I hvilken grad er det et skille mellom tanke og handling? Bør det være et slikt skille? Er det nødvendigvis slik man til stadighet har fått høre, at det bør være et størst mulig sammenfall mellom det man tenker og det man gjør? Og hva, om noe, er det ens tanker vitner om? Er tankene nok til å felle en dom?
Jeg sikter her til stanken av åtsel som Nietzsche påpeker i filosofien og den videre implikasjon, vil gjerne utbrodere, er her noen løse tråder? Det snakkes om symptomer, siden diagnosen er vanskelig tilgjengelig og i den dødes tilfelle, ikke er å oppdrive.
Skulle en stor negativitet og et stort nei da være et vitnesbyrd om forsveklelse? Min den gang gjestelærer Stig Sæterbakken var på mange måter en vinner i livet, ressurssterk og privilegert. Likevel var han opptatt av å vikle seg inn i mumierullene. Vi vet at Sokrates var en soldat, som ble priset for sin standhaftighet og mot av sine samtidige. Likevel ytret han det største nei. Kan det ikke være at det er variasjonen av personlighet som kommer inn i bildet. En ekstrovert tenker som Sokrates og en med de indre verdier, går ikke nødvendigvis overens. Pessimister finnes, finner mindre glede, men er de som kan tenke langsiktig (noen ganger for langsiktig, idet man ser inn i døden) Ah, eller er det kanskje ikke livstrettheten som har slått inn? Man var sterk, ble sliten, og det er det hele. Skulle det da være nødvendig å laste dem så stort?
Eller er det heller ikke et spørsmål om å skille stadiene fra hverandre, og unntakene fra regelen. Det synes rimelig. Vi kan tenke oss Ciceros kvinner, bortgjemt i en hule. Man kan forstå at de var mykhet og at resultatet ble mykhet. Et avvik i så måte bortforklarer ikke den store linje. En myk kvinne skaper en myk orden, og den livstrette sier nei til livet. I tillegg vet vi at fysisk svake menn har sin stemmegivning mot venstre. Alt synes å tyde på et sammenfall.
Det er her bare et stort problem. I livet kan vi se årsak og virkning, intensjon og det endelige resultat, i det minste utlede oss til dette. Døden danner et endelig argument hvorfra det er vanskelig å komme med noen innvendinger og nå en endelig konklusjon. De myke er myke, og får et mykt resultat. Pessimistene og optimistene ender alle døde.
Vi må tenke mer avansert på saken. Det var nok ikke så enkelt som man først trodde. Forhåpentligvis kan man etterhvert snevre det inn. Veien fra det for enkle til det dekkende går nødvendigvis gjennom det avanserte. Og da kommer vi til punktet der vi må skille mellom en entitets faktiske tilstand og dets ønsker. Kvinnene er myke og får et mykt resultat, men ønsker seg det harde, noe som kan fri dem fra elendigheten og en huletilværelse – for mye mykhet ender i en hule. Blant de som sa nei, ønsket man seg noe ganske annet, fikk det ikke, og om ens nei var stort nok, sank man med det. Å si nei er forutsetningen for all tragedie. Ahab med den hvite hvalen, Akillevs med sin vrede, Ødipus med den slette betingelse. Hvis man bare hoppet og danset, tok lett på det, var det ingen smerte, ingen grunn til å gå til grunne.
Man får grunn til å stille spørsmål ved sine forhenværende mestere. Skulle ikke det store ja på sett og vis være der i kompensatorisk forstand? Ja, når så man egentlig Nietzsche danse? Det kan synes som han forherliget alt som var utilgjengelig for ham, alle sine sanselige og undertrykte funksjoner. Er det store ja uttrykk for noe stakkarslig? La oss ettergå et slikt argument. Den store surpomp og livsfornekter Schopenhauer åt store middager og hadde mange elskerinner. Var ikke hans nei kanskje et uttrykk for de sterke lysters utilstrekkelighet i møtet med verden? Hvem ville vunnet i en nevekamp mellom Nietzsche og Schopenhauer? Det er lett å si ja når man mener nei. Taslete mennesker gjør det hele tiden. Er egentlig livssyn overhodet er argument for livskraften? På et tidspunkt, i min analyse av ulike kampmestere inne MMA, kom jeg frem til at det kan det ikke være. De som hadde et håpløst livssyn, kunne ofte være bedre til å slåss enn de med mer rimelige standpunkter.
