnelig rektor på en ungdomsskole. Kunne jeg bare kløyve ansiktet deres med jernsverd. Problemet er at da ble jeg aldri ferdig med kløyvinga, siden det er millioner av disse insektene som kalles nordmenn i dag. Snart vil det være ingen, siden insektene er på vei til sin massedød. Dette er min skyld, sier de. Jeg ville ikke være med på selvmordet, verre, utslettelsen av alt som er vakkert, eller kan tenkes å bli det. Da er man ingen protestant. Da er man selvsagt ond.
Det er dog et godt bilde. Min sjel er en elefant, der den gjengse nordmann har en svart insektsjel. Sannheten er at insektene plager meg. Jeg vifter min hale, spiller ørene ut, hever snabelen i protest. Fysj, hvilken insektsky! På tide å trampe istykker visse maurtuer, og de slimete dronninger som er der inne.
La meg komme til saken. Jeg har jo vært inne på visse svært virkende faktorer når det gjelder min fascinasjon for feene (nei, jeg orker ikke å presisere). Et feminint grunnvesen, kanskje, eller i det minste en grunnleggende feminin følelse. Fascinasjonen med farger, samt autistens mange behov, spesielt etter å ha blitt utsatt for traumer. For å oppsummere: Autister som blir nektet kvinner blir besatt av stedene der kvinner er. Feene, i så måte, representerer den ideelle partner. Med ungpikepreg satt i en fullvoksen (og fertil) kvinne, alltid sprudlende, optimistisk, flittig og velmenende, alt det kvinner skal være, hvis verden nå skal være noe annet enn et helveteshull. Medhørende er selvsagt en viss konformitet, men alle tilfeller av lys har som kjent sin skyggeside. Alt dette har jeg gått inn på i nitidig detalj i forutgående innlegg. Hypnotisk fargefascinasjon, det feminine i møtet med autisme.
Men dette er lineær-tenkningens overfladiske lys. La oss nå gå inn på visse råfaktorer, og se hvordan motsetningen og myntens "flip-side" virker inn.
All denne uskylden vitner på et vis om jeg har et barnesinn og et behov for en enklere verden, som Dutton er inne på. Komplekse følelser og kroppsspråk er vanskelig, ikke så når kvinnene forekommer som strålende kjegler av lys. Da kommer vi inn på den mørkere siden, en som er skjult selv for meg annet enn som intellektuell erkjennelse, da jeg ikke kan følelsesmessig ta innover meg disse tingene. Uskylden og skjørheten i fevinger er på mange måter det motsatte av det jeg er, den menneskelige tornebusk som jeg har blitt. Det er en del av meg som ønsker å plukke av feene vingene, og ødelegge deres uskyldige verden, til gangs. Jeg har til og med lekt meg med scenarioet med en litt mer voksen tematikk i disse fremstillingene. En av feene kan bli kidnappet av et troll, for eksempel, og få vingene plukket av i en hule. Og om man ikke har destruksjonen, har man i det minste kontroll. Begge aspekter er jo noe menn er istand til, og ønsker. Kontroll er nok et substitutt for ødeleggelse i så måte, og et fruktbart ett. Vi kan til og med si at uskyld i møtet med mannlig kontroll er definisjonen på fruktbarhet, litt som regnet over en kornåker naturlig nok må følges av ett og annet lyn, og stormende vinder som får kornet til å svaie.
Men det blir mørkere. Den overflommende livskraft, ungdom og uskyld, gir også en påminnelse om døden. Mer, det frembringer et intenst ønske om død. Ulikt visse livsmumier, er jeg ikke lenket til minner og et langsomt forfall, det å leve i fortiden. Nei, dette er noe jeg forakter. Jeg har likevel en sterk dragning mot døden, men da må det skje hurtig! I min ungdom fantaserte jeg om det som for meg ville være den ypperste død. Jeg skulle sitte i et jetfly, på vei over himmelen i tre ganger lydens hastighet. Jeg skulle avfyre alle mine våpen med åpne øyne, skrikende, idet flyet detonerte av et eller annet treff. En flammevegg skulle gå over himmelen, og de primitive under skulle krype sammen i frykt. I fantasien etterlot jeg en eller annen ubestridelig arv, for eksempel bokverk, filosofi og en hel rase med gravidegjorte kvinner, samtidig som jeg var utslettet ned til det minste molekyl, så ingen kunne skjende liket mitt.
