Livet på utsiden er hardt. Jeg har observert to forfattere som eksisterer på ytterkanten, langt utenfor noen forlagsbransje og aksept fra den kulturelle klasse, som er omtrent den eneste som forvalter aksept og ressurser på vegne av en døende litteratur. Hva jeg fant var interessant på flere nivåer. Dette på Minds, hvor de forsøkte å promotere seg. Betegnende nok husker jeg ikke navnene deres, og jeg orker ikke grave det frem. Hva er vitsen? Begge skal forbli forglemt av ettertiden, på samme vis som de var omhyllet av skygger i sin samtid. Gudene har det med å male vårt liv med bare en farge. For meg er det med vreden og lidenskapens farge rød. For dem, sort, evig sort, det være seg fra aske eller nag.
Den første var en religiøs figur som delte lange tekster av et nyhedensk verk. Der hadde han oppkastet seg selv som autoritet og skapt seg det som var intet mindre enn en slags norrøn bibel, med lange utlegninger om hver enkelt gud og deres egenskaper. Lengden på tekstene var imponerende, ved første øyenkast også det autorative språket. Inntil jeg oppdaget at han ikke egentlig visste hva han snakket om, både når det gjelder historiske kilder og noen indre filosofisk sammenheng. For eksempel mente han at gudinnen Frøya stod for fri vilje og at vi skulle ha ansvar for våre egne handlinger. Men de historiske kildene for Frøya er svært få, og de norrøne trodde overhodet ikke på noen fri vilje, men en bundet skjebne som ikke engang guder kan unnslippe. På mange vis er de tre møyer mektigere enn Odin, litt som Zeus var underlagt skjebnene. Det fremgikk ikke klart hvordan dette konseptet rundt fri vilje skulle eksistere sammen med noen skjebnevev.
Hvert kapittel pleide han å innlede med: "Nå, det er kjent at ..." eller "Nå, la oss ..." Jeg skjønte at dette var en slags autorativ teknikk, og at han ønsket å være en slags moderne Kahlil Gibran, en annen forfatter som stort sett skriver bare vås, et oppgulp av oppgulpet fra platonikere og dess like. Huff. Han hevdet også at han ingenlunde kunne si noe om noen andre guder tilhørende andre folkeslag, da han gjennom blodet bare hadde intuitiv kontakt med de norrøne guder. Jeg skjønte at dette bare var en måte å gjøre seg spesiell. Jeg spurte ham om hans opphav, og han ville ikke svare. Jeg gjettet meg til at han måtte være russer eller noe lignende.
Siden jeg hadde uttrykt interesse for hans tekster, og ganske ofte trykket "lik" på dem, ville han dele av sitt verk som helhet med meg. Saken var at man måtte hoppe gjennom hoops for å få tilgang på verket, skrive inn passord og slikt. Jeg skjønte ingenting av sånt moderne opplegg og ga opp, som jeg ofte gjør når det gjelder surr med dataen. Da fortsatte han å insistere, forsøkte å holde meg i hånden gjennom hele prosessen, inntil han skjønte at det ikke gikk og sendte meg hele sulamitten på epost, noe han burde ha gjort til å begynne med, da jeg hater detaljer. Jeg skjønte såpass at den langtekkelige prosessen var for at han skulle se hvor mange, eller egentlig, hvor få lesere han hadde. Litt senere måtte han ha innsett realitetene, og forsvant. Hans tilnærmelser mot meg representerte siste kraftanstrengelse. Som Brett Stevens skriver, innhold på internett som ikke får noen oppmerksomhet, tenderer å gå bort. Dette er nok spesielt sant for langtekkelig innhold, i et slags tilsynelatende paradoks, men egentlig ikke, det har en klar logisk sammenheng. Det er en bitterhet som vokser der fra skaperens side til de enorme investeringene som blir stående ubesvart, inntil skuffeselsen gjør at man får nok.
