Joda, gjentakende tematikk som delvis må skrives i kode, men dette er min blogg og jeg skal drepe mine fiender, osv. Dessuten har det vært en del nyutviklinger.
Uavhengig av om livet har noen dypere mening eller ikke, min utfordring i livet kan nå sies å være tofold. På den ene siden har man asperger og det underliggende traume. På den andre siden har man tinnitus. Alt annet er detaljer. Noen av disse detaljene er dog temmelig merkbare, som manglende kompetanse, fattigdom, forfølgelse, osv.
Dette med asperger, har jeg funnet, er i store deler et nevrologisk eller kroppslig problem. Ikke bare dette, fordi det innebefatter også hvordan du sanser og tenker. Det siste ville ikke vært et problem i en forstandig verden eller en tidsalder av sølv. Ikke det første, heller. Men nå lever vi jo i Kali Yugas grusomme mørke. Nå slepes du ut på gata for å ha sagt et ord eller for å ha den minste grad av særpreg ved deg.
Nevrologisk sett betyr asperger at du er mer høyspent enn andre mennesker. Pulsen er høyere, du bruker lengre tid på å forandre pulsraten, og inntrykk fester seg til kroppen på måter du ikke uten videre blir kvitt. Løsningen for dette har jeg oppdaget er å stimulere vagus-nerven. Dette er visstnok en slags kur man bruker for å hindre utageringen til sterke autister. Så mye for helsevesenet, som har vist seg å være grunnleggende korrupt og inkompetent. Også et kjennetegn ved Kali Yugas mørke.
Ved å stimulere vagus-nerven blir jeg roligere og blir kvitt inntrykkene fra det opprinnelige traume. Problemet er at jeg blir svært søvnig. Jeg plages med min drive og konsentrasjonsevne, som nå stort sett er fraværende. Kompensasjonen jeg brukte for det opprinnelige traume i form av demonen var en stimulant. Det vil si at jeg til en viss grad fikk et ståsted av ro og en viss drive og konsentrasjon. En avtale med djevelen der du får mindre for hvert år som går, javisst, men det var dette som holdt meg flytende alle disse årene. Nå som jeg har tatt avstand til demonen, greier jeg ikke noe. Jeg har mistet store deler av meg selv.
Dette har blitt så ille at jeg vurderer å lagre alle mine skriverier i en uorganisert pakke, enten til andre eller meg selv i bedre tider, fordi jeg greier jo ingenting slik det er nå. Selv en slik operasjon greier jeg ikke, fordi jeg har mistet oversikten og makter ikke engang å finne og forene alle foldere med min manglende energi. Dessuten ville jeg helst ønske å filtrere ut pornografisk skriving. Det er sørgelig, for selv om mine ideer er gode, får jeg dem ikke frem, heller ikke i form av notater. Det viser min opplevelse med Sol invictus-journalen. Ting må være konsentrert og poignant for å kunne nå frem, også for velvillige lesere.
En annen ting er at jeg sprer energien, noe som i seg selv lammer meg. I går greide jeg å formulere hvorfor det er slik: Brede spiraler kjennetegner den entitet som har mistet sin energi.
Men det er ved å stimulere vagus-nerven at jeg har avdekket aspekter ved det opprinnelige traume, ting som henger logisk sammen med demonens kompensatoriske natur. Etter en slik økt kan jeg bli overveldet av negativitet, sant nok. Jeg er allsidig nok til å tiltrekkes av både positiv og negativ energi. Andre ganger blir jeg som lammet av en sterk angst, som er festet til underlivet. Jeg har forstått at dette er knyttet til det som kalles sakral-chakraen, for hvis oransje er den hellige farge. Jeg er svært tiltrukket av denne fargen (og mange andre farger forøvrig). Jeg gjør også øvelser som er knyttet til sakral-chakraen.