Alt dette er relatert til feene, fordi det er en del av meg som ønsker å drepe dem, og estetisere likene. Dette er selvsagt et utslag av mitt hat mot kvinner, mere til, det er representasjonen av mitt hat mot livet i seg selv. Jeg finner på mange måter tilværelsen absurd, smertefull og utålelig. Derfor har jeg tidvis en dragning mot absurdisme, for eksempel stridshandlinger og sex i kombinasjon med sirkusmusikk, eller i form av en estetisering av døden - det er det vakreste som kan skje, men bare om man involverer de vakreste av kvinneslag. På den måten hevner man seg på tilværelsen, og kvinnene, ved å ta bort dette vakreste, som man ble nektet. På mange måter er dette antakelig en intellektualisert og estetisert versjon av skoleskyteren, som bare vil påføre smerte før han styrtes i avgrunnen. Jeg vet, dog, at bak alle disse kunstarter (intellekt, kunst) er det høyst konkret-reelle størrelser. Min hånd lengter etter å utføre noe slikt. Likevel vil det aldri skje, fordi mitt hjerte er for rødt. Feene minner meg bare om min splittelse i så måte, fordi jeg ser min splittelse i dem. En verden av farger bygget på en altoppslukende avgrunn av lidelse og meningsløshet. Det skal legges til at jeg ser aspekter som slett ikke var den intenderte hensikt bak feenes opphavsmenn. I visse bilder av at feene sover, ser jeg døden, som eksempel. Dette vitner om at estetikken og bildet er dypt, og rommer blodets minne og gudenes kraft, noe langt forbi den ukyndige barnehånd som tegner bildet.
Jeg hører dem allerede. Monster! Monster! Rasist! Fascist! Han er ustabil! Her er tragedien. Siden det er jeg som føler disse tingene, mere til, det er jeg som vet disse tingene, er det jeg som, iallfall sjelelig sett, er best rustet av alle til å forsvare kvinner og barn, alt sart menneskeliv som trenger å beskyttes. Jeg vet hvor hjelpeløse de er, og hvilke farer som truer. Mitt renhetsinstinkt ville sørget for at intet urent fikk røre ved dem, for eksempel i form av en genforandrende sprøytespiss eller afghanere ved en badeplass. Men jeg er jo utstøtt, og ville vært mer utstøtt enn Fjordman og Breivik om jeg bare var ærlig nok, eller utøvde meg selv det minste. Min forbrytelse er at jeg hadde denne trangen i seg selv, trangen til å beskytte. Utålelig i Kali Yugas mørke. Det som foretrekkes er veritable lettvektere av menn, som blåses bort av en hvilken jødevind som helst, dersom demiurgens håndtlangere vil noe. Da kastes en eller annen kjøttbit (snart kunstig kjøtt) til hundene, så man kan skjende, krenke og manipulere enda litt mer av det de vokter. Hundene er opptatt, og forstår uansett ikke hva som skjer i sine hønsehoder. Min forbrytelse er at jeg har den sjelelige storhet til å ville, og når jeg vil, så vil jeg, ufravikelig og prinsippfast. Det er de menn best rustet til vold, ødeleggelse, en orgie av blodsprut og død, som er best egnet til å ivareta. Slik lyder motsetningens lov.
Men jeg er den eneste av mitt slag. En mann av bronse i en tidsalder av jern. Derfor blir mine dyder, som som (norsk språk) solens lys naturlig nok har en skyggeside, bare oppfattet som ondskap. Derfor ble jeg drevet bort alle steder. Nå er jeg så syk og skadet at jeg har en skygge av meg selv blitt. Jeg er naturlig nok festet til fe-skogen i mitt grunnvesen. Når det er tatt bort, er også jeg tatt bort. Jeg er altså dømt til å måtte leve ved siden av min skjebne. En av disse fuglene, den eneste av sitt slag, som synger sin sang og sine parringsrop uhørt mot eteren. Jeg synger til tidsalderen av bronse, for det er alt jeg kan. Jern og rust gir meg intet, og jeg forstår det ikke. Bronse blir kanskje grønt, men det er bestandig, litt som mine prinsipper er det. Jernet er gjenstand for ethvert (jøde)element tenkelig. Kun ilden kan felle bronsen. Jernet faller for vind, regn og muld.
