.... og det samme gjør pinsevennene.
En gang i tiden kom jeg over et gammelt norsk komishow fra femti eller sekstitallet. Det hele handlet om en type som hadde slumpet seg til et stort lager med alkohol, antakelig tilsendt ved en feiltakelse. Humoren bestod for det meste i hvordan han nøt varene. Den gangen var ikke så mye seksuelt innuendo tillatt. Et halvt århundre inn i vestens undergang senere fikk vi Charlie Sheen med Two and a Half Men, som til publikums store fornøyelse tar for seg et tilsvarende forbruk i kvinner. Et sitat av Voltaire kommer til tankene: "Om noe er morsomt er det fordi det ikke lenger er farlig."
Både Charlie Sheen og den norske alkisen gjenkjennes som ufarlige, fordi vi vet at de kan beseires bare ved å slenge dem noen flasker, eller litt horer og kokain. Så sier da også Aristoteles at komedien består i å omtale de som er litt dårligere enn det gjennomsnittlige menneske. Da må vi foreta et ytterligere dypdykk i den menneskelige psykologi: Hvordan forholder man seg til det ufarlige, egentlig? Jo, ikke uten et tilsnitt av forakt. Mot den ufarlige kan du si hva som helst, gjøre hva som helst, og fortsatt slippe unna med det. Mennesker kjenner fremfor alt til de bestående maktforhold. Du ler ganske enkelt ikke av en myrdende general, men du ler av alkisen på hjørnet.
Det får meg til å tenke. Den historiske Buddha innehadde en lystig og humoristisk disposisjon, dette tatt til sitt ytterpunkt gjennom den kinesiske munken Budai, kjent som den leende Buddha. Disse skikkelsene lo av oss. Og hvorfor skulle de ikke det? De var ikke investert og foraktet jo tilværelsen. Latteren viser deres fullstendige avstandstaken til verden. Det samme med gladkrisne og pinsevenner. Jordlivet er for dem noe slett noe, og derfor ler de. Igjen ser vi hvordan motsetningsloven alltid øver sin innflytelse, for ting er svært sjelden som de ser ut til. William Blake sier da også at en overflod av sorg vil arte seg som latter, mens en overflod av glede vil komme ut som gråt. Vi som tar verden på alvor ler ikke så mye, spesielt i disse dager. Som jeg har vært inne på, jeg misliker det når mine venner, og fremmede, ler av det jeg har å si. Det viser deres forsøk på ufarliggjørelse, og hvis ikke vet jeg at de skulle forsøke å drepe meg. Gandhis sitat kommer til takene: "Først ignorerer de deg, så ler de av deg, så kjemper de mot deg, så vinner du." Mine venner har altså ignorert, med vilje, de tingene jeg bringer frem til bordet. En dag vet jeg at jeg må reise meg ved det selvsamme bord, og slå mine venner ned.
Alle krefter på jorden er virkende, og ingen er fri for sorg, avstandstaken eller forakt. Jeg forbyr heller ikke latteren, men når denne latteren blir gjennomgående eller tvangsmessig, som hos munken Budai, tyder det på fornektelse og sykdom, i det tilfellet i form av en fullstendig metafysikk som står utenfor verden, for bare der kan du være fullkommen.
La oss tenke ytterligere. Det er gjennom to ruter denne tvangsmessige latteren forekommer. Enten gjennom den som er offer for en metafysikk, som hos disse nevnte typer religiøse, eller de som er henfalt i en fullkommen materialisme. I begge tilfeller handler det om kontroll, fordi man selvfølgelig forakter det man kontrollerer, og da er det plutselig morsomt, som en liten hund du får til å gjøre triks. En materialist vil selvsagt alltid forsøke å gjøre narr av den åndelige, fordi den med høyere idealer alltid utgjør en trussel. Man lar seg kan hende ikke bestikke av et materielt gode, hos materialisten det eneste gode som er. Det ukjente vekker frykt, fordi da settes fantasien i sving. Mennesker med motiver man ikke forstår fryktes mest av alt. For megen familiaritet vekker forakt, mens den ukjente er og forblir en terror.
Den sanne åndelige er opptatt av å slippe kontrollen, for da yter man tingene respekt. Man tar jordlivet på alvor og man lar ting være som de er. Altfor mye hat har vist seg hos de som forsøker å kontrollere alt, for eksempel gjennom de forbannede vaksinene. Den aktelse du gir til din omgivelse er en direkte gjenspeilning av den aktelse du har for deg selv, og du ville ikke hånle av deg selv hver gang du foretok deg noe. Som Konfutse sier, en provokativ atferd er den svake manns erstatning for styrke. Kant sier jo også noe som at det eneste moralske er å la noen være sin egen målsetning. Den lille hunden er ikke ditt underholdningsobjekt. Gjør du ting til en forlengelse av deg selv, forakter du dem, og med tilkjennegir du din egen selvforakt.
Den sterke mann kontrollerer ikke noe annet enn seg selv, og omgivelsene følger ham gjennom eksempel. Den sterke mann tar livet på alvor, og står et sted mellom metafysikken og den rene, skjære materialisme, fordi man vet at det er prinsipper i virksomhet som har sin gjenspeilning på jorden. Den sterke mann er også istand til å yte respekt, også til skapninger som er umiddelbart svakere enn seg, som kvinne og husdyrene. Som det heter seg, en manns karakter viser seg i hvordan han behandler de som ikke kan gjøre noenting for seg. Du får det du sender ut. Gi respekt. Få respekt. Med det skal ord og gjerning få tyngde, når det ytres og utøves. Men la meg ha meg frabedt mine leende venner, samt en leende Buddha som statuett på mitt bord.