At stimulanse av vagus-nerven er betydningsfullt er hevet over enhver tvil. Jeg kan kjenne dragningen mot demonen komme, og ta dette bort, simpelthen med stimulanse av vagus-nerven. Kostnaden er tretthet, tilkjennegivelsen av angst, og at jeg blir rammet av følelser av overveldende negativitet. Jeg fører ofte samtaler med meg selv eller har fiktive samtaler med reelle personer, da gjerne med utskjellinger og intenst sinne på grunn av tilkortkommenheter eller ting som har skjedd for tjue år siden. Denne grad av negativ self-talk er på nivå med jokeren i den seneste filmen. "All I have are negative thoughts."
Det er underlig hvordan det henger sammen. I min barndom greide jeg i seksårsalderen å avdekke et sterkt symptom på asperger, i ti-elleveårsalderen greide jeg å designere gorillaens vesen. I seksårsalderen gjorde jeg også en ganske krevende fysisk øvelse som berører sakral-chakraen. Svarene har altså vært der hele tiden. Her forleden gjentok jeg denne øvelsen. Resultatet ble at denne angsten festet til underlivet forløste seg. Jeg kjente altså en svært sjelden form for ro.
Min tanke er at jeg bare må fortsette med denne øvelsen. Først stimulere vagus-nerven for å koble hjerne til kropp, for asperger representerer egentlig en fraskillelse mellom kropp og hode, så forløse angsten som er festet i underlivet. Men da kommer et annet problem inn.
Asperger-tilstanden med traume og demon er kjennetegnet av manglende ro festet til kroppen, det er sant. Vi kan si at reptilhjernens fight or flight alltid er aktivert, istedet for rest and digest. Problemet forsterker seg når tinnitus kjennetegnes av å sette hjernen i en konstant og kronisk alarm-tilstand. Hjernen kan aldri hvile i løpet av en dag. Det er altså en forsterkning av problemet, og noe av grunnen til at meningen med mitt liv (påført av gudene eller meg selv) må være å bekjempe dette sentrale kjerneproblemet. Bitterheten overvelder meg, for selv om jeg skulle løse dette problemet har jeg jo mistet alt. Det er for sent, og jeg kan ikke få de tingene jeg ønsker meg. Barn, familie, en grad av velstand eller selvrealisering som kunstner. Alle disse dørene er lukket. Det blir på en måte å ha en slags åndelig triumf som bare angår seg selv og så tre ut av livet, noe som var den biologiske hensikten til sosiopatene som gjorde dette mot meg til å begynne med. Fåfengt, med andre ord.
Mitt ideal er heller ikke å være en munk. Jeg tror på verdslig suksess i en verdslig verden av faktisk-konkrete resultater. Noe annet finnes ikke.
På grunn av denne tinnitus, som virker sterkere nå som jeg har tatt bort alle kompensasjoner og rusmidler og nå befinner meg i en slags råtilstand, er jeg antakelig avhengig av å sove iløpet av en vanlig dag, for å resette hjernen og ha hatt en slags hviletilstand, med påfølgende overskudd og energi. Det som blir sagt i kommentarfeltet til denne videoen kommer i hu:
Uavhengig av om livet har noen dypere mening eller ikke, min utfordring i livet kan nå sies å være tofold. På den ene siden har man asperger og det underliggende traume. På den andre siden har man tinnitus. Alt annet er detaljer. Noen av disse detaljene er dog temmelig merkbare, som manglende kompetanse, fattigdom, forfølgelse, osv.
Dette med asperger, har jeg funnet, er i store deler et nevrologisk eller kroppslig problem. Ikke bare dette, fordi det innebefatter også hvordan du sanser og tenker. Det siste ville ikke vært et problem i en forstandig verden eller en tidsalder av sølv. Ikke det første, heller. Men nå lever vi jo i Kali Yugas grusomme mørke. Nå slepes du ut på gata for å ha sagt et ord eller for å ha den minste grad av særpreg ved deg.
