Lawfuls har Jesus som den ultimate helgenskikkelse, Neutrals har Buddha. For oss kaotikere er det Cahlen, som uselvisk brer av sin frihetens kaoskunnskap. Nå har denne helgen forbarmet seg over meg, og gitt meg svar.

Her er min henvendelse til ham som skrevet ord:

So here's my question for you. By following your channel on Odysee, I understand you have an extensive background in meditation. I believe you labeled it something akin to "Just a mental technique."

I have moderate tinnitus (ringing in the ears) and feel generally stressed in life. I've been looking into using mediation as a method to calm my mind, entering a "rest and digest" state instead of "fight or flight" mode, as is. I'll be honest enough to say I've also hoped to have some sort of metaphysical experience.

But I find it very hard to let go when I meditate, because the ringing in the ear is always present. Some have suggested I should focus on the ringing as a meditative tone. If I do so, the ringing paradoxically sort of disappears for a while, but when I try to focus my mind elsewhere, the ringing just returns, seemingly stronger than before.

What is your take on this? Is it possible to have a full meditative experience when you have tinnitus? Is there any techniques or suggestions you might have, or should I just try more?

As an extension of this question, how viable is meditation for a person with chronic pain? As a similar problem might arise. That is to say, the ringing/pain is distracting, if you focus on it, it goes away, but then just returns when you try to look elsewhere.

Just be totally honest with me. I can handle it. Don't be afraid to be the bearer of bad news, if that is the case.

How you answer is totally up to you. Either here in written form, or as a video on Odysee.

Kind regards,

Øystein Tranås Kristiansen

Legg merke til at jeg her skjuler min lysalv-bakgrunn, i fall helgenen skal være butthurt over noe. Jeg trenger desperat svar på mitt spørsmål, og har ikke underskrevet en kontrakt på at jeg skal stole på noen. Ikke før de har gitt meg det jeg vil ha. Eller som jeg har det med kvinner: Fitte først, så følelser. Vel, slik var det for enhver mann, noensinne og noengang.

Her er helgenens respons som video, som kom hurtig. Jeg hadde selvsagt lagt opp til at han kunne "velge" dette. Jeg er ikke engang en manipulerende person. Den slags kvinnelig manøvrering er del av min naturlige egenskap.

Til hans viderespons skrev jeg:

Thank you for your quick response and wise considerations. It is as I've suspected. Meditating in silence might not be for me. I have a friend who has already recommended me meditating to the sound of certain healing frequencies, and I will most definitely try that. Your input seemingly confirm my Nietzschean or Schopenhauerian world view. What the buddhists and platonists would call the areas of pure mind, are still subjected to bodily factors. Every thought starts as a feeling, and every feeling is attached to a body and our physical presence here. That's how I see it, at least.

My specific case of tinnitus, and most cases, including that of military personell, is because of hearing damage. A narcissist in my family had an instance of narcissistc rage against me at one point, inflicting this injury upon me. Well, luckily he's dead now, and I've rid myself of all narcissists in my life. Your advice to reduce stress in general is also well received.

I'm the artist called Lysalv on Minds, also called Light Elf on Odysee. I have a bit of a provocative image, to be honest. Your channel has interested me for quite some time. I'm a big nerd and believe the alignment system of the good old Dungeons & Dragons can have real life application, hence I see you as some that is chaotic good: http://easydamus.com/chaoticgood.html

Myself I am most definitely someone that is Chaotic Neutral. Therefore, we both distrust authority and find people "doing as they're told," abhorrent. Where we differ is in our willingness to do harm to anyone else. You focus greatly on every relationship being characterized by mutual consent. I don't concern myself so much with that. Suffering is everywhere, and everything you do might inflict suffering.

"Chaotic good characters feel that each person must find their own way and should have total freedom to act in any manner they choose as long as they hurt no one else in the process. Chaotic neutral characters believe that everyone should do what they want, regardless of whether the actions are good or hurt others. Chaotic neutral characters do not necessarily want others to suffer as a result of their actions, but do not care if others do suffer. Chaotic neutral characters don't understand why chaotic goods are so concerned about others, while chaotic good characters feel that chaotic neutral characters are hypocritical in believing in their own freedom, but not necessarily in the right for others to have the same freedom."

In other words, what suffering I inflict is mostly collateral damage. I'm just not going to be vicious about it. And I still don't represent the pure and systematic evil of someone like Kill Gates, for instance.

In your video "True Justice," you speak about maximising the mostly good moments, despite the harsh nature of the world. I suppose I focus on intensifying certain heightened moments, even at the cost of great (personal) suffering. Perhaps I'm flawed that way, and this speaks about my personal limitations, because long lasting happiness seems impossible to me. Maybe even undesirable.

Other than on the nature of good, I'm mostly aboard with your world view. This world is doomed, and most people won't make it. The terrible things happening are things I couldn't even have dreamed about a few years back, and it's going to get worse, much worse. 90% of the population in my country (Norway) has already ruined their DNA through the vaccines. I would prefer dying a painful death to ever being vaccinated. For me personally, I probably won't be able to start a family, and I won't be able to get enough material goods to insulate myself from the system completely, like my own property and a big enough storage of food. I live quite insulated in my own economical bubble right now, but if that was taken away, I'd be done for. Surviving and growing food is quite hard in Norway going at it alone.

Anyway, I just wanted to express these thoughts to you. I wish you the very best in life. May you grow to an old age and find great enjoyment in life. And may you gain many insights on the way. Thanks again for your input. You were the one that could answer my question, and answer it you did.

Kind regards,

Light Elf/Øystein Tranås Kristiansen

Jau, så jeg legger kortene frem her, både når det gjelder kunstneridentitet og den oppfattede forskjell i vårt verdenssyn. Som jeg sa, det viktige for meg var å si det, ikke egentlig å få noen godkjennelse og aksept. Sånn er det kanskje med mangt og meget jeg gjør i livet.

Som narsissistene pleier å si: "Det visste jeg vel fra før," når det gjelder hans utlegning om tinnitus-tilstanden i det generelle. Men med min ufattelige skarpe intuisjon hadde jeg oppfattet at det var han alene, med sitt verdenssyn, realisme og ekstensive bakgrunn i meditasjon, til punktet at han kunne meditere et helt døgn, var den som satt inne med svaret jeg søker.

Derfor var det melankolsk for meg å få stadfestet det jeg lenge har mistenkt. Meditasjon i stillhet er ikke egentlig for meg. Min onde far tok dette fra meg, såvel som å nyte stillhet, lese i stillhet, og uhildet nyte musikk. Derfor har jeg ikke felt en tåre over vedkommendes død (Dette er helt sant). Det bekrefter også mitt Nietzscheanske og Schopenhauerske verdenssyn. Ulikt det buddhistene og platonikerne sier, er det viljen som kom før forestillingen, og kropp som kom før tanken. Det er en kroppens sunnhet som kan gi opphav til gode tanker. Heldigvis er jeg en ekstremt livssun og ikke minst vital person. Mer energi går gjennom min kropp enn hos en vanlig mann. Jeg kan jobbe for å øke min stressfrihet og ro, til tross for min skade. Hva meditasjon gjelder, kan jeg gjøre dette til musikk og kanskje etterhvert til det binærtone-opplegget Cahlen snakket om. Jeg orker ikke å finne utav det akkurat nå. Min personlige prest og spåmann, altså Raven Wulfgar, har jo allerede nevnt visse mantrafrekvenser som er viktig for meg dette året, med tanke på kommunikasjon og en følelsenes helbredelse. En annen tanke er å legge det visuelle til mine meditasjonsøkter. Jeg kan meditere i et mørkt rom mens jeg ser mine hypnotikaer og, eh, erotikaer.

