Løpet er kjørt for denne gang. Må holde det kort og konsist, fordi jeg har helt gått tom for krefter. Gudene vet hva det er jeg mister. Ifølge dateringen på visse filer har jeg i tre uker holdt på med denne videoen:

Det var vel noe jeg følte jeg måtte gjøre. På mange måter representer denne hypnotikaen meg, med gjentakende loops, vakre damer, autistisk spinnende hjul og en sang som bare fortsetter i dynamisk intensitet. Gitt tinnitus får jeg aldri ro, så dette er den jeg har blitt. Det er nok en slags tilkjennegivelse av andre ting også. Nei, jeg sier ikke at alt dette er bra. Jeg sier at alt dette er en gjenspeilning av meg.

Men bordet fanger. Det er alltid ekstraarbeid å gjøre og omkringliggende detaljer å tenke på. Som med de som er avhengige av world of warcraft, når de ikke spiller tenker de på å spille, og planlegger alle mulige strategier. Denne videoen har slukt meg, som den sorte solen den er, og som nå har blitt ett av mine nye navn, gitt videoens logikk. Dermed lider all annen produksjon også.

Da jeg var ferdig, fant jeg i utmattelse også at jeg måtte forbedre sannsiger-promoen. Dette har jeg nå gjort, ved å fikse videoglitcher mellom klippene, øke alt til 60 fps, samt forhåpentligvis plassere skriften litt bedre. Visste jo svært lite da jeg laget den promoen.

Jeg kan ikke holde på sånn. Nå slutter jeg av all videoredigering på ubestemt tid, og skal ikke ta det opp igjen før jeg har oppgradert videoredigeringsprogammet. Det kan ta sin tid, gitt at jeg er fullstendig blakk.

Interessen er også laber. Jeg får svært lite igjen for å gjøre disse tingene. Vel, som narsissistene pleier å si: Jeg gjorde det for meg selv. Ingen er i stand til å oppfatte noe i dette Kali Yuga uansett.

Har jo planlagt å skrive flere poster her. Må ta det etterhvert. Har glemt og mistet noe, for å være ærlig.

På et vis er jeg både en allsidighetsperson og ensporet. Jeg driver med svært mye, men kan bare konsentrere meg om en ting ad gangen, noe som sluker meg. Jeg tenkte over dette. Gitt at jeg skulle bruke en dag i uken på hver av mine foretakender på youtube. Spill, survivalisme, dikt, mykporno, porno for kvinner, politikk, så ville det fortsatt fylt hele uken, etterlatende alt annet brakk. Jeg har intet annet valg en å holde dette som stort sett sovende kanaler, mens jeg konsentrerer meg om kun en ting ad gangen.

Nå er situasjonen så ille at jeg føler at jeg må ta en pause fra dataen. Jeg sitter stort sett foran dataen hver eneste våkne time, med mindre jeg går eller sykler meg en tur. Det er å invitere inn dårlig mental helse. Jeg må rett og slett bort. Tenker å fokusere meget på friluftsliv meget snart. Må også kjøre inn bilen nå på mandag, svært tidlig. Blir anstrengende, gitt min døgnrytme.

Ligningen er som følger. Gjøre de tingene jeg trenger å gjøre, og fokusere kun på dem. Så droppe dem og gå videre. Dette har jeg nå gjort.

Cahlen er en fremifrå mann, og han har rett. Som de gamle grekere sa: Frykt har sin plass ved hjertets kontroller. Altfor ofte har jeg sett folk som flykter fra ubehagelige følelser. De store ondene i mitt liv skyldes dette, og det store ondet i vår tid skyldes dette. Man unngår det ubehagelige, og med det gjør man seg blind. Ødeleggelse følger.

Som jeg forhåpentligvis skal inne på andre steder, er det tre grunnleggende krefter du må mestre for å eie verden: Prinsipper, aggresjon og frykt.

