TRANAAS
  • Oppdag
    • Filosofi >
      • Siste sannsiger i vest
    • Romaner >
      • Jotunkvad (2020) >
        • Tilbakemeldinger (spoilers)
      • Den som skal våkne (2012) >
        • Intervjuer >
          • Intervju i Namdalsavisa
          • Intervju i Nordlys
        • Tilbakemeldinger >
          • Anmeldelse i studentavisen Utropia
          • Forhåndsomtale i studentavisen Utropia
          • Anmeldelse fra ebokhyllami
          • Omtale på Bokelskere
          • Wiktionary+Wordsense+Definify
      • Ørnens klør (2006-2009)
      • Blodrøde stjerner (2004-2006)
      • Ufullstendig >
        • Lysalvspråk >
          • Concept art
        • Unge herre
    • Journaler >
      • Sol invictus >
        • Konseptalbum
      • Demonjournalen
    • Parodier >
      • Hva som egentlig foregår i Tromsø >
        • Reaksjoner
    • Artikler >
      • Forfatterkarrieren er over
    • Kortfortellinger >
      • Kriminelt sinnssyk (Del av Neohedning ca. 2004)
      • En matematikers bekjennelser (2010)
    • Dikt >
      • Hyllest til guder >
        • Under dette tegn forgår vi
        • Lysalvinnen taler >
          • Light Elfesse Speaks
        • Brønnbragd
        • Skiringssal
        • Om lyset må forlate jorden
        • Odinsmann får blod på tann
        • Etter Ragnarok >
          • After Ragnarok
        • Gullalder i Vanaheim >
          • Golden Age in Vanaheim
        • Vanaheim >
          • Vanaheim (English)
        • La oss ta deg
        • Indra (Gjendiktning)
        • Irpa og Torgerd Hølgebrud >
          • Irpa and Torgerd Hølgebrud
          • Interessant å se
        • Eos >
          • vakker tekst, Lysalv
        • Mithras
        • Åsa-Tor
        • Sol invictus
        • Alvespråk
        • Tempelet i Uppsala >
          • The Temple at Uppsala
        • Volund smed >
          • Volund the Smith
        • Fortuna
        • Kentauren Kheiron
        • Mars
        • Frøya
        • Merkur
        • Minerva
      • Øvrige >
        • Kaos er min stjerne
        • Svik & Splittelse >
          • Stillstand
        • Intet mørke der farger er
        • Politianmeld dette diktet
        • Farsarv >
          • A Father's Inheritance
        • Ytterst på barkrakken
        • Bare de renblodede
        • Vis natten i springende fargedrakt >
          • Show the Night in Leaping Colour Dress
        • Åpne hva som er skjult >
          • Open What is Hidden
        • Rør du ikke klinken >
          • Do not touch the handle
        • Sommerfuglen som drikker blod
        • For mye
        • Den felte dom
        • Hun som skulle elske
        • Til Milo
        • Til den tause gud
        • Brødreskaren
        • Lysalvspråk >
          • Light Elf Tongue
        • Lysalvs undergang >
          • Antenne bøyd
        • Poetens straff
        • Hardeste kamp
        • Til de sterke >
          • To the Strong
        • Gulltråden
        • Til den blodige kriger >
          • Dette er din smie
        • Kaotisk nøytral (gjendiktning)
        • Ta det bort
        • Den fryktelige galge >
          • Du skriver klangbevisst
        • Jeg som er motsatt
        • Lytt, du unge
        • Vintergrønn
        • Avgrunnsdanseren
        • LYSALVHEIMENSHERREVELDE
        • Da lyset var mykt
        • Spør herberget
        • Grusomme blomst
      • Infernoskrifter >
        • Mørkesti >
          • Reaksjoner
        • Ja til krig
        • Valkyrjekvad
        • En guddommelig samtale
      • Eldre dikt >
        • Natten synger ...
        • Det hvite skrømt
        • Stemmer fra de falne tårn
        • Tank Commander 1943
        • Spitfire
        • Bønn til materien
        • Slange
        • Våpen
        • Eg veit eit hi
        • I et nakent land
        • Garm's Tale ...
        • I woke
        • Slangens røst (gjendiktning)
        • Kirsebærblomsten (gjendiktning)
    • Video >
      • Konseptvideoer
      • Diktsamlinger
      • Podcast
  • Blogg
  • Om Tranås
    • Bibliografi
    • Venner >
      • Stian Mikael Landgaard
      • Psyence
    • Om fritenkning
    • Esoteriske inspirasjoner

Min stemors behandling

10/19/2023

0 Comments

 
Jeg vet at jeg er ingen stor poet. Diktekunstens gudinne gir meg en stemoderlig behandling. En mild og rettferdig stemor, kanskje, men fortsatt en stemor. Ei har hun  tilgodesett mitt hode med sin berørings gullglimrende glans. Jeg håper at en av de andre søstrene skal by meg opp på en hetere vals.
Måtte rette mindre grammatikalsk feil, skriftlig sett. Ingen merker noe på uttale. Gjenopplasting er en fin ting, nok et område hvor det CIA-drevne Youtube kommer til kort.

Dog, manglende evne bør gjøre ingen mann til fullkommen eneboer. Av og til skriver jeg dikt, og lager innspillinger. Dette diktet er relatert til min bitterhet over at jeg arvet ingenting fra min far. Vel, helt sant er det ikke. På grunn av min stemors mildhet fikk jeg alle hans støvler og sko, et lass med jakker og klær, samt et ekte sverd. Kunne postet bilde av sverdet, men avbildningen er i sådan sammenheng at angiverne potensielt kunne bruke det mot meg. Når det er sagt, våpen er nyttig å ha. Et utdrag fra min ufullstendige bok, Hard som bronse:

De spiste det lille som var igjen, et halvt brød som var surret inn i et tørkle. Selv om det var lite, kjente Mu hvordan næringen samlet seg i magen og sev ut til bein og armer. Med hvilen kom han til å være rask igjen, han kom til å være sterk, om enn for en liten stund. Kvelden kom, og trakk et teppe av grå sorg over dem. Mens han så på satte Baltazar seg til med sverdet over fanget og kvesset det med en stein. Han vekslet mellom å spytte på eggen, og skrape løs på den. Mu vemmet seg over den harde behandlingen det fikk. Han kjente skrapingen som negler på innsiden av magen.
    

«Hva skal jeg slåss med?» sa Mu, og passet på å ha en anklagende tone. Det var det nærmeste han kom en bønn. Han hadde samlet seg en haug med passende steiner som lå mellom beina hans der han satt på huk. De var små nok til å kunne kastes, og store nok til å virkelig gjøre skade. Ellers hadde han ingenting.
    

Baltazar gryntet og slengte noe over til ham, slik en mann kaster et dårlig kjøttstykke til en hund. Mu strakte seg fram. Det var et flintstykke med håndtak, mer en stein enn en kniv. Mu gransket det nøye. Steinen var ovalt formet, og var bearbeidet og tilvirket varsomt på hver side. Mesterstykket var at håndtaket var en del av selve steinen. Det var blitt surret inn med lærstrimler for bedre feste. Det måtte ha tatt en evighet å hakke løs på steinen uten at den gikk istykker, og et stort lykketreff å finne et stykke som passet så godt til våpen. Eggen var skarp som en kvinnes hat, og skulle synke dypere inn om han fikk det som han ville.
    

Men han visste at det var et provisorisk våpen som egnet seg mer som et vertøy. Flint var skjørt og gikk istykker om det traff noe hardt, som beina til en mann.
    

«Bare en tosk går fra kniven sin,» sa Baltazar.  
    

«Jeg fikk det travelt med å komme meg ut av sengen. Noen lå mellom bena mine og sprutet blod overalt,» glefset Mu tilbake. Når sant skal sies hadde han vært livredd nok til å bare røske tingene sine med seg, og siden bronsekniven hans ikke var festet til beltet, hadde han ikke fått den med seg. Den var vel krigsbyttet til en av Rashoods menn nå.
    
Synd, det hadde vært en fin kniv, med en framstilling av geiteguden oppført sirlig på bladet. Han hadde begynt å like denne geiteguden, som svarte på bønner ved å pisse på sine tilbedere. Men det ble sagt at han hørte forbannelser, og det du hvisket for deg selv om natten. Det finnes bønner det er verdt å høre, men de kommer ikke med foldede hender og ynking.


Det tyckes meg så at jeg har blitt solgt billig i livet. Min tante sa det jo: "Du har endt på feil hylle." En uttalelse som forsåvidt kan tolkes ganske så bokstavelig.

Opplastningen av diktet gjør det klart at jødeproblemet vedblir. Jødevideoen jeg lastet tidligere er nemlig fortsatt øverst i interfacen bare jeg kan se, selv om det ikke er grunn til det. Må være en bug. Surt å fjerne noe jeg har fått så mange delinger for. Anti-semittisme er jo i vinden for tiden, og det har det vært siden ... vel, for alltid, tenker jeg vi sier. Kan ikke kontakte Odysee og mase på dem heller, for da oppstår andre problemer. Må bare leve med det. Mangelen på perfeksjon og midlertidighet er the order of the day, en lekse jeg stadig bankes opp med.

0 Comments

Avgjørelsen - Opplevelsen

10/9/2023

0 Comments

 
Alright. Da skal jeg snakke om det som for de fleste vil være en liten, men for meg skjellsettende hendelse. Det er som en venn av meg en gang kom frem til. Røft regnet og fremsagt: En introvert opplever lite, men får mye utav det. En ekstrovert opplever mye, men får lite utav det. For min del er mye av det jeg opplever kilde til stor erkjennelse.

Dette skjedde altså da jeg skulle kvitte meg med bøker, og ga bort 30-40 bøker til et mini-bibliotek. Den eneste type bibliotek jeg får forvalte i disse dager (uten at jeg blir politianmeldt). Bøkene bestod for det meste av spenningsbøker, deriblandt fra Conn Iggulden og Bernhard Cornwell. En god del av dem er temmelig dårlige. Hos Igguldens historiske bøker er den høybårne Octavian en gategutt, og man har diskusjoner under sverdkamp. Hos Cornwell skytes det ivei tusensvis av piler "per minutt" under de historiske slagscenene. Vel, jeg trengte å gi bort disse bøkene. Ikke så å forstå at jeg er spesielt altruistisk. Jeg har egenhendig stjålet en håndfull bøker jeg virkelig trenger fra det selvsamme bibliotek. Jeg har altså gitt bort minst 15 bøker per bok stjålet. Slik er det å være kaotisk nøytral. Man gjør det som er nødvendig å gjøre, gangner alle, og overser detaljer og prosedyre. Vel, noen ganger må man voldta en kultursjef bak en campingvogn på en festival i Nord-Trøndelag, men det er kanskje en annen sak. Hvis man tar dem bak. Med hånden strak.

La meg snakke kort om bøkene jeg har stjålet her. Utover det har jeg kun stjålet en eneste bok fra en narsissist som fortjente det, og det var en bok jeg trengte, nemlig William Blakes giftemål mellom himmel og helvete. Til frustrasjon for INTJer og detektiver må jeg her operere i omtrentelighetenes rike. Jeg lever tross alt i australsk drømmetid. Detaljene er ikke så viktig, men det idémessige innhold er viktig. Den ene boken var en eller annen naturalistisk bok av Amalie Skram. Husker dog ikke tittelen, og alle bøker er nedgravd nå. Det naturalistiske er noe jeg skal skrive om en annen gang. Poenget er at man er fanget av sin bakgrunn og skjebne på en alldeles depressiv måte. En annen bok jeg leste i derifra, var kanskje fra Skram, men jeg husker det ikke. Jeg husker heller ikke om jeg stjal denne boken, eller leverte den tilbake. Irriterende, fordi denne burde jeg ha stjålet. Uansett. Kvinnemennesket der skrev om hvordan man kunne leve i luksus i ukevis for kun en utgitt artikkel. Livet var et paradis i gamle dager, også for forfattere. Hun skrev også om hvordan hun brøt med normer og foreldre ved å oppgi jomfrudommen til en chad på en spesielt klisjefull måte. Alle kvinner er like. Man kan til og med si, med Dharma Cave, at kun en kvinne har eksistert gjennom historien. Boken beskriver på en måte min skuffelse med kvinner, uten at jeg husker hva tittelen var, hvem som skrev den, eller om jeg har den (australsk drømmetid). Den siste boken vet jeg at jeg har stjålet. Den var skrevet av en mannlig norsk forfatter, kanskje utgitt på nittitall, var om gammel tid i Norge, med et gammelmodig og imponerende språk. Det er den type inspirasjon jeg trenger til visse verker. Min tanke der er at denslags kunne ikke ha blitt utgitt nå, nå som populismen råder. Heldigvis kan jeg grave denne frem. Med tiden kan jeg oppgi tittel og navn på to av bøkene. Den tredje vet jeg ikke om jeg har. Slik er det. Detaljer er for idiotier (jøss, variasjon ved skrivefeil), og for meg gjelder kun innsikt og det større bilde. Skulle jeg stige til guddomsmakt, burde jeg skaffe meg en arkivist for alle mine betraktninger ... he he.

I alle tilfeller, jeg dumpet av alle disse 30-40 spenningsbøkene med mer, ved den eneste hyllen til mini-biblioteket. Der satt det en gutt på omtrent 15 år og flikket med mobilen. Det var rett ved der jeg kom og gikk, noen vil si, hvor jeg ønsket å la det gå og komme. I alle tilfeller, jeg måtte be gutteladden flytte seg til neste bord, noe han gjorde. Jeg gjorde meg ferdig med bæringa fra bilen, og tenkte at jeg skulle si til gutten at nå var det bare å komme, nå var det bare til å se på bøkene. Det skulle jo være perfekt, og drit, med spenningsbøker for unge menn, som jeg vet at de unge menn jeg har befattet meg med, har lest og likt. Men jeg slo det fra meg, og måtte i stillhet gå derifra.