Kanskje er den tomhet og den driten buddhistene snakker om er bare tull, men jeg skulle gjerne likt å finne det ut selv. Det kan jeg ikke nå, og jeg må bare stole på helgenens vitnesbyrd om at dette bare er tull.

Nå har jeg fått avklart dette med meditasjon, og en form for livets gjerdesitting har tatt slutt. Jeg har falt på et valg og standpunkt, og man kan dynamisk rykke videre. Dette er alltid riktig og bra, ulikt det livsmumiene sier, de som klynger seg til en perpetuell fortidstilstand og med det, mister alt. Noe de ytterst sett ønsker, selvfølgelig, da de er dødsdyrkere.

I denne videoen fra denne personen med et litt suspekt ytre, snakkes det om hvordan følelser er opphav til tanker. Jeg er langt på vei enig. Den kanalen preker mye om narsissisme, og jeg har sett en del. Av ham og andre har jeg lært mangt og meget om min bakgrunn og de forferdelige skikkelsene som har omgitt meg.

I en annen video, altså denne, snakker Cahlen om hvordan han ønsker å drepe Kill Gates. Det er det andre av oss som gjør også. Han snakker også om sitt kaotiske gode syn på å få så mange gode øyeblikk som mulig, selv om livets betingelse er temmelig grusom.

Men dette er essensielt sett et utilitaristisk verdenssyn. Størst mulig lykke til flest mulig. Det er altså snakk om en godhetens forflatende effekt, helt i henhold til chaotic good-umbrellaen. For meg er det ikke sånn. Jeg stiller jeg egentlig likegyldig til glede og lykke, og tror egentlig ikke at dette kan finnes, spesielt over tid. Jeg åpner jo for muligheten at jeg er av avstumpet eller skadet, men standpunktet blir ikke mindre virkelig av den grunn. Så hva er det jeg ønsker meg? Jeg er villig til å ofre all lykke og alle øyeblikk for en følelsenes og tankenes forhøyelse. Flere store, eller endog et eneste stort øyeblikk, som for deg er evig. Dette er mitt kaotisk nøytrale standpunkt, og de som står i veien for det må kastet ned en klippe og rett oppi en vulkan. Her er det altså snakk om å bygge i høyden. Jeg får anta at såkalte "evils" får sin glede av å ødelegge for andre. All ondskap springer tross alt fra svakhet, som Aurelius sa det.

Det får meg til å tenke på hvilke store og sublime øyeblikk jeg har hatt gjennom livet. Dessverre kan jeg ikke forløses seksuelt, fordi jeg ble frasvindlet det jeg ønsker meg aller mest, og nå kan jeg ikke få det. Ingen grad av seksuelle erobringer kan gjøre opp for det, og derfor er mitt liv senket i bitterhet. Tankemessig sett hadde jeg noen virkelige storhetens øyeblikk nede i kjelleren på Evje, der jeg satt og dyrket Sol invictus og drakk karamelllikør eller hva det var. Jeg klatret til og med opp på en bakketopp og skrek til gudene. Det var her jeg ble født som filosof. I Trondheim hadde jeg et psykosenes toppunkt, eller flere, der jeg falt sammen i skrekk til min egen avspeiling, og ved en annen anledning bivånet et romersk laug komme ut av veggen. Fysisk sett kan jeg nevne et par omganger der jeg var med i Airsoft. Det var en intensitet jeg sjelden har sett maken til. Men det er jo litt homo å rette all sin innsats mot menn, derfor gjør jeg vanligvis ikke sånt. Utover det har jeg hatt mange høydepunkter av negativ art, både når det gjelder smerte, ydmykelse og nedrigheter. Det ville vært et godt relieff, skulle jeg en gang stå over mine fienders brudne og istykkerslåtte kropper, mens jeg voldtar deres skrekkslagne kvinner og til det hele utsteder filosofiske læresetninger. Alt henger sammen med alt. Noen må selvsagt avbilde meg som gudestatue mens alt dette skjer. Sverdsvingning, bakfravoldtekt og tankemusserende skribling med pennen.

Nå har jeg kan hende blitt for blatant og stygg i kjeften til å skrive føljetonger for snusfornuftere, og jeg må gå videre med mer helhetlige verk, ikke bare i omfang som i den tids eksplosjoner av kraft.

Hvilke nye store øyeblikk venter meg nå? Verden har litt om litt blitt gråere, slik det ble for oss hednigner etter at gallileeren hadde hatt sin seier. Kanskje vil jeg forunnes å som ungdom og mann å bryte panserneven igjennom når det gjelder filosofien, eller som olding å gjøre det i kunsten, for her er jeg svært gammel. En annen tanke ... kanskje kan min verden forvandles til kvikksølv, hurtig flytende, hvor jeg i et fåtalls øyeblikk utøver våpen og velde, inntil kvikksølvet plutselig står stille i et eviggjort bilde av sprutende blod. Perfekt renhet kan oppnås i en dæsj med blod, som Yukio Mishima sa det. Den som drepes får se. I alle tilfeller ønsker jeg å ri dragen i alle ting, for livets høyde tilhører meg og var alltid min rett. Ingen er mer intens. Ingen har sterkere følelser. Ingen har tankenes rene horisont som meg. Dragen. Er. Min.

Cahlen skal få ha sin verden av hobbit-lykke, og livsmumiene skal få ha sin verden i svart hvitt. Han, altså Cahlen, tjente sin hensikt for meg, og for det takker jeg ham og unner ham allting godt. Nå kan min verden dynamisk og med kraft gå videre. Utover det vil jeg si at fornuft alltid var for sveklinger.

Edit: På mange måter har jeg nå, på grunn lag av egen natur og andres handlinger, blitt dømt til den første sirkel av helvete i Dantes inferno. Der bærer en endeløs vind de som har vært preget av lyst, slik at de aldri kan få ro. Så også med meg. Som asperger er jeg alt nervemessig hyperaktivert. Tinnitus gjør at jeg aldri får mental ro. Og min største last er selvsagt basert på lyst, antakelig på grunn av de sterke nervene og den ukontrollerbare energien som går gjennom meg. Som Cahlen nå har bekreftet, kan jeg ikke entre noen tilstand av ro heller. Paradoksalt nok er ro nå bare tilgjengelig gjennom hyperstimulanse. Vinden kan ikke skade deg, dersom du selv er denne vinden, som det heter. Så med Burzums ord i sangen "War." Many hours of music. Many drops of blood. Det er musikk og sang, lyd og bilde, og endeløse former for hyperstimulanse som nå venter meg resten av livet. Min straff ble en forsterkning av det jeg allerede var, uten at jeg på noen måte valgte noe av dette. Og jeg vrededes over straffen, for andre fikk i det minste motta bonusene fra sin forbrytelse, før de mottok sin straff. Jeg fikk intet.