Tragediens og pessimistens linje synes utgjort av følgende: Man har respektivt en tilstand og et ønske, som man blir nektet. Den manglende aksept fører en inn i tragedien. Både sterk og svak har utøvd dette, såvel general Varus som Elliot Rodger, den eneste fellesnevner var at man var for svak i møtet med livet. Nådde ikke opp til sine ønskers høyde. Det store nei skulle da isåfall være vitnesbyrd om en sterk vilje, en vilje som nekter å tilpasse seg.
Motsatt? Hva? Hva representerer da dette store ja? Man sier ja til alt, godtar alt, også det som etterlot en kvestet, tok bort ens ønsker og gjorde en kun til godkjenneren av hva man er, ens tilstand fra øyeblikk til øyeblikk. Skulle ikke et slikt ja være en kvestelse? Vi burde slutte å håpe, sier Nietzsche. Jeg er så håpløs at nå har jeg ingen håp!
I ytterste forstand - Det store nei representerer et ja til seg selv, og en fornektelse av alt annet. Det store ja representerer et nei til seg selv, og en aksept av alle tilstander. Hvorfor måtte vi være bundet ned av disse mumiene? Må virkelig en slik amputasjon være svaret?
Det er et alvor over mesteren, fordi han vet hva han strides med. Hoffnarren bryr seg ikke om noe, velger å hoppe og danse lettsindig over det største alvor. Jo mer man mestrer, jo mer ser man hva man ikke mestrer – og tragediens skygge vokser. Ja, anlegg og tilbøyelighet, fra et stadie til et annet – men det var aldri snakk om et vitnesbyrd om livets kraft. Til og med ens legning i livet, det som kan måles, ønsker seg sin motpart. Kvinne vil ha mann, ung vil seg gammel. Stilt overfor døden har vi ikke tilgang på motsetningen. Pessimisten sier nei, for hva? Optimisten sier ja, på hvilken måte? Døden er aldri et svar. Det var bare en taktikk! En taktikk for livet! Pessimisten og optimisten skilles ad ved om man er sparsommelig med sin energi eller ikke! Å bare fokusere på optimister er ubalansert. Pessimisme finnes, og det er det en grunn til, nært forbundet mot evnen til å planlegge, og evnen til å utvise vaktsomhet.
Vi stiller her et stort spørsmål ved vitnesbyrdet og symptomene. Sier at de slett ikke er til å stole på. Den som roper høyest på slagmarken, er gjerne ikke den som er mest såret. En hyletante kan man ikke ta på alvor, og du vet jo hva de sier om kvinners tårer. Man må mistro symptomer og gå sykdommen til livs. Hva så da med splittelsen mellom tanke og handling, den egentlige tilstand og ønskene. Det skal være sammenfall, sies det. Ellers er du jo syk. Mon det? Huff, disse rudimentære med det ene svar. Går man rundt og forestiller seg tusentalls drap i timen, er det nok klart at man har å gjøre med en patologi. Men hva med motsatt? Går man rundt og aldri forestiller seg noen drap, er man jo livsfarlig. Man har blitt ... en sørlending, som har skjøvet allsalgs lyster ned i det ubevisste, hvorfra det er dømt til å springe opp med djevelansikt.
For i splittelsen mellom forestilling og det egentlig liv, burde jo en dikter være sinnssyk. Hvis man er istand til å se for seg muligheter man ikke handler etter, er man da en svekling? Kjære vene, dette er jo kjennetegnet på intelligens! Utifra dette kan man forstå at sprik mellom liv og forestilling ikke bare må tillates, det burde oppmuntres. Med mitt skarpe blikk kan jeg si dette. Pessimisten har mange ønsker, som han anretter seg mot med planmessighet og sparsommelighet. Optimisten hopper bare i det, og tar verken det ene eller andre så tungt. Hos den ene er man anrettet mot å ønske, og hos den andre er man anrettet mot å handle. Hva man egentlig er, og hva man ønsker, kan det etterspores? Det kan iallefall utøves, både i tenkende og virkende retning. Men å felle en endelig dom? Felle dom når man ikke har tilgang på bevismaterialet? Mange sure edderkopper satt igjen da alle glade gresshopper var døde. Det kaller jeg vilje til liv!
