***DENNNE BLOGGEN ER STENGT FOR ARKIVERING***
All bloggaktivitet har opphørt. Bloggen vil med tiden fjernes.
Gå bort herifra.
All bloggaktivitet har opphørt. Bloggen vil med tiden fjernes.
Gå bort herifra.
|
Tiden er kommet for å avslutte denne bloggen og all blogging forøvrig. Jeg tenkte jeg skulle sette strek ved å forbanne mine fiender i en lang liste, men jeg har gjort så mye av det, og alle vet hvor jeg står. Dette må gjøres med en viss form for verdighet. Det er interessant å tenke på at jeg begynte med blogging og journalføring svært tidlig i år 2014. Nå er det sent i år 2023. Ni år har det altså vært. Jeg hadde en liten hjemmeside før det, kalt Neohedning, men bare for en kort periode. Dette var altså min tid og min periode med blogging. Denslags er trettende. Som fremsagt i Youtube-kanalen Defense Politics Asia, det ville vært utenkelig å holde på med dette i ti år. Det har sin tid, og så er det over. Bare så mye energi kan forbrukes, og man kan bare si de samme tingene så lenge. Dette er til og med sant for fightere i deres MMA-karriere, slik som Fedor. Han varte i ni år på høyden. Nietzsche i sin storhet produserte det meste av sine tekster i en tiårsperiode. Bloggingen er et lite substitutt for det jeg ønsker meg. Jeg håper jeg på et eller annet vis kan fødes påny. Når det er sagt var bloggingen min utløpskanal, og det jeg trengte der og da, iallfall i perioder. Men så, umerkelig, ble det gammelt, og alderdomssymptomene satte inn. Siden Chateau Heartiste fulgte en lignende bane som meg, i tidsspenn og det som ble hans ytterste skjebne. Man merket at mannen var trettet av det han drev med. Til sist ble valget tatt for ham, idet hele bloggen hans ble slettet på dagen. Det ble aldri til at han tok opp dette pånytt. Likeledes har nok den forfølgelse som har blitt meg til del vært en velsignelse i forkledning. Mens jeg drev med flyttingen, hadde jeg svært god tid på å tenke i bilen. Jeg la all slags planer, og hver gang var jeg sikker på i min sak. Ny hjemmeside, mer blogging, hjemmebesøk, hva har du. Men så kom tanken ... jeg er lei av dette, meget, meget lei, og det gir meg ikke det samme. Hvilket mer er, det er et lag med energi over de handlinger jeg vil foreta meg. Ofte er det slik at jeg bruker en hel dag på et lengre innlegg, eller et lite ett for den del. Noen ganger tar innleggene ukevis, med planlegging og eksplosjoner av energi som blir påbegynt og så utsatt. En venn av meg har forøvrig vært i klinsj med venstresiden og myndighetene i en tilsvarende tiårsperiode. Hva ga det ham? Svært lite. Han lærte, og med det lærte jeg. Mye av det jeg gjør kommer jo gjennom min observasjon og beundring av andre. Vis meg hvem din fiende er, og jeg skal si deg hvem du er. Slik det er nå, er jeg ikke sikker på hvem som er min fiende. Jeg føler som sagt bare likegyldighet overfor mine største fiender. Jeg vil gjerne vekke lidenskapene påny, men da gjennom utøvelse og kjærlighet, hovedsaklig, så får man hate den eller de krefter som begynner å true dette. Det ligger i kortene at det er egentlig meg selv jeg hater. Så hva venter? Aller først kommer nok en hvileperiode, og en periode med rekalibrering. Litt flås kommer det nok til å være, med mykporno og dataspill. Men dette vil aldri kunne engasjere hovedtyngden av mine krefter. Så er det til å konfrontere mitt massive livsverk lagret her på dataen. Sortere, sortere, sortere, jeg har mistet oversikten forlengst, og det er mye jeg skulle ønske jeg visste hvor var. Nå når jeg skriver dette, begynner jeg å frykte at det ikke er alt jeg har fått med meg. Huff. Men perfeksjonskravet er noe jeg må slå av meg. Det som skjer, skjer. Jeg er jo en stoiker blitt. Dernest håper jeg å skrive seriøse romaner igjen, mye som jeg gjorde før jeg flyttet til Tromsø, med ensporet fokus. Alle diskusjoner etc. skal selvsagt begrenses. Jeg vil også skrive filosofi på engelsk i perioder, og der det engelske språk er tilkortkomment, kan jeg muligens bruke norsk, vel vitende om at der har jeg ingen lesere i det hele tatt. Hvor kan en dissenter som meg få ut et bokverk? Ikke på et norsk forlag. Middelklassen er gjennomkonform. Jeg ser for meg at det enten må bli som egenutgivelse på Amazon, eller gjennom visse små dissenter-forlag jeg kommer i kontakt med. Hvordan skal jeg promotere meg selv? Jeg er jo ingen karismatiker, men kanskje gjennom visse kunstkanaler. Så får man håpe av kombinasjonen av prestasjon og presentasjon vil være nok til å endelig bryte igjennom med noe, få en grad med oppmerksomhet og lesere. Noen som vil kjenne og huske mitt navn, hva enn navnet jeg bruker vil være. Som Evola vil jeg si at det er ikke mitt navn og min person som er viktig, fordi jeg tok avstand fra meg selv for svært lenge siden, men det er mine ideer og min kraft som er viktig. Det er disse kreftene og disse tankemessige former som må deles med verden, så kanskje noen stener kan flyttes, og forandring finne sted. Utover det vet jeg ikke hva livet kan tilby meg. Jeg er jo stort sett en krøpling blitt, og gamle gleder hører fortiden til. Snart skal jeg muligens på en sånn brettspillkveld, men dette nerderiet har jeg jo allerede gjort, mer til gangs før. Det også, begynner å bli gammelt. Noe må det være. Jeg må ha en balanse og visse gleder, så jeg finner styrke til mitt åndelige liv. En mulighet er det rent fysikalske, med skigåing nå på vinteren. Med det vil jeg takke mine trofaste lesere, jeg vet det har vært noen, de som har lest med øyne av sympati, eller i det minste fascinasjon og nysgjerrighet. Små sinn er alltid fordømt til å bli reaktive, når de fylles opp over sin rand av for mye stimulasjon eller åndelig innhold, ikke så med den som kan se på avstand, og for hvis ikke enhver logisk mulighet er og forblir et logisk faktum. Som jeg skrev i mine aforismer: Jeg vil så gjerne ha en venn som stiller seg likegyldig til meg. I dette ligger en viss mangel på reaktivitet, en evne til å betrakte på avstand, samt en implisert bearbeiding av tankemateriale, istedet for den reaktive fordømmelse fra et kvinnesinn. Kun menn er istand til å forstå meg. Kvinner vil kun forstå meg, når menn gjør det. Jeg avslutter med ordene til Alexander den Store: Alt er mulig for den som bare vil prøve. Jeg har kalt meg selv en mann av bronse, og dette var den største av oss, den fremste representant for en bronsealder og en åndelig tid. Han kan jeg altså lære av, så kan vi kanskje en dag være verdige til å tale til mennene av sølv. Kom nå. Vis dem. La oss fly sammen under Jupiters merke.
Han slo deg, mann. Titanen finnes i meg ennu. Som jeg har henledet til tidligere i denne bloggen, skal jeg gi en avsluttende analyse av feene. Det blir det siste jeg gjør på dette stedet. Meget snart må alle analyser skje i det private eller inkorporeres i helhetlige verker. Politi, terrorpoliti, helsevesen, journalister, angivere, jobbtap. Tiden var for ond og min sjel var for ren. Dog, gjørmen av ondskap gjør at jeg kan løfte meg ut av meg selv. Jeg var eslet til større ting, med fingeren i eller utenfor en stålring. En siste edel handling mot tiden er det jeg lengter etter, som en elv mot elven, vannet som viljer seg til å renne oppover. Når fikk jeg mine innsikter? Det har jeg vansker med å plassere fingeren på. En ting var å på en lineær måte avsløre modernitetens løgner i en alder av 20. I alder 30 var jeg en nyhetsjunkie, og leste iherdig mainstreammedia, dag for dag. Forskjellen er at jeg i motsetning til nesten alle andre tar til følge det jeg vet. En av mine feil er at jeg har tatt de fleste mennesker på alvor. Først min gjengse omgivelse, så mine venner, så min familie. Så viste det seg at uverdighet og det ondskapsfulle barnesinn var alt jeg fant. Man tukter den man elsker, heter det seg, men jeg vet meget godt at ingen piskeslag, og ingen rake kan utbedre tilstanden. Nå er min løsning distansens patos. I sorg har jeg måttet finne meg selv i ensomhet, og forstå at jeg, med alle mine feil og mangler, er den eneste verdige mann som er igjen. Fordi jeg vet, fordi jeg tenker, og fordi min tanke er ren, uhildet av kvinnefeighet, proletarens usselhet og følelsenes kortsyn. Når jeg dør kan min like aldri mer bli skapt, fordi jødene har forgiftet den ariske rases genom. Tusenår med selektiv avl er det eneste som kan rense bort semittenes ubegrensede ondskap, til punktet at jeg ikke kunne ha drømt frem ugjerningene i de verste av mine mareritt. Intet nordisk menneske er istand til det, antakelig. Dette er barn av Satan som overgår sin far til alt overmål. Min innsikt innebærer dualitetens dybdesyn. Jeg forstår meget godt at en egenskap, eller den rene tilsynekomst ikke bare handler om seg selv, men om det omkringliggende, og sin motsats. Den gamle romer visste det, og godtok det. Vil du ha fred, forbered deg på krig. Det største festmåltid ender som avføring. Skjønnhet er født fra grusomhet. Siden jeg representerer slik en gammel ånd, blir jeg ikke forstått, og enhver ytring om saken blir oppfattet som sinnssykdom. Det finnes ikke ord for den aggresjonen jeg har vært utsatt for, simpelthen ved å ytre et sannhetsord, eller engang "være meg selv." Tusen år med kristendom fjernet enhver mulighet for tenkning og manndom. Likeledes så vil det være med mine observasjoner her, men jeg gjør dem likevel, dels til min egen underholdning, dels til mine ekstremt fåtallige venner, dels til en ettertid ... Men akk, her viste jeg min dårskap. Ja, en dåre er jeg, dåren med snevet av verdighet, den klovn du kan ha sympati for, når han hamres ned av en eller annen dampveivals eller damphammer. De som fører uvesenet er summen av alle "lands" og "menn," samt et og annet ulende kvinneutyske, noen av dem bebrillet og i høye stillinger, for eksempel en kvinnelig rektor på en ungdomsskole. Kunne jeg bare kløyve ansiktet deres med jernsverd. Problemet er at da ble jeg aldri ferdig med kløyvinga, siden det er millioner av disse insektene som kalles nordmenn i dag. Snart vil det være ingen, siden insektene er på vei til sin massedød. Dette er min skyld, sier de. Jeg ville ikke være med på selvmordet, verre, utslettelsen av alt som er vakkert, eller kan tenkes å bli det. Da er man ingen protestant. Da er man selvsagt ond. Det er dog et godt bilde. Min sjel er en elefant, der den gjengse nordmann har en svart insektsjel. Sannheten er at insektene plager meg. Jeg vifter min hale, spiller ørene ut, hever snabelen i protest. Fysj, hvilken insektsky! På tide å trampe istykker visse maurtuer, og de slimete dronninger som er der inne. La meg komme til saken. Jeg har jo vært inne på visse svært virkende faktorer når det gjelder min fascinasjon for feene (nei, jeg orker ikke å presisere). Et feminint grunnvesen, kanskje, eller i det minste en grunnleggende feminin følelse. Fascinasjonen med farger, samt autistens mange behov, spesielt etter å ha blitt utsatt for traumer. For å oppsummere: Autister som blir nektet kvinner blir besatt av stedene der kvinner er. Feene, i så måte, representerer den ideelle partner. Med ungpikepreg satt i en fullvoksen (og fertil) kvinne, alltid sprudlende, optimistisk, flittig og velmenende, alt det kvinner skal være, hvis verden nå skal være noe annet enn et helveteshull. Medhørende er selvsagt en viss konformitet, men alle tilfeller av lys har som kjent sin skyggeside. Alt dette har jeg gått inn på i nitidig detalj i forutgående innlegg. Hypnotisk fargefascinasjon, det feminine i møtet med autisme. Men dette er lineær-tenkningens overfladiske lys. La oss nå gå inn på visse råfaktorer, og se hvordan motsetningen og myntens "flip-side" virker inn. All denne uskylden vitner på et vis om jeg har et barnesinn og et behov for en enklere verden, som Dutton er inne på. Komplekse følelser og kroppsspråk er vanskelig, ikke så når kvinnene forekommer som strålende kjegler av lys. Da kommer vi inn på den mørkere siden, en som er skjult selv for meg annet enn som intellektuell erkjennelse, da jeg ikke kan følelsesmessig ta innover meg disse tingene. Uskylden og skjørheten i fevinger er på mange måter det motsatte av det jeg er, den menneskelige tornebusk som jeg har blitt. Det er en del av meg som ønsker å plukke av feene vingene, og ødelegge deres uskyldige verden, til gangs. Jeg har til og med lekt meg med scenarioet med en litt mer voksen tematikk i disse fremstillingene. En av feene kan bli kidnappet av et troll, for eksempel, og få vingene plukket av i en hule. Og om man ikke har destruksjonen, har man i det minste kontroll. Begge aspekter er jo noe menn er istand til, og ønsker. Kontroll er nok et substitutt for ødeleggelse i så måte, og et fruktbart ett. Vi kan til og med si at uskyld i møtet med mannlig kontroll er definisjonen på fruktbarhet, litt som regnet over en kornåker naturlig nok må følges av ett og annet lyn, og stormende vinder som får kornet til å svaie. Men det blir mørkere. Den overflommende livskraft, ungdom og uskyld, gir også en påminnelse om døden. Mer, det frembringer et intenst ønske om død. Ulikt visse livsmumier, er jeg ikke lenket til minner og et langsomt forfall, det å leve i fortiden. Nei, dette er noe jeg forakter. Jeg har likevel en sterk dragning mot døden, men da må det skje hurtig! I min ungdom fantaserte jeg om det som for meg ville være den ypperste død. Jeg skulle sitte i et jetfly, på vei over himmelen i tre ganger lydens hastighet. Jeg skulle avfyre alle mine våpen med åpne øyne, skrikende, idet flyet detonerte av et eller annet treff. En flammevegg skulle gå over himmelen, og de primitive under skulle krype sammen i frykt. I fantasien etterlot jeg en eller annen ubestridelig arv, for eksempel bokverk, filosofi og en hel rase med gravidegjorte kvinner, samtidig som jeg var utslettet ned til det minste molekyl, så ingen kunne skjende liket mitt. Alt dette er relatert til feene, fordi det er en del av meg som ønsker å drepe dem, og estetisere likene. Dette er selvsagt et utslag av mitt hat mot kvinner, mere til, det er representasjonen av mitt hat mot livet i seg selv. Jeg finner på mange måter tilværelsen absurd, smertefull og utålelig. Derfor har jeg tidvis en dragning mot absurdisme, for eksempel stridshandlinger og sex i kombinasjon med sirkusmusikk, eller i form av en estetisering av døden - det er det vakreste som kan skje, men bare om man involverer de vakreste av kvinneslag. På den måten hevner man seg på tilværelsen, og kvinnene, ved å ta bort dette vakreste, som man ble nektet. På mange måter er dette antakelig en intellektualisert og estetisert versjon av skoleskyteren, som bare vil påføre smerte før han styrtes i avgrunnen. Jeg vet, dog, at bak alle disse kunstarter (intellekt, kunst) er det høyst konkret-reelle størrelser. Min hånd lengter etter å utføre noe slikt. Likevel vil det aldri skje, fordi mitt hjerte er for rødt. Feene minner meg bare om min splittelse i så måte, fordi jeg ser min splittelse i dem. En verden av farger bygget på en altoppslukende avgrunn av lidelse og meningsløshet. Det skal legges til at jeg ser aspekter som slett ikke var den intenderte hensikt bak feenes opphavsmenn. I visse bilder av at feene sover, ser jeg døden, som eksempel. Dette