Blog Archives - TRANAAS

Opp bakgaten

2/27/2023

Jøss ... he he he ... dette virker som en film for meg. Får nesten gjøre litt research og se om den kan finnes på Piratebay. Ser ut som den gjør det, ja.

Ingenting som litt bondage, glamour, fare, tvang og blanding av roller, satt til et historisk sus. Mye dreping også, ser jeg.

De mest geniale mesterverk er laget på den måten. Man må bare være enten sofistikert eller kraftfull med det, som en flammende eksplosjon satt i et eller annet interessant mønster. Verden var aldri noe annet enn vold og sex.

Min forretningsplan

2/27/2023

Jeg snakker om min forretningplan, som sann til min natur innebærer å tjene penger på ikke å løfte en finger. Hei, det er jo det Szondi-testen sa at jeg skulle gjøre. Jeg er for alltid dømt til å operere på et overflatenivå. Ingen praktikk, bare lys og farger. Illusjoner har kraft, som kvinner og heksemestere vel vet.

Slik det stiller seg nå, er det vel twitter jeg bør bruke for å promotere meg selv. Hadde jeg bare hatt nok abonnenter, ville jeg hatt en liten inntekt fra dette allerede nå. Dette kan ekspanderes, gitt litt strategisk tenkning.

Edit: Glemte om å snakke om mine med-kanaler. Mange av dem har hatt begreneset levetid, blant annet en viss Ian Dale. Han ble myrdet på grunn av copyright. Får vel ta kontakt med fyren snart og spørre om han vil komme tilbake nok en gang. Noe av det han hadde får man ikke andre steder. Det satte begrensninger med Pan's People for meg, da jeg helst vil ha de sjeldne videoene, og videoer uten vannmerker. Skal iallfall unngå en lignende skjebne selv. Halvparten av de kanalene jeg promoterte, er borte nå. Glemte å vise dette.

Edit2: En idé ville vært å sveipe instagramen til Sophie Elise for hete bilder, og lage en fap-tribute. Får sikkert mange seere med en kjent og het berte. Men de er jo nordmenn, så da blir jeg vel politianmeldt ytterligere nok en gang for en virksomhet og væremåte som faller meg helt naturlig, tro du meg :)

Ja, dette er ytterligere en smiley som uttrykker hat.

Feiltakelse og erratikk

2/27/2023

Uff, presterte å komme ut av dusjen og sette meg til med headsetet. Hadde endog koblet til headsetet med det formål. Putene ble selvsagt våte. Vet ikke om det skjedde noe mer. Merket at lyden var litt rar, da vått hår dekket øregangen. Dette er slikt man ikke skal gjøre, har jeg lest. Putene kan bli dårligere over tid, og elektronikken kan ødelegges på ulikt vis. Jeg gjør vanligvis slike feil bare en gang, men det er feil likeså. Jeg kan være påfallende tankeløs noen ganger. Dette fordi hjernen min stort sett bare konsentrerer seg om en ting ad gangen. Noen ganger liker jeg også å ha hjernen fullstendig avkoblet, og bare konsentrere meg om rudimentær omgivelse eller oppgave. Vanligvis må jeg være våken i minst fem timer og ha spist to måltider før jeg kan ha en tanke, ellers kan det gå galt. Noen ganger blir jeg trett og sovner før dagen egentlig har begynt.

Ble erratisert av sult etterpå. Cornflakes var ikke nok, så jeg måtte ha en middag før middagen. Cornflaksen sprutet på tastaturet mitt to ganger. Uheldig. Nå blir det kan hende bare en halv middag i morgen, da jeg alt har spist av middagen. Nå må jeg vente til å spise middag til jeg blir sulten igjen, og da kan det være sent. Huff.

For å hevne meg på gudene vurderer jeg å kjøpe meg et nytt headset av samme type. Jeg har råd til det. Men vet ikke om jeg vil ha det til doomsday-reserve eller et alternativt sett, slik jeg alternerer mellom skoene mine (også av samme type) Skal jeg ha begge deler, altså alternering og doomsday, blir det meget dyrt. Tre sett, ikke sant. Velger jeg bare doomsday, merker jeg ikke om lyden er herpet. Velger jeg alternering, har jeg ingen reserve mot undergangen. Dette plager meg. Jeg hadde sluppet å forholde meg til dette om jeg ikke var så tankeløs. Jeg gjør som sagt bare den type feil en ganger, men noen ganger er det mer enn nok. Noen ganger ødelegges min eller andres kropp av tilsvarende typer feilvurdering. Derfor er det viktig at jeg ikke forstyrres når jeg ikke kan forstyrres.

Hvis jeg header headset, får jeg kanskje ikke råd til å dra til syden for å overvinne min perpetuelle depresjon. Likte det ikke.

Får håpe at disharmoniske konjunksjoner ikke har forplantet seg opp kopperledningen til stereoen, slik at hjernen min ikke brytes ned over tid. Får også håpe at headsetet fungerer som det skal. Nå tørker det. Men jeg må altså ta grep for å rette opp i saken.

Slutt på turen

2/26/2023

Så skjedde det så at familien Johanson reiste nordover i påskeferien. Det var mor, far, gutt og jente og en hund. I skiløypen støtte de på en trivelig trønder. Blond, med kulemage, tydeligvis en ekstrentrisk skrue, fordi han snakket til stadighet om honninglageret sitt.

"Med en boks honning får jeg en steinalderkvinne. Med to bokser honning får jeg en jernalderkvinne. Til forskjell koster nok en moderne kvinne en million bokser honning."

Familiefaren syntes dette var noe underlig, men presset frem en høflig latter likevel.

"Så hva driver du med ellers om dagene?"

"Jo, du forstår det," sa familiefaren. "Jeg er lege."

To uker senere ble de avskårne hodene til familien funnet i en avsides hytte i området. Samtlige, til og med hunden, hadde fått nusselige sløyfer flettet inn i håret, alle i ulike farger. Pyntet, dandert, og stilt så pent på rekke. Tranås hadde jo alltid vært glad i farger.

Dagsorden

2/26/2023

Etterforskeren ringlet tilfreds med nøkkelknippet. I den andre hånden holdt han dagens første kaffe. Rykende varm. Svart. Akkurat som han foretrakk det. Snoren på nøkkelkortet forlenget seg og han swipet magnetstripen gjennom enheten på veggen. Døren gled opp med et klikk, helt av seg selv. Det var da underlig, tenkte etterforskeren. Så ble han klar over at han stirret inn i munningen på en hagle, og at avtrekkeren alt var trykket inn.

Det drønnende skuddet skrellet bort issen og øvre del av hjernelappen. Etterforskeren spant rundt seg selv og om seg selv, og siden høyre ben var lammet, spant han i en stadig snevrere sirkel, inntil overkroppen klappet sammen og han befant seg på ansiktet. Et minne sprang opp, og mens armene beveget seg i ujevne svømmetak over vinylgulvet, var han et barn igjen.

"Se, mamma, se! Jeg lager engler i snøen, mamma. Se da!"

Han ville så gjerne si ordene, men tungen, som nå vætet gulvet, gjorde bare bykserende hopp. Armene skvalpet på hver side av kroppen, taktløst gjennom brune ringer som kunne være blod, eller kunne være kaffe.

"Engler! Mamma! Se!"

I mellomtiden ble kanten på buksebaken funnet og røsket ned. Tranås humpet seg rutinert frem til dagens første orgasme. Akkurat som han foretrakk det.

Usammenhengende årsak og virkning

2/25/2023

Det er ikke det at jeg forsøker å være negativ eller noe. Egentlig er det tvert imot. Men her ser man ulogikken som preger mitt liv eksemplifisert. En av hærene mine forsvinner tilsynelatende, og har begynt å bevege seg uten at man kan etterspore hvordan de fikk ordre og hvor feilen skjedde. Dermed ugjøres en av hovedkomponentene i min store plan.

Sånn er livet mitt også. Ting skjer, uten forklaring, grunn eller noen form for vett og forstand. Da jeg skulle skrive notater på mobilen, klikket jeg inn på skriften uten at jeg hadde oversikt og mens det lagget. Dette er ikke bra, gitt hvordan virkeligheten fungerer for meg. Gudene kan finne påskudd til å markere og slette tusenvis av ord uten at jeg merker det, som eksempel.

Er det rart jeg krever ekstrem kontroll? Men med denne kontrollen slipper kaos igjennom og forårsaker de sykeste ting. Det sykeste er nok dog selve rammeverket til denne datasimulasjonen som er livet, gitt hvordan ens "medmennesker" opptrer. Morbid er vel det nærmeste man kommer en beskrivelse av tilstanden.

Sannheten vedblir. Jeg er på mange måter ganske morbid selv, med tanke på hvordan kroppen min fungerer, og med tanke på hvordan hjernen etterhvert har begynt på å fungere, eller var det motsatt?

Sven Hazel sa at man aldri skal undervurdere en mann med 80% funksjonsdyktighet. Jeg er vel teknisk sett 25% tilbakestående, så jeg faller litt lavere enn det. Likevel får jeg til de tingene jeg gjør. Mine andre delkomponenter er nemlig ... interessante. Antakelig er det snakk om et sett med substanser dratt fra kaospølen.

Dette er grunnen til at du aldri bør forvente noe fra meg, bortsett fra det uventede, selvsagt. Kanskje i klovnebukse. Kanskje uten bukse i det hele tatt.

Kom ut, lille fe

2/24/2023

Dette tilfelle av Eros er åpenbart laget av en ond, rasistisk, nazistisk fascist. I den forbindelse har jeg politianmeldt rasisten, nazisten og fascisten, altså meg selv. Dette bryter med påbudene fra vaksinepåtvingerne, WEF, FN, Kill Gates og Satan Claus.

Spesielt ville jeg advart mot meg selv dersom jeg jobbet på et bibliotek, i fall jeg skulle radikalisere barn til å skyte opp et legesenter og alle legene og helsesøstrene der :) Med tre skudd i hodet fra et grovkalibret våpen på hver av begredelighetene, mann som kvinne (inkludert min egen onkel). Pang-pang dagen lang! Hihi.

EAT ZE BUGS! VACCINATE!

Ethvert tilfelle av Eros, estetikk og anti-rasjonalistisk mystisisme, som det sanne uttrykk for den ariske rases sjelsliv, er en forbrytelse mot the New World Order.

Men så hates da uskyld mest av alt av kristenfolket/satanistene/kommunistene/globalistene.

Omfavn kaos, min venn, ellers vil den sterile og steriliserende rasjonalistfeighetsloven ta deg. Kun feskogen er rik.

Rasist! Nazist! Fascist!

I ettertankens blekhet forstår jeg nå at ingenting kan uttrykke hat mer enn en velplassert smiley. Og det er sannheten. Jeg hater middelklassen, min foreldregenerasjon og nordmenn med en intensitet som ikke kan forklares.

Den som sa og ville med Jimmy Savile

2/23/2023

For en tid tilbake besølte (ho ho, Freudiansk) jeg noen og så første del av mini-tv serien om Jimmy Savile på Netflix. Den første del handlet om hans offentlige liv og virke, den andre del handler om de faktiske overgrepene han begikk. Får vel laste andre del senere en gang, hvis jeg skulle ha behov for å provoseres eller inspireres, dette er dog gjerne motsetninger for meg.

Siden jeg ikke har sett andre del, har jeg ikke tilgang på hele historikken, men det behøves heller ikke. Denne mannen gjorde alt. Han hadde tilgang på tenåringene i Top20 (eller hva det het den gangen) piker fra utsatte hjem på kostskoler, samt antakeligvis noen av dansedamene som var aktive i den lange perioden han var virkende. Det inkluderer Pan's People, som begynte i 1969, deres etterfølgere Legs and co, helt opp til Girls Aloud på tidlig 2000-tall, som han stablet sin den gang rynkete blevne gammelmannspikk på scenen med mot slutten. Noen av de (nå blitt eller gravlagte) gamle damene i Pan People har jo i etterkant gått ut i intervjuer og fordømt ham, blant annet ved å fortelle at han ikke "føltes" riktig og at han virket creepy. Men vi vet jo alle hvordan kvinner er. Denne fordømmelsen kommer langt i etterkant, og er uansett resultat av det sosiale konsensus. Han kan altså ha fått seksuell tilgang også der. I alle tilfeller fikk han tilgang på nøklene til likhuset og humpet noen kadavere der. De yngste og vakreste kvinner, altså, hvilket bare kan beskrives som selve himmelens porter. Samtidig stod dørene til helvete på vidt gap i form av likhuset. Han gjorde alt og var alt. Han så de unge skjønnhetene komme og gå i generasjoner.

Samtidig var han bestevenn med den snusfornuftende kjøpmannskvinnen Margaret Tatcher, elsket av folket i ett og alt, især arbeidere, og ble endatil slått til ridder av dronningen, landets høyeste utmerkelse. Det viser jo hvor meningsløs en sånn tittel egentlig er. Han fremstilte seg selv som filantrop og menneskevenn og lurte dem alle trill rundt, som den ultimate form for heist og tricksterdom som noen gang har blitt utført. Han tjente kaos og ondskapen, for han var Chaotic Evil. Og han gjorde det blant de høyeste sjikt og på de høyeste tinder. Han levde i den beste tid, i et hvitt, arisk land. Bare der kunne naiviteten være stor nok til at han kunne råde. Nå kan lovbrytere av såpass storhet aldri mer bli til, og har kan hende blitt erstattet av de opprinnelige indiske thugs, en form for brutalitet fra den tredje verden jeg ikke bryr meg stort om. Oppsøk en karavane, utgi deg for å være de reisendes venn, og kvel dem. Storbritannia er nok ikke langt unna, brun og vaksinert som øyen har blitt ... Det er ingen igjen som er verdt å voldta.

For de som ikke er oppdatert på min terminologi, her er altså alignmentsystemet: easydamus.com/alignment.html

Gjør intet mistak. Jeg avskyr jo evils, samtidig som jeg avskyr og forakter den gode flokk. Der lawful evils er noen fortrykkede viktigperer som skjuler sin smålige ondskap bak loven, er neutral evils feige narsissister som insulerer sine sårbare ego og blir til brølende kampesteiner bare de mottar et snev av sannheten om seg selv. Chaotic evils har jeg ikke store erfaringen med, da en av mine verste fiender som jeg trodde passet betegnelsen, egentlig viste seg å være neutral evil. Som et sidespor vil jeg gjerne gjøre en ærlig vurdering. Jeg har jo fire mannsfiender, den ene av dem er dau nå, og alle av dem er vaksinert (hint-hint) To av dem var definitive narsissister (neutral evils) den andre var også så beregnende ondskapsfull at han må ha vært neutral evil. Den siste er vanskelig å plassere, men hvis jeg skulle gjette, er han antakelig en true neutral. Tre neutral evils altså, og en true neutral. Disse er de jeg ønsker å kjøre kniven i, i dette livet eller det neste. Chaotic evils er antakelig å ligne med uberegnelige giftslanger, som, gitt de er intelligente nok, av og til kan anta et behagelig ytre. Savile droppet jo hint om det han gjorde, endog foran kamera, og sa det egentlig i praksis rett ut. Samtidig avledet han oppmerksomheten fra sine store forbrytelser ved å plassere små overtramp i søkelyset. Han fremstilte seg i media som en slags voldelig mafiaboss, og med det skjulte han det han egentlig drev med. Tricksy snake. Men det er sant som det er sagt. Mennesker kan ikke hjelpe for å gi uttrykk for hva de er.

Virkeligheten overgår fiksjonen, heter det seg. Her ser vi det eksemplifisert. Savile overgår på mange måter jokeren. Selv jokeren var ikke omfavnet av dronningen av England, samtidig som han humpet løs på likhuset. En gang leste jeg en bok hvor en stakkarslig skikkelse gikk løs på en annen med en kniv, fikk inn et stikk, men mislyktes i sitt drapsforsøk, og med det forsøkte å begå selvmord ved å hoppe ut vinduet, bare for å lande i en busk. Jeg syntes at dette var vel søkt, en overdreven fremstilling av pateti. Men nå husker jeg en historie. Min morfar ble på tilsvarende vis angrepet med kniv, og fravristet angriperen denne uten at det kom til noe vellykket stikk. Vedkommende hentet så et rep og sa han skulle henge seg ute i skogen. Hans kvinne sa da: Gjør for all del det! Patetien i virkeligheten er større. Galskapen likeså.

Her er et utsagn om det Pandemonium (kaotikernes oppholdsted, ifølge D&D) Savile skapte, og som han ble elsket for:

Jimmy Savile can't help attracting his own special kind of private pandemonium. Jimmy Savile is public property. Our Jim. I had never seen anyone do that much good. How on earth do you raise £10 million in three years? Everyone was bedazzled by him. He was like a conjurer. He mesmerized people. We trusted him.