Historien er litt mer avansert enn som så, for lenge før tiden i seg selv skadet meg fra offisielt og institusjonelt hold, skadet tiden i seg selv meg gjennom den gjennomførte korrupsjon og pervertering av familielivet. Sannheten vedblir. En god kvinne er en tuktet kvinne, og en kvinne i frykt. Slik lyder budskapet fra bronsealderen og Alexander den store.
Så ja, sjelelig sett er jeg den ypperste av krigere, fordi jeg vet om avgrunnen og Nihil, det som lurer bak selv den mest strålende fargedrakt. Den er best rustet til å kjempe, den som vet. Nå kan jeg ikke engang redde meg selv, fordi jeg er fraskilt del av meg selv. Det er heller ingen vits i å redde meg selv. Det som gjenstår er å gi et bronsealdermanifest, som kanskje vil ses på med sympati av mennene av sølv, dersom de skulle få det i hende. Alt dette er utav min hånd, fordi jeg taoistisk nok sikter mot en annens hånd. Kanskje kan jeg få en kvinne til å kjenne frykt, og ekkelt nok, en kvinnemann, som en forgjenger og et forvarsel om selve tuktelsen. Vel, dette har jeg jo allerede gjort, gitt disse sveklingene av et politi som har vimset rundt min dør. Jeg er varselet om det som skal komme. Hva er det det (norsk språk) heter? En intensjonshensikt. Jeg får deg til å kjenne frykt, fordi at jeg varsler om potensialet til massiv vold, dersom du ikke underkaster deg. Men underkaste deg gjør du alltid, når klingene er ut av sliren. Dette er deg! Jeg var bare påminnelsen om deg selv, og derfor vekkes kvinnefrykten som de kaller raseri, men som er ingenting mot det raseri jeg er i besittelse av. Mitt problem er at dere ikke er nok, og jeg, som er av bronse, er heller ikke nok for menn og kvinner av sølv.
Av annet, vel, det er selvsagt forstyrrende å se feene i samkvem med de mongolske djevelhorder som har blitt brakt til øyen, men dette er jo tilfelle over det ganske vest. Likeledes så når denne bien figurerer i skjørt. Noen usunne utslag er det, man kan ane konturene av en fallen tid, selv i det som skulle være en livssunn fremstilling, og en instruksjonsmanual for livet, litt som folkeeventyrene er det. Saken er at brødrene Grimm allerede perverterte tyske folkeeventyr, fordi det de uærlig nedfelte var ikke grusomt nok, og heller ikke seksuelt nok, slik som eventyrene hadde vært i sin grunnform. I de ekte eventyrene ble tornerose voldtatt av en konge da hun sov, gjort gravid, og da hun ville oppsøke faren til sine barn, ble hun tvunget til å spise barna sine av en hevngjerrig dronning. Det er vindfullt og grusomt kaldt på toppen. Jeg hadde altså et poeng da jeg etterspurte en mer voksen tematikk, skjult i denne underholdningen for barn. Vel, man kan ikke få alt.
Man kan også se den australske konformiteten bli demonstrert. Man skal alltid følge reglene, alltid gjøre som man blir fortalt. Australiere stammer som kjent fra straffanger, og det har blitt spekulert i at av disse, er det de mest spyttslikkende og middelige som har overlevd. For opprørsk, og du ble drept av vaktene på fangeskipet. For underdanig, og du ble drept av fangene på fangeskipet. Det er nok noe der. Løsningen er å la australiere bli voldtatt av ariske krigere noen hundreår, for å banke dette forlengede fangenskap ut av dem.
Det er egentlig unødvendig å si, men det er selvsagt bittert at disse australske damene er aldret, genforandret og barnløse. Alderdommen kan delvis løses med barn. Genforandringen kun med tidsaldrenes skifte, om i det hele tatt.
Ingen vil tro meg uansett, selv ikke mine venner, men det er ikke slik at jeg glaner på opplegget døgnet rundt, og det er heller ikke alt jeg liker. Men det jeg liker, liker jeg, og liker jeg til gangs. Ja, før vi kan begynne å stable likene! Nåja, det er en påminnelse om de tingene jeg før har nevnt. Her finnes Olympens høyde for kvinner i møtet med avgrunnen, og den estetisering og de lyster som med det vil vekkes. Jeg har sikret meg det meste av dette materialet. Alt blir vanskelig, det er sant for alle samlere. Med det kunne jeg sikret meg en slags trygghet på gamlehjemmet. Jeg kunne alltids bli borte i fe-verdenen, en form for estetisk resignasjon. Men vi vet alle at det blir ikke noe gamlehjem. Det er utelukket av både samfunnsmessige og personlige årsaker. Hva blir det da? Ikke plag meg. Jeg kan ikke ha ansvar for å svare på alt. Vel vet jeg mer enn de fleste, men jeg vet ikke alt. Dessuten må jeg fokusere på de dagene som er nære.