Nei, bort med all tvangsmessighet, amputasjoner og patologier som kun handler om egoet. Hva i pokker mener de med å fortelle hva man bør gjøre! Som om de noensinne hadde svaret? Det handlet om dem! Tilstanden er vanskelig å etterspore, og bare resultatet vil utgjøre den tilstand man kommer frem til. Naturen skapte mange veier inn. Om ikke annet, er det den skiftende tilstand, variasjonen og tilpasningen som er den sanne vei. En som bare roper ja, er den største selvfornekter. En som alltid sier nei, er overveldet av sine egen lyst i møtet med verden.
De som favner et stort skille mellom ønske og handling, vil tilslutt finne livet uakseptabelt. Man ender som en sydende og kokende Schopenhauer. Men dette på et punkt der man i det minste har levd. Det er jo vanskelig å forestille seg, men en 25-årig Sæterbakken var antakelig ikke fullt ut mumifisert, og han etterlot seg jo barn, liv som en følge av utøvende dødsdyrkelse ...
Nietzsche forsøkte bare å være kongruent, leve opp til ringen av vilje der han holdt opp sitt tryllespeil, som vil bare det den vil. Men universet var alltid variasjon. Det betyr at det til enhver tid og i enhver tilstand er det like mange nei tilstede som det er kjensgjerninger. I det øyeblikk noe utskilles fra eteren, skapes også dets motpol. Når noe skiller seg ut som varmt, er alt annet komparativt kaldt, tilsvarende med det harde. Som alltid, det er flytende tilstander som er realiteten. Spør du meg hva svaret er, sier jeg at det varierer. Man bør ikke nekte for sine ønsker når verden blir for overveldende.
Ja eller nei, det er spørsmålet, og den dansende variasjon er svaret. Man må være sterk nok til å være stridig. Sæterbakken var på sitt livs høyde da han gjorde ende på seg selv, den sterke idealismen omvendt til morbiditet, og slik er det vel alltid. Kongruenstanken er sludder. Et sammenfall i hjerte og sinn? Da har man ikke lov til å tenke. Å kun ville det verden vil med deg, skulle ikke det være en form for feighet? Dersom en egenskap hadde blitt tillatt å løpe løpsk, hadde man reversert hele utviklingslinjen. Myke kvinner vil ha harde menn, og en glødende kjerne renner ut i kulde. Spriket i motsetningen er det eneste som kan rettferdiggjøre en egenskap. Å ha en god egenskap er å ha en dertilhørende dårlig egenskap. De nivellerende vil ha bort alt, og de med det ene svar forstår ikke de ukonvensjonelle former for fremgang: latskap, avventing, tenkning.
Kan man egentlig ha et svar til alle livets situasjoner? Kan man overhodet stole på en slik person? Man må mistro symptomene, forstå at de i mange tilfeller kan være psykosomatiske. Mine følelser er det skjøreste av alt, men jeg sitter ikke der og gauler om det. Jeg vil si ja og nei som det høver og passer, ha den merkurial forflytning av tilstander. Symptomene sammenfaller ikke. Nei, det levende liv kan ikke være pliktbundet til disse mumiene ...
Grupperingen som kaller seg MGTOW, eller "Men going their own way,"har favnet den buddhistiske løsningen når en middelaldrende mann ser en vakker ung kvinne i rød kjole. Svaret på alle dine instinkters ynk og akt skal være en likegyldighet. Jeg kan ikke godta Schopenhauersk resignasjon, selv om jeg støtter hans sentiment "Dette må være en feil." Jeg kan ikke godta Nietzsches aksept av skjebnen, selv om jeg støtter hans omfavnelse av instinktene. Er man ikke en selvforleder, blir man en selvfornekter. Så du Nietzsche danse? Så du Schopenhauer som asket? Akkurat. Bunnlinjen er: Jeg vil meg. Jeg vil gråte og rase. Men jeg vil ikke ha noen løsning, ikke engang min egen. Apollo svarer alltid ambiguøst, fordi svaret i seg selv er ambiguøst. De samme reglene teller ikke hele tiden. De kan flippes om, som en mynt. Det er det jeg har forsøkt å si i årevis nå.