Etterpå tenkte jeg på hvorfor. I mitt indre hadde jeg allerede erkjent at denne gutten, og per ekstensjon, hele hans generasjon, ikke var interessert. Som narsissistene pleier å si: Dette visste jeg jo fra før av. Unge menn leser jo ikke bøker, og får sine behov dekket av porno, dataspill og sosiale media. Boken er for dem for vanskelig tilgjengelig, og en dinosaur. Om jeg ga bort noe som var attråverdig, ville de unge vært der som fluer til honning, og jeg hadde måttet vifte dem vekk. Ikke så nå. Jeg ble gjennomignorert, knappest verdighet et blikk løftet fra mobilskjermen.

Det fikk meg til å tenke videre. Dette var jo i perioden hvor jeg skrev splatter-porno, og det provokative der er jo fremfor alt den unge manns arena og område. Det vil si, kun unge menn, eller i det minste, menn som er unge til sinns, vil genuint interessere seg for splatterporno. Noen få perverterte kvinner kan også interessere seg, men det er bare for å bli kåte i fitta, litt som kvinner som ser på homse eller sjimpanseporno, det er det overskridende i seg selv som gjelder. Kunstnere som meg vil selvsagt ha litt mer enn bare overskridelsen. Men så er det bare det ... audiensen jeg skriver for finnes bare ikke. De eneste som leser min splatter-porno med sympatiske øyne, og får noe utav det, er i høyden 2-3 kunstnere, som nå er eldre menn. Utover det, skaffet jeg med min splatterporno endeløst med fiender, fra journalister, venstrefolk, aktivister, politifolk, politijurister, og helsevesenet(!) Det jeg skrev og gjorde var altså et genuint forsøk, og det ville blitt akseptert før i tiden, men ikke nå, nå er det bare en patologi. For hvert sympatiske blikk, får man hundre fiender, og ingen aksept, ingen inntjening, bare forfølgelse. Alt jeg gjorde var altså verre enn fåfengt. Verre enn å skrive ned i en eller annen avgrunn, det var å invitere djevelen inn alle steder. Hvem sin skyld er det? Jo, teknisk sett den unge gutten, som ikke vil elske meg, frigid som han er. Det er andre betraktninger her, som jeg skal komme tilbake til i andre innlegg, hvordan jeg skriver det lette først, og med det skaper lag på lag mot ekte innsats. Åkke som, alt dette er alvorlig nytt.

Skriver jeg provokativ litteratur, har jeg intet publikum, og blir politianmeldt i øst og vest, fordi dette blir ikke godtatt. Ikke mer. Matias Faldbakken sa det jo. Han kunne ikke ha skrevet Macht und rebel-serien i dag. Tiden for det er forbi, iallfall konvensjonelt sett, hvis man gjør det i noe annet enn et skjellsettende verk, et verk som overskrider tid, sted, forstand og til og med Kali Yugas onde betingelse.

Skriver jeg ordinær litteratur, får jeg intet gjennombrudd. Menn som er sterkere enn meg, og mer intelligente enn meg, kan skrive manus i 17 år, uten å få utgitt en linje. Romanen er død. Og om de får utgitt en linje, må det være ...vel, innafor. Intet galt i det, kanskje, men jeg er på alle måter en ukorrekt person, og kan ikke slippe unna min natur. På grunn av min autisme må jeg alltid gi uttrykk for meg selv, og derfor er jeg en "nazist" i modernitetens øyne. Den triste ironien er at det kun er nazister som i dag forsvarer og snakker om ytringsfriheten. Den sterkere og mer intelligente bruker 20 år, ja, da sier det seg selv, jeg kan bruke livet, uten resultat.

Hva da med å skrive filosofi? Men jeg er ikke utdannet filosof, og vil aldri bli tatt på alvor. For det akademiske Norge er det ingen forskjell på meg og en skribent for Nyhetsspeilet. Nå har jeg lekt med tanken om å bli skribent for nyhetsspeilet, men det er kanskje en anne sak. Det er ingen der for å oppfatte, godta og lese den filosofien jeg skriver. Tvert imot ble jeg skjelt ut på steder som Freak forum, og bedt om å dra derifra, noe jeg gjorde. "Du hører ikke hjemme her." Mer til, jeg ble avvennet av en filosof som som utgangspunkt var sympatisk innstilt til meg, og som jeg fulgte foredragene til. La oss kalle ham "Svelge Fløybråten." Både høy og lav, arbeider og fagfilosof, drev meg bort.

Alt det jeg gjør, og kan tenkes å gjøre er ikke bare fåfengt. Det gjør meg kriminell og personforfulgt, og det på en grenseløs måte. Jeg har til og med blitt meldt til terrorpolitiet for mitt dikt til krigsguden Mars. Min tenkning blir ikke forstått, fordi Mars, eller Ares var jo en fryktelig gud, og forhatt i gresk tid. Det jeg skrev ble fortolket som at jeg stod på nippet til å begå mord når som helst, når dette var en beskrivelse av en mytologisk størrelse.

I dette landet blir jeg ikke forstått. I dette landet er jeg en barbar. Ingen er så forhatt som meg, uttrykker jeg et ærlig ord. Ingen er så forfulgt som meg heller. Myndighetene har forsøkt å få meg sperret inne.

Jeg skal komme tilbake til min løsning, om det er og blir noen, og om dette er jeg i tvil. Men min kongstanke, og kanskje min ulykke, er at jeg må fokusere på mitt skjellsettende verk, ingenting annet. Som en eller annen amerikaner i en dokumentar sa (australsk drømmetid) Den ruten det er meningen du skal ta, er den eneste som er igjen. I mine tanker hånte jeg denne amerikaneren, og mente dette var vitnesbyrd om en manglende livskraft. Det er det kanskje. Men ordene har blitt profetiske. Dette gjelder for meg. En etter en har dørene blitt slamret igjen, i ytreverdenen, med tanke på jobb, karriere, forhold, til og med et sosialt liv (jeg feiret min førtiårsdag alene), i det åndelig rike, med tanke på det jeg ønsker å gjøre innen ordinær litteratur, innen pornoen, videoredigering, podcasts og ja, splatter. Jeg hører ikke til her. Det er ingenting her for meg. Til og med en eventuell terroraksjon (dette er et skråblikk, idioter) vil ikke bli forstått. Det eneste som gjenstår for meg er å finne den eneste tingen jeg skal gjøre, den eneste døren som er igjen, åpne denne, og utover det, trekke ut pluggen. Det er ingenting her for meg. Ingen vil elske meg. Derfor kan jeg glimte til med et eneste øyeblikk av lys og kjærlighet, og siden forsvinne. La ettertiden avgjøre resten. Det er ikke min sak. Jeg tror jeg vet, men vet det ikke, hvilket verk det skal være, og til det har jeg hele livet igjen. Det behøver ikke bli så lenge.

Kun nazister snakker om ytringsfrihet
Alle andre er ok med kinasystemet
Tenker du på dette, er du en nazist
Derfor er jeg på alle måter nazist
Fordi jeg tenkte
0 Comments

Jaget

8/15/2023

0 Comments

 
Det var en av disse dagene da jeg befant meg vandrende ned gaten. På motsatt vei kom noen jeg bare hadde en vag erkjennelse om. Det var en familiaritet og et vitnesbyrd der om noe jeg hadde forskjøvet frem til nå.

"Hei, du!" sa jeg, og pekte på ham med armen. "Jeg vil snakke med deg!"

Vedkommende ble med en gang drivende blek i ansiktet, nå slått med et uttrykk av skrekk. Han snudde på hælen og satte i sprint. Aldri om jeg ville la ham unnslippe. Så jeg satte etter, med all min makt og alle mine krefter

Bena våre gikk som trommestikker gjennom byen. Folk stanset og stirret undrende på oss. Guder, hvor hurtig han var. I min ungdom var jeg en mester i løp, og det var såvidt jeg greide å holde følge. Der han var litt raskere, var jeg litt mer intelligent. Gradvis drev jeg ham foran meg til trang bebyggelse, som jeg håpet på tilslutt ville sperre ham inne. En politibil cruiset langsomt forbi. Etter at vi hadde passert, hørte jeg bilen ruse motoren og snu. Jeg brydde meg ikke om det. Hele tiden sørget jeg for å nagle blikket på personens rygg.

Vi ankom en utekafé, som gjennom mine føringer var den eneste rute som var igjen. Bord ble veltet og menneskene reiste seg på vår ville ferd, banet frem med albuene. Betjeningen stirret på oss da vi braste gjennom innendørsområdet, så befant vi oss i bakgården, der menneskene også hadde benket seg til. En servitrise blokkerte vedkommendes vei, som han dyttet hardt med begge hender. Hun fløy bakover og kolliderte i murveggen med et stønn, den blonde hestehalen flagrende gjennom luften og serveringsbrettet rullende bort som et hjul over knuste glass. Jeg hoppet over den liggende kvinnen. En mann reiste seg og gjorde mine til å legge hånden på brystet mitt. Et hardt spark i mageregionen var nok til å klappe ham sammen. I mellomtiden hadde den flyktende grepet tak i jernspydende som dekorerte muren, og via dem heiste han seg opp. Mitt byks var akkurat ikke hurtig nok til å gripe ham i ankelen. Jeg heiste meg opp på tilsvarende måte, og svingte meg over på den andre siden. Akkurat nok til å se en skygge smette bak et hjørne.

Vår ferd gikk gjennom trange bakgater, som snodde seg marerittaktig gjennom det som virket å være en meningsløs byplan. Hund og katt ble bortjaget eller satte i skremte pip og hyl under føttene. I det fjerne hørte jeg sirener.

"Stans! Stans!"

"Aldri!"

Han slengte en søppeldunk på meg. Jeg løftet dunken over hodet med begge hender, og slengte den tilbake. Vi brøt ut av byen, og befant oss på veien i en slags blanding av gressmark og skogsområde. Nå hadde flukten blitt et spørsmål om utholdenhet, og der er jeg sterk. Vi begge konsentrerte oss om å opprettholde et kontinuerlig tempo, mens pusten gikk pipende ut lungene, han kanskje tjue skritt foran meg. Gradvis reduserte jeg avstanden. Snart ville jeg ha ham i hende.

Da det var kun fem skritt imellom oss, gikk asfaltveien over til et bruspenn. Uten å nøle la personen høyre hånd på relingen, og svingte seg over. Jeg nådde frem like etter. Fallet var på minst syv meter. Til min fordundring så jeg mitt jagede vilt reise seg fra gressmarken under, og løpe videre. Aldri hadde jeg sett noen anta slik en fart. Bena gikk nærmest som store hjul under ham, og så var han borte. Jeg våget meg ganske enkelt ikke til å gjøre samme type hopp.

Vi hadde aldri møttes og aldri snakket sammen før. Hvorfor jeg følte at jeg måtte snakke med ham, og hvorfor han ble så redd, får jeg aldri vite. Kanskje var det flukten i seg selv som gjorde at jeg måtte løpe etter. Det jeg vet er at han bar på en hemmelighet, og den må jeg ha tak på. Denne hemmeligheten vil kan hende kun passere deg en gang gjennom din levetid. Siden jeg ikke fikk tak på ham, føler jeg meg ikke hel, og alt jeg gjør forekommer meg å være i avkortet tilstand. Jeg vet også at jeg aldri kommer til å se ham igjen. Hva er det for slags hemmelighet som vekker slik en redsel, dersom du tvinges til å røpe den? Selv de gamle mysteriekulter sverget kun en ed om hemmelighold, uten reddsomhet i møte med verden utenfor. Men der var vi altså, den dagen. Den som søker, og den som gjemmer bort. Det forekommer meg slik at hemmeligheten må være større og viktigere enn selv den Silenus bar på, og som han ga bort med såpass motvillighet.

0 Comments

Illusjonen falt

8/14/2023

0 Comments

 
Jeg vandrer ned gaten med min nyvunnede venn. Hvem er han? Kanskje alt jeg har ønsket å være. Kanskje mitt alter ego. I alle tilfeller har det skjedd. Samfunnet har kollapset og loven gjelder ikke mer. Alle industriruter inn og ut er avstengt. Det meste av produksjon, likeså.

"Så hva gjør vi nå?"

"Nå kan vi gjøre som vi vil."

"Hva om vi sulter?"

"Vi kommer aldri til å sulte. Det vi trenger, tar vi."

Min venn stopper opp. "Først skal vi skaffe våpen. Før det blir for vanskelig å få tak på. Før folk begynner å forsvare seg."

Begge er vi preget av en dyp realisme. Vi kan ikke akkurat vente å få automatvåpen i hende. Ikke til å begynne med. I høyden kan vi skaffe sylinderrifler og hagler fra husene til folk. En eller annen gamling, for eksempel.

"Vi trenger ikke skade dem. Ikke så lenge vi ikke må."

Det høres ut som en plan. Vi finner ut at det beste er å gjøre det ute i distriktene. Et sted der vi vanligvis ikke ferdes.

Et sted der ute får jeg øye på et åpent vindu. Jeg hopper, kjenner det verke i det forbannede kneet, og får tak i vinduskarmen. Derfra heiser jeg meg opp, og får skjøvet inn dreiestangen. Med litt bestrebelser åpner jeg vinduet ytterligere med bare en arm, og klyver andpusten inn. Der blir jeg møtt av en eldre kvinne.

"Hvem er du?" spør hun.

"Ta det med ro, så blir ingen skadet."

Jeg går ned til inngangspartiet og får åpnet for min venn. Det eldre paret blir drevet inn i stuen. En kaill med kulemage, og den gråhårede kvinnen. De sitter avventende i sofaen, mens min venn har tatt plass i en dreibar skinnstol. Alt har gått sivilisert for seg.

"Dere skal få beholde hva dere har," sier min venn. "Varer, verdier, maten og bilen. Alt vi vil ha er skytevåpen." Blikket hans glir til hjortehodet som henger på veggen. "Og vi vet at dere har noen."

Gubben Noa fornekter seg sannelig ikke. Etter litt hjelpsomme oppfordringer og søk i skap, bringer han hele fem skytevåpen på stuebordet. Det er en gammel mauser, en enda eldre Krag Jørgensen, en salongrifle, samt to halger, den ene kun enkeltløpet. Noen få ammunisjonsbokser kommer på plass.