Det er noe jeg må si. I denne fremstillingen har jeg vært fundamentalt uærlig. Ikke i form av løgn, men i form av utelatelse. Det er en siste dreining i juvelen, et fasett jeg ikke har tillatt deg å se. En dag skal jeg holde hodet ditt fast, og dreie juvelen hele veien rundt i fullt dagslys.
Når fikk jeg mine innsikter? Det har jeg vansker med å plassere fingeren på. En ting var å på en lineær måte avsløre modernitetens løgner i en alder av 20. I alder 30 var jeg en nyhetsjunkie, og leste iherdig mainstreammedia, dag for dag. Forskjellen er at jeg i motsetning til nesten alle andre tar til følge det jeg vet. En av mine feil er at jeg har tatt de fleste mennesker på alvor. Først min gjengse omgivelse, så mine venner, så min familie. Så viste det seg at uverdighet og det ondskapsfulle barnesinn var alt jeg fant. Man tukter den man elsker, heter det seg, men jeg vet meget godt at ingen piskeslag, og ingen rake kan utbedre tilstanden. Nå er min løsning distansens patos. I sorg har jeg måttet finne meg selv i ensomhet, og forstå at jeg, med alle mine feil og mangler, er den eneste verdige mann som er igjen. Fordi jeg vet, fordi jeg tenker, og fordi min tanke er ren, uhildet av kvinnefeighet, proletarens usselhet og følelsenes kortsyn. Når jeg dør kan min like aldri mer bli skapt, fordi jødene har forgiftet den ariske rases genom. Tusenår med selektiv avl er det eneste som kan rense bort semittenes ubegrensede ondskap, til punktet at jeg ikke kunne ha drømt frem ugjerningene i de verste av mine mareritt. Intet nordisk menneske er istand til det, antakelig. Dette er barn av Satan som overgår sin far til alt overmål.
Min innsikt innebærer dualitetens dybdesyn. Jeg forstår meget godt at en egenskap, eller den rene tilsynekomst ikke bare handler om seg selv, men om det omkringliggende, og sin motsats. Den gamle romer visste det, og godtok det. Vil du ha fred, forbered deg på krig. Det største festmåltid ender som avføring. Skjønnhet er født fra grusomhet. Siden jeg representerer slik en gammel ånd, blir jeg ikke forstått, og enhver ytring om saken blir oppfattet som sinnssykdom. Det finnes ikke ord for den aggresjonen jeg har vært utsatt for, simpelthen ved å ytre et sannhetsord, eller engang "være meg selv." Tusen år med kristendom fjernet enhver mulighet for tenkning og manndom. Likeledes så vil det være med mine observasjoner her, men jeg gjør dem likevel, dels til min egen underholdning, dels til mine ekstremt fåtallige venner, dels til en ettertid ... Men akk, her viste jeg min dårskap. Ja, en dåre er jeg, dåren med snevet av verdighet, den klovn du kan ha sympati for, når han hamres ned av en eller annen dampveivals eller damphammer. De som fører uvesenet er summen av alle "lands" og "menn," samt et og annet ulende kvinneutyske, noen av dem bebrillet og i høye stillinger, for eksempel en kvinnelig rektor på en ungdomsskole. Kunne jeg bare kløyve ansiktet deres med jernsverd. Problemet er at da ble jeg aldri ferdig med kløyvinga, siden det er millioner av disse insektene som kalles nordmenn i dag. Snart vil det være ingen, siden insektene er på vei til sin massedød. Dette er min skyld, sier de. Jeg ville ikke være med på selvmordet, verre, utslettelsen av alt som er vakkert, eller kan tenkes å bli det. Da er man ingen protestant. Da er man selvsagt ond.
Det er dog et godt bilde. Min sjel er en elefant, der den gjengse nordmann har en svart insektsjel. Sannheten er at insektene plager meg. Jeg vifter min hale, spiller ørene ut, hever snabelen i protest. Fysj, hvilken insektsky! På tide å trampe istykker visse maurtuer, og de slimete dronninger som er der inne.