I det mytologiske innholdet til Dungeons & Dragons, egentlig en form for platonisk kvasi-religion, som nå i Kali Yugas mørke har blitt mer ekte enn de mer formelle religionene, er sfæren (the plane) de kaotiske nøytrale hører til, Pandemonium. Det er et sted preget av en evig vind og konstant forandring. Jeg endte altså der jeg hørte til. Kanskje bør jeg ikke klage så mye over min skjebne, for det er mangt å hente i de endeløse timene med musikk. Det er innsikt i hyperstimulanse såvel som ro. Men jeg vil gjerne på ekte, fysiske og reell-konkrete måter virke effekt i verden så de kan kjenne det, gjerne bakfra og hardt. Jeg bør altså ofre til de kaotisk nøytrale guder og drager på dette stedet hvor jeg har blitt henkastet, så jeg kan få det jeg ønsker meg. Å ofre til andre entiteter, for eksempel lawfuls, er meningsløst. De hører ikke, fordi de befinner seg i andre sfærer. Og om de skulle høre, vil de bare straffe meg, for jeg er jo ikke som dem og vil ingen av de samme tingene. Vinden er nå evig min, i dette liv og i de kristnes foreslåtte straff i det neste. Så er det da dette med de kaotiske guder. De gaver de gir er gjerne uberegnelige, og aldri det du egentlig venter deg. Sånn har livet mitt vært, og slik vil nok fortsettelsen være. Vent det uventede, men jeg blir fortsatt overrasket når det kommer.

Edit: Jeg blunderte nok når det gjelder musikkvalg. Åpenbart at jeg tenkte for platonisk. De største mesterverk behøver en gentle easing in før det passer. Jeg er definitivt for skjending og ydmykelse, men gudinnen behøver noe annet enn sær sirkus-musikk for sin tributt. Sirkus-musikk og voldtekt av dverger er gjerne for de eldre horene, uten sammenligning forøvrig, selvsagt. Denne sangen har en spesiell betydning for meg, noe jeg skal snakke om senere. Det praktiske med Odysee er at man kan gjenopplaste videoer i ny drakt, uten å miste views og likes. Av antall views ser jeg at det er rundt 10 personer som følger med på denne særdeles bortgjemte siden, noe som er betenkelig i seg selv. Rundt 20%, kanskje mer er nok angivere og myndigheter. Resten er nok tause venner og taus familie. Det er typisk norsk å intenst følge med på ting man aldri våger å snakke om eller engang vedkjenne seg i egne tanker. Vel, denne siden er på et vis en norsk versjon av Maury Show, bare mer eksplosivt, interessant ... og ... tamtamtam ... sofistikert. Enjoy the show. Nå skal jeg på en passiv aggressiv måte opplyse om at det er ingen som har lagt igjen likes, noe som gjør at jeg preparerer sirkus-dvergene bak manesjen spesielt for deg ... Jeg og gudinnen kommer til å være opptatt, mens hulkende gråt og de små skrik forblir uhørt i natten ....

Ny Edit: Bah, jeg er fortsatt ikke helt fornøyd med musikkvalg. Det beste materiale fordrer den mest sublime innsats. Må meditere med gudene om saken.

Ytterligere edit: Prøvde til og med å legge til noe solmusikk, uten at det fungerte helt. Problemet, tror jeg, er at jeg forsøker for mye på en gang. Musikken skal være raunchy og stimulerende, følsom og episk/opphøyende på en gang. Det er nok en grunn til at gudene gjorde dette så vanskelig tilgjengelig for meg. Nå har jeg kuttet til kjernen og kombinerte puppedisset med Animatron - Obsession, for det er jo det dette egentlig handler om, min idealisering, obsesjon og addiksjon, og det er mer raunchy enn opphøyd, for å si det sånn. Man må falle et sted og ikke være en kunstens gjerdesitter. Resultatet ble sånn høvelig bra denne gangen. Tar selvsagt vare på originalfilen, så jeg kan bruke den ved senere inspirasjon, selv om jeg skulle oppdatere mitt videoprogram.

Jeg innrømmer alt. På tidspunktet hvor jeg er suicidalt deprimert og sterkt mentalt ustabil, kom jeg over denne berta. Det henger selvsagt sammen. Opp fra avgrunnen stiger mitt høyeste ideal, og hun er ekte. Dette er en av kvinneskikkelsene jeg brukte i min fascistiske fremstilling "Only the Pure-Blooded," som et hyperideal på en kvinne. Det gikk opp for meg at det gikk an å finne mer av henne, og mer. Hun har nemlig sin egen Onlyfans samt diverse annet materiale på nett. Det er utrolig hva man får til bare man er motivert. Jeg som er teknofob som noen annen, hacket meg praktisk talt inn på noe slikt låst materiale, av hvilket man ser i denne fremstillingen. I ettertankens blekhet vurderer jeg å bli en betalende kunde hos henne. Det i seg selv ville være psykologisk sunt. Jeg trenger en muse, en tilgjengelig en det endog går an å interaktere med. Jeg vet hva jeg ville, eh, forespørre. Det å ha onlyfans og vifte puppa rundt på nett er jo definitivt en form for glorifisert prostitusjon, men det også teller bare som et positiv for meg. Hvis ikke måtte man hoppe gjennom hoops for en kvinne, ved å late som begge parter har idealer de så avgjort ikke har. Så lenge en kvinne har hatt en pikk i fitta, er hun en hore. Apollinske idealer og fornuft lagt til horen blir følgelig bare en byrde. (les: man må snakke om ting som er plagsomme og ikke finnes.) Dessuten ringer prostitusjonstypusen meget sann for meg. Jeg er sånn. Kvinnene jeg liker er sånn. Hvis jeg hadde vært en kvinne ville jeg prostituert meg selv, på de mest uante måter. Jeg gjør det på et vis allerede, ved å finne opp sex-historier jeg bruker for å narre og manipulere menn for egen underholdnings skyld, tydelig en øvelse og et forstadie til mer omfattende rundluring og utnyttelse, skulle man ta (men ikke dra?) det lenger. Vel, jeg brukte sikkert 12 timer (her lyver jeg, minst 15-24 timer) til å justere materialet og legge til musikk. Jeg falt på en oppjazzet versjon av Beethoven, da gudene gjennom musikken ga tegn til at dette passet.

Det er sykt, meget sykt, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette må være den vakreste og mest attråverdige kvinne jeg noensinne har bivånet (via skjerm). Etter alle disse årene! Tror dessuten hun er russisk, hvilket skulle bety at hun er uvaksinert av de motbydelige mRNA-vaksinene, noe som per automatikk skulle gjøre en såkalt "person" til det reneste undermenneske. Jeg laget jo min sorgmusikk til hennes bilde, i den falske tro at hun skulle være forringet av ondskapsvaksinene, men sånn var det altså ikke. Nei, det er bare ikke sånn. Hvorfor kommer hun først nå? Ved et av mine lave punkter? Gudene må virkelig ønske å håne meg. Selv hvis fjolset hun holder seg med skulle stryke med i Ukraina, ville jeg vært uaktuell på alle måter. Jeg har ingenting å tilby en kvinne, annet enn løselige skyer jeg ikke greier å gripe fatt i, minst av alt å føre disse luftslott og deres gjenskjær ned på jorden. Det øyeblikk jeg skulle greie det, vil det være forsent, for gudene håner oss alltid. Dessuten er jeg jo kvestet på måter som du ikke engang kan forestille deg.