Nevrologisk sett betyr asperger at du er mer høyspent enn andre mennesker. Pulsen er høyere, du bruker lengre tid på å forandre pulsraten, og inntrykk fester seg til kroppen på måter du ikke uten videre blir kvitt. Løsningen for dette har jeg oppdaget er å stimulere vagus-nerven. Dette er visstnok en slags kur man bruker for å hindre utageringen til sterke autister. Så mye for helsevesenet, som har vist seg å være grunnleggende korrupt og inkompetent. Også et kjennetegn ved Kali Yugas mørke.
Ved å stimulere vagus-nerven blir jeg roligere og blir kvitt inntrykkene fra det opprinnelige traume. Problemet er at jeg blir svært søvnig. Jeg plages med min drive og konsentrasjonsevne, som nå stort sett er fraværende. Kompensasjonen jeg brukte for det opprinnelige traume i form av demonen var en stimulant. Det vil si at jeg til en viss grad fikk et ståsted av ro og en viss drive og konsentrasjon. En avtale med djevelen der du får mindre for hvert år som går, javisst, men det var dette som holdt meg flytende alle disse årene. Nå som jeg har tatt avstand til demonen, greier jeg ikke noe. Jeg har mistet store deler av meg selv.
Dette har blitt så ille at jeg vurderer å lagre alle mine skriverier i en uorganisert pakke, enten til andre eller meg selv i bedre tider, fordi jeg greier jo ingenting slik det er nå. Selv en slik operasjon greier jeg ikke, fordi jeg har mistet oversikten og makter ikke engang å finne og forene alle foldere med min manglende energi. Dessuten ville jeg helst ønske å filtrere ut pornografisk skriving. Det er sørgelig, for selv om mine ideer er gode, får jeg dem ikke frem, heller ikke i form av notater. Det viser min opplevelse med Sol invictus-journalen. Ting må være konsentrert og poignant for å kunne nå frem, også for velvillige lesere.
En annen ting er at jeg sprer energien, noe som i seg selv lammer meg. I går greide jeg å formulere hvorfor det er slik: Brede spiraler kjennetegner den entitet som har mistet sin energi.
Men det er ved å stimulere vagus-nerven at jeg har avdekket aspekter ved det opprinnelige traume, ting som henger logisk sammen med demonens kompensatoriske natur. Etter en slik økt kan jeg bli overveldet av negativitet, sant nok. Jeg er allsidig nok til å tiltrekkes av både positiv og negativ energi. Andre ganger blir jeg som lammet av en sterk angst, som er festet til underlivet. Jeg har forstått at dette er knyttet til det som kalles sakral-chakraen, for hvis oransje er den hellige farge. Jeg er svært tiltrukket av denne fargen (og mange andre farger forøvrig). Jeg gjør også øvelser som er knyttet til sakral-chakraen.
At stimulanse av vagus-nerven er betydningsfullt er hevet over enhver tvil. Jeg kan kjenne dragningen mot demonen komme, og ta dette bort, simpelthen med stimulanse av vagus-nerven. Kostnaden er tretthet, tilkjennegivelsen av angst, og at jeg blir rammet av følelser av overveldende negativitet. Jeg fører ofte samtaler med meg selv eller har fiktive samtaler med reelle personer, da gjerne med utskjellinger og intenst sinne på grunn av tilkortkommenheter eller ting som har skjedd for tjue år siden. Denne grad av negativ self-talk er på nivå med jokeren i den seneste filmen. "All I have are negative thoughts."
Det er underlig hvordan det henger sammen. I min barndom greide jeg i seksårsalderen å avdekke et sterkt symptom på asperger, i ti-elleveårsalderen greide jeg å designere gorillaens vesen. I seksårsalderen gjorde jeg også en ganske krevende fysisk øvelse som berører sakral-chakraen. Svarene har altså vært der hele tiden. Her forleden gjentok jeg denne øvelsen. Resultatet ble at denne angsten festet til underlivet forløste seg. Jeg kjente altså en svært sjelden form for ro.