La meg komme til saken. Jeg har jo vært inne på visse svært virkende faktorer når det gjelder min fascinasjon for feene (nei, jeg orker ikke å presisere). Et feminint grunnvesen, kanskje, eller i det minste en grunnleggende feminin følelse. Fascinasjonen med farger, samt autistens mange behov, spesielt etter å ha blitt utsatt for traumer. For å oppsummere: Autister som blir nektet kvinner blir besatt av stedene der kvinner er. Feene, i så måte, representerer den ideelle partner. Med ungpikepreg satt i en fullvoksen (og fertil) kvinne, alltid sprudlende, optimistisk, flittig og velmenende, alt det kvinner skal være, hvis verden nå skal være noe annet enn et helveteshull. Medhørende er selvsagt en viss konformitet, men alle tilfeller av lys har som kjent sin skyggeside. Alt dette har jeg gått inn på i nitidig detalj i forutgående innlegg. Hypnotisk fargefascinasjon, det feminine i møtet med autisme.
Men dette er lineær-tenkningens overfladiske lys. La oss nå gå inn på visse råfaktorer, og se hvordan motsetningen og myntens "flip-side" virker inn.
All denne uskylden vitner på et vis om jeg har et barnesinn og et behov for en enklere verden, som Dutton er inne på. Komplekse følelser og kroppsspråk er vanskelig, ikke så når kvinnene forekommer som strålende kjegler av lys. Da kommer vi inn på den mørkere siden, en som er skjult selv for meg annet enn som intellektuell erkjennelse, da jeg ikke kan følelsesmessig ta innover meg disse tingene. Uskylden og skjørheten i fevinger er på mange måter det motsatte av det jeg er, den menneskelige tornebusk som jeg har blitt. Det er en del av meg som ønsker å plukke av feene vingene, og ødelegge deres uskyldige verden, til gangs. Jeg har til og med lekt meg med scenarioet med en litt mer voksen tematikk i disse fremstillingene. En av feene kan bli kidnappet av et troll, for eksempel, og få vingene plukket av i en hule. Og om man ikke har destruksjonen, har man i det minste kontroll. Begge aspekter er jo noe menn er istand til, og ønsker. Kontroll er nok et substitutt for ødeleggelse i så måte, og et fruktbart ett. Vi kan til og med si at uskyld i møtet med mannlig kontroll er definisjonen på fruktbarhet, litt som regnet over en kornåker naturlig nok må følges av ett og annet lyn, og stormende vinder som får kornet til å svaie.
Men det blir mørkere. Den overflommende livskraft, ungdom og uskyld, gir også en påminnelse om døden. Mer, det frembringer et intenst ønske om død. Ulikt visse livsmumier, er jeg ikke lenket til minner og et langsomt forfall, det å leve i fortiden. Nei, dette er noe jeg forakter. Jeg har likevel en sterk dragning mot døden, men da må det skje hurtig! I min ungdom fantaserte jeg om det som for meg ville være den ypperste død. Jeg skulle sitte i et jetfly, på vei over himmelen i tre ganger lydens hastighet. Jeg skulle avfyre alle mine våpen med åpne øyne, skrikende, idet flyet detonerte av et eller annet treff. En flammevegg skulle gå over himmelen, og de primitive under skulle krype sammen i frykt. I fantasien etterlot jeg en eller annen ubestridelig arv, for eksempel bokverk, filosofi og en hel rase med gravidegjorte kvinner, samtidig som jeg var utslettet ned til det minste molekyl, så ingen kunne skjende liket mitt.
Alt dette er relatert til feene, fordi det er en del av meg som ønsker å drepe dem, og estetisere likene. Dette er selvsagt et utslag av mitt hat mot kvinner, mere til, det er representasjonen av mitt hat mot livet i seg selv. Jeg finner på mange måter tilværelsen absurd, smertefull og utålelig. Derfor har jeg tidvis en dragning mot absurdisme, for eksempel stridshandlinger og sex i kombinasjon med sirkusmusikk, eller i form av en estetisering av døden - det er det vakreste som kan skje, men bare om man involverer de vakreste av kvinneslag. På den måten hevner man seg på tilværelsen, og kvinnene, ved å ta bort dette vakreste, som man ble nektet. På mange måter er dette antakelig en intellektualisert og estetisert versjon av skoleskyteren, som bare vil påføre smerte før han styrtes i avgrunnen. Jeg vet, dog, at bak alle disse kunstarter (intellekt, kunst) er det høyst konkret-reelle størrelser. Min hånd lengter etter å utføre noe slikt. Likevel vil det aldri skje, fordi mitt hjerte er for rødt. Feene minner meg bare om min splittelse i så måte, fordi jeg ser min splittelse i dem. En verden av farger bygget på en altoppslukende avgrunn av lidelse og meningsløshet. Det skal legges til at jeg ser aspekter som slett ikke var den intenderte hensikt bak feenes opphavsmenn. I visse bilder av at feene sover, ser jeg døden, som eksempel. Dette vitner om at estetikken og bildet er dypt, og rommer blodets minne og gudenes kraft, noe langt forbi den ukyndige barnehånd som tegner bildet.