Der Jimmy Savile var et hensynsløst steinmenneske er jeg den mest følsomme av alle menn. Det var interessant å observere i dokumentaren hvordan han til stadighet overskred de fysiske grensene til folk, ved å dulte i dem, riste på dem, og romstere hånden gjennom hårvekst. Etter min erfaring er dette nesten alltid kjennetegnet på noen som er ondsinnet. Jeg er på min side ganske tilbakeholden, spesielt i førstningen. Ifølge konvensjonell tenkning skulle vi stå milevis unna hverandre, men nei. Jeg er også sånn, og vil argumentere for at alle egentlig er sånn. Her kan jeg sitere filmen "Coming to America" med ordene til den promiskuøse søsteren der. "They just don't admit it." I mitt tilfelle er det kanskje snakk om en slags hestesko-effekt som fører den mest følende og minst følende til det samme stedet. Jeg ville bare vært mindre hensynsløs, stod jeg på maktens tinde og kunne løfte på kjolen til dronningen av England. En inversjon er nemlig også en versjon. Å tenke på det som direkte motsetninger er kan hende for enkelt, men vi begge står jo i kaos-leiren. Dessuten ... de tingene han sier ... se bare her:

And it all started... very quickly, I won't bore you... uh, some years ago, when I wondered what to do, and I wasn't quite sure what to do. So I started working things out for myself. "I'll work it the other way around." "Instead of thinking of something to do, i.e. a job, I will work out the things that I like and the things that suit me, I'll see if there's any jobs around those things." "I like lights. I like records, pop music." "I like girls."

Men dette er jo meg. Ordene kunne like gjerne vært mine. Jeg elsker jenter, mer enn du kan ane, på måter du ikke kan ane. Jeg elsker lys. Der mine venner må gå rundt i solbriller, formelig bader jeg i lys. Til en viss grad liker jeg pop, spørs hvilken type, og jeg elsker definitivt musikk. Den verdenen som var Savile til del, er den verdenen jeg ønsker meg, mer enn noe annet i livet. Det beste ville selvsagt vært å knulle masse kvinner i offentlighet, som del av et ydmykelsesrituale eller noe. Jeg er sikker på at Savile tenkte det samme. Men da måtte vi vel tilbake til romertiden. De hadde sansen for de finere ting i livet og var ikke ødelagt av kristendommen. Ved ettertanke var jo dette Top20s og alle lignende tilstelningers egentlige og opprinnelige funksjon. Og som vise menn sier, alle funksjoner behøver å bli ivaretatt, for foruten ender man opp med mentale og sjelelige sykdommer, som snart nok forplanter seg til kropp, hvor det hittil laveste endepunkt er et generisk og selv i ung alder, geriatrisk medlem av miljøpartiet de grønne, som fremfor alt har et nødtvunget sterkt behov for å bli voldtatt i offentlighet av supermenn og titaner. Skikkelser litt som meg, vil jeg si :)

Vi chaotics kan nok ikke arbeide med konvensjonelle ting, det ordinære, mundane og rudimentære, for da dør vi. Dette kan være et falsk minne, iallfall noe av det, men jeg mener å huske å ha åpnet en avis på nittitallet og ha lest det sitatet om å jobbe med det du elsker av Savile. Da var han fortsatt en helt. Jeg har også en vag erindring om at jeg diskuterte dette sitatet med en person, og at vedkommende bifalt. Nå jobber vedkommende som bussjåfør. Vel, ved ettertanke var nok bifallelsen bare del av normiedommen. De blir jo fortalt hva de skal føle, tenke og mene av autoriteter. En gang i tiden var denne autoriteten Savile. Kill Gates er verre, er alt jeg kan si. Der Savile voldtar noen tusener, inkludert lik, utrydder Kill Gates hele befolkninger. Autoritetens verdi. Man kan ikke engang voldta likene i etterkant, fordi de er vaksinert (but I digress).

De gamle grekere mente at det er de verste av menn som gir de beste av råd. Jeg ønsker å gjøre noe av det samme. Altså å kunne jobbe og tjene penger på det jeg elsker i livet. Alt annet er meningsløst. Det innebærer å anta en persona, fylle en rolle og bli større enn seg selv og livet, for noe annet vil ikke folk godta. Stjel en hest og du blir hengt. Stjel tusen hester og du er en helt og general. Jeg skal derfor stjele ti tusen hester og få deg til å betale for det med rumpehullet. Verden, har det vist seg, vil bli evig utnyttet og lurt. Så er da de fleste mennesker egentlig kvinner, for normies passivitet og feighet kan bare beskrives som kvinnfolkaktig. For min sin del betyr dette at jeg må komme meg ut og bort fra det forferdelige Skandinavia. Se om det finnes romere igjen i denne gjennomvaksinerte og mongreliserte verden.

Savile kommer med et råd om dette også. Se bare her:

Don't try and get people to like you, but try to make sure they don't DISlike you.

Dette er et godt innblikk i den menneskelige psykologi. Og så har vi denne slageren:

Women know too much. I'm all for girls that don't know too much.

Her er det nok snakk om en biologisk sannhet, i tillegg til menneskelige "meninger."

Jeg skal ikke ta stilling til om Savile var pedofil eller ikke. Jeg har jo som sagt ikke sett noen oversikt over overgrepene (norsk språk). Pedofili er jo et begrep det har gått influasjon i. Nå skal man liksom være pedofil bare fordi man liker syttenårige bikinimodeller. Men siden jeg er en sublim filosofi gikk følgende sannhet opp for meg. Som vanlig skjedde det som et plutselig innfall, uten at jeg engang aktivt tenkte over saken. Gudeverdenen virker stort. Pedofili må være et vitnesbyrd om at man søker seg opp mot sin egen motsetning, at man egentlig er en dødsdyrker som mangler livsens kraft. På motsatt hold må nekrofili være et uttrykk for en sterk tilstedeværelse i livet, til punktet at man vil dele kreftene med de døde. Savile, for all sin ondskap, var nok høyst levende all sin tid.

Som det nå evig står på hans gravstein, selv om den ble revet ned:

It was good while it lasted.

Utover det vil jeg si at det er jeg som fortjener denne verdens goder aller mest. Ingen er som meg. Ingen har lidd som meg heller. Nå skal Nero og Savile skjenke meg rike gaver i kunstens tjeneste.

Hagen med det trefoldige mørke

2/22/2023

Så skjedde det at jeg var så fortapt at jeg befant meg et helt annet sted. Luften var varm, og dette var det første grunnlag for at livet skulle vokse i meg. Jeg befant meg i hagen. Jeg har alltid likt steder som er bortgjemt og avsondret, hvor man kan holde på ting, men fortsatt la dem løpe innenfor en viss ramme. Jeg hadde en visshet i at stien jeg vandret på gjennom svingende buskvekst var del av et nettverk jeg ikke kunne se. Lanterner i alle farger hang fra greinene, så gløden som omga meg kunne være rødlig, blåblussende, eller grønn. Ildfluer skar lange gule streker for synsfeltet. Farger blir bare meningsfulle satt opp mot en natt. Tapt for hva, og for hvem? Å være fortapt refererer bare til et ståsted eller en tilstand. Man vil alltid ha en annen. Jeg hadde falt så lenge at jeg nå hadde endt på en forpost få andre hadde vært. Mitt fall har alltid vært et byks, forstår du.

Stien rettet seg ut, og sannelig, der den fordelte seg i to ulike retninger stod en mannsfigur under en kronet byste, hendene foldet formelt bak ryggen. Jeg tok så plass ved hans side, under bildet av Hekate, korsveienes dronning. Vi betraktet henne i stillhet, inntil mannen langsomt vendte seg i min retning.

"Milde himmel, jeg tror sannelig at De er germaner!" utbrøt han.

"De har rett, min herre," svarte jeg. "Fra en provins fjernere enn De kan ane, men en germaner like fullt."

"De må tilgi meg," fortsatte han. "Jeg hadde bare ikke ventet meg en germaner til dette møtet."

"Det er så. Overraskelsen skjer kan hende to ganger, for jeg forstår det slik at det skal komme en til. Av oss germanere, mener jeg."

Mannen smilte til meg. "Tenk at dette skulle skje."

"De representerer på mange måter en overraskelse selv."

"Hvordan så?"

Jeg måtte tenke. Trekkene var forfinede uten på noen måte å være mongreliserte, som hos en tilbakestående eller et rasemessig suspekt element. Her avslørte trekkene hvor følsom han var, og hvor velmenende hans egentlige natur måtte være. Av utseende kunne han minne om min barndoms beste venn, uten at viljen i dette tilfelle hadde løpt i sirkel med seg selv, og til kontrast evnet å oppfatte underliggende krefter og hva som nå er vakkert.

"Det er underlig å se Dem menneskeliggjort," sa jeg "Utover det er det vanskelig å forklare, men når sant skal sies minner De meg om min venn. De må visselig være en ekte skjønnånd," forklarte jeg.

"Store ånder vandrer i natt," sa han. "Kan jeg være så freidig å spørre om Deres navn?"

"Jeg har begynt å kalle meg selv Lysalv."

"Aha, som en av skapningene dere tilber der oppe i skogene?"

"Ja, det er forsåvidt ikke langt fra sannheten, men selvsagt, ikke som De tror."

Et fjernt rop nådde oss. Vi vendte oss i den retning, begge. På avstand kunne vi skimte en flamme springe opp.

"Vi er her for å hjelpe hverandre, på måter som bare vi kan. Er De ikke enig?"

"Jo, det virker rimelig."

"I realiteten er det slik at De skal hjelpe meg, og at jeg skal hjelpe denne andre germaneren. Det var iallfall min forståelse av saken."

"Det skulle bety at det er han som skal hjelpe meg!" utbrøt jeg. "Så skuffende, når jeg nå snakker med en mann av din sammensetning. En skulle jo tro nettopp De kunne rettlede meg."

"Vi er kan hende for like, vi to, eller kanskje forholder det seg motsatt, vår natur divergerer for mye. Jeg har jo holdt til her ved min middelhavskyst, mens De har holdt Dem med din underlige skog."

"Ja, den er i sannhet underlig," sukket jeg.

"Det har blitt meg forklart at De tilnærmet har svar på alt. Forklar meg så: Hva er kunstens grunnvesen?"

"Visste du at germanere slik som meg en gang satt på en holme i ishavet?"

"Nei, det visste jeg ikke."

"Der kom de frem til at alltingen er trefold. Likeledes så vil jeg utifra min forståelse insistere på at kunstens grunnvesen er trefold. Jeg må være ærlig nok til å si at min kunstforståelse gjenspeiler min øvrige filosofi."

"Jasså?"

"Det første område vi for all del må avdekke, er det til motsetningen. Slik som alle ting har en skyggeside og bakpart, gitt tingenes relasjonistiske sammenheng med den annen, slik må altså kunsten være. Med et annet ord: Det handler aldri om hva det handler om."

"Men hva handler det om da?"

Nå skjønte jeg mannens begrensning. Følsom, kan hende, men foruten den klare kyst som har blitt mine tanker til del.

"Kunstens vesen er som gudenes vesen," sa jeg og løftet blikket til kvinnebildet som hadde ført oss sammen ved sin korsvei. "Det kan ikke gripes fullt ut, verken med bilde, ord eller noe annet middel som er til menneskets rådighet. Det man dog kan være viss om er at tilsynekomsten, hva enn den er, taler om hva som er bakenforliggende."

"Vær så vennlig å eksemplifisere dette nærmere."

"I en gudinne ser jeg svik, og i det sterke bilde ser jeg følelse og smerte."

Til min irritasjon tillot han seg å se skuffet ut. "Det er nok sant, grovt sett."

"De har rett. Det er et grovt verktøy," fortsatte jeg. "Derfor må vi etterhvert erstatte spettet med meiselen, for å finne den sanne form i dette spørsmål. Jeg vil understreke at jeg med 'form' her utelukkende taler som metafor."

"Da er vi nok ved andre del."

"Nettopp."

Nuvel. Hans intellekt viste seg skarpt, tross alt. Det manglet bare middelet til å se den største sammenheng. Det var vel dog for meget å forlange, gitt at mannen var sterkt beskjeftiget med forvaltningen.

"Den andre del taler om en splittelse i alle ting. Gitt nå at alle ting er relasjonistiske og ikke et absolutt, skulle det bety at hver ting påfører seg selv den annen, men at den altså da også blir seg selv påført av den annen. Dette i hvert tilfelle og i hver sak tenkelig. Jeg kaller dette påførende element Ares, og det påførte element Eros."

"Og denne virkekraft mener De også finnes i kunsten?"

"Ja til visse og javisst! Aristoteles hadde på en måte rett, bare gradert sett. Vel, alle filosofer har rett, gradert sett. Det vi kaller logikk er også da bare sannsynlighet, gitt mangelen på absolutter. Eros-elementet taler om at kunsten er en gjenspeilning av det vi har blitt utsatt for, såvel som nyansene i vår egen natur, om så instinktpreget. En hest ville, om den kunne lage gudebilder, lage sine bilder som hester, gjerne løpende rundt på engene, omgitt av svale bekker."

"Det lyder rimelig."

"Ares-elementet er i kontrast et påførende element. Kunsten søker ikke kun å gjenspeile ting, for da kunne man like gjerne sette seg ved en pytt og drukne i sitt eget speilbilde. Kunsten søker også å forandre ting. Det er altså snakk om en levende gjenspeilning av tingenes tilstand, som nå som fantom søker å forandre dem, væpnet, om så. Dette er igjen en refleksjon av en verden i stadig tilblivelse."

"Kunsten, et løpsk fantom! Jeg kan ikke si at jeg umiddelbart favner alt," sa han "Men dette er virkelig spennende!"

"Ja, og hvis vi holder det første trinn i mente og hu, er det snakk om et ganske så uforståelig og mystisk fantom, iallfall ved første øyekast."

De kan sannelig å skape spenning. Det er jo første bud for en scenekunstner. Vil De nå være så vennlig å fortsette med det tredje trinn? Jeg formelig dirrer av spenning her jeg står."

"Vel, her er kan hende et problem."

"Åh?"

"Det er ikke det at jeg ikke kan forklare konseptet," opplyste jeg lønnlig. "Til det er jeg for meget av et geni. Men det skal også sies at dette er et av mine mer løselige konsepter, i hovedsak fordi jeg sorgmessig kollapset før jeg kunne utforske konseptet fullt ut. Nå har diverse plagsomeligheter sørget for at jeg ikke har kunnet forfølge saken, noe som antakelig er grunnen til at jeg står her, på denne grunnen, i grunnen."

Jeg blunket litt, i dype tanker.

"Men for all del, fortsett, menneske!"

"Her tar De kan hende feil," sa jeg. "Men meget vel. Vi har talt om at tingen er relasjonistisk til den annen, og med det, seg selv. Vi har talt om at tingen er splittet mellom påførelse og det å bli påført. Saken er at enhver ting i tillegg til å være relasjonistisk også er interkonnektiv, for hvis ikke skulle universet være urimelig delt på en måte som gjorde at utviklingslinjene ikke hang sammen og badeproppen var trukket ut. Det vil si at det er noe av deg i hver ting, og hver av tingene er også deg til del. Jeg forfulgte denne tanken i det logiske gjennom blant annet regresjonsanalyse. Et bilde kan være et bilde av et bilde, noe som egentlig er virkelighetens tilstand, da hvert nye øyeblikk fører til det annet, og er basert på det forutgående øyeblikk. Plagsomt, hva? Det er kan hende forvirrende, men tilstanden er en tilkjennegivelse av at tiden er sirkulær, hvis ikke skulle bildene og øyeblikkende være endeløse, noe som gjorde at man falt ut i absoluttet og det urimelige, gitt at universet skulle kollapse hvis det hadde for mange øyeblikk - Endeløst med øyeblikk, for å være presis."

"Nå går vi for dypt i filosofien, synes jeg."

"Ja, det kan hende. Jeg vil legge til, siden universet tillater forandring, er dette bevis for at det ikke er absolutt, og dermed endeløst. Slik det er, er vi alle fanget i et evig, men ikke ubegrenset fall, som bare fører tilbake til seg selv og biter seg selv i halen.

"Forklar dette i kunsten. Det er jo kunsten som hører mitt hjerte til."

"Vel, jeg sa deg jo at gudene er mystiske. Dette er kan hende grunnen. Hvert bilde er en sjattering av et annet bilde, ja, faktisk alle bilder, både fremut og bakut i tid. Sett fra perspektiv av sirkelen, jo nyligere det har vært, jo lengre unna er det, og jo lengre unna, jo sterkere virkende, da vi alle bærer tyngden av all fortid. Men rent praktisk ....

"Ja, si meg gjerne det."

"Rent praktisk betyr det at når vi lager et bilde, og når vi lager kunst, påfører vi begrensningen på vårt materiale og virkestoff. Skjønnhet er med andre ord en avgrensning og begrensning. Skulle vi ta innover oss alt, ville vi kun få en avgrunn og et fall gjennom den utydelige konturen av en masse, av alle ting som er og som har vært."

"Nå er det på tide med en oppsummering."