vitner om at estetikken og bildet er dypt, og rommer blodets minne og gudenes kraft, noe langt forbi den ukyndige barnehånd som tegner bildet. Jeg hører dem allerede. Monster! Monster! Rasist! Fascist! Han er ustabil! Her er tragedien. Siden det er jeg som føler disse tingene, mere til, det er jeg som vet disse tingene, er det jeg som, iallfall sjelelig sett, er best rustet av alle til å forsvare kvinner og barn, alt sart menneskeliv som trenger å beskyttes. Jeg vet hvor hjelpeløse de er, og hvilke farer som truer. Mitt renhetsinstinkt ville sørget for at intet urent fikk røre ved dem, for eksempel i form av en genforandrende sprøytespiss eller afghanere ved en badeplass. Men jeg er jo utstøtt, og ville vært mer utstøtt enn Fjordman og Breivik om jeg bare var ærlig nok, eller utøvde meg selv det minste. Min forbrytelse er at jeg hadde denne trangen i seg selv, trangen til å beskytte. Utålelig i Kali Yugas mørke. Det som foretrekkes er veritable lettvektere av menn, som blåses bort av en hvilken jødevind som helst, dersom demiurgens håndtlangere vil noe. Da kastes en eller annen kjøttbit (snart kunstig kjøtt) til hundene, så man kan skjende, krenke og manipulere enda litt mer av det de vokter. Hundene er opptatt, og forstår uansett ikke hva som skjer i sine hønsehoder. Min forbrytelse er at jeg har den sjelelige storhet til å ville, og når jeg vil, så vil jeg, ufravikelig og prinsippfast. Det er de menn best rustet til vold, ødeleggelse, en orgie av blodsprut og død, som er best egnet til å ivareta. Slik lyder motsetningens lov. Men jeg er den eneste av mitt slag. En mann av bronse i en tidsalder av jern. Derfor blir mine dyder, som som (norsk språk) solens lys naturlig nok har en skyggeside, bare oppfattet som ondskap. Derfor ble jeg drevet bort alle steder. Nå er jeg så syk og skadet at jeg har en skygge av meg selv blitt. Jeg er naturlig nok festet til fe-skogen i mitt grunnvesen. Når det er tatt bort, er også jeg tatt bort. Jeg er altså dømt til å måtte leve ved siden av min skjebne. En av disse fuglene, den eneste av sitt slag, som synger sin sang og sine parringsrop uhørt mot eteren. Jeg synger til tidsalderen av bronse, for det er alt jeg kan. Jern og rust gir meg intet, og jeg forstår det ikke. Bronse blir kanskje grønt, men det er bestandig, litt som mine prinsipper er det. Jernet er gjenstand for ethvert (jøde)element tenkelig. Kun ilden kan felle bronsen. Jernet faller for vind, regn og muld. Historien er litt mer avansert enn som så, for lenge før tiden i seg selv skadet meg fra offisielt og institusjonelt hold, skadet tiden i seg selv meg gjennom den gjennomførte korrupsjon og pervertering av familielivet. Sannheten vedblir. En god kvinne er en tuktet kvinne, og en kvinne i frykt. Slik lyder budskapet fra bronsealderen og Alexander den store. Så ja, sjelelig sett er jeg den ypperste av krigere, fordi jeg vet om avgrunnen og Nihil, det som lurer bak selv den mest strålende fargedrakt. Den er best rustet til å kjempe, den som vet. Nå kan jeg ikke engang redde meg selv, fordi jeg er fraskilt del av meg selv. Det er heller ingen vits i å redde meg selv. Det som gjenstår er å gi et bronsealdermanifest, som kanskje vil ses på med sympati av mennene av sølv, dersom de skulle få det i hende. Alt dette er utav min hånd, fordi jeg taoistisk nok sikter mot en annens hånd. Kanskje kan jeg få en kvinne til å kjenne frykt, og ekkelt nok, en kvinnemann, som en forgjenger og et forvarsel om selve tuktelsen. Vel, dette har jeg jo allerede gjort, gitt disse sveklingene av et politi som har vimset rundt min dør. Jeg er varselet om det som skal komme. Hva er det det (norsk språk) heter? En intensjonshensikt. Jeg får deg til å kjenne frykt, fordi at jeg varsler om potensialet til massiv vold, dersom du ikke underkaster deg. Men underkaste deg gjør du alltid, når klingene er ut av sliren. Dette er deg! Jeg var bare påminnelsen om deg selv, og derfor vekkes kvinnefrykten som de kaller raseri, men som er ingenting mot det raseri jeg er i besittelse av. Mitt problem er at dere ikke er nok, og jeg, som er av bronse, er heller ikke nok for menn og kvinner av sølv. Av annet, vel, det er selvsagt forstyrrende å se feene i samkvem med de mongolske djevelhorder som har blitt brakt til øyen, men dette er jo tilfelle over det ganske vest. Likeledes så når denne bien figurerer i skjørt. Noen usunne utslag er det, man kan ane konturene av en fallen tid, selv i det som skulle være en livssunn fremstilling, og en instruksjonsmanual for livet, litt som folkeeventyrene er det. Saken er at brødrene Grimm allerede perverterte tyske folkeeventyr, fordi det de uærlig nedfelte var ikke grusomt nok, og heller ikke seksuelt nok, slik som eventyrene hadde vært i sin grunnform. I de ekte eventyrene ble tornerose voldtatt av en konge da hun sov, gjort gravid, og da hun ville oppsøke faren til sine barn, ble hun tvunget til å spise barna sine av en hevngjerrig dronning. Det er vindfullt og grusomt kaldt på toppen. Jeg hadde altså et poeng da jeg etterspurte en mer voksen tematikk, skjult i denne underholdningen for barn. Vel, man kan ikke få alt. Man kan også se den australske konformiteten bli demonstrert. Man skal alltid følge reglene, alltid gjøre som man blir fortalt. Australiere stammer som kjent fra straffanger, og det har blitt spekulert i at av disse, er det de mest spyttslikkende og middelige som har overlevd. For opprørsk, og du ble drept av vaktene på fangeskipet. For underdanig, og du ble drept av fangene på fangeskipet. Det er nok noe der. Løsningen er å la australiere bli voldtatt av ariske krigere noen hundreår, for å banke dette forlengede fangenskap ut av dem. Det er egentlig unødvendig å si, men det er selvsagt bittert at disse australske damene er aldret, genforandret og barnløse. Alderdommen kan delvis løses med barn. Genforandringen kun med tidsaldrenes skifte, om i det hele tatt. Ingen vil tro meg uansett, selv ikke mine venner, men det er ikke slik at jeg glaner på opplegget døgnet rundt, og det er heller ikke alt jeg liker. Men det jeg liker, liker jeg, og liker jeg til gangs. Ja, før vi kan begynne å stable likene! Nåja, det er en påminnelse om de tingene jeg før har nevnt. Her finnes Olympens høyde for kvinner i møtet med avgrunnen, og den estetisering og de lyster som med det vil vekkes. Jeg har sikret meg det meste av dette materialet. Alt blir vanskelig, det er sant for alle samlere. Med det kunne jeg sikret meg en slags trygghet på gamlehjemmet. Jeg kunne alltids bli borte i fe-verdenen, en form for estetisk resignasjon. Men vi vet alle at det blir ikke noe gamlehjem. Det er utelukket av både samfunnsmessige og personlige årsaker. Hva blir det da? Ikke plag meg. Jeg kan ikke ha ansvar for å svare på alt. Vel vet jeg mer enn de fleste, men jeg vet ikke alt. Dessuten må jeg fokusere på de dagene som er nære. Det er noe jeg må si. I denne fremstillingen har jeg vært fundamentalt uærlig. Ikke i form av løgn, men i form av utelatelse. Det er en siste dreining i juvelen, et fasett jeg ikke har tillatt deg å se. En dag skal jeg holde hodet ditt fast, og dreie juvelen hele veien rundt i fullt dagslys. Når en voksen mann ser på dette, kan du være sikker på at han er mer enn en fascist. Preget av sadistiske lyster og i kontakt med Olympen, deriblandt.
Home Tarot & Divination
Selected Deck: The Llewellyn Tarot Selected Layout: Ten Card Spread Death In the Querent position Death Represents the querent and the question, as well as the primary influences surrounding him or her. A court card here might refer to the querent or some dominant person. Meaning: Evolution. Change, death, and transformation. A natural end to a situation, whether it be positive or negative; for example, the card may refer to the end of a relationship, illusion, financial source, or the completion of a project. Closure. Releasing of the past. The end of an era. Necessary change. Freedom that allows for renewal. Sudden change brings fears of the unknown, but ultimately alters life in such a way as to initiate new growth. May mean death, a fear of death, or a brush with death. Natural course and progression of life. Lastly, Death is sometimes portrayed as a beautiful and dignified figure since dying can be seen as a blessing in release from suffering. Knight of Wands In the Subconscious Mind position Knight of Wands Along with the next card, represents the subconscious mind of the querent. Gives information on the hidden influences which effect, but are not detected by the querent. Meaning: A quick, clever man with a sense of humour. One with an unusual way of looking at life, recognizing patterns and opportunities missed by others. He is somewhat unpredictable, making for stimulating company. A man who inspires with his enthusiasm and gift of language. A considerate and loyal person. A journey or change of residence. Sound instincts. Judgement In the Subconscious Mind position Judgement Along with the previous card, represents the subconscious mind of the querent. Gives information on the hidden influences which effect, but are not detected by the querent. Meaning: Hearing the call to a new life. Resurrection. Rebirth. New perception and purpose in life. A reawakening. Renewed enthusiasm. A rising destiny. Unexplored path. Invitation, recognizing new opportunities. Creating a new philosophy and purpose. Reaching a crossroads and assessing one¹s past life, motives, values, and progress. Rite of passage. Evaluating one¹s moral conscience and questioning what one has believed and valued up to this time. A clearing away of dogma, outside expectations, propaganda, and conventional, unquestioned wisdom that has accumulated and entombed one's life. Self-evaluation. Expanding vision and philosophy. Accepting responsibility for self-imposed limitations and how one's actions have affected others. Having the courage to make necessary changes to bring about growth and purpose. Queen of Wands In the Conscious Mind position Queen of Wands Along with the next card, represents the conscious mind of the querent. Gives information on the thoughts and feelings of the querent toward the nature of the question (which may or may not be in harmony with cards 2 & 3). Meaning: An intelligent woman with a warm heart. She is admired for being self-made, having earned her standing in the world by way of her own hard work and talents. This experience makes her sensitive to the struggles of others she finds worthy. Courage, conviction, high ideals. A steadfast supporter. A woman who stimulates and teaches those around her. A person of intellectual influence. Politics and education. While she enjoys luxury, she values accomplishment and attempts to leave her mark on society. Ten of Wands - Reversed In the Conscious Mind position Ten of Wands - Reversed Along with the previous card, represents the conscious mind of the querent. Gives information on the thoughts and feelings of the querent toward the nature of the question (which may or may not be in harmony with cards 2 & 3). Meaning: Being foiled by a perceived shortcut. Being duped. Being distracted by glitter. Succumbing to intrigues. Being led astray. Shirking responsibilities. Shallow, self-serving philosophy. Knight of Pentacles In the Past position Knight of Pentacles Along with the next card, this card sheds light on the querent's past. Indicates past events or influences which relate to the current question or problem. Meaning: Hardworking young man with a traditional, orthodox outlook. Utility. An honest, responsible person. Solid progress. Methodical approach to large goals. Financial consultant. Commitment, perseverance, and stamina. A dependable man, if considered a little dull. The Emperor In the Past position The Emperor Along with the last card, this card sheds light on the querent's past. Indicates past events or influences which relate to the current question or problem. Meaning: A strong leader. A man of power and responsibilities. Protection. Conviction and self-sacrifice. A strong, masculine influence. Integrity and ethics. A father figure. Worldly power. Stability and reason. Compassion. Wisdom and aid. Conquest. Masculine, sexual energy. A competitive nature. Fair play. Competence. A flexible mind open to the ideas of others. Established, relaxed authority. Courage. Reason ruling emotion. Thought for the greater good. The Horned One In the Final Outcome position The Horned One Along with the next card, this card represents the final outcome or potential future events or influences. Meaning: Nature. The call of the wild. Animal impulse and instinct. Primal knowledge. Ancestral memory. Tension between order and chaos. Reconciling the cultured vs. natural state of being. Originality. Desire and fertility. Enchantment, fascination, and magnetism. Healthy competition. The integration of animal behaviour and needs with the civilized conscious. The rise of primal instincts such as nesting, nurturing, herding, and protecting. The attuning of animal qualities and senses, which can be of great value in agility, cunning, and the intuition of threats or unnatural conditions. The wisdom of the subconscious making its influence felt via one¹s appetites and aversions. Nature has a cycle and rhythm to regulate our behaviours, keeping balance and order. If oppression, starvation, or cruelty disrupt this order, then abhorrent, chaotic, self-destructive behaviour can ensue, leading to the traditional interpretation of the Devil card that appears in many decks as card number fifteen, indicating controlling relationships, enslaving obsession, violence, abuse, and addictions. However, unless a negative interpretation is suggested by surrounding cards, the Horned One of this deck is a symbol of a healthy, life-enhancing wild nature. Three of Wands - Reversed In the Final Outcome position Three of Wands - Reversed Along with the previous card, this card represents the final outcome or potential future events or influences. Meaning: Difficulty getting a venture off the ground. Painful first steps. Premature attempt. Learning experience. Need for calm discipline, research, and thorough planning. Nine of Cups In the Outside Forces and Psychological Implications position Nine of Cups This is the crossover card from past to future. This indicates the psychological implications on the querent or the actions he/she will take in making whatever decision may be necessary. It may also indicate forces operating beyond the control of the querent to which he/she must adapt. Meaning: Fertile surroundings. Nourishment. Natural beauty. Delight. Romance. Summer's cauldron of all good things for the heart. Relief and well-being. Blossoming. Seduction and pleasures. Gentle, inspiring surroundings and company. Warm, encouraging atmosphere. Luck. The feel of enchanted evenings.   Heslige lepper formet en smaskete trutmunn, de skilte seg og strakte ut en lang, hundeaktig tunge som spilte over de fargeløse kinnene, og der og da skjønte hun at det var ikke bare hennes gode selskap dette djeveldyret ville tilegne seg.