En gang i tiden kom jeg over et gammelt norsk komishow fra femti eller sekstitallet. Det hele handlet om en type som hadde slumpet seg til et stort lager med alkohol, antakelig tilsendt ved en feiltakelse. Humoren bestod for det meste i hvordan han nøt varene. Den gangen var ikke så mye seksuelt innuendo tillatt. Et halvt århundre inn i vestens undergang senere fikk vi Charlie Sheen med Two and a Half Men, som til publikums store fornøyelse tar for seg et tilsvarende forbruk i kvinner. Et sitat av Voltaire kommer til tankene: "Om noe er morsomt er det fordi det ikke lenger er farlig."
Både Charlie Sheen og den norske alkisen gjenkjennes som ufarlige, fordi vi vet at de kan beseires bare ved å slenge dem noen flasker, eller litt horer og kokain. Så sier da også Aristoteles at komedien består i å omtale de som er litt dårligere enn det gjennomsnittlige menneske. Da må vi foreta et ytterligere dypdykk i den menneskelige psykologi: Hvordan forholder man seg til det ufarlige, egentlig? Jo, ikke uten et tilsnitt av forakt. Mot den ufarlige kan du si hva som helst, gjøre hva som helst, og fortsatt slippe unna med det. Mennesker kjenner fremfor alt til de bestående maktforhold. Du ler ganske enkelt ikke av en myrdende general, men du ler av alkisen på hjørnet.
Det får meg til å tenke. Den historiske Buddha innehadde en lystig og humoristisk disposisjon, dette tatt til sitt ytterpunkt gjennom den kinesiske munken Budai, kjent som den leende Buddha. Disse skikkelsene lo av oss. Og hvorfor skulle de ikke det? De var ikke investert og foraktet jo tilværelsen. Latteren viser deres fullstendige avstandstaken til verden. Det samme med gladkrisne og pinsevenner. Jordlivet er for dem noe slett noe, og derfor ler de. Igjen ser vi hvordan motsetningsloven alltid øver sin innflytelse, for ting er svært sjelden som de ser ut til. William Blake sier da også at en overflod av sorg vil arte seg som latter, mens en overflod av glede vil komme ut som gråt. Vi som tar verden på alvor ler ikke så mye, spesielt i disse dager. Som jeg har vært inne på, jeg misliker det når mine venner, og fremmede, ler av det jeg har å si. Det viser deres forsøk på ufarliggjørelse, og hvis ikke vet jeg at de skulle forsøke å drepe meg. Gandhis sitat kommer til takene: "Først ignorerer de deg, så ler de av deg, så kjemper de mot deg, så vinner du." Mine venner har altså ignorert, med vilje, de tingene jeg bringer frem til bordet. En dag vet jeg at jeg må reise meg ved det selvsamme bord, og slå mine venner ned.
Alle krefter på jorden er virkende, og ingen er fri for sorg, avstandstaken eller forakt. Jeg forbyr heller ikke latteren, men når denne latteren blir gjennomgående eller tvangsmessig, som hos munken Budai, tyder det på fornektelse og sykdom, i det tilfellet i form av en fullstendig metafysikk som står utenfor verden, for bare der kan du være fullkommen.
La oss tenke ytterligere. Det er gjennom to ruter denne tvangsmessige latteren forekommer. Enten gjennom den som er offer for en metafysikk, som hos disse nevnte typer religiøse, eller de som er henfalt i en fullkommen materialisme. I begge tilfeller handler det om kontroll, fordi man selvfølgelig forakter det man kontrollerer, og da er det plutselig morsomt, som en liten hund du får til å gjøre triks. En materialist vil selvsagt alltid forsøke å gjøre narr av den åndelige, fordi den med høyere idealer alltid utgjør en trussel. Man lar seg kan hende ikke bestikke av et materielt gode, hos materialisten det eneste gode som er. Det ukjente vekker frykt, fordi da settes fantasien i sving. Mennesker med motiver man ikke forstår fryktes mest av alt. For megen familiaritet vekker forakt, mens den ukjente er og forblir en terror.
Den sanne åndelige er opptatt av å slippe kontrollen, for da yter man tingene respekt. Man tar jordlivet på alvor og man lar ting være som de er. Altfor mye hat har vist seg hos de som forsøker å kontrollere alt, for eksempel gjennom de forbannede vaksinene. Den aktelse du gir til din omgivelse er en direkte gjenspeilning av den aktelse du har for deg selv, og du ville ikke hånle av deg selv hver gang du foretok deg noe. Som Konfutse sier, en provokativ atferd er den svake manns erstatning for styrke. Kant sier jo også noe som at det eneste moralske er å la noen være sin egen målsetning. Den lille hunden er ikke ditt underholdningsobjekt. Gjør du ting til en forlengelse av deg selv, forakter du dem, og med tilkjennegir du din egen selvforakt.
Den sterke mann kontrollerer ikke noe annet enn seg selv, og omgivelsene følger ham gjennom eksempel. Den sterke mann tar livet på alvor, og står et sted mellom metafysikken og den rene, skjære materialisme, fordi man vet at det er prinsipper i virksomhet som har sin gjenspeilning på jorden. Den sterke mann er også istand til å yte respekt, også til skapninger som er umiddelbart svakere enn seg, som kvinne og husdyrene. Som det heter seg, en manns karakter viser seg i hvordan han behandler de som ikke kan gjøre noenting for seg. Du får det du sender ut. Gi respekt. Få respekt. Med det skal ord og gjerning få tyngde, når det ytres og utøves. Men la meg ha meg frabedt mine leende venner, samt en leende Buddha som statuett på mitt bord.
RSS Feed