"Ja, la oss oppsummere, og la oss bruke den gudinne som ruver over oss for å tale om kunsten. Gudinnen er relasjonistisk til for eksempel oss og denne hagen, og skjuler med det sitt grunnvesen. Det hjelper ikke om vi går bak denne bysten og med det forsøker å se baken hennes, for skulle vi se den, ville vel bryst og ansikt være skjult. Der hun er unhåndgripelig og mystisk, må kunsten være mystisk, men overflatebildet til mysteriet er det samme som mysteriets største dybde. Videre. Gudinnen er fullomment splittet i det hun er og gjør. Hun fører oss på ville veier med sin korsvei, det er sant, men hun har også blitt til fordi vi på sett og vis behøver henne, som en gjenspeilning av oss, og hun virker sitt vesen på oss like fullt. Hun er altså et skimrende gjenskinn fra en brønn, væpnet med et sverd hvor eggen er håndfast og kvass. Vi holder nå det relasjonistiske og denne splittende tilblivelse i mente. Det siste punkt er blott dette. Gudinnen er med sin interkonnektivitet med alle ting, like fullt en avgrensning. Hun må være avgrenset, for ikke å være meningsløs, fanget i totaliteten av alle ting. Det er denne avgrensningen som gir fødsel til øyeblikket, og vår tilværelse her og nå. Eksistensen, eller en meningsfull eksistens, er altså fraskillelse.

Jeg trekker pusten. "Dette er så kunsten. Relasjonistisk, mystisk, men den overbærenhet at vi forstår mysteriet ved å være overflatiske. Den som ser som et barn, vil forstå kunsten. Kunsten er også en splittelse mellom overgivelse og erobring, oss selv tilkjennegjort i de kjensgjerninger som har blitt oss til del, såvel som våre ønsker. Begge må stå rotfestet i hverandre. Våre forestillinger bør helst være en gjenspeilning av noen faktiske forhold, uten at ønsket tillates å bli for løsrevet, eller tilstanden uttrykkes for rigid og fantasiløst. En mann som bare skrev om sine daglige gjøremål ville absolutt mangle en sterk vilje på jorden, gjenspeilende en slett himmel av ønsker. Aller sist: Kunsten står i forbindelse med alle ting, og bærer med det tingenes potens og kraft, både fortidens storhet og fremtidens forhåpning. For å fremvise disse krefter så det blir forståelig, må kunsten ironisk nok spikkes ned gjennom en eller annen avgrensning. Totaliteten er tross alt det slaveriet som er tilværelsen, og på den måten representerer kunsten frihet. En som deg vil nok ønske deg en eller annen skjønnform. Hva er kunsten? Et barnebilde, et fantom og et oppbrud med tiden. Det er alt jeg kan si."

"Jeg vet ikke hva jeg skal si," sa min følgesvenn. "Annet enn at dette var interessant, og at jeg skal tenke på det De har sagt, så godt som jeg fikk det med meg."

"Gjør så," sa jeg.

Uten at vi hadde merket det, hadde vi nå fått selskap, av en blondhåret, brunøyet mann. Han stod nå der med sitt evige glis og sin evige sigar. Det var ikke godt å si hva han hadde fått med seg av samtalen.

"Min venn, De må lære Dem følelser," sa min samtalepartner, henvendt til den nyankomne. Det ville fornærmet meg om utsagnet var henvendt til meg, men det var det altså ikke. Dette var altså den korreksjonsanvisning som var min venn pålagt å gjøre.

"So you say, so you say, my jolly good fellow. And who is now this?"

Nye skrik nådde oss. Vi vendte oss i retning skrikene, alle tre. I det fjerne kunne vi se kappekledde skikkelser holde fakler mot mennesker hengende opp ned på kors. Faklene ble ført mot barføttene som oljedynket pekte mot nattehimmelen, og snart blusset nye former for belysninger opp. Rekker på rekker av dem, det var det reneste lysshow.

"De følger kristus-mannen og fortjener ikke bedre," sa Keiser Nero med rynket panne. "De er tross alt kunstens fiender."

"Og med det, frihetens fiender," la jeg til.

"No need to state it! No need to state it! I think all of us wholeheartedly agree on that sentiment."

"For å svare på Deres spørsmål," sa Nero. "Dette er altså min germanske venn, lysalven. Han har holdt en opplysende samtale med meg. For det er jeg takknemlig i særdeleshet. Som De kan se er han også en sterkt lidende person, mer lidende enn den kristus-skikkelsen som disse forbryterne tilber. Det er her De må gjøre Deres inngripen, kjære venn. Han er nemlig sterkt rammet av Eros-elementet han benevnte, og trenger å kontrabalansere inklinasjonen gjennom Ares-elementet i form av Dem.

Jimmy Savile så på meg og gliste. Sigaren glødet opp, ytterligere en form for lys på dette stedet. En stor natt hvor store ånder møtes, for kun der kan lyset bli meningsfullt.

"What do you need, chap? Prime pussy, eh? A young virgin? Or maybe a corpse?"

"Hvorfor ikke begge deler?" sa jeg.

Latteren hans runget, som bare en stor mann kan le. Rundt oss blusset det med lys alle steder. I det fjerne lød skrikene til kristenfolk, og når man hørte riktig så godt etter, var det også skrikene til unge piker, voldtatt av kappekledde rovdyr i buskene til en velholdt hage.

Vinterdvalen

2/21/2023

Jeg har endt med å praksis sove et helt døgn. Jeg var redd for at dette skulle representere et tilfelle av sterk atypisk depresjon (der man sover) og at tilstanden ville sluke meg dersom jeg ikke kjempet imot, like fullt var jeg maktesløs til å bekjempe søvnen. Ikke engang tanken på å drikke sprit kunne få meg opp av sengen. Men hensynkelsen i knusende depresjon var altså ikke tilfelle. Jeg hadde bare behov for å hente meg tilbake, og har nok, av uante grunner, operert med et slags underskudd. Fikk selvsagt nerveanfall foran kjøleskapet, da majonestoppen på tuben ikke ville skru seg på uten å erratisere. Før det fikk jeg nerveanfall da jeg ikke fant hårstrikken som jeg pleier å bruke.

Problemet er at jeg våknet når jeg pleier å våkne. Det er ingen sjanse til å skru døgnet tilbake. Jeg har entret en slags vinterdvale.

Da er det plagsomt med sosiale krav, fordi dette tar bort det vesle jeg har av overskudd, rytme og stuktur. Dette er et overskudd jeg desperat behøver å bruke til mine formål. Dessuten er det formelle krav som nå ligger an til å mase, med regelvelde og i tillegg potensielt gnål med folk jeg verken vil eller kan gnåle med. Får bare trykke på formalitetsknappen og kaste dette ut som kategori, fremfor å innlede noe samarbeid. Når vinterdvalen er over er sosiale krav fortsatt uønsket, fordi da har jeg behov for å eksplodere i handling. Når andre har ferie er når jeg har behov for å virke.

I tillegg kommer den ekstreme bitterheten over mitt største nederlag i livet. Nå som jeg har blitt fjernet fra alle ting, har denne bitterheten bare vokst seg større. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg vil være hvis den skulle svele ytterligere.

Nå skal jeg utøve et slags fysisk liv, når jeg nå utøver det. Som vanlig skjer det i mørke. Trenger vel noe for ikke å helt gå til grunne. Vel, i dag greide jeg å gå til postkassen i nesten dagslys. Det er da noe. Og da gjenkommer jeg til problemstillingen. Jeg må velge, virkelig velge de prosjekter jeg skal drive med, ellers ender det bare opp som pitter patter. Og jeg er sperret av min egen inabilitet til å sortere mitt eget opplegg, enn så lenge.

Onlyfans-greia med gudinnen viste seg å være en skuffelse. Hun representerer en forferdelig amerikanisert kultur fra California, med endeløs materialisme. Likevel angrer jeg ikke på at jeg innlot meg på det. Hadde behov for å oppsøke mine gudebilder. Nå ligger det vel an til at jeg høster ut alt materialet. Antakelig over 6000 innlegg eller noe, anstrengende selv for en sperg som meg, og så unsubscribe om ett års tid. Hun er mitt fysiske ideal, men ikke mitt sjelelige ideal, som så ofte er med B-kvinner,antakelig. Man kunne se for seg at jeg subscribet til andre fascinasjonsobjekter, for eksempel cosplayende Disney-prinsesser, da dette er en av mine ekstremt forutsigbare kinks. Det er en logisk mulighet, men på et punkt må man vel vokse opp og forstå at dette er endeløse tilfeller av det samme. Skjønnhet, mystikk og materialisme finnes i overflod, og det egentlig ikke noe spesielt ved det. Vel, jeg trenger mine spesielle gudinnebilder for ikke å helt gå til grunne.

Får bare tralte videre denne vinteren. I dag vet jeg hva jeg skal holde på med. Skrive et skrift, så sortere. Og fortsette. Men jeg trenger tiden for meg selv. Saken er at jeg bare kan konsentrere meg om en ting av gangen med begrenset energi, samtidig som jeg har potensielt tusenvis av gjøremål og ideer.

Vismannen og helgenen har svart

2/19/2023

Lawfuls har Jesus som den ultimate helgenskikkelse, Neutrals har Buddha. For oss kaotikere er det Cahlen, som uselvisk brer av sin frihetens kaoskunnskap. Nå har denne helgen forbarmet seg over meg, og gitt meg svar.

Her er min henvendelse til ham som skrevet ord:

So here's my question for you. By following your channel on Odysee, I understand you have an extensive background in meditation. I believe you labeled it something akin to "Just a mental technique."

I have moderate tinnitus (ringing in the ears) and feel generally stressed in life. I've been looking into using mediation as a method to calm my mind, entering a "rest and digest" state instead of "fight or flight" mode, as is. I'll be honest enough to say I've also hoped to have some sort of metaphysical experience.

But I find it very hard to let go when I meditate, because the ringing in the ear is always present. Some have suggested I should focus on the ringing as a meditative tone. If I do so, the ringing paradoxically sort of disappears for a while, but when I try to focus my mind elsewhere, the ringing just returns, seemingly stronger than before.

What is your take on this? Is it possible to have a full meditative experience when you have tinnitus? Is there any techniques or suggestions you might have, or should I just try more?

As an extension of this question, how viable is meditation for a person with chronic pain? As a similar problem might arise. That is to say, the ringing/pain is distracting, if you focus on it, it goes away, but then just returns when you try to look elsewhere.

Just be totally honest with me. I can handle it. Don't be afraid to be the bearer of bad news, if that is the case.

How you answer is totally up to you. Either here in written form, or as a video on Odysee.

Kind regards,

Øystein Tranås Kristiansen

Legg merke til at jeg her skjuler min lysalv-bakgrunn, i fall helgenen skal være butthurt over noe. Jeg trenger desperat svar på mitt spørsmål, og har ikke underskrevet en kontrakt på at jeg skal stole på noen. Ikke før de har gitt meg det jeg vil ha. Eller som jeg har det med kvinner: Fitte først, så følelser. Vel, slik var det for enhver mann, noensinne og noengang.

Her er helgenens respons som video, som kom hurtig. Jeg hadde selvsagt lagt opp til at han kunne "velge" dette. Jeg er ikke engang en manipulerende person. Den slags kvinnelig manøvrering er del av min naturlige egenskap.

Til hans viderespons skrev jeg:

Thank you for your quick response and wise considerations. It is as I've suspected. Meditating in silence might not be for me. I have a friend who has already recommended me meditating to the sound of certain healing frequencies, and I will most definitely try that. Your input seemingly confirm my Nietzschean or Schopenhauerian world view. What the buddhists and platonists would call the areas of pure mind, are still subjected to bodily factors. Every thought starts as a feeling, and every feeling is attached to a body and our physical presence here. That's how I see it, at least.

My specific case of tinnitus, and most cases, including that of military personell, is because of hearing damage. A narcissist in my family had an instance of narcissistc rage against me at one point, inflicting this injury upon me. Well, luckily he's dead now, and I've rid myself of all narcissists in my life. Your advice to reduce stress in general is also well received.

I'm the artist called Lysalv on Minds, also called Light Elf on Odysee. I have a bit of a provocative image, to be honest. Your channel has interested me for quite some time. I'm a big nerd and believe the alignment system of the good old Dungeons & Dragons can have real life application, hence I see you as some that is chaotic good: http://easydamus.com/chaoticgood.html

Myself I am most definitely someone that is Chaotic Neutral. Therefore, we both distrust authority and find people "doing as they're told," abhorrent. Where we differ is in our willingness to do harm to anyone else. You focus greatly on every relationship being characterized by mutual consent. I don't concern myself so much with that. Suffering is everywhere, and everything you do might inflict suffering.

"Chaotic good characters feel that each person must find their own way and should have total freedom to act in any manner they choose as long as they hurt no one else in the process. Chaotic neutral characters believe that everyone should do what they want, regardless of whether the actions are good or hurt others. Chaotic neutral characters do not necessarily want others to suffer as a result of their actions, but do not care if others do suffer. Chaotic neutral characters don't understand why chaotic goods are so concerned about others, while chaotic good characters feel that chaotic neutral characters are hypocritical in believing in their own freedom, but not necessarily in the right for others to have the same freedom."

In other words, what suffering I inflict is mostly collateral damage. I'm just not going to be vicious about it. And I still don't represent the pure and systematic evil of someone like Kill Gates, for instance.

In your video "True Justice," you speak about maximising the mostly good moments, despite the harsh nature of the world. I suppose I focus on intensifying certain heightened moments, even at the cost of great (personal) suffering. Perhaps I'm flawed that way, and this speaks about my personal limitations, because long lasting happiness seems impossible to me. Maybe even undesirable.

Other than on the nature of good, I'm mostly aboard with your world view. This world is doomed, and most people won't make it. The terrible things happening are things I couldn't even have dreamed about a few years back, and it's going to get worse, much worse. 90% of the population in my country (Norway) has already ruined their DNA through the vaccines. I would prefer dying a painful death to ever being vaccinated. For me personally, I probably won't be able to start a family, and I won't be able to get enough material goods to insulate myself from the system completely, like my own property and a big enough storage of food. I live quite insulated in my own economical bubble right now, but if that was taken away, I'd be done for. Surviving and growing food is quite hard in Norway going at it alone.

Anyway, I just wanted to express these thoughts to you. I wish you the very best in life. May you grow to an old age and find great enjoyment in life. And may you gain many insights on the way. Thanks again for your input. You were the one that could answer my question, and answer it you did.

Kind regards,

Light Elf/Øystein Tranås Kristiansen

Jau, så jeg legger kortene frem her, både når det gjelder kunstneridentitet og den oppfattede forskjell i vårt verdenssyn. Som jeg sa, det viktige for meg var å si det, ikke egentlig å få noen godkjennelse og aksept. Sånn er det kanskje med mangt og meget jeg gjør i livet.

Som narsissistene pleier å si: "Det visste jeg vel fra før," når det gjelder hans utlegning om tinnitus-tilstanden i det generelle. Men med min ufattelige skarpe intuisjon hadde jeg oppfattet at det var han alene, med sitt verdenssyn, realisme og ekstensive bakgrunn i meditasjon, til punktet at han kunne meditere et helt døgn, var den som satt inne med svaret jeg søker.

Derfor var det melankolsk for meg å få stadfestet det jeg lenge har mistenkt. Meditasjon i stillhet er ikke egentlig for meg. Min onde far tok dette fra meg, såvel som å nyte stillhet, lese i stillhet, og uhildet nyte musikk. Derfor har jeg ikke felt en tåre over vedkommendes død (Dette er helt sant). Det bekrefter også mitt Nietzscheanske og Schopenhauerske verdenssyn. Ulikt det buddhistene og platonikerne sier, er det viljen som kom før forestillingen, og kropp som kom før tanken. Det er en kroppens sunnhet som kan gi opphav til gode tanker. Heldigvis er jeg en ekstremt livssun og ikke minst vital person. Mer energi går gjennom min kropp enn hos en vanlig mann. Jeg kan jobbe for å øke min stressfrihet og ro, til tross for min skade. Hva meditasjon gjelder, kan jeg gjøre dette til musikk og kanskje etterhvert til det binærtone-opplegget Cahlen snakket om. Jeg orker ikke å finne utav det akkurat nå. Min personlige prest og spåmann, altså Raven Wulfgar, har jo allerede nevnt visse mantrafrekvenser som er viktig for meg dette året, med tanke på kommunikasjon og en følelsenes helbredelse. En annen tanke er å legge det visuelle til mine meditasjonsøkter. Jeg kan meditere i et mørkt rom mens jeg ser mine hypnotikaer og, eh, erotikaer.

Kanskje er den tomhet og den driten buddhistene snakker om er bare tull, men jeg skulle gjerne likt å finne det ut selv. Det kan jeg ikke nå, og jeg må bare stole på helgenens vitnesbyrd om at dette bare er tull.