Da jeg først ble introdusert for denne testen, misforstod jeg øyensynelig fullstendig. Jeg trodde man skulle velge ett bilde av hvem man fryktet mest, den man absolutt ikke vil møte i en mørk bakgate. Jeg valgte bildet av en flirende galning med skalk. Den du frykter mest skulle representere deg selv. Men i følge denne dypere testen har jeg absolutt ingenting av det jeg antar er epilektikeren/galningen. Jeg frykter ham altså, fordi ingenting av det er meg. Da jeg tok testen, valgte jeg de kjekke mennene som mest tiltalende. Jeg synes ikke noen av kvinnene var tiltrekkende. Kvinne er kvinne verst. Til mitt forsvar var kvinnene virkelig fæle. Ved ettertanke forklarer forklarer resultatet av denne testen mitt massive kvinnehat.

Det som definitivt er meg er dette feminine grunnvesen, samt en ganske betydelig andel på siden av hysteri og depresjon. Jeg kan ikke gå inn på alt, men det vil være interessant å se hva epileptikeren representerer, det som definitivt ikke er meg. Kan komme tilbake til det senere.

Min kvinnelighet kommer med visse forbehold. Som testen gjør klart, det er ikke her nødvendigvis tale om en homofil legning. Jeg har heller ikke den kvinnesykdom at jeg alltid (les: i det hele tatt) må holde meg inne med flertallsmeningen og/eller autoriteter. Jeg bryr meg ikke stort om klær og utseende for meg selv, men er endeløst fascinert av de glatte flater og de farger som hører kvinnesfæren til. Alt i alt er nok dette snakk om å ha en kunstnerisk legning. I ett og alt er jeg en kunst-typus. Det blir sagt at å ha asperger er å ha en hypermaskulin hjerne. Det er noe i dette. Jeg har en hypermaskulin hjerne og et feminint indre liv. Av den grunn blir jeg ikke forstått noen steder, fordi jeg er for full av motstridende trekk som ikke hører sammen på en konvensjonell måte. Dette forklarer også grunnen til at jeg (relativt sett) har slik en dragning på menn, og at jeg (relativt sett) frastøter meg kvinner. Jeg er også klok nok til å forstå at menn er mine verste fiender, som om det ikke har blitt demonstrert tydelig nok gjennom livet, med Uranus, gorillaen og militær-arbeiderne.

Jeg er grunnleggende passiv, ikke motorisk eller praktisk i det hele tatt, og foretrekker å forholde meg til ting på et overflatisk nivå. Jeg har til og med jobbet i helse og omsorg. Først syntes jeg dette var upassende og ulogisk, men nå skjønner jeg grunnen. Kvinner er sadister og er tiltrukket av lidelse. Det er også jeg. Geniet Otto Weiningers innsikt kommer i hu. Man må ha noen som matcher sin seksuelle energi. En god partner for meg ville altså være en sterk judger-kvinne med tingene på stell. Der jeg er 3/4 feminin bør hun være 3/4 maskulin, ifølge hans, altså Weiningers skjema. Ifølge det andre skjemaet, altså Szondis, er jeg endog mer feminin enn det.

Jeg har også endeløse seksuelle og følelsesmessige behov, som antakelig er helt umettelige. Seksuelt sett er jeg jo en mislykket mann, fordi jeg ble amputert av min valsende mannsfiende og den avsindigste form for boomerisme og middelklassekorrupsjon. Behov er noe annet. Det er på grunn av min seksuelle og følelsesmessige intensitet og min kvinnelighet at jeg kunne komme frem til min filosofiske grunntese om Eros. For litt siden fikk jeg om ikke et gjennombrudd, men en sterkere klarhet over hvorfor denne tesen er så filosofisk dyp. Det vi kan kalle forestillingen er nemlig kun et utslag av Eros. Jeg bør antakelig legge frem min filosofiske sak før jeg eventuelt skyter av meg knotten, selv om det er ingen igjen til å oppfatte noe som helst i dette Kali Yugas mørke. Noen ting skylder man ganske enkelt seg selv. Ideelt sett burde man kombinere noen dikt og filosofiske artikler med en roman og et drap eller to. Perfekt renhet kan oppnås med en skvett blod, tross alt, som Yukio Mishima så poignant uttrykte det. På min måte er jeg et geni, og en som forvalter stor kraft.