"Takk. Om det er noen trøst, vit at vi trenger disse."

Alle ord forstummer da en ung kvinne stiger inn i rommet. Blondhåret, høyreist, med formidable bryster. Nesten litt som en Valkyrje fra fordums tid. Jeg prøver å kjempe mot, men hun tar pusten fra meg. Pannen hennes hever seg nå undrende.

"God dag, frøken," sier min venn, etter først å ha dreid stolen i hennes retning.

"God dag."

"Hva er ditt navn, frøken?"

"Svanhild."

"Vel, Svanhild. Er du klar for lære hva en mann egentlig er, og kan være? Er du klar for å kjenne den store frihet?"

Kvinnen kaster et blikk på sine tilårskomne foreldre.

"Det er jeg."

"I så fall ..."

Min venn reiser seg og går bort til kvinnen. Legger hendene varsomt på de slanke skuldrene. Hun løfter forventningsfullt på haken. Plutselig blir hans berøring et grep, og han kaster kvinnen i min retning. Hun flyr baklengs og lander direkte i mine armer. Sammen faller vi om i sofaen, hun oppe på mitt fang.

Jeg kysser den hvite huden, kjenner duften fra friske nakkehår. Hendene mine vandrer opp, og jeg knar henne på de faste brystene.

Foreldrene hennes må høre lyden av en knirkende seng hele den natten. Så kan de være viss på at deres datter er i hendene på ekte krigere, og ekte menn. Morgenen etter raser vi derifra i kjøretøyet, vi tre. Velfødd. Væpnet. Og med all verdens mulighet for oss. Alt det vi ble nektet så lenge, når reglene gjaldt og man måtte late som.

"Nå skal vi drepe noen du ikke liker," sier min venn og dreier på rattet. "Hvem skal vi starte med først?"

Han kjenner meg godt, min venn. Man skulle nesten tro at han var meg, og at jeg sitter alene med kvinnen i bilen. I telefonboken finner vi adressen til en tilfeldig lege. Det blir Svanhild som begår det første drap.

0 Comments

Forbyttingen

8/14/2023

0 Comments

 
Jeg ankommer den skjulte kjellerinngangen til sykehuset i lett jogg, med en bag på skulderen. Kommer opp til siden av personen som står der, og peser anstrengt. Halvparten av det er skuespill, men jeg har jammen blitt andpusten på den korte turen.

"Unnskyld, jeg forsov meg visst. Kan du åpne døren for meg?"

Mannen betrakter meg et øyeblikk med et lurt smil. Han har en brun bart og ser trøndersk ut. Slike liker det når du bryter reglene, og de kan gjøre sin antakelse om hva du har gjort. Men jeg har slett ikke vært på flaska denne gangen.

"Hard dag, hva?" Nøkkelkortet sveiper og døren klikker opp.

Sammen går vi ned de tomme korridorene. Bagen svinger jeg frem og tilbake ved føttene.

"Så, hvilken avdeling jobber du på?"

"Jeg er bare innkallingsvikaren."

"Du vet hvor garderoben er?"

"Selvsagt."

Rett før vi ankommer garderobedøren, ser jeg hva jeg har vært på utsikt etter. Jeg unnskylder meg og låser meg inn på et toalett. Der inne skal jeg vente minst en time, til jeg kan være sikker på at alle har gått.

Klokken nærmer seg ni. For å fordrive tiden onanerer jeg tankefullt, så onanerer jeg tankeløst. Jeg er egentlig avhengig av å onanere døgnet rundt. Da tiden kommer for å tømme tasken, føler jeg ikke for å gjøre det i vasken. Istedet lander hvitskummende jostedalsbreer på gjenskinnet av speilet, som en slags livets istid i hurtig film. Et halvkvalt skrik må undertrykkes da jeg ser min egen visage neddynket i sædsprut. Homofili er sykt, narsissisme er sykt, og krenkelse av min person er sykt. Nå er jeg på symbolsk vis skyldig i alle tre av disse forbrytelsene. Jeg skjelver av skrekk da jeg forstår at jeg må stå til ansvar. Riktignok kun overfor meg selv.

Mer tid går idet jeg pusser av speilet. Først med våte papirer, så med tørre papirer. Endelig kan jeg smette ut og lukker døren forsiktig bak meg. Det er lett å finne garderoben, siden trønderfan allerede har vist meg vei. Som ventelig er ved begynnelsen av arbeidsdagen, er stedet helt tomt. Det er røde skap, en hel drøss med joggesko i en haug, og uniformer hengt på rekke og rad. Jeg prøver flere i min størrelse, til jeg endelig finner noen som er løse nok i skrittet til at jeg kan bevege meg lett, samtidig som de matcher i farge. Blå overdel, hvit underdel. Det bør kunne inngyte tillit. Sittende på benken trer jeg på flip-flopperter, og stapper uniformslommen full med tre notatark, holdt på plass av en penn. Et navneskilt hektes på: "Anders Kristensen" er min fiktive identitet for dagen. Jeg tar en titt i speilet. Nå må jeg være den grå mannen, den ingen legger merke til. Og om jeg legges merke til, må jeg være den sympatiske mannen, og den morsomme mannen. Litt som livet mitt, dette.

Da jeg faktisk jobbet på sykehjem og forsterkede avdelinger, hadde jeg alltid uniformslommene fulle av ark. Det er en gammel vane. Man skulle tro at jeg brukte dem til å notere viktige ting om pasientene etter morgenrapporten og slikt. Vel, det gjorde jeg også, men hovedsaklig pleide jeg jo å skrible ned filosofiske og litterære inspirasjoner, blitt til i møte med situasjoner og all denne lidelsen. Titt og ofte hendte det at jeg måtte stille meg til i et hjørne for å skrible intenst. Du kan si at lidelsen er meningsløs, og i og for seg er den jo det. Men disse menneskene gir verden en siste tjeneste før de forlater den, fordi de inspirerer meg. På det viset får lidelsen en hensikt. Hvilken hensikt er det? Den nye tid og det nye menneske. Et nytt paradigme og en tingenes forståelse. Jeg ser for meg en blond kjempe. Han løfter på en pikes stramme skjørt. Piken blir gravid. Krigere blir født. Jeg hører folkemengders entusiastiske brøl og rungende maskingeværsalver. Ser for meg fakler marsjerende gjennom natten. En tåre har kommet til øye. Vel, jeg kan ikke drømme meg helt bort. Nå er jeg bare Bea, jeg mener Anders. Tiden skal dog komme der mine profetier blir sanne. Tider skal henrulle og kroppene rulle, direkte ned en massegrav eller til en anarkiets skråning.


Fra den tomme korridoren tar jeg heisen opp til fødeavdelingen, hvis beliggenhet jeg kan lese av fra et skilt. Der oppe går jeg målrettet gjennom de lyse gangene. Ikke for hurtig, ikke for langsomt. Av og til nikker jeg til menneskene jeg passerer, hovedsaklig sykesøstre og en slags lege som ikke engang ser på meg, for så travel er hun. Idet jeg ser døren jeg skal inn, har jeg alt passert, og siden det er folk i nærheten, kan jeg ikke snu så brått. Så jeg må ta en ny runde, nikkende og smilende på min vei. Da først kan jeg ta meg inn til det avsondrede stedet hvor de nyfødte barna ligger. Det er et rundt venteværelse og en gang som tydeligvis fører til jordmødrenes område. I denne gangen er døren som fører til krybbene.

Dessverre er veien blokkert av en tjatrende kjerring som står og holder en samtale i gangen, med en person jeg ikke ser. De ler og jabber ivei. Så jeg venter, og venter. Ikke kan jeg sitte ned, for jeg er jo ikke en besøkende, og jeg kan heller ikke bli sett fra utsiden, eller gjøre et for stort nummer av å holde meg skjult. Det er noen nervepirrende minutter som går. Noen siste lattersalver og hilsener utveksles, så går sosialmenneskene hver sin vei. Jeg våger meg en titt ned gangen. Den er tom. Ikke for hurtig, men ikke langsomt. Med lange steg tar jeg meg inn til stedet der de nyfødte sover.

Hvor mange hvite krybber er det? Minst førti. Flesteparten er tomme. Nordmenn føder jo ikke barn mer. I begynnelsen tror jeg det ikke er noen spedbarn her og at jeg må gå med uforettet sak, men så ser jeg det. Tre rosa hoder plassert i enden av sovesalen, øynene skviset sammen. De nyfødte ser ut som rosiner eller oldinger. Heldigvis har de ikke feil hudfarge, for da tror jeg ikke jeg ville vært istand til å kontrollere meg selv. Jeg kommer nærmere, bøyer meg ned for å studere. Dette må gå fort. Det ene spedbarnet er for distinkt, med en karakteristisk hårtust og det som ser ut til å være absurd utviklede øyenbryn. De to andre ... ser ganske like ut. Jeg ser med mitt øye for detaljer ikke stort til forskjell. Gutter, konstaterer jeg ved å løfte på teppet. Det er perfekt.

Forsiktig, ganske så forsiktig, lirker jeg av de kodede armbåndene deres. For å være ærlig, er jeg redd for å brekke de tynne håndleddene deres med tommelen. Armbåndene festes tilbake på og strammes litt, bare i en forbyttet tilstand. Nå noe enda mer risikabelt. Jeg løfter det ene spedbarnet. Et lite grynt lyder, og bena sparker i protest. Varsomt senker jeg tassen ned i krybben til sin babybror. Denne løftes på sin side opp. Nå skjer det katastrofale,og jeg høster til min store vanvare, gråt. Ansiktet til spedbarnet fortrekker seg og lyden kommer sporadisk ut, men så tar den seg opp i rytme og volum.

"Hysj," sier jeg faderlig og kysser det lille hodet. "Hyysj."

Gråten stilner. Spedbarnet legges på plass der den andre lå. Varsomt trekker jeg teppene over dem og danderer kantene, ganske som det var. Så vender jeg om, og med hjertet i halsen begir jeg meg ut. Ute i gangen skjer det.

"Hvem er du for en?"

Jeg snur meg, langsomt nå. Det er den jabbende sykesøsteren. Under nød og under press er da jeg fungerer best. Da er det som en annen del av meg overtar, et slags urinstinkt som tillater meg å vite nøyaktig hva jeg bør gjøre.

"Åh, jeg er bare en budbringer. En budbringer fra gudene." Smilet mitt vokser langsomt, men det vokser, og vokser seg stort.

Kvinnen måper bare.

"Har du ikke hørt om Merkur? Det er han som overbringer beskjeder. Fra romersk mytologi, ikke sant." Smilet mitt er meget bredt nå. "Vel, jeg har nettopp overbrakt en beskjed."

Hun løfter hånden til ansiktet og ler. "Vel, da så. Jeg håper budskapet kom vel hjem."

"Det hittar alltid godt hem med meg, vet du."

Vi ler litt sammen. Før masken sprekker og jeg kollapser helt, later jeg som jeg plutselig får hastverk og går videre.

"Vent."

Jeg snur meg påny. Litt for fort, denne gangen.

"Du glemte denne."

Hun holder opp pennen, som på et eller annet vis må ha falt ut av brystlommen. Jeg går bort til sykepleieren. Plukker pennen langsomt ut av hånden og legger plasttuten på pannen.

"Takk," sier jeg, og later som jeg skriver over ansiktet hennes i bred løkkeskrift. Egentlig har jeg skrevet noe helt annet, men det vet ikke hun at jeg vet, med mindre hun kan kombinere kroppslig sensasjon over huden til bokstaver, og siden, ord.

"Du er virkelig en sjarmerende en," fniser hun. "Jeg håper du kommer opp med flere beskjeder."

"Du skal ikke se bort ifra at det skjer. Men nå må jeg virkelig gå."

Da dørene lukkes og jeg aner det lille dyppet under flip-floppertene, kjennes det ut som jeg tar heisen ned til underverdenen. I garderoben er det uheldigvis en ny mannsperson, som er der nede for å hente det som tydeligvis er en tidlig lønsj. Han ser forundret på at jeg skifter til sivil.

"Kortdag idag, sjø," sier jeg og blunker. "Jeg er ekstravakt og de hadde ikke stort bruk for meg likevel."

Vi snakker litt om fridager og hva man kan bruke fridagene til. Han er av det praktiske slaget, og snakker om å klippe plen og pusse opp huset. Jeg kan ikke falle tilbake til det, og gir heller uttrykk for mitt nerdete vesen med dataspill. Jeg kan ikke bli tatt i uoppriktighet nå. Mennesker som er sansebaserte er ikke istand til å forme ideer, men de er meget gode til å plukke opp uregelmessigheter i detalj. Med nikk og hils forlater jeg stedet.

Kommer de til å huske meg? En stund. Men de vil anta at jeg er en annen som jobber der, og i samtale feste det som blir sagt på andre konkrete personer de kjenner til. Litt uheldig er det at jeg har sagt at jeg er en ekstravakt, men ekstravakter kommer og går, og tidssammenhenger vil glemmes først av alt. Dessuten har ikke noe spesielt skjedd som personalet vet om. Snart vil alt dette være glemt, men konsekvensene vil vare en hel levetid, og mer.

Hvorfor gjør jeg dette? Det du må forstå er at jeg har flere grunner, ikke en. Av de mest overordnede grunner er at jeg er gift med kaos. Mitt indre er et kaotisk helvete, og derfor må jeg gjenskape kaos overalt der jeg går. Alt blir byttet om og forvridd, og nå lærer jeg andre om denne smertefulle tilstand. Men dette er bare grunner som springer fra det instinktuelle og følelsesmessige, og jeg er selvsagt langt dypere enn som så. Min gjerning er preget av en dyp rasjonalitet.