Nå har jeg fått avklart dette med meditasjon, og en form for livets gjerdesitting har tatt slutt. Jeg har falt på et valg og standpunkt, og man kan dynamisk rykke videre. Dette er alltid riktig og bra, ulikt det livsmumiene sier, de som klynger seg til en perpetuell fortidstilstand og med det, mister alt. Noe de ytterst sett ønsker, selvfølgelig, da de er dødsdyrkere.

I denne videoen fra denne personen med et litt suspekt ytre, snakkes det om hvordan følelser er opphav til tanker. Jeg er langt på vei enig. Den kanalen preker mye om narsissisme, og jeg har sett en del. Av ham og andre har jeg lært mangt og meget om min bakgrunn og de forferdelige skikkelsene som har omgitt meg.

I en annen video, altså denne, snakker Cahlen om hvordan han ønsker å drepe Kill Gates. Det er det andre av oss som gjør også. Han snakker også om sitt kaotiske gode syn på å få så mange gode øyeblikk som mulig, selv om livets betingelse er temmelig grusom.

Men dette er essensielt sett et utilitaristisk verdenssyn. Størst mulig lykke til flest mulig. Det er altså snakk om en godhetens forflatende effekt, helt i henhold til chaotic good-umbrellaen. For meg er det ikke sånn. Jeg stiller jeg egentlig likegyldig til glede og lykke, og tror egentlig ikke at dette kan finnes, spesielt over tid. Jeg åpner jo for muligheten at jeg er av avstumpet eller skadet, men standpunktet blir ikke mindre virkelig av den grunn. Så hva er det jeg ønsker meg? Jeg er villig til å ofre all lykke og alle øyeblikk for en følelsenes og tankenes forhøyelse. Flere store, eller endog et eneste stort øyeblikk, som for deg er evig. Dette er mitt kaotisk nøytrale standpunkt, og de som står i veien for det må kastet ned en klippe og rett oppi en vulkan. Her er det altså snakk om å bygge i høyden. Jeg får anta at såkalte "evils" får sin glede av å ødelegge for andre. All ondskap springer tross alt fra svakhet, som Aurelius sa det.

Det får meg til å tenke på hvilke store og sublime øyeblikk jeg har hatt gjennom livet. Dessverre kan jeg ikke forløses seksuelt, fordi jeg ble frasvindlet det jeg ønsker meg aller mest, og nå kan jeg ikke få det. Ingen grad av seksuelle erobringer kan gjøre opp for det, og derfor er mitt liv senket i bitterhet. Tankemessig sett hadde jeg noen virkelige storhetens øyeblikk nede i kjelleren på Evje, der jeg satt og dyrket Sol invictus og drakk karamelllikør eller hva det var. Jeg klatret til og med opp på en bakketopp og skrek til gudene. Det var her jeg ble født som filosof. I Trondheim hadde jeg et psykosenes toppunkt, eller flere, der jeg falt sammen i skrekk til min egen avspeiling, og ved en annen anledning bivånet et romersk laug komme ut av veggen. Fysisk sett kan jeg nevne et par omganger der jeg var med i Airsoft. Det var en intensitet jeg sjelden har sett maken til. Men det er jo litt homo å rette all sin innsats mot menn, derfor gjør jeg vanligvis ikke sånt. Utover det har jeg hatt mange høydepunkter av negativ art, både når det gjelder smerte, ydmykelse og nedrigheter. Det ville vært et godt relieff, skulle jeg en gang stå over mine fienders brudne og istykkerslåtte kropper, mens jeg voldtar deres skrekkslagne kvinner og til det hele utsteder filosofiske læresetninger. Alt henger sammen med alt. Noen må selvsagt avbilde meg som gudestatue mens alt dette skjer. Sverdsvingning, bakfravoldtekt og tankemusserende skribling med pennen.

Nå har jeg kan hende blitt for blatant og stygg i kjeften til å skrive føljetonger for snusfornuftere, og jeg må gå videre med mer helhetlige verk, ikke bare i omfang som i den tids eksplosjoner av kraft.

Hvilke nye store øyeblikk venter meg nå? Verden har litt om litt blitt gråere, slik det ble for oss hednigner etter at gallileeren hadde hatt sin seier. Kanskje vil jeg forunnes å som ungdom og mann å bryte panserneven igjennom når det gjelder filosofien, eller som olding å gjøre det i kunsten, for her er jeg svært gammel. En annen tanke ... kanskje kan min verden forvandles til kvikksølv, hurtig flytende, hvor jeg i et fåtalls øyeblikk utøver våpen og velde, inntil kvikksølvet plutselig står stille i et eviggjort bilde av sprutende blod. Perfekt renhet kan oppnås i en dæsj med blod, som Yukio Mishima sa det. Den som drepes får se. I alle tilfeller ønsker jeg å ri dragen i alle ting, for livets høyde tilhører meg og var alltid min rett. Ingen er mer intens. Ingen har sterkere følelser. Ingen har tankenes rene horisont som meg. Dragen. Er. Min.

Cahlen skal få ha sin verden av hobbit-lykke, og livsmumiene skal få ha sin verden i svart hvitt. Han, altså Cahlen, tjente sin hensikt for meg, og for det takker jeg ham og unner ham allting godt. Nå kan min verden dynamisk og med kraft gå videre. Utover det vil jeg si at fornuft alltid var for sveklinger.

Edit: På mange måter har jeg nå, på grunn lag av egen natur og andres handlinger, blitt dømt til den første sirkel av helvete i Dantes inferno. Der bærer en endeløs vind de som har vært preget av lyst, slik at de aldri kan få ro. Så også med meg. Som asperger er jeg alt nervemessig hyperaktivert. Tinnitus gjør at jeg aldri får mental ro. Og min største last er selvsagt basert på lyst, antakelig på grunn av de sterke nervene og den ukontrollerbare energien som går gjennom meg. Som Cahlen nå har bekreftet, kan jeg ikke entre noen tilstand av ro heller. Paradoksalt nok er ro nå bare tilgjengelig gjennom hyperstimulanse. Vinden kan ikke skade deg, dersom du selv er denne vinden, som det heter. Så med Burzums ord i sangen "War." Many hours of music. Many drops of blood. Det er musikk og sang, lyd og bilde, og endeløse former for hyperstimulanse som nå venter meg resten av livet. Min straff ble en forsterkning av det jeg allerede var, uten at jeg på noen måte valgte noe av dette. Og jeg vrededes over straffen, for andre fikk i det minste motta bonusene fra sin forbrytelse, før de mottok sin straff. Jeg fikk intet.

I det mytologiske innholdet til Dungeons & Dragons, egentlig en form for platonisk kvasi-religion, som nå i Kali Yugas mørke har blitt mer ekte enn de mer formelle religionene, er sfæren (the plane) de kaotiske nøytrale hører til, Pandemonium. Det er et sted preget av en evig vind og konstant forandring. Jeg endte altså der jeg hørte til. Kanskje bør jeg ikke klage så mye over min skjebne, for det er mangt å hente i de endeløse timene med musikk. Det er innsikt i hyperstimulanse såvel som ro. Men jeg vil gjerne på ekte, fysiske og reell-konkrete måter virke effekt i verden så de kan kjenne det, gjerne bakfra og hardt. Jeg bør altså ofre til de kaotisk nøytrale guder og drager på dette stedet hvor jeg har blitt henkastet, så jeg kan få det jeg ønsker meg. Å ofre til andre entiteter, for eksempel lawfuls, er meningsløst. De hører ikke, fordi de befinner seg i andre sfærer. Og om de skulle høre, vil de bare straffe meg, for jeg er jo ikke som dem og vil ingen av de samme tingene. Vinden er nå evig min, i dette liv og i de kristnes foreslåtte straff i det neste. Så er det da dette med de kaotiske guder. De gaver de gir er gjerne uberegnelige, og aldri det du egentlig venter deg. Sånn har livet mitt vært, og slik vil nok fortsettelsen være. Vent det uventede, men jeg blir fortsatt overrasket når det kommer.

Hun har syndet

2/18/2023

Det blir nå nok et innlegg i Eros og gudinne-kategorien. Man vil kanskje tro at jeg er fullstendig oppslukt av dette. Jeg kan forsikre om at jeg har flere ben å stå på, det er bare det at jeg opererer med en enorm backlog akkurat nå. Jeg må ta for meg materialet som det kommer. Begrepet "backlog" er forøvrig noe australieren Perun bruker når han omtaler krigen i Ukraina på sin youtube-kanal. Det irriterer meg voldsomt å høre hans analyserende stemme av snusfornuft, for hadde han vært fornuftig ville han vært mer fokusert på de viktige ting, som globalistenes herjinger og den realitet at DNA-et til hans befolkning er ødelagt for all tid fremover. Fokus på Ukraina-krigen er bare en fortrengning, fordi man er livende redd for den egentlige og særdeles nærliggende sannhet. Av den grunn misliker jeg sterkt å høre kanadiere og australiere snakke, og får lyst til å med nevenes makt klinke dem loddrett ned. Som så ofte er, din fornuft og rasjonalitet var bare en tilkjennegivelse av feighet i fordekket drakt.

Hva kvinner gjelder, skrev jeg meg i dag dette notatet: Mitt søskenbarn sa at hun husket meg som noen som var fullstendig oppslukt i tegneserier. Så endte jeg fullstendig oppslukt i kvinner. Det er ikke store forskjellen. I begge tilfeller er det snakk om former og symmetri, og av og til pene farger. Dybden forblir den samme. Jeg var nok alltid en overflatisk mann, siden jeg fascineres så av skjønnhet.

I alle tilfeller såg jeg på denne videoen:

Saken er at hun har .... hun har syndet mot gudinnedommen. Se selv. På 3:03 kan vi tydelig øyne at selv om hun kaller seg Blondie, endog som artistnavn, er store deler av håret hennes brunt på bakhodet. En ting er å farge håret. Det er kan hende greit. En annen ting er å bryte illusjonen om gudinnedom. Det må en kvinne aldri, aldri gjøre. Det hadde ikke kostet henne så mye å ta seg av akkurat det heller. En lat kvinne kommer ingen vei. Illusjonen må ivaretas for enhver pris. Dette vet jeg mangt og meget om, fordi jeg ganske ironisk er en illusjonenes forvalter selv. Min personlige illusjon er ikke valgt, det er del av min naturlige drakt, og hvis ikke skulle man drepe meg.

Illusjonens lov: En kvinne skal aldri snakke om kroppslige funksjoner, være wholesome i ett og alt som i fargingen av sitt hår, nesten aldri banne, aldri ta tatoveringer eller piercinger, aldri røyke, ikke drikke kaffe i offentlighet, være sparsommelig med vin i offentlighet, aldri ta noen vaksine, og aldri snakke om sin seksuelle historikk. For hver overtredelse vil hun mer og mer miste sin posisjon som gudinne, inntil man ser henne for hva hun er. Uhørt for en kvinne. En kvinne er først og fremt en illusjon, der mannen er substans.

Jeg har vansker for å snakke om dette, fordi vreden er så stor, men artisten Blümchen gikk på et tidspunkt ut i media og fortalte om hvem hun hadde mistet jomfrudommen til, samt en del detaljer rundt den forferdelige saken: "Ganze Nacht." Hun slipper bare unna med det fordi hun ved sin høytidsdag var umåtelig vakker, og fordi hun er en vimsete ENFP som ikke vet bedre. Hun trengte vel oppmerksomheten nå som hun begynner å dra på åra. Likevel har selv det vanligvis så urørlige fortidsbildet nå fått en uopprettelig bulk.

Denne regelen strekker jeg ut til min familie og mine venner. Jeg vil aldri høre om deres seksuelle forhistorikk, hvilket de i motsatt fall kanskje skulle opphøre å være å betrakte som familie og venner. Jeg er nemlig avhengig av å tenke godt om deg, og behøver ikke vite. Denne regelen gjelder også for meg, og om jeg har blundert mot denne regelen, var det definitvt et mistak. Ikke vekk mitt raseri.

Ved et annet tilfelle var det en kvinnelig artist som fikk magesjau og følgelig måtte avlyse en konsert. Jeg husker ikke hvem dette var, fordi overtredelsen er kan hende enda verre, og har antakelig fortrengt det, siden hun nå gikk ut i media og opplyste som denne grunnen. Det hadde vært bedre at hun sa ingenting, fordi da kunne vi forestille oss hva som helst, eller at hun sa at hun hadde brukket en negl og derved hadde hatt et komplett nervesammenbrudd. En slik form for erratisme ville til og med vært å betrakte som et fortrinn. I gamle afrikanske stammesamfunn ville galskap og diverse særpreg være å betrakte som henholdsvis gaver fra gudene og kjennetegn på disse gudegavene. Som neger, så menneske. For at du skal behandles som noe spesielt, må det være noe spesielt ved deg. Det er altså bra å ha diverse særpreg og primadonna-nykker ved seg. Det er et signal om hvordan folk skal behandle deg. Et signal som nesten alltid oppfattes, skal det legges til. Å være ordinær er en forbrytelse for den som vil lyse.

Jeg har til og med snakket med en kvinne som ikke visste at man ikke skal kjemme håret når det er vått, fordi håret tåler mindre i våt tilstand og slitasjen øker på den måten. Jeg, som mer eller mindre er en boms, og som nesten ikke bryr meg om eget utseende, visste dette, men dette hadde hun gjennom et langt liv ikke fått med seg. Uhyrlig. Mangt og meget har gått tapt i Kali Yugas ufattelige mørke. Mitt poeng er at jeg burde ha vært forvalteren av modeller, et horehus, eller kanskje endog en menighet, fordi jeg er en illusjonenes mester, per natur. Selvsagt med fordel av visse goder.

Jeg vurderte det slik at menn kanskje har sine egne illusjoner, men falt på nei. Ikke egentlig, annet enn kanskje noen juvenil brystbanking og forestillingen om "barsk mann." Den indre tolvåring viser seg her svært godt, men det er denne tolvåringen kvinner blir sjarmert over. En gang var jeg vitne til at en mann fikk ha sex med en kvinne, fordi han banket seg på brystet og utbrøt: "Æ tjena 30 000 i månten!" Dette i en tid der 30 000 var litt mer enn nå. Nei, dette er ikke en parodi. Vel, en mann er avhengig av å ha og vise substans, som å kunne skifte kjettinger på trailerdekk i drivede snøføyk. Etterpå drar han hjem og blir offer for diverse illusjoner, som sin kone eller dagsrevyen. Han kone er kan hende en gammel illusjon, men denne utnyttelsen kan være til gjensidig fordel i form av barn. Mannen skaper verdi, kvinnen høster denne verdien og betaler med sin kropp. Jo større illusjonens gjenskinn er som omgir denne kroppen, jo høyere pris er mannen villig til å betale. Det betyr fresende raserianfall bare en negel brekkes, gråtetokter ved nattestid, og en perfeksjon i fargingen av sitt hår. Dagsrevyen, derimot, er alltid et negativ. Forestillinger blir puttet i den produserende manns hode, så hans innsats høstes og parasiteres uten at han får noe igjen for det. Jeg strekker det ikke langt når jeg sier at dagsrevyen dreper deg, fordi tv-sendingen konstant argumenterer for at din datter skal bli en hore, steriliseres av vaksiner, mens land og strand fylles opp med svartinger som befolkningserstatter deg. Og meg skal man kalle ond.

Selv har jeg nesten ingenting substansielt ved meg. Nesten alt ved meg er en illusjon. Der kvinnens illusjoner er noe hun må opprettholde, med mindre hun naken skulle drives ut i snøføyka, er mine illusjoner noe som må forsterkes. Kvinners illusjoner er et skuespill og kan velges, men ulikt det konvensjonstenkerne forestiller seg er det ikke mindre viktig av den grunn. Mine illusjoner er del av min naturlige egenskap, og om jeg forteller deg om disse illusjonene, vil illusjonens kraft bare forøke seg. Dette er sant både blant mine venner og fiender. Hva?

Saken er at man ser meg som en gal mann. Så er det dette som er realitetene ved meg. Jeg er talsmann for de største og mest presise sannheter, jeg er den mest fornuftige og ærlige person du skal møte, og jeg er preget av en enorm ensomhet. Forteller jeg deg om noen av disse realitetene, sannhet, fornuft og ærlighet, ensomhet, blir jeg oppfattet som gal, fordi dette tåler ikke du å høre. Sier jeg et ærlig ord til mine venner, vil de peke på meg med fingeren og komme med et "Hahahahahahahahaha," fordi de ikke våger å konfrontere sannheten. Dette var også tilfelle med min sjef før han på kvinnebud ga meg sparken. Alt ved meg var liksom morsomt. Den som ikke tar deg på alvor er redd for deg, for stort fokus på lattermildhet er der for å ufarliggjøre. Derfor stoler jeg aldri på de som ikke kan sitte ansikt til ansikt med meg i fullt alvor, og tro meg når jeg sier at siden jeg ikke ble respektert nok i livet, vil jeg i det minste fryktes. Det var dette jeg fortalte en utpreget bavian-venn, før han lo med sin sedvanlige pekefinger. Vel, nå ligger han i graven, uten at det på noen måte var mitt ansvar.