Flittighet og flid på den ene side, og dørgende latskap på den andre finnes begge i naturen. Dette er en metode som gir fordeler og ulemper, er en avveining som alt annet. Dette er til. Ingen skal komme og fortelle meg at jeg ikke skal gjøre det jeg gjør, når jeg ble skapt for det jeg er. Aristoteles mente av utmerkethet var summen av våre handlinger, altså en vane. Sokrates sier at vi skal vokte oss for ødemarken til et virksomt liv. Jasså? Vi skal fylle tiden, sier Aristoteles. Nei, vi skal frigjøre tiden, sier Sokrates. Legger dere ikke merke til forskjellene i personlighet her? At de måtte si det de sa, utifra seg selv? Gode avgjørelser handler ikke om å følge en retning eller forfølge en fremgangsmåte hele tiden. Det handler om avpasning. Stamford bridge var en suksess, fordi man forhastet seg. Hasting var et nederlag, fordi man forhastet seg. Ingen ene strategi fungerer hele tiden. Det er det man må ta innover seg. Å følge en fremgangsmåte hele tiden er dumskap når betingelsene forandrer seg.
Sannheten a priori kan bare være en sannhet i relasjonistisk sammenheng. Ta noe så enkelt som myk og hard. Ingen ting er for seg selv myk eller hard. Det blir tingen bare sammenlignet med noe annet. Men straks man setter noe overfor noe annet, vil slike relasjonistiske sannheter åpenbare seg, myk-hard, varm-kald, og dette er den kosmiske tilstand, en evig relasjonisme hvor alt henger sammen. Ingenting var noensinne en monoton tone. Du kan ikke lage et punkt uten å lage et system og alle andre punkter innenfor dette systemet. Nietzsche ser bare tingen for seg selv, treg som han er, og forbyr all tenkning. Han erklærer bare det som passer seg og sin tilbøyelighet, og forsøker å trekke stigen opp etter seg ved å forby tenkningen og forby begrepene. Det ene svar er tull, og jeg er fluid. Sterk nok til å være ærlig. Sterk nok til å si nei. Det var nok naturens lov at mitt barn skulle meies ned av en semitrailer, men det var ikke min lov. Jeg har for pokker ikke underskrevet en kontrakt på at jeg skal godta noe som helst.
Jeg sikter her til stanken av åtsel som Nietzsche påpeker i filosofien og den videre implikasjon, vil gjerne utbrodere, er her noen løse tråder? Det snakkes om symptomer, siden diagnosen er vanskelig tilgjengelig og i den dødes tilfelle, ikke er å oppdrive.
Skulle en stor negativitet og et stort nei da være et vitnesbyrd om forsveklelse? Min den gang gjestelærer Stig Sæterbakken var på mange måter en vinner i livet, ressurssterk og privilegert. Likevel var han opptatt av å vikle seg inn i mumierullene. Vi vet at Sokrates var en soldat, som ble priset for sin standhaftighet og mot av sine samtidige. Likevel ytret han det største nei. Kan det ikke være at det er variasjonen av personlighet som kommer inn i bildet. En ekstrovert tenker som Sokrates og en med de indre verdier, går ikke nødvendigvis overens. Pessimister finnes, finner mindre glede, men er de som kan tenke langsiktig (noen ganger for langsiktig, idet man ser inn i døden) Ah, eller er det kanskje ikke livstrettheten som har slått inn? Man var sterk, ble sliten, og det er det hele. Skulle det da være nødvendig å laste dem så stort?
Eller er det heller ikke et spørsmål om å skille stadiene fra hverandre, og unntakene fra regelen. Det synes rimelig. Vi kan tenke oss Ciceros kvinner, bortgjemt i en hule. Man kan forstå at de var mykhet og at resultatet ble mykhet. Et avvik i så måte bortforklarer ikke den store linje. En myk kvinne skaper en myk orden, og den livstrette sier nei til livet. I tillegg vet vi at fysisk svake menn har sin stemmegivning mot venstre. Alt synes å tyde på et sammenfall.
Det er her bare et stort problem. I livet kan vi se årsak og virkning, intensjon og det endelige resultat, i det minste utlede oss til dette. Døden danner et endelig argument hvorfra det er vanskelig å komme med noen innvendinger og nå en endelig konklusjon. De myke er myke, og får et mykt resultat. Pessimistene og optimistene ender alle døde.
