Category: Parodi - TRANAAS

Monsteret var alltid en krølltopp

8/23/2023

*parodihyllest ikke skrevet av undertegnede.

Tranås hadde i årevis fabulert om å ta menneskeliv, men prat er en kommoditet som er på billigsalg, og han hadde aldri trodd at han skulle kunne gjennomføre en slik handling. Men gjennomført hadde han, og det så til de grader. Det dampet ennå av det blodstenkte liket av den mannen som hadde presentert seg selv som Anton Giæver Hætta, halvfinne, kvartsame, åttendedels jøde og sekstendedels sigøyner med et hint av neger. Kombinasjonen gjorde Tranås kvalm, men det var ikke derfor han hadde drept ham. Det skyldtes at mannen beviselig var i slekt med ham selv, hvilket betydde at også han var ... var ...

Fra VG dagen etter: En blodig og sanseløst beruset mann i slutten av trettiårene ble i går ettermiddag anholdt av politiet på Strindheim post i butikk i Kong Øysteins veg 1 like utenfor Trondheim. Mannen, en krølltopp, skrek obskøniteter og veivet med en kniv. En politipatrulje kom raskt til stedet og fikk etter hvert kontroll på mannen. Da politiet senere besøkte mannens bopel, fant de et stygt skamfert lik av en ukjent middelaldrende mannsperson i inngangspartiet.

Kongegraven

8/21/2023

NB! Fiksjon.

Det gamle skrukktrollet stavret seg vei til talestolen. Skrukktrollet trakk pusten dypt.

"Kjære. Heeh. Landsmenn. Heeh. Det er gutter som elsker gutter. Heeh. Og jenter som elsker jenter. Heeh."

Skrukktrollet smilte.

"Nordmenn tror på gud, allah, altet og ingenting. Heeh. Og gutter kan være jenter. Heeh. Og jenter kan være gutter. Heeh."

"NÅ ER DET FAEN MEG NOK!"

Poden sprang opp på podiet foran et forskrekket pupp-likum og grep fusentasten fatt. Med stemme som Clarence Boddicker ytret han de følgende ord:

"Kan du fly, Harald?"

Øyeblikket etter fløy faktisk kong Harald den femte, iallfall momentært. Armer og ben var utstrakt da han med vanvittig kraft ble slengt mot forsamlingen. Men han nådde aldri frem til forsamlingen, denne salige blanding av kvinner og kvinnemenn som satt der med sine åpne munner. Istedet syntes han å stanse midt i flukten, før han deiset rett ned. Kongen fikk sin grav i en orkestergrav, gikk i symbiose med en skranglende symbal. Ingen hadde rukket å gjøre noe. Gjerningsmannen var alt på vei bort.

Det var i orden. Han var ingen Yngling allikevel.

"Stans ham! Stans den galningen!"

Utendørs løper jeg alt det remmer og tøy kan holde. Vel, tøyet holdt ikke. Buksen er alt i ferd med å falle av. Bak meg er et Satans sammensurium av livvakter, politimenn og vektere, og de er i ferd med å ta meg igjen. Jeg bryr meg ikke om det.

Der mot horisonten kan jeg atterskue kimen av et lys. Jeg kaster hodet tilbake og strekker armene ut, løper lukt inn i den soloppgang jeg aldri vil få se.

Jeg liker ikke snakket.

Død over de vaksinerte (parodi)

8/17/2023

En menneskemengde marsjeres til en jordkant. Det kommer et røykblaff. Menneskemengden er borte.

I gatene lyder støveldrønn. Vinduer knuses og dører rives opp. Glefsende schæfere omgir de som blir funnet.

Lag på lag med piggtråd, bare avbrutt av gjerder og høye tårn. Der oppe svinger vaktene sine våpen. En stemme bjeffer ordre fra over høytallerne.

Spedbarn rives fra sine mødre og slenges spinnende opp i åpne godsvogner. Halt av dampfresende lokomotiv er lasten på vei til helvete.

Dypt under fjellet, i store haller, forsegles millionertall bak hydrauliske dører svingt på stålhengsler. Dørene står under vakuumpress og sveises igjen med bly. I sjakter, brønner og forlatte gruveanlegg kastes kroppene. Sponplater skyves på plass over åpningen. Stedet har blitt glemt.

Gravemaskiner arbeider konstant om natten, under belysningen fra lyskastere. Droner og helikoptre sveiper viltmarksområdene. Barn er instruert til å rapportere alt mistenkelig de ser.

Overalt lyder parolen fra føreren: Død over de vaksinerte. De vaksinerte må dø.

Jeg lader min pistol. En vaksinert har blitt sett i nabolaget. I ledtog med folkemilitsen, iført tyrolerhatt, igangsetter jeg jakten. Hjemme venter Marilena Kirchner med en middag og hveteboller holdt godt oppvarmet.

Det var nødvendig, tenker jeg da jeg klemmer om hvetebollene. Det menneskelige genom måtte jo reddes.

Mykje lys og mykje varme (parodi)

8/16/2023

NB! Parodisk og absurdistisk skriving som har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Den middelaldrende mannen var på vei til postkassen. Lokket sprang opp, og han fisket til seg den vanlige bunken med reklame. En helt vanlig dag. Hva skulle det være til middag? undret mannen seg.

Et skudd smalt. Mannen slapp papirene og tok seg til brystet. Sjanglende forsøkte han å løpe ned den smale grusveien mot huset sitt. Et nytt skudd drønnet. Mannen kastet armene i været, ble stiv som en stokk og veltet langsomt bakover, fortsatt med de tykke armene utstrakt. Under kroppen sev det nå frem en voksende pøl med blod.

Klagerop lød og naboene kom rennende til. Alle fant de det samme. Her kunne intet gjøres. Allerede hørtes lyden av ulende sirener. Noen gråt, andre omfavnet bare hverandre stille.

Det er slik man skaper samhold i et nabolag.

NB! Parodisk og absurdistisk skriving som har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Realitetene

8/15/2023

Tranås var på vei til antirasistisk senter. Nå skulle det komme til et endelig oppgjør med dem. Etter dette kom alt til å være avgjort.

