Category: Filosofi - TRANAAS

Signe deg, du Signe

9/30/2023

https://lightelf.substack.com/p/morality-and-the-institutions

Jau, da er første filosofiartikkel klar. Tok sin tid, gitt alle andre krav, og det kan ta tid med den neste, siden jeg fortsatt har mye å gjøre og tenderer å favne bredt. Interessant nok ble dette essayet til under en tankeburst i bilen, da jeg måtte overnatte i Røros. Plutselig begynte tankene å rope meget høyt, kan du si, enda så utmattet jeg var. Et godt tegn hva gudenes favør angår.

Temaet er: Hvordan kan vi rettferdiggjøre moralen? Hvordan kan vi få våre institusjoner til å fungere?

Skal ikke si så mye jeg ikke allerede har sagt i kommentaren til teksten helt nederst. Setter selvsagt pris på alle som vil følge meg på Substack og få alle mine tekster direkte til sin epost. Angivere skal vel spionere, men dette er mildest talt gresk for dem, og det kommer aldri til å være noe å finne. Her holder jeg meg jo unna splatter, porno og (angivelige?) trusler mot myndighetene.

Etterhvert skal jeg skrive en kort kommentar om tidligere filosofiske skrifter her på denne bloggen. Får bli sin egen observasjon. Er ikke poignant nok til å gjøre det akkurat nå.

Ja! Ja! Velsignet være sannsigerne. Jeg er tilbake, og jeg mener alvor. Måtte det bli mange tekster som denne. Måtte jeg få mange subscribers, og gjennomslag for mine ideer. Dette er hva jeg har ønsket meg i svært lang tid. Måtte kunstens gudinner vende sine ansikter, overbærende milde, i min retning.

Velsignet være! Velsignet er sannsigeren!

En moderne Diogenes

9/18/2023

Dette skjedde for noen uker siden. Som INTP bryr jeg meg ikke stort om klær og utseende for meg selv. Vakre kvinner blir noe annet. Så lenge klærne er komfortable og har ballerom, er jeg vel nøyd. Når det er sagt har jeg noen yndlingsklær jeg ofte går med. Skjorten var en av disse. Nå er det nok over for den.

Jeg har en tskjorte som har blitt 25 år gammel. Den har jeg gått med om ikke ukentlig, så iallfall minst en gang hver fjortende dag i all denne tiden. Den er laget av et eller annet syntetisk materiale som er ekstremt holdbart. All bomullen har falt av forlengst. La oss gjøre et enkelt regnestykke. 25 uker x 25 år blir 625. Jeg har altså gått med den tskjorten i nesten to hele år av livet. Må la det bli 1000 ganger, og så ramme skjorten inn. Den skjorten må være infusert med min ånd nå. La oss tenke i D&D termer over hvilke egenskaper den ville gi. Antakelig noe som dette:

Shirt of Tranås (The Spirit of Tranås dwells within this piece of cloth)

Detect narcissism (evil) som kan kastes som trylleformel tre ganger hver dag.

Provoce those of good alignment. Dette er en automatisk egenskap som gjør at flokkmennesker er nødt til å angripe meg hver eneste gang de har mulighet. De vil bruke vold med mindre jeg scorer en intimidation check. Heldigvis er jeg ganske fryktinngytende.

Twice a day the wearer of the shirt must roll to either Undo Action into the Opposite or experience Bout of Laziness. Enten ender jeg altså lat hele dagen, og greier ikke gjøre noenting. Eller handlingen jeg gjør følges opp av en motsatt handling som nullifiserer alt sammen. De eneste måter jeg kan få noe gjort, er om jeg utøver en handling og så ruller for å bli lat, så jeg ikke kan omgjøre handlingen. En annen mulighet er at jeg ruller motsatt på en handling jeg ikke har utført, så den ender opp med å bli til virkelighet. Latskapen er altså mitt liv og mitt håp.

Sånn tenker vi ultra-nerder. Litt for ofte, egentlig.

Jeg ibor de fleste egenskaper til den filosofen Diogenes, som var tilhenger av den kyniske skole.

«Det er fire grunner til hvorfor kynikere er kalt slik. For det første på grunn av likegyldigheten som var deres livsstil for de dannet en kult for likegyldighet, og som hunder spiste og elsket de offentligheten, gikk barbeint, og sov i tønner og ved vegkryss. For den andre årsaken er at hunden er et skamløst dyr, og de gjorde en kult av skamløsheten, ikke for å være underlagt beskjedenhet, men for å være den overlegen. Den tredje grunnen er at hunden er en god vakt, og de voktet læresetningene i deres filosofi. Den fjerde grunnen er at hunden er et kresent dyr som kan skille mellom sine venner og sine fiender. Så de gjenkjenner som venner de som er egnet til å filosofere, og mottar dem med vennlighet, mens de som er uegnet, jager de vekk, som hunder ved å bjeffe mot dem.»

Om Diogenes er det fortalt mange kule historier. En gutt stod og kastet stein på en folkemengde utenfor et horehus. Diogenes sa til ham: "Forsiktig, gutt. Ikke treff faren din."

En annen gang kjeftet han på og plaget kundene på et horehus, og fortalte dem av de var på vei til "forgiftet honning." Kundene ga han penger så han ikke skulle plage dem. Idet han hadde nok penger, gikk han inn i horehuset selv.

En av de mest slående historiene. Diogenes passerte forbi et tre hvor en rekke jomfruer, som ikke ville bli gift, hadde hengt seg. Han utbrøt da: "Gid om alle trær kunne bære sådan frukt."

Javisst. Jeg tror ikke de gamle kynikere ville ha bjeffet mot meg. Jeg ville ha blitt mottatt som en sjelden venn, for det er akkurat hva jeg er til visse.

Det besnærende lys

9/16/2023

En guddommelig kraft skal stige opp. Verdener skal beve. Lyset skal trenge inn like til jordens kjerne og forøke lavapølenes infernokraft ved sin berøring og sin glans. Tiden har kommet hvor jeg omfavner min skjebne. Jobber med første artikkel nå. Potensen dunker. Må bare sove, før jeg puler og dreper. Huff, må vel jobbe med en CV i morgen, men ellers blir det som sagt dreping og puling.

substack.com/@lightelf

Alle som interesserer seg for filosofi på en betydningsfull måte bør hute seg inn her. Hva alle andre gjør er meg knekkende likegyldig, da det ikke er til dem jeg taler, og mitt ansikt vendes bort, fra dem som er til i mørket forevig etterlatt!

Åndsfriheten som sett under kompetansekrisen i vest

8/19/2023

Som man vet har jeg begynt å skrive tekster om mord, psykose og seksualisert vold den senere tid. Mer enn ordinært, iallfall, da dette alltid har vært en understrømning. Dette inspirert av en forfatter, la oss kalle ham Nek Nesnej. Boken "En morders memoarer" springer til tankene. Selvsagt, mine tekster vil ad nødvendighet ha et litt annet vesenspreg enn de til Nesnej, men det får bli en analyse til en annen gang. Interessant er det at min selvmordsperiode, om vi kan kalle mine ideeringer for det, ble avløst av en tilsvarende mordsvermerisk periode. Jeg undrer på hva min neste periode blir? Det vet jeg at andre lurer på også, gitt at representater fra myndighetene nå intenst leser siden min, fra kvartendelen av hundre nye IP-adresser. Jeg har til og med sittet på et offentlig kontor og plukket ut tekstutdrag for en myndighetsperson som var tilstede, der en representant for akkurat hans yrkesgruppe ble analvoldtatt i en huske. Virkeligheten kan være mer underholdende enn fantasien. Det jeg tenker er at man må være i sin vase, jeg mener fase. Alt jeg vil er å utøve meg selv, og jeg har mye materiale å rykke frem med.

Da kommer vi til en rekke problemstillinger. Blant dem er vestens forfallstid, der alle institusjoner blir korrumpert og menneskene i dem, gale. Det er også angiverne, som i høyeste potens representerer den sivilisatoriske sykdom i puritansk drakt. Fraværet av respektivt humor og betraktning fra avstand er kjennetegnet på den fordummede fanatiker.

Et annet problem, i denne kontekst, er hva jeg faktisk skriver.

Saken er jo at jeg sammenblander politiske rants og ytringer, med nevnte volds og voldtektsbeskrivelser. Ikke bare det, men jeg inkluderer også selvbiografisk innhold og faktiske kjensgjerninger i mine voldstekster. I en periode har tekstene blitt til i konstant interaksjon med virkeligheten, inkludert politiavhør. Dette må da kunne kalles performance art om det noensinne var noen. Det er ikke min feil at noen ikke tåler tekstene mine, og da må de tåle å inkluderes i de nevnte kunstverk. Alt sammen kan minne om min performance art som Lysalv i år 2017/2018. Da fikk jeg kalde føtter og trakk meg, idet konsekvensene fra kunstverket ble for store, potensielt i form av folk med maskinpistoler utenfor døren. Nå ler jeg av selv det.

Alt dette er legitimt, selvsagt. Det er innenfor loven å skrive politiske rants, det er innenfor loven å skrive intuitive galskapstekster, og det er innenfor loven å skrive om psykotiske massemordere. Det er heller ingen jurisdiksjon som sier at man ikke får lov til å sammenblande alt dette på en og samme blogg. Allsidighet var alltid mitt trekk.

Men da må vi tenke på angiverne. Det er ikke et problem for dem å plukke ut løsrevne tekstutdrag, satt ute av kontekst, og fremvise dem til myndighetene. Vi må huske at sannferdighet, erkjennelse og tenkning ingenlunde er del av deres motiver, ei heller kan det noensinne bli del av deres egenskap. Gjenblivende er kun ønsket om å skade meningsmotstandere. I dette tilfelle er jeg rimelig sikker på at det er en NRK-journalist jeg vet navnet på som har rapportert meg, fordi jeg ved min blotte eksistens som vaksinemotstander, frihetsmenneske og utøvende kunstner representerer en trussel, og fordi jeg sa nei til å få en NRK-dokumentar laget om mitt liv, i et implisitt forsøk på å henge meg ut. Når dette ikke lykkes, måtte man ty til andre midler. Løsningen ble å følge med på alt det jeg gjør, til man finner noe man kan bruke, trodde man. Det er betegnende å tenke på at kanskje ens mest ivrige lesere faktisk er de som hater deg. Kuren for det er venner, selvsagt, for de leser i det minste mindre, men dypere.

Bekymringsverdig blir da myndighetenes manglende kompetanse til å vurdere. I denne forbindelse er alt de skal bry seg om hvorvidt jeg er en potensiell terrorist, eller om jeg er så psykisk ustabil at jeg er til fare for meg selv og andre. Det er iallfall det de selv mener å hevde, i de offentlige skriv de legger ut. Jeg, og andre, vet meget godt de har andre instrukser fra hemmelig hold. La oss dog snakke om de offentlige organer i deres offisielle rolle. Det er her kompetansekrisen i vesten kommer inn. Gitt politiske føringer og et fallende intelligensnivå, har man gode grunner til å mene at evnen til å vurdere saklig må være mangelfull. Etter min mening representerer forfølgelsen av meg en politisering av institusjonene. Det vil si, nevnte journalist og angiver har politiske motiver for å forfølge meg, og institusjonene i seg selv har politiske motiver for å forfølge meg. Angiver, etat og deres såkalte mandat eksisterer med det i et gjensidig nytteforhold, litt som det gamle DDR. Hvis man ikke likte naboen, kunne man angi denne. Etterhvert eksisterte halvparten under befolkningen i statlige registre, gjenstand for vilkårlig arrestasjon og overvåkning. Personlig nag og meningsforkjell skaper med det ensretting og kontroll.

Da jeg satt i dette avhøret, beskrev jeg meg selv som en dissenter. Politimannen forstod ikke hva ordet betydde, og måtte be meg gjenta. Dette gjorde jeg flere ganger. Tilslutt ba politimannen meg forklare hva ordet betydde. Det nærmeste jeg kom på i farten var at en dissenter var en som utviste dissens. Da forstod han det. Rett nok kan det glippe for noen og enhver, men dette er jo bekymringsverdig. Selv vil jeg også ha problemer med å på stående fot forklare hva visse filosofiske begrep innebærer, slik som forskjellen på deduksjon og induksjon, a priori og a posteriori. Kanskje vil jeg under stressede situasjoner ikke kunne redegjøre for hva ontologi og epistemologi er. Jeg glemte iallfall passordet på kredittkortet mitt en gang da jeg hadde måttet løpe til tannlegen. På den annen side, å ha oversikt over dette i øyeblikket er ikke del av jobben min, og det politimannen ikke hadde rede på, var et nokså basalt begrep som i høyeste grad var relevant. I mine øyne er det to mulige forklaringer. Enten er politimannen inkompetent og ikke skikket i stillingen. Eller det har oppstått en samfunnsmessig føring der faktisk dissens fremstår som så utenkelig at det ikke engang kan eksistere som begrep. Etter min mening er nok begge disse forklaringer til en grad gyldige, samtidig som grunnen til mannens relative inkompetanse er den gradvise nedbrytingen og senkningen av krav for å få innpass i våre mest ærverdige institusjoner.

Denne situasjonen beskrives i to forskjellige artikler, her:

https://www.palladiummag.com/2023/06/01/complex-systems-wont-survive-the-competence-crisis/

derimot.no/vestlig-utdanning-system-og-leder-utvelging-forer-til-darlige-beslutninger-og-til-slutt-okonomisk-kollaps/

For å reiterere artiklenes innhold. Vestlige samfunn prioriterer lydighet fremfor kompetanse, hvor de lydige nå fungerer som portvoktere overfor det mer intelligente sjikt hva det gjelder stilling og posisjon. Intelligensnivået er uansett fallende, gitt innførselen av multikultur og kvoteringen av kvinner og innvandrere i høye stillinger.

Som jeg har nevnt ved tidligere anledninger, har jeg en bror som arbeider i politiet. Han har til og med en temmelig høy stilling i politiet. Jeg vil ikke være ondsinnet og snakke stygt om de lavtstående intelligenser, litt som en strongman ikke banker løs på spjelete nerder. Av og til glemmer jeg meg og snakker til min bror som han var et fullverdig menneske. I realiteten er han et hundemenneske og en maktens tjener. Hunder kan være alrighte dyr, de. Men man må aldri la hunden få råde, eller ta en politimann seriøst som mann og som meningsinnhaver. Min manndom er forevig større, simpelthen fordi jeg er i stand til å ha en tanke som er min egen.

En gang for mange år siden lot jeg min politibror lese i min edle filosofiske journal, Sol invictus. Her er hva han leste:

Alt er nemlig ikke elendighet. Jeg har vært oppe i eteren og hentet gudegaver, nå må jeg stupe ned som en rovfugl og bringe det til jorden. Jeg er en nådeløs mann, jeg tar ganske enkelt ikke hensyn mer. Jeg spiralerer ned, velter meg over til siden og lar meg falle. Nå må jeg bare få til et godt stup. Hva skal jeg gjøre? Jo, utvikle en god metafysikk og ta livet av Nietzsche posthumt, slik jeg har lovet å gjøre. I mellomtiden skal jeg lese mer, kanskje skrive ferdig noen påbegynte avsnitt her i bloggen, kanskje presentere noen tanker med grovutkast etterhvert. Den som lever, eller i det minste er i live, får se. Hva er jeg? Jo, en av svært få. En asperger er sjelden, en intelligent asperger er sjeldnere, og en intelligent asperger med krigerske instinkter ... vel ... det finnes ingen grenser for hva jeg kan gjøre, og nå gjør jeg det. Mitt tankesett er unikt, og jeg er elsket av hittil uante guddommer som hjemsøker meg med bilder og visjoner. Jeg er glad for de kriger jeg har vært igjennom, for nå slipper jeg å leve de andres verdier og ønsker, løgner som altfor lett har sluppet igjennom hos meg, for barnet kan ikke forsvare seg selv. Nå ser jeg og vet jeg nok til å kjempe.