Jeg vet at jeg er ingen stor poet. Diktekunstens gudinne gir meg en stemoderlig behandling. En mild og rettferdig stemor, kanskje, men fortsatt en stemor. Ei har hun tilgodesett mitt hode med sin berørings gullglimrende glans. Jeg håper at en av de andre søstrene skal by meg opp på en hetere vals.
Måtte rette mindre grammatikalsk feil, skriftlig sett. Ingen merker noe på uttale. Gjenopplasting er en fin ting, nok et område hvor det CIA-drevne Youtube kommer til kort.
Dog, manglende evne bør gjøre ingen mann til fullkommen eneboer. Av og til skriver jeg dikt, og lager innspillinger. Dette diktet er relatert til min bitterhet over at jeg arvet ingenting fra min far. Vel, helt sant er det ikke. På grunn av min stemors mildhet fikk jeg alle hans støvler og sko, et lass med jakker og klær, samt et ekte sverd. Kunne postet bilde av sverdet, men avbildningen er i sådan sammenheng at angiverne potensielt kunne bruke det mot meg. Når det er sagt, våpen er nyttig å ha. Et utdrag fra min ufullstendige bok, Hard som bronse:
De spiste det lille som var igjen, et halvt brød som var surret inn i et tørkle. Selv om det var lite, kjente Mu hvordan næringen samlet seg i magen og sev ut til bein og armer. Med hvilen kom han til å være rask igjen, han kom til å være sterk, om enn for en liten stund. Kvelden kom, og trakk et teppe av grå sorg over dem. Mens han så på satte Baltazar seg til med sverdet over fanget og kvesset det med en stein. Han vekslet mellom å spytte på eggen, og skrape løs på den. Mu vemmet seg over den harde behandlingen det fikk. Han kjente skrapingen som negler på innsiden av magen. «Hva skal jeg slåss med?» sa Mu, og passet på å ha en anklagende tone. Det var det nærmeste han kom en bønn. Han hadde samlet seg en haug med passende steiner som lå mellom beina hans der han satt på huk. De var små nok til å kunne kastes, og store nok til å virkelig gjøre skade. Ellers hadde han ingenting. Baltazar gryntet og slengte noe over til ham, slik en mann kaster et dårlig kjøttstykke til en hund. Mu strakte seg fram. Det var et flintstykke med håndtak, mer en stein enn en kniv. Mu gransket det nøye. Steinen var ovalt formet, og var bearbeidet og tilvirket varsomt på hver side. Mesterstykket var at håndtaket var en del av selve steinen. Det var blitt surret inn med lærstrimler for bedre feste. Det måtte ha tatt en evighet å hakke løs på steinen uten at den gikk istykker, og et stort lykketreff å finne et stykke som passet så godt til våpen. Eggen var skarp som en kvinnes hat, og skulle synke dypere inn om han fikk det som han ville. Men han visste at det var et provisorisk våpen som egnet seg mer som et vertøy. Flint var skjørt og gikk istykker om det traff noe hardt, som beina til en mann. «Bare en tosk går fra kniven sin,» sa Baltazar. «Jeg fikk det travelt med å komme meg ut av sengen. Noen lå mellom bena mine og sprutet blod overalt,» glefset Mu tilbake. Når sant skal sies hadde han vært livredd nok til å bare røske tingene sine med seg, og siden bronsekniven hans ikke var festet til beltet, hadde han ikke fått den med seg. Den var vel krigsbyttet til en av Rashoods menn nå. Synd, det hadde vært en fin kniv, med en framstilling av geiteguden oppført sirlig på bladet. Han hadde begynt å like denne geiteguden, som svarte på bønner ved å pisse på sine tilbedere. Men det ble sagt at han hørte forbannelser, og det du hvisket for deg selv om natten. Det finnes bønner det er verdt å høre, men de kommer ikke med foldede hender og ynking. Det tyckes meg så at jeg har blitt solgt billig i livet. Min tante sa det jo: "Du har endt på feil hylle." En uttalelse som forsåvidt kan tolkes ganske så bokstavelig. Opplastningen av diktet gjør det klart at jødeproblemet vedblir. Jødevideoen jeg lastet tidligere er nemlig fortsatt øverst i interfacen bare jeg kan se, selv om det ikke er grunn til det. Må være en bug. Surt å fjerne noe jeg har fått så mange delinger for. Anti-semittisme er jo i vinden for tiden, og det har det vært siden ... vel, for alltid, tenker jeg vi sier. Kan ikke kontakte Odysee og mase på dem heller, for da oppstår andre problemer. Må bare leve med det. Mangelen på perfeksjon og midlertidighet er the order of the day, en lekse jeg stadig bankes opp med. Siden jeg forbereder min egen død har jeg laget en egen seksjon som viser tekster som er av spesiell betydning, her: www.tranaas.net/esoteriske-inspirasjoner.html Innholdet i Might is Right, samt Race, Evolution and Behaviour, og kvinnehatet på en side kalt Dharma Cave, var skjellsettende i yngre år. Det er andre, mer religiøse tekster jeg håper å hente innsikter fra. Etterhvert vil siden ekspanderes, men det er viktig at kun det svært særpregede er oppe. Gang på gang viser det seg at for mange valg, for mye innhold, virker lammende. Det er særlig sant for mitt liv og virke. Siden det ikke er en fysisk død jeg planlegger, er det kanskje best å ikke fornærme gudene. Som kjent fant jeg at det ingenlunde er noe dionysisk å finne i mitt grunnvesen, uten at jeg med det søker å fornærme hin guder, helter, heroinner, demoner og demonesser fra den kanten. Istedet fremhevet jeg søskenparet og motsetningsparet Apollon-Artemis som iboende del av min egen natur. Det er så, men jeg tok nok feil når jeg gjorde Artemis til kilde for (de fleste) av mine plutselige innsikter, mørke kapabilitet og inspirasjoner. Disse er det naturlig nok Hermes som står for. Alle ting er tre, sies det. Ligningen blir som følger: Apollon-Artemis-Hermes. En homerisk hymne til Hermes har blitt overlevert. Tvetydigheten og tofoldigheten synes å gjennomsyre alle ting. Kanskje vil jeg finne flere ledetråder til den guds grunnvesen der. Min tanke er dog at hans bakgrunn som kjøpmann og tyv nok virker inn på meg. Hermes er ikke bare en budbringer. Apollon og Hermes er kompiser, så det forklarer jo en del. Hva da, er det Artemis representerer, der Apollon er en lovgud, en gud for orden, lys og, det skal sies, en eksessiv lyst? Jo, Artemis representerer min vrede, min intoleranse og mitt behov for renhet, samt ensomheten og behovet for stillhet, det å være bortgjemt. For å sitere en av mine egne bøker, som ved et trylleslag av utrolig hell kom jeg over denne interessante artikkelen jeg tenkte å kjøpe, noe som er listet opp på den henviste siden under tittelen "Dinglende jomfruer." Den artikkelen har jeg ønsket å skaffe i mange år, og nå fant jeg den gratis. Her snakker en italiensk feminist om hvordan Artemis foretrekker å la sine spartanske jomfruer henge, fremfor at de skulle bli voldtatt. Som belønning ble de forvandlet til frukt. Mitt renhetsbehov retter seg blant annet mot vaksiner i disse dager. Men der spartanske jomfruer får blodet til å bruse, noe som gjør at verket leses på en helt annen måte enn det som er tiltenkt av feministen, klarer jeg ikke rette noen attrå mot de vaksinertes eventuelle vanskjebne. Hermes har i hennes verk skjult en betydning, nesten bare for meg, under betydningen som er gitt. Hos meg er det kanskje slik at Apollon vekker lysten, mens Artemis gir vreden og trangen til å straffe. Hos de vaksinerte ser jeg kun hennes spente bue i månen, fortsatt opphav til den islamske halvmånen i mange flagg, ironisk nok, men det er uten hennes tvillingbrors lys. Allah er jo visstnok en månegud, opprinnelig, og er preget av irrasjonalitet og mørke. Det ville altså gi meg ingenting å gjøre de vaksinerte om til frukt. Bortsett fra den rene nytteverdien, selvsagt. Av og til har man praktiske hensyn å ta. Kunne gitt dypere betraktninger om min gudekomposisjon, men det er ikke tilgjengelig for meg akkurat nå. Jeg kunne også gitt flere innrømmelser, hva gjelder min apollinske og straffende natur. Man må huske at man har fiender. De som tenker har forlengst forstått hva jeg snakker om. De som ikke tenker ser bare tilsynekomst, og fungerer under sin sosiale programmering som roboter. Verket til den italienske damen er i alle tilfeller kjærkomment som materiale til det som skal komme. Det som bekymrer meg nå, er å finne noen av mine egne tekster. Når jeg går av (få meg av, for faen) får jeg en stor jobb med å gå inn på eget materiale. Måtte legge meg på madrassen på gulvet i dag, og tenke over hva jeg hadde tenkt når det gjelder historier. Ja, ja. Det er alt for denne gang. Edit: Kom over denne artikkelen: www.kzncrane.co.za/cranes-mythology-and-culture/ Det viser seg at traner er relatert til Apollon, samt smed-guden. Alt henger sammen med alt. Også interessant at heralderiet (ikke norsk ord) med at traner holder en sten, er basert på en gammel gresk myte om at en vokter-trane beskytter sin flokk, hvor tranene vil våkne av at stenen treffer bakken, for da har deres vokter falt i søvn. Til sist er det en myte at traner bærer stener i sin kropp, som kan påbevise gull. Mitt fornavn betyr jo "Lykkestein." The Greek word for crane is Γερανος (Geranos), which gives us the so called Cranesbill, or hardy geranium. The crane was a bird of omen. In the tale of Ibycus and the cranes, a thief attacked Ibycus (a poet of the 6th century BCE) and left him for dead. Ibycus called to a flock of passing cranes, who followed the attacker to a theater and hovered over him until, stricken with guilt, he confessed to the crime. Pliny the Elder wrote that cranes would appoint one of their number to stand guard while they slept. The sentry would hold a stone in its claw, so that if it fell asleep it would drop the stone and waken. A crane holding a stone in its claw is a well-known symbol in heraldry, and is known as a crane in its vigilance. Aristotle describes the migration of cranes in the History of Animals, adding an account of their fights with Pygmies as they wintered near the source of the Nile. He describes as untruthful an account that the crane carries a touchstone inside it that can be used to test for gold when vomited up. (This second story is not altogether implausible, as cranes might ingest appropriate gizzard stones in one locality and regurgitate them in a region where such stone is otherwise scarce.) Greek and Roman myths often portrayed the dance of cranes as a love of joy and a celebration of life, and the crane was often associated with both Apollo and Hephaestus. Er litt suboptimal i disse dager. Det får være. Det viktige er jo å rykke fremover. Slutten nærmer seg raskt. Jeg skal her redegjøre for de viktigste betraktninger i min avgjørelse. Jeg har jo vært inne på det før, så jeg skal ikke gå inn i nitidig detalj på trakasseringen av min person. Som man vet har jeg blitt utsatt for personforfølgelse fra avskyelige venstrefolk og like så avskyelige myndigheter. Blant mine angivere er en kvinnelig forfatter av husmorporno som meldte meg til terrorpolitiet for et dikt, og en mannlig NRK-journalist som leste mine splatter-tekster med lupe for å finne noe å bruke mot meg, uten hell. Dette som hevn når jeg ikke ville la meg henge ut i media, og fordi jeg er motstander av hele hans infantile og selvmorderiske verdenssyn. Det kan hende jeg har andre angivere også. Hvis jeg finner ut at noen av mine slektninger har vært involvert i dette, vil jeg kategorisk slå hånden av dem uten et sekunds betenkning. På tross for alle forsøk, har ingen fått noe på meg, selv om man har angrepet meg over et bredt spekter, på mange ulike måter. Jeg har et helt rent rulleblad, ikke engang en trafikkbot, og slik kommer det til å fortsette å være. Slik det er, blir det som at siden min nå angripes av twitter-venstre, dette som var et bortgjemt sted hvor jeg fikk være i fred med mine uttrykksbehov, i mange, mange år. Det er ikke nok for twitter-venstre å ødelegge alle mainstreamplattformer. Nå går de etter bortgjemte sider. Som jeg noterte meg i dag: "Før rådet ytringsfriheten. Undertrykkelsesregimet har allerede blitt normalisert hos det gjengse menneske. Sånn skal det være! Om ikke annet vil de fungere som angivere selv." Vi er altså på vei til et Kina-system. De tingene man kunne si og ytre på tidlig 2000-tall, kan man ikke si nå, uten å