Barna som har blitt byttet om vil ad naturen havne i feil familie, i henhold til sin kroppslige og sjelelige disposisjon. Dette er jo sannheten om meg, noe som gir et gjenblikk til den instinktuelle tilstand jeg nå lager et speilbilde av. Barna kan, om de er avanserte, ende med å lide, og lide dypt. Utifra en slik lidelse vil tanken springe. Jeg har kan hende gitt fødselen til en ånd i dag. Til og med kan det hende at jeg har gitt fødsel til meg selv, for vi gjenskaper alltid oss selv, eller jeg har endog skapt det geni som skal forløse alt. På motsatt hold kan vi tenke oss at barna faktisk var som meg fra skjebnehold, og at deres egen familie var forutbestemt til å volde dem overlast. I så fall har jeg forløst en stor lidelse, og kan hende gitt opphav til en stor livsoverflod og en stor fruktbarhet. Med det vil jeg ha hevnet meg på mitt eget liv, ved å skape motsatt tilstand. En bedre utgave av meg selv, altså, eller en motsatt utgave av meg selv. Det er hva jeg har ønsket meg. Et siste alternativ gjenstår. Ett eller begge av barna og deres nå nye familie vil kanskje ikke merke noen forskjell. I så fall er det jo det samme, og ingen skade har skjedd. Proletarer er jo like like i sitt sjeleliv, som kineserne er i det ytre. Hvis det er arbeiderbarn jeg har rørt denne dag, er min gjerning likegyldig.

Alt i alt kan jeg ikke vite hva resultatet blir. Nå skal jeg fortelle deg noe underlig. Jeg er heller ikke interessert i å vite. Alt sammen er bortenfor min horisont og leveår, og i det siste har jeg akseptert min egen begrensning og dødelighet, ønsker den velkommen, til og med. Det eneste jeg er interessert i er å utøve, dag for dag og fra øyeblikk til øyeblikk, med den kraft jeg har, og den kraft jeg kan gi, uten verken å se meg frem eller tilbake. De gamle lidende på sykehjemmene skaper gjennom sin lidelse en filosofi uten å vite det, fordi de lider fremfor de øyne som er istand til å se. Jeg også, er bare et menneske, derfor spiller jeg den samme rolle, bare i en mer avansert drakt. Jeg utøver, spiller min rolle, og setter eksempelet, så kan andre lære, og hvis de ikke kan det, så må de lide, eller det er med proletaren likegyldig. Kanskje er det en stor skikkelse som ser meg, uten min viten, og hvis så gir jeg min hilsen, alt mens jeg faller i avgrunnen. Kanskje er det bare meg selv som ser. Da også, gir jeg min hilsen og sympati, i viten om at en gang kommer en annen til å være der, kanskje min sønn i form av et forbyttet guttebarn. Kraft gir tross alt opphav til kraft.

0 Comments

Min kjerne som kunstner

8/3/2023

0 Comments

 
Jeg kom til å tenke på hva min kjerne som kunstner kan være, akkurat nå? Hva min kunstneriske kjerne har vært blir for meget å gå inn på. Jeg tror det må dreie seg om estetiseringen av den menneskelige tilstand, og lidelse, som jo er en og samme ting. Samme ulla, tenker jeg vi sier. Du kan se for deg en fullstappet jumbojet som plutselig styrter ned i et hav av flammer. Det kommer til å være pene farger, og det vil være svært mange, ja utallige detaljer i hvordan kroppene ble kastet fra sine seter man kan spekulere i, og siden etterspore med forstørrelsesglass. Kanskje finner vi en nesten urørt dukke i det våte gresset? Og den dukken kan bare ha tilhørt et lite barn. Dette er av tingene man kan utlede seg til.

Det er jo helt sykt, sier du. Men kjære vene, Napoleon tenkte da det samme. Da han bivånet de endeløse rullende flammer over Moskva, tenkte han, og skrev han, for du kan ikke gjøre motsatt, at dette skuet som han hadde forårsaket var alldeles sublimt. Og det var det jo, enda så mange mennesker som var døde eller kom til å dø, dette som frossenpinner og sultofre og annet slags baluba som djevelen har i vente for oss. Først et stort bål, så evig kulde. Det er her kunstnen fører oss inn i filosofien. For vi registrer jo at det er lidelse, og vi registrerer jo at det er vakkert. Hva er vel drama annet enn en forsterkning, og hva er den store mann foruten sin tragedie? Da reises spørsmålet: Hvordan kan lidelse, og flammer, tragedie og svartsvidde dukker, være vakkert?

Jeg vet svaret. Det er fordi vår verden er fanget i dualitet. Du får nemlig ikke det ene, uten det andre. Du kan ikke spise uten avføring. Du kan ikke leve uten å dø. Du kan ikke elske foruten hat. Der det vakre er, kan du være sikker på at lidelsen lurer like ved. Og der lidelsen er, kan du være sikker på at der skapes den skjønne blomst. Som kunstner er jeg bare mer helhetlig. Som kunstner har jeg gått inn i kjernen, fordi jeg imellom alt dette også ble filosof. Ja, dette er min kjerne som kunstner, og siden kunsten er en refleksjon av sin opphavsmann, er det selvsagt min egentlige kjerne, alt i alt. Jeg ser det vakre i mennesker som brenner til døde, gripende til det siste etter jerngitrene som sperrer dem inne, til det forkullede lik velter tilbake i seg selv, for avgrunnen er vårt opphav og endepunkt. Jeg har allerede forklart deg hvorfor det ikke er helt sykt.

Men her vises min tilkortkommenhet. Eminem synger jo:

I'm the bad guy who makes fun of people that die
In plane crashes and laughs as long as it ain't happenin' to him


Noen ganger ler, jeg, selvsagt, men det er ikke latteren som er problemet, eller den stundvise  stille andakt. Det er tanken om at det ikke bør skje med meg, enda hvor mye jeg vet at jeg selv er fanget i dualiteteten. Der er jeg i teten, kan du si. Nei, jeg har den tilkortkommenhet av jeg vil ha skjønnheten uten sin mørke ledsager, slik visse andre vil ha lidelse uten noen skjønnhet eller sol i det hele tatt. Iallfall vil jeg det for meg selv, der jeg for andre godtar den forsterkning i anslag som behøves for et godt sprang. Og på grunn av alt dette raser jeg, og gråter jeg, fordi jeg greier ikke å godta den mørke ledsager for meg selv. Det er her en form for menneskelighet vises, men bare restene. Med det aksepterer jeg selvsagt ikke meg selv. Det er derfor min kjerne er utenpå hjertet. Det er derfor jeg gjør de tilfeldige takkebanene fra arr til former, og dampende blod til lys. I regnskogen kan man nemlig se lyset stå som søyler av gull mellom tykke stammer. Tenk da på at det egentlig er blod du ser. Det er hele verdens blod, der hvor livet er rikest og størst. Alt dette vil også jeg være. En regnskog av liv og lys. Og under minste bregne og slyngende liane, der hviler blodpølen.

0 Comments

Fragmenter av et tankeliv

8/3/2023

0 Comments

 
Sorterer ut mine gamle notater. Det er mye innhold i notatbøker, spredt over ulike tidsperioder. I det lengste forsøkte jeg å unngå post it lapper. Det vil si, jeg sørget for å inskribere dem digitalt. Men noen oppdaget jeg slengt inne i en plastfolder. Sørger for å inskribere dem nå, og deler dem her. Ved ettertanke har jeg en del andre notater på A4 ark liggende på gulvet, fra min siste digitale jobb. Jeg jobbet og skrev notater fra min pult, ikke sant. Får inskribere dem også, senere. Alle slike skrevne notater får en egen mappefolder i mitt digitale arkiv.

Disse post it lappene stammer nok fra år 2014, da jeg jobbet på Dragen med de åtte armene (indre kode) Det fremgår av innholdet med Leonardo Da Vinci nevnt i forbindelse med metafysikk, skjønt jeg ikke kan favne min egen tanke der, samt noen siste burst når det gjelder Akka, Bakka, Bonkarakka, som jeg fortsatt tillot meg å nære forhåpninger til. Jeg gikk jo på et kortvarig kunsttudium, og var dypt inne i min filosofiske periode. Like etter ble jeg kastet i svært alvorlig depresjon. Det er nok grunnen til at disse post its ikke ble inskribert.

Vil også si at min absolutte høyde som tenker nok var fra årene 2014-2017. Kanskje til og med frem til 2016 kun. Jeg har mistet det jeg hadde den gangen. Den gangen levde jeg i en intuitiv gudeverden, hvor jeg fikk nye innsikter og forståelse av sammenheng, uten engang å prøve. Kanskje kan dette bringes tilbake. Noe av det handler om å plassere seg i filosofien.

Notater på post it lapper

For meg betyr vold renhet og sannhet, for alt som utføres blir en del av virkeligheten. Det blir virkelig og riktig. Vil forgripe meg så min sannhet blir så stor at ingenting annet kan være - Utslette universet under min egen viljes kraft.

xxx Tegnet pil xxx Forutant - her er bokstavene svært utydelige xxx
Nietzsches metafysikk ---> Forutant(?) Leonardo Da Vinci (Dette har jeg fra min tid på kunststudiet i trondheim)

Jo enklere forståelsen, jo større blir overdrivelsen. Stor følelse og stort intellekt er det beste.

Det er min store sorg i livet at jeg aldri skal få utføre det jeg egentlig ønsker. Jeg har hatt så mange grunner oppigjennom livet, så det beste får (være) å overskride grunnene, (det) ville vært om det skjedde uten grunn. Den første som stiger inn døren på (svært utydelig, to eller tre bokstaver - Jeg kom frem til at bar var det mest sannsynlige, ellers ville det vært logisk at det stod ny, men de utydelige bokstavene tilsier ikke det. Bar høres riktig ut i kontekst) bar. Slå ham ned.

Han tok henne om halsen og klemte til, han trodde han kom til å klemme livet ut av henne der og da.

Vi har mistet denne supergrunnleggende virkelighet av syne. At livet består av kamp for begrensede ressurser. Så velg hvilket barn som skal sulte. Den ene får forrang fremfor den andre. Det er livets lov.

Shit. Reverter til originalen i henting av korn (Henting av korn var en kapitteldel i mine Irak-verker - Antakelig skrevet på et svært sent stadie)

Si farvel til utsendingene. Det er grunnen - han blir - av ymse årsaker.


__________________________________

Notater på ark (ukjent dato - antakelig rundt år 2014)

Flawsome

Den immanente utøvelsen av liv, brorkampscenen, er det motsatte av dødsvisshet og rasjonalisering, dermed vil det aldri bli møtt med forståelse
av rasjonalisten og avgrunnsteoretikeren.

Galskapen trekker seg inn i skyggene ---> Kamera legge filmer ut på kommuneside

Hånd på hofte hver side. Klemme sammen.

Det finnes ikke noe nettverk som kan erstatte hardt arbeid

___________________________________

Utitulert notatark fra filosofigruppe om tid - Ikke skrevet av meg

Platon - tiden er tidløs, den er bare et bevegelig bilde av uendeligheten

Aristoteles - tid er reel men avhengig av bevegelse og endring

St. Augustine - tiden sitter i bevisstheten, at fortiden og fremtiden er bare en illusjon

Newton - tiden er fast og universell uten ekstern påvirkning

Einstein - det er ingen universell tid eller universelt nå. Tiden avhenger av tid og sted, eller av hastighet og gravitasjon eller felles - akselerasjonen

eksperiment - atomklokke i et fly og en på bakken synkronisert rundt jorden og forskjell en millarddel av et sekund

jordens kjerne er effektivt 2,5 år yngre enn overflaten

men det er også en subjektiv oppfattelse av tid.

Einsteins eksempel på relativitet

Nyere tanker eller ideer antyder at tiden faktisk er fast og at fortiden finnes er passert og fremtiden finnes og består av nå øyeblikk og vi beveger oss gjennom disse at de ble delt ut ved universets tilblivelse som en kortstokk og kortenes rekkefølge er bestemt
_________________________________________________________________

Fant også noen ark med tegninger, symboler og filosofiske modeller, samt en del filosofiske betraktninger rundt disse. Inskriberer ikke dette her, da jeg vil ta vare på tegningene. Blir litt som Jungs røde bok, kan hende. Et alternativ er at jeg tar bilde av tegningene, som jeg implementerer i et word-document, eller tegner modellene pånytt i paint. Heller mot det første. Det er ikke voldsomt forseggjorte tegninger, bare slengt rotete ned på et ark, så hadde vært greit å bli kvitt papirene og få det hele digitalisert.

0 Comments

Portalen

7/18/2023

0 Comments

 
En bygd. Et bibliotek. Kvinnen bak skranken legger hodet undrende på skakke. "Kan jeg hjelpe deg med noe?"

En bygd. Et bibliotek. Media sluttet aldri å skrive om stedet.

En bygd. Et bibliotek. På veggen finnes avtrykk av små barnehender. Vendt i samme retning. Tilsammen danner hendene en spiral.

En bygd. Et bibliotek. Politimannen kaster opp i et hjørne. En annen politimann gråter som et lite barn. Han er jo ikke et barn, men voksen, snart for å bli til voks. Han kunne aldri bli del av spiralen.

En bygd. Et bibliotek. Hvordan kan noen ha samleie med knokler kjemisk renset for kjøtt?

En bygd. Et bibliotek. Hvis du ser nærmere på spiralen, forstår du at den ikke består av avtrykk, men virkelige hender. Nette, små og bleke henger de fastspikret. Fingrene spriker ivrig, de strekker seg mot noe.

En bygd. Et bibliotek. Det som er i senteret av spiralen kan ikke beskrives, men der er portalen til en annen verden. Dit inn trådde jeg, og da jeg kom ut, var jeg i besittelse av vinger.

En bygd. Et bibliotek. Politimennene så demonen. Den branngule, på sin side, betraktet dem.

En bygd. Et bibliotek. Noen roper til meg, og derfor er jeg taus. De slutter aldri å rope. Kjensgjerningen om at de skal ligge i stillhet er min tale. Derfor avholdes nå min demoniske litani, og jeg slutter aldri.

Den branngule gikk videre på sin vei. Stegene var ikke av denne verden, berørte bakken og de som lå der, som forandring og som ild.