Min bror stusset spesielt over utsagnet om "en intelligent asperger med krigerske instinkter." Han blunket forundret noen ganger, en gest som har vært gjenkommende hos andre av mine venner som er samfunnsborgere, og leste utsagnet flere ganger. Han skjønte ikke riktig hva det kunne bety.

Jeg vet meget godt at min bror ikke har stort til begrep om hva neurologiske avvik innebærer, eller hva det betyr å være merkurialt hurtig i iallfall deler av sin hjerne. Ikke alle vet det, så det er forståelig. Minst av alt vet han noe om det å ha krigerske instinkter, annet enn som kanskje basal mandighet, med skruing av muttere, skifting av trailerdekk, og skudd på leirduer med hagle. Han vet ikke hva det vil si å ha fantasier om vold og voldtekt hver eneste dag, se for seg drap ned til minste blodsprutende detalj, og fantasere om slag, erobringer og strategiene som bringer disse frem, eller den elsk jeg kan ha for diverse våpen og krigsmaskiner. Når disse konsepter ikke har noe festepunkt i verden, kan de selvfølgelig heller ikke danne et større konseptuelt hele. Det hele blir dermed fremstående som det reneste gibberish. Konseptene blir vage, og de ender uten noe logisk endepunkt eller noe som kan tenkes å være fascinerende og attråverdig.

Som det heter seg i den evige sanne populærkulturen: Smarte negere høres ut som gale negere for dumme negere. Jeg har her snakket stygt om min bror og hevdet at han er nokså dum og rudimentær i sin manndom. Det sier seg selv at min bror på motsatt hold ser på meg som smårar, eller om jeg skulle være så altfor åpen, temmelig gal. Begge våre synspunkter er forsåvidt sanne. Det er bare det at svært få kan overskue rekkevidden, og med det, den forbannede begrensningen i min intelligens, og hva som i det hele tatt utgjør min galskaps begynnelse. Dybden av min følelse kan de heller ikke ane, fordi lokket på brønnen er på, for dem, og ser dermed ut som en glatt flate. Min galskap har sin oppståenhet på et høyere nivå, fordi jeg har forlengst tilbakelagt stadiet til et vanlig menneske. Det gjorde jeg antakelig fra første hjerteslag av i min mors liv. Dermed vil alt det jeg gjør, og alt det jeg sier, forbli evig uforståelig, for de mange, de som lar seg definere av flertallets trygghet.

Med mindre du har vandret i åndenes rike, der under trærne med de rikbugnende grener, aner du ikke hvem jeg er, hva jeg driver med, og hva som utgjør min store forfeilelse, det som stundvis hindrer lynet i å slå ned på jorden.

Hvis min politibror ikke kan forstå meg, og bare hører gibberish, sier det seg selv at andre politimenn ikke kan forstå meg, og fatte hva det egentlig er jeg holder på med. Det i seg selv ville forsåvidt vært greit. Det finnes mange raringer der ute. Men så er det da dette med de politiske føringer, emosjonaliseringen og innførselen av kvinner i disse institusjonene, den dype uærligheten og den påfølgende manglende prinsipielle tenkning. Det er nok mange kvinnelige politiadvokater som kunne tenke seg å kvitte seg med en sjåvinistisk nasjonalist, eller hva enn det er de oppfatter meg som. Ingen kvinner oppfatter noenting riktig om meg. Det synkende intelligensnivå hos det ordinære politi, hindrer dem i å stanse prosessen gjennom å anvende seg av det minste rettskafne prinsipp. De, som oss andre, har nå blitt kvinnenes gisler. Gisler for implikasjon og følelse. Legg til at angiverne legger til løsrevne utdrag, og at politiadvokater kan legge til løsrevne utdrag utenfor enhver kontekst og presentere dem som et slags bevis, så kan det fordummede politi bli nødtvunget til inngrep, basert på hva de har blitt fortalt. Løgn, alt sammen. Jeg vet hvordan de lyver. Det har skjedd meg mange ganger før, også fra menns side.

Alt dette hadde jeg selvsagt forutsett, derfor sørget jeg alltid for å legge til disclaimers både over og under mine mest ekstreme tekster, samt markere dem som parodier i overskriften. Dette er på mange vis uheldig, for det ødelegger etter min mening noe av leseopplevelsen. Leseren bør ikke på forhånd vite hva han har å gjøre med fra mine indre landskaper. Jeg har jo det trekk at jeg eksploderer og angriper plutselig. Forvent det uventende er definitivt sant om meg. Men det viste seg at det var altfor nødvendig. Man kan endog tenke seg at huset mitt ble stormet av væpnet politi, dersom jeg ikke hadde lagt til disse disclaimers. Ikke lyv. Det er en logisk mulighet. Så er det bare det at disclaimerne ikke har nyttet når det gjelder å holde den uønskede oppmerksomhet langt unna. Jeg var istand til å plukke ut ifra en uttalt setning hvem det var som hadde angitt meg, og jeg vet også hvilken tekst det var som hadde brakt meg politiets oppmerksomhet, nemlig min analyse av mine egne, indre landskaper. Der hadde jeg tydelig markert at dette var fantasier som aldri ville bli virkelighet, uten at det nyttet. Den dype uærligheten fra institusjon og angiver viser seg så altfor tydelig, samt politifolkenes manglende evne til å fortolke tekst. Jeg kunne lagt disclaimers på alle mine tekster, men her går det forvidt, selv om fragmenter fra enkelte mursteiner kan trekkes frem av de uærlige. Slik det er nå, vil disclaimers på noe av det mest ekstreme fungere som forsvar. Om alt annet slår feil, så i det minste juridisk sett. De har ingenting på meg, og det frustrerer dem. Derav disse mange forsøk på karakterdrap og ulike typer intervensjon over et vidt spekter av områder. Ikke alle av dem blir nevnt her.

En venn av meg sa en gang at det burde være forbudt for enkelte å holde i en penn. Jeg ser den og høyner. Enkelte burde ikke ha lov til å lese tekster. Disse politifolkene er ikke akkurat boklige, og er ikke istand til å plukke opp det minste rudimentære begrep hos meg, eller la det inngå i en større sammenheng. Jeg er en meget dyptloddende analytiker, har jeg fått høre. Jeg vil også mene at jeg er istand til å skape enkeltstående bilder av estetikk og antiestetikk som er slående ned til det instinktuelle nivå, og som med det er dypt rotfestet i eteren og den dertilhørende filosofi som påbygg. Det skulle i det minste hysteriet og de mange anmeldelsene tyde på. Livets irrganger står klart for meg, men dette kan bare kommuniseres til de som er på mitt nivå, eller høyere.

Jeg er også klok nok til å se begrensningen. All filosofi er rettferdiggjørelse. Bare enkelte kriminaltypuser er ved sin forenkling i besittelse av det rendyrkede instinkt, de fleste må følge liv og oppvekst, som meg. Rettferdiggjørlse er sterk. Det er det som driver sivilisasjoner. Filosofi har ingen verdi annet enn som rettferdiggjørelse. Hadde politifolkene lykkeligvis vært en slags anglo-saksisk remnant fra vår siste store tid, ville de i det minste forstått at her er en kraft, og at her verken kan eller bør noe gjøres. Kjærlighet vises ved å la ting være. Men fordi manualarbeidere og kvinner fikk sitt inntog i viktige posisjoner innen arbeidslivet, ser man nå bare gibberish. Derfor utgjør nå det vanlige menneske en trussel mot den tenkende. Vi kan til og med se for oss at tenkende virksomhet blir kriminalisert med tiden. Faktisk spår jeg at det kommer til å være realiteten om få år. Egentlig er det allerede tilfelle, forbudet har bare blitt illagt med de indirekte, ikke direkte, formaliserte midler, der målsetningen er et speilbilde av overvåkningssamfunnet i Kina. Enhver selvstendighet og egenvilje er allerede definert som patologi. Leseferdighetene og evnen til abstraksjon er stadig synkende hos skolebarn, som blir opplært til å få fryktreaksjoner dersom de har tenkt en ikke-korrekt tanke. Resultatet av denne lokk-leggingen er en uhelbredelig aggresjon mot de avvikere og typuser som fortsatt tenker. Om ti år er det dagens femtenåringer som sitter i stillinger i politiet. Det kan hende vi tenkere må gå fullstendig under jorden, skal vi overleve. Ikke at det betyr noe. Vår sivilisasjon er allerede ugjendrivelig myrdet.

En gang ble jeg oppringt av en annen politimann i forbindelse med noe jeg hadde skrevet. Det har forsåvidt blitt en del av disse tilfellene nå. Han spurte meg ut om mitt innhold her på denne bloggen, og stusset veldig på mine uttalelse om at "100IQ-sjiktet er det verste av alt," med den påfølgende rasing. Hva kan jeg si? Jeg er en lidenskapelig mann. Igjen vises realiteten. For politimannen var hele sentimentet noe uforståelig og søkt. Hvordan kan en gruppering innen normalfordelingen være slike monstre? Men så ser han ikke disse faktorer som nevnt overfor. Intelligent nok til lydighet, men ikke til ulydighet. Det er det eliten ønsker seg. Flittige idioter, systemtjenere og regelryttere er det verste av alt, og de kjenner en voldsom aggresjon mot de få som tenker. Følelsen er gjengjeldt i fullt monn hos meg. Det pleier Conan barbaren å si også, når han knuser skaller.

Som det heter seg i filmen Pulp Fiction: Det er når negere blir redde at negere blir drept. Sant på alle nivåer i livet, vil jeg tro. Vi har det jo med å manifestere vår største frykt. I disse forfølgeres tilfelle, i form av meg, fordi jeg blir bare mer av det jeg er, jo mer du forsøker å ta det bort. Litt paradoksalt: Den som frykter meg, må drepes. Svært få så leken, humoren og betraktningen på avstand i denne uttalelsen. De tok alt sammen så konkret og nærsynt som mulig. Slik er det når snekkere fordrer å være tenkere.

Frykt og engstelse er i dag den dominerende følelse, og derfor har den frie tanke blitt umulig. Derav disse sanksjoner, og derav disse kontinuerlige forsøk, med alle midler, mot de få som utøver ærlighet og den intuitive følelse i noen utgave, uhildet av samfunnets krav til høflighet og form.

Du må stort sett være filosof av en viss mandighet for å egentlig oppfatte meg, hvis ikke kan jeg ikke garantere for hva det er du ser, bortsett fra at vedkommende er ustabil. La meg være litt morsom. Jeg er jo ustabil. Aner du hvilke krefter som bor hos meg? Men jeg har dessverre ikke tid til å myrde folk med 100 IQ, folk som ikke engang vil oppfatte hvorfor de myrdes, eller at de hele tiden spares. Folk i 110 IQ-sjiktet er heldigvis reddsomme nok til å være høflige. Tro meg når jeg sier det, de tingene jeg driver med er nesten helt sikkert fullstendig utenfor din rekkevidde. Derfor anbefaler jeg deg å slutte med disse forstyrrelsene. Man kauker ikke til en smed i arbeid.

Ja, du må se meg, og da antar jeg gjerne formen til en leopard. Skjult, flekket, uberegnelig, dette er bare noen av de esoteriske føringer som symbolet inngyter. Det er uheldig om du ser meg, hvis du ikke forstår hva du ser på. Det er det som er tilfellet med visse besøkende på denne siden. Til dette har de ingen forstand, og de burde holde seg langt unna. De burde ikke engang ha tillatelse til å lese innholdet.

Jeg har fått nok av all tarvelighet, og jeg ser det tydelig, og i fritt monn, hos disse varslerne som for meg ikke engang er ansiktsløse. Jeg er intelligent nok til å ha navn. Nummer bryr jeg meg ikke om, fordi dere er under min verdighet. Nå ganske nylig så jeg hvordan en politikvinne i Storbritannia gjøv løs på en pike med asperger i ledtog med hele sju kollegaer. Hvorfor? Fordi piken sa at politikvinnen hadde like kort hår som sin lesbiske bestemor. Dette gjør man altså, mot en skapning som ved sitt grunnvesen har et hjerte av gull. Den rådende tarvelighet av i dag. En gang i tiden hadde jeg også et hjerte av gull. Det er lenge siden nå. Nå arter antakelig mitt hjerte seg som en infernalsk, lavaboblende vulkan. På den måten er jeg nok en motsatt Empedokles. Det er ikke jeg som skal falle i vulkanen og bli en med et eller annet altomsluttende instinkt, som tilslutt fører til drap i verden. Tvert om! Det er vulkanen som skal falle ut av meg, og da skal jeg kjenne fred, ennå mens hele den verden dere hører til, brenner. Ditt blikk skal bare se flammer, fordi ditt paradigme og alt det du tror på har brutt sammen for godt. Det er i åndenes rike jeg skal ha min seier. Tilbake står kun Heraklits ild. En verden i evig vorden. Elven kan renne videre, fri for de korrektes stinkende sumphull og grunne pytter sølevann i ynkelig stillstand.

Som jeg var hyggelig nok til å opplyse politiet om, jeg kommer til å fortsette som før, bare mer av det, så man oppnådde egentlig motsatt effekt av det man ønsket. Den gang loven forbyr det som nå er min lovlige virksomhet, gjelder i mine øyne loven ikke mer, og alle terninger er av bordet. I mellomtiden skal jeg fortsette min vandring gjennom dette Kali Yugas mørke, hvilken enn av oss som dør først, mannen eller tiden. Til det har jeg min klare mistanke.

Skjebnen er ikke foruten ironi. Med min tekst som jeg ble implisert for, "Hva det indre rike avslører" fant jeg i min ærlige egenanalyse at jeg sannsynligvis har narsissistiske trekk. Det var her den humørløse journalisten fant ruten inn til å anbringe skade, trodde han. Nei, det jeg fant ble kastet tilbake i meg i forsterket form, og jeg fikk gjennom all denne oppmerksomheten narsissistisk feed, og vissheten om at dette er hva jeg har manglet. Dessverre, kan man si, liker jeg meg selv som monster. Det er faktisk det eneste jeg kan være. Uten har jeg ingenting. Til og med Alexander den store behøvde gress og småkvist å stå på. Dette er rollen mine angivere nå har for meg, en rolle de vil fortsette å ha, for de kan ikke gå bort i fra sine instinkter og sin elendige nærsynthet.

Du skal ikke hate meg. Du skal elske meg. Jeg er din nærmeste venn. I meg bor sannhet og sannhet kun, og med det ibor jeg kjærligheten til voldtatte Kassandra. Livreddende råd: Uansett hva myndighetene og media ber deg om, gjør det motsatte.