Rivaler er kun de to andre kvinneskikkelser som har figurert på mine erotikaer, samt Harmoni og Rhapsodi med fevinger. De, altså de febevingende, er så feminine at det lages tryllelyder når de danser rundt, og det drysser nok tryllestøv fra dem hvis de skulle, eh, daskes, især på sin nette stump. Men denne rødhårede er så avgjort mitt ideal. Kanskje det aller høyeste. Hun er liten og nett. Hun har de mest fantastiske dissende pupper. Og hun har flammende rødt hår alle steder .... Saken er at jeg tilber rødhårethet. Jeg ser på disse som den høyeste rase på jorden, og ikke bare på grunn av sin sjeldenhet. Rødhårete er mer mottakelige for smerte enn andre mennesker. De er også sterkere enn andre mennesker, pound for pound (her ville det vært en pun, men vi må ikke krenke gudinnene). Mer mottakelige i Eros, altså, og mer påførende i Ares. Tor, Perun og Indra er rødhåret. Nettopp. Dette er snakk om overmennesker. Jeg har noen få røde hår i skjegget selv, som jeg er meget stolt over. Faktisk har mitt hår alle farger. Rødt, sort, brunt, men hovedsaklig blondt. Jeg er en fargenes mann på alle måter, også i det fysiske. Gudene merker sine egne med sine kjennetegn og avspeilningen på hva de er. De mest ustabile må ha mange farger. I ett øyeblikk en hvit dverg. En supernova i det annet. Øynene mine er dessuten himmelblå, da jeg er en særdeles ren sjel, med de videste horisonter til min flukt og fall. Og jeg har falt lenge ... Noen knakk vingene mine. Men øynene mine er så himmelblå at min himmel er endeløs, derfor har jeg ennå ikke blitt knust mot steinenes grunn (for eksempel i arbeidslivet.)

Min farmor var rødhåret. Og min tante. Sistnevnte slo faktisk min egen far bevisstløs. Dette var lenge en fornøyelig familiehemmelighet som var blitt holdt fra meg, til bruddet mellom far og sønn var en endelig realitet. Godt, sier jeg. Hun burde ha slått ham ihjel mens hun var i gang. Du tenker sikkert at min tante må være en spesielt storvokst og rørslig kvinne. Slett ikke. Hun er bitteliten, både av høyde og lemmenes omfang. Men da er vi tilbake til dette med å være pund for pund sterkere, og punche over sin vektklasse. Mottakeligheten for smerte gjorde henne nok mer provosert enn vanlig er også, derav den furiøse respons. Jeg liker det. Jeg liker det virkelig. Hvis rødhårede har et ankepunkt, er det kanskje at de mangler den intellektuelle tyngde som vi blonde jarler har. Derfor har Odin bestemt at det er vi som skal herske, tross alt. De beste, altså de rødhårede, må nøye seg med å være som de er. De har jo allerede alt, og trenger ikke mer. Vel, de trenger livsrom og en verden av ihjelslåtte fiender, selvsagt. Dette er oss jarlers ansvar.

Jeg fulgte noen sånne videoer av Edward Dutton i den senere tid. Der kom det frem at de som liker dominante, sterke kvinner så avgjort må være fast life strategists. Hvis man oppfatter verden som et livsfarlig, ustabilit sted, men et sted av rikdom i en rik økologi, trenger man en kvinne som kan bekjempe ulver, løver og eventuelle mannlige rivaler, nesten, men bare nesten så hun er istand til å overvinne også deg i nærkamp. Av dette har jeg med min smak og behag forstått at jeg er en ekstrem fast life strategist. Hvis +100 er det høyeste i sakte livsstrategi, og -100 er det høyeste i hurtig livsstrategi, er jeg antakelig i de nederste -75. Antakelig var jeg ikke sånn som utgangspunkt, men noen traumatiserte meg, så jeg ble sånn. Derfor er jeg nå kun opptatt av sex og det å opportunere meg på en hjertesløs måte, fordi man med Dutton bryr seg om sex og ingenting annet. Skjebnen har også gitt meg rikdommer, reflekterende den rike økologien til en hurtig livsstrateg, for eksempel strand og jungel på Cuba, hvor kokosnøtter stadig ramler fra trærne uten anstrengelse. Og det er akkurat det. For meg er alle mennesker, inkludert mine venner, farlige fiender det ikke går an å bero på. Verden er et fryktelig sted. Jeg kan vedgå at jeg selv har mange ugjendrivelige og utilgivelige (av natur og meg selv, blant annet) negativer ved meg. Ved ettertanke bør jeg nok nå utøve min natur i langt større grad enn det jeg til nå har gjort. Jeg sier ikke mer om akkurat det, da det er uheldig å snakke for mye om sine planer.

Nå vet jeg ikke om akkurat denne rødhårede super-kvinnen er spesielt brutal av seg. Litt brutal må hun være, dersom hun er russisk. Det er et primitivt og brutalt folk. Vitaliteten er det iallfall ingenting å si på. Derfor har hun nå blitt min muse, og enn så lenge, antakelig min redning fra undergangen. Jeg kjente nemlig en sterk dragning mot galskapen. En sterk og fryktelig en. Nå er denne dempet. Det skulle bare et dissende kvinnebryst til. Huff, det er pinlig å måtte si dette, men bryst og positur utgjorde ved sitt høydepunkt av det mest fantastiske jeg har sett. Vel, Göring var inne på det under krigen. Han uttalte at det var lett å finne selvmordspiloter som ikke brydde seg om de levde eller døde. Men straks de møtte en søt pike ble dødslysten borte. Av strategiske grunner vil jeg ikke poste dette på min engelske kanal akkurat nå, da jeg alt har postet for mye porno på den kanalen. Alt har sin dosering, inkludert en sprut. Når det er sagt hinter jeg til alt visse ting. Keiser Nero er på mange måter blitt min skytsengel, og hans ånd en alliert. "Wife, father, mother drive me to my death" sa han.  "I have done everything that I should, but the outcome is in the hand of fortune" sa han også. Dette kunne like gjerne vært mine ord. Jeg lever jo etter disse ordene. Og se! Han har alt kronet meg til med-keiser! "An emperor's an entertainer, an empire a super-show."

For å tenke litt videre, selv om jeg er en hurtig livsstrateg er jeg så avgjort ikke en voldelig og farlig mann. Det er den unge manns trekk å glorifisere vold, slik jarlen, han er 31 år, gjør det, eller en rødhåret unggutt på rundt 25 jeg engang kjente gjorde det. I seg selv er dette et sjarmtrekk og et kjennetegn på en stor harmløshet. Hva det gjelder denne unggutten, han kan ta det med ro ... rassen hans er trygg, selv om han skulle sovne på sofaen. Ville bare si det ... he he ... hvis ikke ville det være betenkelig ... noe dette ikke er, siden jeg må, øh, opplyse om dette. Hva, sier du? Er ikke fast life strategists ubehagelige, voldelige, ustabile mennesker? Joda, men hos meg har dette tiltet over i sin motsetning. Jeg finner verden såpass horribel og meningsløs at jeg har blitt full nihilist. Jeg ville aldri greid å rettferdiggjøre å slå ihjel noen, hvis ikke måtte jeg slå ihjel min familie først. Både for horrible forbrytelser i det personelige, og grunnet ekstensiv dumskap. Jeg har for eksempel en onkel, som er lege og sterk vaksinetilhenger, har jeg fått høre. Nøkkelen til noe drap måtte gått igjennom han, ikke sant, og det kan jeg ikke gjøre, da han har en datter jeg synes var meget søt. Dessverre er vel hun også vaksinert nå, og dermed forringet, derfor er det kanskje ikke så farlig om jeg dreper hennes far, da hennes følelseskapasitet allerede er robotisert og forringet av globalistene. Ja, så det jeg mener å si er at de fleste er trygge, fordi jeg oppfatter all verden, alle mennesker, inkludert meg selv, som horribel, derfor blir det meningsløst å slå ihjel noen for å fjerne ondskapen. Det blir som å drepe maur en etter en. Det er ingen ende på ondskapen. Unntaket ville kanskje vært visse skikkelser, som Kill Gates og Satan Klaus. Se, der har du mordor-maurtuens svulmende dronninger. Kun de ville monne når de motbydelige kroppene deres renner bort ... og fortsatt ville vi hatt maur ... i form av min egen familie, mine venner, og mitt slette selv.