Demonen, mitt sanne jeg, hadde endelig brakt det nye inn i verden. Mitt høyeste ønske, fortalte jeg i de stille timer, og han lyttet og steg ut.
0 Comments

Sveklinger og alfa-slaver

7/17/2023

 
Tanke: La oss si at Øyvind Eikrem, Eivind Berge eller Tore Tvedt skulle ha tilvirket et svært godt manus, enten en roman eller diktsamling de ønsket å få ut på norske forlag. La oss være ekstremt ærlige. Det ville aldri ha hendt. Om et forlag skulle forsøke å utgi noen av disse skikkelsene, ville det vært en selvmordserklæring. Forlaget hadde blitt boikottet inn i konkurs. Men la oss si at en kjent bankraner eller voldtektsmann skulle forsøke det samme, med et tilsvarende godt manuskript. Da ville utgivelse være mer plausibelt, så lenge de la seg flat, som det heter. Hvorfor det? Bankraneren og voldtektsmannen har bare vist seg å være en trussel mot enkeltpersoner, ikke det bestående. Disse dissenter-skikkelsene, derimot, truer både det rådende paradigme og hersker-klassen.

Den middeklasse som råder over norsk forlagsbransje har jo blitt opplært fra barnehagealder av til å fortie, neglisjere og drive bort alle former for dissens. Det er bare flinke gutter og flinke piker som skal belønnes. Samtidig har man gjort seg til tjener for hersker-klassen og dets interesser, og håper på å få tilslengt noen smuler fra de rikes bord. Middelklassen håper både på å forsvare sin relativt priviligerte (dog krympende) posisjon, og rykke opp i gradene. Disse menneskene er svært materialistiske og statusbevisste. Både åndelig verdi og materielle interesser sammenfaller med det til denne unisone mur mot det som utgjør ekte trusler mot det bestående. En høyrekonservativ som angivelig har gjort narr av innvandrere, en anti-feminist, samt en nazist som er stolt av det. Disse er heller ikke såpass stilt at de ville ha lagt seg flate, med mindre jeg virkelig skulle bli overrasket. Middelklassen blir som Devon Stack, aka Black pilled beskriver det. De blir alfa-slavene som vil tilegne seg en priviligert stilling, ved å forsvare sine herskere i ett og alt. Den svake vil gjerne identifisere seg med noen som er sterkere enn seg selv, i håp om at noe av denne styrken skal smitte av. I dette tilfelle har denne servile innstilling blitt hele middelklassen sin identitet. Rådende paradigme, rådende herskere. Det gjelder å klamre seg fast til disse, som apekatter fastklamret til noen svingende baller.

Jeg behøver ikke nødvendigvis ha noen sterk politisk slagside, selv om jeg har sterke verdier og meninger, og ikke klarer å holde munn. Men jeg har som sagt arkaiske gener, og står i diametralt opposisjon til middelklassen med hele mitt vesen. For meg gjelder det å rive ned de rådende verdier, og med det, de såkalte herskere. Jeg er også grunnleggende ukorrekt og foretrekker å si sannheten, en helt uhørt innstilling å ha i disse kretser. Det er ikke sånn at med et skjevt ord så er du automatisk ute. Nei, for da kan du bare legge deg flat, lik dine med-padder. Men med tusen skjeve ord så er du ute for godt, for da har disse tjenere korrekt identifisert deg som en trussel, noe som skjedde meg allerede i Tromsø, da man hadde hemmelige møter for å utestenge meg fra en skrivebu. På disse hemmelige møtene deltok det såkalte "menn." Med det står det til rimelighet at heller ikke jeg vil bli utgitt på noe norsk forlag. Jeg er ikke en treg konservativ som Eikrem, heller ikke en ensporet autist med ubehagelig stemme som Berge, eller en brølende fanatiker som Tvedt. Like fullt er jeg i samme båt. Det betyr ingenting hvor bra manus måtte være. Middelklassen bryr seg ikke om det, for de har ingen sannferdighet, integritet eller begrep om kunsten. Alt de har begrep om er korrekhet, og evnen til å ligge med rumpa løftet høyt nok til værs.

Saken er at jeg elsker det norske språk, samtidig som jeg hater nordmenn. Jeg skriver selvsagt best på norsk. Av den grunn greier jeg ikke gi slipp på mitt morsmål innen skrivingen. Alle verker vil bli av best kvalitet, dersom det gjøres på norsk. Men jeg kan aldri bli utgitt. Selv om jeg skulle forsøke å kamuflere meg, ville jeg før eller siden bli avslørt, og med det, utelukket. Min kongstanke, og kanskje ulykke, er at jeg vil fortsette å skrive både uformelle tekster og definerende tekster på mitt eget språk, og heller sikte på å oversette det som er aller viktigst. Det sier seg selv at ikke alt kan bli oversatt. Det krever ekstra lag med ressurser og energi jeg rett og slett ikke har. Jeg har knappest energien til å holde hodet over vannet slik det er nå. Disse oversatte, definerende verkene vil jeg søke å få utgitt på engelsk, enten via Amazon eller et eller annet forlag, antakelig et lite ett. Med det kan jeg ta ruten til norsk black metal. Denne musikken kunne aldri aksepteres i dette landet, før den hadde hatt suksess i utlandet. Se, der har vi statusorienteringen og materialismen på ny. Nordmenn er såpass onde at de bare forstår suksess. Noe annet vil de ikke forstå, og ville spytte på deg om du brakte det opp.

Tenk litt på det. Nordmenn unngår kontroverser til enhver pris, især kontroverser som betyr noe, som ikke handler om vold mot tilfeldige mennesker, men dype menneskelige sentimenter og ideer. Det betyr at i Norge kan man aldri ha en tanke, følelse eller mening av betydning. Gir man uttrykk for det, vil middelklassemobben med alle sine tjenere straks være der for å innhente deg. Det bestående væren skal de forsvare. Det nye vil de ikke ha. Mitt høyeste ønske er forøvrig å bringe noe helt nytt til jorden.

Hadde det vært opp til meg, ville til og med Anders Behring Breivik
fått utgitt, bare teksten var god. Fascister er jo som kjent de mest følsomme av mennesker, selv med et hardt ytre og kuler av stål. Da kanskje en utgivelse på et lite forlag. Ja, hadde det vært opp til meg, ville det bare vært små forlag, istedet for en 4-5 store, eid av 1-2 aktører. Da ville tanken om boikott vært meningsløs, fordi man alltids kunne legge ned og starte forlaget påny, kanskje til og med samme dagen. Monopol og eierskap på den ene siden, og den tjenende innstilling fra de svake på den andre, er det tyranni jeg vil til livs. Det er dette tyranniet som forhindrer meningers mot, kunsten og tanken i seg selv. Forbannet være middelklassen. Forbannet være storkapitalistene. Jeg lengter etter dagen jeg kan se deres undergang, samtidig som en bedre verden kan stige opp.

Fanget i dualisme

7/13/2023

 
Bildeglitcher her også. Gudene fraholder oss perfeksjon.

Motsetningens lov og dualisme råder alle steder. Jung hadde rett. Du kan ikke introdusere noe godt til verden, uten samtidig å introdusere et tilsvarende onde. En av de lave intuitive som hadde oversikt over dette prinsippet, var Charles Bukowski. Man kan forsåvidt være glad for at han unnslapp arbeidslivet, men bare såvidt. Arbeidsdøden er nok en mer treffende benevnelse, ved ettertanke.

På mange måter burde jeg aspirere til å bli som Bukowski, gitt hans posisjon som lav tenker og lav poet, hvordan hans suksess kom først ved sen middelalder, og selvsagt, hans posisjon som intuitiv. Sent i livet var han en dranker med en modell på armen også. Jeg ser bare et negativ her, den sene tid.

Dog, jeg vet bedre. Jeg er noe annet. En kraft som ikke har rørt seg siden antikken. Hva er denne kraften? Sånt kan aldri beskrives. Vi gjør bedre i å spørre oss, hvem representerte og ibodde denne kraften? Medlemmer av Bacchus-kulten, kan hende. Samt keiser Elagabalus. Selv det er ikke dekkende. I meg er en kraft som lengter etter å springe ut. Jeg ønsker å bringe noe helt nytt ned på jorden.

Vår verden er på mange måter ny, og et teknokratisk mareritt blitt. Da må vi som har tilgang til det guddommelige på tilsvarende måte oppgradere oss. Kommunistene hadde sin evolusjon, litt som insekter eller pest-bakterier, og står nå der som teknokratiske globalister. Den lave masse har ikke holdt tritt med utviklingen på 500 år, og er derfor lette ofre. De forstår ikke engang at noen kan tenkes å ønske dem vondt. Jeg vil ikke si at jeg skal gro englevinger. Men vinger skal jeg ha. Og et sverd.

Det er forsåvidt besnærende å tenke på at maleriet av middelaldermaleren Hieronymus Bosch viser mer dynamikk, symbolisme, tyngde og kraft enn noe som er tenkelig i disse dager. Vi har mistet mye. Bosch stod nært renessansen, den siste store tid, hvis vi ser bort fra blaffet vestlig sivilisasjon hadde i tiårene før og etter 1870. Etter det ødela flertallsmenneskene alt.

Gullbegeret fra helvete

7/10/2023

 
Med meg kommer alle innrømmelser på en gang. La bli sagt det som burde bli forstått. Jeg hater livet og alt dets innhold. Hvorfor? Det er denne gullpokalen, forstår du. Fordi jeg ikke kan få gullpokalen føler jeg meg evig bortvendt, og har på det grunnlag fortrengt meg selv. Nei, det er ikke helt sant. Behovet for gullpokalen kom først i militæret, da jeg satt der og lyttet til disse unge røster. Før det visste jeg ikke egentlig om gullpokalen, men hadde alt forspilt mitt liv. Likevel. Du deltar i et spill. De første gangene kampen går og spillet endelig kan avblåses, så får vinnerne en gullpokal. Men så, etter et visst antall kamper, er det ingen premie mer. Du kan spille så godt du bare kan, dominere og gjøre ting ingen andre har gjort. Men du får ikke gå på seierspallen og strekke gullpokalen i været. Det var hva mitt ønske utviklet seg til å bli, men ønsket var allerede basert på den sterke og inderlige følelsen av mindreverdighet. Jeg erkjenner og innrømmer dette, men hva hjelper det? Følelsen kom forut for og er sterkere enn tanken. Ingen mann kan da heller tenke seg ut av en rullestol. Loven om tiltrekning og til og med sinnelagsetikk er en evig løgn. Du må da forstå at det er resultatene som teller, og gullpokalen. Fra nå av er kampene sterile, iallfall uten denne høyeste form for premiering. Jeg innrømmer alt, men sakens kjerne ligger i følelsen. Saken er at jeg har ingen kjerne. Hvordan ble jeg nå så mangelfull? En gang kjente jeg en mann som i tillegg til meg hadde en del venner. Disse vennene kalte ham for en narsissist. Du river på alle hindre, mente de. Vedkommende sa ja, ja, ja, jeg er enig i og innrømmer alt. Hvis du møtte ham en uke etter, var han i det samme sporet, og du måtte forklare ham disse tingene påny. Alt hadde prellet av som vann på gåsa. Han ga meg et manuskript i hende. Jeg forklarte ham at visse ord kunne han ikke bruke, fordi de var anglisismer. Han var enig i også dette. Da en nyutgave av manuskriptet forelå, ble det klart at ingenting var blitt gjort. De samme ordene forekom like fullt og like faen. Er jeg en tilsvarende blankomat? I tankene er jeg ikke det, mener jeg å hevde, men i følelsen er jeg det til gangs. Du skjønner det, jeg vil egentlig ingenting, for hva er det nå jeg skal ville? Det å ville noe og utøve noe forekommer meg umulig, fordi det ikke er plass til det, og to andre følelser dominerer og har overtatt alt. Den ene går ut på å klemme sammen eller åpne en kvinnehals. Denne fantasien gjengår i ulik drakt, gjerne med kvinnene i ulik bekledning fra ulike tidsæraer. Jeg har levd før, fordi jeg leste mye en gang i tiden. Nå verken lever eller leser jeg mer. Den andre følelsen handler om å kravle tilbake til livmoren eller inn i min fars armer, kjenne svettelukten hans igjen. I denne opprinnelige tilstand, omgitt av bankende varme eller beskyttet, trodde jeg, av overveldende styrke, er alle ens behov møtt. Og i hevntilstanden der allting rives ned, vel det er barnets tantrum. Gi meg det jeg vil ha, eller møt endeløst raseri. Denne dikotomien finnes hos barn som river ned sitt legotårn. I sinnet er jeg altså en herre, og en stor en. I følelsen er og forblir jeg et barn. Jeg kunne ikke få trygghet, så jeg ville ha gullpokalen. Nå synes også dette fjernt. Men jeg kan ikke delta eller løpe ut på banen, fordi dette ble fortrengt. Jeg erkjenner det, innrømmer det, og det må du forstå. Å vite og forandre er ikke det samme. Å vite er bare å skape et øyeblikksbilde, innkapslet i en ramme, på samme måte som min følelse er evig frosset fast. Jeg er altså en halv-narsissist, for alle narsisisster jeg har møtt har ingen redelighet, og innrømmer ingenting. Tanker er per definisjon innkapslet, og min følelse er innkapslet i en forbannet infantil grunntilstand. Du kan ikke tenke deg ut av et fengsel, og derfor er jeg sperret inne i meg selv. Av den grunn hater jeg livet og alt dets innhold. Et liv i en celle, og hva er det som kan finnes der på det kalde steingulv? Et glass. Et fat. Steril overflate, skrubbet ren hver dag av mine indre betjenter. Du får ikke føle annet enn dette. Behovet for å klemme til rundt en kvinnehals, for så tilbringe evigheten med henne, eller i det minste, med hennes lik.