Her kommer en innrømmelse, så alle, venn som fiende, kan vite at jeg snakker sant. Vel, problemet er jo at fiender uansett aldri tror på deg, men det burde de! Venner vil vel, innerst i sitt hjerte, alltid tro på dine ord, og vil derfor nå bli såret. Hør det da! Ytterst sett representerer alt dette mitt selvmordsforsøk. Jeg vil at noen skal komme og drepe meg for mine provokasjoner og de tingene jeg gjør, fordi jeg er lei av å leve i Kali Yugas ugjendrivelige mørke. Mordfasen og selvmordsfasen var altså alltid den samme. Hvem skal det være? Politiet? Blitzere? Min hånd greier ikke gjøre det selv. Jeg ga opp alt håp da menneskene lot seg vaksinere. Mente jeg dette i konkret forstand? Se, der var jeg igjen for dypsindig for innvånerne i Kali Yuga, og det er grunnen til at jeg ikke kan leve her. Saken er at jeg mener det både i kropp og med ånd, der ånd er langt, langt større. Les det igjen. Alt skjer i ånden, til og med mitt selvmord. Monsteret må næres. Nå har jeg fått det jeg ønsket meg. Jeg vet at jeg kan skape frykt og vrede i verden, fordi jeg er et narsissistisk monster, ikke stort annet. Med det må mannen og tiden dø sammen, og jeg vel nøyd i vissheten om det.

Disse demonessene danser budskapet.
Drep meg! Gi meg den krig jeg alltid har ønsket meg.
Forstår du ikke at jeg er helt uten frykt?

(Sidenotat: VIdeoen har hele fire vannmerker, ser jeg. Blir mye arbeid hvis jeg skal få en ren versjon)

Kommentar: Typisk vil det også være for myndighetene å sanksjonere og sykeliggjøre mine utbrudd, der jeg på absolutt alle måter er en visjonær. Som landet sårt behøver, skal det legges til.

Mennesket, en gris

8/15/2023

Eter ribbe om dagene. Er i ferd med å tømme fryseren. Nå er det bare et halvt dusin kjøttdeig igjen. Får ikke til å spise opp alle, men skal prøve å få tatt flesteparten. Ribbe, ja. Kom over denne interessante videoen hos Dutton. Her fremmes det en hypotese om at mennesket er en hybrid mellom gris og sjimpanse.

Har riktignok ikke sett videoen. Syntes at gjesten var veldig sen i avtrekkeren når det gjelder å forklare seg muntlig, der Dutton i kontrast er en veritabel strøm av gyldne ord. Gjesten kan faktisk minne om mine egne muntlige fremstillinger på en dårlig dag. Jeg kan aldri dytte mot dotten til Duttons datter der, ei komme i nærheten av hans skarpe vidd, muntlig sett.

Aristoteles sier jo at det er et tegn på et utdannet sinn å kunne underholde en tanke, uten nødvendigvis å akseptere den. Intuitivt fatter jeg at det er noe der. Grisers og menneskers organer er svært like, der de til kyr og geiter ikke samsvarer til mennesker. Jeg har til og med ment at mennesker må nedstamme fra griser, uten å kunne forklare hvorfor. Denslags sentiment har også eksistert i kunsten, i folketro, og i eder og forbannelser. Disse størrelser, kunst, overtro og forbannelse, er alltid forut for enhver erkjennelse, men de omtaler alltid reelle størrelser. Man må bare definerere hvordan og hva. Så viser det seg at hybridisering er en mulig forklaring. Det er en myte at alle hybrider er sterile, deres fertilitet vil via naturlig utvalg ta seg opp med tiden, og, hybridseringsprosessen skal visstnok ha skjedd i bølger. Kvinnelige sjimpanser, som har sex med alt, skal altså ha blitt påsatt av en galte (Galtung?) Avkommet, som var tilnærmet sterilt, gjentok prosessen, til det oppstod en ny art som var levedyktig. Bær i hu at Grizzly for eksempel er en blanding av isbjørn og brunbjørn. Det går an.

Det jeg gjorde var å finne frem litt kilder på dette skriftlig, for å kjapt få innblikk i tematikken. Tillater meg å linke her:

En lettforklart nyhetsartikkel:

timesofindia.indiatimes.com/home/science/humans-emerged-from-male-pig-and-female-chimp-worlds-top-geneticist-says/articleshow/26648981.cms

Her diskuteres også saken:

phys.org/news/2013-07-chimp-pig-hybrid-humans.html

Jeg vil gå så langt å si at jeg finner sammenhengen svært plausibel. I så fall er sannheten, og vårt opphav, ennå mer infernalsk enn man har tillatt seg å tenke. Vi stammer ikke fra guder eller gudeblod, men rett og slett en naturens freak-incident, gitt sjimpansers eller dvergsjimpansers ubegrensede kåtskap. Det er så man rødmer, for å si det litt med Nietzsche. Vel, han rødmet vel da han fikk innblikk i Platons seksuelle preferanser.

La oss tenke litt på hva dette betyr. Først tenkte jeg å vrededes, og si at selv om vi stammer fra griser, kunne vi ha steget til å bli guder, bare vi hadde opprettholdt en god seksualmoral. Samtidig var det jo det vi ser på som umoral, og en helt fantastisk perversjon, som brakte det nye til jorden. Uten ville (den relative) tanken aldri ha eksistert. Planeten ville vært bebodd av umælende dyr og aper som samlet nøtter. Jeg måtte minne meg selv på å ikke være så enkel. Flere faktorer kan være gjeldende på en gang. Det vi kaller moral er nødvendig for å holde en sivilisasjon sammen, og dette har naturligvis en genetisk effekt. Uten synker vi tilbake til et mer primitivt stadie. Samtidig er det avvik som behøves for å skape en ny tilstand. Vi må altså ha begge deler, anvendt og distribuert klokelig. Det er slik virkeligheten fungerer, litt lik en bue er kombinasjonen av hard og myk. Det ene svar finnes ikke.

Nå synes jeg at jeg ser dette opphav overalt, selv i modeller og vakre kvinner. Sannheten var der hele tiden. Det som har blitt sett kan ikke bli usett. Ingen kan heller benekte at mennesker skiller seg fra alle andre arter på jorden. Etter min mening er forskjellen på rasene, egentlig forskjellen på flere menneskearter som har vandret på jorden. Afrikanere har mer av Homo Erectus i seg, Asiatene stammer fra noe annet. Vi Europeere har mye neanderthalerblod, opptil 4%. Men alle har vi grisen i oss. I like stor grad, får man anta, for kombinasjonen mellom gris og ape skjedde jo på et tidlig stadie. Men preget blir faktisk tydeligere blant hvite mennesker, der afrikanere kan se apeaktige ut. Begge disse sentimenter, europeere er griser, og afrikanere er aper, har eksistert i lavkulturen til uminnelige tider. Ikke skyld på meg. Lavkulturen hadde rett, som vanlig. Grisepreget er bare mer skjult blant afrikanere, gitt sin hudfarge, samtidig som de har et mer primtivt apepreg. Asiater kan noen ganger minne om små apekatter.

Vel, griser er jo intelligente dyr. Dette var altså tankens opphav, en pervers form for hybridisering. Så meget ... interessant. Og det bekrefter min overordnede verdenssyn. Vi har et lavt og primitivt opphav, som har fulgt en utviklingslinje, til kontrast med evige artsformer og evige verdier. Jeg klager jo mye og vrededes mye på denne bloggen. Nå ser vi jo ut til å miste alt, slik alle som tenker kan erkjenne.

Det vil være interessant å tenke på om man kan etterspore dette genetisk. Eksperimenter kunne også bli gjort. Man kunne forsøke å faktisk krysse en kvinnelig sjimpanse med en gris, eller endog en kvinne med en gris. Selvsagt mot rikelig betaling. På den måten er jeg ganske amoralsk. Samtidig er jeg imot enhver form for genmanipulering av mennesket, og mener at enhver utvikling bør skje naturlig. Det at man skaper en freak, forandrer ikke en hel art. Det gjør vaksinene, og ikke til det bedre. Det er snarere snakk om genetisk søppel som blir innført. Med hensikt, vel og merke.

Så hva er veien oppover for det som var en gris? Jeg skal gi mine innrømmelser. Det var nok som Nietzsche sa, og det fordres nok en viss mennesketype. Den greske verden rundt Peloponneskrigen, med mine ord, preget av sin dose moral og sin dose umoral i skjønn forening. Der ble kvinner holdt som slaver, og slavene holdt som slaver, samtidig som aristokratiske menn med narsissistiske og halv-narsissistiske trekk befant seg i en evig kamp mot hverandre. Både for ressurser og ære og berømmelse. Veien oppover startet altså med en uutsigelig perversjon, (grisen) så krevdes det en uendelig lidelse. (aristokratisk kamp) Men det er altså den eneste veien opp. I det hele, tenker jeg, må vi erkjenne at det ene svar finnes ikke, for ingen kunne ha forventet sannheten om vårt opphav, like lite som de kunne ønsket det. Like fullt er det virkeligheten, og viser at logikken har sin grense.

Edit: Ved ettertanke kan man tenke seg at afrikanere har hatt mer anledning til å avle tilbake til å være aper, gitt at de har vært i Afrika all denne tiden. Europeere har følgelig mer gris i seg. Det er en logisk mulighet. Fra samtalen så jeg at det var snakk om et spesielt effektivt blodsystem når det gjelder grisen, noe som er betydningsfullt når det gjelder hjernen. Hodeform og avkjøling var også faktorer for intelligens, uten at jeg riktig fikk med meg hvordan det hang sammen. Får se senere. En annen tanke er at den ariske rase har utviklet seg parallelt med kyr.

Konturene av en artikkel

8/10/2023

Kjører nedover snart. For min egen del tenker jeg å hamre ned konturene av denne artikkelen i en sveip. Hvis ikke står det i fare for å gå i glemmeboken. Jeg kan også gå videre med det jeg går videre med, istedet for å fokusere på dette.

Jeg gjorde meg en betraktning der jeg skilte mellom verdivalg og virkelighetsoppfattelse, det vi kan kalle sannhet. For arkivet. Det vi kaller sannhet vil alltid være en tilnærming, men noen tilnærminger er mer presise enn andre. Om jeg skulle bruke kokain og ha sex med 20 menn iløpet av en uke, ville det vært et verdivalg. Virkelighetsoppfattelse i så måte er den basale forståelse av visse kjensgjerninger, som med Heraklit, er felles for alle. Alle ser når kua er dau.

Det vil alltid være en viss malplassering når det gjelder vår tilnærming til virkelighet. I hedensk tid helte man vin og blod til bakken og mente dette skulle ha en effekt. I kirken folder man sine hender. Perfekt samstemthet er heller ikke ønskelig. Den sterke kraft viser sin styrke ved å øse av seg selv. Gladiatorkamper og menneskeofringer blant Mayaene kommer til tankene. Men nå synes bruddet med virkelighet å være mer altomfattende og effektfulle enn noensinne. I vesten tok man først avstand til de tre store: Rase, kjønn, klasse, og mente at dette ikke skulle ha en effekt i virkeligheten, noe det selvsagt har. Så kommer fornektelse av medisinsk virkelighet, fordi vaksinene er dødsfrembringende sterilisering, og fornektelsen av økonomisk virkelighet: Man kan ikke ha en økonomi uten en stødig energitilførsel. Noter at disse fornektelser er fra perspektivet til det vestlige menneske. Andre aktører har selvsagt full interesse over at disse fornektelsene finner sted.

En sivilisasjon eller et menneske kan bare bære så mange brudd med virkeligheten, før det er over. Hver for seg vil slike fundamentale brister medføre døden, der det å spytte seg over skulderen som individ, eller å helle blod på bakken, ikke gjør det. Med så mange brudd på en gang, er dødsprosessen eskalerende. Det kan ikke vare stor lengre nå. 95%+ av våre kvinner har da også blitt sterilisert eller nært sterilisert. Dette er siste generasjon, endog siste tiår, der vesten lever.

Min tenkning er dog litt skjev. Det er ingen fundamental forskjell på verdivalg og virkelighetsoppfattelse. Det starter med verdi, slik kroppen alltid tar utgangspunkt i følelse, og sterke nok verdier vil alltid blomstre ut i en eller annen skjevhet i oppfattelse. I vestlig forstand er det nok 1789 som taler. Man skulle ha likhet. Resultatet er at basal, fysisk virkelighet skyves bort, og at alle som taler slike realiteter, drepes.

La oss si at en sivilisasjon var fundamentalt aristokratisk. Da ville andre skjevoppfattelser være gjeldende. Man ville f.eks forfremmet en høybåren klovn, og ikke forstått om en lavbåren mann var mer kompetent. Den aristokratiske sivilisasjon ville kan hende også medføre endeløs krig, og at man avgikk ved døden via krigføring. Nå dør vi ut i vår lange fred. Finnes en balanse? Det også, er et verdivalg, med sin egen patologi. Det jeg ønsker er at en tilstand kan overta for en annen, litt lik en fugl justerer vingene under flukt. Kun autister ønsker den ene rute og det ene svar.

Denne dødsprosessen kan ikke stoppes, så lenge det vestlige menneske ikke utvikler en egenvilje. Det vestlige menneske har nå blitt et tamdyr, som har lenket seg til sin egen komfort i øyeblikket. Derfor verken vil eller kan man forholde seg til noe ubehagelig. Enhver reaksjon er dømt til å være instinktuell, litt som et dyr fanget i et brennende hus, og dermed fåfengt. Denne fåfengheten har jeg og andre forstått, etter en tid som politiske aktivister. Det vil ikke hjelpe.

To krefter står posisjonert til å overta. Det ene er de islamske djevelhorder, og det andre er globalistene, som er en videreførsel av kommunismen i Kina. Begge parter tenker å overvinne den andre, samtidig som det vestlige menneske som sagt ikke har noen egenvilje. Vi er altså evige ofre for disse monstrene. Om vi skulle ha en kollaps i enhver statsforfatning, vil vi ha de muslimske djevelhorder dypt inne på vår jord, samtidig som mange av våre kvinner er sterilisert, men vi kan ha en sjanse til å kjempe. Om globalistene vinner og staten består, vil de ikke ha noe problem med å ta seg av muslimene når tiden er inne, lik Kina deporterer og hjernevasker Uigurene. Muslimene er bare et nyttig verktøy akkurat nå, for å splitte opp, avlede og demoralisere majoriteten, deriblandt gjennom analvoldtekt av småbarn.

Globalistenes orden er ikke levedyktig, men det kan ta hundre år før deres forfatning kollapser, lik Sovjet kollapset på 70 år. Innen da vil svært lite være igjen. Muslimene er levedyktig, men resultatet er en mongrelisert rase uten evner i det hele tatt.

Det man kan ønske seg, er altså en kollaps i enhver statsforfatning, og en total ødeleggelse av den vestlige psyke. Bare på den måten kan vi starte pånytt, og begynne den langvarige prosess av å gjenerobre vårt kontinent. Hvis vi skulle klare oss, må nye tilfeller av tamdyrisme og autistiske ene svar forhindres. Dynamikk er det som kreves, lik fuglens justering av vingene.