Det er gjerne de gale som påberoper seg fornuft, men i mitt tilfelle er det sant, og du vil fortsatt ikke tro meg. Jeg er ekstremt velkontrollert, og begår ingen handlinger i vanvare. Hvis jeg skulle ... gjøre noe ... ville det være resultatet av nøye avveininger. De eneste tilfeller av erratikk som finnes hos meg er i de små ting, som hvordan jeg setter et glass ned på bordet og det kanskje landet skjevt, eller en knappenål faller til gulvet. I de store ting råder fornuften.

Jeg kan altså ikke ta min illusjon bort, selv om jeg skulle prøvd. Det du kaller galskap var bare resultatet av en enorm ensomhet, fordi jeg ble drevet fra livet for svært lenge siden. Det eneste som gjenstår for meg er derfor å forsterke illusjonen. Bli det de sier at jeg er. Det vil de tro på. Og gjennom denne illusjonen av galskap vil min store fornuft råde og få sin seier, litt som kvinner får sin agenda gjennom ved å avgi et gjenskinn. Ikke skyld på meg. Selv om jeg fortalte deg dette, tror du meg ikke enda nå. Det finnes ingen galskap i meg. Jeg er Apollons forbannede sønn, voldtatt som Kassandra, og det var alt. Jeg er splittet, fordi realitet og oppfattet realitet er så forskjellig, akkurat som det var for Kassandra.

Hver gang jeg fortalte deg sannheten ble jeg oppfattet som gal, og derfor har illusjonens verdi bare økt, og økt, og økt, fordi jeg som Rimbaud er "Addicted to utterances of truth and common sense." Jeg er jo ikke gal. Jeg taler bare om det som er ekte, om det jeg ser. Det var min forbrytelse, og for det kan jeg ikke tilgis. På grunn av det vil jeg heller aldri tilgi deg når natten stuper ned og en ny gullalder kan begynne - Uvaksinert og ulikt den late Blondie, gullhåret.

Utviklinger

2/18/2023

Tenkte jeg skulle snakke litt om de siste utviklinger eller regresjoner, alt ettersom hvordan man ser det. Aller først synes jeg virkelig å trenge min skjønnhetssøvn. Fikk bare fire timer søvn i natt, da jeg måtte være parat til noen som ikke kom, og ble helt ødelagt av det, til punktet at jeg var i en tung døs til langt ut på kveld. Generelt behøver jeg minst 7 timer med søvn hvor jeg sover tungt, hver dag. Dette som minimum. Det kan like gjerne arte seg som både 9 og 12 timer. Dette har kan hende blitt verre med årene, noe som ikke lover godt om jeg skulle havne i stridhandlinger, som en skyttergrav i Ukraina. Uten blir jeg fullstendig rasert. Dette er nok fordi jeg er konstant overstimulert som sperg og hørselsskadet gjennom dagene, derfor er hvilen ekstremt viktig. Jeg er kronisk i fight or flight mode iløpet av en vanlig dag, og entrer nesten aldri rest and digest mode. Asperger er no blant annet et utpreget nervesyndrom. Det er kun ved å intenst stimulere vagus-nerven at jeg kan føle ro, både kroppslig og mentalt. Min enorme mentale aktivitet kontres dessverre av min konstante utmattelse, som en slags alternativ versjon av Kassandras spådomsgave. Hun skulle si sannheten, men ingen ville tro henne. Jeg tenker meg frem til ting, men mangler evnen til å utøve. Det er min viktigste misjon i livet mitt å pule igjennom her, slik at Apollons forbannelse kan brytes. Her er nok mørke og Dionysos og venstrehåndsveien meg til hjelp.

Det er viktig å rykke fremover og gjøre som man har tenkt. Som en aristokrat har jeg nå sendt Cahlen en pengegave med mitt spørsmål om meditasjon. Han ga tilsvar nesten med en gang, og lovte at han skulle svare, endog som video, iløpet av de nærmeste dagene. Det blir spennende å se. Han trenger ikke å vite at jeg er den forferdelige lysalv, som fryder seg over kvinners smerte (blant annet). Som nevnt, der han er kaotisk god, er jeg kaotisk nøytral. For meg er standpunktet om aldri å skade noen forferdelig naivt, uten at jeg har tenkt å være ondsinnet med det. Som strategen jeg er var det jeg som tilbød ham å velge hvordan han skulle svare. De kaotiske liker å holde sine alternativer åpne. Han kommer nå til å være velvillig, siden han ikke opererer under følelsen av å handle under tvang. Et lite hint: Siden jeg er kaotisk sjøl, gjelder det samme for meg. Du må for all del ikke tvinge meg, men heller konstruere noen alternative ruter i retningen du vil jeg skal ta. Ei heller nytter det å kauke meg ned, som narsissistene pleier å gjøre. Historien viser at da eksploderer jeg på måter som aldri kunne forutses.

Jeg har også meldt meg opp på Onlyfans, lagt til min visa, og abonnert et helt år for min utvalgte gudinne. Ordinært sett er ikke dette sunt for en ordinær mann, men jeg er en naturlig gudinnedyrker og behøver en konkret kvinne å feste all min opphøyelse på. To problemer oppstår. For det første er alt av materialet hennes vannmerket, noe som er irriterende for en perfeksjonist som meg. Vet heller ikke om det går an så man kan fjerne vannmerkene. Blir vel til at jeg kompulsivt gjør ekstensiv research der med tiden. Det er dessuten risikabelt å bryte med copyright i denne instans, da man i verste fall kan bli saksøkt av gudinnene. Vanligvis blir jeg bare saksøkt av gamle merrer. Vel, jeg har ikke tenkt å dele så mye, tror jeg. Et annet problem er at den utvalgte gudinne snakker engelsk og antakelig er amerikansk. Dette er ikke bra, da det forøker sjansene for at hun er vaksinert ganske betraktelig. Min sterke dyrkelse beror på en kroppslig renhet når det gjelder kvinner. Disse blonde harpe-tvillingene ble antakelig vaksinert, og ser nå ut som harpies. Tilfeldig? I think not. Som sagt, jeg tror det er naturlig og bra at jeg nå har en utvalgt prostitusjonstypus å feste min dyrkelse på, blant annet fordi hun, altså rødhåret, kroppslig sett nærmest ER mitt høyeste ideal. Kanskje sjelelig sett også, siden hun som meg er en utpreget og bekymringsløs ekshibisjonist. Jeg ville vært bekymringsløs sjøl, hadde man ikke forfulgt meg så hardt i livet bare jeg hadde en tanke i hodet. Prisen for å holde seg med en slik utvalgt gudinne er dessuten mindre enn jeg betalte Cahlen, så det er på en måte det. Man må holde tungen rett i munnen. Som en Spartaner eller en av Tacitus sine germanske superkrigere, er jeg på et strikt nofap-regime. Dette handler altså om mitt spesielle behov for gudinnedyrkelse, noe jeg mener vil bringe meg kraft.

Er andre ting i emning også, men får prate om det ved senere anledninger. Omorganiseringer og vurderinger om dette og hint. Jeg behøver å konsentrere meg om viktige oppgaver, og da må man alltid velge hva dette blir.

Animaer som ikke heter Anne-May

2/17/2023

Nei, så var det kanskje på tide med noen A-kvinner igjen:

Med det har jeg fått et plutselig innblikk i min sjelsstruktur. A-typen (Uskyldskvinnen) er representert av Candice Moll og Ruth Natalie Fallon, der de (den gang uvaksinert) danser og prancer rundt. B-typen (Fristerinnen og prostitusjonstypusen) er representert av den hittil navnløse rødhårskvinnen som har figurert på min kanal, og som jeg av private hensyn (jeg vil holde henne for meg selv) ikke vil oppgi kallenavnet til. C-typen (Farligkvinnen) er representert av de fiksjonsfrembrakte Irpa og Torgerd som har figurert på diverse erotikaer og dikt, samt en del mørkt materiale som ikke utgitt her, i fall jeg skulle sperres inne. C-kvinnene er på en måte inversjonen av A-kvinnene, for i begge tilfeller er det snakk om pardannelsen av brunette og blondine. Rødhårersken er flammende nok til å stå alene.

Nok en beskjed fra gudeverdenen kommer. Dette er tilsammen snakk om fem kvinner. Fem er det hellige tall for meg. Det er frihetens tall. Fem skimrende idealer råder nå.

Det hadde vært interessant å tenke på hvem mine mannlige idealer er. Antakelig Nietzshe som tenker og nå nylig, Keiser Nero som utøvende kunstner. Alle disse indre bilder må settes i virksomhet, så vi kan drepe våre fiender og rydde plass i verden for disse rike landskaper. Hvis vi legger til to menn blir tallet syv. Dette er tallet for Gud, i hvis jeg skikkelse jeg står, iallfall for hver av disse arketypene.

Dionysos og Demonen

2/16/2023

Jeg tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering om demonen, med de tingene jeg er villig til å si her for åpen blogg. Som man vet har jeg vært rusfri siden november 2021, med unntak av bruk av koffein. Dette var nødvendig for meg for å overvinne det jeg kaller for demonen. I tillegg antok jeg en stoisk ideologi og overbevisning, og på ekte innsiktsvis begynte jeg å behandle min autisme med en teknikk som stort sett er ukjent, men som er vitenskapelig bevist til å fungere på sterke autister, av typ de som skrikende ruller rundt på gulvet bare mamma beslaglegger playstationen. Jeg gjorde alt dette med reell overbevisning, og for første gang i mitt liv skjedde det jeg til nå ikke har vært i stand til. Jeg fikk demonen under kontroll.

Påfallende er at tilstanden jeg entret var utelukkende apollinsk. Jeg har fått en sterk selvkontroll, en slags ro og sinnets renhet, uansett hva som skjer, og jeg har med sannferdighet gått til rette med min familie, til punktet at jeg ødela dem gjennom den romerske ekvivalenten av å slepe dem ut på gata etter håret og si dem sannheten i full offentlighet. Jeg drev kniven gjennom meg selv, og med det drev jeg kniven gjennom dem, noe som var det jeg alltid har ønsket. Det var yttersk poetisk og høyeste rettferd til samme tid, kanskje min mest geniale handling så langt. Min sannhet er sterkere enn noen av dine løgner. Dette er Apollon som taler. Jeg har på alle vis utviklet en mestervilje.

Men som Nietzsche er inne på, den rendyrkede apollinske tilstand mangler livskraft, og dette har vært tilfelle med meg. Prisen jeg betalte for den rene sannhet og min store selvkontroll har vært en nesten total mangel på drive. Denne mangelen har vedvart over disse 14 månedene som har gått. Den kan altså ikke være episodisk eller handle om detaljer eller følelser. Vel, 1+4 er 5, som er mitt frihetstall. Åpenbart at den tiden som har gått er profetisk.

Så jeg bestemte meg for å drikke alkohol igjen. Dette har jeg nå gjort. Jeg kjøpte inn syv halvlitere, og har nå drukket fem av dem. Jøss. Der er det tallet igjen. Åpenbart at profetien stemmer. Jeg tåler selvsagt langt mindre nå enn i tiden som dranker, da store mengder kunne bli supet ned på forbausende kort tid. Det skal sies at selv om alkohol har vært knyttet til svært negative hendelser for meg, har jeg egentlig aldri stått i fare for å bli alkoholiker. Til det er jeg for lat og blir for ødelagt dagen derpå. Problemet var snarere selskapet jeg holdt meg med, eller for å være eksakt, ble påtvunget ved ulike anledninger.

I alle tilfeller, resultatet nå var svært lite spektakulært. Jeg ble selvsagt beruset, og det var ingen stor overgang i det å drikke igjen, det føltes som om jeg hadde sluttet å drikke forrige uke. Ølet smakte ikke spesielt godt, og jeg ble heller ikke særdeles beruset. Litt dummere blir man, noe som gjorde at jeg holdt tungen ekstra godt i munnen når jeg konsentrerte meg om oppgaver.

Alt dette gjorde jeg for å med Nietzsche få tilgang på livskraften som hører Dionysos til, for å være mer tilstede i verden og igjen bli en hel skikkelse, bare nå med demonen avskåret fra min stigende sol. Demonen var forøvrig knyttet til en konkret skikkelse jeg nå har kuttet av, og derfor stiger ikke demonen mer med solen.

Jeg fryktet at når jeg nå tok vekk ett av mine tre ben (rusfrihet, stoisisme, vagus) så ville demonen gjenkomme. Tidligere har nemlig alkohol alltid fungert på den måten. En intens trang vekkes, både fysisk og mentalt, en eskalerende kompulsjon jeg alltid gir etter overfor. Jeg husker spesielt en episode i Trondheim, hvor det virket som om asfalten ble fylt med et lys og min kropp ble grepet av et indre reptil. Så ille var det. Og nå ... nå skjedde ikke dette. Ikke i det hele tatt. Det var som om disse følelsene aldri var til.

Hvorfor det? Jeg tror jeg vet svaret. Det finnes to typer rus. Den ene er dopamindrevet og handler om nytelse. Denne er overfladisk og lettest å bekjempe. Den andre handler om undertrykkelsen av smerte. Siden jeg med gudene som vitne hadde utført to handlinger, altså kuttet av demonsolens skikkelse i full offentlighet, og hadde forløst min autisme, var den indre smerten borte. Demonen for meg har nå blitt en vanlig form for rus, ingen sterk indre kompulsjon. Demonen er bare dopamindrevet, og derfor lekende lett å bekjempe.

Jeg sier selvsagt dette på et tidlig stadie, og det kan hende jeg må spise ordene mine, men slik synes det altså nå. Dessuten er det sant, kompulsjonen er borte. Jeg har antatt min mestervilje og gjort meg selv hel ved å ekstern kutte av tornen som plaget meg, og ved internt og kroppslig forløse meg selv, på måter som man aldri lærer om i en lærebok eller blir samfunnsmessig fortalt. Konvensjonell visdom er som gift som meg. Ingen råd har fungert. Jeg måtte finne frem til det selv. Men så var jeg alltid en unik skikkelse og valgte venstrehåndsveien for lang tid tilbake.

Det skal dog sies at arrene og konsekvensene av demonen selvsagt aldri kan bli borte. Det er vel sånn et afrikansk ordtak lyder. Såret gror, arret vedblir. Men jeg har nå som apollinsk solgud senket meg selv ned til jorden, med eføy og slanger snoende seg rundt mine føtter. Jeg vil altså tillate meg selv å drikke ved ulike anledninger, når det måtte passe. Ikke at jeg har noen sterke behov. Jeg tror med dette at min livskraft og tilstedeværelse vil forøke seg, og at jeg med det vil bli det jeg var, en virkende intellektuell, bare denne gangen uten et rynket demonansikt snerrende ved mitt øre, hver gang jeg mottar nye gaver fra gudene.

Nå står jeg på to ben, uten min krykke. Jeg er en sinnets stoiker og kan dempe det autistiske mishag gjennom vagus. Brødrene Apollon og Dionysos har kommet sammen. Jeg stridet, og vant. Måtte det bli mer av det. Mye mer. Mesterviljen krever seier, overalt og alle steder. Kvinner skal underkaste seg, fiender drepes, og verk skal skrives. Jeg vil det andre menn vil, bare mer.

En gang ringte min far opp en kvinne og fortalte henne: "Du aner ikke hva jeg er i stand til." Som far, så sønn. Siden jeg virker uten skam og har blitt voldtatt av Apollon under Mayas skjørtekant, er dette også sant om meg. Vi kan ikke ane det, men det har meldt sin ankomst like fullt.

Gudinnen og avgrunnen

2/14/2023

Edit: Jeg blunderte nok når det gjelder musikkvalg. Åpenbart at jeg tenkte for platonisk. De største mesterverk behøver en gentle easing in før det passer. Jeg er definitivt for skjending og ydmykelse, men gudinnen behøver noe annet enn sær sirkus-musikk for sin tributt. Sirkus-musikk og voldtekt av dverger er gjerne for de eldre horene, uten sammenligning forøvrig, selvsagt. Denne sangen har en spesiell betydning for meg, noe jeg skal snakke om senere. Det praktiske med Odysee er at man kan gjenopplaste videoer i ny drakt, uten å miste views og likes. Av antall views ser jeg at det er rundt 10 personer som følger med på denne særdeles bortgjemte siden, noe som er betenkelig i seg selv. Rundt 20%, kanskje mer er nok angivere og myndigheter. Resten er nok tause venner og taus familie. Det er typisk norsk å intenst følge med på ting man aldri våger å snakke om eller engang vedkjenne seg i egne tanker. Vel, denne siden er på et vis en norsk versjon av Maury Show, bare mer eksplosivt, interessant ... og ... tamtamtam ... sofistikert. Enjoy the show. Nå skal jeg på en passiv aggressiv måte opplyse om at det er ingen som har lagt igjen likes, noe som gjør at jeg preparerer sirkus-dvergene bak manesjen spesielt for deg ... Jeg og gudinnen kommer til å være opptatt, mens hulkende gråt og de små skrik forblir uhørt i natten ....