Jeg banker på en kontordør og stiger inn.

"Unnskyld, jeg skulle gjerne snakket om alle disse anmeldelsene og angiveriet dere driver med."

Øynene til mannspersonen som er der inne, spretter opp, og han setter i et klynk. Mens jeg ser på, vender han seg om og løfter sin dongerikledde rumpe høyt til værs der over skrivepulten.

Hoderystene går jeg videre til et stort oppholdsrom. En ti-tjue menn holder til der, henslengt i sofaer eller spillende biljard.

"Ja, det gjelder disse anmeldelsene, som jeg gjerne vil at dere skal slutte med ..."

Samme scene gjentar seg. Overalt hvor jeg snur meg, legger mennene seg ned med rumpa høyt løftet til værs. De passer på å strutte med baken ekstra høyt oppe om jeg nærmer meg og forsøker å avklare situasjonen.

Tilslutt går jeg til kjøkkenet. Der støter jeg på en fresende kvinne med fingrene løftet foran seg som klør. Så jeg blir rett og slett nødt til å skygge banen, og gå derfra med uforettet sak.

Nå forstår jeg deres grunnvesen. Disse menneskene vil egentlig bli mishandlet, og blir rasende dersom du ikke gjør det med akkurat dem. Alle anmeldelser og angrep kommer nettopp med det formål å bli dominert av en overlegen kraft. Hvorom allting er, jeg har ikke tenkt å etterkomme deres ønsker. Jeg vil bare ha fred. Beklageligvis, erkjenner jeg, kommer disse angrepene bare til å fortsette.

Bakom er alltid en mannsfigur med rumpen høyt løftet til værs, og frigide kvinner som hater menn med mannlige følelser. Og maset. Det endeløse maset.

Den store filosofen må få bli latt i fred av trell og apekatt.

Konsekvensene av vaksinen

8/15/2023

"Det slutter aldri å blø," hvisket datteren. Hun satt på toalettet med dongeri og undertøy ned på anklene. Ansiktet var fortrukket og strimet med tårer.

Mannen vagget fra side til side, gripende etter veggen. Det var noe han måtte gjøre. Han ...

"DET SLUTTER ALDRI Å BLØ!"

Familiefaren grep seg til brystet og falt om på gulvet. Han fant at han fortsatt kunne røre høyre arm. Med den til hjelp, slepte han seg over vinylen på vei mot telefonen. Like til det siste hvisket han instendig, det samme om og om igjen.

"Må .... politianmelde .... Tranås."

Han kom ikke engang halvveis før livsfunksjonene hadde opphørt. Hans datter endte som en steril tante som holdt selskap med hver eneste kattslask i nabolaget. Et meningsløst liv, og en meningsløs død.

Alt dette var selvsagt Tranås sin feil. Han hadde jo advart dem. For det kan ingen tilgis.

Pinlige ilinger

8/13/2023

Hihihihi ... hva er det pinligste ordet en voksen mann kan si, tror du? Hi hi. Jeg tør nesten ikke si det ... Hihihihihi .... Det er så flaut ... hihi ...Ikke si noe da ...hi hi hi .... Jeg forsøker ... hi hi ....Okei da ....hi hi .....Ordet er jentetissen ....Hihihihihiihihihihihihiihi ... Men nå ble det litt pinlig her. Ingen sier noe. Det er litt flaut.

HI HEH HO!

Hjelp, jeg flyr (parodi)

8/13/2023

NB! Dette er en parodi som har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Journalisten kneppet fingrene fornøyd foran datamaskinen. Nå hadde han sendt inn en bekymringsmelding om denne Tranås igjen. Nå måtte de da snart få noe på ham. Det irriterte journalisten, og plaget journalisten, at noen kunne opptre med en slik grad av ... var det frihet? Nei, han ristet på hodet og slo det av seg. Det journalisten visste, var at alt det Tranås foretok seg, fylte han med hat og misunnelse, og at han måtte gå inn for å skade Tranås med hvert et middel og så litt til. Grunnene til hva han selv gjorde, hadde han aldri skjenket en tanke.

Journalisten bega seg ut på balkongen for å ta inn natteluften. Fint ute nå. Høstmørket lå tett, men temperaturen var fortsatt relativt høy. Plutselig merket han at sokkene forlot underlaget. I neste øyeblikk befant han seg over balkongen, svevende gjennom luften. Herregud, han bodde da i fjerde etasje. Han ... Det begynnende skriket ble brått kuttet av i sammenstøtet med treansamlingen under. En spiss gren spiddet ansiktet. En tykk gren fikk ham til å slå dobbelt saltomortale, som han av enden ved fløy med ryggen først. Så ble han brettet i to over en trestamme, armene og bena hengende spredt i denne unaturlige stillingen, som egentlig var helt naturlig, gitt et fall på fem og tjue meter. De tykke, svarte brillene hang fortsatt på ansiktene, riktignok skjevt. Bak det sprukne brilleglasset var øynene tomme.

Samboeren til journalisten låste seg inn til en tom leilighet. Lyset var på, men ingen var hjemme.

"Hallooo ...?" sa hun prøvende.

Merkelig, han skulle da være her til denne tiden. Hun bega seg ut på balkongen. Hadde det vært dagslys, ville hun få se sin korsfestede samboer der blant grenene. Men det kunne hun jo ikke. Fylt med en vag uro bega hun seg inn igjen. Etter å ha sendt noen bekymrede tekstmeldinger, fant hun sengen.

Der blant laknene åpnet og lukket hånden hennes seg. Hun savnet kjæresten sin! Men stedet hvor han pleide å ligge, forble tomt og kaldt. Og det skulle sengen hennes fortsette å være. For alltid.

Nedenfor hadde hunder og katter alt begynt å spise av ansiktet til journalisten. Og kråker. Og måser. De hakket seg forbi noen uklare brilleglass som hadde sett så altfor lite.