Det er temmelig latterlig hvilken cope det var når jeg trodde min fascinasjon for kvinner i rosa og lilla fe-drakt var et uttrykk for maskulinitet. En ekte maskulin mann ville vært opptatt av dumpstere, dosere, damphammere og sirkelsager eller noe drit. Riktignok er jeg fascinert med krigsmaskiner og våpen, fly og tanks, men dette har jo en iboende funksjonalitet mot å drepe sine fiender. Det blir altså annerledes.

Orker ikke å analysere dette Szondi-dokumentet i nitidig detalj, da det var litt uklart og vanskelig tilgjengelig. Men epilektikeren, den jeg har null av er kjennetegnet av å være knyttet til Kain i bibelen. Dette er min faktiske bøddel i livet.

Dette vil nok være som catnip for enkelte av mine lesere. Fra dybdedokumentet:

Hermaphrodites [bisexuals], those represented in the Szondi test, are an
extreme expression of this ever-present human need. These males who are seeking
love with persons of their own sex are primarily looking for tender love, not the
actual intercourse. They seek the kind of love given by their mother. This is the
love that is passive longing without any physical activity to secure the one loved.
In his later analysis of this need, Szondi labeled it “Eros” after the Greek
god of love.

He wrote:

There is no binding in the living world without factor h. It is
the most powerful among the bindings. It is the receiver and
giver in love and tenderness. It is the strongest power, which
holds all together, what in the world lives and loves. Factor h
is consequently the Eros radical, the root of love and tenderness
and the basis of attraction and binding. It is as well the creator
of individual personal love (h+) and also that of love of
humanity (h-). Factor h is also not only one of the two builtup
factors of sexuality. It is the factor of each binding of human to
human in sex and love, in body and spirit

Min kvinnelighet forklarer også min samfunnsmessige mislykkethet. Jeg har rett og slett ingen evne til å klare meg i verden og er antakelig avhengig av å knytte meg til en eller annen skikkelse til støtte og hjelp. Som kvinner flest, vel og merke. Den store ironien er at jeg nå på iallfall noen måter lever det livet som er ideelt for meg. Det heter seg jo at vi tilslutt faller på det stedet hvor vi hører til i livet. Jeg driver med nøyaktig de tingene som Szondi ville anbefalt, lyrikk, erotikk og kommunikasjon. Jeg må bare gjøre mer av det. Per grunnvesen har jeg manipulert meg inn i de tingene jeg trenger. Det er en av mine største gaver, og en gave jeg ikke gir bort. Og her har noen forsøkt å få meg til å bli trailersjåfør ... råd er noe av det verste. Jeg ville bli utslettet enda mer enn jeg allerede er av å følge et slikt råd. Men joda, meningen var god, det skjønner jeg jo.

Jeg hadde et nært forhold til min avdøde mormor. Hun må ha skjønt noe, for da vi diskuterte forhold og mitt grunnvesen fortalte hun meg at livet mitt nok hadde vært lettere om jeg var en kvinne. Det hadde hun rett i. Det første, andre og tiende jeg ville gjort som kvinne ville vært å knytte meg til en sterk mann og gjøre ham fullstendig slavebundet til meg gjennom farger og uskyld. Dette er jo allerede hva jeg gjør og har gjort hele livet som mann. Som kvinne kunne jeg fått en mann til å drepe for meg, og det er jo det jeg vil. Det er ikke drapshandlingen i seg selv som er vanskelig for meg, det er svingingen rundt med kniven. Som kvinner flest er jeg tilnærmt blottet for empati til andre enn de som fortjener det.

Jeg er rett og slett mer sprudlende, fargesprakende og sympatisk enn de kjedelige hurpene. Ikke rart at kvinner hater meg.