Odinistisk galskap

8/4/2023

Skapertrangen er stor i meg nå. Det samme med behovet etter noe trangt, derav terminologien "trang," kan hende, fordi dette er bokstavelig talt første opphavssted, hvorfra alle andre lyster, og dyster, springer ut.

I den senere tid har jeg kommet frem til at jeg fremfor alt ikke kan være en dionysier. Til det er jeg for avmålt, velkontrollert, og, vel, innesittende. Alt det jeg gjør tilsier det apollinske. Hva da med groteskeriet og galskapen? Da vil jeg minne på at også Apollon hadde mørke sider. Han voldtok Dafne og Kassandra, flådde satyren Marsynas over en musikkkonkurranse, og skjulte fremtiden i dunkelhet og kryptiske fremsigelser.

Jeg tror også at disse av mine apollinske trekk kan relateres til Odinsskikkelsen og den beslektede Merlin. Sistnevnte ble kalt "Den gale" i de tidligste itterasjoner. Groteskeri, absurdisme og grusomhet er trekkene hos de som med sin innsikt har favnet livets grunnvesen.

Edit: Nå har jarlen delt opplegget. Han av alle liker tydeligvis kombinasjonen av groteskeri, hypermaskulinitet og hyperseksualitet. Tror dog at absurdismen av mitt varemerke ikke er for ham. Heller ikke dødsdyrkelsen og sadismen, ved ettertanke.

Dette viser at jeg har venner, men få, noe som er både betryggende og foruroligende til samme tid, for å si det med kenisk selvmotstigelse. Uten jarlen ville min kanal stå brakk, som så mange andre på Odysee, og jeg liker ikke å bero på noens velvilje. Eventuelt ville kanalen ligge som en forsmådd brud på brudesengen, som jeg ville skrevet det i en av mine tidlige bøker. Denne beroelsen er dog den unge svenns kjennetegn, der en konge er garantert oppmerksomhet bare han hever på et øyenbryn. Da måtte man være helt Bull-Hansen. Enn så lenge må jeg være svennen.

Motsetningens lov slår til igjen

7/12/2023

Som man vet lever jeg på internett. Det er sykt. Det er også sant at det er en ganske vanlig tilstand, erstatningen for et liv. Alt har jo blitt atomisert i disse dager. Ved en total tilfeldighet (true deal) kom jeg over denne videoen, som jeg ikke orket å se som helhet. Noe Jesus-opplegg, ikke sant, fra en type som utifra informasjon i kommentarfelt og videoen i seg selv antakelig begikk selvmord. Selv hans religiøse svermeri kunne ikke redde ham. Rart. Ung var han også.

På ikonet for videoen viser selvsagt boomer-solbrillene seg. Det blir ikke mer vulgært, platt og åpenbart. Alt arbeiderklassen foretar seg er og forblir en klisjé. Middelklassen er mennesker som via falsk sofistikasjon forsøker å skjule sine spor og avføring, og med det skaper videre patologier, gjennom såkalt "moral" og "utdannelse," samt, selvsagt, de "riktige" meningene. Kunne bare hele verden stå for munningen til mitt våpen ...

Arkivert for videre referanse. Boomer-solbriller.

I kommentarfeltet kom dette opp. Det blir ikke mer talende.

Dette fra en fyr som kaller seg "gledespreder." Min foreslåtte motsetningens lov, en variasjon, viderførsel og praktisk utslag av jungiansk dualisme, holder vann så det holder. Du får ikke et sterkere bevis. Forsåvidt var dette budskapet siste harselerende sms fra min far også. At han skammet seg over meg, osv. Synd jeg ikke fikk tatt vare på de meldingene. Sannheten kommer for en dag. Dog, han ringte meg jo opp under alias og drapstruet meg.

Den sosiale verden er en løgn. Alt er motsatt av hva det fremtrer som. Hvis noen må fortelle deg om en eller annen kvalitet, kan du være sikker på at det ikke forholder seg på den måten. Og ja, disse folkene er uhyrer. Det er nesten så jeg får bittelitt lyst til å smadre hvert ben i kroppen deres :) Se der demonstrerte jeg et prinsipp. Smileyen signaliserer i slike tilfeller et intenst hat.

Mest av alt hater jeg selvsagt de vaksinerte.

Det ene imperativ

4/28/2023

Alle mennesker har et ene imperativ som de vektlegger mer enn alt. Ikke for sin egen lykkes skyld, og ikke for et resultat i verden, men fordi imperativet er så viktig. Slik det er, så viktig at det har blitt sin egen rettferdiggjørelse. Det er like mange måter å leve på som det er menn, sier Homer. Hvis det er sant, er det bare fordi det er like mange drømmer og håp som det er menn. Dog vet jeg at drømmene er få som de er store, og at klyngene som står rundt dem er høye i antall. Noen får sitt imperativ, iallfall som gradering, og vil derfor være relativt tilfredse inntil de på et eller annet vis skulle miste det. De vil rase desto mindre de får av imperativet, og mildne desto mer av det blir dem til del. For den dagligdagse kan dette være å ta del i et fellesskap, eller dele andres fordømmelse og aksept. Hvis man ønsker å kjøre motorsykkel eller hoppe i fallskjerm, vil man kunne gå alderdommen trygt i møte, bare man på et tidspunkt hadde imperativet i sin besittelse. Jo mer, jo bedre, selvfølgelig. Da kan man vite at selv når man lukker øynene for siste gang, vil drømmen om imperativet forbli med deg inntil slutten. Det verste er jo ikke å miste det, men aldri å få ha det. Jo sterkere kraft, jo spissere og mer spesifikk vil anrettelsen på knivbladet være. Andre er nemlig for alltid fraskilt fra sitt imperativ. Livet blir for dem å kave i havet, gått overbord, mens skipet langsomt seiler bort. Det betyr at de uansett seier aldri kan få noen lykke, og at de må gjøre noe annet. Dette noe annet vil ikke kunne gi dem det de vil ha, og det vil alltid skje med viss grad av ironi og bitterhet. De tekniske ferdighetene til en pianist, uten noe hjerte lagt i det, gitt at man skulle finne krefter til å øve sin teknikk i det store fravær. For min sin del, ingen kvinne kan gi meg det jeg vil ha, og jeg vil ikke ha den kvinne som vil ha meg, for i det har hun vist sin egen mindreverdighet. Det som gjenstår er en eller annen hjerteløs klampring på et piano jeg ikke bryr meg om. Alle mennesker har sitt imperativ. Den ene tingen de vil ha. Man kan med det ta trinnet til det neste trinn. Jeg går en trapp som leder opp til meningsløshet, noe mot natur og vilje. Men der antar jeg for mye. I sorg og vrede har mitt perspektiv blitt skjevt. Jeg vet ikke om trappen fører opp eller ned, men mistenker det siste. Og hva bryr det meg egentlig? Det er de tvungne steg. Jeg vil ikke engang ha meg selv, når jeg ikke kan få mitt imperativ. Stegene er derfor meningsløse, og min kropp er meningsløs. Likeså med sjel og tanke. Ingenting av det kan ta flukt og bære meg til det stedet hvor jeg vil være. Løsningen, tror jeg, er derfor å slå seg gjennom veggene på tårnet, og bare være i tomrommet. Ingen trapper som fører til ingenting. Ingen hviskende ord som hån. Da vil jeg bare sitte her til tidefallet ved basen av en trapp. Vente til det første trinn materialiserer seg igjen. I fravær av imperativet har det vokst seg en stor vrede. Slik imperativet rettferdiggjør seg selv, er vreden som ble til i dets fravær sin egen rettferdiggjørelse. Ingen spilling på noe piano, ingen seier eller utøvelse. Alt dette er for meg ingenting. Det er min vrede at jeg viser hvem jeg er, og at jeg fortjente bedre. Hver handling og hvert blikk kommer nå for alltid til å være ladet med vrede, og det er med vrede at jeg kan få deg til å tro på drømmene jeg hadde. Jeg griper ditt ansikt og klemmer til. Våg aldri å avkreve meg ro, tilfredshet eller lykke, fordi dette håner min drøm og min kjerne. En kaos-kriger som strider i helvetes forsteder våkner uthvilt til neste dag. Bare slik kan slagene være mange og harde nok, der jeg tramper det som håner meg, stener som ansikter, hviskende, under pansret fot.

Buddha ler fordi han forakter oss

3/12/2023

.... og det samme gjør pinsevennene.

En gang i tiden kom jeg over et gammelt norsk komishow fra femti eller sekstitallet. Det hele handlet om en type som hadde slumpet seg til et stort lager med alkohol, antakelig tilsendt ved en feiltakelse. Humoren bestod for det meste i hvordan han nøt varene. Den gangen var ikke så mye seksuelt innuendo tillatt. Et halvt århundre inn i vestens undergang senere fikk vi Charlie Sheen med Two and a Half Men, som til publikums store fornøyelse tar for seg et tilsvarende forbruk i kvinner. Et sitat av Voltaire kommer til tankene: "Om noe er morsomt er det fordi det ikke lenger er farlig."

Både Charlie Sheen og den norske alkisen gjenkjennes som ufarlige, fordi vi vet at de kan beseires bare ved å slenge dem noen flasker, eller litt horer og kokain. Så sier da også Aristoteles at komedien består i å omtale de som er litt dårligere enn det gjennomsnittlige menneske. Da må vi foreta et ytterligere dypdykk i den menneskelige psykologi: Hvordan forholder man seg til det ufarlige, egentlig? Jo, ikke uten et tilsnitt av forakt. Mot den ufarlige kan du si hva som helst, gjøre hva som helst, og fortsatt slippe unna med det. Mennesker kjenner fremfor alt til de bestående maktforhold. Du ler ganske enkelt ikke av en myrdende general, men du ler av alkisen på hjørnet.

Det får meg til å tenke. Den historiske Buddha innehadde en lystig og humoristisk disposisjon, dette tatt til sitt ytterpunkt gjennom den kinesiske munken Budai, kjent som den leende Buddha. Disse skikkelsene lo av oss. Og hvorfor skulle de ikke det? De var ikke investert og foraktet jo tilværelsen. Latteren viser deres fullstendige avstandstaken til verden. Det samme med gladkrisne og pinsevenner. Jordlivet er for dem noe slett noe, og derfor ler de. Igjen ser vi hvordan motsetningsloven alltid øver sin innflytelse, for ting er svært sjelden som de ser ut til. William Blake sier da også at en overflod av sorg vil arte seg som latter, mens en overflod av glede vil komme ut som gråt. Vi som tar verden på alvor ler ikke så mye, spesielt i disse dager. Som jeg har vært inne på, jeg misliker det når mine venner, og fremmede, ler av det jeg har å si. Det viser deres forsøk på ufarliggjørelse, og hvis ikke vet jeg at de skulle forsøke å drepe meg. Gandhis sitat kommer til takene: "Først ignorerer de deg, så ler de av deg, så kjemper de mot deg, så vinner du." Mine venner har altså ignorert, med vilje, de tingene jeg bringer frem til bordet. En dag vet jeg at jeg må reise meg ved det selvsamme bord, og slå mine venner ned.

Alle krefter på jorden er virkende, og ingen er fri for sorg, avstandstaken eller forakt. Jeg forbyr heller ikke latteren, men når denne latteren blir gjennomgående eller tvangsmessig, som hos munken Budai, tyder det på fornektelse og sykdom, i det tilfellet i form av en fullstendig metafysikk som står utenfor verden, for bare der kan du være fullkommen.

La oss tenke ytterligere. Det er gjennom to ruter denne tvangsmessige latteren forekommer. Enten gjennom den som er offer for en metafysikk, som hos disse nevnte typer religiøse, eller de som er henfalt i en fullkommen materialisme. I begge tilfeller handler det om kontroll, fordi man selvfølgelig forakter det man kontrollerer, og da er det plutselig morsomt, som en liten hund du får til å gjøre triks. En materialist vil selvsagt alltid forsøke å gjøre narr av den åndelige, fordi den med høyere idealer alltid utgjør en trussel. Man lar seg kan hende ikke bestikke av et materielt gode, hos materialisten det eneste gode som er. Det ukjente vekker frykt, fordi da settes fantasien i sving. Mennesker med motiver man ikke forstår fryktes mest av alt. For megen familiaritet vekker forakt, mens den ukjente er og forblir en terror.

Den sanne åndelige er opptatt av å slippe kontrollen, for da yter man tingene respekt. Man tar jordlivet på alvor og man lar ting være som de er. Altfor mye hat har vist seg hos de som forsøker å kontrollere alt, for eksempel gjennom de forbannede vaksinene. Den aktelse du gir til din omgivelse er en direkte gjenspeilning av den aktelse du har for deg selv, og du ville ikke hånle av deg selv hver gang du foretok deg noe. Som Konfutse sier, en provokativ atferd er den svake manns erstatning for styrke. Kant sier jo også noe som at det eneste moralske er å la noen være sin egen målsetning. Den lille hunden er ikke ditt underholdningsobjekt. Gjør du ting til en forlengelse av deg selv, forakter du dem, og med tilkjennegir du din egen selvforakt.

Den sterke mann kontrollerer ikke noe annet enn seg selv, og omgivelsene følger ham gjennom eksempel. Den sterke mann tar livet på alvor, og står et sted mellom metafysikken og den rene, skjære materialisme, fordi man vet at det er prinsipper i virksomhet som har sin gjenspeilning på jorden. Den sterke mann er også istand til å yte respekt, også til skapninger som er umiddelbart svakere enn seg, som kvinne og husdyrene. Som det heter seg, en manns karakter viser seg i hvordan han behandler de som ikke kan gjøre noenting for seg. Du får det du sender ut. Gi respekt. Få respekt. Med det skal ord og gjerning få tyngde, når det ytres og utøves. Men la meg ha meg frabedt mine leende venner, samt en leende Buddha som statuett på mitt bord.

Hvordan vi forstår spørsmål

1/16/2023

Gjorde meg litt konseptuell tenkning da jeg forholdt meg til et nokså rudimentært spørsmål, eller kanskje til og med en klisje på dette stadiet. Det konseptuelle viser kanskje rekkeviden og begrensningene til min intelligens. Hit, men ikke lengre, lød en befalning fra tomheten. Jeg er en mann som mangler dybde, erfaring, håndlag og praktikk, nesten fullstendig, skal det legges til. Det er i bredden og i sveipet at jeg har min kraft. Når sveipet er gjort må jeg forlate stedet, for jeg kan ikke leve på jorden.

Religion handler som kjent ikke om faktaopplysninger eller vitenskap. Det er snakk om en slags analogi over tilværelsen, en instruksjonsmanual for livet basert på dype verdier som ikke fullt ut kan forklares eller rettferdiggjøres. Med det formulerte jeg den følgende tanke: De største spørsmål må forstås i bredest mulig forstand. Jeg tenkte litt på dette, og lekte med en annen tanke. Er det virkelig så at de minste spørsmål må forstås på minste mulige måte? Altså med ytterste detaljrikdom, men minst mulig sammenheng? Hvis ikke er kanskje min opprinnelige tanke også feil.