Er det dog rart, spør jeg, at jeg elsker de høye blomster på jorden? De beste blomster er røde av farge. De er det eneste som gir meg liv og gir meg håp i denne maurtilværelsen, gnikkende lemmer og antenner sammen, næret av ondskapen som ble meg til del av monstre som alltid var verre enn det jeg noensinne kunne ha blitt. Jeg ser groteske løveansikter og gorillamasker, og nesene deres er alltid rynket i et uforståelig og avskyelig form groteskeri, tungen stikkende ut. Du aner ikke hvor sann det siste bildet er. Primitivitet viser seg på konkrete måtter, som en utstikkende tunge og griseøyne der man kommer stormende mot meg med nevene over hodet. Vedblir gjør minne og merke.

For meg gjenstår fallet, kanskje noen slag med styrke av disse stort sett ubrukelige vingene, og en hånd som strekkes mot visjonen av en gudinne. Du, høye blomst, du store liv på denne motbydelige jord. Er du kanskje stor nok til å nære min drøm? Jeg  er ikke farlig for deg, jeg trenger bare å sole meg i lyset ditt, og det vil være nok. I ditt lys og rødskjær av morgengry vil jeg vokse meg stor og sterk, og helbredes, så jeg får bygge mitt slott på jorden.

Har vært så utmattet som det går an idag, til punktet at jeg begynte å begå feil jeg vanligvis ikke gjør, som å slette filer som inneholdt datafiler jeg ville holde på. Jeg var isåpass matunderskudd at jeg rett og slett måtte gå og kjøpe meg en pølse til frokost. Ingen brødskiver ville kompensert for den skrikende sulten, da jeg allerede hadde kompenserte med brødskiver dagen i forveien. Etter det har det bare vært å være i ørska, selv om jeg enda nå får gode, for ikke å si svært gode ideer.

Hvorfor er det sånn? Dagen før ble det lite med søvn, da jeg måtte stå opp tidlig. Jeg kaller meg lysalv, men skyr dagen og dagslys som pesten. Antakelig fordi jeg bærer på et stort indre lys. Jeg skulle treffe min søster, og måtte grave frem bilen etter et enormt snøfall som hadde skjedd iløpet av kun et døgn. Jeg hadde kjørt bilen dagen før, men nå stod den bom fast, hovedsaklig fordi det ene forhjulet spant på en skjev iskant. Jeg fikk praiet en forbispaserende gamling til å rygge bilen mens jeg dyttet. Vi klarte det på første forsøk, fordi jeg gjorde et megaløft. I ettertankens blekhet er jeg usikker på om vedkommende hadde lappen eller engang var ved sine fulle fem, fordi han rygget rett inn i en snøskavl på andre siden av veien. Dog, jeg er glad for at han hjalp meg. Fikk selvsagt skoene fulle av vann. Måtte kjøre til Verdalen, en time hver vei. Var mange ploger på veien, noe som skapte situasjoner, og jeg mistet veien av syne flere ganger, kjørte feil, og mistet endog kontrollen på bilen i en avkjørsel. Heldigvis hadde jeg mye rom å gå på, da jeg går på mange stoffer (pun).

Min søster var sitt sjarmerende selv, og vi har noen fellestrekk i vår hang til kunsten og i vår målrettethet. Jeg vet med sikkerhet at visse av mine venner ville bli mektig imponert av henne, noe jeg også fortalte henne. Men så er det dette med normies og ekstreme blåpillere som henne. De er upstandig og meget snille, inntil du bryter med dogmene deres. Bakut for utveklslingen var jeg selvsagt klar over de mange fallgruber, noen av dem mine, noen av dem hennes. Det gikk opp for meg at jeg så absolutt må designere henne som lawful good. Hun tror på altruisme, og hun tror på dogmer og "systemet." Det er forøvrig altruismen jeg rir og surfer på når det gjelder slike som henne, da de ikke får fatt på nok bevismateriale til å forstå hva jeg egentlig er. Jeg er jo designert som chaotic neutral. Der hun tror på systemet, vil jeg rive det ned. Jeg vil faktisk sette fyr på alle samfunnsinstitusjoner, og alle lover, regler og moral overhodet. Anarkist er jeg definitivt. Som jeg skrev i mine notater for en tid tilbake: "Ingenting er verre enn at barn skal gå på skolen." På 4chan, rent spesifikt /Pol kom jeg engang over følgende uttalelse: "any man made system is designed to take from you more than it give, and keep the surplus value." Det stedet har jo sine intelligente mennesker og gullkorn blant alt faenskapet. Så ja, jeg er en systemfiende, der min søster er en systemtjener, og disse kan ikke enes.

Jeg fortalte forsåvidt om mine gjøremål og planer, blant annet at jeg nå søker et virke som pornograf og provokatør. Hun lurte på om dette ville være bra for min psyke forøvrig, men jeg fremhevdet at jeg har svært sterke skiller mellom tanke, følelse og handling, til punktet at disse egentlig er sine egne sfærer. Hun lurte også på om noen aktuell kvinne kanskje ikke ville blitt sjokkert hvis hun fant ut at jeg drev med dette og hint. Dette lo jeg av. Det blir som om jokeren skulle ta av seg klovnenesen og med det bli mindre av en erratiker. De fleste kvinner er da også smarte nok til å forstå de store trekk. Hadde det ikke vært det ene, ville det vært det andre med meg. [Insert sjokkartet virksomhet her.] Med andre ord trenger jeg noe annet enn en samfunnsrytterske, vrangstrømpe og regelinne. Er man nok av en erratiker ender man som erotiker, antakelig. Alt henger sammen med alt.

Men ja, det gleder meg å se at min søster er slik en viljeskraft på jorden. Der har vi noe til felles. Det er en slags uant kvalitet som går på noe annet og mer enn kun det fysiske, en egen energi, om du vil, og det er derfor jeg vet at mine viljesvenner ville likt henne. Mine halvsøsken på farssiden har dessuten utseendet med seg. De er alle langt penere enn meg. Jeg har andre kvaliteter.

Etter det ble det til med fem timer med kveldsjobb. Det var mildest talt tappende. Men jeg har alt gjort som jeg aluderte til på denne siden. Dette ble den siste dagen. Grunnene er de samme som jeg oppga da. Finner du deg i å være lavtlønnet vil du ende opp som lavtlønnet. Jeg tjente for lite, ville ikke nå mine mål om eget husvære til rimelig tid, og jeg måtte fortsette med lavtlønnsjobben for å holde på opplegget jeg skaffet. Dessuten kan globalistene meget vel tenkes å ta fra meg alt sammen. Jobben er for destruktiv og tappende, jeg har andre ting jeg gjør, og min tid er nå. Jeg foretrekker å ri min gullbillett i livet.