Jeg hører dem allerede. Monster! Monster! Rasist! Fascist! Han er ustabil! Her er tragedien. Siden det er jeg som føler disse tingene, mere til, det er jeg som vet disse tingene, er det jeg som, iallfall sjelelig sett, er best rustet av alle til å forsvare kvinner og barn, alt sart menneskeliv som trenger å beskyttes. Jeg vet hvor hjelpeløse de er, og hvilke farer som truer. Mitt renhetsinstinkt ville sørget for at intet urent fikk røre ved dem, for eksempel i form av en genforandrende sprøytespiss eller afghanere ved en badeplass. Men jeg er jo utstøtt, og ville vært mer utstøtt enn Fjordman og Breivik om jeg bare var ærlig nok, eller utøvde meg selv det minste. Min forbrytelse er at jeg hadde denne trangen i seg selv, trangen til å beskytte. Utålelig i Kali Yugas mørke. Det som foretrekkes er veritable lettvektere av menn, som blåses bort av en hvilken jødevind som helst, dersom demiurgens håndtlangere vil noe. Da kastes en eller annen kjøttbit (snart kunstig kjøtt) til hundene, så man kan skjende, krenke og manipulere enda litt mer av det de vokter. Hundene er opptatt, og forstår uansett ikke hva som skjer i sine hønsehoder. Min forbrytelse er at jeg har den sjelelige storhet til å ville, og når jeg vil, så vil jeg, ufravikelig og prinsippfast. Det er de menn best rustet til vold, ødeleggelse, en orgie av blodsprut og død, som er best egnet til å ivareta. Slik lyder motsetningens lov.
Men jeg er den eneste av mitt slag. En mann av bronse i en tidsalder av jern. Derfor blir mine dyder, som som (norsk språk) solens lys naturlig nok har en skyggeside, bare oppfattet som ondskap. Derfor ble jeg drevet bort alle steder. Nå er jeg så syk og skadet at jeg har en skygge av meg selv blitt. Jeg er naturlig nok festet til fe-skogen i mitt grunnvesen. Når det er tatt bort, er også jeg tatt bort. Jeg er altså dømt til å måtte leve ved siden av min skjebne. En av disse fuglene, den eneste av sitt slag, som synger sin sang og sine parringsrop uhørt mot eteren. Jeg synger til tidsalderen av bronse, for det er alt jeg kan. Jern og rust gir meg intet, og jeg forstår det ikke. Bronse blir kanskje grønt, men det er bestandig, litt som mine prinsipper er det. Jernet er gjenstand for ethvert (jøde)element tenkelig. Kun ilden kan felle bronsen. Jernet faller for vind, regn og muld.
Historien er litt mer avansert enn som så, for lenge før tiden i seg selv skadet meg fra offisielt og institusjonelt hold, skadet tiden i seg selv meg gjennom den gjennomførte korrupsjon og pervertering av familielivet. Sannheten vedblir. En god kvinne er en tuktet kvinne, og en kvinne i frykt. Slik lyder budskapet fra bronsealderen og Alexander den store.