Ny Edit: Bah, jeg er fortsatt ikke helt fornøyd med musikkvalg. Det beste materiale fordrer den mest sublime innsats. Må meditere med gudene om saken.

Ytterligere edit: Prøvde til og med å legge til noe solmusikk, uten at det fungerte helt. Problemet, tror jeg, er at jeg forsøker for mye på en gang. Musikken skal være raunchy og stimulerende, følsom og episk/opphøyende på en gang. Det er nok en grunn til at gudene gjorde dette så vanskelig tilgjengelig for meg. Nå har jeg kuttet til kjernen og kombinerte puppedisset med Animatron - Obsession, for det er jo det dette egentlig handler om, min idealisering, obsesjon og addiksjon, og det er mer raunchy enn opphøyd, for å si det sånn. Man må falle et sted og ikke være en kunstens gjerdesitter. Resultatet ble sånn høvelig bra denne gangen. Tar selvsagt vare på originalfilen, så jeg kan bruke den ved senere inspirasjon, selv om jeg skulle oppdatere mitt videoprogram.

Jeg innrømmer alt. På tidspunktet hvor jeg er suicidalt deprimert og sterkt mentalt ustabil, kom jeg over denne berta. Det henger selvsagt sammen. Opp fra avgrunnen stiger mitt høyeste ideal, og hun er ekte. Dette er en av kvinneskikkelsene jeg brukte i min fascistiske fremstilling "Only the Pure-Blooded," som et hyperideal på en kvinne. Det gikk opp for meg at det gikk an å finne mer av henne, og mer. Hun har nemlig sin egen Onlyfans samt diverse annet materiale på nett. Det er utrolig hva man får til bare man er motivert. Jeg som er teknofob som noen annen, hacket meg praktisk talt inn på noe slikt låst materiale, av hvilket man ser i denne fremstillingen. I ettertankens blekhet vurderer jeg å bli en betalende kunde hos henne. Det i seg selv ville være psykologisk sunt. Jeg trenger en muse, en tilgjengelig en det endog går an å interaktere med. Jeg vet hva jeg ville, eh, forespørre. Det å ha onlyfans og vifte puppa rundt på nett er jo definitivt en form for glorifisert prostitusjon, men det også teller bare som et positiv for meg. Hvis ikke måtte man hoppe gjennom hoops for en kvinne, ved å late som begge parter har idealer de så avgjort ikke har. Så lenge en kvinne har hatt en pikk i fitta, er hun en hore. Apollinske idealer og fornuft lagt til horen blir følgelig bare en byrde. (les: man må snakke om ting som er plagsomme og ikke finnes.) Dessuten ringer prostitusjonstypusen meget sann for meg. Jeg er sånn. Kvinnene jeg liker er sånn. Hvis jeg hadde vært en kvinne ville jeg prostituert meg selv, på de mest uante måter. Jeg gjør det på et vis allerede, ved å finne opp sex-historier jeg bruker for å narre og manipulere menn for egen underholdnings skyld, tydelig en øvelse og et forstadie til mer omfattende rundluring og utnyttelse, skulle man ta (men ikke dra?) det lenger. Vel, jeg brukte sikkert 12 timer (her lyver jeg, minst 15-24 timer) til å justere materialet og legge til musikk. Jeg falt på en oppjazzet versjon av Beethoven, da gudene gjennom musikken ga tegn til at dette passet.

Det er sykt, meget sykt, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette må være den vakreste og mest attråverdige kvinne jeg noensinne har bivånet (via skjerm). Etter alle disse årene! Tror dessuten hun er russisk, hvilket skulle bety at hun er uvaksinert av de motbydelige mRNA-vaksinene, noe som per automatikk skulle gjøre en såkalt "person" til det reneste undermenneske. Jeg laget jo min sorgmusikk til hennes bilde, i den falske tro at hun skulle være forringet av ondskapsvaksinene, men sånn var det altså ikke. Nei, det er bare ikke sånn. Hvorfor kommer hun først nå? Ved et av mine lave punkter? Gudene må virkelig ønske å håne meg. Selv hvis fjolset hun holder seg med skulle stryke med i Ukraina, ville jeg vært uaktuell på alle måter. Jeg har ingenting å tilby en kvinne, annet enn løselige skyer jeg ikke greier å gripe fatt i, minst av alt å føre disse luftslott og deres gjenskjær ned på jorden. Det øyeblikk jeg skulle greie det, vil det være forsent, for gudene håner oss alltid. Dessuten er jeg jo kvestet på måter som du ikke engang kan forestille deg.

Rivaler er kun de to andre kvinneskikkelser som har figurert på mine erotikaer, samt Harmoni og Rhapsodi med fevinger. De, altså de febevingende, er så feminine at det lages tryllelyder når de danser rundt, og det drysser nok tryllestøv fra dem hvis de skulle, eh, daskes, især på sin nette stump. Men denne rødhårede er så avgjort mitt ideal. Kanskje det aller høyeste. Hun er liten og nett. Hun har de mest fantastiske dissende pupper. Og hun har flammende rødt hår alle steder .... Saken er at jeg tilber rødhårethet. Jeg ser på disse som den høyeste rase på jorden, og ikke bare på grunn av sin sjeldenhet. Rødhårete er mer mottakelige for smerte enn andre mennesker. De er også sterkere enn andre mennesker, pound for pound (her ville det vært en pun, men vi må ikke krenke gudinnene). Mer mottakelige i Eros, altså, og mer påførende i Ares. Tor, Perun og Indra er rødhåret. Nettopp. Dette er snakk om overmennesker. Jeg har noen få røde hår i skjegget selv, som jeg er meget stolt over. Faktisk har mitt hår alle farger. Rødt, sort, brunt, men hovedsaklig blondt. Jeg er en fargenes mann på alle måter, også i det fysiske. Gudene merker sine egne med sine kjennetegn og avspeilningen på hva de er. De mest ustabile må ha mange farger. I ett øyeblikk en hvit dverg. En supernova i det annet. Øynene mine er dessuten himmelblå, da jeg er en særdeles ren sjel, med de videste horisonter til min flukt og fall. Og jeg har falt lenge ... Noen knakk vingene mine. Men øynene mine er så himmelblå at min himmel er endeløs, derfor har jeg ennå ikke blitt knust mot steinenes grunn (for eksempel i arbeidslivet.)

Min farmor var rødhåret. Og min tante. Sistnevnte slo faktisk min egen far bevisstløs. Dette var lenge en fornøyelig familiehemmelighet som var blitt holdt fra meg, til bruddet mellom far og sønn var en endelig realitet. Godt, sier jeg. Hun burde ha slått ham ihjel mens hun var i gang. Du tenker sikkert at min tante må være en spesielt storvokst og rørslig kvinne. Slett ikke. Hun er bitteliten, både av høyde og lemmenes omfang. Men da er vi tilbake til dette med å være pund for pund sterkere, og punche over sin vektklasse. Mottakeligheten for smerte gjorde henne nok mer provosert enn vanlig er også, derav den furiøse respons. Jeg liker det. Jeg liker det virkelig. Hvis rødhårede har et ankepunkt, er det kanskje at de mangler den intellektuelle tyngde som vi blonde jarler har. Derfor har Odin bestemt at det er vi som skal herske, tross alt. De beste, altså de rødhårede, må nøye seg med å være som de er. De har jo allerede alt, og trenger ikke mer. Vel, de trenger livsrom og en verden av ihjelslåtte fiender, selvsagt. Dette er oss jarlers ansvar.

Jeg fulgte noen sånne videoer av Edward Dutton i den senere tid. Der kom det frem at de som liker dominante, sterke kvinner så avgjort må være fast life strategists. Hvis man oppfatter verden som et livsfarlig, ustabilit sted, men et sted av rikdom i en rik økologi, trenger man en kvinne som kan bekjempe ulver, løver og eventuelle mannlige rivaler, nesten, men bare nesten så hun er istand til å overvinne også deg i nærkamp. Av dette har jeg med min smak og behag forstått at jeg er en ekstrem fast life strategist. Hvis +100 er det høyeste i sakte livsstrategi, og -100 er det høyeste i hurtig livsstrategi, er jeg antakelig i de nederste -75. Antakelig var jeg ikke sånn som utgangspunkt, men noen traumatiserte meg, så jeg ble sånn. Derfor er jeg nå kun opptatt av sex og det å opportunere meg på en hjertesløs måte, fordi man med Dutton bryr seg om sex og ingenting annet. Skjebnen har også gitt meg rikdommer, reflekterende den rike økologien til en hurtig livsstrateg, for eksempel strand og jungel på Cuba, hvor kokosnøtter stadig ramler fra trærne uten anstrengelse. Og det er akkurat det. For meg er alle mennesker, inkludert mine venner, farlige fiender det ikke går an å bero på. Verden er et fryktelig sted. Jeg kan vedgå at jeg selv har mange ugjendrivelige og utilgivelige (av natur og meg selv, blant annet) negativer ved meg. Ved ettertanke bør jeg nok nå utøve min natur i langt større grad enn det jeg til nå har gjort. Jeg sier ikke mer om akkurat det, da det er uheldig å snakke for mye om sine planer.

Nå vet jeg ikke om akkurat denne rødhårede super-kvinnen er spesielt brutal av seg. Litt brutal må hun være, dersom hun er russisk. Det er et primitivt og brutalt folk. Vitaliteten er det iallfall ingenting å si på. Derfor har hun nå blitt min muse, og enn så lenge, antakelig min redning fra undergangen. Jeg kjente nemlig en sterk dragning mot galskapen. En sterk og fryktelig en. Nå er denne dempet. Det skulle bare et dissende kvinnebryst til. Huff, det er pinlig å måtte si dette, men bryst og positur utgjorde ved sitt høydepunkt av det mest fantastiske jeg har sett. Vel, Göring var inne på det under krigen. Han uttalte at det var lett å finne selvmordspiloter som ikke brydde seg om de levde eller døde. Men straks de møtte en søt pike ble dødslysten borte. Av strategiske grunner vil jeg ikke poste dette på min engelske kanal akkurat nå, da jeg alt har postet for mye porno på den kanalen. Alt har sin dosering, inkludert en sprut. Når det er sagt hinter jeg til alt visse ting. Keiser Nero er på mange måter blitt min skytsengel, og hans ånd en alliert. "Wife, father, mother drive me to my death" sa han. "I have done everything that I should, but the outcome is in the hand of fortune" sa han også. Dette kunne like gjerne vært mine ord. Jeg lever jo etter disse ordene. Og se! Han har alt kronet meg til med-keiser! "An emperor's an entertainer, an empire a super-show."

For å tenke litt videre, selv om jeg er en hurtig livsstrateg er jeg så avgjort ikke en voldelig og farlig mann. Det er den unge manns trekk å glorifisere vold, slik jarlen, han er 31 år, gjør det, eller en rødhåret unggutt på rundt 25 jeg engang kjente gjorde det. I seg selv er dette et sjarmtrekk og et kjennetegn på en stor harmløshet. Hva det gjelder denne unggutten, han kan ta det med ro ... rassen hans er trygg, selv om han skulle sovne på sofaen. Ville bare si det ... he he ... hvis ikke ville det være betenkelig ... noe dette ikke er, siden jeg må, øh, opplyse om dette. Hva, sier du? Er ikke fast life strategists ubehagelige, voldelige, ustabile mennesker? Joda, men hos meg har dette tiltet over i sin motsetning. Jeg finner verden såpass horribel og meningsløs at jeg har blitt full nihilist. Jeg ville aldri greid å rettferdiggjøre å slå ihjel noen, hvis ikke måtte jeg slå ihjel min familie først. Både for horrible forbrytelser i det personelige, og grunnet ekstensiv dumskap. Jeg har for eksempel en onkel, som er lege og sterk vaksinetilhenger, har jeg fått høre. Nøkkelen til noe drap måtte gått igjennom han, ikke sant, og det kan jeg ikke gjøre, da han har en datter jeg synes var meget søt. Dessverre er vel hun også vaksinert nå, og dermed forringet, derfor er det kanskje ikke så farlig om jeg dreper hennes far, da hennes følelseskapasitet allerede er robotisert og forringet av globalistene. Ja, så det jeg mener å si er at de fleste er trygge, fordi jeg oppfatter all verden, alle mennesker, inkludert meg selv, som horribel, derfor blir det meningsløst å slå ihjel noen for å fjerne ondskapen. Det blir som å drepe maur en etter en. Det er ingen ende på ondskapen. Unntaket ville kanskje vært visse skikkelser, som Kill Gates og Satan Klaus. Se, der har du mordor-maurtuens svulmende dronninger. Kun de ville monne når de motbydelige kroppene deres renner bort ... og fortsatt ville vi hatt maur ... i form av min egen familie, mine venner, og mitt slette selv.

Er det dog rart, spør jeg, at jeg elsker de høye blomster på jorden? De beste blomster er røde av farge. De er det eneste som gir meg liv og gir meg håp i denne maurtilværelsen, gnikkende lemmer og antenner sammen, næret av ondskapen som ble meg til del av monstre som alltid var verre enn det jeg noensinne kunne ha blitt. Jeg ser groteske løveansikter og gorillamasker, og nesene deres er alltid rynket i et uforståelig og avskyelig form groteskeri, tungen stikkende ut. Du aner ikke hvor sann det siste bildet er. Primitivitet viser seg på konkrete måtter, som en utstikkende tunge og griseøyne der man kommer stormende mot meg med nevene over hodet. Vedblir gjør minne og merke.

For meg gjenstår fallet, kanskje noen slag med styrke av disse stort sett ubrukelige vingene, og en hånd som strekkes mot visjonen av en gudinne. Du, høye blomst, du store liv på denne motbydelige jord. Er du kanskje stor nok til å nære min drøm? Jeg er ikke farlig for deg, jeg trenger bare å sole meg i lyset ditt, og det vil være nok. I ditt lys og rødskjær av morgengry vil jeg vokse meg stor og sterk, og helbredes, så jeg får bygge mitt slott på jorden.

Dilemma

2/13/2023

Jeg har konsentrasjonen til et lufthode akkurat nå, men jeg skal forsøke å få ned noen ord.

Jeg gikk altså til butikken etter først å ha forsøkt å gå til et annet sted. Dette var ikke mulig, altså å gå til andrestedet. Mens jeg gikk filosoferte jeg over dette med Dionysos og Apollon, og balansepunktet jeg og andre mener bør være derimellom. På butikken vurderte jeg altså å kjøpe meg en 6pack. Avveiningene er flerfold. Jeg trenger noe til å ta eggen av, og definitivt noe til å forøke mitt lisvmot og utøvde kraft. På motsatt hold er jeg redd for at demonen skal komme tilbake. Jeg har også denne ekstreme vissheten om at alkohol aldri løser noe, og ikke gir kreativ i kraft i nuet (jeg har forsøkt mange ganger). Eventuell kraft måtte altså komme etter det faktum (av drikking), fordi man hadde en slags glede i livet.

Dilemmaet var antakeligt utløst av, men ikke unnfanget av en artikkel om en bonde jeg leste om, som ikke handlet på butikken med mindre han skulle handle øl, fordi han var så vellykket med griser som han foret med sopp.

Det er umulig å si hvor lenge jeg stod i butikken og kivdes. En halvtime eller en time. Men tilslutt falt jeg på ikke å kjøpe. Argumentet som stod tyngst var det jeg lenge har visst. Det løser ikke noe.

Samtidig er livet mitt mer av det samme. Det verste er stillstanden. Det har også kommet en gryende visshet for meg at jeg må ha en eller annen form for hjerneskade. Det jeg forsøker på nytter ikke, da demonen allerede har skjedd, og jeg mangler deler av hjernen. I fremtiden må jeg velge hva jeg skal gjøre. Man må virke med det man har, men jeg undrer på hva som kan gi meg kraft, om noe.

Det er vanskelig å få noe til å gå rundt, selv enkle måltider. Brant meg jo en gang forleden da gudene skulle plage meg. Nå sent i natt skumpet jeg borti pulten som stereoforsterkeren står på mens jeg såg en dokumentar om tanks. Pult og stereo ristet. Likte det ikke. Det var intet avbrudd i lyd, og jeg merker ikke noe i ettetid, likevel har jeg gjort research. Må slå det av meg, for dette kan jeg uansett ikke kontrollere. Erratismen er et symptom på den underliggende dårlige tilstand, likevel føler jeg at jeg ikke har råd til noe setback, eller å bli fratatt selv det minste. Jeg kan ikke erstatte utstyr dersom noe går galt. Som sagt, likte det ikke. Må slå det av meg.

Ja, så det er situasjonen. Alt er på stedet hvil. Og jeg vet ikke hva jeg bør gjøre. Stillstand og erratikk. Hver del av meg er i en slags splittet ekstremstillstand. Nervedirrelse og i melankolsk sørpe til samme tid.