Men det er underlig hvordan det skulle tappe meg, til punktet at jeg ikke greide å spise, og ikke greide å sove. Ja, når jeg blir for sliten greier jeg faktisk ikke å sove, men må bruke timesvis på å roe hjernen ned. En vanlig mann ville greid å håndtere lite søvn, to timer kjøring, litt graving, og fem timer kveldsjobb, men ikke jeg. Faktisk greier de dette hver eneste dag, og mer, mens for meg er dette det reneste helvete. En gang snakket jeg med en som jobbet på et spesielt slitsomt sted, som hadde skift etter skift etter skift. Han jobbet, sovnet på sofaen, og jobbet igjen. Jeg kunne ikke tenke meg en verre skjebne. Dels er dette fordi jeg er for fantasifull, og jeg krever å tenke. Men av harde faktorer har jeg kommet frem til de følgende: Som asperger er jeg enormt impresjonabel og har nervene og sansene utenpå kroppen, slik det er. En fjern lyd eller endog et lys kan få meg til å hvese av raseri. Sist var det den fjerne bjeffingen fra en hund som fikk meg til å detonere iløpet av et halvt sekund, før jeg forstod hva lyden var. Jeg blir per automatikk langt mer utmattet enn en vanlig mann, som forøvrig kan beskrives som temmelig tett i pappen. Min rusbruk har også svidd av mine dopaminreseptorer, slik at jeg er mindre energisk og finner mindre glede enn jeg kanskje ellers ville gjort. Aller sist går jeg muligens rundt i en kronisk form for depresjon, gitt nederlag og lite stimulanse.

Dog, det var sjokkerende at den første fridagen skulle være så preget av denne utmattelsen, som var ekstremt påfallende. Ingen energi til noe, ikke engang en handling, og det er anstrengende å få spist noe. Da jeg hadde spist, kollapset jeg i søvn.

Slik jeg ser det, betyr det at det er riktig det jeg gjør, og at jeg må gjøre mer av det. Stjel, stjel, stjel litt mer, som jeg skrev i aforismene mine. Du aner ikke hva som har blitt stjålet fra meg. Mine øyeblikk med våkenhet og kraft må brukes til det den kaotisk nøytrale vulkanen krever. Jeg hater uansett menneskene og systemet deres, dette vedvarende hjulet av fanatasiløs tortur, hvor man jobber, spiser, sover, og så jobber igjen. Alt for å ivareta et system som ble til galskap for svært lenge siden. Nei, det er feil. Det var selvsagt alltid galskap.

Regjeringen forsøker å drepe oss. Derfor kan du likesågodt hoppe i en bil og omfavne livsfarens lov. Gi faen i alle regler, mens asfaltjungel blir til jungel iløpet av noen få av gudenes hjerteslag. Da vil du og dine like være beredt til å vandre inn i friheten.

Jau, fikk denne beskjeden fra gudeverdenen.

Ace of Wands
In the Past position

A card in the left position indicates what has happened to affect your question in the past.

Meaning: Inspiration. Rising to a challenge. Breakthrough in thinking. Self-reliance, spiritual strength, and confidence. Conviction and faith in vision or path. Reason reigning over impulse. Ideas empowered by desire. Creative heights and achievement. Quick thinking, humour, and balance. Revelations and transcendent thoughts. Fruitful plans and far-reaching ideas. Empathy and understanding. Marriage and fertility.

The Wheel of Fortune
In the Present position

A card in the middle position indicates what is affecting your question at this time.

Meaning: Surprise. Change of fortune. Unexpected turn of events. Good luck. Progression. Windfall. Measurable time or natural cycle. Upturn of the wheel. Improvement. After struggles, obstacles give way and plans engage. Breakthrough and movement. Blind fortune. Chance. Moods of fate. Surmounting difficulties. Relief from another's oppression. The Wheel of Fortune can herald random change neither sought nor deserved, reminding us that fate sometimes rewards the unworthy while denying those deserving of luck. The card also carries a warning to the vain and fame seekers, in that what went up must come down, and at times depicts the figure atop the wheel with the ears of an ass. The wheel can represent a natural shift of circumstance or phase in life, such as the change from adolescent to adult, adult to middle age, etc.

The Chariot
In the Future position

A card in the right position indicates your questions future.

Meaning: Triumph. Victory parade. Success of a multifaceted endeavour. Leadership, competence, and maturity. Conquest. An evolved personality. Courage. Being centered and secure. Moral, ethical progress and conduct. A high-minded, honourable approach to life. Balance, integration. Harmony of opposite tensions. Equilibrium. Reconciling opposing forces or views. Uniting right and left brain functions. Control over inner conflicts. Harnessing wild energies. Life unfolding at an accelerated pace, yet maintaining direction. Finding one¹s stride. Enjoying the thrill and ride of life. Engaging an ambition or dream. Achievement. High energy. Promotion, honours, and reward. Overcoming opposition. May indicate a rescue, as in the arrival of the cavalry.

Through every generation of the human race there has been a constant war, a war with fear. Those who have the courage to conquer fear are made free and those who are conquered by it are made to suffer until they have the courage to defeat it, or death takes them.
- Alexander the Great

Det er vanskelig å forstå seg selv, så jeg har et konfliktfylt forhold til min egen frykt. Men saken har vært oppe i diskusjoner i det siste. Gjennom det har jeg kommet frem til at det er to ulike former for frykt.

Den ene er kvinnelig og er knyttet til tilhørighet, trygghet og flokk.

Den andre er mannlig og er knyttet til vold, autoritet og lov.

Som kjent har mennesker flest et større fysisk mot enn sosialt mot. En engelskmann under første verdenskrig ville heller marsjere mot et maskingeværrede fremfor å være uenig med sine peers som motstander av krigen. På den måten har de fleste menn en kvinnelig form for frykt, fordi det er den kvinnelige frykten som får virke og tale. Hitler og nazistene hadde rett. Folket er et kvinne, og for å få henne behøver hun å voldtas. Likeså med menns hengivenhet. Det er et tight mannskap der matrosene innledningsvis blir tatt i rumpa av kapteinen. Jo slakere rumpehull, jo strammere disiplinen.

En kvinne som opererer under frykt og stress vil bli tyrannisk og autoritær, og søke å gripe kontrollen. En kvinne retter seg altså mot den mannlige form for frykt ved å bli mannlig selv. Som det heter seg, en kvinne bør føle seg trygg nok til å være submissiv, og stole på at mennene i sitt liv får tingene gjort, uten at hun behøver å detaljkontrollere alt. Den verste form for skadet kvinne er en marxist.

En annen måte å begrepsfortolke dette, er at en mann i smerte blir dionysisk og undertrykker sin smerte gjennom rus. En kvinne i smerte blir apollinsk for å sørge for at det aldri skjer igjen.

Med det vil jeg introdusere to arketyper som kan eller ikke kan være basert på virkelige størrelser. Den første kan vi kalle "familieharmonikeren." Denne har en visshet om at vaksinene er steriliserende og livsforkortende. Hans kone og døtre er hjernevasket av statspropaganda og er derfor vaksinetilhengere. Han forsøker ikke å redde dem, men tar vaksinen selv under argumentet "Det er ikke så farlig hva som skjer med denne gamle skrotten." En ting er at han ikke forsøkte å redde seg selv, men han gjorde heller ikke noe forsøk på å redde kvinnene i sitt liv.

Denne morbide oppførselen, som med rette kan sies å være en form for den vestlige mann som genskadet tamdyr, kan bare beskrives som en kvinnelig form for frykt som menn tenderer mot, idet vi alltid rommer og retter oss mot vår egen motsetning. Han er modig nok til å utslette seg selv fysisk med vaksinen, men dette er fordi han ikke er modig nok til å motsi sin kone. Engelskmannen som marsjerer mot maskingeværet samtidig som han er krigsmotstander har her vist seg atter.