NB! Dette er en parodi som har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Mann for sin politihatt (parodi)

8/12/2023

NB! Det bør være unødvendig å si at dette er en parodi som har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Fridag idag. Politimannen låste seg ut av leiligheten. I det siste hadde rapportene rullet inn om en mentalt forstyrret kunstner. Etterforskningen pågikk for fullt. Da nøkkelen forlot låsen, fornemmet han noe. Så fornemmet han ikke mer. På en stund.

Da politimannen kom til seg selv, satt han fast i en huske. Et bredt lærbelte var strammet rundt lårene. Anklene var brettet bak hodet og bundet sammen av det som kjentes ut å være ståltråd. En brennende smerte i baken ga ham lyst til å skrike, men ingen ord kom ut. I munnen hadde han en ball gag farget i rosa, det kunne han skimte da han kastet blikket ned. Han kunne også se personen i hvit finlandshette som stod bak analpenetrasjonen. Øynene på vedkommende var blodskutte og tungen bykserte bak leppene, som formet en rund "O." Det gikk opp for politimannen at rumpehullet hans nå antok samme form, idet en struttende erigert penis gikk hurtig inn og ut. Hvert støt var så hardt at husken ble kastet gyngende tilbake, bare for å la politimannen gli masserende tilbake på ereksjonen. Galningen prustet og peset og brukte alt av krefter. Bortsett fra maskeringen og et par joggesko, var voldtektsmannen helt naken.

Politimannen vendte anstrengt på hodet. Da fikk han se sin voksne sønn gynge langsomt ved siden av, med hendene lenket på tilsvarende vis bak ryggen, og anklene brettet tilbake over hodet. Rumpehullet til sønnen blødde. Far og sønn så på hverandre med hjelpeløse blikk, men kunne intet si, og intet gjøre. I mellomtiden fortsatte det pumpende samleiet, som varte, og varte, og varte. Det hele pågikk i timesvis. De få gangene penis ble slapp, trakk den hettekledde seg ut, onanerte en stund, og svelget nedpå noen piller. Så fortsatte voldtekten. Av og til vekslet galningen på å putte penis i et hull, trekke seg ut, og putte penis i det neste. Slik fortsatte det. Politimannen kjente at det svartnet. Det var for mye å ta innover seg. Sønnen hadde det på tilsvarende måte og besvimte periodevis, bare for å vekkes av en ny serie med furiøse harde balleslamrende støt.

Ganske så ufrivillig hadde begge ofrene etterhvert fått ereksjon. De svelende kjønnsorganene, samt testikler, svingte i en endeløs sirkel, mens husken gynget, og gynget, og gynget. Alt som kunne høres var prustende stønn og ofrenes "Mmmmph!" og "UMmmnnnG!" når den brutale hardpulingen nådde sine ugjendrivelige klimaks. Blodet som rant fra de skjendede analåpningene, ble etterhvert blandet med store mengder sæd. Hver gang det skjedde, rullet øynene til den hettekledde tilbake, og han avga et rautende brøl, omtrent som en okse. Ikke lenge etter var han klar igjen.

Denne serien med samleier, eller det kontinuerlige samleiet, varte i hele syv timer. Først da ble politimannen og sønnen sluppet fri. Baken kjentes ut som en togtunnel og de gikk som pingviner, ellers hadde de det etter forholdende bra. Det var iallfall det de ble tvunget til å si av den hettekledde. Men det var ikke over ennå. Far og sønn ble tvunget til å suge hverandre til gjensidig utløsning, i stilling 69, godt hjulpet av en pistol presset mot nakkegropen. Pappa øverst, lillegutt nederst, sa den hettekledde. Utrolig nok kom utløsningen nøyaktig samtidig, og klasket støtsvis og kraftig opp mot gane og drøvel. Nå var det politimannens tur til å besvime. Da han kom til seg selv igjen, skled sønnens slappe penis vekk fra leppene, etterlatende seg strimer av blank sæd i politibarten. Den hettekledde var ingensteds å se. De befant seg i en kjeller, og den var tom. Bare klærne deres lå på den kalde betongen. De holdt hverandre i hånden da de fant veien ut, for så vettskremte var de. Ingen husket stedet hvor de hadde vært da de numne og halvveis i svime ankom hver sin bolig. Politimannen gråt i dusjen den natten, krøket sammen i fosterstilling. Så lo han, og gråt. Lo, gråt, og gråt og gråt.

Tranås konstanterte tilfreds at det forelå ingen anmeldelse. Til det var skammen for stor, for dem begge. Det forstyrrende var likevel at han i etterhånd periodevis mottok små gaver på døren: Nusselige blomsterbuketter, teddybjørner og konfektesker, deriblandt. Alt av det slaget gikk direkte ned i søppeldunken.

NB! Det bør være unødvendig å si at dette er en parodi som har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Hell i uhell (parodi)

8/12/2023

NB! Dette er å betrakte som politisk satire. Det er fiksjon og har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Et browservindu åpnes.

Føler meg så stolt! Endelig ferdig med mastergrad i Europastudier. Fra før har jeg som dere søtnoser vet en mastergrad i Statsvitenskap. Og gjett hva! Jeg har fått meg jobb i Europarådet! Dere hørte riktig. Samtidig som jeg er spent og nervøs, er jeg også målrettet, om det går an. Jeg brenner jo for å skape en bedre verden. Likevel. Hvordan kommer første dagen til å være? Hvordan vil andre oppfatte meg? Det jeg vet er at jeg skal gjøre mitt beste. Og jeg har tross alt fortjent det. Jeg har jo jobbet så hardt. Vår lille familie på tre har nettopp flyttet til det nye stedet. Mye som skjer nå. Koooooos!

Et browservindu lukkes.

"Heei, hva heeter du?"

En liten pjokk titter ut fra et rødmalt gjerde i tre utenfor barnehagen. Noen lener seg over. Pjokken heises opp. Det vesle hodet dreies om sin akse, først til ett ytterpunkt, så det andre i motsatt retning. Den heisende ferden fortsetter, til den spede barnekroppen med det nå løst dinglende hodet forsvinner forbi klaffen på en stor tursekk. En skikkelse spaserer rolig bort. Tilbake ligger en bitteliten og alldeles nusselig pen barnesko i det våte gresset.