Antakelige er det motsatt. De største spørsmål må være forankret i den mest konkrete virkelighet og eksemplifisering. Og de minste bestanddeler må for all del være tilknyttet et større hele. Bare på den måten kan man tenke fullt ut. Her slår mine verdier inn. Tilværelsen har mange sider, og man må oppsøke hver av dem. Fortvilelse, nihilisme, stolthet og håp. Ingenting er det jeg vil meg forby. Jeg står altså for en tankenes frihet og dynamikk, og en verdienes (følelsenes) frihet og dynamikk.

Det er på denne måten vi kan forstå og bruke religion. Den brede anvendelse av analogi over virkeligheten, som religionen er, og som alle bruker, vil jeg legge til, må stå i sammenheng med spisseste praktikk. Religionen får altså sin rettferdiggjørelse i utøvelsen. Hva så med vitenskapen, som så mange sier er en metode og et verktøy kun? Metaforen gir kan hende svaret. Skiftnøkkelen er knyttet til henholdsvis funksjon, hensikt, verdisett til skiftnøkkelsvingeren og dennes iboende natur. Vitenskap er altså meningsløs uten å være knyttet til en høyere hensikt. Dette betyr ikke at en vitenskapsmann skal være emosjonell i sin utøvelse av vitenskap. Det er dynamikk og overgangen i tilstander, ser du. I disse dager ser vi at vitenskapen i høyeste grad er knyttet til et verdisett. Noe annet er forsåvidt umulig. Det er bare det at dette verdisettet er feil, nemlig det til reduksjonisme, kontroll og et klinisk hat mot livet.

Hva er kuren? spør du. Det jeg tenker er at vi religiøse, konseptuelle tenkere og breddefarere må bli konkrete, og svaret er et drap. Basert på vårt store verdisett (fordi det er vidtfavnende) må vi fatte konkrete valg som har en konkret effekt på jorden. Ikke vaksinere seg under noen omstendighet, som eksempel, samt mye annet. Verdiene må bli praktiske og vitenskapen må bli etisk, søkende seg opp mot sin egen motsetning.

Eksempel på logosentrisme

12/28/2022

Åpnet en bok som jeg fikk fra min tid i Hare Krishna, som heter "Who are you?" Det store poenget der er at du ikke er kroppen din, men en udødelig "spiritsoul." Jeg fikk også en annen bok fra dem, selv om jeg ikke har den i hende per nå. Den het noe som: "Guds farshjerte." De hadde fått med seg at jeg hadde et dårlig forhold til min far. Slike kulter fungerer som narsissister, bare som et kollektiv. De finner dine svakheter og utnytter dem, for slik å skape et avhengighetsforhold til ikke-gjensidig utnyttelse. Så er det bare det at jeg nå har utviklet en ferdighet kalt "Immunity to narcissism," litt på samme måte som jeg er "Immune to mind control."

I denne boken er det et parti som er et perfekt eksempel på logosentrisme. Avsnittet er gjengitt ordrett, jeg har bare erstattet ordet "eksistens" med variasjoner av "kald."

Jagad Guru: It is a fact that I want to be cold. But my desire to be cold is based on the reality of my coldness. I want to be cold because I am cold. I want to be what I already am and already know myself to be: cold. I could not want to be cold if I wasn't cold, and you and other materialist could not want to not be cold if you weren't cold.

Being cold is the only reality for the self. As water cannot be separated from wetness, so you, the self, cannot be separated from being cold. Cold is an integral aspect of your essence.

Ulikt Nietzsche vil jeg ikke rase for mye mot denslags livsmumier. Jeg kaller dem så fordi denne form for logosentrisme er i realiteten vitnesbyrd om store nederlag i livet. Hvorfor? Ulikt Nietzsche krever jeg ikke kongruens fra mennesker, heller ikke fra meg selv. Kongruens er en stor tvangstrøye som hindrer deg i å tilnærme deg livet fra ditt unike ståsted. Bare en INTJistisk autist som Nietzsche krever at man skal være grammatikalsk korrekt i enhver sak, som et vitnesbyrd om dette kongruenskravet. Nei, huff. Da kan man ikke gjøre noe, og så gjøre noe annet, når øyeblikket er inne for det, skulle situasjonene man går inn i være tilsynelatende like. Sagt på en annen måte, man må tillate mennesker sine illusjoner, de som nærer og gir liv.

Våre problemer er tofold, og har ikke egentlig med logosentrisme å gjøre. Det første er at vi har glemt å forvalte vår seksualitet, noe som er den egentlige definisjonen på sivilisasjon. En rase kan bare perpetuere seg selv gjennom sine kvinner. Derfor må kvinner gifte seg innen en rimelig tid, få barn og oppdra disse barna, gjennom et minimum av sosial stabilitet, vel og merke. Ikke få barn med flere menn, altså. Dette representerer en form for seksuell egalitarisme som jeg står inne for. Kvinnene må fordeles mellom mennene i et samfunn. Hvis ikke har man ingen motivasjon til å forbli stående i en eller annen falanx. Ingen kvinne, ingen lojalitet. Slik har det alltid vært. Hvis du ikke tror det, er det bare å åpne en historiebok.

Det andre problemet er mangelen på stridbarhet. I disse dager har folk tatt en folkemyrdende gift fra Kina som bare skader vestlige befolkninger, simpelthen fordi flertall, flokk og såkalte autoriteter sier det. Her er greia. Du skal aldri, aldri gjøre som du blir fortalt, av noen. De er ikke deg, og som en ekstensjon av denne kjensgjerning, de vil deg ikke noe godt.

Denne jødinnen har nok rett, dessverre. Vaksinene er folkemord fra kineserne, som er laget for å utrydde vestlige befolkninger. De har lyktes på lang vei allerede.

https://rumble.com/v21t1em-shocking-vaers-data-reveals-4070-increase-in-miscarriages-naomi-wolf-interv.html

Dag for dag kommer mer av den fortvilende sannhet frem. Illusoriske vrangforestillinger var ikke problemet. Det hadde med noe som stikker dypere enn språk og grammatikk å gjøre. Jeg elsker kun den skapning som kan si: Jeg er meg og ikke deg, derfor vil jeg ha min kvinne og jeg vil ha min stridbarhet. Jeg gjør aldri som du sier, uansett. Stridbarheten innebærer at man vil eie seg selv og eie sin kvinne, og dette behøver ikke å rettferdiggjøres gjennom ord. En annen ting jeg har funnet ut om meg selv, er at jeg aldri behøver å rettferdiggjøre meg selv, eller oppgi grunnene mine til noen, om jeg nå faktisk har noen. Det alene er å gi dem for mye makt. Jeg bare gjør ting, og tingene jeg gjør og resultatet av det, er mine egne.

Av en senromersk gatepoet

11/7/2022

Slumpet over denne filen i oppryddingen av opplegget mitt. Nå har mappefolderne jeg kopierte fått forskjellig størrelse både som helhet og i plasstaking på disk, men jeg får anta at irregularitetene skyldes forskjellene i operativsystem og muligens filformat på ulike disker. Filantallet stemmer i det minste. For denne gang lar jeg altså være å gå amok. Jeg har rett og slett ikke overskuddet. Det er for mye å se gjennom 30 000 filer eller hva det er i forsøket på å finne noe galt.

Dette var jo et prosjekt jeg kollapset med. Det vil si, jeg ferdigstilte, men ikke så mye at jeg fikk rettet stavefeil og duplikater. Dessuten er det en del mindre heldige valg når det gjelder timing og musikk. Denne har ikke vært oppe på min snart defuncte Lysalv-kanal på youtube, simpelthen på grunn av den sedvanlige idiotiske copyrighten.

En venn mente at jeg burde gjøre dette til en bok på rundt 500 aforismer. På en måte var dette rådet en bjørnetjeneste, fordi oppgaven var over min evne. Det jeg gjorde var i henhold til natur og evne, og det var derfor jeg gjorde det. Rådgivningen tvang meg inn i et spor og en virkemåte som ikke var meg. Jeg endte bare med en masse rot og forskjellige forsøk på å samle de beste aforismene. Råd er på mange måter det verste, selv om jeg vet at vedkommende mente det godt og det på sett og vis kom mye godt utav dette rådet. Jeg vet hva jeg ville kalt et slikt verk, og hvordan jeg skulle gjøre det. Men det er utilgjengelig for meg nå. Istedet har en annen plan formet seg i mitt sinn. Slikt sett speiler jeg nok en annen forfatter, la oss kalle ham "Ken Jensen." Han av alle skulle absolutt ha blitt latt i fred med sitt forfatterskap, og råd og kritikk, spesielt fra hans venner, virket bare ødeleggende. Han fikk aldri utføre de handlinger som lå naturlige for seg, og han fikk aldri gå videre. Heller ikke fikk jeg ferdigstille dette verket i den grunnform jeg hadde sett for meg, altså denne. Rådene tappet livet av meg.

Nå har jeg heldigvis blitt klokere. Jeg er jo kaotisk nøytral og en individualist "first and last" som det heter. En person jeg har kontakt med per mail nå, nok en kritiker, vil at jeg skal rettferdiggjøre mine planer og valg. Det gjør jeg selvsagt ikke. Dette er bare nok et forsøk på å tappe livet av meg, og en undergravende plan fra boa constrictoren, som varsler at han er en boa constrictor, for å slå tentaklene i meg. Jeg rettferdiggjør aldri, avklarer aldri, jeg bare gjør. Og det er jeg som bestemmer hva jeg gjør, på hvilken måte og hva jeg mener om det. Jeg trenger ingenting, fra noen. Diskusjoner og debatt er et tilbakelagt stadie som hører tåpene til. På den måten er jeg som forfatteren Bull-Hansen. Han er en sur einstøing som aldri forklarer seg, men som bare gjør det han gjør, ingenting annet. Alt annet er forøvrig tull og forsøk på sabotasje. Venner, fiender, kritikere(.no) og narsissister er noe av det verste, og jeg har ikke rom og plass. Min verden, ikke din. Det skal hvile i skyggene, før man eksploderer i handling. En annen person, la oss kalle ham "Slåtten," er dyktig til det. Ei heller er jeg forpliktet i noen retning. Nå er jeg opptatt, så ligg unna og legg av.

Don't you disrespect me little man!
Don't you derogate or deride!
You're in my world now
Not your world

I got voodoo, I got hoodoo
I got things I ain't even tried!

Dualism in Norse Religion (lecture notes for Ragnarok and the End Times series)

10/9/2022

Aristotle famously states it’s a sign of an educated mind to be able to entertain a thought without accepting it. This is what I will ask you to do, to entertain the possibility that Norse religion had, or was in the process of developing dualistic aspects. It is important we don’t let logical possibilities become logical facts in this regard.

As we know there are direct links between Vedic, ancient Iranian (Iran means land of the Aryans) Greco-Roman and Norse religion, because these traditions derive from the same Indo-European roots, but were of course separated by time and by distance, and intermixed with local cults. The concept of a mother goddess is probably not Indo-European, likewise with the tribe of the Vanir, probably.

Interesting to note is that all these cultures have tales of the order of the world being created out of a battle between the gods and the giants. In Greek mythology, depending on the source, because there is some confusion between the battle against the giants and battle against the Titans in the Gigantomachy and the Titanomachy, respectively, most Titans are imprisoned in Tartarus. The exception being certain benign Titans, like Helios (the sun), Eos (the dawn) and Selena (the moon). In Norse mythology the giants have their own realm, and often wander into the world of humans and even gods. In an article I wrote in Norwegian (here: https://akroma.no/hedendom-var-naturlige-religion-er-invertert-hinduisme/) I speculate this is because the forces of nature appeared wilder, more uncontrolled and dangerous for the Norse, and more under control in the mild and temperate Mediterranean region, hence the disparity of the power between the giants of these two cultures. As I also noted, both the Norse, Vedic and Iranian tradition have the same class of gods, named the Æsir, Ashuras and Ahuras, respectively. This class or tribe of gods is associated with the human sphere, and war/law/oaths in particular.

Interestingly the Ashuras in later Indian mythology are degraded. Indra, corresponding to Thor, being a red-haired thunder god, is reduced to a drunkard. All in all, the Ahuras are painted as demons and as enemies of the gods, whereas the Devas have risen to prominence. The Devas can be understood as benign forces of nature, like fertility, peace and sunlight.

It is tempting to connect the Norse Vanir with the Devas, but we have no direct proof of that. There might also, like mentioned, be the remains of other, non-Indo-European cults inside the Vanir moniker. Ironically, Vanir based paganism survived the longest in Sweden, where Freyr was worshipped up until the 19th century in the form of the grain god. Survive the Jive has a video on this, but only on Odysee (here: https://odysee.com/@SurvivetheJive:c/corn-god:a) In my opinion the longest surviving pagan tradition overall must be the Norwegian Hulder, this supernatural creature being revered up until modern times.

The Norse and Iranian religion embraced the Æsir and Ahuras, whereas the Indians distanced themselves from that particular class of gods. It is easy to see why. Both Norse and Iranian paganism retained the militant outlook which also was a feature of the Aryan invasions into the Indian subcontinent. The Norse relegated the Vanir to a secondary role (without me offending the gods here), whereas the Iranians with the advent of Zoroastrianism forbade the Devas outright, the worshipper having to denounce the Devas after the gradual reformation of their religion from ancient Iranian paganism into Zoroastrianism.

Before I go into Zoroastrianism, I want to make a short note on the characteristics of early paganism, as seen in the Rig Veda, Iranian paganism, as well as Norse and early Greek religion. These early forms of paganism are very bodily, physical and can even be said to be naive. As Augustus Hare states: The virtue of paganism was strength, the virtue of Christianity is obedience. Kind of depressive for us older folks, the best you could be in ancient Iranian religion was a 15-year-old boy, probably because of physicality and virility. Make no mistake about it, this is the master morality and to use Norwegian - The Lord Human - Nietzsche speaks about.

Later iterations of paganism got more abstract, more decadent, more law-bound and more dualistic in a certain sense. In the Greek world this turn had its definite display under the auspices of Platonism.

Nietzsche notes in his Birth of Tragedy there is a distinct difference between early and late Greek religion. The early religion was characterized by tragedy, that is to say, the strong man going under in his battle against destiny and the gods. This can also be seen in Norse religion with the constant struggle against destiny there. Later Greek religion was more rationalized and law bound. Do good, obey, and you will get good results. This is not a feature of the earlier Greek tragedy. As for Iranian religion, their move into the abstract came in a definite way through Zoroaster or Zarathustra and his reformation of the ancient Iranian religion. So, who was Zoroaster? We can’t really place him in time. The estimates vary from 1200 BC to 500 BC, but a common estimate is to place him around 700 BC. What we do know is that he is one of the most important human beings in history. This is because he was the first to introduce the concepts of good and evil.

Zoroastrianism holds the world to be inherently good, but that it has been corrupted by evil. We can fix the world through good thoughts, words and deeds. We can defeat the corruption of the evil spirit and create a heaven on earth. The world will be made perfect after evil is destroyed. Also worth noting is that Zoroastrianism represents a movement towards monotheism, and even introduces the concept of free will for humans in our choice between good and evil. Zoroastrianism encourages moderation when it comes to pleasure. The main god in Zoroastrianism is Ahura Mazda, who will judge everyone in the end, in an event similar to the Christian judgement day. The evil god is Angra Mainyu. These represent the principle of good and evil, life-furthering and life-destruction, respectively.