få døren sparket ned. Folk blir fengslet for faktaopplysninger og komi-sketsjer. Rent teknisk er siden min det første som kommer opp, dersom man googler begrepet "Renblodet." Det kaster selvsagt blår i øynene på disse hvite, selvtemmede kineserne. På denne siden har jeg blant annet skrevet politiske raljeringer, splatter-tekster, selv-biografiske tekster, samtidig som jeg har simulert diverse psykiatriske tilstander. En god del er skrevet med ironisk avstand. Det forstår selvsagt ikke de intellektuelt tilbakestående venstrefolkene, som leser alt så konkret og bokstavelig som mulig. Politiet fungerer som villige løpegutter for venstrefolk. Det ser vi når Sofia Rana kan tilvirke politiutrykninger på grunnlag av harmløse twitter-meldinger. Dette samarbeidet er per design i Kina-systemet. Vanlige folk skal være angivere, og myndigheter og institusjoner skal via det forfølge og trakassere hvert et tilfelle av "wrong-think," der dette oppstår. Slik får man marginalisert og drevet dissentere bort, før man tilslutt fjerner dem helt. Det var det samme i DDR, og det er slik i Kina nå. Samtidig har mine venner, min omgivelse og det som skulle være såkalte sunne kjerner av samfunnet, sveket totalt. Ingen har vært der for å ta meg i forsvar eller ytre et ord til min fordel, fordi da utsettes man for angrep og trakassering selv, inkludert muligheten for jobbtap og diverse sfærers ekskludering. I den saken forstår jeg dem forsåvidt godt. Ingen vits i at alle dras med i dragsuget. Men jeg kan aldri akseptere at noen antar rollen som gjerdesitter, og nekter å engang ta prinsipiell stilling til de store spørsmål i vår tid. Rent spesifikt tenker jeg på befolkningserstatningen, befolkningsreduseringen og den generasjonelle genforandringen som utføres. Det er det gjengse menneskes likegyldighet, til og med for seg selv, neglisjering og mangel på det minste mot, som gjør denne ondskapen mulig - Den største forbrytelsen i menneskehetens historie. Men jeg må gå dypere. En ting er det prinsipielle og samfunnsmessige. Vi lever tross alt i en sivilisasjonsundergang, hvor det meste av det man ser skal dø. Alle tilstede, inkludert meg selv, er farget og korrumpert av denne undergangen. Som marionetter spiller vi et teaterstykke, hvor trådene tilslutt kuttes og vi livløse kan falle ned. Uten det som betvinger oss, har vi ingenting, ikke engang etterligningen av liv. Jeg begynte min journalføring i år 2014, etter at jeg fant at jeg ikke lengre greide å skrive romaner. På en vellykket måte, vil jeg si. Mange fulgte meg, og jeg fikk en kunsterisk og filosofisk selvrealsering, endog gjennombrudd som ellers ikke ville vært mulig. Utover det var mottakelsen lunken. Mine beste tekster derifra kom ikke engang inn i et studentmagasin, for så mye er tidsånden imot meg. Nå for tiden vil jeg aldri - noensinne - utnevnes til "månedens poet" på diktkammeret. Man har merket seg at jeg har en for militant holdning, at jeg er ikke hundre prosent konform (les: en feiging). Journalen min ble på et tidspunkt lastet opp på en nettside som het tinyupload i ulike utgaver. Den tredevte nedlastingen vet jeg ble foretatt av politiet, til det første tilfelle av angiveri - for et dikt. Min skjebne er ikke foruten ironisk bitterhet. Min første og eneste bok har på tilsvarende vis kun solgt i tredve utgaver. I perioder har lesere av denne bloggen stort sett vært myndighetspersoner, ikke mine 6-9 faste lesere. Etter det fortsatte jeg med journalføringen, uten samme grad av personlig tilfredstillelse eller de helt store gjennombrudd. Mithras trofaste, Gudekammeret, denne siden, for å nevne noen navn. Jeg har sikkert journalført på andre, mer flytende og vage måter også. Disqus-kontoen min kan sikkert ses på denne måten. I en video av Sam Vaknin, kalt: "Narcissist’s Self-supply Techniques," kom jeg på sporet av den logiske mulighet at min spesifisering som narsissist, den tilstand jeg hadde vurdert for meg selv tidligere, teknisk sett var en såkalt "cerebral" narsissist. Disse ofrer alt for sitt intellektuelle liv, til punktet at de ikke engang skader andre. Min mulige diagnose som narsissist er en sak, som jeg ikke fullt ut har tatt stilling til, men jeg begynte jo journalføringen da jeg oppdaget at jeg ikke lenger greide å skrive på annet vis. Vaknin hevder at journalføring er et spesielt definerende trekk ved cerebrale narsissister, da de håper på å oppdages, liker tanken på å leses, og mener det de gjør er av ytterste viktighet. Det var en temmelig treffende beskrivelse. Det får meg til å tenke videre. Hvorfor tok jeg til med å skrive splatter, ispedd politiske raljeringer, selv-biografiske detaljer og simuleringen av psykose? Jo, selvsagt, jeg liker å provosere og få oppmerksomhet. Det gir meg også en viss tilfredsstillelse i å gjøre folk jeg ikke liker opprørt, noe de øyensynelig blir ved slik skriving, og det til alt overmål. Jeg har også sagt til meg selv at dette er en form for intellektuell realisering. Ikke bare tester man ytringsfrihetens grenser som en politisk statement, for det har jeg gjort, men man tester også tankenes rekkevidde. Hvor langt kan man gå? Hvor nedrig kan det bli? Aller sist har jeg dokumentert mange detaljer fra mitt eget liv, kanskje som del av den narsissistiske forestillingsverden om at min person er av viktighet. Saken er jo at jeg forut for dette hadde planer om å skrive ytterliggående litteratur, men da med en større grad av sofistikasjon enn disse strengt tatt svært enkle tekstene, som jo har en ordlyd og karakter forøvrig jeg har arvet fra en av mine åndefedre i hans yngre år, la oss kalle ham Nek Nesnej. Den maniske nedførselen av biografiske detaljer har jeg, sikkert foruten tiltenkt hensikt, arvet fra en annen åndefar(e). Og dette når jeg egentlig er en symbolist som operer per analogi, ikke en rasjonalist som må definere, avklare og redegjøre hvorfor og hvorfra i hver eneste hendelses årsakssammenheng. Av en eller annen grunn har jeg på denne måten gått bort ifra min egentlige natur. Ja, når jeg tenker meg om, det provokative har jeg delvis fått fra en annen av mine bekjentskaper. Han var i klinsj med venstresiden i sikkert mer enn et tiår, der de politianmeldte og personforfulgte ham, inkludert med oppringing av arbeidsplasser, og der han hevnet seg ved å skrive og opptrå enda mer provoserende (men uten å bryte loven). Mye av det jeg gjør og har gjort er en gjenspeilning og en imitasjon av menn jeg på ulikt vis beundrer. Dette når de selv forlengst har gått bort ifra disse trekkene. Nek Nek Nesnej ble en tilnærmet normie, den provokative trakk seg fra enhver aktivitet, da han med rette fant at aktivisme ikke nyttet. Det hadde sin verdi og tid, for en tid. (Ånde)faren sjøl kan endog sies å ha gått i retning av noe symbolsk, og har slett ikke påtvunget meg å loggføre alt. En gang så jeg et gammelt intervju i videoformat av Juilus Evola. Det var tydelig at det her var snakk om en intellektuell kraft, i større grad enn det man merker i tilsvarende intervjuer med f.eks Tolkien og Jung. Vel, det er jo bare det umiddelbare inntrykk, men det kan være verdt å nevne. Det som slo meg meget sterkt var at han, altså Evola, svarte til den innledende forespørselen om å fortelle om seg selv, noe som dette: "Jeg er ikke viktig og tok avstand til meg selv for svært lenge siden." Det alene, et beundringsverdig svar. Det er noe jeg bør imitere, eller mer enn det, leve opp til. La meg liste faktorene opp. Det provokative skaper meg problemer jeg ikke er sterk nok til å fikse, og forandrer, som en av mine venner rettelig påpekte, ingenting. Det nytter ikke å teste ytringsfrihetens grenser, fordi Kina-systemet, sosial kredittscore og digital valuta vil innføres uansett, og folk flest er ok med dette, bevisstløse som de er. Mer enn det, skaper det provokative og selvbiografiske lag på lag med energi over de tingene jeg egentlig vil gjøre, som er å skrive dypt og kunstnerisk. Man kan endog si at det er en fryktsom omgåelse av at jeg faktisk går i dybden, oppsøker min egentlige natur. Jeg gjør det lette først, derfor får jeg aldri begynt med mitt løft. De provokative tekstene på denne bloggen omtaler jo en slags schizofren og sosiopatisk mann - en forenkelse om det noensinne var noen. Jeg forandrer ingenting politisk med mine tekster. I dette landet er jeg allerede utstøtt og blir ikke hørt. Alt jeg gjør er å bruke opp energien, og invitere mine fiender inn til å begå et eller annet overgrep - det være seg beslagleggelse av førerkort eller at jeg rett og slett blir slått ned av en blitzer på gata. Hvis det er så at jeg er avhengig av narsissistsik feed, er dette infantilt, fordi narsissisme er fremfor alt en infantil tilstand. Det er rett og slett noe jeg bør overvinne, om jeg kan. Vel, fader Stevens sa jo at jeg burde få barn - "Om du kan." Verden er et dynamisk sted, og alt, også meg, forandrer seg. Jeg skrev Sol invictus, og det var bra. Nå må jeg gjøre noe annet. Nå bør jeg oppsøke det jeg flyktet fra den gangen, den smertefulle ørken livet mitt hadde blitt den gangen, og som har forplantet seg på uante måter. Utstøtelsen er på alle måter komplett, og jeg kan ta min skjebne i hende. Det sted jeg forlot, må jeg tilbake til, med de våpen jeg fant. Rent praktisk betyr dette at jeg vil slutte med blogginga. Om det nå viser seg at jeg er avhengig av narsissistisk feed, kan jeg ta den opp senere, i en annen drakt. Hvis jeg fortsetter, får jeg aldri loggført denne siden, fordi jeg skriver hundre innlegg for hvert innlegg jeg loggfører. Slik er det å være teknisk ubegavet og ikke få gjort alt dette automatisk. Det viktige er å ta vare på materialet, og legge det bak seg. Dette var meg, mitt liv, i en periode, men så gikk jeg videre. Fortsatt er det en håndfull innlegg jeg vil skrive på denne siden, men så er det slutt. Jeg skylder meg selv å skrive disse siste innleggene. Så vil det følge et kort farvel, det som skal sies er allerede sagt, og så vil bloggen nedlegges til arkivering. Med det vil jeg forhåpentlig ta til med noe annet, nemlig såkalt hardkodet skriving hva det gjelder romaner og filosofi. Energien og nervekraften må bli pøst inn i dette, ikke i en fåfengt kamp med størrelser som strengt tatt er under min verdighet, og i den mest fåfengte tanke av alt - at jeg skulle få noen aksept av dem, eller på et eller annet vis demonstrere et prisipp - Umulig! Jeg vil nok fortsette å lage pornografiske og halvpornografiske videoer ved siden av, men jeg behøver ikke å loggføre alt jeg gjør og nerver for hver eneste dag. Ens biografi, om det blir noen, bør skrives av noen andre, og i det er skyggelegging viktig. Denne siden vil fortsatt være her, også når jeg fjerner bloggen idet denne endelig er arkivert. Siden vil fungere som database for mitt hovedsaklige livsverk. Kanskje klistrer jeg til og med mitt navn på fremsiden. Her vil altså alt være, alle artikler, journaler, og romaner. Dikt, og litt erotikk som video. Så ja, noen få innlegg til, så er det som gjenstår å takke mine lesere, de av dem som har vært interessert. Jeg har behov for dette skiftet. Frigjøre min kraft fra noe som har blitt svært, svært gammelt, og som nådde punktet av "diminishing returns" for mange år siden. Frihet er min viktigste verdi. Nå ønsker jeg meg frihet - fra meg selv.
The song "You're Dead" by Norma Tanega is a cautionary tale about the dangers of surrendering to the brokenness of the world. Through imagery of running, hiding, and silence, the song serves as a warning to stay vigilant and keep one's dreams alive, even in the face of fear, pain, and despair. The chorus line, "You're dead and out of this world", sums up the message—that if one chooses to succumb to the ignorant ways of the world, they may as well be dead and out of any meaningful life. Jeg har snakket om denne sangen før. Psycho killer. Dette tror jeg er den beste versjonen så langt, blant annet fordi introen er lengre. Blaster denne nå, for å roe nervene. Alt konspirerer mot meg disse dager. Vil du høre det? Vær så god.