Min tanke er at jeg bare må fortsette med denne øvelsen. Først stimulere vagus-nerven for å koble hjerne til kropp, for asperger representerer egentlig en fraskillelse mellom kropp og hode, så forløse angsten som er festet i underlivet. Men da kommer et annet problem inn.
Asperger-tilstanden med traume og demon er kjennetegnet av manglende ro festet til kroppen, det er sant. Vi kan si at reptilhjernens fight or flight alltid er aktivert, istedet for rest and digest. Problemet forsterker seg når tinnitus kjennetegnes av å sette hjernen i en konstant og kronisk alarm-tilstand. Hjernen kan aldri hvile i løpet av en dag. Det er altså en forsterkning av problemet, og noe av grunnen til at meningen med mitt liv (påført av gudene eller meg selv) må være å bekjempe dette sentrale kjerneproblemet. Bitterheten overvelder meg, for selv om jeg skulle løse dette problemet har jeg jo mistet alt. Det er for sent, og jeg kan ikke få de tingene jeg ønsker meg. Barn, familie, en grad av velstand eller selvrealisering som kunstner. Alle disse dørene er lukket. Det blir på en måte å ha en slags åndelig triumf som bare angår seg selv og så tre ut av livet, noe som var den biologiske hensikten til sosiopatene som gjorde dette mot meg til å begynne med. Fåfengt, med andre ord.
Mitt ideal er heller ikke å være en munk. Jeg tror på verdslig suksess i en verdslig verden av faktisk-konkrete resultater. Noe annet finnes ikke.
På grunn av denne tinnitus, som virker sterkere nå som jeg har tatt bort alle kompensasjoner og rusmidler og nå befinner meg i en slags råtilstand, er jeg antakelig avhengig av å sove iløpet av en vanlig dag, for å resette hjernen og ha hatt en slags hviletilstand, med påfølgende overskudd og energi. Det som blir sagt i kommentarfeltet til denne videoen kommer i hu:
For min sin del blir sånne sarte føledamer for sveklete og irriterende for meg, de være seg INFP eller INFJ. Dessuten er det noe biologisk galt med de som ikke kan vise utøvelse i livet. For min sin del skyldes dette ekstreme traumer som jeg vet at svært få andre mennesker har vært i nærheten av. Men det som blir sagt i kommentarfeltet klinger sant for meg også.
This has haunted me all my life. It astonishes me that the world expects 8 hours a day 5 days a week minimum. When I worked fulltime it exhausted me. I've always needed naps, always needed 8 hours a night, always gotten tired easily. Emotions wear me out and I feel everything deeply. I never felt that I'd be adequate in a relationship, because how would I ever keep up or contribute enough? Though I feel good about myself in other ways, this has always been a source of shame. Thank you so much! I've never seen anyone else address it!
og
I remember my third grade teacher telling my parents that I moved too slowly. Even typing this now brings me to tears - I never realized until this video how deeply that affected me. As a people pleaser and overachiever, I ended up doing everything I could to move as ‘fast’ as others - until ultimately all that stress of trying to live a life that wasn’t mine landed me with an autoimmune condition that slowed me down permanently. I don’t know if I’ll ever have kids, but if I do, I want them to know they are beautiful and meant to be exactly the way they are, and that’s okay. They don’t have to change to meet someone else’s expectations. Thanks for this cathartic moment.
Dette er sant for meg også. Det meste jeg har jobbet i løpet av livet (på en vellykket måte) er 50% stillinger, riktignok stillinger som er såpass krevende at de fleste ikke jobber mer enn 50% der, enten som telefongnål eller tilsatt på galehus. Prospektet med å sove, våkne, spise, pumpes for energi og gjenta dette dag ut og dag inn er ruten til selvmord for meg. Forfatteren Bukowski mente det samme. En ting er at dette kreves av samfunnet og det gir deg penger og kanskje ostensibelt sex med de hurpene som krever at det skal være sånn, en annen ting er at dette er fysisk umulig for meg. Jeg mistenker at tinntus bare forsterker det trekket og at dette er en grunntilstand for meg.