Vi må tenke mer avansert på saken. Det var nok ikke så enkelt som man først trodde. Forhåpentligvis kan man etterhvert snevre det inn. Veien fra det for enkle til det dekkende går nødvendigvis gjennom det avanserte. Og da kommer vi til punktet der vi må skille mellom en entitets faktiske tilstand og dets ønsker. Kvinnene er myke og får et mykt resultat, men ønsker seg det harde, noe som kan fri dem fra elendigheten og en huletilværelse – for mye mykhet ender i en hule. Blant de som sa nei, ønsket man seg noe ganske annet, fikk det ikke, og om ens nei var stort nok, sank man med det. Å si nei er forutsetningen for all tragedie. Ahab med den hvite hvalen, Akillevs med sin vrede, Ødipus med den slette betingelse. Hvis man bare hoppet og danset, tok lett på det, var det ingen smerte, ingen grunn til å gå til grunne.
Man får grunn til å stille spørsmål ved sine forhenværende mestere. Skulle ikke det store ja på sett og vis være der i kompensatorisk forstand? Ja, når så man egentlig Nietzsche danse? Det kan synes som han forherliget alt som var utilgjengelig for ham, alle sine sanselige og undertrykte funksjoner. Er det store ja uttrykk for noe stakkarslig? La oss ettergå et slikt argument. Den store surpomp og livsfornekter Schopenhauer åt store middager og hadde mange elskerinner. Var ikke hans nei kanskje et uttrykk for de sterke lysters utilstrekkelighet i møtet med verden? Hvem ville vunnet i en nevekamp mellom Nietzsche og Schopenhauer? Det er lett å si ja når man mener nei. Taslete mennesker gjør det hele tiden. Er egentlig livssyn overhodet er argument for livskraften? På et tidspunkt, i min analyse av ulike kampmestere inne MMA, kom jeg frem til at det kan det ikke være. De som hadde et håpløst livssyn, kunne ofte være bedre til å slåss enn de med mer rimelige standpunkter.
Tragediens og pessimistens linje synes utgjort av følgende: Man har respektivt en tilstand og et ønske, som man blir nektet. Den manglende aksept fører en inn i tragedien. Både sterk og svak har utøvd dette, såvel general Varus som Elliot Rodger, den eneste fellesnevner var at man var for svak i møtet med livet. Nådde ikke opp til sine ønskers høyde. Det store nei skulle da isåfall være vitnesbyrd om en sterk vilje, en vilje som nekter å tilpasse seg.
Motsatt? Hva? Hva representerer da dette store ja? Man sier ja til alt, godtar alt, også det som etterlot en kvestet, tok bort ens ønsker og gjorde en kun til godkjenneren av hva man er, ens tilstand fra øyeblikk til øyeblikk. Skulle ikke et slikt ja være en kvestelse? Vi burde slutte å håpe, sier Nietzsche. Jeg er så håpløs at nå har jeg ingen håp!
I ytterste forstand - Det store nei representerer et ja til seg selv, og en fornektelse av alt annet. Det store ja representerer et nei til seg selv, og en aksept av alle tilstander. Hvorfor måtte vi være bundet ned av disse mumiene? Må virkelig en slik amputasjon være svaret?
Det er et alvor over mesteren, fordi han vet hva han strides med. Hoffnarren bryr seg ikke om noe, velger å hoppe og danse lettsindig over det største alvor. Jo mer man mestrer, jo mer ser man hva man ikke mestrer – og tragediens skygge vokser. Ja, anlegg og tilbøyelighet, fra et stadie til et annet – men det var aldri snakk om et vitnesbyrd om livets kraft. Til og med ens legning i livet, det som kan måles, ønsker seg sin motpart. Kvinne vil ha mann, ung vil seg gammel. Stilt overfor døden har vi ikke tilgang på motsetningen. Pessimisten sier nei, for hva? Optimisten sier ja, på hvilken måte? Døden er aldri et svar. Det var bare en taktikk! En taktikk for livet! Pessimisten og optimisten skilles ad ved om man er sparsommelig med sin energi eller ikke! Å bare fokusere på optimister er ubalansert. Pessimisme finnes, og det er det en grunn til, nært forbundet mot evnen til å planlegge, og evnen til å utvise vaktsomhet.