There is a debate on whether Angra Mainyu is an extension of Ahura Mazda’s will, like Satan is ultimately subordinate to God in Christianity. So, what happened to the old Iranian gods? Well, they remained gods for a while, but were increasingly seen as aspects of the supreme god, Ahura Mazda. As mentioned, a believer also had to foreswear the Devas - only embracing the Ahuras. We can envision how the priesthood perhaps was more set on Ahura Mazda only, whereas a rural person retained many gods for the various sides and functions of life. The religion became more rationalized and abstract, because the gods were reduced to twelve in number. We recognize something similar in the later Greek pantheon - with the designation of twelve main gods.

This is a list of the twelve gods retained in the Zoroastrian pantheon - all possibly just manifestations of Ahura Mazda:

Ahura Mazda - King of the gods
Angra Mainyu - Principle of evil, chaos and discord
Mithra - God of the rising sun, covenants, contracts and kingship
Hvar Ksata - God of the full sun
Ardui Sura Anahita - Goddess of fertility, health, water, wisdom, war
Rashnu - An angel, the righteous judge of the dead
Verethragna - Warrior god who fights against evil
Tiri and Tishtrya - Gods of agriculture and rainfall
Atar - God of the divine element of fire, personification of fire
Haoma - God of harvest, health, strength, vitality, personification of the plant with the same name bringing enlightenment, similar to Soma
Vayu - God of the wind who chases away evil spirits
Zorvan (Zurvan Akarana) - God of time, personification of infinite time

To be very brief, the Avesta is the holy scripture of the Zoroastrian religion. It is said to have been much more voluminous, but that most of it was destroyed by Alexander the great in his plundering of Persepolis. For that reason and more he was called Alexander the cursed by the ancient Persians. In this ways Alexander has much in common with Caesar, who burned the library of Alexandria. It is hard separate Zoroastrianism and the earlier ancient religion from each other in what little sources remain. Of peculiarities that can be mentioned is that Zoroastrians left their dead on platforms in the wilderness to be eaten by wild animals. Fire being holy to them, they kept everlasting fires at various locations. The very term “magic” derives from their priestly class, the magi, who indeed were said to possess magical powers.

The Zoroastrian religion was in practice exterminated by the Arab invasion and the expansion of Islam. Some adherents fled as far as China. It took centuries of persecution, but gradually their religion was removed. Now only a few hundred thousand adherents remain. The reason for the downfall? They expended their strength and their nobility in wars against the eastern romans, the rest was lost to plagues. There was little left when the Arab invasion came.

Then some words on dualism. In my opinion it’s a natural developmental line for a religion to turn to dualism when it moves away from its original state. Human perception, after all, is dualistic in so many ways. We separate good from bad, tall from short, healthy from sick, etc. When we turn abstract and create a system to understand the world, dualism is often the result. But there are different kinds of dualism. I once attended a philosophical seminar where it was stated that dualism is not so much about complicating things, but about protesting against an unreasonable oneness. This is probably a quote from a thinker, but I just overheard this and don’t know which one.

I believe dualism in a Jungian sense is philosophically sound. In brief: Every good aspect has a darker side, and you can’t bring something good into the world without directly producing a corresponding evil. Example: Reduce infant mortality and you get more sickly children, maybe even lefties, compliments from the teachings of the biologist Edward Dutton (check him out here: https://odysee.com/@JollyHeretic:d) Narcissism is often created in children by too much praise and neglect, simultaneously. As the philosopher Spinoza states: No matter how thin you slice it, things will always have two sides. This is true, and a form of dualism in-the-world. The problem arises when we create a dualism which is out-of-this-world, and where qualities, no matter what they are, are fully separated from each other. Light without shadow, absolute truths, results without effort. These are the qualities of both Platonism, Zoroastrianism and Christianity, representing a huge philosophical mis-step. I cannot stress this enough, the keyword here is out-of-this-world and trying to isolate singular qualities. In-this-world (and reality) the thing will always have two sides.

One example of such an unreasonable form of oneness can be found with the philosopher Epicurus. The Epicurean paradox points out the contradiction between the existence of evil in the world and the supposed existence of a God who is omniscient (all-knowing), omnipotent (all-powerful), omnibenevolent (all-loving), and omnipresent (present everywhere). The Epicurean Paradox is one formulation of the problem of evil and is an argument against monotheism, that is to say, it touches into the very core of why we are polytheists and pagans.

To summarize:

Duality in-the-world (good)

Duality out-of-this-world (bad)

When it comes to ancient Iranian religion, as well as the proto-Indo-European religion in general, it must be stressed there were always certain dualistic aspects. The cosmological dichotomy between order and chaos being an obvious example. In ancient Iranian religion, this was taken further and manifested in the pantheon of gods itself, where the divine beings were separated into gods and demons. The struggle between truth (Arta) and lies (Drauga) was a central tenet. Even animals were separated this way, between useful (good) and dangerous (bad) animals. Up until modern times Norwegians have referred to deep water fish as un-fish and thrown them away, despite such species being edible and, in many cases, now held to be a delicacy.

I’m of the opinion that dualism in-the-world is central to our pagan religions, to the point where the primordial giant in its original inception aways were two beings, one good and one bad. In ancient Iranian religion, these primordial twins were called Man and Yima, the good Man killing Yima and fashioning the world. In continental Germanic paganism, the primordial giant was called Tuisto, most likely meaning twin. Snorre picked from three traditions when he accounted for the Norse Ymir, but for some reason the twin aspect is lost. I consider this a corruption which deviates from the other sources we have.

And now some words on Norse religion as pertains to dualism. All in all, I think Norse mythology is a riddle we cannot fully solve, because we don’t have access to all the parts and components of the riddle. What we do know is that the golden age ended with the figure of Gullveigi and the three maidens visiting the gods, but we do not who they were and can only speculate. Neither do we know whose heart it was Loke ate in the Iron Forest. What we do know is that the world and Yggdrasil is subject to constant entropy were things get progressively worse, particularly Loke himself - going from a helpful trickster to fully evil. I suspect this entropy, based on the diminishing of Aether as some interpreters would have it, is what gives rise to a sort of split or indeed dualism in the world. We go from a world without strife to a world that cannot hold together, where the forces seemingly negate each other at Ragnarök. And in Voluspa with the prophecy of Ragnarök I see the same dualism as was described in the very beginning of the world with the primordial giant, only having a break at the golden age, where the gods and various forces seemingly were one.

Because here is what I want you to consider, what if the entities that kill and negate each other at Ragnarök, really are representations of the same type of force?

Freyr is described as a light god, “the shining one.” He is killed by the fire giant Surtr after having given away his sword. This directly leads to the end of the universe. Could it be that Freyr and Surtr both are aspects of the good and bad qualities of light, which can bring life but also burn?

Loke the trickster and Heimdall the guardian kill each other. As Dumézil noted, the functions of Heimdall cannot be easily discerned, because he has no equivalent in the other Indo-European pantheons, but he is most definitely a guardian.

The law god Tyr and Garm guarding the entrance to the underworld, kill each other. I suspect Tyr is a simplification of the law-pair Mitra-Varuna found in Iranian mythology, much like Ymir at one point was simplified into one being. But the upholders of the order of the world and underworld become each other’s undoing.

Odin, his name meaning divine fury, and Fenrir, also a raging one perhaps representing a bad aspect of rage and vindictiveness, kill each other.

Thor or his Vedic equivalent, Indra, is described in the Rig Veda as the one smashing all obstacles. He kills the serpent Vritra which has blocked the life-giving flood and all the waters of the world, the name itself meaning something akin to “obstruct.” In the Norse end time the picture is bleaker, and Thor and Jörmungandr become the bane of each other. The aspect of the irresistible releaser of all things in form of Indra/Thor and the constrictor of all waters in the form of Vritra and indeed the world itself in the form of Jörmungandr, are seemingly forces in direct opposition to each other, which at the ending of the world become the negation of its counterpart.

In Ragnarök the dead and the living will possibly destroy each other, representing another negation. Another interpretation is that it’s the heroes of Asgard, the einherjar, and the cowards from Nástrǫnd who will be each other’s undoing. The souls of the righteous dead will after all be found in the highest of heavens.

Due to my childlike nature, I’ve always wondered about the destiny of the other gods, like Njord, possibly representing the good and abundant aspects of the sea, and his daughter, the many-faceted Freyja. There is no way to know, neither about their origin or their ultimate destiny, for we do not have full access to the riddle that is Norse mythology.

Snorre tells us there all in all is nine heavens. Three of them are named. The first heaven is Asgard itself. Then there is Andlang, meaning something like “wide expanses of the spirit” where the righteous dead will live. The third heaven, Víðbláinn, is mysterious. Possibly the dead will be allowed to inhabit it, but for now it is not known who dwells there, except for maybe Light Elves. It is there the new hall of the gods, Gimle, is said to be found. Soon this hall will require a new master.

Comments

ChildOfAsh420 replies: love it ... I totally agree, although I believe it had the dualistic aspects far before. There was always a duality to it, from the Joining of the Aesir and Vanir. The Order and ingenuity of man, With nature's power and chaos. From the first tales of Thor and Loki you can see the Balance. I think it's more of a balancing than a split duality. But both things go hand in hand. Great post and I look forward to doing another Video with you.

Lysalv replies: You might very well be right. Like Jung and Spinoza point out, reality must by necessity be bound to dualism. Because all things are interconnected, all things must have a double aspect of some sort. However, the golden age as recounted in various Indo-European myths seem to have other qualities. It is interesting to think of the "Cave Song" I mentioned, the original title being Grottasöngr. There the giantesses create a mini-golden age for King Frodi, by grinding wealth out of nothing and creating peace, to the point it is stated that nobody would kill the murderer of their own brother, even if he was brought bound before them. It is by looking at Hesoid that we get a clearer picture of the golden age. There are rivers of milk and honey, and the grain grows and is harvested, without the need for work. So seemingly this is a deviation from the double aspect, which dictates you won't get results without efforts, no light without shadow, no good without a corresponding evil.

Why is this? Plato presents a myth where the original humans were two-headed creatures, which were separated having us spend the rest of our existance searching for our second half. This is interesting on many levels, but at least we can say for sure this speaks about the creation of gender. Maybe the golden age then points towards a very primitive state, like one celled organisms having no need for gender? Possibly, but this doesn't cover the other aspects of physical reality, which, like I mentioned, must have this dual aspect.

I believe the golden age is a divine mystery we cannot access and cannot solve in this Kali Yuga, the age of Iron. We, the lesser men of rust can't even conceive how such a mystery is possible. Discovering this is for other beings in another age.

Om sosialmennesket

7/30/2022

Jeg har fått et gjennombrudd i min forståelse av sosialmennesket, også kjent som flertallsmennesket eller venstretypusen. Denne innsikten er egentlig ikke ny. Det er mønsteret fra ulike kilder som gir en ny input, med en kunnskap man brått forstår den fulle rekkevidde av.

Her er noen av mine kilder til innsikt.

En person kalt "Viljens kraft" fortalte meg at venstretypuser kun forholder seg til arbitrært tilvirkede regler de som flertall deler. Andre faktorer bryr de seg ikke om.

En annen skikkelse, la oss kalle ham "Brett" og "Stevens" har stadig terpet på hvordan den sosiale verden er viktigere enn den virkelige verden for venstretypusen, og behovet for realisme.

En venn har forklart meg at de som er for homofilt ekteskap i dag, ville vært imot homofilt ekteskap for femti år siden.

Tilsammen danner dette et bilde, ikke bare det, men noe som treffer meg med full kraft. La meg forsøke å formulere det jeg nå har forstått:

"Venstretypusen er en endimensjonal skapning som kun forstår sosialavpasningen innen et sett av forhåndsetablerte regler. Disse reglene kan fremstå som arbitrære, i den grad at de kan være hva som helst, men deler den karakter at de fører nedover. Venstretypusen behøver ikke noen større plan for denne undergangen, men handler per instinkt. Det er ved hjelp av disse instinktene at de er i stand til å gjenkjenne hverandre og oppfatte de som ikke deler hangen mot undergang. Andre faktorer annet enn den sosiale avpasning eksisterer ikke for venstretypusen. Skulle du introdusere konsekvenstenkning eller den fjerde dimensjon i form av tid, ser de på deg med de rundeste øyne tenkelig. Denne endimensjonale virksomheten gjør venstretypusen til en spesielt grunn og sjeletom skapning, siden alt annet fremstår som ikke-faktorer som du er ond for i det hele tatt å benevne. Venstretypusen vil derfor gå undergangen lykkelig i møte, for seg selv og andre, per design. Endestasjonen mot død oppfattes ikke, der hvor det endeløse hatet mot livet er immanent. Det er altså snakk om et dobbelt lag med bevisstløshet, samt en gjennomgående feighet som heller ikke oppfattes. Nekter du å avpasse deg kun en av venstretypusens arbitrære regler, vil den ikke-tenkende og bevisstløse skapningen oppfatte deg som en fiende. Venstretypusen mangler en indre arketyp, noe indre instinkt og følelse, eller noen grad av åndsliv av betydning. Denne typusen forholder seg kun til materiell overflate innenfor en elendighetens sosiale sfære, delt av andre som ibor lignende grader av livsfravikelse, livsunnvikelse og hatefullhet. Før i tiden ble disse kalt treller, gitt sitt manglende festepunkt i følelse og ånd annet enn rent skitten og basal overflate. I dag må vi kalle dem for medmennesker. Ved å etablere språklige rammer for hva du kan tenke og true med hysterianfall, er venstretypusen i stand til å trekke alt omkringliggende mot forflatningens endelige dragsug. Gitt sin overfladiskhet blir venstretypusen å ligne med en orm eller åme, bare kravlende på flaten i fullt dagslys, for selv å bore seg ned i jorden i bluferdighet makter man ikke. Venstretypusen er i sin endimensjonalitet en materialist, men det er da snakk om en forvrengt materialisme, hvor konsepter slik som rettferdighet og trygghet blir satt ut av sammenheng og derfor blir et vrengebilde, som oppnår motsatt (egentlig tiltenkt) effekt. Rammene for hva man kan tenke blir en langsom implosjon av sinnet, der tanken til selv noe så begredelig som en materialist burde vært fri. I ånd og i kropp er derfor venstretypusen en orm som vender seg inn i seg selv, i det man ikke kan skjule seg, ikke kan forstå seg selv, ikke kan strekke seg ut og ikke kan dø før alle andre er døde. Den blir en levende likorm som venter på samfunnslegemets og sivilisasjonens død, så ormen selv kan få egentillatelse til å dø. Vel, denne ormen har min tillatelse til å dø. Alt i alt representerer venstretypusen akkumulasjonen av genfeil slik at man oppnår en til samme tid imitasjonen og motsetningen av en faktisk person(a). Som sådan er venstretypusen en vendt maske i sin generiske fremtreden gjennom tidsaldrene. Det er kun de samme konturene bak masken, ingen farge, variasjon, særpreg eller distinksjon. Trellens måpende munn og grove fremtoning viser seg atter. Ulykken, annet enn deres tilstedeværelse, er at de snakker, og snakker sammen. Snart, viste det seg, kjefter de stygt mot blomstene i engen."