Ny spilløkt

2/13/2023

Hadde en ny spilløkt etter lang tids fravær. Dels grunnet at jeg har vært sliten/opptatt, dels fordi jeg har hatt tekniske komplikasjoner med OBS og har drevet og satt opp anlegget. Vurderer å dempe spilllyd og musikk ytterligere ett hakk.

Her er greia. Det tok meg en time å laste inn opplegget i videopad. Tre timer å rendere det og antakelig en time å laste opp. I tillegg kommer selvsagt tiden det tar å spille inn opplegget. Det er ikke som jeg sitter klistret til skjermen mens videoen tikker og går, men det er fortsatt en distraksjon. I det siste har OBS blitt vanskelig og dermed har den rendering som tidligere tok 15 minutter nå begynt å ta tre timer, grunnet en mulig forskjell i FPS. Ikke bra. GOG (good old games) gnåler også, med en oppdatering som ikke vil oppdatere.

På et vis er dette en av mine fluktruter, og med det, ganske positivt, da jeg trenger å utøve meg selv. På den andre siden er gnålet ganske frustrerende, noe som gjør at spinninga går opp i vinninga.

Galskapen i kunst var alltid fremtiden

2/12/2023

Det er vanskelig å forstå at det som var tiltenkt å være røl og en galskapsvisjon skulle bli realitetene noen tiår senere. Men slik er det altså. Det får meg til å undre på hvilken galskap som er i vente, og hvordan det alt har blitt varslet i kunsten? Kanskje er jeg noe av et varsel selv? Jeg er jo overmenneskets forvarsel og frøet til den nye rase, det nye liv, som blondhåret skal overta jorden i den kommende gullalder, mens orker, goblins og de vaksinerte blir forvist til huler og dype hull.

Luxus Leverpostei er tidvis for vulgære for selv meg. Men de hadde noen svært gode slagere som står på minnet enda i dag. "Presten" og "Tam Tamil" kommer til tankene. Selvsagt forhatt av den kulturelle klasse og venstresiden, så de aldri vil få noen anerkjennelse eller spellemannspris, enda de overgår de fleste av norske band. Har jeg nevnt at jeg hater den kulturelle klasse fra dypet av mitt hjerte? For det gjør jeg. Skulle jeg gå postal en dag, ville det nok vært en forlagsredaksjon jeg skjøt opp. Aller helst ønsker jeg å nuke Davos, men det er jo en fornuftshandling.

Galskapens forsvarsel viste seg kanskje best i Anglosfæren her. Kun tiltenkt som røl og fjas, så ... ble det virkelighet. Ikke for det. Djevelen snakker engelsk.

Betraktninger ved utmattelse

2/11/2023

Har vært så utmattet som det går an idag, til punktet at jeg begynte å begå feil jeg vanligvis ikke gjør, som å slette filer som inneholdt datafiler jeg ville holde på. Jeg var isåpass matunderskudd at jeg rett og slett måtte gå og kjøpe meg en pølse til frokost. Ingen brødskiver ville kompensert for den skrikende sulten, da jeg allerede hadde kompenserte med brødskiver dagen i forveien. Etter det har det bare vært å være i ørska, selv om jeg enda nå får gode, for ikke å si svært gode ideer.

Hvorfor er det sånn? Dagen før ble det lite med søvn, da jeg måtte stå opp tidlig. Jeg kaller meg lysalv, men skyr dagen og dagslys som pesten. Antakelig fordi jeg bærer på et stort indre lys. Jeg skulle treffe min søster, og måtte grave frem bilen etter et enormt snøfall som hadde skjedd iløpet av kun et døgn. Jeg hadde kjørt bilen dagen før, men nå stod den bom fast, hovedsaklig fordi det ene forhjulet spant på en skjev iskant. Jeg fikk praiet en forbispaserende gamling til å rygge bilen mens jeg dyttet. Vi klarte det på første forsøk, fordi jeg gjorde et megaløft. I ettertankens blekhet er jeg usikker på om vedkommende hadde lappen eller engang var ved sine fulle fem, fordi han rygget rett inn i en snøskavl på andre siden av veien. Dog, jeg er glad for at han hjalp meg. Fikk selvsagt skoene fulle av vann. Måtte kjøre til Verdalen, en time hver vei. Var mange ploger på veien, noe som skapte situasjoner, og jeg mistet veien av syne flere ganger, kjørte feil, og mistet endog kontrollen på bilen i en avkjørsel. Heldigvis hadde jeg mye rom å gå på, da jeg går på mange stoffer (pun).

Min søster var sitt sjarmerende selv, og vi har noen fellestrekk i vår hang til kunsten og i vår målrettethet. Jeg vet med sikkerhet at visse av mine venner ville bli mektig imponert av henne, noe jeg også fortalte henne. Men så er det dette med normies og ekstreme blåpillere som henne. De er upstandig og meget snille, inntil du bryter med dogmene deres. Bakut for utveklslingen var jeg selvsagt klar over de mange fallgruber, noen av dem mine, noen av dem hennes. Det gikk opp for meg at jeg så absolutt må designere henne som lawful good. Hun tror på altruisme, og hun tror på dogmer og "systemet." Det er forøvrig altruismen jeg rir og surfer på når det gjelder slike som henne, da de ikke får fatt på nok bevismateriale til å forstå hva jeg egentlig er. Jeg er jo designert som chaotic neutral. Der hun tror på systemet, vil jeg rive det ned. Jeg vil faktisk sette fyr på alle samfunnsinstitusjoner, og alle lover, regler og moral overhodet. Anarkist er jeg definitivt. Som jeg skrev i mine notater for en tid tilbake: "Ingenting er verre enn at barn skal gå på skolen." På 4chan, rent spesifikt /Pol kom jeg engang over følgende uttalelse: "any man made system is designed to take from you more than it give, and keep the surplus value." Det stedet har jo sine intelligente mennesker og gullkorn blant alt faenskapet. Så ja, jeg er en systemfiende, der min søster er en systemtjener, og disse kan ikke enes.

Jeg fortalte forsåvidt om mine gjøremål og planer, blant annet at jeg nå søker et virke som pornograf og provokatør. Hun lurte på om dette ville være bra for min psyke forøvrig, men jeg fremhevdet at jeg har svært sterke skiller mellom tanke, følelse og handling, til punktet at disse egentlig er sine egne sfærer. Hun lurte også på om noen aktuell kvinne kanskje ikke ville blitt sjokkert hvis hun fant ut at jeg drev med dette og hint. Dette lo jeg av. Det blir som om jokeren skulle ta av seg klovnenesen og med det bli mindre av en erratiker. De fleste kvinner er da også smarte nok til å forstå de store trekk. Hadde det ikke vært det ene, ville det vært det andre med meg. [Insert sjokkartet virksomhet her.] Med andre ord trenger jeg noe annet enn en samfunnsrytterske, vrangstrømpe og regelinne. Er man nok av en erratiker ender man som erotiker, antakelig. Alt henger sammen med alt.

Men ja, det gleder meg å se at min søster er slik en viljeskraft på jorden. Der har vi noe til felles. Det er en slags uant kvalitet som går på noe annet og mer enn kun det fysiske, en egen energi, om du vil, og det er derfor jeg vet at mine viljesvenner ville likt henne. Mine halvsøsken på farssiden har dessuten utseendet med seg. De er alle langt penere enn meg. Jeg har andre kvaliteter.

Etter det ble det til med fem timer med kveldsjobb. Det var mildest talt tappende. Men jeg har alt gjort som jeg aluderte til på denne siden. Dette ble den siste dagen. Grunnene er de samme som jeg oppga da. Finner du deg i å være lavtlønnet vil du ende opp som lavtlønnet. Jeg tjente for lite, ville ikke nå mine mål om eget husvære til rimelig tid, og jeg måtte fortsette med lavtlønnsjobben for å holde på opplegget jeg skaffet. Dessuten kan globalistene meget vel tenkes å ta fra meg alt sammen. Jobben er for destruktiv og tappende, jeg har andre ting jeg gjør, og min tid er nå. Jeg foretrekker å ri min gullbillett i livet.

Men det er underlig hvordan det skulle tappe meg, til punktet at jeg ikke greide å spise, og ikke greide å sove. Ja, når jeg blir for sliten greier jeg faktisk ikke å sove, men må bruke timesvis på å roe hjernen ned. En vanlig mann ville greid å håndtere lite søvn, to timer kjøring, litt graving, og fem timer kveldsjobb, men ikke jeg. Faktisk greier de dette hver eneste dag, og mer, mens for meg er dette det reneste helvete. En gang snakket jeg med en som jobbet på et spesielt slitsomt sted, som hadde skift etter skift etter skift. Han jobbet, sovnet på sofaen, og jobbet igjen. Jeg kunne ikke tenke meg en verre skjebne. Dels er dette fordi jeg er for fantasifull, og jeg krever å tenke. Men av harde faktorer har jeg kommet frem til de følgende: Som asperger er jeg enormt impresjonabel og har nervene og sansene utenpå kroppen, slik det er. En fjern lyd eller endog et lys kan få meg til å hvese av raseri. Sist var det den fjerne bjeffingen fra en hund som fikk meg til å detonere iløpet av et halvt sekund, før jeg forstod hva lyden var. Jeg blir per automatikk langt mer utmattet enn en vanlig mann, som forøvrig kan beskrives som temmelig tett i pappen. Min rusbruk har også svidd av mine dopaminreseptorer, slik at jeg er mindre energisk og finner mindre glede enn jeg kanskje ellers ville gjort. Aller sist går jeg muligens rundt i en kronisk form for depresjon, gitt nederlag og lite stimulanse.

Dog, det var sjokkerende at den første fridagen skulle være så preget av denne utmattelsen, som var ekstremt påfallende. Ingen energi til noe, ikke engang en handling, og det er anstrengende å få spist noe. Da jeg hadde spist, kollapset jeg i søvn.

Slik jeg ser det, betyr det at det er riktig det jeg gjør, og at jeg må gjøre mer av det. Stjel, stjel, stjel litt mer, som jeg skrev i aforismene mine. Du aner ikke hva som har blitt stjålet fra meg. Mine øyeblikk med våkenhet og kraft må brukes til det den kaotisk nøytrale vulkanen krever. Jeg hater uansett menneskene og systemet deres, dette vedvarende hjulet av fanatasiløs tortur, hvor man jobber, spiser, sover, og så jobber igjen. Alt for å ivareta et system som ble til galskap for svært lenge siden. Nei, det er feil. Det var selvsagt alltid galskap.

Regjeringen forsøker å drepe oss. Derfor kan du likesågodt hoppe i en bil og omfavne livsfarens lov. Gi faen i alle regler, mens asfaltjungel blir til jungel iløpet av noen få av gudenes hjerteslag. Da vil du og dine like være beredt til å vandre inn i friheten.

Mitt nye oppsett

2/8/2023

Kanskje trivielt for praktikerne blant oss, de som uansett lever logiske og saklige liv. For meg av det av største viktighet. Jeg har endelig fått opp min nye stereo med allting dertilhørende. Mottok øretelefonene idag, og fikk montert pulten på hvis vegne jeg måtte vente i over ti dager for å motta en bitteliten og stort sett unødvendig del, sånne klistreputer på innsiden. På mine mest neurotiske dager ville monteringen brakt nerveanfall bare ting var skjevt med et halvt nanoatom. Nå har jeg et mer avslappet forhold til det hele. Jeg måtte lete lenge for å finne en pult som passet. Folk på møbelforretninger forstod ikke hva jeg mente, og ville ikke engang selge meg utstillingsobjektet som fungerte. Men Ikea hadde det, noe som steroen kunne stå på mens maskinen er under.

Som man kan se bruker jeg ikke hullet som klasen med ledninger er meningen til å gå igjennom. Det faller inn under begrepet jeg kaller snederi. For snedige og praktiske løsninger virker mot sin hensikt for meg. Jeg trenger det ekstremt enkle og fungerende, ingenting annet. En AK-47 med magasinene i lomma på en feltjakke, ikke en Scar med magasinene teipet sammen. Det enkle er det beste for de enkle. I henhold til motsetningens lov må jeg være ekstremt enkel og simpel i den ytre verden, siden mitt sjeleliv er så rikt, komplisert, vanskelig og selvmotstridende. Praktiske stener på byrden fører til nervekollaps.

Stereoen er en Yamaha A-S501 til 6000 kroner.

Øretelefonene er noen Beyerdynamic DT 990 Pro 250 til 1500 kroner.

Ikeapulten kostet 1000 kroner.

Hele sulamitten ble altså kostende meg 8500 kroner. Men det kommer til å vare meg lenge. Fra før av har jeg beskyttet mitt datautstyr med et spenningsvern, i fall globalistene skulle slå strømmen av og på for mye.

Stereoanlagget er visstnok et ungdomsanlegg, men fungerer som en kan vente. Det er ganske kraftig, med 120 watt. Tror høytallerne mine tåler 140 watt, så det passer ganske godt.

Øretelefonene kan ikke brukes på vanlige bærbarer, da 250 designasjonen står for OHM. Det har kun en sånn stor-jack inngang, ingen mini-jack. Fordelen er at lyden nå er virkelig god. Jeg ble positivt overrasket over hvor gode putene var å ha på, hvor lette de var, og lydkvaliteten. De har ingen innkapsling eller lyddemping, noe som visstnok skal øke romfølelsen. Det er en verden av forskjell på disse og den gamle plastikken med plastikklyd jeg brukte. Disse er laget for lange sesjoner i et studio, for studioarbeid, noe som insidensielt sett er det jeg driver med, når jeg, eh, ikke driver med noe annet.

Noe av det første jeg oppdaget er at mitt viktige verk "Nordeo" har en lyd-glitch i begynnelsen, gitt mine nå nye og gode øretelefoner. Denne glitchen finnes ikke i originalfilene, men er konsistente både i den norske og engelske versjonen. Gudene fraholder oss fra perfeksjon.

Jeg kunne lekt litt med settings og lignende. Per nå orker jeg ikke, og vil bare nyte den gode lyden i sin rene drakt. Kommer nok til å ha mange musikkøkter i tiden fremover. Det er nesten så man blir fristet til å åpne en flaske igjen, men det vil kreve visse avveininger og ikke minst, løfter til meg selv.

Beskjed fra gudeverdenen

2/7/2023

Jau, fikk denne beskjeden fra gudeverdenen.

Ace of Wands
In the Past position

A card in the left position indicates what has happened to affect your question in the past.

Meaning: Inspiration. Rising to a challenge. Breakthrough in thinking. Self-reliance, spiritual strength, and confidence. Conviction and faith in vision or path. Reason reigning over impulse. Ideas empowered by desire. Creative heights and achievement. Quick thinking, humour, and balance. Revelations and transcendent thoughts. Fruitful plans and far-reaching ideas. Empathy and understanding. Marriage and fertility.

The Wheel of Fortune
In the Present position

A card in the middle position indicates what is affecting your question at this time.

Meaning: Surprise. Change of fortune. Unexpected turn of events. Good luck. Progression. Windfall. Measurable time or natural cycle. Upturn of the wheel. Improvement. After struggles, obstacles give way and plans engage. Breakthrough and movement. Blind fortune. Chance. Moods of fate. Surmounting difficulties. Relief from another's oppression. The Wheel of Fortune can herald random change neither sought nor deserved, reminding us that fate sometimes rewards the unworthy while denying those deserving of luck. The card also carries a warning to the vain and fame seekers, in that what went up must come down, and at times depicts the figure atop the wheel with the ears of an ass. The wheel can represent a natural shift of circumstance or phase in life, such as the change from adolescent to adult, adult to middle age, etc.

The Chariot
In the Future position

A card in the right position indicates your questions future.

Meaning: Triumph. Victory parade. Success of a multifaceted endeavour. Leadership, competence, and maturity. Conquest. An evolved personality. Courage. Being centered and secure. Moral, ethical progress and conduct. A high-minded, honourable approach to life. Balance, integration. Harmony of opposite tensions. Equilibrium. Reconciling opposing forces or views. Uniting right and left brain functions. Control over inner conflicts. Harnessing wild energies. Life unfolding at an accelerated pace, yet maintaining direction. Finding one¹s stride. Enjoying the thrill and ride of life. Engaging an ambition or dream. Achievement. High energy. Promotion, honours, and reward. Overcoming opposition. May indicate a rescue, as in the arrival of the cavalry.

Kampen mot frykt

2/6/2023

Through every generation of the human race there has been a constant war, a war with fear. Those who have the courage to conquer fear are made free and those who are conquered by it are made to suffer until they have the courage to defeat it, or death takes them.
- Alexander the Great

Det er vanskelig å forstå seg selv, så jeg har et konfliktfylt forhold til min egen frykt. Men saken har vært oppe i diskusjoner i det siste. Gjennom det har jeg kommet frem til at det er to ulike former for frykt.

Den ene er kvinnelig og er knyttet til tilhørighet, trygghet og flokk.