Den andre er såvidt meg bekjent her ennå. Dette er en slags libertinsk høyretypus som er fan av Marquis de Sade, og som blant annet har postet hvor uhyrlig det er at studenter i statene får ettergitt sine studielån, siden slike som ham, skattebetalerne, må bære kostnaden. I alle tilfeller, han pleide å legge ut kapitler skrevet med et lite oppsiktsvekkende språk om menn som pleide å slakte kvinner og barn i en eller annen bakgate, for så dra hjem med dampende kniv til sin elskerinne, og så ha sex. En ting var det dårlige språket, jeg greide ikke å sette fingeren på hva det var som var galt med tekstene hans, bare at det var noe som skurret fundamentalt. Så skjønte jeg det. Forfatteren Ken Jensen pleide å ha en sterk dikotomi mellom verdighet og uverdighet i sine ville tekster. Det var alltid en sterk grad av galskap og pateti i det som foregikk. En massemorder kunne gå med nettingstrømper hjemme, som eksempel, eller morderen ville lide under sterke vrangforestillinger. Denne forfatteren, derimot, manglet helt noen skygge, noen forbehold eller tvil i sine tekster. Det var bare en slags monoman, helstøpt utøvelse av det som egentlig er en ganske ekkel legning, hvor man drikker blodet til horer og unger. Tekstene fikk heller ikke særlig med oppmerksomhet. Han måtte omtrent kaste folk inn, og alt det andre han drev med, til og med memes, fikk mer seere og trykte "liker."
Det skal i tillegg nevnes at jeg misliker brautende og selvtilfredse menn sterkt, bare for å på forhånd gi et frempek til mitt kommende oppgjør med høyretypuser. Det at man er så brautende og skråsikker, som nå denne forfatteren var, peker mot denne helstøptheten og manglende spennvidden som ellers bare kan finnes innen motsetningen. Du er ikke hel før du har snudd deg på hodet. Dessuten pleier disse helstøpte typene å fornærme meg, gjennom antatte og forlengede slights som en følge av deres harserleringer med dette og hint. Denne forfatteren ble jeg lei av, og det er en stund siden jeg har sett noe av ham nå. Det skal sies at jeg slettet innholdet i min sadismekanal på Minds, utav lignende skuffelse over manglende oppmerksomhet.
Hva kan vi lære av dette? Det nytter ikke å oppkaste seg selv som autoritet, og svært få bryr seg om tilfeldige tekster, de være seg bra eller dårlige. Litteraturen er nå så gjennomignorert at ingen lenger registrerer seg kvaliteten på innholdet. Det blir litt som å sette seg på en togbane og spille Mozart. Man kunne like gjerne stått og dreid på en lirekasse for det folk bryr seg.
Dette betyr at om jeg skulle delt innhold fra mine sterkeste filosofiske tekster, ville jeg møtt tilsvarende respons. Man trenger alltid noen som kan fortelle at "Dette er bra." Derfor er det viktig og riktig at jeg nå skaper meg et nettverk og allianser med store jarler, som kan illegge verdi på andres vegne, så de kan vite hva de skal vie oppmerksomhet. Det er slik mennesker fungerer. De vil ikke gjøre vurderinger på egen hånd, men det andre verdsetter, verdsetter de. Så min fremferd blant gråhornshedningene og lignende miljøer, er definitivt veien å gå, skal man være en esoterisk tenker.
Hva det gjelder kunsten (og sadismen) må man lage noe som ikke kan benektes. Det blir som å forholde seg til en gal eller slem kvinne som man kanskje til og med misliker, men som man likevel ser seg nødt til å se under skjørtet til, når hun i vanvare svinger seg rundt.
Jeg skal gjøre begge deler. Skaffe autoriteter som taler på mine vegne for filosofien, og friste så mye med skjørtekanten at venn og fiende blir gale når det gjelder kunsten. Jeg har hatt anslag av begge deler. Menn har talt på mine vegne, det er sant, og jeg har hatt masse venstresveklinger til å være i tårer og gjøre politianmeldelser i øst og vest. Alt dette er lovende. Rød er min farge, som jeg sa, og blod tenderer å tiltrekke seg oppmerksomhet, som det heter seg hos hjelpetjenestene til helsesøstrene. Tenk da bare på hva sprutende jomfruhinneblod vil gjøre! Nettopp.