Åndelig påfyll

12/30/2021

Gudene gjorde meg til en ny mann da jeg tillot meg å motta deres gaver. Med det i hu, her er åndelig påfyll som kan bringe frelse til den som er villig. Mitt mål er å frykte intet, være uovervinnelig, urørlig og fri. Dette er allerede mitt. Jeg trenger bare å ville det med tanken. Min kjerne kan ikke røres.

I ettertid: Åpenbart et tilfelle av synkronisitet, denne Øen man ser i åpningsskjermen på videoen. Alt henger sammen med alt.

Feilslutninger fra de akklamerte

12/21/2021

Så nylig denne videoen:

Det gikk opp for meg at foredragsholderen gjør et grovt feilgrep. Det fortelles om hvordan det oppstod tre skoler utifra den sokratiske skolen, noe som er interessant i sin egen rett, nemlig den epikuriske, den stoiske og den skeptiske. Men ingen av disse skolene skulle matche den sokratiske verken når det gjelder poetisk kraft eller faktisk filosofisk verdenssyn. Her får jeg problemer. Dette vet man nemlig ikke. Zenos og Chrysippus var de mest vektige av stoiske filosofer, og deres verker har gått tapt. Marcus Aurelius og Epiktet var bare praktikere i sådan sammenheng. Det blir som å dømme et filosofisk verdenssyn utifra dets adherenter. Jeg skal være generøs nok til å si at også Epikurs hedonisme kan representere en ubestridelig sannhet. Dette vet man heller ikke. Verkene har gått tapt. Foredragsholderen forsøker bare å shoe horn sitt Platonisk inspirerte syn om filosofi som gull, sølv og bronse på saken, når man egentlig ikke vet. Kjennetegnet på en klok mann er denne. Han kan si: "Jeg vet ikke."

Når såpass akklamerte mennesker begår såpass grunnleggende og umodne feilgrep, går det opp for meg hvordan stordelen av menneskeheten er satt i en uverdig tilstand av ignoranse og manglende moral. Alt som er godt ødelegges i disse dager. Det er et mirakel at vi har minnet om noe godt i det hele tatt. De fleste mennesker tilber nå djevelen/kommunisme. Det går heller ikke an å fortelle dem dette, for de vil ikke vite. I alle tilfeller tror jeg denne serien kan være god for å oppgradere mitt personlige filosofiske oversiktsbilde. Jeg må bare huske at typisk amerikansk blundering i stil med den sammenfattende WIll Durant nok går som en tråd av bronse gjennom hele serien. Vel er jeg en helhetstenker, men jeg aksepterer aldri helhetsbilder som er falske.

Det brede blikk fra Breidablikk

5/21/2021

Har vært i diskusjoner med en nettperson, la oss kalle ham "Breidablikk" om kristendommens karakter, opphav og validitet. Han er kristen og jeg er nyhedning. Interessant nok tror jeg Breidablikk er boligen til Balder eller noe, uten at jeg har sjekket dette. Vedkommende, altså Breidablikk, ikke Balder, synes å ønske en slags synkretisme mellom kristendom og det norrøne sinnelag. Han overrasket meg med å gjøre meg oppmerksom på denne svært kristendomskritiske videoen. Kanskje er det sant som en viss Stevens sier, det er bare vi germanere som kan krangle så fillene fyker og fortsatt ikke behøve å drepe hverandre. Det er en indikasjon på en manns storhet at han kan underholde motargumente til sin kjerne, sterkeste tro eller endog forsterkede ønsker.

Bort med Logos

5/20/2021

I den senere tid har jeg befattet meg med innhold fra det såkalte New Age. Det er spesielt interessant fra et religionshistorisk perspektiv. Hvor ulike religioner har sitt opphav fra, hva de har til felles, og hva som skiller dem ad. Jeg var så heldig at jeg hadde en god samtalepartner jeg kunne diskutere dette med, og ta en slags gjennomgang. På veien (altså samtalen) kom jeg faktisk frem til nye innsikter.

Det finnes forsåvidt ulike utgaver av New Age, men den varianten jeg har befattet meg med, og som antakelig er den mest vanlige, bruker solen som en metafor på Gud. (en kjent metafor, opplyste min samtalepartner meg om). Jo nærmere denne solen, jo nærmere det guddommelige. Det onde er i så måte bare en mangel på lys. Vår virkelighet på jorden er bare en avspeilning av den guddommelige verden. Dette minner faktisk litt om slavernes Axis Mundo, hvor gudene bare er manifestasjoner av den øverste Gud. Det kan også minne om ørnen som sitter på toppen av Yggdrasil. Denne ørnen er også et symbol på øverste guddom, i dette tilfelle er det antakelig den arkaiske Thor/Jupiter. Ifølge denne New age kan ingenting ondt egentlig skje. Alt er et spill til Guds underhold, og vi skal alle returnere til kilden. Vi kan faktisk sies å være Gud selv. Selvsagt, jo nærmere den guddommelige sol man kommer, så får man anta at man forholder seg til engler og guder, istedet for mennesker. Alt som skjer er fordi vi/Gud vil komme til mer erkjennelse.

I samtalen slo det meg hvordan dette essensielt er et manikeistisk syn. Dette var altså en religion som oppstod ca 200 år etter kristus, grunnlagt av en perser kalt Mani. Det er ingen forbindelse mellom disse to religionene, likevel er essensen den samme. Der religioner som Zoroastrismen og kristendom også er dualistiske religioner, er skillet mellom godt og ondt plassert i den guddommelige verden såvel som den fysiske. I manikeismen er den fysiske verden ond, mens den guddommelige verden er god. Igjen, det onde forklares som dette fraværet av lys. På tilsvarende vis når det gjelder forbindelser mellom religioner. Newton hadde essenselt sett et ariansk syn på Gud. Faderen er guddommelig, det er ikke sønnen. Ingen forbindelse mellom arianerne og Newton, men tankesettet er det samme.

Litt mer om manikeismen her:

Manichean doctrine is far more dualistic than Zoroastrianism. Manicheans believe that the physical world and physical matter is evil, a work of the evil spirit. They even believe that the physical human body was created by demons to entrap the spirit. The world will have to be destroyed after the light has been separated from the darkness.

Zoroastrians believe that the world is good but has been corrupted by evil. We can fix the world through good thoughts, words, and deeds. We can defeat the corruption of the evil spirit and create a heaven on earth. The world will be made perfect after evil is destroyed.

Manichaeism is an ascetic religion - it turns its back on the 'pleasures of the flesh'.

Zoroastrianism is a religion that enjoins it's followers to enjoy the blessings of life - in moderation.

Under samtalen listet jeg opp hvordan forestillingen om godt og ondt først ble til av Zoroaster, ble gjort filosofisk av Platon og Sokrates, og på sett og vis fikk sin endelige triumf gjennom kristendommen. Jeg forklarte også hvorfor jeg har problemer med dette synet. Det forårsaker jo denne splittelsen av verden (Se mitt dikt om Chiron) og introduserer skyld, den dårlige samvittighet og et negativt egenbilde (og en negativ opprinnelseshistorie). Ytterst sett er det kanskje dette som er skyld i vestens tilgrunnegang (er det et ord?) i disse dager.

De hedenske religioner, derimot, hadde et positivt egenbilde hos heltene. Alt i meg tenderer mot det riktige, sier Akilles. Men her er gudene grusomme og lunefulle, kanskje også vilkårlige. Hvis noe faenskap hender, kan dette være resultatet av tilfeldigheter eller at noen var i dårlig humør den dagen. En absolutt godhet eller rettferdighet finnes ikke. I løpet av samtalen var jeg inne på dette med hvordan gresk religion stort sett var kvinnehatende, og hvordan gudinner var like grusomme som sine mannlige motparter. (en erkjennelse som er en motgift mot et enkelte hippiers syn på saken) Athene sier vel på et tidspunkt at en gruppe skjendere fortjener å dø i Odysseen. Hedendommen trenger ikke forholde seg til problemet rundt teodice (Guds ondskap) siden negative hendelser kan fortolkes som striden mellom guder. Jeg måtte også naturligvis bringe inn det dionysiske aspektet. Religioner som kristendom og den New Age jeg har presentert, kan bare sies å være fullkomment apollinske. Det er fokus på en orden, en lovmessighet, på definisjoner, på ordet ... altså Logos. Min samtalepartner opplyste meg her om at kristendommen ga muligheten for større individuering kontra hedendom, noe som nok er riktig. Man gir slipp på det grusomme. For første gang skal man skille seg ad som individ, og ikke bare være et offer for gudenes luner. I stedet for å være offer for en større orden, får man fri vilje og en samvittighet.

Så slo det meg. Ikke bare er det dionysiske aspekt som jeg etterspør i religion en oppløsning av selvet, det stikk motsatte av individuering (og dermed et dypp inn i verden som kaos og grusomhet) Det er også et fravær av definisjoner. Mitt problem med Gud er Gud som logos, som ordet. En svært definert og begrenset Gud. Hva er det som ligger utenfor en slik ordgyterisk Gud? Og hvordan implementerer man det grusomme og kaoset som finnes alle steder i et nytt Gudsbegrep? I en plutselig innsikt slo det meg, lenge etter at samtalen hadde funnet sted: Den greske inndelingen i Logos, Etos og Patos, er i seg selv en apollinsk tilstrebelse. For å omfavne dionysos, noe man bør gjøre i perioder og som overgangen i tilstander, bør man gi kast på både ord og definisjoner, noen moral, endog sine egne følelser. Man skal rett og slett miste begrepet om alt. Og her hviler en guddom et sted. Kristendommen er utilstrekkelig fordi den kun er apollinsk, det er sant, men New Age, som etterhvert har overtatt for kristendom, er egentlig en sterkere dualistisk religion. Også her er alt snakk om det allstedsværende lys og Logos som Gud. New Age er altså et like stort eller større problem.

For å frigjøre seg, må man altså finne det som ligger i skyggene, utenfor Guds omkrets, om du vil. Interessant, interessant. Dette har vært min legning og tendens hele livet.

For å veie opp for min flørt med New Age, har jeg tittet på dette nyhedenske opplegget, som også strengt tatt er en form for New Age:

Her er det mange interessante føringer. Blant annet tanken om oss som Gud, og hvordan den jødiske Gud er en løpsk narsissist som ikke tåler at du har en egen tanke. En monoteistisk Gud blir altså et uttrykk for oss som narsissisme. Alt i alt ses verden på som en simulering eller et dataspill, hvor du skaper din egen virkelighet for å underholde deg selv. Fraværet av kunnskap er en del av spillet, ellers ville det ikke vært noe spennende. Den tordnende trollman anbefaler at man gir slipp på narrativet om seg selv, fordi dette påvirker handlingene som igjen gir opphav til din virkelighet. Dette er jo en chaotic (som i D&D) måte å se det på. Det kan jeg like. Det slår meg at dette er noe hva jeg etterspør. Narrativet om deg selv er jo også en definisjon man i dionysisk forstand kan gi slipp på. Den tordnende trollmann oppfyller altså kriteriet om å ha et dionysisk aspekt ved sitt system/manglende system.

I mitt øvrige liv og virke har jeg jo frasagt meg debatter, logosentrisme, rasjonaliseringer og avklaringer. Jeg gjorde dette i ti år, utviklet meg, og nå gjør jeg det ikke mer. Dette er som sagt en erstatning for annen, mer militant virksomhet, antakelig fordi man mangler mot. Mitt store savn er Dionysos. Jung ville kalle det Wotan. Jeg vil bli ett med (drastisk) handling, ikke vite av noen definisjon, noe begrep om meg selv, eller en fortelling fra meg eller andre om hva jeg er. Jeg vil ikke engang føle noe. Bare gjøre. I Dionysos og grusomhet.

Den tordnende trollmann anbefaler litt paradoksalt (egentlig ikke, det er overgangen i tilstander eller vekslingen mellom Dionysos og Apollon) å bli kjent med sine egne evner, og ens såkalte vediske refleksjon. Ikke hvordan du oppfatter deg, men hvordan andre oppfatter deg. Dette kalles Pada og er visstnok veldig fremtredende og viktig. Jeg tok en titt på horoskopet mitt, og kom frem til følgende:

https://www.astrologerpanditji.com/page849.htm

Poorvashada nakshatra is 20th among 27 nakshatras. All four quarters of Poorvashada fall in Sagittarius. The literal translation of the word Poorvashada is ‘the former invincible one’ or ‘the former undefeated one’. Vedic astrology associates Poorvashada nakshatra with characteristics like being invincible or undefeated.Poorvashada nakshatra has its influence on a number of people across the globe and not all of them are invincible. Therefore, the word invincibility is likely to be related to invincibility of mind more than anything else. It means natives under strong influence of Poorvashada nakshatra may be mentally very strong and they may not accept defeat even under the worst circumstances.

Poorvashada natives may keep trying to achieve their goals, whatever such goals may be. Poorvashada natives may work patiently for very long periods of time to achieve their goals. Poorvashada is capable of fighting for its goals, longer than most other nakshatra types. Even when all else around them has fallen, Poorvashada natives may keep marching forward.

Some literatures of Vedic astrology assign an alternate name Aparajita for Poorvashada nakshatra. The literal meaning of the word Aparajita is ‘the one who has never been defeated’, which means undefeated. Therefore, many Vedic astrologers associate Poorvashada nakshatra with the characteristic of being undefeated. Hence natives under strong influence of Poorvashada nakshatra may not accept defeat and they may not give up to failures. Instead, they may keep working hard towards their goals. Many times, Poorvashada natives may be able to achieve their goals, primarily due to this characteristic possessed by them.

Vedic astrology assigns the main symbol of Poorvashada nakshatra as a hand held fan. Such fan can be used for various purposes and accordingly it represents many characteristics of Poorvashada nakshatra. A handheld fan is used for cooling and providing relief when it is hot outside. It means Poorvashada nakshatra has the ability to keep its cools during hot or tough times; by virtue of its patience.

A handheld fan needs constant effort in order to achieve desired result. Hence Poorvashada natives may work constantly, in order to achieve their objectives. A handheld fan can be used to cool other people also. It means Poorvashada natives may be able to cheer up people around them, by virtue of characteristics possessed by them, even when circumstances look bad.

Some centuries ago, a type of handheld fan was used to fan up a fire. Since doing so is an act of aggression, Poorvashada natives may have their due share of aggression. This act also means that Poorvashada nakshatra has the ability to keep a fire burning by fanning it. This means Poorvashada natives may have the ability to keep the fire inside them alive for long periods of time. They may do so by fanning it with their strong will power and ambitions. These characteristics may help them put up longer and sustained efforts to achieve their goals. Sometimes, a handheld fan is also used to hide face or to conceal identity. Hence it is believed that Poorvashada nakshatra exhibits the characteristic of hiding things, when it finds necessary.

Vedic astrology assigns Apah, a goddess of water as the ruling deity of Poorvashada nakshatra. Apah is known as a mysterious and secretive goddess and these characteristics of Apah are relayed through Poorvashada nakshatra. This makes Poorvashada a secretive, mysterious and hiding type of nakshatra. Apah is also considered as a goddess who is kind at heart but who can be harsh and cruel in her actions when the circumstances demand so.
Therefore, Poorvashada natives can be harsh and cruel when the situation demands them to be so. Whether these characteristics are used positively or negatively; depends on placements of benefic or malefic planets in Poorvashada nakshatra in a horoscope.