På mitt aller sterkeste i livet var det slik at jeg studerte, jobbet nok til å klare meg (De facto 10-12 000 kroner i måneden) og skrev rundt 66 000 ord per år i en enkelt roman (se, der spredde jeg ikke energien). Det illustrerer saken. Dette er lite output, og man er avhengig av at det man gjør får gevinst. Det gjorde det selvsagt ikke. Alt det jeg gjorde der var for mindre enn ingenting. Allerede den gang levde jeg på måter som gikk til angrep på min helse, bare for å holde hodet over vannet.
Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg løser tinnitus-problemet. Jeg har forsøkt meditasjon, endog med en spesiell teknikk der man fokuserer på lyden for å oppleve at den midlertidig blir lavere, men dette blir bare som å midlertidig flytte på en parabol-antenne. Meditasjon kunne vært en måte å indusere en hviletilstand på, men jeg har vansker med det. Som Cahlen er inne på, det er bare en teknikk for å forandre sinnstilstand, intet annet.
En fordel er at jeg har blitt flinkere til å forsvare meg. Jeg oppsøker ikke lenger giftige personer bare utav familieplikt. Personer som trekker all energi ut av meg. Jeg har også tatt prinsipiell avstand til alle narsissister, med unntak av en forfatter-narsissist som tross alt ikke berører min livsverden på noen betydelig måte.
Så det jeg har er å stimulere vagus-nerven, forløse angsten i underlivet, bli trett ut av dette og sove iløpet av dagen, men enn så lenge greier jeg ikke å løse tinnitus-problemet. Tinnitus har som sagt blitt sterkere nå i min rene tilstand. Kanskje sovingen iløpet av dagen er en erstatning for hviletilstanden jeg ikke greier å få i våken tilstand. Jeg har tenkt å spørre Cahlen om dette den dagen jeg donerer ham litt penger. Men først må jeg ha penger og overskuddet til å donere og spørre. Det er egentlig alt jeg har. Tanken er å forsøke dette med meditasjon videre og se om noe kan finnes der også. Utover det er alt det jeg har håp om at ting skal bedre seg for meg i det personlige, og at jeg kanskje kan eksistere i en boble mens vesten raser sammen. Ytterst sett er nok alt meningsløst. For mange ufordelaktigheter akkumulerte seg og det er mildest talt ikke ruten til suksess. Naturen har alt felt sin dom mot meg og min progenitet, fordi du kan ikke skape slikt et kaos og lidelse utav ingenting og vente deg et godt resultat. Parringsmønsteret fra den tredje verden utgår.
Utav all annen bitterhet er det selvsagt bittert å ikke kunne arbeide med det jeg bryr meg om, for dette er alt jeg har, og slik det er nå har jeg ingen konsentrasjon og ingen drive, annet enn for små økter med sidetema. Alt stort og vanskelig er nettopp det, jeg greier ikke å konsentrere meg nok til å engang berørere det.
Jeg har ikke engang lest en bok på årevis. Se skriften på veggen. Det er over.
This has haunted me all my life. It astonishes me that the world expects 8 hours a day 5 days a week minimum. When I worked fulltime it exhausted me. I've always needed naps, always needed 8 hours a night, always gotten tired easily. Emotions wear me out and I feel everything deeply. I never felt that I'd be adequate in a relationship, because how would I ever keep up or contribute enough? Though I feel good about myself in other ways, this has always been a source of shame. Thank you so much! I've never seen anyone else address it!
og
I remember my third grade teacher telling my parents that I moved too slowly. Even typing this now brings me to tears - I never realized until this video how deeply that affected me. As a people pleaser and overachiever, I ended up doing everything I could to move as ‘fast’ as others - until ultimately all that stress of trying to live a life that wasn’t mine landed me with an autoimmune condition that slowed me down permanently. I don’t know if I’ll ever have kids, but if I do, I want them to know they are beautiful and meant to be exactly the way they are, and that’s okay. They don’t have to change to meet someone else’s expectations. Thanks for this cathartic moment.