En annen arketyp kan vi kalle for "gjerdesitteren." Denne har også tatt vaksinen, men påstår at han aldri ville ha gjort så dersom han hadde noen form for visshet om at den kunne være skadelig. Man får anta at det samme ville gjelde om han skulle redde noen i sin nære krets. Vissheten om at vaksinen er skadelig vil være nok. Problemet her er at denne vissheten kommer aldri, fordi man logisk sett aldri kan utvikle et endelig bevis. Samme hvor høyt dødsprosenten stiger, myndighetene lyver eller motargumentene bringes til bords, vil ingenting være nok til å ta dette endelige standpunkt.

Man krever her en mannlig autoritet som man ikke har adgang til selv, grunnet manglende selvsikkerhet. Denne form for gjerdesitting, som etterspør en mannlig form for apollinsk erkjennelse, er essensielt kvinnelig i sitt utgangspunkt. Mannen opererer her og tenker som en kvinne, og beror på en eksternalisert og mannlig autoritet. Først når denne autoriteten har etablert seg selv, vil man underkaste seg og si at: "ja, dette mente jeg også fra første stund." Menn som er kunstnere kan antakelig ofte være på denne måten.

Dessverre fører begge tilfeller av frykttankegang til tragedie. En mann skal søke til kjernen i seg selv og være trygg på sine vurderinger, sine valg, uavhengig av på forhånd etablerte autoriteter. En mann skal heller ikke undertrykke sin smerte gjennom rus, eller være redd for å skape disharmoni, bare han hever stemmen.

Som Aeschylus sier det: "Frykt har sin plass ved hjertets kontroller." Bygdebølla kan tross alt slå på deg hjerneskade. Men man bør ikke la seg dominere av frykt. Resultatet er tragedie. Dette vet jeg meget godt, fordi jeg har vært dominert av ulike typer frykt. Det er frykten for å skape ubehag i min familie (kvinnelig) og det er frykten for å ta en risiko (mannlig).

På mange måter har jeg nå overvunnet mange av mine største frykter, for jeg hevet endelig stemmen og slo ned på min indre kvinne og Dionysos, som kompenserte for min manglende ivaretakelse av genuine følelser og ekte klagemål gjennom rus. Dermed har jeg som mann blitt større og sterkere, fordi dette er mannens kvinnelige anrettelse som endelig blir korrigert.

Men jeg vet at det er noe frykt som vedblir. Hvilken da? Jo, det er frykten mot å skuffe noen (kvinnelig - fordi man er mandig) Rent spesifikt å skuffe min bror og hans verdier, dersom jeg tar et valg basert på mine ekte følelser. Dette er som sagt en mannlig frykt fra et mannlig utgangspunkt.

Hva er det jeg nå frykter fra et kvinnelig utgangspunkt? Jeg vil ikke si at jeg frykter vold så mye, eller hvislende knyttneveslag, da dette egentlig ikke er aktuelt. Nei, jeg frykter som indre kvinne å engang sette meg i en posisjon hvor jeg er i risiko, da i en ekte fysisk verden. Hvorfor frykter jeg det så mye? Som sagt, frykt har sin plass ved hjertets kontroller, og mitt engasjement i en ekte fysisk livsverden, med ekte konsekvenser og ekte ting som stod på spill, endte i tragedie. For mange av mine terningkast endte tapende ut.

Følgende Alexander den stores bud må jeg bekjempe disse formene for frykt. Jeg må handle i henhold til følelse og motsi min bror som mann, ikke undertrykke meg selv gjennom kvinnefeighet og Dionysos.

Jeg må også som indre (artist?) og kvinne sette meg i en posisjon av ekte risiko i en ekte livsverden igjen, til punktet at jeg kanskje kan få en nesestyver. Det ville kunne forøke min selvtillit, når jeg kanskje kan få gleden av å se min motstander ligge blødende igjen på bakken. Rent spesifikt tenker jeg at jeg kanskje bør ta en sydentur, for ikke å si snydentur.

Som Alexander den store sa det: Each moment free from fear makes a man immortal.

Det er her min udødelighet ligger, og all min styrke og min kraft. Jeg har nektet meg selv dette for lenge. Men det er mitt, og jeg skal ha det. Til helvete med denne frykten. Jeg lot den dominere meg som mann i 25 år, til punktet at jeg nesten ikke kan tale mot "Gjerdesitteren" og "Familieharmonikeren." Men nå vet jeg bedre. Jeg har smakt friheten og brer mine fargevinge så. Ingen kan gjøre akkurat min vingeflukt.

En av mine styrker ligger i å ha mange planer ulmende i mørket, og så handle plutselig. Med det har jeg og kan jeg slakte min familie, og med det kan jeg vinne i verden. Forvent de uventende ting, som at den undertrykte bryter sine lenker og gjør seg fri. Velsignede Alexander hadde evig rett.

Jeg forklarer min bakgrunn som anarkist, normbryter og provokatør i en kunstnerisk kontekst. Dette er trekk som alltid har vært der, men som jeg i den senere tid har valgt å rendyrke, spesielt ved å inkludere Eros-elementet i de sedvanlige utslag av galskap. Ikke for det. Ares-elementet var nok til å forfølges i alle ledd og geledd fra år 2017 av. Saken er at jeg er dypt fascinert av det antisosiale i form av både personer og kunstuttrykk, fordi jeg er dypt antisosial selv, til punktet at jeg neste ikke er istand til å oppfatte sosial skam. Den delen av hjernen mangler jeg, sjø. Med tanke på pandemien har dette bare blitt et mer fornuftig standpunkt. Mennesker er morbide dyr som gjør hva som helst bare det pålegges fra flokk og autoritet. Som jokeren kan jeg si at jeg forsøker å vise mennesker hvor syke og vanvittige verdiene deres egentlig er. I det store og hele et uttrykk for feighet og manglende egenbærenhet, det store: "Jeg vil."

Siden det er snakk om livet mitt har tilkjennegivelsen allerede høstet sin grad av dramatikk, iallfall det jeg oppfatter som dramatikk. Jeg åpner for muligheten at jeg tar feil, men det tror jeg ikke. Visse av mine mer provokative fremlegg på den engelske lysalvkanalen medførte at jeg ble avvennet av Cahlen, den kaotisk gode helgenen. Man kan skjønne grunnen. Med fremstillingen av slibrig seksualitet (alt som er spennende må være litt slibrig) og fremvisningen av viljen til å såre/krenke/skade, bryter jeg med hans grunnverdier. Cahlen mener jo at ingen handling er gyldig med mindre man har blitt gitt eksplisitt tillatelse og begge parter har underskrevet en kontrakt om saken, det være seg i et jobbforhold eller i en seksuell relasjon. Men sånn fungerte verden aldri. Godheten og de gode er for en kaotisk nøytral en form for ekstrem naivitet, trygghetssøken og selv-gratulasjon. Man benekter virkeligheten og mener seg selv bedre. Det var aldri sånn at en stein blir karmisk straffet for å knuse andre steiner. Det har aldri forekommet i verden. Når det er sagt er jeg heller ikke en av de radikale egoistene. Når jeg sårer noen er det egentlig bare et utslag av collateral damage, med mindre jeg med vilje skulle kaste dem utfor et stup, selvsagt, he he.