To kvartaler unna går en stramt sammensurret søppelsekk rett i restavfallet. Noen søppelposer fra Rema veltes over, så legger dunken lokk på åsstedet.

Fem timer senere går det via nyhetsoverskriftene opp for meg at jeg tok feil unge. Ti sekunder senere går det opp for meg at barnet tilhørte en spesielt ivrig overlege, som har arbeidet iherdig med å vaksinere norske 16åringer.

Barnet blir aldri funnet, selv etter talløse søk. I avisen klager foreldrene over at de gjerne skulle gitt sin lille en ordentlig begravelse. Det irriterer meg, fordi barnet har jo allerede blitt kremert i et offentlig forbrenningsanlegg.

NB! Dette er å betrakte som politisk satire. Det er fiksjon og har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Parodi av den tenkende ape

8/4/2023

Ofte, men ikke alltid når jeg lager parodier, er det å betrakte som en hyllest. Dette er saken her. Måten han beskriver det på får det til å virke helt fantastisk med de ubeskrivelig store bryster. Eh, må huske den linjen til visse av mine bøker. Det er også sant at vi ler når smerten er for stor. I dette tilfelle, smerten av at det er over.

Den tenkende ape, eller Stardusk, bør være glad for at dette skjedde. Hvordan kan han være en svartpiller med slik en erfaring? Jeg har hatt noe lignende, men ikke i nærheten av det nivået. Og ja, det smerter meg at det er over.

Dette bekrefter tilsynelatende den rådende visdom. En kvinne kan være:

Vakker

Intelligent

Forstandig

Du kan få to av disse. Men du kan sjelden eller aldri få alle tre.

Link til hans kanal her: https://www.youtube.com/@thinking-ape6483

Det endelige oppgjør med Landsmorderen (parodi)

8/4/2023

*NB! Dette er en parodi! Det er ikke ulovlig å skrive parodier.

Når man har vært høyt nok opp på strå får man gjerne en priviligert alderdom, i den grad alder og det å gå der og vente på døden kan sies å være det. Aldershjemmet hvor de stuer deg vekk vil i det minste være av det dyrerere slaget. Det var på et av disse private helsehusene jeg søkte meg inn, etter å ha gjennomgått det begredelige programmet "Menn i helse." Omsorg er egentlig ikke min gate, men jeg kan late som. Jeg gjorde forsåvidt mye av det under min utdannelse. Latet som og latet meg. Det er lett å lure følende kvinnemennesker trill rundt, selv om de skulle være avdelingsledere. Enten må man være "empatisk" eller ta dem hard nok bakfra. I den senere tid har det gått opp for meg at kvinners definisjon på dette er en og samme ting.

Nå følger jeg trofast etter Gro Harlem Brundtland, der hun vingler sin vante gang med gåstolen. Hendene bak ryggen i min blå og hvite helsedrakt, avventende en mulighet. I lommen har jeg et tungt blylodd.

"Nei, så pent fuglene synger," sier jeg ut i løse luften.

Ikke noe svar. Den gamle kjerringa går bare og mumler for seg selv. Hva er det hun sier, egentlig? Sikkert noe om å selge ut landet og ha kontrollen på hva folk får fortalt. Vi befinner oss i "Harmonihagen," et sirkulært uteareal hvor velstelte busker, prangende trær og vakre blomsterbed utgjør vår omgivelse. En steintrapp i ti trinn fører ned til den plaskende fontenen i hagens sentrum.

Gamla vinger nær trappekanten, godt hjulpet av at jeg skumper og skyver henne i den retning med kroppen. Som i en tåke ser jeg min mulighet. Plasserer hånden på den sammenkrøkete ryggen og gir henne et ordentlig puff. Hjulene på innretningen forsvinner over, så følger den gamle kjerringa med. Like til det siste klamrer hun seg fast i håndtakene.

Gåstolen spretter himmelhøyt. Samtidig treffer pannen til Brundtland flatsteinen med et klask. Oi da! Hun velter over seg selv og flyr videre. Du store min! Hoftekammen slår i skarpkanten så det knaser. Uff da! Armene holdes stivt over hodet mens hun fortsetter ferden baklengs. Fy! Hardlandingen forflytter lårhalsen kneppende ut huden i en spiss vinkel. Å, jøye meg! Nå velter hun sidelengs. Får skulderen røsket ut av ledd og letter til en svevende piruett. Fy da! De sprø bena utsettes for nok et sammenstøt, før ferden er over og Brundtland ruller til ro ved foten av trappen. Gåstolen kommer skranglende etter, lander på hjulene og triller helt opp til bylten som ligger der. Nei, hutte meg tu! Skulle du ha sett!

Endelig kan jeg trekke pusten. Jeg skynder meg bort til den forulykkede for å forsikre meg om at ja, det gamle skinnet og beinet er faktisk dau. Med da jeg bøyer meg over liket, går det til min fortvilelse opp for meg at utysket fortsatt puster. Jeg ser meg hurtig rundt. Ingen er tilstede, og ingen har sett noe. Ikke ennå. Så jeg tvinner armen om hals og nakke og legger håndbaken oppunder haken. Vrir og presser samtidig, alt det jeg makter. Snart lyder den råtne knaselyden av en nakke som langsomt knekker. Men det er ikke nok. Jeg griper trollet etter ankelen og sleper henne bort til den brusende fontenen. Løfter henne med begge hender om halsen, og slår hodet hennes hardt mot fontenekanten. En gang. To ganger. Tre ganger. Thump! Wham! Skvisj! Først da slipper jeg tak i kadaveret, og trykker på alarmknappen jeg har hengende på brystet.

"Ånei!" jamrer jeg. "Ånei, Ånei, Ånei! Det er så forferdelig!"

Jeg jamrer og skriker videre mens helsepersonalet kommer rennende. Ti i tallet, så tjue i tallet, menn som kvinner. De tar pulsen, konstaterer de mange bruddene, og forstår at her kan intet gjøres. Tilslutt hentes en båre, hvor restene av Brundtland useremonielt veltes på. Man behøver ikke ta hensyn til beina som spriker hvitt ut kroppen i hver en retning, fordi monsteret, dette monsteret har endelig avgått med døden. Min gråt går over i en stille humring, idet heksa bæres bort til kjøleskapet, jeg mener kjølerommet. Ristingen som går gjennom kroppen min fremstår nok som sterk sinnsbevegelse for mine kollegaer. Jeg slapp til og med å anvende meg av blyloddet.