Hagens innhold

7/8/2023

 
I meg bor lyster, ideer og landskaper som er ulikt alt annet, men som aldri kommer ut. Det er stengt inne i mitt indre, fordi jeg har kraft til å søke innover, ikke utover. Hva skjer om jeg søker utover? Skulle jeg ikke da miste mitt indre? Det som isåfall skjer er at jeg snubler og faller meg bort, må våkne til marerittet av den nye dag. Jeg ser skoene til leende skikkelser på vei bort, erkjenner meg selv påny, med arr som er nye. Derfor sluttet jeg på et punkt å søkte utover. Da forlot jeg på et tidspunkt meg selv, skikkelsen som ligger der på asfalten. Det indre ble det eneste fortrøstningssted, men fordi jeg forlot alt annet, ser jeg nå veggene rakne. Enhver hage står på et jordsmonn og under en himmel, hvert et ruvende tre har hatt røtter og grønne blader. Nå har jeg blitt stor, og uthulet. Hvor jeg hater vintre og ulende vind. Hvor jeg hater det giftige jordsmonn og de urene bekkeleier. Jeg er sterkere enn noen annen mann, men mitt jordsmonn var særdeles giftig. Min himmel var galskap, så jeg får ikke vite hvor veien går når alltingen må stå på hodet. Vinglende verden, krengende liv, det er hva jeg kjenner og vet om. Det er også del av hagens innhold, de røde epler som jeg vil få ut. Ta en bit av mitt eple, vit at smaken er et gnistregn av sannheter, hvor hvert glimt er like gyldent og gyldig. Da vil sløret, allerede stjernespekket i min aura, løftes og falle ned, og verden vil stå deg klar. Lys er ikke lys, men toner. Tid er ikke tid, men fasetter av en frossen diamant. Skjønnhet kan bare være skjønnhet om det har blitt gitt særpreg. Visdom kan bare være visdom om det besitter styrke. Jeg åpner min munn, og ut skal strømme sommerfugler og en lyssøyle. Vingene virvler rundt i et voldsomt brus. Deres kraft skal berøre verden og siden slå, endeløst og grenseløst, så lenge vingene varer. Dette er bladene blitt til under treets kraft, og jeg lengter å strekke ut treets armer påny. Mangearmede kjempe! Rike frukt! Du gale, gale stjerne med farger ingen vil forstå.

Cormac McCarthy er død

6/14/2023

0 Comments

 
Det har kommet meg for øre at Cormac McCarthy har gått bort. www.document.no/2023/06/14/den-amerikanske-forfatteren-cormac-mccarthy-er-dod/
89 år er en anseelig alder, for noen.  Som de gamle grekere sa, du kan ikke regne en manns liv for å ha vært godt før han faktisk er død.  McCarthy fikk tid, og han fikk realisere seg og være på en åndenes høyde, en stund. Når det er sagt er livsens betingelse hard, for noen. Og selv om man som individ har levd godt, er det betenkelig å forlate og etterlate en verden hvor et knugende mørke overtar. Jo sterkere noen er, jo større er plikten. Jeg ville ikke vært fornøyd, var jeg ham.

Cormac McCarthy var av irsk herkomst. Det er interessant å tenke på hvordan irene har mestret både sang og språk, med eksempel i James Joyce og Luke Kelly. Dette fra sin vesle øy. En øy som ikke kan avvikles fort nok av globalistene. Jeg deler ikke agget mot Irland som visse har, la oss kalle dem "Brett" og "Stevens." Men det er nok sant som visse sier: Det er de tapende menn som lager sanger. Med det kan man undre om ikke vi germanere skal begynne å lage sanger snart? Best, selvsagt, er kombinasjonen av krig og sang. Da har man velbalansert Eros og Ares, som de gamle grekere.

For hver av disse størrelser som forlater denne verden, tenker jeg på mitt eget liv. Det finnes nemlig en annen type mann, den mann som ikke har fått noe. En sannhet er at jeg må lære å elske meg selv. Jeg er nemlig mer enn verdig kjærlighet og rike gaver i overflod. Måtte derfor denne gudekraft dryppe ned på meg, nå som kraftens forhenværende eier er borte.

0 Comments

Råd fra de vinnende

6/10/2023

0 Comments

 
Tittet på denne podcasten i går. Jarlen har det med å få profilerte skikkelser på sitt show. I dette tilfelle en slags kjent komiker innen Hollywood. Han er til og med "druide," hva enn den benevnelsen betyr i moderne tid. Men jeg likte hans forståelse av at alt er i vorden, reflektert i variasjonen på diktene man bruker. Noen linjer er korte, andre lange, og man bruker ulike deler ettersom man selv forandrer seg. Tilslutt vil diktet selv forandre seg. Denne dynamikken er ulik bibelen, der alt er satt i stein. Og selv om fyren er gammel, vil han hele tiden forandre seg og gjøre nye ting.

Det var vel også noen råd innen fortellerteknikk. Fikk ikke med meg alt, og får vel gjense, men det handler litt om å ta over sinnene til publikum. Selv har jeg en enkel og genial kunstforståelse, den til kontrast, for uten kan ikke mennesker ha meningsfulle opplevelser. Hvis man skaper opplevelsen av kulde, vil man samtidig skape behovet for forløsning og varme. Alt dette kan settes i en dramaturgisk kontekst (kondenserte følelser) der man skaper lag på lag med slike konflikt og kontrastlinjer, og ikke alle trenger å forløses samtidig, om i det hele tatt.

Med denne skikkelsen fulgte det en viss libtardisme, men det er vel uungåelig for å overleve i Hollywood. Også interessant er at fyren er lett autistisk som meg, og mener å ha sabotert seg selv i tiår etter tiår, fordi han ikke mestret enkle sosiale grep. Han pleide å se over sine samtalepartnere, hvilket fikk dem til å tro at han ville snakke med noen andre som var viktigere. En annen ting er at med mindre en avtale finner sted i umiddelbar fremtid, så gjelder den ikke. Løfter er tomme, der som andre steder.

Han har også et skrivekurs på midsommer. Burde nesten hive meg med der. Lære mer.

Den viktigste lærdommen var dog denne. Man er ikke hjelpesløs og kan styre fremtiden. De mest vellykkede mennesker tar mest mulig kontroll over sin skjebne. Det kalles å ha en kalender. Man bør sette deadlines og datoer for tingene man tenker å gjøre, gjerne  inkrimentelle steg. Ellers ender det gjerne med å bli druidisk drømmeri. Her har jeg mye å lære. Det er faktisk en av mine største svakheter. Implementerer lærdommen i disse dager.

I går, den første sommerdag, hadde jeg den første gode dag på så lenge jeg kan huske. Både høst, vinter og vår har vært preget av tung depresjon og tåke for meg. Nå, for første gang, kjente jeg meg faktisk optimistisk. Det kan ha med solen og været å gjøre. Antakelig burde jeg bodd i sydlige strøk, og hatt en prostituert som ga meg velvilje og avslag på prisen. Som en viss person sa, den nordiske rase når kun sitt potensiale i sydlige strøk. En annen logisk mulighet er at jeg har tatt opp noe som har gitt meg et slags dopamindrypp i hodet, uten at demonene har kommet tilbake. Det er interessant. Mitt håp er jo at mitt hode ikke skal være slik en ødemark, men gro ut visse reseptorer. Hjerneforandringene som kom med asperger og tinnitus kan vel stort sett ikke gjøres noe med. Har forøvrig stimulert vagus-nerven mye også. Følelsen gjør meg nesten så optimistisk at jeg kjennes ut som en normie. Kanskje er normies slike lufthoder fordi de går rundt perpetuelt optimistiske hele tiden? Så er det bare det at de flykter fra det minste snev av ubehag, lar heller verden og familien med brenne fremfor å konfronteres med en eneste ufordelaktighet.

0 Comments

Boligen

5/15/2023

0 Comments

 
I min bolig er veggene rillede. Gulvet likeså. Ofte sitter jeg og leser ved et bord hvor stearinglyset er tent. Jeg lukker min almanakk. Regner det der ute? Jeg går bort til det kjøttfulle forhenget for å skyve det åpent med begge hender. Stikker ansiktet ut for å konstantere. Det gjør visst det. Allting setter i bevegelse atter. Veggene fluktuerer vagt. Bord og stol gjør små hopp over gulvet.  I det fjerne lyder vage drønn. Her er alt som det skal være. Her er alltingen trygt. På et tidspunkt i alt dette sovner jeg til en betagende rytme.

Jeg kommer til meg selv på gulvet. Ingenting rører seg, alt står visst stille. Jeg går bort til forhenget og presser det fra hverandre. Setter ut foten og stiger ut. Med hendene bak ryggen spaserer jeg rundt i en stor hule. Kjempen sover. Her er intet å se, bare et sterilt landskap med stalkamitter, grått ut av hvelvingen gjennom årtuseners ensomhet. Med et sukk snur jeg og stiger inn i kjempens vagina igjen.

Men der inne får jeg ikke fred. Hva er det jeg merker? Lukter det ikke fra veggene, en vag, ubehagelig dunst? Jo! Jovisst! Rytmen har forøket seg til en hurtig marsj. Drønnene ljomer og jeg vil ut. Jeg setter avsted til forhenget og forsøker å presse meg forbi, kropp eller hode, det samme, men den kjøttfulle massen har snurpet seg sammen. I panikk løper jeg rundt i sirkler, i smertefull visshet om mitt fangenskap. Ferden tar i vanvare ende ved at jeg velter baklengs over bordet. Stearinlyset freser mot gulvet. Det lyder et brøl og ferden går enda hurtigere. Det er innesperret at jeg bringes fjernere fra enhver menneskelighet du kan forestille deg. Her, i ensomhetens bolig og ved forstandens ende. Drønnene bringer meg stadig fjernere, like til verdens ytterkant. Ugjendrivelig og uopprettelig, for den som har åpnet horisonter vil etterlate seg et hulrom. Det var jeg selv som gjorde det. Jeg mente meg forfulgt, kravlet inn og ble brakt vekk.

0 Comments

To observerte forfattere

1/4/2023

0 Comments

 
Livet på utsiden er hardt. Jeg har observert to forfattere som eksisterer på ytterkanten, langt utenfor noen forlagsbransje og aksept fra den kulturelle klasse, som er omtrent den eneste som forvalter aksept og ressurser på vegne av en døende litteratur. Hva jeg fant var interessant på flere nivåer. Dette på Minds, hvor de forsøkte å promotere seg. Betegnende nok husker jeg ikke navnene deres, og jeg orker ikke grave det frem. Hva er vitsen? Begge skal forbli forglemt av ettertiden, på samme vis som de var omhyllet av skygger i sin samtid. Gudene har det med å male vårt liv med bare en farge. For meg er det med vreden og lidenskapens farge rød. For dem, sort, evig sort, det være seg fra aske eller nag.

Den første var en religiøs figur som delte lange tekster av et nyhedensk verk. Der hadde han oppkastet seg selv som autoritet og skapt seg det som var intet mindre enn en slags norrøn bibel, med lange utlegninger om hver enkelt gud og deres egenskaper. Lengden på tekstene var imponerende, ved første øyenkast også det autorative språket. Inntil jeg oppdaget at han ikke egentlig visste hva han snakket om, både når det gjelder historiske kilder og noen indre filosofisk sammenheng. For eksempel mente han at gudinnen Frøya stod for fri vilje og at vi skulle ha ansvar for våre egne handlinger. Men de historiske kildene for Frøya er svært få, og de norrøne trodde overhodet ikke på noen fri vilje, men en bundet skjebne som ikke engang guder kan unnslippe. På mange vis er de tre møyer mektigere enn Odin, litt som Zeus var underlagt skjebnene. Det fremgikk ikke klart hvordan dette konseptet rundt fri vilje skulle eksistere sammen med noen skjebnevev.

Hvert kapittel pleide han å innlede med: "Nå, det er kjent at ..." eller "Nå, la oss ..." Jeg skjønte at dette var en slags autorativ teknikk, og at han ønsket å være en slags moderne Kahlil Gibran, en annen forfatter som stort sett skriver bare vås, et oppgulp av oppgulpet fra platonikere og dess like. Huff. Han hevdet også at han ingenlunde kunne si noe om noen andre guder tilhørende andre folkeslag, da han gjennom blodet bare hadde intuitiv kontakt med de norrøne guder. Jeg skjønte at dette bare var en måte å gjøre seg spesiell. Jeg spurte ham om hans opphav, og han ville ikke svare. Jeg gjettet meg til at han måtte være russer eller noe lignende.

Siden jeg hadde uttrykt interesse for hans tekster, og ganske ofte trykket "lik" på dem, ville han dele av sitt verk som helhet med meg. Saken var at man måtte hoppe gjennom hoops for å få tilgang på verket, skrive inn passord og slikt. Jeg skjønte ingenting av sånt moderne opplegg og ga opp, som jeg ofte gjør når det gjelder surr med dataen. Da fortsatte han å insistere, forsøkte å holde meg i hånden gjennom hele prosessen, inntil han skjønte at det ikke gikk og sendte meg hele sulamitten på epost, noe han burde ha gjort til å begynne med, da jeg hater detaljer. Jeg skjønte såpass at den langtekkelige prosessen var for at han skulle se hvor mange, eller egentlig, hvor få lesere han hadde. Litt senere måtte han ha innsett realitetene, og forsvant. Hans tilnærmelser mot meg representerte siste kraftanstrengelse. Som Brett Stevens skriver, innhold på internett som ikke får noen oppmerksomhet, tenderer å gå bort. Dette er nok spesielt sant for langtekkelig innhold, i et slags tilsynelatende paradoks, men egentlig ikke, det har en klar logisk sammenheng. Det er en bitterhet som vokser der fra skaperens side til de enorme investeringene som blir stående ubesvart, inntil skuffeselsen gjør at man får nok.