Så ja, sjelelig sett er jeg den ypperste av krigere, fordi jeg vet om avgrunnen og Nihil, det som lurer bak selv den mest strålende fargedrakt. Den er best rustet til å kjempe, den som vet. Nå kan jeg ikke engang redde meg selv, fordi jeg er fraskilt del av meg selv. Det er heller ingen vits i å redde meg selv. Det som gjenstår er å gi et bronsealdermanifest, som kanskje vil ses på med sympati av mennene av sølv, dersom de skulle få det i hende. Alt dette er utav min hånd, fordi jeg taoistisk nok sikter mot en annens hånd. Kanskje kan jeg få en kvinne til å kjenne frykt, og ekkelt nok, en kvinnemann, som en forgjenger og et forvarsel om selve tuktelsen. Vel, dette har jeg jo allerede gjort, gitt disse sveklingene av et politi som har vimset rundt min dør. Jeg er varselet om det som skal komme. Hva er det det (norsk språk) heter? En intensjonshensikt. Jeg får deg til å kjenne frykt, fordi at jeg varsler om potensialet til massiv vold, dersom du ikke underkaster deg. Men underkaste deg gjør du alltid, når klingene er ut av sliren. Dette er deg! Jeg var bare påminnelsen om deg selv, og derfor vekkes kvinnefrykten som de kaller raseri, men som er ingenting mot det raseri jeg er i besittelse av. Mitt problem er at dere ikke er nok, og jeg, som er av bronse, er heller ikke nok for menn og kvinner av sølv.
Av annet, vel, det er selvsagt forstyrrende å se feene i samkvem med de mongolske djevelhorder som har blitt brakt til øyen, men dette er jo tilfelle over det ganske vest. Likeledes så når denne bien figurerer i skjørt. Noen usunne utslag er det, man kan ane konturene av en fallen tid, selv i det som skulle være en livssunn fremstilling, og en instruksjonsmanual for livet, litt som folkeeventyrene er det. Saken er at brødrene Grimm allerede perverterte tyske folkeeventyr, fordi det de uærlig nedfelte var ikke grusomt nok, og heller ikke seksuelt nok, slik som eventyrene hadde vært i sin grunnform. I de ekte eventyrene ble tornerose voldtatt av en konge da hun sov, gjort gravid, og da hun ville oppsøke faren til sine barn, ble hun tvunget til å spise barna sine av en hevngjerrig dronning. Det er vindfullt og grusomt kaldt på toppen. Jeg hadde altså et poeng da jeg etterspurte en mer voksen tematikk, skjult i denne underholdningen for barn. Vel, man kan ikke få alt.
Man kan også se den australske konformiteten bli demonstrert. Man skal alltid følge reglene, alltid gjøre som man blir fortalt. Australiere stammer som kjent fra straffanger, og det har blitt spekulert i at av disse, er det de mest spyttslikkende og middelige som har overlevd. For opprørsk, og du ble drept av vaktene på fangeskipet. For underdanig, og du ble drept av fangene på fangeskipet. Det er nok noe der. Løsningen er å la australiere bli voldtatt av ariske krigere noen hundreår, for å banke dette forlengede fangenskap ut av dem.
Det er egentlig unødvendig å si, men det er selvsagt bittert at disse australske damene er aldret, genforandret og barnløse. Alderdommen kan delvis løses med barn. Genforandringen kun med tidsaldrenes skifte, om i det hele tatt.
Ingen vil tro meg uansett, selv ikke mine venner, men det er ikke slik at jeg glaner på opplegget døgnet rundt, og det er heller ikke alt jeg liker. Men det jeg liker, liker jeg, og liker jeg til gangs. Ja, før vi kan begynne å stable likene! Nåja, det er en påminnelse om de tingene jeg før har nevnt. Her finnes Olympens høyde for kvinner i møtet med avgrunnen, og den estetisering og de lyster som med det vil vekkes. Jeg har sikret meg det meste av dette materialet. Alt blir vanskelig, det er sant for alle samlere. Med det kunne jeg sikret meg en slags trygghet på gamlehjemmet. Jeg kunne alltids bli borte i fe-verdenen, en form for estetisk resignasjon. Men vi vet alle at det blir ikke noe gamlehjem. Det er utelukket av både samfunnsmessige og personlige årsaker. Hva blir det da? Ikke plag meg. Jeg kan ikke ha ansvar for å svare på alt. Vel vet jeg mer enn de fleste, men jeg vet ikke alt. Dessuten må jeg fokusere på de dagene som er nære.
Det er noe jeg må si. I denne fremstillingen har jeg vært fundamentalt uærlig. Ikke i form av løgn, men i form av utelatelse. Det er en siste dreining i juvelen, et fasett jeg ikke har tillatt deg å se. En dag skal jeg holde hodet ditt fast, og dreie juvelen hele veien rundt i fullt dagslys.
Når en voksen mann ser på dette, kan du være sikker på at han er mer enn en fascist. Preget av sadistiske lyster og i kontakt med Olympen, deriblandt.
RSS Feed