Kun en time etter sitter jeg på avdelingslederens kontor. En mann denne gangen, så her kan jeg ikke spille på følelsesstrenger. På den andre side ville nok ikke det vært mulig under slike omstendigheter, selv for meg.

"Så det er altså ingen sjanse for at jeg kan fortsette i jobben?" sier jeg, liksom håpefullt.

Mannens ansikt blir først rødt, så rødere. Imponerende nok greier han å holde kontrollen på seg selv. Han hopper ikke over kontorpulten for å gå til angrep på meg. Han svelger hardt noen ganger.

"Nei, det er dessverre ikke mulig," sier han under den største anstrengelse.

"Det var veldig synd."

Jeg sitter der i stillhet en stund, ser sorgfullt ned i gulvet.

"Men så er det dette med etterlønn, da ..."

Jeg vet ikke hvordan jeg kommer uskadet ut av kontoret, bare at jeg gjør det. Er rimelig svett om pungen da jeg skifter om i garderoben. I full sivil begir jeg meg plystrende ut til parkeringsplassen. Jobben er gjort, tenker jeg idet jeg setter meg bak rattet. Hevn er oppnådd for en hel nasjon.

Nå gjenstår det bare å mate barna til Jonas Gahr Støre med rottegift.

*NB! Dette er en parodi! Det er ikke ulovlig å skrive parodier.

Lett å håne

7/6/2023

Denne fikk jeg gratis. I ettertankens blekhet kunne jeg gjort mer utav det, for videre komisk effekt. Kunne tenkt meg et klipp av Hans Bauge, der han knytter nevene og brøler: "HAN ER EN SOSIALKLIENT!" Kanskje få med litt mer hån og sammenstøt fra Bauges karriere som riksklovn. Selv det ble ikke forstått i Norge. Utrolig. Men jeg orker ikke lete opp disse klippene. Dette var en lavinnsatsvideo, satt sammen på fem minutter, og i morgen kommer den til å være glemt.

Kunne foråsvidt vært interessant å starte en samlekanal på Youtube igjen, kalt Anarkisirkuset eller noe, da er navnet selvsagt stjålet fra Poetrixx. Ville sikkert fått hundrevis av abonnenter om jeg kombinerte parodier, dikt, podcasts, galskap, osv. Spesielt i lengden. Men jeg tok jo avstand fra det. Youtube ville sensurert meg, og man ville fått de sedvanlige politianmeldelsene. Dessuten er det ingen vits. Oppmerksomhet er jo en illusjon som ikke engang bringer inn penger, også en illusjon. De sier til og med at sex er en illusjon ... vel ...

Andre parodivideoer kunne vært av Erna Svorberg holdende tale, satt til lydsporet av griser satt fyr på. Eller Trine Skrei Grande satt til overveldende lyd av flatulerende fitter. Jeg er kreativ. Hat mot menneske og tilværelse faller meg meget naturlig.

Jeg får vel si det åpenbare. Ikke overraskende at sosialister stjeler over en lav sko. Slike ville solgt ut landet iløpet av et hjerteslag. Vel, det har de gjort allererde. Som jeg kom frem til, venstresiden er preget av lavgrads narsissisme, mens høyreekstreme er preget av utpreget narsissisme. Venstrefolk lyver altså om absolutt alt, bare de kan få fliken av en fordel. Høyreekstreme er brutale klubbemenn uten snevet av sannferdighet.

Det er interessant å tenke på hvordan jeg vendte meg mot middelklassen, som jo er satt på venstresiden. Jeg kunne sittet og løyet med dem, men av en eller annen grunn endte jeg i den andre campen. Antakelig skyldes dette autisme og sannferdighet. Jeg tror heller ikke på Duttons mellomting, altså Chads og Stacies som sitter og er sunne høyretypuser, mens alle vi andre er freaker til avlivning. Begrepet høyre og venstre ble jo også til ved den franske revolusjonen. Det er antakelig noe mer som man bør søke seg opp mot. Interessant nok er jeg en salig blanding av pragmatisme og ufravikelige prinsipper. Jeg kan forstå lyving, stjeling, drap og voldtekt. Del av naturen, ser du. Samtidig vil jeg aldri tolerere at noen har blitt vaksinert, eller en forræder. Ja, ja. Mitt klagemål mot Moxnes er at han burde forsøkt å stjele noe verdt mer enn 1200 kroner, når han først skal stjele. Vær det beste du kan være, heter det seg fra grekerne. Narsissister kan aldri helbredes. De bør altså forsøke å være gode narsissister, så alle oss andre kan motiveres nok til å drepe dem ... Ja, det er nok noe av grunnen til at jeg tror på drap. Som Conan barbaren ønsker jeg meg den absolutte villmark og det absolutte anarki, for da kunne vi begynne å sette ting riktig, et drap av familiemedlemmer ad gangen. Det vonde dreper man med øks. By this axe I rule.

Manifestet (parodi)

6/30/2023

*NB! Denne teksten er markert som parodi, er en parodi og et kunstnerisk uttrykk som har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Politioverbetjenten fnøs irritert ut nesen. Kollegaene hans var i ferd med å gjennomføre nok et upassende stunt. Rundt et halvt dusin av dem lå strødd rundt på parkeringsplassen blant alle patruljebilene. Med stive kropper og ansiktene mot asfalten "planket" de. Han trodde fenomenet hadde gått av moten en gang på tidlig 2000-tall og ble nødt til å stramme dem skikkelig opp, denne gangen. Derfor skjøt han nå ut brystkassen og strenet hurtig i deres retning. Politiets renommé og omdømme stod på spill.

Da han kom nærmere, så han hvordan de virkelig hadde gjort seg umaken verdt med spøken. Fortsatt lå kollegaene dørgende stille, og fra hodene deres rant det noe som så ut til å være bringebærsaft. En skygge krøp hurtig over billakken. Han ...