Jeg går hjulbeint rundt for tiden. Helsa har endelig sviktet, gitt min livsstil. Skulle frakte noe tinn ned i dag. Tinngjenstandene klinket mot hverandre på en disharmonisk måte, noe som gjorde at jeg følte meg som tinnmannen. Tinn er noe man holdt på med i gamle dager, men jeg har ikke plass. Huff. Vet ikke om det ble bulker heller, fordi det, altså tinnet, skulle klinke sammen. Skulle gå til en innsjø. Endte ved en annen innsjø. Måtte snike meg over plenen til noen. Så spor etter barn, fordi de hadde mange baller på plenen og sånt. Kjøpte fire bokser på butikken. Puttet dem løst i bilen, de rullet overalt. Ville spare plastpose. Har dem overalt på gulvet. En av dem, altså boksene, fikk hull, uten at jeg så hvor det ble hull. Jakken og til og med skjorten ble gjennomsprøytet. Mulig det ble noe faenskap i bilen også. Når jeg styrte med dette, hørte jeg en stemme langt unna. Det var noen som hilste på meg. Jeg løftet armen og hilste tilbake. Håper ikke han merket hvor ustabil jeg var. Måtte gjøre slette miner til godt spill. Dette er en person som er avhengig av optimisme og en "god tone" og sånt. Hva da med de gangene man ikke har en god tone, eller man skulle ende atonal? Nei, jeg sier ikke mer. Jeg vet vel ikke noe om hvor ustabil han kan bli, om han merker at jeg er ustabil. Da er det nemlig på den igjen, med folk som snakker stygt til meg i telefonen. Da impliseres det at noen iført en eller annen fargesjattering kommer til å sparke ned døren. Jeg vil ikke bli presset i et hjørne når jeg er presset i et hjørne. Hjørne+Hjørne=Enhjørning. Og de er utryddet. Nettopp. Jomfruens fang lurte frem jegeren. Nå må jeg bruke en god stund på å roe ned. Prosjektet har tatt på. Fikk ikke til å fikse rekkefølgeproblemet, selv etter enorm anstrengelse. Må ikke holde på med slik når jeg er sulten, derfor måtte jeg rendere og prøve pånytt når jeg ikke var sulten. Har gått tom for penger. Heldigvis har jeg mye mat. Men anstrengende at jeg må plages med alt, hver gang jeg begir meg ut døren. Kunne jeg bare bli latt i fred. Folk må ikke finne på å henvende seg til meg, med mindre det på forhånd er avklart, godkjent og tilrettelagt. Vet aldri hvilken utgave av meg som møter opp. Jeg er heller ikke ansvarlig for hva andre kan komme til å gjøre.
Måtte gjenopplaste grunnet logikk, uten at det fikset rekkefølgeproblemet. Fikk i det minste rettet en mindre feil.
Ting må stå på linje, ellers blir jeg gal.
Som det stod skrevet på en av min fars rockekasseter. "Skal spilles høyt! Fuck!"
Alt videomateriale er tatt fra diverse skrekkfilmer. Det betyr at ingen kan få noe på meg, noensinne og noen gang, selv om de prøver med hvert et middel. Slik kommer det alltid til å være. Jeg er en kunstner som bedriver kunst, ingenting annet. Musikken brukt er fra et enkeltmannsprosjekt kalt E.M.M.P. Jeg måtte sette sammen en kritikers utvalg, siden han har svake partier og er litt for glad i reverb i visse av sine album. Men dette er bra saker. Grenseløst god musikk som brer seg over flere sjangere. Metal, industrial, techno, slike ting. Alt fra en amatør som aldri vil få noen anerkjennelse. Jeg har jo kalt meg selv for landets største kvinnehater. Påstanden underbygges av dette display. Vi følger en berserkers galskap gjennom tidsaldrene, der all aggresjonen er rettet mot kvinner. Innsikter og historiske innblikk blir gitt til det som skjer. På en måte er fremstillingen litt uærlig. En berserker ville vært meget kroppslig, og ville vel stort sett voldtatt kvinnene han fikk tilgang til. Denne fremstillingen er steinhard apollinsk, med fetishisering endeløs. Vel, teknisk sett kunne det ha eksistert slike berserkere, men det var nok neppe hovedlinjen i den slags religion og karrierevei. Den kunstneriske uærligheten strekker seg lengre når jeg bruker halloween som en unnskyldning for å fremme mine lyster. Kunst var jo alltid en illusjon, og det handler om å se bak alle krinkelkroker i denne sinnets labyrint. Jeg kan garantere deg at du har ikke sett noenting av min natur ennå. Selv mine nærmeste venner vet ikke hvem og hva jeg er. Skulle de finne det ut, måtte jeg flykte av syne, med mindre jeg hadde den ugjendrivelige kunstneriske prestasjon som skjold.
Jeg har svært mange sider, noe som gjør at jeg har dragninger mot mer enn du kan forestille deg. Jeg er alt det du kan kalle meg, bare mer.
Hintet mot det apollinske blir definitivt når det nevnes en gudinne som er involvert i kvinneslakten. Artemis råder nemlig over en festival der en rekke jomfruer blir gruppe-hengt. Artemist er jo min utvalgte gudinne i treenigheten Apollon-Artemis-Hermes, som nevnt. Hennes mørke retter seg mot jomfruer og drap. Ved ettertanke, det finnes en eller annen gammel tekst der Hermes møter Apollon, og lovpriser denne. Åpenbart at jeg bør grave den frem. Alt dette får meg til å tenke at den greske verden står sterkt hos meg. Symbolisme, kvinnehat, kroppslighet, det er bare noen av ingrediensene. Det er en urgammel ånd som springer frem. Siden jeg er landets største kvinnehater, står det til rimelighet at jeg er landets største kvinnedyrker også. Alt i henhold til min "Motsetningens lov." Dette er størrelser som er uforståelig for proletarer og middelklasse. Jeg er mange lysalvår foran dem, og tilhører en norrøn remnant som har et fastere grep om virkelighet og eter. Av den grunn er jeg forhatt av dette døende folk, som skal miste grepet om selve eksistensen snart nok, per egen volisjon. Meg skal de skylde på, når jeg ville og forsøkte motsatt. Sannheten er at en ordinær uttalelse fra meg inneholder et vidd som simpelthen ikke er tilgjengelig for et konvensjons-sinn fanget i tidsåndens midte. Som om dette var mitt problem. En meitemark kan ikke forstå himmelflukt under en tumlende lynets sol. Derfor tar jeg ganske enkelt ikke hensyn til "følelser," "meninger" og feighetshyl. Deres følelser er ikke engang følelser, men noe de har blitt fortalt. Lederen for min religiøse gruppe, "Greyhorn Pagans," heter Stjin Fawkes. Med ham har jeg visse fellestrekk. Kanskje ikke så mye intellektuelt sett, men i voluptuøs livsforlystelse. Ganske så korrekt kunne han påpeke at damene til venstre og høyre er mine museer, min kunstens ledestjerne. Og som mine museer har de navn. Den blonde til venstre er Irpa, og flettebrunetten heter Torgerd Hølgebrud. Disse er søstre, og megen blodtørst finnes hos dem. De er opphavsgudinnene og vokterne til det norske jarledynsasti kalt Håløyg, med base i Nordland og Trøndelag. Tre ut av fire av mine besteforelde er fra Trøndelag, så søstrene er åpenbart i slekt med meg, og mine herkerinner. Jeg har det med å slekte på store kvinner, Else-Beila værende en av dem. Disse to gudinner hjalp Jarl Håkon Sigurdsson slå danskekongen i sjøslaget ved Hjørungavåg, ved å skyte en pilskur av haglebyger rett i øynene på jomsvikingene, de mest fryktede vikinger av alle, som ledet danskeflåten. På det viset ble Norge berget, og fikk en fremtid som sitt eget kongedømme. Men gudinnene forlangte en stiv pris for sin hjelp. Jarlen måtte sverge å ofre sin egen sønn til dem, noe han gjorde. Dette offer var teknisk sett av noen som var i slekt med gudinnene selv, siden søstrene er opphavet til dynasiet. Kun høybårent og eget blod var godt nok for dem, iallfall i denne sak. Videoen fremstiller også forskjellige mindre (sammenlighet med en gudinne) demonesser. Av dem har jeg mange. Verken Irpa, Torgerd eller demonessene synes å ha innvendinger mot kvinner som blir jaktet ned. Jeg antar at de ikke liker konkurrenter. Forut for at jeg lagde denne erotikaen, jeg har brukt ukevis, kom jeg over denne musikkvideoen som jeg brukte som materiale. Den har flere utgaver, men ingen av dem er for meg definitive, dessverre. Det blir et ufullendt kunstverk. Får ikke engang til å klippe bort mannsfiguren, uten å slakte (heh) materialet.
Den offisielle videoen, som kanskje er litt saktegående.
Mer driv, men trekkspillet blir litt for gresk-russisk. Dessuten er det hele fire(!) vannmerker som hindrer remediering.
Bra remix, men uten kvinnestønninga, som jeg mener må være med for å ha et fullendt verk.
Instrumentalversjon med bra illustrasjonsbilde.
Eh, det ligger i kortene at jeg ville bli myk som smør dersom en kvinne faktisk pisket meg. Så lenge hun ikke var angiver. Da ville noe annet skje. Poenget er at det må ligge en kjærlighet bak alle piskeslag, av hvilket bare vil aksentuere og forsterke nevnte den kjærlighet. Den beste kjærlighet er nemlig så håndfast og konkret som mulig. En gang var jeg i 30årsdagen til en venn. Hans vennekrets hadde som spøk kjøpt ham en slik duskpisk. Tror det var kjæresten hans som pakket opp, og straks hun hadde pisken i hende, ga hun ham et smekk. En gest kan si mer enn tusen ord. Historien om denne venn er dog meget mørk, og pisken er kanskje en symbolsk del av dette mørke. For ham, fryktelig. For meg, attråverdig. Alt er plassert ulikt i denne verden. Verket fikk meg til å fundere på dette med døden. Mennesket som pattedyr har egentlig intet begrep om døden i det hele tatt. Vi vet overhodet ikke noe om hvor mye eller lite det er vi mister, eller om vi tvert imot gagner noe. Alt vi har for å uttrykke døden er diverse analogier, slik som vandringer og søvnen. Et menneskes dragning mot døden har altså ingenting med døden å gjøre, for det forstår man ikke. Tvert om er det hele et spørsmål om en overflod av makt og kontroll på den ene siden, og en ekstrem underkastelse på den andre. Tror jeg har skrevet om situasjonen før på denne bloggen, men det skader ikke å gjenfortelle. Jeg er jo medlem av et sadisme-forum av en ganske forvridd karakter. På et tidspunkt stilte jeg undrende spørsmål om hva som ville skje dersom man hengte en høygravid kvinne, for sånt er hva man kan lure på. Søkt, sier du? Manga-karakteren Gutts i serien Berserk er født fra en hengt kvinne, og er derfor merket for demoner og døden. Hvis det finnes i fiksjonen, er det relevant og tilstede i mitt sinn. Hengninger er i alle tilfeller knyttet til Odinsskikkelsen, og jeg er jo i norrøn forbindelse fremfor alt en Odinsmann. Spørsmålet trigget ut av det blå en svært entusiastisk kvinne. Hun fortalte at hun fantaserte om å bli hengt som høygravid, føde barnet under dødsprosessen, for at denne skulle bli hengt opp ved siden av henne. Med det vekket hun min interesse. Men jeg rakk aldri å kontakte henne, fordi hun ble truffet av ban-hammeren nærmest umiddelbart, idet hun jo hadde involvert barn i disse fantasiene sine. Dette viser jo hvor arbitrært mennesket er, teknisk sett drar man nemlig her skillelinjer om hvorvidt ungen er i og utenfor fitta. Ja, ja. Selv om jeg aldri rakk å studere denne kvinnen nærmere, skjønner jeg såpass at hennes fantasi handler om total underkastelse. Hun er nok narsissistenes motsatte speilbilde, en borderline eller hva det heter, som har et forminket eller ikke-eksisterende begrep om seg selv, til punktet at man vil la seg fylle, og utslette av en eller annen kraft, da gjerne en narsissistisk mann med sadistiske instinkter. Alt i alt er det nok usunt å dra det for langt i noen slik retning ... samtidig er innsiktene å finne i ytterpunktene .... det er derfor jeg lar meg jeg hale i hver retning. I alle tilfeller, kvinnfolket fra E-rotic heter Lyane Leigh og er jo en slags popdronning fra tidlig 2000-tall. Jeg finner det beundringsverdig at hun har holdt på så lenge, og hun kontrabalanserer det godt ved å la seg omgi av unge støkker. De unge støkkene var såpass dukkeaktige på en måte som gjorde at jeg trodde at de var russiske, men det viser seg at hele opplegget er tysk. Det er nok en svært sterk forbindelse mellom germaneren og slaveren. Jeg la til Leigh på Instagram. Jeg elsker jo sånne artistiske kvinner, og ville sjekke om det var noen hete bilder fra hennes ungdom. Interessant også er at hun har falt på samme konklusjon som meg, med dette med døden som en form for dominanse, overgivelse og eksess innen det seksuelle. Jeg fant denne innsikt gjennom steinhard apollinsk fetishisering, hvis vesen vi ikke kan diskutere fullt og helt akkurat nå. Hun fant det gjennom ubegrenset materialisme, eller teknisk sett, det sansebaserte og luksus, på en måte som for meg er vanskelig å forstå, simpel og puritansk som jeg tross alt er. Likevel falt vi på samme punkt, til samme konklusjon. Dette er iallfall den mest ekstreme erotika jeg vil lage, vil jeg tro, iallfall som jeg kommer til å legge ut i offentlighet og før jeg kommer ut av skapet på ulikt vis. Nå venter andre ting. Jeg har mitt å gjøre. Kunsten er lang og krevende. Livet er kort og smertefullt. Er det rart at jeg lengter etter slutten? Som en slags stikker fra gudene mot mitt apollinske grunnvesen, oppstod det straks et problem ved opplastningen av videoen. Dette problemet er komplett ulogisk. Jeg gjorde alt riktig og velkontrollert, likevel havnet videoen under min forutgående jødevideo i opplastninger. Ikke så i selve kanalen. Det har aldri skjedd meg før. Hvis jeg er uheldig, fortsetter eller forplanter dette problemet seg. Liker det ikke. Den dag jeg ikke kan ty til Odysee, tyr jeg til pornosiden Motherless. Problemet er å ha seere med en grad av forstand og skaffe narsissistisk feed, selvsagt. 