Den andre er mannlig og er knyttet til vold, autoritet og lov.

Som kjent har mennesker flest et større fysisk mot enn sosialt mot. En engelskmann under første verdenskrig ville heller marsjere mot et maskingeværrede fremfor å være uenig med sine peers som motstander av krigen. På den måten har de fleste menn en kvinnelig form for frykt, fordi det er den kvinnelige frykten som får virke og tale. Hitler og nazistene hadde rett. Folket er et kvinne, og for å få henne behøver hun å voldtas. Likeså med menns hengivenhet. Det er et tight mannskap der matrosene innledningsvis blir tatt i rumpa av kapteinen. Jo slakere rumpehull, jo strammere disiplinen.

En kvinne som opererer under frykt og stress vil bli tyrannisk og autoritær, og søke å gripe kontrollen. En kvinne retter seg altså mot den mannlige form for frykt ved å bli mannlig selv. Som det heter seg, en kvinne bør føle seg trygg nok til å være submissiv, og stole på at mennene i sitt liv får tingene gjort, uten at hun behøver å detaljkontrollere alt. Den verste form for skadet kvinne er en marxist.

En annen måte å begrepsfortolke dette, er at en mann i smerte blir dionysisk og undertrykker sin smerte gjennom rus. En kvinne i smerte blir apollinsk for å sørge for at det aldri skjer igjen.

Med det vil jeg introdusere to arketyper som kan eller ikke kan være basert på virkelige størrelser. Den første kan vi kalle "familieharmonikeren." Denne har en visshet om at vaksinene er steriliserende og livsforkortende. Hans kone og døtre er hjernevasket av statspropaganda og er derfor vaksinetilhengere. Han forsøker ikke å redde dem, men tar vaksinen selv under argumentet "Det er ikke så farlig hva som skjer med denne gamle skrotten." En ting er at han ikke forsøkte å redde seg selv, men han gjorde heller ikke noe forsøk på å redde kvinnene i sitt liv.

Denne morbide oppførselen, som med rette kan sies å være en form for den vestlige mann som genskadet tamdyr, kan bare beskrives som en kvinnelig form for frykt som menn tenderer mot, idet vi alltid rommer og retter oss mot vår egen motsetning. Han er modig nok til å utslette seg selv fysisk med vaksinen, men dette er fordi han ikke er modig nok til å motsi sin kone. Engelskmannen som marsjerer mot maskingeværet samtidig som han er krigsmotstander har her vist seg atter.

En annen arketyp kan vi kalle for "gjerdesitteren." Denne har også tatt vaksinen, men påstår at han aldri ville ha gjort så dersom han hadde noen form for visshet om at den kunne være skadelig. Man får anta at det samme ville gjelde om han skulle redde noen i sin nære krets. Vissheten om at vaksinen er skadelig vil være nok. Problemet her er at denne vissheten kommer aldri, fordi man logisk sett aldri kan utvikle et endelig bevis. Samme hvor høyt dødsprosenten stiger, myndighetene lyver eller motargumentene bringes til bords, vil ingenting være nok til å ta dette endelige standpunkt.

Man krever her en mannlig autoritet som man ikke har adgang til selv, grunnet manglende selvsikkerhet. Denne form for gjerdesitting, som etterspør en mannlig form for apollinsk erkjennelse, er essensielt kvinnelig i sitt utgangspunkt. Mannen opererer her og tenker som en kvinne, og beror på en eksternalisert og mannlig autoritet. Først når denne autoriteten har etablert seg selv, vil man underkaste seg og si at: "ja, dette mente jeg også fra første stund." Menn som er kunstnere kan antakelig ofte være på denne måten.

Dessverre fører begge tilfeller av frykttankegang til tragedie. En mann skal søke til kjernen i seg selv og være trygg på sine vurderinger, sine valg, uavhengig av på forhånd etablerte autoriteter. En mann skal heller ikke undertrykke sin smerte gjennom rus, eller være redd for å skape disharmoni, bare han hever stemmen.

Som Aeschylus sier det: "Frykt har sin plass ved hjertets kontroller." Bygdebølla kan tross alt slå på deg hjerneskade. Men man bør ikke la seg dominere av frykt. Resultatet er tragedie. Dette vet jeg meget godt, fordi jeg har vært dominert av ulike typer frykt. Det er frykten for å skape ubehag i min familie (kvinnelig) og det er frykten for å ta en risiko (mannlig).

På mange måter har jeg nå overvunnet mange av mine største frykter, for jeg hevet endelig stemmen og slo ned på min indre kvinne og Dionysos, som kompenserte for min manglende ivaretakelse av genuine følelser og ekte klagemål gjennom rus. Dermed har jeg som mann blitt større og sterkere, fordi dette er mannens kvinnelige anrettelse som endelig blir korrigert.

Men jeg vet at det er noe frykt som vedblir. Hvilken da? Jo, det er frykten mot å skuffe noen (kvinnelig - fordi man er mandig) Rent spesifikt å skuffe min bror og hans verdier, dersom jeg tar et valg basert på mine ekte følelser. Dette er som sagt en mannlig frykt fra et mannlig utgangspunkt.

Hva er det jeg nå frykter fra et kvinnelig utgangspunkt? Jeg vil ikke si at jeg frykter vold så mye, eller hvislende knyttneveslag, da dette egentlig ikke er aktuelt. Nei, jeg frykter som indre kvinne å engang sette meg i en posisjon hvor jeg er i risiko, da i en ekte fysisk verden. Hvorfor frykter jeg det så mye? Som sagt, frykt har sin plass ved hjertets kontroller, og mitt engasjement i en ekte fysisk livsverden, med ekte konsekvenser og ekte ting som stod på spill, endte i tragedie. For mange av mine terningkast endte tapende ut.

Følgende Alexander den stores bud må jeg bekjempe disse formene for frykt. Jeg må handle i henhold til følelse og motsi min bror som mann, ikke undertrykke meg selv gjennom kvinnefeighet og Dionysos.

Jeg må også som indre (artist?) og kvinne sette meg i en posisjon av ekte risiko i en ekte livsverden igjen, til punktet at jeg kanskje kan få en nesestyver. Det ville kunne forøke min selvtillit, når jeg kanskje kan få gleden av å se min motstander ligge blødende igjen på bakken. Rent spesifikt tenker jeg at jeg kanskje bør ta en sydentur, for ikke å si snydentur.

Som Alexander den store sa det: Each moment free from fear makes a man immortal.

Det er her min udødelighet ligger, og all min styrke og min kraft. Jeg har nektet meg selv dette for lenge. Men det er mitt, og jeg skal ha det. Til helvete med denne frykten. Jeg lot den dominere meg som mann i 25 år, til punktet at jeg nesten ikke kan tale mot "Gjerdesitteren" og "Familieharmonikeren." Men nå vet jeg bedre. Jeg har smakt friheten og brer mine fargevinge så. Ingen kan gjøre akkurat min vingeflukt.

En av mine styrker ligger i å ha mange planer ulmende i mørket, og så handle plutselig. Med det har jeg og kan jeg slakte min familie, og med det kan jeg vinne i verden. Forvent de uventende ting, som at den undertrykte bryter sine lenker og gjør seg fri. Velsignede Alexander hadde evig rett.

Hvem er lysalv?

2/6/2023

Jeg forklarer min bakgrunn som anarkist, normbryter og provokatør i en kunstnerisk kontekst. Dette er trekk som alltid har vært der, men som jeg i den senere tid har valgt å rendyrke, spesielt ved å inkludere Eros-elementet i de sedvanlige utslag av galskap. Ikke for det. Ares-elementet var nok til å forfølges i alle ledd og geledd fra år 2017 av. Saken er at jeg er dypt fascinert av det antisosiale i form av både personer og kunstuttrykk, fordi jeg er dypt antisosial selv, til punktet at jeg neste ikke er istand til å oppfatte sosial skam. Den delen av hjernen mangler jeg, sjø. Med tanke på pandemien har dette bare blitt et mer fornuftig standpunkt. Mennesker er morbide dyr som gjør hva som helst bare det pålegges fra flokk og autoritet. Som jokeren kan jeg si at jeg forsøker å vise mennesker hvor syke og vanvittige verdiene deres egentlig er. I det store og hele et uttrykk for feighet og manglende egenbærenhet, det store: "Jeg vil."

Siden det er snakk om livet mitt har tilkjennegivelsen allerede høstet sin grad av dramatikk, iallfall det jeg oppfatter som dramatikk. Jeg åpner for muligheten at jeg tar feil, men det tror jeg ikke. Visse av mine mer provokative fremlegg på den engelske lysalvkanalen medførte at jeg ble avvennet av Cahlen, den kaotisk gode helgenen. Man kan skjønne grunnen. Med fremstillingen av slibrig seksualitet (alt som er spennende må være litt slibrig) og fremvisningen av viljen til å såre/krenke/skade, bryter jeg med hans grunnverdier. Cahlen mener jo at ingen handling er gyldig med mindre man har blitt gitt eksplisitt tillatelse og begge parter har underskrevet en kontrakt om saken, det være seg i et jobbforhold eller i en seksuell relasjon. Men sånn fungerte verden aldri. Godheten og de gode er for en kaotisk nøytral en form for ekstrem naivitet, trygghetssøken og selv-gratulasjon. Man benekter virkeligheten og mener seg selv bedre. Det var aldri sånn at en stein blir karmisk straffet for å knuse andre steiner. Det har aldri forekommet i verden. Når det er sagt er jeg heller ikke en av de radikale egoistene. Når jeg sårer noen er det egentlig bare et utslag av collateral damage, med mindre jeg med vilje skulle kaste dem utfor et stup, selvsagt, he he.

Forskjellen i verdigrunnlag får naturlig nok utslag. Som jeg snakker om i videoen: La oss si at en forfatter skriver at han hater sin svake lillebror, og at en kvinnelig forfatterinne blir kjempeprovosert av dette. Da handler det ikke om det abstrakte scenarioet i seg selv, fordi man ville tålt fremstillingen av de verste depraviteter fra sine egne. Det handler om en forskjell i verdier. Svakhetsforakt mot et slags sosialistisk sinnelag, ikke sant, noe hin kvinneforfatter korrekt oppfattet. Likeledes oppfattet Cahlen på en korrekt måte forskjellen mellom meg og han. Jeg har ikke underskrevet kontrakter på noe som helst, og jeg er villig til å såre noen og enhver. Jeg går bare ikke inn for det, som de radikale egoistene gjør. Med det kan jeg sitere en film eller noe. "Good. Fuck him." Det er svært få i denne verden jeg trenger godkjennelse fra. Når det er sagt skal jeg fortsatt stille Cahlen mitt spørsmål om meditasjon. Han trenger bare ikke vite at jeg er den lysende alv. Akkurat nå kan jeg ikke stille spørsmålet, for jeg har ikke penger. En ussel lønnssjekk kommer om noen få dager.

Siden det er snakk om livet mitt har jeg allerede fått en uventet alliansepartner. Jarlen sjøl har nemlig godkjent og delt videoene mine, inkludert ekstrempornoen. Det må jeg si overrasker selv meg. Man skulle tro det var for risikabelt. Men jeg og han har samme overseksualiserte natur, det har jeg som visuell asperger forlengst oppfattet gjennom fysiologien. Som meg har han et overmål av nervøs og seksuell energi som har blitt gitt utslag i en seksuell umoral. Jeg er naturlig nok smart nok til å skjønne at jeg balanserer på en stram line her. For mye provokasjoner nå, og hans sentimenter og standpunkter må snu. Det ville bare vært et spørsmål å bryte med visse hedenske grunnverdier, som å fremvise kvinnehat og voldtekter, eller å håne fantasien om "barsk mann" og "tradwife." Selv den mest ekstreme hoffnarr kan ikke fornærme alle parter samtidig. I det minste må man ha en side med seg når man fornærmer deres motpart, og så kanskje snu om på det neste dag. Slik det er nå har jeg kongen sjøl på laget, og derfor kan jeg ikke røres, så lenge det varer. Dette viser selvsagt min unike og geniale natur, for som jarlen selv uttrykte det, ingen gjør noe lignende, og ingen skaffer seg sterkere støttespillere gjennom de avsindigste former for egenuttrykk. Dette er alliansen mellom den høye og lave form for Odin, kongen og vagabonden. De er nemlig egentlig samme person, som kjenner verdens mørke side, ulikt selvforlederne i form av Sokrates, Cahlen og den øvrige kvinneflokk, som vil påtvinge mynten uten sin bakside, og derfor ender med ingenting.

Hva blir det neste? Slik som den Goel som gol før han vaklet ut av horehuset, vet jeg ikke og bryr meg heller ikke. Det eneste som teller er bevegelse og dynamikk, og smilende fremvisninger av nok en voldtatt neger eller ungpike. Ingenting av dette var mitt ansvar. "I just said it," som Eminem engang sa det. Jeg bare viser deg virkeligheten. Det er alt, og mer enn nok, tydeligvis, til å fremskaffe uttallige hysterianfall. Med det får jeg tilfredsstilt mitt sett av drifter som tydeligvis liker det på den måten. Måtte det nære kunsten!

Odin taler med seg selv.

Jarlens støtte.

Trollmannen taler

2/5/2023

Jau, i ekte lysalvånd laget jeg denne erotikaen:

Så lærte jeg et nytt ord. Abjurasjon. Det kan være greit å blokkere magien fra ondsinnede aktører. Hadde ikke tenkt å lage denne før jeg hadde oppgradert mitt videoprogram, men kunstens kall ble for sterkt. Nå gjenstår det å eviggjøre visse kritiske verker og omdanne noen loops til 60 fps. Ikke alt kan berges, men noe må reddes unna. Jeg ønsker også å flytte den inneldende skriften på "Nordeo-Pagan" noen centimeter, da dette var på et tidlig stadie og jeg føler at det er et av mine mest kritiske verker knyttet til et visst lysalvspråk. Musikkkvaliteten er også svært god, da jeg har originalfilene til musikeren. Men det tar sabla lang tid. Å fikse opp Nordeo-Pagan ville krevd mye innsats i å grave opp et kaos av filer, og så ville en hel dag gå bort til å rendere innspillingen. Alt for å flytte skriften noen centimeter på en måte som den gjengse seer ikke legger merke til. Man må gjøre sine avveininger hva det gjelder innsats, ikke sant. Tidsbruken blir ikke mindre etter at jeg nå har gått over til 60fps. Ved ettertanke vil nok ikke Odysee godta mer enn filer på 4 gig, så jeg blir nok uansett nødt til å tone det ned. Uheldig. Jeg er jo interessert i å få til et så godt resultat som mulig. Disse særpregede videoene kommer til å være der når jeg stiger til min rettmessige plass.

Dog, hver erotika krever antakelig minst 4-5 dager med innsats av ulik art. Jeg er heller ikke såpass stilt at jeg greier å kompartmentalisere, som å lese en bok mens dataen tikker og går. Enten gjør jeg noe, eller så gjør jeg det ikke.

Jeg planlegger å lage en podcasts der jeg forklarer min kunstneriske posisjon. Jeg er generelt blitt en motstander av å lage podcasts, da disse ikke har en varig verdi. Folk ser nesten aldri på to år gamle podcasts. Ikke så med et skrevet verk. Podcasts kan bare rettferdiggjøres dersom man er en karismatiker, alliansebygger eller vil bygge sin autoritet. I mitt tilfelle mener jeg det er nødvendig, da jeg har begynt å lage noen svært provokative fremstillinger på denne kanalen. Jeg kunne faktisk vært mer provokativ og brukt en forsterket versjon av noe av det, men det ville innebære at jeg mistet mine siste alliansepartnere (men ikke venner) Selv en sirkusprostituert må gjøre sine avveininger hva gjelder skamløshet, og jeg har merket visse uheldige tilløp allerede. Skal si mer om det i denne podden, som nevnt.

Ja, for når jeg har snakket om å anta en ekstrem persona, er det dette jeg har ment. Jeg er ingen politisk aktivist, fordi mitt liv ikke tåler et undersøkende blikk. Ei heller kan jeg skape varig verdi ved å podde og padde. Min persona er knyttet til min skrevne kunstneriske virksomhet og det normbrytende som ligger rundt. For dette var det jeg alltid var, og som jeg bare har blitt mer av etter all denne tiden med mishandling og forfølgelse. Tiden har kommet for å utøve en natur.

Men for å være en normbryter må du være en normbryter. Vi leker ikke butikk her. Det betyr ekte dissens og ekte provokasjoner. Ingenting ulovlig, selvsagt, tror jeg da, men nok til at vanlige mennesker får hysterianfall. Jeg vet jeg har evnen. Jeg trenger ikke engang prøve, det er egentlig bare å åpne munnen. Vær deg selv, heter det blant normies, men viser jeg fliken av mitt egentlig selv, går de i fistel. Det de ikke forstod var at de selv tilvirket våpenet som skal ødelegge deres verden: Siste rest av vesten og dets såkalte moralitet. Flammene av tilblivelse venter.