Stikkflammen forlot venstre øyenhuling og sendte kropp til asfalt lik en overfylt sekk potet. Bortsett fra hodet. Det spratt livaktig mot det harde underlaget både en og to ganger. En fot overtok synsfeltet til det gjenværende øyet, nå fylt med en glassaktig tomhet. Uniformsluen skygget for resten, nesten som en russelue, hadde politimannen bare vært russ.

Tranås skrittet over liket. I neven holdt han sin vante Ruger Blackhawk, med et løp lengre enn penis i erigert tilstand. Det irriterte ham. Og plaget ham. Og trøstet ham, sidet det fikk jobben gjort. Han var faktisk fylt med flere følelser på en gang, noe som virket forvirrende. Noen kjøtere bjeffet hodet av seg i en patruljebil. Bakluken skled opp, og noen kjappe skudd, utført med hanen kontinuerlig spent over en roterende tønne, fikk bukt med ulevenet. Tønnen fortsatte å rotere, og våpenet fortsatte å drønne, selv etter at pistringen hadde tatt kvelden. Men nå var det dag. Hans dag.

Fra patruljebilen skimter jeg en blond hestehale. Jeg røsker opp døren og griper fatt i den nevnte hestehale, som rett nok ikke tilhører en hest, men en politikvinne. Hun løfter hendene avvergende for ansiktet og setter i et vræl.

"Ikke skad meg! Vær så snill!"

"Hold kjeft, hore."

"Ikke skad meg!"

"Hold kjeft, hore."

"Mamma!"

"Hold kjeft, hore."

Jeg slenger henne mot murveggen på Steinkjer politistasjon, griper fatt i lårene og presser hardt, så lår og dinglende føtter løftes til værs. Neven røsker opp underdelen av buksen uten at det behøves å kneppes opp, for så hardt røsker jeg. Uten at jeg ser må dametrusen ha fulgt med. Hun er iallfall blottlagt. Jeg presser det fortsatt rykende revolverløpet direkte opp kjønnet hennes. Observerer hvordan øyeneplene hennes ruller tilbake, hører hvordan hun gurgler.

"Uhhnnnnn!"

Det går opp for meg at hun nyter det. Iallfall har inntrengningen den innvirkning, om ikke situasjonen har det, hva enn for slags situasjon dette er. Bryr jeg meg? Nei. Revolverløpet beveger seg taktfast. Langsomt først, så hurtigere og hurtigere.

"Skrik for meg, hore," hvisker jeg.

Nei! Du er en syk drittsekk! Dra til helvete!" hveser hun.

Jeg slikker meg om leppene. "Skrik for meg, hore. Skrik!"

Revolverløpet støtes frem og tilbake i kjønnet hennes, som et slags spyd.

"Ah!" erklærer hun.

"Mer! Høyere!" Hånden min går frenetisk, som en mongos hånd over en sykkelpumpe. Ansiktet hennes fortrekker seg i smerte, og hun skriker. Lyden skingrer mot trommehinnene og får det allerede brusende trykket der inne til å forløse seg. Jeg slipper hest, kvinne og kvinneuvesen fra meg, røsker opp gylfen og sender ejakulasjonsstrålen mot den harde steinveggen. Hun ligger i fosterstilling med hånden for underlivet, mens jeg stønnende forsetter å gjøre fra meg. Fordi jeg har vært helt fra meg. Lange, hvite klatter dekker snart den røde mursteinen.

Jeg zipper opp glidelåsen, vender om på meg og går. Etterhvert blir jeg klar over at jeg sitter på et bilpanser. I hånden har jeg en MP-5. Jeg må ha fått den fra bagasjerommet til en av patruljebilene. Hvor politikvinnen er, aner jeg ikke. Hun er iallfall ikke der hun var, og må ha kravlet bort. I det fjerne ser jeg solen. Stiger den? Synker den? Sannelig om jeg vet. Men solen vingler og svimler for synsfeltet. Jeg ser at den er like ujevn som meg. Like udefinerbar som meg. Slik en mann er, slik ser han, selv når han ser på det som skulle vært den høyeste Gud.

Har jeg gjort nok? Manifestet er skrevet og utgitt. I dette tilfelle er det snakk om 3023 sider som er sendt ut til 1024 epost-adresser, inkludert hovedkvarteret til Wagner-gruppen.

Nordens demring - et manifest i tre deler

- Hvorfor de vaksinerte må avlives

- Hvorfor kongedømme er eneste løsning

- Hvorfor, hvorfra og når jeg ble en kunstner som måtte gjøre min plikt

Det er underlig med nordmenn. Selv nå antar de nok at det de har hørt har vært fyrverki. Ingen instinkter igjen, ser du. I det fjerne hører jeg politisirener, men jeg vet at det er en stund til at de vil gjøre sitt nærvær kjent. Norsk politi er jo legendarisk for sin feighet. Tankefullt lar jeg ladearmen til maskinpistolen gli frem og tilbake. Jeg har sikret meg noen magasiner. Våpenet er bygget akkurat som den AG-3 jeg ble kjent med i militæret, og er derfor meget kjent. Et mye bedre våpen enn revolveren, som strengt tatt er en avlegs form for teknologi. Den har jeg nå mistet i et kvinnekjønn. Ser du? Liv følger lære, og jeg kan tenke dynamisk.

Jeg kan likesågodt forsikre meg, så jeg begir meg til nærmeste utsalgssted. En butikk? En kiosk? Det er ikke så viktig lenger. Jeg åpner døren, flytter på skyggen som dekker for terskelen, og går inn.

"HALLAI KAINN JAI HJALPA DAI MED NÅE?"