Alltid skal gudene plage meg. Ulogikken råder. Den sist opplastede eller redigerte skal være øverst. Nå skjer dette, uten grunn.
Den ekstreme ironien er at jeg er en svært mild og fredelig person, men det blir aldri forstått i dette Kali Yugas mørke. Jeg har bare en større sjel enn deg. Med det gir jeg ordet til mine gudinner: www.tranaas.net/en-guddommelig-samtale.html Aller sist lar jeg Janis Joplin avslutte, med "Get it While You Can." En sannhet jeg har neglisjert så altfor lenge.
Ekstrem sannhet: Til og med min egen bror kan jeg aldri stole på, og pågrunn av denne ondskap, lider jeg. Derfor er den som vil elske meg, og være meg kjær, verdt sin vekt i solskinn.
Advarsel. INTPistisk tekst som tar for seg mange faktorer, ikke en, hulter til bulter. En INTP bruker hele livet til å forme en eneste tanke, fordi faktorene er for overveldende og mange.
Som jeg skal miste vettet. Tilbrakte et døgn, en hel kveld, natt og dag som en annen person enn meg selv. Jeg har ikke minne om hva jeg gjorde i mye av denne tiden, og sinnelaget er meg helt fremmed. På et tidspunkt klikket jeg inn på en side, og noe blinkende noe kom opp. Dette kunne jeg ikke replisere når jeg klikket meg inn påny. Langt etterpå, når jeg åpnet videopad, åpnet programmet mappefolderen System32. Det programmet åpner sist åpnede folder. Paranoiaen rammet meg. Har jeg vært her inne? Har et virus infiltrert meg? Eller er det politiet/jødene? Politiet arbeider som kjent for jødene. Paranoiaen fulgte meg lenge. Mer bekymringsverdig er hvem jeg var, muligens. Hvis politiet har installert en keylogger hos meg, må de ha en hel avdeling for å analysere mine tekster og mine beskaffenheter. Vel, PST har vel over tusen ansatte innen nå. Kanskje gir jeg arbeid til minst 1% av trygdesnylterne (alt statlig arbeid er i beste fall trygdesnylting, men vi vet alle sannheten om hvor ille det er). Det sørgelige er jo at folk med 110 IQ i politiet nå skal bedrive tekstanalyse for mitt vedkommende. Ho ho. Verre enn å få sjimpanser til å skrive tekster, nå har man satt sjimpanser til å fortolke tekst. Resultatet blir verre enn det meningsløse. Det blir meninger og fortolkninger som går på tvers av den intenderte hensikt fra guder og genier. Hvis Satan leser bibelen, er det greit. Ikke så hvis idioter setter seg fore å forstå gudene. Hvorfor skjer dette? Rent umiddelbart følte jeg meg presset opp i et hjørne. For mye nerver, krav og press var blitt dyttet på meg, og jeg trengte å avreagere. Kravene fra ytreverdenen har alt blitt altfor mye for meg, når tingene jeg trenger å gjøre kombineres med sosialt mas og paranoia, vel ... Jeg fikk aldri muligheten til å få giften ut, for alltid dukket det opp et nytt bablende hode, eller et nytt problem, alt sammen måtte jeg forholde meg til, mens jeg smilte høflig. Huff. Og denne avreaksjonen har blitt etterfulgt av en ny, bare en dag, denne gangen, samt en halv dag til, kan du si. På grunn av dette, og alkoholen, har jeg utviklet et medisinsk problem. Ingenting alvorlig, men det raserte meg ytterligere. Følte bare for å besvime/forsvinne da jeg kom hjem, noe jeg også gjorde. Og da jeg våknet, greide jeg ikke gjøre noenting, bare hale meg rundt i smerter, gurglende i raseri og nerver. Nå må jeg pelle rassen oppover snart også. Huff. har egentlig ikke krefter til nye døgnturer. Tanken forfølger meg. I meg er en fundamental splittelse, noe verre enn noe erratisk, det er en kontrapsjon som ikke kan bære. Det er forøvrig noe karmisk med mitt medisinske problem. Det jeg lekte med i tankene, ble realiteten for meg selv. Andre blir straffet for sine gjerninger. Jeg blir straffet for mine tanker. Åpenbart fordi mine tanker er svært sterke og overskrider selv virkeligheten. Her er et paradoks: Mine største fortredere lever videre med et smil om munnen. De som fortreder meg i det små tenderer å drepes av gudene. Jeg sa meg ikke enig i denne avtalen. Turen jeg kom hjem fra, var en slags ekspedisjon og oppdagelsesferd. Oppdaget riktignok kun to ting, den ene meget kul og viktig. Den andre tingen visste jeg ikke at jeg oppdaget da jeg oppdaget det, fordi stedet hadde ikke noe navn, litt som et Led Zeppelin album dette, noe som medførte at jeg lette etter et sted som var rett foran meg, og like ved en politistasjon. Måtte kjøre forbi en politibil også. En sånn stor kassabil der de holder fangene ... En gang snakket jeg med en sånn hasjis som fortalte om hvordan han gikk forbi en politibil, og hundene begynte å bjeffe vilt ved hans nærvær. Det føler jeg at hundene gjør nå også, selv om de ikke er i syne. Min skrekk er at folk skal se rett igjennom meg. Interakterte med en kvinne. Håper illusjonene var sterkere enn lyset, for å si det sånn. Hun trodde nok jeg var narkoman, når jeg egentlig er noe helt annet og langt verre. Min forhåpning er altså at mennesker skal oppfatte meg som narkoman ... Er jeg gal? Pedofil? Nei & Nei. Jeg er noe langt verre enn alt dette. Hva da? Jeg er en slags kamuflert skygge som tar glede i all slags destruksjon, lidelse og død. Mitt høyeste ønske er at folk skal begynne å drepe hverandre i gatene, mens granatene regner over oss fra alle kanter. Da skal jeg løpe rundt og klubbe de som blir liggende igjen i hodet ... Helst somaliere, da. Hodene deres er så små fra før av. For ikke å nevne barnehoder. Bare fra denne vesle flik viser mitt store vidd seg. Alle vet nemlig at sirkumsfæren av nevnte hoder er mindre enn de til alle oss andre, på motsatt hold har visse kriminaltypuser svært store hoder. Men ingen kan erkjenne det de vet. Det måtte medføre at de måtte erkjenne mer. At de er rasister, som eksempel. Men det er bare begynnelsen. Min poignante observasjon viser at rasisme er løsningen og livet. Mitt utbrudd og emosjon, et utslag av største fornuft. Men ja. På dette stedet oppfattet jeg et tegn fra gudene. Skal forøvrig skrive en presisering om gudeverdenen meget snart. Her er i alle tilfeller tegnet: 
Aldri daff med Dafne. Dog, man bør ei fornærme gudene med frekke ordspilleri. Forspill meg ei, la mine ord ei forspilles.
Hva betyr dette? Jo, det betyr flere ting. Det betyr at stedet jeg besøkte er helliget av gudene, og at det er viktig for meg. Det er klart. Dette er jo min skytsgud Apollon med sin nesten-voldtatte Dafne, gjort til en busk i sin dydighet. For å foregripe tekstenes gang, min treenighet av guder er jo Apollon-Artemis-Hermes. Det bringer meg til det andre poeng. Det er slett ikke meningen at jeg skal være en dionysier. Det forandrer meg. Og skader meg. Og er jo egentlig ikke meg. Hva skal jeg være da? Jo, en hard fetishist. Men da må jeg herde mine fetisher med hardkodet innsats, noe som foregriper (forgriper?) en annen tekst. Det tredje poeng er at Apollon er en kåtsekk og en voldtektsmann/gud, noe som forklarer en del. Nå roper jeg det ut, det jeg ble så hardt straffet for å si. JEG. ER. EN. VOLDTEKTSMANN. Akkurat som min gud Apollon, ikke sant. Poenget er at alt dette skal gjøres i kunsten, ikke sant. Folk er grunne, ikke sant. De forstår meg ikke, ikke sant. Min store vidd, ikke sant. Innsikten og forståelsen, ikke sant. Gudenes vesen, ikke sant. Ingenting av dette forstår de. Men kassabiler skal de tilkalle. Med hunder i, og hundemennesker.
Jeg er en prinsesse og jeg vet det. Kunsten kaller på meg. Konvensjon, samfunn og undermenneskers "følelser" legger jeg for hat.
Fortsatte min ekspedisjon, før jeg gikk meg bort i labyrinten av min egen forestilling, eller forestillingen om det som skulle være der, som var rett foran meg. Kom over denne skulpturen, som var slående for meg. Da hadde jeg blitt plaget med unger av feil farge og lydnivå i lang tid, samt skulpturer av nyere dato, iført rosa tskjorter og pussyhats. Nei, dette er ikke en parodi. 
Skulpturen heter Fredløs. For meg er det megen gjenkjennelse her. Klingen er brukken, men det er fortsatt en klinge i hende. Legg merke til rasetrekkene, som ingenlunde vil finnes i den intenderte fremtid. Lurer på hvor lang tid det tar før globalistene og deres tjenere, eventuelt negerveldet river skulpuren ned? En dag, ti, en annen dag, hundre, så fem tusen, til de har hele byen. Nettopp.
Jau, men selv i galskapens øyeblikk blir jeg overveldet av innsikter. Det taler til meg hele tiden. Kom over denne videoen:
Husker ikke alle detaljene/begrepene nå. Detaljer og begreper er for idioter. De kloke går for grepenhet. Har altså ikke tid til å se videoen pånytt. Men innsikten fikk jeg, og det er alt som behøves. Og røves. Fra de som skal bestøves.
Fortsettes. Må bare sørge for at gudene ikke sletter denne teksten. Jau. Måtte ete. Bruker jo mye krefter når jeg skriver. Jeg er jo i konstant slåss og flykte-modus. Spiste karbs. Det eneste jeg makter å få i meg i min tilstand, og i det generelle, på kort varsel. En gang forstod jeg noe uhyrlig om en venn. Jeg forstod at han har viet hele livet sitt for å bli husket som forfatter. Dette var slik en deilig tanke for ham, at folk skulle lese bøkene hans, og huske hans navn, langt etter hans død. Dette gjorde meg rasende, gitt den beviselige mangelen på livskraft og all livsfravikelse forøvrig. Med mitt kjappe hode forstod jeg jo umiddelbart at han avstandstok livet som helhet for dette ene mål, et mål som på alle måter er meningsløst. Han kommer ikke til å være der. Ei så heller med hans sivilisasjon, eller engang språket. Alt var altså en eneste stor egenfortalt løgn. Som den øst-europeiske professoren sier (orker ikke å grave frem navn nå) Den mest harmløse av narsissister er den cerebrale narsissist. Man frasier seg alle andre ting, for tanken, forestillingen og fantasien om genialitet. Dermed får man ikke engang tid til å plage andre med fantasiene om seg selv. Alt som går imot fantasien, nedvurderes, og realiteten virker ikke inn. Å, hvor jeg raste mot min venn i alt dette, lenge før jeg ble klar over disse faktorene. Vel, ved ettertanke, de aller fleste kunstnere må ad nødvendighet ha narsissistiske trekk. Intet nytt under solen, i så måte. Så er det bare det ... jeg ibor selv disse trekkene, bare i langt verre grad. Professoren beskriver meg til en T(ranås). Man begynner å skrive journaler med egenvissheten om at ettertiden skal oppdage deg, forstå din kamp. Man er helt sikker på sin sak, selv om man har blitt fordrevet alle steder. Professoren tillater seg til og med en liten smirk over tanken på alle som skal ha en intellektuell karriere basert på sin narsissisme, uten at det er noe grunnlag for det. Åkke som, det er det nærmeste man kommer en kur. Nå plager man ikke andre. Man har bare fordrevet seg selv. Alt jeg rasert mot min venn for, finnes altså hos meg, bare verre og i mer omfattende grad. Det er meg selv jeg rasert mot, som eksternalisert objekt. Med det foregriper jeg konklusjonen til denne bloggen. Jeg bør egentlig kutte journalskrivingen. Det tjener meg egentlig ikke, gitt fåfengtheten, fiendene, og henfallelsen til fantasi. Lag på lag med energi forvansker min innsats, istedet for at jeg fokuserer på hardkodede verker. Jeg må overvinne min narsissisme, eller iallfall forsøke. Hva om det ikke går? Hva om jeg oppdager at jeg må ha denne type feed? Joda, det kan være. Da avslutter jeg bloggen, og starter en ny. Slik det er nå, har jeg vansker med å arkivere alt, om jeg bare fortsetter å skrive. En ny itterasjon bør dessuten være mer seriøs. Alt dette, og mer, skal jeg konkludere med i klarere drakt, senere. Helt nyttesløst var fallet i vansinn ikke. Det er aldri det. I etterkant, etter at jeg satt skjelvende på et utested, skrev jeg ned de følgende to sitater på mobilen: Hun vil være ensommere med meg enn med ensomheten. Hvis jeg møter en matermatiker som er istand skrive, kan jeg være sikker på at det er et geni. Om jeg ikke greier å hardkode disse gode ansatser, vil det være for ingenting å regne. Må hardkode. Det avslutter min galskapstekst for denne gang. Aller sist vil jeg si at den anglo-jødiske sfære i mer enn et århundre nå, har operert med følgende fremgangsmåte. Legg til rette for at din fiende angriper deg, og så utslett denne fienden. Dette var sant ved senkingen av Lusitina, som bar ammunisjon. Det var sant ved Pearl Harbour og 9/11, og det er sant nå, hvor man åpnet grensen for det Hamas man selv skapte. En gang må vi utvikle oss, oppgradere, og forstå dette. Men pandaene kan ikke utvikle seg, fordi de er for få. Dette er en av mine største frykter. Hvem vet hva de som vet kan utrette?
Det som har blitt sett kan ikke bli usett. Først ved år 2017 så jeg det fullt og helt, fordi jeg innså enderesultatet.