Dette er sant for meg også. Det meste jeg har jobbet i løpet av livet (på en vellykket måte) er 50% stillinger, riktignok stillinger som er såpass krevende at de fleste ikke jobber mer enn 50% der, enten som telefongnål eller tilsatt på galehus. Prospektet med å sove, våkne, spise, pumpes for energi og gjenta dette dag ut og dag inn er ruten til selvmord for meg. Forfatteren Bukowski mente det samme. En ting er at dette kreves av samfunnet og det gir deg penger og kanskje ostensibelt sex med de hurpene som krever at det skal være sånn, en annen ting er at dette er fysisk umulig for meg. Jeg mistenker at tinntus bare forsterker det trekket og at dette er en grunntilstand for meg.
På mitt aller sterkeste i livet var det slik at jeg studerte, jobbet nok til å klare meg (De facto 10-12 000 kroner i måneden) og skrev rundt 66 000 ord per år i en enkelt roman (se, der spredde jeg ikke energien). Det illustrerer saken. Dette er lite output, og man er avhengig av at det man gjør får gevinst. Det gjorde det selvsagt ikke. Alt det jeg gjorde der var for mindre enn ingenting. Allerede den gang levde jeg på måter som gikk til angrep på min helse, bare for å holde hodet over vannet.
Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg løser tinnitus-problemet. Jeg har forsøkt meditasjon, endog med en spesiell teknikk der man fokuserer på lyden for å oppleve at den midlertidig blir lavere, men dette blir bare som å midlertidig flytte på en parabol-antenne. Meditasjon kunne vært en måte å indusere en hviletilstand på, men jeg har vansker med det. Som Cahlen er inne på, det er bare en teknikk for å forandre sinnstilstand, intet annet.
En fordel er at jeg har blitt flinkere til å forsvare meg. Jeg oppsøker ikke lenger giftige personer bare utav familieplikt. Personer som trekker all energi ut av meg. Jeg har også tatt prinsipiell avstand til alle narsissister, med unntak av en forfatter-narsissist som tross alt ikke berører min livsverden på noen betydelig måte.
Så det jeg har er å stimulere vagus-nerven, forløse angsten i underlivet, bli trett ut av dette og sove iløpet av dagen, men enn så lenge greier jeg ikke å løse tinnitus-problemet. Tinnitus har som sagt blitt sterkere nå i min rene tilstand. Kanskje sovingen iløpet av dagen er en erstatning for hviletilstanden jeg ikke greier å få i våken tilstand. Jeg har tenkt å spørre Cahlen om dette den dagen jeg donerer ham litt penger. Men først må jeg ha penger og overskuddet til å donere og spørre. Det er egentlig alt jeg har. Tanken er å forsøke dette med meditasjon videre og se om noe kan finnes der også. Utover det er alt det jeg har håp om at ting skal bedre seg for meg i det personlige, og at jeg kanskje kan eksistere i en boble mens vesten raser sammen. Ytterst sett er nok alt meningsløst. For mange ufordelaktigheter akkumulerte seg og det er mildest talt ikke ruten til suksess. Naturen har alt felt sin dom mot meg og min progenitet, fordi du kan ikke skape slikt et kaos og lidelse utav ingenting og vente deg et godt resultat. Parringsmønsteret fra den tredje verden utgår.
Utav all annen bitterhet er det selvsagt bittert å ikke kunne arbeide med det jeg bryr meg om, for dette er alt jeg har, og slik det er nå har jeg ingen konsentrasjon og ingen drive, annet enn for små økter med sidetema. Alt stort og vanskelig er nettopp det, jeg greier ikke å konsentrere meg nok til å engang berørere det.
Jeg har ikke engang lest en bok på årevis. Se skriften på veggen. Det er over.
RSS Feed