Maskinpistolsalven fjerner stemmen. Iallfall rives opphavsmannen ned, med inngangshull fra hals til underliv, og med armene og bena spredt på vinylgulvet, litt som på en sovende baby, denne gangen med tyrkisk svart hår. Det vil gjøre det lettere å vaske opp, tenker jeg irritert, og vemmes over at jobben nå gjøres lettere for den filipinske damen som antakelig arbeider her. Og der. Hun arbeider faktisk alle steder, og det er jo det som er problemet. Viftende med våpenet får jeg samlet alle som befant seg i butikken i et hjørne. Kvinner løfter hendene til sine ansikter, og menn går med sammenslunke skuldre. De har ikke anerkjent meg, for det kan de aldri, men de kan anerkjenne trusselen i mine never.

"Nå, si meg og si meg ærlig," sier jeg og smiler. "Hvem av dere er det som er vaksinert?"

Langt der borte, bak meg, alt mens fingeren krøkes om avtrekkeren, kan jeg mer enn ane bokstavene i et brennende skrift fortette seg og med det gjøre sitt inntog i verden, aldri til å benektes, aldri kan det fornektes. Strømmen av kuler legger vekt til mine ord.

*NB! Som sagt, dette er et kunstnerisk uttrykk. Slapp av.

Sånt skjer

4/19/2023

"ER DU SERIØS AKKURAT NÅ?"

"Eh, ja."

"HERREGUD DU ER SÅNN EN SYK DRITTSEKK!"

"Men baby, sånt kan skje den beste. Prøv å vise litt forståelse nå."

"FORSTÅELSE? HVORFOR SKAL JEG FINNE MEG I DETTE?"

"Baby, du vet jo at jeg elsker deg ..."

JASSÅ? JEG TRENGER BEVISER! OR-DEN-TLIG-E BEVISER! HVA FÅR DEG TIL Å ELSKE MEG?

"Vel, du er jo den eneste som ville latt meg gjøre dette. Du gikk jo med på det og ..."

"JEG GIKK KANSKJE MED PÅ DET MEN IKKE SÅNN!"

"Er det egentlig så farlig, da?"

"JA DET ER DET TENK!"

"Baby, du kan ikke i fullt alvor mene at du har blitt ukonkurrert?"

"MEN JEG HAR JO BLITT UTKONKURRERT!"

"Det er jo helt latterlig. Jeg føler da mer for deg enn for henne."

"IKKE SI AT DU HAR UTVIKLET FØLELSER FOR KUA!"

Baby, jeg kan jo ikke være helt hensynsløs, og det var jo disse nye sensasjonene ..."

"JA DET VAR MENINGEN AT DU SKULLE SPRUTE I MEG!"

Min kjæreste reiser seg fra høyet hvor hun har stått på alle fire. Ved siden av svinger bondens mest godmodige ku på hodet.

"Jeg liker jo puppene dine mer enn hennes ..." sier jeg og griper en håndfull kvinnebryst.

"IKKE PRØV DEG!"

Min kjæreste vikler seg inn i klærne, fnyser ut av nesen og er på vei ut av fjøset i hurtig prøysermarsj. Jeg får et svare strev med å holde tritt. Til min fortvilelse oppdager jeg at kua reiser seg og dilter etter.

"SER DU? HUN ER FORELSKET I DEG!"

Jeg griper en smal skulder og vender hin kvinne bryskt i min retning. Brystene hennes beveger seg hurtig. Jeg griper en håndfull i hver neve og klemmer begjerlig til.

"Ingenting kan sammenlignes med jurene dine, vet du ..."

Til tross for seg selv merker jeg et lite smil ved munnvikene hennes.

"Kom igjen nå ... La oss glemme dette. Det er jo en liten fillesak."

Jeg bøyer meg ned, og vi kysser, langsomt og innstendig som bare gamle elskere kan gjøre. Det er før jeg stanges rett i brystkassen og i neste stund befinner meg liggende på rygg i gresset. Kua står over og flakker med ørene. Halen svinges frem og tilbake i lange sveip.

"Hore!" skriker kjæresten min og bokser kua rett i nesen. Denne gjør vendreis og er på vei bort med noen siste, protesterende spark i luften.

"Når det gjelder deg er det best du blir liggende," sier hun og løfter langsomt på stakken. "Det er nemlig meningen at du skal sprute i meg."

Jeg ender som mange ganger før denne dagen, fullstendig svimslått. Det er en ruvende duving som presser meg hardt mot bakken. Men selv under vår nye elskovseanse blir jeg ikke fri vissheten om at vi betraktes nøye fra over jordet.

Slutt på turen

2/26/2023

Så skjedde det så at familien Johanson reiste nordover i påskeferien. Det var mor, far, gutt og jente og en hund. I skiløypen støtte de på en trivelig trønder. Blond, med kulemage, tydeligvis en ekstrentrisk skrue, fordi han snakket til stadighet om honninglageret sitt.

"Med en boks honning får jeg en steinalderkvinne. Med to bokser honning får jeg en jernalderkvinne. Til forskjell koster nok en moderne kvinne en million bokser honning."

Familiefaren syntes dette var noe underlig, men presset frem en høflig latter likevel.

"Så hva driver du med ellers om dagene?"

"Jo, du forstår det," sa familiefaren. "Jeg er lege."

To uker senere ble de avskårne hodene til familien funnet i en avsides hytte i området. Samtlige, til og med hunden, hadde fått nusselige sløyfer flettet inn i håret, alle i ulike farger. Pyntet, dandert, og stilt så pent på rekke. Tranås hadde jo alltid vært glad i farger.

Dagsorden

2/26/2023

Etterforskeren ringlet tilfreds med nøkkelknippet. I den andre hånden holdt han dagens første kaffe. Rykende varm. Svart. Akkurat som han foretrakk det. Snoren på nøkkelkortet forlenget seg og han swipet magnetstripen gjennom enheten på veggen. Døren gled opp med et klikk, helt av seg selv. Det var da underlig, tenkte etterforskeren. Så ble han klar over at han stirret inn i munningen på en hagle, og at avtrekkeren alt var trykket inn.

Det drønnende skuddet skrellet bort issen og øvre del av hjernelappen. Etterforskeren spant rundt seg selv og om seg selv, og siden høyre ben var lammet, spant han i en stadig snevrere sirkel, inntil overkroppen klappet sammen og han befant seg på ansiktet. Et minne sprang opp, og mens armene beveget seg i ujevne svømmetak over vinylgulvet, var han et barn igjen.