Forskjellen i verdigrunnlag får naturlig nok utslag. Som jeg snakker om i videoen: La oss si at en forfatter skriver at han hater sin svake lillebror, og at en kvinnelig forfatterinne blir kjempeprovosert av dette. Da handler det ikke om det abstrakte scenarioet i seg selv, fordi man ville tålt fremstillingen av de verste depraviteter fra sine egne. Det handler om en forskjell i verdier. Svakhetsforakt mot et slags sosialistisk sinnelag, ikke sant, noe hin kvinneforfatter korrekt oppfattet. Likeledes oppfattet Cahlen på en korrekt måte forskjellen mellom meg og han. Jeg har ikke underskrevet kontrakter på noe som helst, og jeg er villig til å såre noen og enhver. Jeg går bare ikke inn for det, som de radikale egoistene gjør. Med det kan jeg sitere en film eller noe. "Good. Fuck him." Det er svært få i denne verden jeg trenger godkjennelse fra. Når det er sagt skal jeg fortsatt stille Cahlen mitt spørsmål om meditasjon. Han trenger bare ikke vite at jeg er den lysende alv. Akkurat nå kan jeg ikke stille spørsmålet, for jeg har ikke penger. En ussel lønnssjekk kommer om noen få dager.

Siden det er snakk om livet mitt har jeg allerede fått en uventet alliansepartner. Jarlen sjøl har nemlig godkjent og delt videoene mine, inkludert ekstrempornoen. Det må jeg si overrasker selv meg. Man skulle tro det var for risikabelt. Men jeg og han har samme overseksualiserte natur, det har jeg som visuell asperger forlengst oppfattet gjennom fysiologien. Som meg har han et overmål av nervøs og seksuell energi som har blitt gitt utslag i en seksuell umoral. Jeg er naturlig nok smart nok til å skjønne at jeg balanserer på en stram line her. For mye provokasjoner nå, og hans sentimenter og standpunkter må snu. Det ville bare vært et spørsmål å bryte med visse hedenske grunnverdier, som å fremvise kvinnehat og voldtekter, eller å håne fantasien om "barsk mann" og "tradwife." Selv den mest ekstreme hoffnarr kan ikke fornærme alle parter samtidig. I det minste må man ha en side med seg når man fornærmer deres motpart, og så kanskje snu om på det neste dag. Slik det er nå har jeg kongen sjøl på laget, og derfor kan jeg ikke røres, så lenge det varer. Dette viser selvsagt min unike og geniale natur, for som jarlen selv uttrykte det, ingen gjør noe lignende, og ingen skaffer seg sterkere støttespillere gjennom de avsindigste former for egenuttrykk. Dette er alliansen mellom den høye og lave form for Odin, kongen og vagabonden. De er nemlig egentlig samme person, som kjenner verdens mørke side, ulikt selvforlederne i form av Sokrates, Cahlen og den øvrige kvinneflokk, som vil påtvinge mynten uten sin bakside, og derfor ender med ingenting.

Hva blir det neste? Slik som den Goel som gol før han vaklet ut av horehuset, vet jeg ikke og bryr meg heller ikke. Det eneste som teller er bevegelse og dynamikk, og smilende fremvisninger av nok en voldtatt neger eller ungpike. Ingenting av dette var mitt ansvar. "I just said it," som Eminem engang sa det. Jeg bare viser deg virkeligheten. Det er alt, og mer enn nok, tydeligvis, til å fremskaffe uttallige hysterianfall. Med det får jeg tilfredsstilt mitt sett av drifter som tydeligvis liker det på den måten. Måtte det nære kunsten!

Odin taler med seg selv.

Jarlens støtte.

Jau, i ekte lysalvånd laget jeg denne erotikaen:

Så lærte jeg et nytt ord. Abjurasjon. Det kan være greit å blokkere magien fra ondsinnede aktører. Hadde ikke tenkt å lage denne før jeg hadde oppgradert mitt videoprogram, men kunstens kall ble for sterkt. Nå gjenstår det å eviggjøre visse kritiske verker og omdanne noen loops til 60 fps. Ikke alt kan berges, men noe må reddes unna. Jeg ønsker også å flytte den inneldende skriften på "Nordeo-Pagan" noen centimeter, da dette var på et tidlig stadie og jeg føler at det er et av mine mest kritiske verker knyttet til et visst lysalvspråk. Musikkkvaliteten er også svært god, da jeg har originalfilene til musikeren. Men det tar sabla lang tid. Å fikse opp Nordeo-Pagan ville krevd mye innsats i å grave opp et kaos av filer, og så ville en hel dag gå bort til å rendere innspillingen. Alt for å flytte skriften noen centimeter på en måte som den gjengse seer ikke legger merke til. Man må gjøre sine avveininger hva det gjelder innsats, ikke sant. Tidsbruken blir ikke mindre etter at jeg nå har gått over til 60fps. Ved ettertanke vil nok ikke Odysee godta mer enn filer på 4 gig, så jeg blir nok uansett nødt til å tone det ned. Uheldig. Jeg er jo interessert i å få til et så godt resultat som mulig. Disse særpregede videoene kommer til å være der når jeg stiger til min rettmessige plass.

Dog, hver erotika krever antakelig minst 4-5 dager med innsats av ulik art. Jeg er heller ikke såpass stilt at jeg greier å kompartmentalisere, som å lese en bok mens dataen tikker og går. Enten gjør jeg noe, eller så gjør jeg det ikke.

Jeg planlegger å lage en podcasts der jeg forklarer min kunstneriske posisjon. Jeg er generelt blitt en motstander av å lage podcasts, da disse ikke har en varig verdi. Folk ser nesten aldri på to år gamle podcasts. Ikke så med et skrevet verk. Podcasts kan bare rettferdiggjøres dersom man er en karismatiker, alliansebygger eller vil bygge sin autoritet. I mitt tilfelle mener jeg det er nødvendig, da jeg har begynt å lage noen svært provokative fremstillinger på denne kanalen. Jeg kunne faktisk vært mer provokativ og brukt en forsterket versjon av noe av det, men det ville innebære at jeg mistet mine siste alliansepartnere (men ikke venner) Selv en sirkusprostituert må gjøre sine avveininger hva gjelder skamløshet, og jeg har merket visse uheldige tilløp allerede. Skal si mer om det i denne podden, som nevnt.

Ja, for når jeg har snakket om å anta en ekstrem persona, er det dette jeg har ment. Jeg er ingen politisk aktivist, fordi mitt liv ikke tåler et undersøkende blikk. Ei heller kan jeg skape varig verdi ved å podde og padde. Min persona er knyttet til min skrevne kunstneriske virksomhet og det normbrytende som ligger rundt. For dette var det jeg alltid var, og som jeg bare har blitt mer av etter all denne tiden med mishandling og forfølgelse. Tiden har kommet for å utøve en natur.

Men for å være en normbryter må du være en normbryter. Vi leker ikke butikk her. Det betyr ekte dissens og ekte provokasjoner. Ingenting ulovlig, selvsagt, tror jeg da, men nok til at vanlige mennesker får hysterianfall. Jeg vet jeg har evnen. Jeg trenger ikke engang prøve, det er egentlig bare å åpne munnen. Vær deg selv, heter det blant normies, men viser jeg fliken av mitt egentlig selv, går de i fistel. Det de ikke forstod var at de selv tilvirket våpenet som skal ødelegge deres verden: Siste rest av vesten og dets såkalte moralitet. Flammene av tilblivelse venter.