Stemmer i bass og baryton skal tale på mine vegne, og nysgjerrige ansikter skal oppsøke mine nesten gjennomsiktige slør helt på egen hånd. Det er da jeg har dem, og fellen klapper igjen. Resten er kaos endeløst og et verdenssyn som har blitt borte, erstattet av en forflatet ødemark hvor en eneste lolita i fillete skjørt danser.
Den første var en religiøs figur som delte lange tekster av et nyhedensk verk. Der hadde han oppkastet seg selv som autoritet og skapt seg det som var intet mindre enn en slags norrøn bibel, med lange utlegninger om hver enkelt gud og deres egenskaper. Lengden på tekstene var imponerende, ved første øyenkast også det autorative språket. Inntil jeg oppdaget at han ikke egentlig visste hva han snakket om, både når det gjelder historiske kilder og noen indre filosofisk sammenheng. For eksempel mente han at gudinnen Frøya stod for fri vilje og at vi skulle ha ansvar for våre egne handlinger. Men de historiske kildene for Frøya er svært få, og de norrøne trodde overhodet ikke på noen fri vilje, men en bundet skjebne som ikke engang guder kan unnslippe. På mange vis er de tre møyer mektigere enn Odin, litt som Zeus var underlagt skjebnene. Det fremgikk ikke klart hvordan dette konseptet rundt fri vilje skulle eksistere sammen med noen skjebnevev.
Hvert kapittel pleide han å innlede med: "Nå, det er kjent at ..." eller "Nå, la oss ..." Jeg skjønte at dette var en slags autorativ teknikk, og at han ønsket å være en slags moderne Kahlil Gibran, en annen forfatter som stort sett skriver bare vås, et oppgulp av oppgulpet fra platonikere og dess like. Huff. Han hevdet også at han ingenlunde kunne si noe om noen andre guder tilhørende andre folkeslag, da han gjennom blodet bare hadde intuitiv kontakt med de norrøne guder. Jeg skjønte at dette bare var en måte å gjøre seg spesiell. Jeg spurte ham om hans opphav, og han ville ikke svare. Jeg gjettet meg til at han måtte være russer eller noe lignende.
Siden jeg hadde uttrykt interesse for hans tekster, og ganske ofte trykket "lik" på dem, ville han dele av sitt verk som helhet med meg. Saken var at man måtte hoppe gjennom hoops for å få tilgang på verket, skrive inn passord og slikt. Jeg skjønte ingenting av sånt moderne opplegg og ga opp, som jeg ofte gjør når det gjelder surr med dataen. Da fortsatte han å insistere, forsøkte å holde meg i hånden gjennom hele prosessen, inntil han skjønte at det ikke gikk og sendte meg hele sulamitten på epost, noe han burde ha gjort til å begynne med, da jeg hater detaljer. Jeg skjønte såpass at den langtekkelige prosessen var for at han skulle se hvor mange, eller egentlig, hvor få lesere han hadde. Litt senere måtte han ha innsett realitetene, og forsvant. Hans tilnærmelser mot meg representerte siste kraftanstrengelse. Som Brett Stevens skriver, innhold på internett som ikke får noen oppmerksomhet, tenderer å gå bort. Dette er nok spesielt sant for langtekkelig innhold, i et slags tilsynelatende paradoks, men egentlig ikke, det har en klar logisk sammenheng. Det er en bitterhet som vokser der fra skaperens side til de enorme investeringene som blir stående ubesvart, inntil skuffeselsen gjør at man får nok.