Vedic astrology assigns Venus as the ruling deity of Poorvashada nakshatra. Many characteristics of Venus like beauty, glamour, enjoyment, fine taste, creativity and sharing are relayed through Poorvashada nakshatra. Influence of Venus on Poorvashada nakshatra adds desire and love for materialistic pursuits to it.

All four quarters of Poorvashada nakshatra fall in Sagittarius ruled by Jupiter. Characteristics of Jupiter and Sagittarius like hope, optimism, faith, intelligence, creativity, confidence and initiative are expressed through Poorvashada nakshatra. Jupiter and Venus are two of the most auspicious planets among navagraha and they have their own ways of living and enjoying life to the fullest. Poorvashada nakshatra may be seen as the peak expression of combination of energies of Jupiter and Venus.

Due to this combination of wide variety of characteristics, natives under strong influence of Poorvashada nakshatra may be found engaging in a wide variety of professions, some of which may seem opposite to each other. For example, one such native may be a religious head and another one may be a fashion model. Likewise, one such native may run a casino and another one may be a spiritual guru.

Poorvashada natives generally have strong will power. Such will power makes them mentally invincible and hence they may not be much bothered by failures and setbacks. Poorvashada natives may be determined to achieve their objectives and goals. Poorvashada natives are generally very patient and they can wait for long periods of time in order to achieve their goals. Due to characteristics like patience, perseverance, optimistic attitude and the ability to remain unshaken during adverse circumstances, they may achieve very good results in many spheres of their lives.

However, if Poorvashada nakshatra is occupied by unsuitable or malefic planets in a horoscope, characteristics like patience and optimism may turn negative. One such native may keep waiting for very long periods of time in order to achieve his goals, even when there may be little hope left to achieve them. It means the rational and practical chances of achieving such goals may be close to zero. Hence this diehard attitude of Poorvashada natives may at times go against them.

Due to undefeated mental buildup, they may keep sticking to some goals which may have already lost all chances of being achieved. The more difficult part is that Poorvashada natives may not listen to anyone who tells them to quit, as the game may have been over a long time ago. It may be difficult for Poorvashada natives to accept defeat or failure and move on to something else. Therefore, Poorvashada natives may suffer a lot in their lives due to these characteristics.

Poorvashada natives may not bear the idea of defeat. In extreme cases, some of these natives may go insane or even commit suicides when they realize that the goals they pursued for long periods of times are lost. Such Poorvashada natives may take extreme measures to fulfill their goals and they may become dangerous when they get the notion that their goals are slipping away from them. Therefore, Poorvashada is seen as an obsessive, cruel and harsh nakshatra by some Vedic astrologers.

However, such extremes may be witnessed only when Poorvashada nakshatra is occupied by malefic planets in a horoscope. On the other hand, when Poorvashada nakshatra is occupied by suitable benefic planets and the overall horoscope is supportive; the native may be wise enough to know, for how long to stick and when to move on.

Poorvashada natives know the art of living and they know how to suck delight out of life. Poorvashada natives are not bothered much by troubles and hurdles that come their way. As a result, they may be capable of enjoying their lives in better ways than many other nakshatra type natives. Poorvashada natives may keep trying to improve their materialistic lives due to influence of Venus on this nakshatra.

They may also be good at showing off their achievements to people around them. Characteristics like outward display of beauty come natural to Poorvashada natives due to strong influence of Venus on this nakshatra. Poorvashada natives may be energetic, creative and expressive. Hence they may achieve success in professional spheres like acting, singing, modelling, sports and other similar fields.

Med andre ord, jeg er Venus og har alltid vært det. Det forklarer en del. Ikke gir jeg opp heller. Jeg tror at mitt store dionysiske savn, og grunnen til at jeg fungerer dårlig og har liten produktivitet rett og slett skyldes at jeg savner selskap jeg kan bruke min store sjarm på ... Dette er kanskje forklaringen på hvorfor jeg liker glamour med gudinner ... Og hvorfor jeg tok navnet Invictus i et slags guddommelig skuespill ...

Det bør dog være en mann, og en dionysier. Kvinner liker ikke min uskyld i Venus, og jeg er veldig, veldig lei debattene.

De forsterkede ønsker

3/26/2021

Noe sier meg at å innlate seg med sine forsterkede ønsker ikke er helt sunt.

Du kan ikke forholde deg til monstre

3/25/2021

Noen hintet meg om denne nettsiden: https://www.ourcivilisation.com

Her tar man vårt sivilisatoriske forfall for seg. Argumentet er at når en dement person bruker vannkokeren på en kokeplate, er det vitnesbyrd om et forfall som ikke kan hentes tilbake. Likeledes, en sunn person vil i en usunn tid ikke bli forstått. Med Helge Iberg om den som taler mot det bestående: Det oppfattes ikke engang som et argument. Et enkelt eksempel er å være motstander av nedstegningen av samfunnet.

Denne harde lærdommen blir jeg konfrontert med gang på gang. De fleste mennesker man må forholde seg til i vår tid, er per definisjon sinnssyke. Ingenting kan hente det tilbake.

Denne Atkinsom som står bak nettsiden har en interessant tankemåte. En svært enkel og fungerende logikk som jeg ikke har sett andre steder. Du kan selvsagt kalle det logosentrisk, låste kategorier innen sannheter man ser som uforanderlige. Virkeligheten er selvsagt mer dynamisk og flytende. Som jeg var inne på i diskusjoner om saken, situasjonen kan når som helst forandres og gi en gjenkomst til realisme, bare man får nok ødeleggelse eller påvirkning utenfra.

Inntil da må antakelig sannsigere og de forstandige ligge lavt. Mennesket straffes ikke for sine synder, men av dem. For de korrekte blir den verdenen de skaper deres egen straff. Bare synd de dreper alt jeg holder av i samme slengen. Jeg bør finne min egen stamme.

En vennlig påminnelse

3/23/2021

En vennlig påminnelse fra filosofiens verden. Bare de med en sjel og en samvittighet vil forstå budskapet.

Synk ned i landskapet

11/15/2020

Dette er en svært opplysende fremstilling, og en jeg helhjertet vil anbefale.

Det var flere momenter jeg ikke var klar over hva gjelder Spenglers filosofi. (helvete, nå husker jeg en artikkel som sammenligner Evola og Spengler, som jeg ikke finner tilbake til.) Blant dette med den sene Cæsarskikkelsen som en formløs (apolitisk, uten idealer) kraft, kun et utslag av viljen til makt. Jeg likte også denne frasen med at den sene Cæsar ikke kler seg i en kappe av (institusjonenes og idealenes) kausalitet.

Bør man kalle Spengler en profet? Jeg åpner for både ja og nei som logiske muligheter. Ingen representerer en perfekt sannhet, heller ikke Spengler. Skal vi virke synke til å bli som peruanske bønder, en del av landskapet kun, uten idealer eller ambisjoner i noen retning? På mange måter kunne man si at det som kjennetegner vest-europeeren er en viss idealisme. Spenglers visjon om vegetative bønder synes å være en direkte avspeiling av Italia etter romerrikets fall.

Likevel, på tross av særpreg, folkeslagene har mange fellestrekk og er underlagt lignende sykluser, som Spengler viser. Også slående ... min foreldregenerasjon er preget av å være materialisme forkledd som åndelighet, noe som tilslutt skal vise seg å bli uutholdelig for enhver som forholder seg til det. Mens jeg ... jeg bærer preg av resignasjonen. Som vegetasjonen i landskapet, søker jeg å unnslippe moderniteten på alle måter. Jeg vil være så langt unna som mulig, kan du si. På den måten blir mitt egenbilde, boomer-drømmen om å være en kunstner, stilt i et kan hende avslørende lys. Er jeg i ferd med å bli denne resignerte, Gudedyrkende del av landskapet, riktignok lidende som alle disse ad nødvendighet må være, mens Cæsar rir rundt og straffer de korrupte institusjonene og pengemennene?

Det er mulig, det er mulig ... Lidelsen er iallfall sann. Jeg er ikke fattig som den religiøse gjeteren, men er foruten kone og barn. Jeg står antakelig mellom alle ting, også i den materielle verden. Boomer-drømmen er iallfall død, men en Cæsar uten idealer vil også være noe å sky unna. Angående min egen skjebne, jeg vet simpelthen ikke mer.

Her er artikkelen jeg var inne på. Jeg tror iallfall det er denne. Kan være verdt å lese seg opp på: https://www.firstthings.com/article/2018/03/the-anti-christian-alt-right

Det er slående hvordan Spengler forutså ondskapen, korrupsjonen og forfølgelsen fra de korrekte "idealistene." I dag kan man knappest tenke en tanke uten å straffes for det. Snart kan man bli straffet for tingene man sier i en privat samtale. Ikke rart man vil seg vekk. De har sin høyde nå, men snart kommer Cæsar.

Sortering av skrifter og notater

8/11/2020

Jeg går nå i gang med å sortere mine skrifter og notater. En bagatell for vanlige mennesker, kanskje, av ytterste viktighet for meg. Siden 2014 har jeg antakelig skrevet tusenvis av sider med notater, tilvirket med kaos-metoden. Det vil si, jeg får et innfall og skribler dette ned så fort som mulig. Av den grunn har jeg alltid brukt simple tekstdokumenter, fordi Word ikke åpner fort nok, og dette vekker raseriet. Hvis jeg er ute og spaserer, kan jeg antakelig huske 4-5 notater uten nevneverdige problem. Jeg har oppdaget at jeg på kjøreturer kan glemme det egne betraktninger. Jeg er inne på en god tanke, men må konsentrere meg om kjøringa. Dersom jeg ikke går gjennom punktene fra tid til annen, risikerer jeg å miste alt. Jeg har dessuten hatt noen uheldige episoder i fylla, de gangene jeg ikke hadde smarttelefon som faktisk tar backup.

En av mine største frykter er å miste viktige tanker pga datarot, uhell eller ulogikk. Kaos-metoden har sin ulempe, fordi det har blitt omtrent umulig å finne frem i mitt eget opplegg, og det å oppsøke egne verker, selv de mest ferdigstilte, blir en nervepåkjenning. Ikke alt av det jeg har gjort er av like god kvalitet, men av og til får jeg gullkorn, og av og til taler gudene. Det vil antakelig være umulig å systematisere alt i en koherent aforismesamling. Men noe bør få sin tid i dagen på ulikt vis. Jeg tenker også å legge frem alle mine notater i en gigantisk notatsamling.

Metoden er enkel. Hver fil har en datering, og jeg har tenkt å sortere dem etter år. Komplikasjoner oppstår, fordi filosofi og skjønnlitteratur er ofte sammenblandet, av og til er det notater til dagliglivet, det er også sex-notater og ting som ikke egner seg på trykk. Nå har jeg oppdaget at Onedrive forandrer dato på filer når de åpnes. Svært uheldig. Jeg skal derfor notere dato i tittelen før jeg går videre, ta vare på originalen og gjøre et utvalg. Ingen perfekt metode hva gjelder datering, men det er bedre enn ingenting. Dette vil også gjøre det lettere for meg å ha tilgang på egne skrifter. Spesielt til Sannsigeren, der jeg drukner i notater. Her må jeg antakelig skjære gjennom og rett og slett gjøre et utvalg, uten noen systematisk gjennomgang. Det kan ikke bli perfekt. Det viktige er å få et resultat.

Med den nye strukturen, vil jeg kanskje få Sannsigeren ferdig, og jeg vil kanskje få roen til å forholde meg til mine egne verker på en helt annen måten. Det viktige er å solidifisere og ferdigstille fra kaoshavet, samtidig som ingenting går tapt. Det har vært uoversiktelig temmelig lenge.

Dette kommer til å ta tid, og er noe jeg vil pusle med i tiden som kommer, samtidig som jeg øyner andre muligheter.

Min egen verste fiende

5/23/2020

Jeg kom over begrepet lacheisme, et noe obskurt konsept innen psykologien. Kortest fortalt stammer begrepet fra lachesis, gresk loddkasting, og dette er også navnet på den andre av de tre skjebnegudinnene. Det er hun som forvalter mengden tråd til livsveven. I Norrøn sammenheng er navnet på denne gudinnen Verdandi, rådende over nåtiden. Psykologisk sett betyr lacheisme å lengte etter katastrofe og ødeleggelse for at man skal finne mening, og for at ting skal bli brakt i klarhet, antakelig så man skal se hva som er viktig.

Med tanke på de tingene jeg gjør mot meg selv, både som vane og uvane, og de skadene jeg spontant påfører meg selv, uten grunn, hensikt og mening, er det nærliggende å tenke at lacheisme er en virkende kraft hos meg. Sist ramponerte jeg mitt eget kne, uten grunn, og jeg som alltid har hatt gode ben/mobilitet.

Man kan bruke andre fortolkninger. For eksempel den jungianske skygge, eller Nietzsches tese om at i tider i fred, går den krigerske til angrep på seg selv. Alt dette er logiske muligheter, men det har slått meg at dette er nettopp bare det, fortolkninger, som stammer fra langt mer enkle kjensgjerninger. Hva er egentlig krigerskhet? Jo, det at man har lavt dopamin og serotinin i hodet. Det passer jo utmerket for meg. Jeg er grunnleggende ulykkelig. I Jungiansk sammenheng kan man snusfornufte og rasjonalisere det man vil. Hva betyr grunner? Tilslutt vil kompensasjonen bli langt verre enn den opprinnelige grunn. Fortiden er uten mening, fremtiden uten hensikt. Nåtiden er en irreduktiv masse som bare hender.

Alt dette peker frem til en kjensgjerning jeg formulerte for meg selv i går: Tenkning defineres av inabilitet. For det tenkende sinn kan ingen mening og intet begrep nås.

Dette er en tese med en viss filosofisk kraft. Men ingen interesserer seg for filosofi lenger. Det er en fordummet arbeiderklasse, og fiender av det vakre, en livsfiendtlig gjeng marxister som har kapret alle intitusjoner og ekskluderer alle andre enn seg selv. Så hvorfor holder man egentlig på? Nordmenn er ikke et kulturfolk, og blant de 4 millioner nordmenn er det ingen som kan forstå en person som IKKE er en protestant. Kompetanse til å skifte kultursfære har jeg ikke.

Ifølge mitt enneagram er jeg altså en 5w4, og da svarer man ja på utsagnet: Livet fremstår som for grusomt. Det er jeg helt enig i. Det er ingen mening, ingen hensikt bak disse egenangrepene på meg selv, og hvis jeg finner en mening, er jeg ikke tenkende.

Utover det: Teknisk sett er mine sorger for banale, for gjentakende, for grusomme og for enegyldig negative til å kunne presenteres i litteraturen.

For oss som ikke er istand til å stifte en familie, finne en hensikt, eller arbeide med noe over tid, (for da må man ha en hensikt) gjenstår bare hitten fra rusmiddelet man hadde i øyeblikket. Ved ettertanke: Man tvinges inn i impotent narsissisme.

Sånn sitter da altså Lachesis, eller Verdandi. Er det rart jeg hater alle guder?