Vi stiller her et stort spørsmål ved vitnesbyrdet og symptomene. Sier at de slett ikke er til å stole på. Den som roper høyest på slagmarken, er gjerne ikke den som er mest såret. En hyletante kan man ikke ta på alvor, og du vet jo hva de sier om kvinners tårer. Man må mistro symptomer og gå sykdommen til livs. Hva så da med splittelsen mellom tanke og handling, den egentlige tilstand og ønskene. Det skal være sammenfall, sies det. Ellers er du jo syk. Mon det? Huff, disse rudimentære med det ene svar. Går man rundt og forestiller seg tusentalls drap i timen, er det nok klart at man har å gjøre med en patologi. Men hva med motsatt? Går man rundt og aldri forestiller seg noen drap, er man jo livsfarlig. Man har blitt ... en sørlending, som har skjøvet allsalgs lyster ned i det ubevisste, hvorfra det er dømt til å springe opp med djevelansikt.
For i splittelsen mellom forestilling og det egentlig liv, burde jo en dikter være sinnssyk. Hvis man er istand til å se for seg muligheter man ikke handler etter, er man da en svekling? Kjære vene, dette er jo kjennetegnet på intelligens! Utifra dette kan man forstå at sprik mellom liv og forestilling ikke bare må tillates, det burde oppmuntres. Med mitt skarpe blikk kan jeg si dette. Pessimisten har mange ønsker, som han anretter seg mot med planmessighet og sparsommelighet. Optimisten hopper bare i det, og tar verken det ene eller andre så tungt. Hos den ene er man anrettet mot å ønske, og hos den andre er man anrettet mot å handle. Hva man egentlig er, og hva man ønsker, kan det etterspores? Det kan iallefall utøves, både i tenkende og virkende retning. Men å felle en endelig dom? Felle dom når man ikke har tilgang på bevismaterialet? Mange sure edderkopper satt igjen da alle glade gresshopper var døde. Det kaller jeg vilje til liv!
Nei, bort med all tvangsmessighet, amputasjoner og patologier som kun handler om egoet. Hva i pokker mener de med å fortelle hva man bør gjøre! Som om de noensinne hadde svaret? Det handlet om dem! Tilstanden er vanskelig å etterspore, og bare resultatet vil utgjøre den tilstand man kommer frem til. Naturen skapte mange veier inn. Om ikke annet, er det den skiftende tilstand, variasjonen og tilpasningen som er den sanne vei. En som bare roper ja, er den største selvfornekter. En som alltid sier nei, er overveldet av sine egen lyst i møtet med verden.
De som favner et stort skille mellom ønske og handling, vil tilslutt finne livet uakseptabelt. Man ender som en sydende og kokende Schopenhauer. Men dette på et punkt der man i det minste har levd. Det er jo vanskelig å forestille seg, men en 25-årig Sæterbakken var antakelig ikke fullt ut mumifisert, og han etterlot seg jo barn, liv som en følge av utøvende dødsdyrkelse ...
Nietzsche forsøkte bare å være kongruent, leve opp til ringen av vilje der han holdt opp sitt tryllespeil, som vil bare det den vil. Men universet var alltid variasjon. Det betyr at det til enhver tid og i enhver tilstand er det like mange nei tilstede som det er kjensgjerninger. I det øyeblikk noe utskilles fra eteren, skapes også dets motpol. Når noe skiller seg ut som varmt, er alt annet komparativt kaldt, tilsvarende med det harde. Som alltid, det er flytende tilstander som er realiteten. Spør du meg hva svaret er, sier jeg at det varierer. Man bør ikke nekte for sine ønsker når verden blir for overveldende.
Ja eller nei, det er spørsmålet, og den dansende variasjon er svaret. Man må være sterk nok til å være stridig. Sæterbakken var på sitt livs høyde da han gjorde ende på seg selv, den sterke idealismen omvendt til morbiditet, og slik er det vel alltid. Kongruenstanken er sludder. Et sammenfall i hjerte og sinn? Da har man ikke lov til å tenke. Å kun ville det verden vil med deg, skulle ikke det være en form for feighet? Dersom en egenskap hadde blitt tillatt å løpe løpsk, hadde man reversert hele utviklingslinjen. Myke kvinner vil ha harde menn, og en glødende kjerne renner ut i kulde. Spriket i motsetningen er det eneste som kan rettferdiggjøre en egenskap. Å ha en god egenskap er å ha en dertilhørende dårlig egenskap. De nivellerende vil ha bort alt, og de med det ene svar forstår ikke de ukonvensjonelle former for fremgang: latskap, avventing, tenkning.