Den andre er såvidt meg bekjent her ennå. Dette er en slags libertinsk høyretypus som er fan av Marquis de Sade, og som blant annet har postet hvor uhyrlig det er at studenter i statene får ettergitt sine studielån, siden slike som ham, skattebetalerne, må bære kostnaden. I alle tilfeller, han pleide å legge ut kapitler skrevet med et lite oppsiktsvekkende språk om menn som pleide å slakte kvinner og barn i en eller annen bakgate, for så dra hjem med dampende kniv til sin elskerinne, og så ha sex. En ting var det dårlige språket, jeg greide ikke å sette fingeren på hva det var som var galt med tekstene hans, bare at det var noe som skurret fundamentalt. Så skjønte jeg det. Forfatteren Ken Jensen pleide å ha en sterk dikotomi mellom verdighet og uverdighet i sine ville tekster. Det var alltid en sterk grad av galskap og pateti i det som foregikk. En massemorder kunne gå med nettingstrømper hjemme, som eksempel, eller morderen ville lide under sterke vrangforestillinger. Denne forfatteren, derimot, manglet helt noen skygge, noen forbehold eller tvil i sine tekster. Det var bare en slags monoman, helstøpt utøvelse av det som egentlig er en ganske ekkel legning, hvor man drikker blodet til horer og unger. Tekstene fikk heller ikke særlig med oppmerksomhet. Han måtte omtrent kaste folk inn, og alt det andre han drev med, til og med memes, fikk mer seere og trykte "liker."

Det skal i tillegg nevnes at jeg misliker brautende og selvtilfredse menn sterkt, bare for å på forhånd gi et frempek til mitt kommende oppgjør med høyretypuser. Det at man er så brautende og skråsikker, som nå denne forfatteren var, peker mot denne helstøptheten og manglende spennvidden som ellers bare kan finnes innen motsetningen. Du er ikke hel før du har snudd deg på hodet. Dessuten pleier disse helstøpte typene å fornærme meg, gjennom antatte og forlengede slights som en følge av deres harserleringer med dette og hint. Denne forfatteren ble jeg lei av, og det er en stund siden jeg har sett noe av ham nå. Det skal sies at jeg slettet innholdet i min sadismekanal på Minds, utav lignende skuffelse over manglende oppmerksomhet.

Hva kan vi lære av dette? Det nytter ikke å oppkaste seg selv som autoritet, og svært få bryr seg om tilfeldige tekster, de være seg bra eller dårlige. Litteraturen er nå så gjennomignorert at ingen lenger registrerer seg kvaliteten på innholdet. Det blir litt som å sette seg på en togbane og spille Mozart. Man kunne like gjerne stått og dreid på en lirekasse for det folk bryr seg.

Dette betyr at om jeg skulle delt innhold fra mine sterkeste filosofiske tekster, ville jeg møtt tilsvarende respons. Man trenger alltid noen som kan fortelle at "Dette er bra." Derfor er det viktig og riktig at jeg nå skaper meg et nettverk og allianser med store jarler, som kan illegge verdi på andres vegne, så de kan vite hva de skal vie oppmerksomhet. Det er slik mennesker fungerer. De vil ikke gjøre vurderinger på egen hånd, men det andre verdsetter, verdsetter de. Så min fremferd blant gråhornshedningene og lignende miljøer, er definitivt veien å gå, skal man være en esoterisk tenker.

Hva det gjelder kunsten (og sadismen) må man lage noe som ikke kan benektes. Det blir som å forholde seg til en gal eller slem kvinne som man kanskje til og med misliker, men som man likevel ser seg nødt til å se under skjørtet til, når hun i vanvare svinger seg rundt.

Jeg skal gjøre begge deler. Skaffe autoriteter som taler på mine vegne for filosofien, og friste så mye med skjørtekanten at venn og fiende blir gale når det gjelder kunsten. Jeg har hatt anslag av begge deler. Menn har talt på mine vegne, det er sant, og jeg har hatt masse venstresveklinger til å være i tårer og gjøre politianmeldelser i øst og vest. Alt dette er lovende. Rød er min farge, som jeg sa, og blod tenderer å tiltrekke seg oppmerksomhet, som det heter seg hos hjelpetjenestene til helsesøstrene. Tenk da bare på hva sprutende jomfruhinneblod vil gjøre! Nettopp.

Stemmer i bass og baryton skal tale på mine vegne, og nysgjerrige ansikter skal oppsøke mine nesten gjennomsiktige slør helt på egen hånd. Det er da jeg har dem, og fellen klapper igjen. Resten er kaos endeløst og et verdenssyn som har blitt borte, erstattet av en forflatet ødemark hvor en eneste lolita i fillete skjørt danser.


0 Comments

Vis natten i springende fargedrakt

12/3/2022

0 Comments

 
Å leve uten hensikt, å danse uten grunn eller selv en grunn å stå på. Fri for frostrim, negerrytme, klagevers og beistets snøftende snusfornuft. Det er min tilværelse og du vet at farger er mitt leveblod. Tilfeldig var fellen og tilfellet åpenlyst ikke. Gudene tok ham og etterlot meg drikkende alt hans arvesølv. Verken tikkende årsak eller ljomende virkning. Uten forbannet fødsel eller velsignet ende. Det er Neros hedenske verden, for forfatningen var alltid til og kan derfor ikke tapes. Jeg er lys som er uskapt, vandrende farlig over vannene. Skjærer gjennom fjellene, kastes tilbake av alt tomrom. De farger vi ser og den umoral vi opplever er begge meget stimulerende. Farger er alltid umoralske. Lik en farge kan jeg ikke skjule meg. Følende farger. Farger som ser. Jeg viser deg alle farger. Det du ser er det jeg mangler. Løft meg min tryllestav. Inntil hvelvingen kullkastes og tiden snur skal jeg danse denne dansen. Spinner oss en hvirvel av slør som spraker i gnist og med stjerne.

Picture
Denne mannen døde da jeg ble født. Tilfeldig? Selvfølgelig ikke. Han ble født i Overhalla, svært nært stedet hvor jeg vokste opp: https://snl.no/Johs_Rian Milde himmel, nå ser jeg at hans yndlingsfarge var rød. Det er min yndlingsfarge også, helt fra barndommen av.

Der enkelte representerer vitenskapens døde tre, er vi religionens, kunstens og i mitt tilfelle, galskapens tre. Får tro gudene oppgraderte, men til en kostnad. Regningen etterlot de til meg.
0 Comments

Mot livsmumiene

5/21/2022

0 Comments

 
Dette er til de tankeløse livsmumiene, som ytrer følgende ord: "Kan ikke."
Men på et tidspunkt snek disse ordene seg inn hos meg, og satte sitt preg. For mange nederlag, ser du, kontinuerlige og smertefulle. I meg har det vokst en stor selvforakt. Men jeg skal legge det av meg, viske det ut, og begynne påny.

Jeg tror ikke riktig på den buddhistiske tanken om at alt er et resultat av ditt eget sinn. Riktignok påvirkes virkeligheten av observasjon, men verden har tross alt en iboende fysisk-materiell realitet. Det negative sentiment kan derfor meget vel sies å stamme fra negative realiteter. Igjen har man altså snudd det på hodet, fordi det er en rullestolbruker som fremfor alt sier at han ikke kan vinne løpekonkurransen.

Dette er nok relatert, dog en smule slavemoralsk.

Som diktet sier: Å bli forstått er å ødelegges.

0 Comments

Kanaliser din smerte

4/11/2022

0 Comments

 
Jeg kom til å tenke på Margit Sandemo og det jeg har lest om henne. Hun endte vissnokt voldtatt så ille at hun ble fysisk ødelagt av det. Men hun var fortsatt en kvinne, og som kvinner flest var hun opptatt av forhold, relasjoner og følelser og drit.

Det hun ikke fikk i den fysiske verden, eller som i det minste ble sterkt begrenset, kunne hun skape seg i et fiktivt univers, og så hun gjorde. Det er dette, tenker jeg, som kan rettferdiggjøre et liv, eller endog megen lidelse.

Jeg vil rett og slett gjøre som henne. Skape meg stabilitet nok til å produsere, produsere, produsere ... så får gudene felle sin dom senere. Det er ikke med det sagt at jeg engang er interessert i deres dom (Uten at jeg med det søker å fornærme gudene.)

0 Comments

Hvor går veien, tapre kriger?

3/28/2022

0 Comments

 
Man skal ikke undervurdere min fremdrift den senere tid. Jeg har oppnådd en grad av selvkontroll, og jeg kan stanse min angstfulle ruminering. Riktignok har jeg opplevd å stå på ustabil grunn, men det skjer nok alltid når et nytt grunnivå kalibreres. Jeg hadde en uheldig episode der jeg vredefullt slo meg selv i strupen, men ingen varig skade synes å ha skjedd. Og denne hendelsen gjorde at jeg atter kunne teste min evne til å stanse den ruminerende og negative spiral i helseangst. Det fikk meg også til å tenke videre.

Nå står nye oppgaver for tur. Jeg kunne gjort det jeg alltid gjør etter å ha kommet meg fra mørket, og det er å plukke opp delene som jeg mistet, forsøke å sette dem sammen så godt som jeg greier. Men det er på tide å tenke nytt. Denne gangen vil jeg heller gå direkte i mine viktigste oppgave, og heller ha alt det andre av skriving som sideprosjekter. De får være overskuddsfenomener, de gangene jeg har overskudd. Men jeg må arbeide med det som er viktig for meg, hvis ikke blir jeg ifølge Kafka, gal - En forfatter som ikke skriver oppsøker galskapen, ikke sant.

En annen ting er at jeg skal føre en slags journal eller dagbok over mine fortagender, men denne gangen gjør jeg det helt privat. Jeg må kommunisere med meg selv, også med de svært mørke tingene, for de har en hensikt. Dette gjør jeg i en helt lukket gruppe på Minds. Ingen vits i å gjøre det til sosialpornografi. Jeg forsøkte ruten med selveksponering. Nå lukker jeg denne ruten. Det er rett og slett noe jeg ikke behøver, og som følgelig bare kan stå i veien.

Alt annerledes, fordi alt forandrer seg, og dette er den nye tid. Jeg sitter her som senromer mens vesten går til grunne.

0 Comments

Siste mann stående

3/21/2022

0 Comments

 
Gjennom årenes løp har jeg kjent mange forfattere og kunstnere. Det slår meg når jeg ser på hjemmesidene og bloggene deres, at mange av dem er inaktive, og har vært det i mange år. De hadde sin periode med energi, så var det over, selv for de som sverget at de aldri ville la det skje. Jeg skal ikke nevne navn her, men Skrivebula, Vidar Bandersen, Tekstknullet kommer til tankene. En ting er at dette representerer en bloggverden som er død, men alternativet på Facebook er det reneste rølp og tilhører 100-IQ sjiktet, et sjikt som tar bort alt liv, og kunsten ...

Saken er at det som var i min gullalder aldri skal gjenkomme. Det vil nok alltids være noen gammelmenn som absolutt SKAL bli forfatter, for å sette krone på en begredelig karriere i media og dess ondskapsfulle like, samt en og annen forvirret scizotypal som skal lire av seg et eller annet vås ... Men perioden hvor en ung og ressurssterk person vier hele sitt liv til skriving, nei, det finnes ikke mer. Dette var noe av det disse skikkelsene representere for meg, og jeg var en av dem.

Det er et sitat av en romersk keiser jeg ikke finner (viser googles verdiløshet) Det var en av disse militante keiserne etter Nero, tror Tiberus, Trajan eller Vespesian, som sa noe som: "Av alle de fremadstormende unge menn jeg har sett, hvor er de nå?" Selv Shakespeare kunne ikke uttrykt det bedre.

Jeg tror det har en verdi å være siste mann stående. Ingen er høyere enn ham, sies det. Jeg har allerede gått til grunne for svært lenge siden. Det er den perfekte tid til å investere. Det eneste som gjenstår er å stå løpet ut. Først må jeg erobre meg selv, den høyeste dyd, så får vi se ...

Picture
0 Comments

Hva skal du kaste ned avgrunnen?

3/19/2022

0 Comments

 
Jeg har gjort en livsvurdering. Det er ingen annen måte å si det på. Jeg trodde ikke det begynte så tidlig, men i over et tiår har jeg oppgitt område på område og aldri tatt noe tilbake. Det har altså vært en lang retrett der jeg aldri greide å bygge noen ny frontlinje å holde. Forhold, jobb, forstand. Bildet er det samme alle steder. Tråden raknet og fortsatte å rakne. Sånn har det vært for mange menn som har gått til grunne, men man hører aldri om dem. Om nederlaget er et ensomt sted, er undergangen taus.
Picture
Min løsning har vært en splittelse i innsats, gjerne med fokus på det minst viktige først, i håp om å få noe gjort. Denne splittelsen er i seg selv en måte å drive selvsabotasje. Min virksomhet er kort fortalt delt i tre deler, men kast gjerne inn underdeler. Det er snakk om skjønnlitteratur, filosofi og podcasts. Kast gjerne inn dikt, ofte fremført som video.

Metoden er dårlig. Det blir enda dårligere når man mister drive og energi fullstendig, noe som har vært tilfelle i over ett halvt år. Her også er bildet komplisert. Første halvpart skyldes demoralisering fra gorillaer og tilbakeslag, andre halvpart skyldes demonutdriving. På grunn av dette er min produktive evne lik null. Jeg greier knappest å skrive en linje eller motivere meg nok til å støvsuge et rom. Alt står stille.

En av disse områdene må rett og slett fare. Kanskje kan jeg i en god tid balansere mellom skjønnlitteratur og filosofi, siden jeg er perceiver, men muntlige fremstillinger og videoredigeringer blir rett og slett for mye. Bordet fanger, og det er mye detaljarbeid i slike ting. Man må legge fokus på det man fokuserer på.

Livets lov dikterer at det finnes ingen garantier for noe av det man gjør, og min innsats har frem til nå ikke høstet noen meningsfull frukt. Men gamle skrifter understreker jo at man skal gjøre ting uten å tenke på enderesultat. Vi lever da også i en svært dårlig tid. Jeg må rett og slett avgjøre hva det er jeg skal kaste i avgrunnen. Det kommer til å være skrifter, ikke podcasts. Heller potensialet til varig verdi, fremfor ikke noe potensiale i det hele tatt. Som de gamle stoikerne sa, det er noe nobelt ved å stå ved roret, selv om skipet synker.

En annen tanke er at der venner og familie bruker høytider til å koble av, er dette tiden jeg trenger til å koble på. Merker jeg at jeg er i modus, bør jeg prioritere dette. Jeg skylder meg selv såpass, og nedetiden er for brutal.