Anglere bør leve opp til sitt navn og bli fiskemat. Andre blåse bort med vinden. Fred ut. Krig inn. Jeg har såvidt begynt å ta opp Caster of Magic. Kanskje et tegn på at ting begynner å stabilisere seg her.
Som vanlig slakter og dreper vi de svake. Mine ulver spiser babyer og sverdslagene regner fritt over blottstilte nakker. Vi skal finne dem, der de gjemmer seg i sine høye tårn, og hale dem nakne ut til de blodtørstige horder. Davos neste. Alright. Da skal jeg snakke om det som for de fleste vil være en liten, men for meg skjellsettende hendelse. Det er som en venn av meg en gang kom frem til. Røft regnet og fremsagt: En introvert opplever lite, men får mye utav det. En ekstrovert opplever mye, men får lite utav det. For min del er mye av det jeg opplever kilde til stor erkjennelse. Dette skjedde altså da jeg skulle kvitte meg med bøker, og ga bort 30-40 bøker til et mini-bibliotek. Den eneste type bibliotek jeg får forvalte i disse dager (uten at jeg blir politianmeldt). Bøkene bestod for det meste av spenningsbøker, deriblandt fra Conn Iggulden og Bernhard Cornwell. En god del av dem er temmelig dårlige. Hos Igguldens historiske bøker er den høybårne Octavian en gategutt, og man har diskusjoner under sverdkamp. Hos Cornwell skytes det ivei tusensvis av piler "per minutt" under de historiske slagscenene. Vel, jeg trengte å gi bort disse bøkene. Ikke så å forstå at jeg er spesielt altruistisk. Jeg har egenhendig stjålet en håndfull bøker jeg virkelig trenger fra det selvsamme bibliotek. Jeg har altså gitt bort minst 15 bøker per bok stjålet. Slik er det å være kaotisk nøytral. Man gjør det som er nødvendig å gjøre, gangner alle, og overser detaljer og prosedyre. Vel, noen ganger må man voldta en kultursjef bak en campingvogn på en festival i Nord-Trøndelag, men det er kanskje en annen sak. Hvis man tar dem bak. Med hånden strak. La meg snakke kort om bøkene jeg har stjålet her. Utover det har jeg kun stjålet en eneste bok fra en narsissist som fortjente det, og det var en bok jeg trengte, nemlig William Blakes giftemål mellom himmel og helvete. Til frustrasjon for INTJer og detektiver må jeg her operere i omtrentelighetenes rike. Jeg lever tross alt i australsk drømmetid. Detaljene er ikke så viktig, men det idémessige innhold er viktig. Den ene boken var en eller annen naturalistisk bok av Amalie Skram. Husker dog ikke tittelen, og alle bøker er nedgravd nå. Det naturalistiske er noe jeg skal skrive om en annen gang. Poenget er at man er fanget av sin bakgrunn og skjebne på en alldeles depressiv måte. En annen bok jeg leste i derifra, var kanskje fra Skram, men jeg husker det ikke. Jeg husker heller ikke om jeg stjal denne boken, eller leverte den tilbake. Irriterende, fordi denne burde jeg ha stjålet. Uansett. Kvinnemennesket der skrev om hvordan man kunne leve i luksus i ukevis for kun en utgitt artikkel. Livet var et paradis i gamle dager, også for forfattere. Hun skrev også om hvordan hun brøt med normer og foreldre ved å oppgi jomfrudommen til en chad på en spesielt klisjefull måte. Alle kvinner er like. Man kan til og med si, med Dharma Cave, at kun en kvinne har eksistert gjennom historien. Boken beskriver på en måte min skuffelse med kvinner, uten at jeg husker hva tittelen var, hvem som skrev den, eller om jeg har den (australsk drømmetid). Den siste boken vet jeg at jeg har stjålet. Den var skrevet av en mannlig norsk forfatter, kanskje utgitt på nittitall, var om gammel tid i Norge, med et gammelmodig og imponerende språk. Det er den type inspirasjon jeg trenger til visse verker. Min tanke der er at denslags kunne ikke ha blitt utgitt nå, nå som populismen råder. Heldigvis kan jeg grave denne frem. Med tiden kan jeg oppgi tittel og navn på to av bøkene. Den tredje vet jeg ikke om jeg har. Slik er det. Detaljer er for idiotier (jøss, variasjon ved skrivefeil), og for meg gjelder kun innsikt og det større bilde. Skulle jeg stige til guddomsmakt, burde jeg skaffe meg en arkivist for alle mine betraktninger ... he he. I alle tilfeller, jeg dumpet av alle disse 30-40 spenningsbøkene med mer, ved den eneste hyllen til mini-biblioteket. Der satt det en gutt på omtrent 15 år og flikket med mobilen. Det var rett ved der jeg kom og gikk, noen vil si, hvor jeg ønsket å la det gå og komme. I alle tilfeller, jeg måtte be gutteladden flytte seg til neste bord, noe han gjorde. Jeg gjorde meg ferdig med bæringa fra bilen, og tenkte at jeg skulle si til gutten at nå var det bare å komme, nå var det bare til å se på bøkene. Det skulle jo være perfekt, og drit, med spenningsbøker for unge menn, som jeg vet at de unge menn jeg har befattet meg med, har lest og likt. Men jeg slo det fra meg, og måtte i stillhet gå derifra. Etterpå tenkte jeg på hvorfor. I mitt indre hadde jeg allerede erkjent at denne gutten, og per ekstensjon, hele hans generasjon, ikke var interessert. Som narsissistene pleier å si: Dette visste jeg jo fra før av. Unge menn leser jo ikke bøker, og får sine behov dekket av porno, dataspill og sosiale media. Boken er for dem for vanskelig tilgjengelig, og en dinosaur. Om jeg ga bort noe som var attråverdig, ville de unge vært der som fluer til honning, og jeg hadde måttet vifte dem vekk. Ikke så nå. Jeg ble gjennomignorert, knappest verdighet et blikk løftet fra mobilskjermen. Det fikk meg til å tenke videre. Dette var jo i perioden hvor jeg skrev splatter-porno, og det provokative der er jo fremfor alt den unge manns arena og område. Det vil si, kun unge menn, eller i det minste, menn som er unge til sinns, vil genuint interessere seg for splatterporno. Noen få perverterte kvinner kan også interessere seg, men det er bare for å bli kåte i fitta, litt som kvinner som ser på homse eller sjimpanseporno, det er det overskridende i seg selv som gjelder. Kunstnere som meg vil selvsagt ha litt mer enn bare overskridelsen. Men så er det bare det ... audiensen jeg skriver for finnes bare ikke. De eneste som leser min splatter-porno med sympatiske øyne, og får noe utav det, er i høyden 2-3 kunstnere, som nå er eldre menn. Utover det, skaffet jeg med min splatterporno endeløst med fiender, fra journalister, venstrefolk, aktivister, politifolk, politijurister, og helsevesenet(!) Det jeg skrev og gjorde var altså et genuint forsøk, og det ville blitt akseptert før i tiden, men ikke nå, nå er det bare en patologi. For hvert sympatiske blikk, får man hundre fiender, og ingen aksept, ingen inntjening, bare forfølgelse. Alt jeg gjorde var altså verre enn fåfengt. Verre enn å skrive ned i en eller annen avgrunn, det var å invitere djevelen inn alle steder. Hvem sin skyld er det? Jo, teknisk sett den unge gutten, som ikke vil elske meg, frigid som han er. Det er andre betraktninger her, som jeg skal komme tilbake til i andre innlegg, hvordan jeg skriver det lette først, og med det skaper lag på lag mot ekte innsats. Åkke som, alt dette er alvorlig nytt. Skriver jeg provokativ litteratur, har jeg intet publikum, og blir politianmeldt i øst og vest, fordi dette blir ikke godtatt. Ikke mer. Matias Faldbakken sa det jo. Han kunne ikke ha skrevet Macht und rebel-serien i dag. Tiden for det er forbi, iallfall konvensjonelt sett, hvis man gjør det i noe annet enn et skjellsettende verk, et verk som overskrider tid, sted, forstand og til og med Kali Yugas onde betingelse. Skriver jeg ordinær litteratur, får jeg intet gjennombrudd. Menn som er sterkere enn meg, og mer intelligente enn meg, kan skrive manus i 17 år, uten å få utgitt en linje. Romanen er død. Og om de får utgitt en linje, må det være ...vel, innafor. Intet galt i det, kanskje, men jeg er på alle måter en ukorrekt person, og kan ikke slippe unna min natur. På grunn av min autisme må jeg alltid gi uttrykk for meg selv, og derfor er jeg en "nazist" i modernitetens øyne. Den triste ironien er at det kun er nazister som i dag forsvarer og snakker om ytringsfriheten. Den sterkere og mer intelligente bruker 20 år, ja, da sier det seg selv, jeg kan bruke livet, uten resultat. Hva da med å skrive filosofi? Men jeg er ikke utdannet filosof, og vil aldri bli tatt på alvor. For det akademiske Norge er det ingen forskjell på meg og en skribent for Nyhetsspeilet. Nå har jeg lekt med tanken om å bli skribent for nyhetsspeilet, men det er kanskje en anne sak. Det er ingen der for å oppfatte, godta og lese den filosofien jeg skriver. Tvert imot ble jeg skjelt ut på steder som Freak forum, og bedt om å dra derifra, noe jeg gjorde. "Du hører ikke hjemme her." Mer til, jeg ble avvennet av en filosof som som utgangspunkt var sympatisk innstilt til meg, og som jeg fulgte foredragene til. La oss kalle ham "Svelge Fløybråten." Både høy og lav, arbeider og fagfilosof, drev meg bort. Alt det jeg gjør, og kan tenkes å gjøre er ikke bare fåfengt. Det gjør meg kriminell og personforfulgt, og det på en grenseløs måte. Jeg har til og med blitt meldt til terrorpolitiet for mitt dikt til krigsguden Mars. Min tenkning blir ikke forstått, fordi Mars, eller Ares var jo en fryktelig gud, og forhatt i gresk tid. Det jeg skrev ble fortolket som at jeg stod på nippet til å begå mord når som helst, når dette var en beskrivelse av en mytologisk størrelse. I dette landet blir jeg ikke forstått. I dette landet er jeg en barbar. Ingen er så forhatt som meg, uttrykker jeg et ærlig ord. Ingen er så forfulgt som meg heller. Myndighetene har forsøkt å få meg sperret inne. Jeg skal komme tilbake til min løsning, om det er og blir noen, og om dette er jeg i tvil. Men min kongstanke, og kanskje min ulykke, er at jeg må fokusere på mitt skjellsettende verk, ingenting annet. Som en eller annen amerikaner i en dokumentar sa (australsk drømmetid) Den ruten det er meningen du skal ta, er den eneste som er igjen. I mine tanker hånte jeg denne amerikaneren, og mente dette var vitnesbyrd om en manglende livskraft. Det er det kanskje. Men ordene har blitt profetiske. Dette gjelder for meg. En etter en har dørene blitt slamret igjen, i ytreverdenen, med tanke på jobb, karriere, forhold, til og med et sosialt liv (jeg feiret min førtiårsdag alene), i det åndelig rike, med tanke på det jeg ønsker å gjøre innen ordinær litteratur, innen pornoen, videoredigering, podcasts og ja, splatter. Jeg hører ikke til her. Det er ingenting her for meg. Til og med en eventuell terroraksjon (dette er et skråblikk, idioter) vil ikke bli forstått. Det eneste som gjenstår for meg er å finne den eneste tingen jeg skal gjøre, den eneste døren som er igjen, åpne denne, og utover det, trekke ut pluggen. Det er ingenting her for meg. Ingen vil elske meg. Derfor kan jeg glimte til med et eneste øyeblikk av lys og kjærlighet, og siden forsvinne. La ettertiden avgjøre resten. Det er ikke min sak. Jeg tror jeg vet, men vet det ikke, hvilket verk det skal være, og til det har jeg hele livet igjen. Det behøver ikke bli så lenge. Kun nazister snakker om ytringsfrihet
Alle andre er ok med kinasystemet Tenker du på dette, er du en nazist Derfor er jeg på alle måter nazist Fordi jeg tenkte En av de gamle grekere sa at den verst tenkelige skjebne er ikke å dø, men å ønske å dø og være ute av stand til det. For min del, jeg ønsker at slutten skal komme for denne bloggen, men er ute av stand til det. Jeg vet hva jeg må gjøre, men greier det ikke. Jeg opplever en svært sterk erratikk ned til de frykteligste detaljer, inkludert tanker om at alltingen skal rakne. Hadde en fryktelig dag i går. Fikk ikke i meg mat i tide, da jeg jobbet med et prosjekt og har satt meg fore å spise omeletter, noe som tar tid. Da jeg hadde fått i meg mat, var det forsent, og jeg endte erratisk. Likevel var jeg tvunget til å skru sammen noe. Tok meg svært lang tid å forstå at skruene ikke var med fire spor, som jeg på forhånd og platonisk hadde sett for meg, men med seks spor. Videre blunderte jeg, monterte en plate skjevt. Da jeg monterte den for andre gang, oppdaget jeg at den var skrå. Nå må jeg gjøre alt pånytt, og jeg ødelegger masse, med mange unødige hull. Fikk dessuten sterk paranoia, fordi mennesker tråkket rundt i harddiskene, mikrofonene og kameraene mine, uten at jeg hadde kontroll, og mobiltelefoner kan ha blitt lagt nært headsetet, uten at jeg har kontroll. Har noe blitt påvirket/ødelagt? Det vet ikke jeg, og det er det som er problemet. Alt sammen vitner om at jeg absolutt ikke bør gjøre noe når jeg er sliten, måtte sperge med mye dagen forut, men ble altså tvunget til å gjøre ting før jeg ville gjøre ting. Ville gjerne vært i en hule i månedsvis uten å måtte forholde meg til noe, som sagt. Dessuten har et problem oppstått som muligens ikke kan fikses på noen måte. Ikke med mine midler. Det er ute av mine hender. Det er svært uheldig. Må enten leves med, eller det fører til at jeg terminerer helt. Til og med innholdet på denne bloggen, som jeg vil terminere, er jeg på etterskudd med. Og det er egentlig siste prioritet når det gjelder alt. Huff. En ting jeg har gjort er å gjøre oppmøte et sted, av prinsipp. Det viktige er at mine forfølgere ikke tar motet fra meg. Jeg