Den andre er såvidt meg bekjent her ennå. Dette er en slags libertinsk høyretypus som er fan av Marquis de Sade, og som blant annet har postet hvor uhyrlig det er at studenter i statene får ettergitt sine studielån, siden slike som ham, skattebetalerne, må bære kostnaden. I alle tilfeller, han pleide å legge ut kapitler skrevet med et lite oppsiktsvekkende språk om menn som pleide å slakte kvinner og barn i en eller annen bakgate, for så dra hjem med dampende kniv til sin elskerinne, og så ha sex. En ting var det dårlige språket, jeg greide ikke å sette fingeren på hva det var som var galt med tekstene hans, bare at det var noe som skurret fundamentalt. Så skjønte jeg det. Forfatteren Ken Jensen pleide å ha en sterk dikotomi mellom verdighet og uverdighet i sine ville tekster. Det var alltid en sterk grad av galskap og pateti i det som foregikk. En massemorder kunne gå med nettingstrømper hjemme, som eksempel, eller morderen ville lide under sterke vrangforestillinger. Denne forfatteren, derimot, manglet helt noen skygge, noen forbehold eller tvil i sine tekster. Det var bare en slags monoman, helstøpt utøvelse av det som egentlig er en ganske ekkel legning, hvor man drikker blodet til horer og unger. Tekstene fikk heller ikke særlig med oppmerksomhet. Han måtte omtrent kaste folk inn, og alt det andre han drev med, til og med memes, fikk mer seere og trykte "liker."
Det skal i tillegg nevnes at jeg misliker brautende og selvtilfredse menn sterkt, bare for å på forhånd gi et frempek til mitt kommende oppgjør med høyretypuser. Det at man er så brautende og skråsikker, som nå denne forfatteren var, peker mot denne helstøptheten og manglende spennvidden som ellers bare kan finnes innen motsetningen. Du er ikke hel før du har snudd deg på hodet. Dessuten pleier disse helstøpte typene å fornærme meg, gjennom antatte og forlengede slights som en følge av deres harserleringer med dette og hint. Denne forfatteren ble jeg lei av, og det er en stund siden jeg har sett noe av ham nå. Det skal sies at jeg slettet innholdet i min sadismekanal på Minds, utav lignende skuffelse over manglende oppmerksomhet.
Hva kan vi lære av dette? Det nytter ikke å oppkaste seg selv som autoritet, og svært få bryr seg om tilfeldige tekster, de være seg bra eller dårlige. Litteraturen er nå så gjennomignorert at ingen lenger registrerer seg kvaliteten på innholdet. Det blir litt som å sette seg på en togbane og spille Mozart. Man kunne like gjerne stått og dreid på en lirekasse for det folk bryr seg.
Dette betyr at om jeg skulle delt innhold fra mine sterkeste filosofiske tekster, ville jeg møtt tilsvarende respons. Man trenger alltid noen som kan fortelle at "Dette er bra." Derfor er det viktig og riktig at jeg nå skaper meg et nettverk og allianser med store jarler, som kan illegge verdi på andres vegne, så de kan vite hva de skal vie oppmerksomhet. Det er slik mennesker fungerer. De vil ikke gjøre vurderinger på egen hånd, men det andre verdsetter, verdsetter de. Så min fremferd blant gråhornshedningene og lignende miljøer, er definitivt veien å gå, skal man være en esoterisk tenker.
Hva det gjelder kunsten (og sadismen) må man lage noe som ikke kan benektes. Det blir som å forholde seg til en gal eller slem kvinne som man kanskje til og med misliker, men som man likevel ser seg nødt til å se under skjørtet til, når hun i vanvare svinger seg rundt.
Jeg skal gjøre begge deler. Skaffe autoriteter som taler på mine vegne for filosofien, og friste så mye med skjørtekanten at venn og fiende blir gale når det gjelder kunsten. Jeg har hatt anslag av begge deler. Menn har talt på mine vegne, det er sant, og jeg har hatt masse venstresveklinger til å være i tårer og gjøre politianmeldelser i øst og vest. Alt dette er lovende. Rød er min farge, som jeg sa, og blod tenderer å tiltrekke seg oppmerksomhet, som det heter seg hos hjelpetjenestene til helsesøstrene. Tenk da bare på hva sprutende jomfruhinneblod vil gjøre! Nettopp.
Stemmer i bass og baryton skal tale på mine vegne, og nysgjerrige ansikter skal oppsøke mine nesten gjennomsiktige slør helt på egen hånd. Det er da jeg har dem, og fellen klapper igjen. Resten er kaos endeløst og et verdenssyn som har blitt borte, erstattet av en forflatet ødemark hvor en eneste lolita i fillete skjørt danser.
RSS Feed