Den lange retretten har gjort meg svak og desillusjonert, fordi jeg har ikke de tingene jeg trenger for å nære en hær eller et hjerte. Men jeg må altså gjøre dette offeret. Legge prioritet på de tingene jeg fortsatt kan gjøre, og som fortsatt kan ha en verdi. Så får gudene felle dom over den brudne terning når tiden kommer. Du får ikke meg til å si at det var rettferdig. Rettferd flyktet fra min fødsel av.


0 Comments

Et skifte av fokus

10/29/2021

0 Comments

 
Jeg har nyss fullført en ny seksjon av min serie "Reisen til gudeverdenen." For oversikts skyld, her er reisen så langt. Øverst er Elysion, nylig fullført, så har vi Vanaheim.
Uten at jeg søker å fornærme kunstens gudinner eller neglisjere deres gaver, som jeg er meget takknemlig for, blir jeg nødt til å skifte fokus. Et enkelt dikt tar det meg gjerne to døgn å ferdigstille fullstendig. Frøya-diktet holder rekorden. Det tok meg fire fulle døgn, samt ekstraarbeid for å få ferdig. Noen småfeil er det her og der, men det får være grenser hvor mye jeg kan øse inn i det. Jeg greier gjerne kun å fokusere på en ting av gangen, og undersøkende min track record har mye annet blitt nedprioritert, blant annet annen skriving. Jeg skal nok skrive ned dikt ettersom inspirasjonen kommer, men jeg er nødt til å ta en pause fra videofremstillingene.

Det hjelper ikke at jeg har fått nye problemer (les: Overfall) fra den Satans familien min, og at et monster-aktig bilde tegner seg. Det får være sin sak. Jeg kan ikke la meg trekkes ned av ulykken som er enkelte personer, selv om jeg ønsker å bli kvitt enkelte.

Det er sjokkerende å se den manglende responsen på disse diktene, selv om jeg forsøker å reklamere for dem på diskusjon.no og Minds. Facebook har jeg sluttet med, utav forakt og frykt for politianmeldelser fra normie-avskum. Freak forum vil jeg heller ikke være på. Det er stedet hvor kunstprosjekter kommer for å dø. Arbeidere er også en slags anti-tese for meg. Ja, selv med all min bitre livserfaring, kommer det fortsatt som et sjokk. Hva slags respons snakker jeg om? Vel, den er på tilnærmet null. Hver video vil gjennom sin levetid kanskje få 20 views og 2 likes, og da er jeg optimistisk. Jeg har endt med å bli Norges mest gjennomignorerte person.

Dette skyldes ikke ene og alene mine kvaliteter. Kulturen er i sannhet død i dette landet. Annet kan man ikke vente der 93% av den voksne befolkningen på frivillig basis har tatt giftsprøyten for å tekkes sinnssyke, ondsinnede teknokrater og globalister. Jeg hater narsissister og sosiopater (en narsissist som i tillegg er arbitrært voldelig) det er sant, men jeg hater også det gjengse menneske, et oversosialisert og ideologisk flokkdyr som har blitt opplært fra barnehagealder av til å oppfatte og forfølge enhver form for dissens, tenkning eller kunst overhodet. Jeg gjorde blant annet det feilgrep å ta kontakt med redaksjonen til Natt & Dag for prosjektene mine, uten å tenke på at disse menneskene er universitetsutdannede aktivister som bare vil ha kjennetegnet på korrekthet, altså det motsatte av kunst. Saken er: De er alle sånn. Hvert eneste 25-årige jentebarn og såkalte menn er nå ideologisk fjernstyrt. Jeg gjorde noen undersøkelser og kom over denne begredelige listen over de som jobber for kulturavisen Subjekt. Og hvordan kan de ha så mange ansatte for det meningsløse og innholdsløse vrøvlet de driver med? Gjennom statsstøtte, selvfølgelig.

Picture
Man kan se på selve fysiognomien til denne ansamlingen med sveklinger at de er venstretypuser, alle som en, proppfulle av politisk korrekthet og oversosialisert feighet. Alle former for kunst, blod, liv, lyst, vilje eller intellekt vil de flykte fra så snart de aner fliken av det. Etterpå skal de vel sende inn politianmeldelse. Og her er greia. Alle i dette landet er sånn. Bare unntaksvis treffer du et verdig menneske. Vi lever i en ekstrem forfallstid, og kulturen er i sannhet død. Jeg får lyst til å skyte opp en redaksjon bare ved synet av dem (Dette er hyperbol, idioter).

Min øvrige skriving er tilsvarende neglisjert, det er sant, men jeg har hatt denne tanken om å skape noe av varig verdi, forbi denne elendige tidsalderen. Det har enkelte deler av skrivingen min muligheten til å bli. Med diktene mine ... vel, jeg er verken Goethe eller Gud, likevel har de noe ved seg. Men diktene mine kan bare nå så langt, de er på et nivå, og det er det hele. Fremføringene blir en kurositet, et sideprosjekt.

Så nå må jeg fokusere. Forbi sosiopatene i den elendige familien min, forbi all ødeleggelsen i denne døende tiden, og forbi alle distraksjoner, der fremføringer som aldri får "time of day" er inkludert. Jeg må legge vekt på mine hovedoppgaver. Jeg legger dette fra meg, og konfronterer nå visse andre ting. Tjene litt penger, kanskje, så kunst, virkelig kunst. Vel, jeg greier gjerne fokusere bare på en ting ad gangen.

0 Comments

Hva faen?

6/29/2021

0 Comments

 
Hvem er det som har skrevet boken min?
Men det er sant. Denne avart, egentlig hovedart av kunst kommer alltid til å eksistere og gjenfortelles gang på gang i ulik drakt. Det forsterkede ønske om å oppfylle sine to hovedfunksjoner og overvinne og pule alt sammen. Livet handler tross alt bare om vold og sex i sin kjerne.

Denne var forsåvidt også morsom. Vel, vi ler når smerten blir for stor.

0 Comments

Det som skal til

4/27/2021

0 Comments

 
På mine lange vandringer gjennom nettet kom jeg over denne tråden: https://boards.4channel.org/adv/thread/24027527

Erfaringsmessig vet jeg at slike ting forsvinner med tiden, selv det som er arkivert. Derfor tillot meg å klippe ut et utdrag av de mest relevante svarene.

How utterly unrealistic is it for me to want to be an author? Anonymous 04/25/21(Sun)19:17:46 

I just want to fucking write books for a living, but I need it to be my primary source of income

Do I have any chance in hell, in the 20's, of having a good income from being a professional writer or should I just join the slave caravan and go to college? ( If I have to get a " normal " path, what's a job or education that would give me the fee time to write and eventually escape it?"


>>24027527 (OP)
Do you want financial security or the possibility of success

>>24027527 (OP)
Yes it's possible. I have for some reason a large number of writer friends and there is possibility more than ever of making a living off of it these days thanks to self-publishing.

The catch is they work insanely hard and have and could handle a normal "hard" job, school etc. The ones who wanted an easy way to lazily make money doing something they love wipe out.

>>24027527 (OP)
Have you written a lot?
I would simply say keep writing. Too many people say stuff like "I want to be a writer, I want to be an artist".
Sure you do, but it's not like you become the artist first, then start creating, it is the other way around.

So, what have you produced lately and have you had people review it?

>>24027527 (OP)
Close to none. Most writers don't even make minimum wage and that's when counting the ones who managed to get an agent; which is already a tiny minority. Aside of that, going into any art (or sports)related field with money as a relevant factor is silly.
>>24027575
Most self-published writers make less than 100 bucks, and generally spend most of the time either shitting out novels every half a year or shilling for themselves with another platform.
>>24027726
How old are you and for how long are you writing? There is a steep learning curve but after finishing a novel, you'd get a decent feel for it and will likely have an easier time with future projects.

>>24027527 (OP)
I'm a published author and I make a good living writing. My advice is to write what you love and stick to that. Your passion will come through in your writing and people will love your stories.

When I started writing I did bullshit jobs like writing articles, sales copies, etc. It was okay because it was easy, but I had no passion for my work. Then I started writing short little how-to books and selling them. That did pretty well but I didn't care about any of the topics I was writing about so it still felt like work.

Throughout all the bullshit writing I did just to make a living I continued writing what I loved and grew a large following. I never even thought of trying to make a living with these stories because I thought of them as my side projects. You know, something I did just for fun (FYI I was writing erotic romance fiction). I was pumping out tons of stories including furry stories, fan fiction, and original fiction with my own characters. Basically porn with plot. I did right some shameless smut too, but I preferred writing about the developing relationships between the characters rather than just writing outright porn. I started a Patreon and started selling my books for $1-$3. I also did commissions, but I refused to do a commission that I didn't like.

I now make a comfortable living writing what I love. I keep the fact that I write erotic romance fiction secret from everyone IRL, including my wife. She thinks that I have a "low libido" but I just masturbate a lot to my own stuff. Frankly I love romance fiction so much that I'd be okay never having sex again. I really have to restrain myself when I'm writing because all I want to do is whip it out and relieve myself but I have to save something for the wifey LOL. I love her more than life itself, but to be honest I like the IDEA of sex a lot more than having sex.

>>24027794
As an author I prefer to dedicate a certain number of hours a day to writing instead of trying to write X number of words. Sometimes you can write like a madman and the ideas just keep flowing while other days writing each word is like pulling teeth. When I get into the zone I can sit down for 12+ hours and write 50,000+ words. One time I actually sat in one place for 39 hours and wrote like a madman. I didn't eat or sleep, only getting up every now and then to piss. I got almost 200,000 words written. I'll tell you though, it took me like 6 months to edit it. In the end I had lost my passion for it so that's why it took me so long to edit it. I only sold 4,000 copies of it too so when all was said and done I made about $12,000 over the next 6 years. In comparison I've written books that were less than 10,000 words that I barely put any effort into that have made 3x that.

>>24031730
>How do you monetize fiction writing? I need to understand beyond "self-publishing".

1. Write story
2. Get a Patreon
3. Publish story online for free making sure to point out your Patreon
4. People read your story and follow you
5. Do steps 1-4 a bunch of times
6. After you have a good following and hopefully a few Patreon subscribers, start selling your books through self publishing (SmashWords, Lulu, Amazon, etc.)
7. Promote the fact that you sell copies of your book along with the fact that you have a Patreon
8. Engage with your followers, show your appreciation, etc.

Optional: If you want you can just publish previews of your stories for free with a link to the full version at the end so that people who liked your story enough to read that far will be likely to purchase it.

It's much easier to make money selling non-fiction. If you want to sell fiction you've got to be GOOD. You also have to write all the fucking time to keep up your momentum. If you think you're just going to write one book and live off it for life, the chances of that are like one in a million. You have to keep writing.

>>24027527 (OP)
Imma be honest.
My friend works as a pro writer. All of her income comes from the books she sells on Amazon.
The issue is the books that sell enough to keep her income high enough are trashy erotica novels, especially featuring vampires etc.
Her "good" book get nearly no income, on the other hand.
So yes, it's possible, but it'll most likely be like this.

>>24032085
>The issue is the books that sell enough to keep her income high enough are trashy erotica novels, especially featuring vampires etc.
>Her "good" book get nearly no income, on the other hand.
The reason for this is people have art overload nowadays. It's the same thing with drawn art. When you can go to Google or Deviantart and find 10,000+ images of what you're looking for, why would you pay for a commission of it? Thankfully our society still has a rather Victorian attitude about sex so that market isn't completely saturated yet, but it will be eventually.

When it comes to clean entertainment (which includes "good" fiction books), most people turn to movies nowadays. The small sliver of the population that still reads doesn't read very often so the chances of them finding your book and buying it are slim. You've got way too much supply and too little demand.

Most people read an average of less than 1 fiction book per year. I'm an author and I read tons of stories, but I buy very few of them. Most of the fiction I read is amateur fiction that's available for free online. In fact, I don't think I read even one physical or non self-published book in all of 2020. Of course, I have rather niche interests so you won't find the stories I like to read in Barnes and Noble.

***SLUTT***

Så det vi kan ta fra dette, er at etterspørselen er liten og forfatterne er mange. Det har aldri vært lettere å publisere enn nå, samtidig som færre leser bøker. De fleste mennesker leser mindre enn en bok i året, og det levende bilde har overtatt som den hovedsaklige kulturtraktør.

Derfor tjener de fleste forfattere svært, svært lite.

Det hjelper å rendyrke seg, og skrive nisjer og porno. Men selv her vil oversatureringen tilslutt slå inn.

En av mine styrker er at jeg er temmelig unik på flere felter. Lenge forsøkte jeg å samle all min innsats på samme sted, med min egen karisma som fellesnevner. Enten kommer seere/lesere på grunn av din person, eller de kommer for materialet ditt. Jeg bør nok fokusere på det siste, og rendyrke det unike.

Bare et fjols er ute av stand til å tenke dynamisk i disse dager. Den gamle tiden er forbi for lenge, lenge siden.


0 Comments
<<Previous

    Author

    Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås

    Categories

    All
    Ares
    Eros
    Filosofi
    Generelt
    Litteratur
    Musikk
    Parodi
    Podcast
    Praktikk

    Archives

    November 2023
    October 2023
    September 2023
    August 2023
    July 2023
    June 2023
    May 2023
    April 2023
    March 2023
    February 2023
    January 2023
    December 2022
    November 2022
    October 2022
    September 2022
    August 2022
    July 2022
    June 2022
    May 2022
    April 2022
    March 2022
    February 2022
    January 2022
    December 2021
    November 2021
    October 2021
    September 2021
    August 2021
    July 2021
    June 2021
    May 2021
    April 2021
    March 2021
    February 2021
    January 2021
    December 2020
    November 2020
    October 2020
    September 2020
    August 2020
    July 2020
    June 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    February 2020
    November 2019
    July 2019
    April 2019
    December 2018
    October 2018
    September 2018
    July 2018
    May 2018
    March 2018
    February 2018
    September 2017
    August 2017

    RSS Feed

Powered by Create your own unique website with customizable templates.