registrerte til min interesse at jeg ikke følte noen nervøsitet, bare en stor ro. Antakelig fordi det betyr ingenting for meg nå, og fordi alt som skjer er temmelig ironisk. Åkke som, noen av de siste ruter har blitt stengt, og det skjedde for svært lenge siden. Merker at jeg ikke fungerer uten diverse tilførelser av stoffer. Ikke bra. Men uten fungerer jeg som sagt ikke. Å våkne er et mareritt. Tar meg noen timer å være rolig nok til å ha en tanke eller kunne utføre en handling. Må forøvrig holde frem med alt maset. Høsten går fort. Snart er det vinter og innesperrelse på mer enn en måte. Forsøkte å gi bort noen epler. Det endte med at jeg fikk enda flere epler. Alt bygger altså på seg, både når det gjelder epler og negativer. Det viktige nå er å stabilisere, så jeg kan fortsette å utøve handlinger, når jeg er stabil. Hvis ikke er jeg ustabil, noe som medfører platonisk tenkning og skråmonterte hyller. Jeg trekker meg jo inn i meg selv når jeg er sliten, og det å være tilstede i verden er smertefullt. Skjønner ikke åssen jeg har klart livet mitt frem til nå. Som sagt, jeg er typen til å glemme både ammunisjonsbelte og kuken når det er viktig å få med det, fordi jeg ikke lever i ytreverdenen. Ikke egentlig. Besøkte min fars grav i dag. Den var eksepsjonelt pyntet. Det er ikke alle som får så vakre graver, og så mye pynt. Det kommer ikke jeg til å få, for å si det sånn. Ikke for det. Jeg skal uansett forsvinne i en konflagerasjon. De ondeste av menn vinner i verden. Slik har det alltid vært. Jeg sa til ham at han kunne gi meg sin styrke, fordi jeg trenger det. Det er jo sant. Jeg forsøkte å tenke tilbake i tid, men måtte gå derifra før tankene formet seg til noe konklusivt. Man får anta at jeg likte ikke konklusjonen. Fortid? Fremtid? Alt er et uhyre. Nåtid? Utålelig. Det er intet sted å være, intet sted å gjemme seg bort, kanskje med unntak av en endeløs, brennende rus. Og jeg brenner. Alt jeg vil er at min brann skal danne bilder av lys. Du liker ikke tingene jeg gjør
Jeg er bare glad for at jeg ikke er deg Ikke tenk på det Bare skriv det ned I Kali Yugas mørke er dåren en vismann og vismennene dårer. Bær i hu at jeg ikke kan garantere for kildene. Jeg er ikke en gud som kontrollerer alt. Det er heller ikke min skyld at visse sveklinger krever absolutt autoritet i enhver sak. Fra Andrew Tate:  I'll quote the newsletter email he sent out yesterday: The world as we know it is collapsing. It’s tangible. Anyone with a brain can see it, can feel it. Day by day on Twitter you see America and the West rot from the inside out. You see corruption and money laundering on a nearly incalculable scale. You see puppet regimes supported under the guise of democracy. Now we see the untouchable Israel under brutal attack. How did Mossad, one of the most formidable intelligence services on the planet fail so brilliantly? How did they not notice an imminent INVASION? Did they fail at all? Was this planned? If so, why? There are questions to answer and moves to make. PAY ATTENTION. Amateurs look at situations they can not control and wait for the outcomes. Professionals analyze situations they can not control and think "How can I benefit from this?" We are in a period of monumental change. The entire world will change. ALL OF IT. Chaos is opportunity. There is a hole in the Matrix, A gap in the fence. Those who pay attention and work hard can escape the prison. You must use this uncertainty to improve your life and the lives of your loved ones. War and chaos are often very ugly, it leaves many innocents dead, or irreversibly affected. If war is certain and unpreventable, accept this. And make a choice. Will your life benefit from this tragedy? Or will your life get worse? It’s binary, There are only two options. How are you going to make sure you choose the right one?   Når noen blir angrepet av eliten, kan du være sikker på at de er inne på noe. Når du tar imot flak er du over målet, som amerikanerne pleide å si. Det samme med Russel Brand. Det er da også sørgelig at vi må ha det fra disse moralsk tvilsomme karakterene, men akademikerstanden, og ja, de såkalte fritenkerne, har sviktet monumentalt. De valgte trygghet og komfort fremfor noensinne å ytre et sannhetsord. Det, eller et illusorisk paradigme. Skillelinjen går altså på mot, og mot er grunnlaget til alle dyder.
Selv har jeg også mottatt, og mottar, kontinuerlig gift og angrep fra den politisk korrekte klassen. Er du uenig i dem, skal du utryddes og fjernes, og det med hvert et middel. Vesten fortjener sin død. Fiende av min fiende = Venn = Fiende = Venn = fiende min av Fiende
Blir nok tredje verdenskrig snart. Alt som mangler er at Kina invaderer Taiwan. Blir hardt for USA å kjempe på tre fronter. Europa er allerede dødt og kan ikke kjempe som slavesoldater for den store Satan. Den eneste kjempingen blir i de kommende borgerkriger. Latinos må være soldater mot russere, arabere og kinesere. I morgen skal jeg si til noen: "Siden sist vi snakket sammen, har det brutt ut en ny krig." Synd at globalistene rakk å sterilisere og genforandre vår befolkning før også de ble innhentet. De så nok skriften på veggen og ville utrydde mest mulig. Nå er det bare noen få igjen som kan bringe det videre. Ragnarok, større og verre enn du kan ane, er her. Et nytt lass er brakt til et stadig mer rotete hus. Som vanlig har jeg brukt en hel dag på å svine ut, og jeg føler meg ikke lysten til å gjøre noe. Samtidig tårner pliktene seg opp. Vanligvis greier jeg bare å gjøre en handling av betydning per dag. Mer, og det kjennes ut som man ikke gjør annet. Man kunne ende med .... ende med ... Nei, jeg sier ikke mer. Må altså fokusere på å få gjort en kritisk ting per dag, i det minste. Utover det er jeg overveldet. For mye usikkerhet, og for mye å ta seg av. Skulle gjerne funnet en bitteliten datadel, som eksempel, men har ikke peiling på hvor den kan ha blitt av. Hvordan kan jeg definere problemet? Selv om jeg gjør noe, er gjøremålene såpass mange at det føles som ingenting har blitt gjort. For hvert problem løst, kommer tre nye og tar problemets plass. Slik vil det være en stund ennå. Samtidig har jeg nå en meget god idé til en filosofiartikkel. Ble noe språklig surr med den første. Må få fikset det snart. Før jeg mistet og fikk tilbake bevisstheten, lånte jeg noens PC. Fra den kom jeg over en nyhetsoverskrift som gikk som følger: "Kjendiser direkte påvirket av terroraksjonen." Jeg klikket ikke på denne overkskriften, som bare forekom som slide, men jeg stusset over ordene. Det var meningen at filmen Idiocracy ikke skulle være en dokumentar. Ordene viser hvor langt vi har falt. For det første burde det ikke være noe som het "terror" eller "terroraksjon." For den del, "skoleskyting." Disse begrepene var fullstendig ukjent på femtitallet, fordi man ikke hadde en invasjon, og fordi man var i besittelse av sosial kohesjon. For det andre burde det ikke være noe som het "kjendis." Folk burde ikke være kjent for noe, med mindre de utfyller en svært viktig samfunnsrolle, og da burde tituleringen gå på deres virke eller adelsrang, ikke at de skulle være "kjent." Beethoven ville altså være en komponist, adelsmannen en adelsmann. For det tredje burde det ikke være noe forferdelig ved at spesielt "kjendiser" er påvirket av en "terroraksjon." Om ikke annet er hele proposisjonen en fordel. Selvsagt, om en adelsmann ble utsatt for et attentat eller en infernomaskin, ville det vært ganske alvorlig. Nå ser jeg også at globalistene ruller ut sin plan for å oppnå kontroll. I Sverige skal de nå bruke et ansiktsovervåkningssystem for å få bukt med gjengvolden. Dette er hegeliansk dialektikk i praksis. Lag problemet, presenter løsningen på problemet du selv har laget. David Icke hadde rett. Målet deres er et system modellert etter Kina.  Løsningen er i første omgang en kompromissløs sivil ulydighet. Aldri gå med maske, aldri ta noen vaksine, aldri gi systemet penger, bruk kontanter, delta minst mulig. Det vil være en fordel å smadre et overvåkningskamera i ny og ne.
Her har forøvrig en politiker blitt arrestert og husransaket for å oppfordre til nettopp å smadre overvåkningskameraer: www.document.no/2023/10/04/laurence-fox-arrestert-etter-husransakelse/ Åpenbart politisk motivert, der husransakelsen er en tilleggsstraff, en måte å trakassere dissentere på. Det begynner å bli mange av disse arrestasjonene nå. Count Dankula ble jo fengslet for å lage en komedie. Verre skal det bli. Snart vil dissentere fjernes vilkårlig. I dette kan vi lære av muslimene. Øk terskelen mest mulig. Det skal være kostbart å trakassere oss. Mitt håp er at Norge kan bli som Afghanistan, der man bor på hver sin bakketopp og skyter på alt som nærmer seg. Samtidig er det ingenting verdt å stjele. Slik kan man ha de de neste fire-fem kommende århundre. Man må starte et sted. Det viktige er jo å bli kvitt sosialmenneskene, de som tror at ord, paragrafer og sosiale følelser skal ha forrang fremfor virkeligheten, og med det vil påtvinge likhet. Jeg vil ha mest mulig ulikhet. Noen linjer jeg kom over i et gammelt dataspill. "All things unequal" og "Rely upon thy strength." Jeg har profetiske evner, og plukker stadig opp slike hint fra eteren, representasjoner av det vi burde ha og burde gjøre, på måter som selvsagt ikke blir forstått av rasjonalistene. Jeg, en Odinsmann. De tilstedeværende: Ei lita, blond jente på ca. fem, mor og far.
"Mamma, har du hatt kjærester før pappa? "Ja, jeg har nok det." "Hva heter de?" Rent personlig går jeg for Joseph Fritzl løsningen for denslags. Fikk meg en egenpåført harang i morrest. Begynte å lete etter et bilde av en sommerfugl, som jeg hadde brukt som tumbnail i en video. Reversert(?) bildesøk på Yandex ga ikke nøyaktig eller bedre resultat, bare avkortede eller avstumpede versjoner. Såg når videoen var opplastet, og så gjennom en mappefolder med 1800 bilder. Intet resultat. Gløttet kjapt på en annen folder med 1900 bilder. Så intet. Dette kan tegne til et marerittscenario, der jeg må se gjennom 10 000 bilder for noe som kanskje ikke finnes. På den annen side, jeg kan ikke ha slettet noe. Noe som er irriterende er at en del av bildene er korrumpert, men de har alltid vært sånn. Kun under svært omstendelige fremgangsmåter kan jeg fikse dem. Forøvrig har jeg materiale slengt både her og der på uante steder. Man griper seg til hodet.
Alt dette er jo del av min systematisering av innhold, og min vanvittige autisme/nevrotisme, selvsagt. Ting skal være som de var, eller bedre. I den aktive kunstfolderen min begynte jeg å sortere alle blomstene og biene med (true story) men dette betyr at jeg må manuelt føre disse inn hvis jeg åpner gamle videofiler, og jeg trenger å åpne en gammel videofil, for å sjekke hvordan jeg gjorde blendingen. Dette er relevant til et nytt evighetsprosjekt jeg driver med nå. Fordelen er at jeg kom over et humoristisk bilde av en kvinne i ferd med å bli grillet på et bål. Det ville, eh, kan hende vært humoristisk i seg selv, til tross for at det i dette tilfelle bare var snakk om en lek. Kan definitivt brukes til noe jeg driver med nå, som har et slags seriemorder-preg. Men gudene er gode. Bestemte meg for å gjøre et nytt søk etter denne Jaybray-kvinnen, eller hva hun heter, IT-kvinnen som i mursteinstiden fant det for godt å la seg avbilde naken, og med det ble en av mine definitive muser. Generøs nok til å la seg avbilde mot tid og evighet, kan du si. Det viste seg at det viktigste bildet, av Jay, i frontal positur, var forsvunnet fra alle søk. Men forut for dette hadde jeg skaffet dette bildet i svært høy kvalitet, bare at det var under skarp blitz/lys fargekontrast. Justerte kontrasten på bildet, og resultatet ble meget bra. Jeg har altså alt det jeg trenger, og det rett før gudene fjernet alt sammen fra eteren. Dette er bra. Gudene holder av meg. Må vel laste alt materialet til rødhårskvinnen fra onlyfans snart, før abonnementet går ut. Vet ikke om det alt har gjort det. Har jo ikke vært der inne på årelange tider. Hun var for materialistisk, ser du, alle illusjoner ble brutt. Det er bedre om kvinnen ikke sier noe. Jeg vet ingenting om Jaybray, noe som gjør at jeg kan fylle det platoniske bilde med meg selv. For lang tid tilbake kom jeg over en sample av en artikkel som definitivt var innenfor mitt interessefelt. Problemet er at denne ikke finnes noe sted på nettet. Du må registerere deg på et eller annet universitet, og så betale for å laste ned en PDF. Må gjøre dette snart, kanskje så tidlig som i kveld. I morgen må jeg til Trondheim igjen. Erfaringsmessig blir jeg sliten/satt ut av det, og dagene jeg kjører får jeg heller ikke til noe. Ja, så laste artikkel. Skal kanskje lage et lite innlegg om innholdet når det er gjort. Lese bok, skrive bokomtale og jobbe med evighetsprosjektet. Det er planen fremover, utover alt det praktiske gnålet, til punktet at jeg må kjøpe små skruer. |
Author
Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås Categories
All
Archives
November 2023
|
RSS Feed