"Se, mamma, se! Jeg lager engler i snøen, mamma. Se da!"

Han ville så gjerne si ordene, men tungen, som nå vætet gulvet, gjorde bare bykserende hopp. Armene skvalpet på hver side av kroppen, taktløst gjennom brune ringer som kunne være blod, eller kunne være kaffe.

"Engler! Mamma! Se!"

I mellomtiden ble kanten på buksebaken funnet og røsket ned. Tranås humpet seg rutinert frem til dagens første orgasme. Akkurat som han foretrakk det.

Mitt nye oppsett

2/8/2023

Kanskje trivielt for praktikerne blant oss, de som uansett lever logiske og saklige liv. For meg av det av største viktighet. Jeg har endelig fått opp min nye stereo med allting dertilhørende. Mottok øretelefonene idag, og fikk montert pulten på hvis vegne jeg måtte vente i over ti dager for å motta en bitteliten og stort sett unødvendig del, sånne klistreputer på innsiden. På mine mest neurotiske dager ville monteringen brakt nerveanfall bare ting var skjevt med et halvt nanoatom. Nå har jeg et mer avslappet forhold til det hele. Jeg måtte lete lenge for å finne en pult som passet. Folk på møbelforretninger forstod ikke hva jeg mente, og ville ikke engang selge meg utstillingsobjektet som fungerte. Men Ikea hadde det, noe som steroen kunne stå på mens maskinen er under.

Som man kan se bruker jeg ikke hullet som klasen med ledninger er meningen til å gå igjennom. Det faller inn under begrepet jeg kaller snederi. For snedige og praktiske løsninger virker mot sin hensikt for meg. Jeg trenger det ekstremt enkle og fungerende, ingenting annet. En AK-47 med magasinene i lomma på en feltjakke, ikke en Scar med magasinene teipet sammen. Det enkle er det beste for de enkle. I henhold til motsetningens lov må jeg være ekstremt enkel og simpel i den ytre verden, siden mitt sjeleliv er så rikt, komplisert, vanskelig og selvmotstridende. Praktiske stener på byrden fører til nervekollaps.

Stereoen er en Yamaha A-S501 til 6000 kroner.

Øretelefonene er noen Beyerdynamic DT 990 Pro 250 til 1500 kroner.

Ikeapulten kostet 1000 kroner.

Hele sulamitten ble altså kostende meg 8500 kroner. Men det kommer til å vare meg lenge. Fra før av har jeg beskyttet mitt datautstyr med et spenningsvern, i fall globalistene skulle slå strømmen av og på for mye.

Stereoanlagget er visstnok et ungdomsanlegg, men fungerer som en kan vente. Det er ganske kraftig, med 120 watt. Tror høytallerne mine tåler 140 watt, så det passer ganske godt.

Øretelefonene kan ikke brukes på vanlige bærbarer, da 250 designasjonen står for OHM. Det har kun en sånn stor-jack inngang, ingen mini-jack. Fordelen er at lyden nå er virkelig god. Jeg ble positivt overrasket over hvor gode putene var å ha på, hvor lette de var, og lydkvaliteten. De har ingen innkapsling eller lyddemping, noe som visstnok skal øke romfølelsen. Det er en verden av forskjell på disse og den gamle plastikken med plastikklyd jeg brukte. Disse er laget for lange sesjoner i et studio, for studioarbeid, noe som insidensielt sett er det jeg driver med, når jeg, eh, ikke driver med noe annet.

Noe av det første jeg oppdaget er at mitt viktige verk "Nordeo" har en lyd-glitch i begynnelsen, gitt mine nå nye og gode øretelefoner. Denne glitchen finnes ikke i originalfilene, men er konsistente både i den norske og engelske versjonen. Gudene fraholder oss fra perfeksjon.

Jeg kunne lekt litt med settings og lignende. Per nå orker jeg ikke, og vil bare nyte den gode lyden i sin rene drakt. Kommer nok til å ha mange musikkøkter i tiden fremover. Det er nesten så man blir fristet til å åpne en flaske igjen, men det vil kreve visse avveininger og ikke minst, løfter til meg selv.

Pærekraftig utvikling

10/7/2022

Jeg jobber på vegne av en hjelpeorganisasjon for å avklare, kommunisere og redegjøre hvordan man kan utbedre, planlegge og tilpasse et inkluderende samarbeidsprosjekt, med hensikt av å effektivisere, konsentrere og utarbeide en tilrettelagt innhøstingsprosess.

De subsidierte jordbrukstproduktene, 1 stk bærsamarbeidsinnhøster, samt 1 stk inkluderingsristebrett, kostet tilsammen 60 kroner.

Jeg glemte å si at man kan bruke reddiker enten til å lage frø av, eller spise rotfrukten. Man får sjelden til begge deler, da rotfrukten blir gammel når frøene er klare. For en bærekraftig innhøstingssyklys må man altså oppstykke, oppdele og avtelle hvor mange produkter som går til henholdsvis frø og rotfrukt.

De som ikke samarbeider plaffes loddrett ned av mine barnasoldater på crack og kokain.

Jeg hater gorillaen

7/30/2021

Analogi er min ideologi.

Kan legge til bavianen.

Kjærleik og Bacchus

3/22/2018

En viss Marilena Kirchner tar norske politikere med på en reise inn i vinens og kjærlighetens rike.

Ingen humor, ingen dybde

3/10/2018

En viss Sæterbakken sa en gang til meg at humor alltid er overfladisk, og ikke kan kommunisere med samme dybde som sorg og melankoli. Hvilket mumeri! Sannheten er naturligvis en ganske annen, som de instinktuelle tenkere og den greske tragedie vel viser. En gresk tragedie hadde alltid et tilhørende satyrspill, med valanderende fallos og slapstickhumor for å kontrabalansere det tunge alvor. Hensikten var å finne et mellompunkt for de med et overskudd eller underskudd for slike ting som medlidenhet, og med det skape en forløsende Katarsis.

Dette er mitt forsøk på å oppløse storslått patos og overflommende alvor i denne krigsscenen.