Kan man egentlig ha et svar til alle livets situasjoner? Kan man overhodet stole på en slik person? Man må mistro symptomene, forstå at de i mange tilfeller kan være psykosomatiske. Mine følelser er det skjøreste av alt, men jeg sitter ikke der og gauler om det. Jeg vil si ja og nei som det høver og passer, ha den merkurial forflytning av tilstander. Symptomene sammenfaller ikke. Nei, det levende liv kan ikke være pliktbundet til disse mumiene ...
Grupperingen som kaller seg MGTOW, eller "Men going their own way,"har favnet den buddhistiske løsningen når en middelaldrende mann ser en vakker ung kvinne i rød kjole. Svaret på alle dine instinkters ynk og akt skal være en likegyldighet. Jeg kan ikke godta Schopenhauersk resignasjon, selv om jeg støtter hans sentiment "Dette må være en feil." Jeg kan ikke godta Nietzsches aksept av skjebnen, selv om jeg støtter hans omfavnelse av instinktene. Er man ikke en selvforleder, blir man en selvfornekter. Så du Nietzsche danse? Så du Schopenhauer som asket? Akkurat. Bunnlinjen er: Jeg vil meg. Jeg vil gråte og rase. Men jeg vil ikke ha noen løsning, ikke engang min egen. Apollo svarer alltid ambiguøst, fordi svaret i seg selv er ambiguøst. De samme reglene teller ikke hele tiden. De kan flippes om, som en mynt. Det er det jeg har forsøkt å si i årevis nå.
Flittighet og flid på den ene side, og dørgende latskap på den andre finnes begge i naturen. Dette er en metode som gir fordeler og ulemper, er en avveining som alt annet. Dette er til. Ingen skal komme og fortelle meg at jeg ikke skal gjøre det jeg gjør, når jeg ble skapt for det jeg er. Aristoteles mente av utmerkethet var summen av våre handlinger, altså en vane. Sokrates sier at vi skal vokte oss for ødemarken til et virksomt liv. Jasså? Vi skal fylle tiden, sier Aristoteles. Nei, vi skal frigjøre tiden, sier Sokrates. Legger dere ikke merke til forskjellene i personlighet her? At de måtte si det de sa, utifra seg selv? Gode avgjørelser handler ikke om å følge en retning eller forfølge en fremgangsmåte hele tiden. Det handler om avpasning. Stamford bridge var en suksess, fordi man forhastet seg. Hasting var et nederlag, fordi man forhastet seg. Ingen ene strategi fungerer hele tiden. Det er det man må ta innover seg. Å følge en fremgangsmåte hele tiden er dumskap når betingelsene forandrer seg.
Sannheten a priori kan bare være en sannhet i relasjonistisk sammenheng. Ta noe så enkelt som myk og hard. Ingen ting er for seg selv myk eller hard. Det blir tingen bare sammenlignet med noe annet. Men straks man setter noe overfor noe annet, vil slike relasjonistiske sannheter åpenbare seg, myk-hard, varm-kald, og dette er den kosmiske tilstand, en evig relasjonisme hvor alt henger sammen. Ingenting var noensinne en monoton tone. Du kan ikke lage et punkt uten å lage et system og alle andre punkter innenfor dette systemet. Nietzsche ser bare tingen for seg selv, treg som han er, og forbyr all tenkning. Han erklærer bare det som passer seg og sin tilbøyelighet, og forsøker å trekke stigen opp etter seg ved å forby tenkningen og forby begrepene. Det ene svar er tull, og jeg er fluid. Sterk nok til å være ærlig. Sterk nok til å si nei. Det var nok naturens lov at mitt barn skulle meies ned av en semitrailer, men det var ikke min lov. Jeg har for pokker ikke underskrevet en kontrakt på at jeg skal godta noe som helst.
RSS Feed
