Category: Ares - TRANAAS

Et grunnvesen manifestert

3/7/2023

Fant frem til denne gamle videoen på harddisken min. Videoen har jo eldet nå, og gjennomføringen kunne kanskje vært bedre. Likevel mener jeg at det uttrykker en viktig del av min natur, kanskje den viktigste.

Jeg har alltid vært fascinert av det morbide, det voldsomme og voldelige, og kanskje også det rent basale, inkludert i seksualisert forstand. Denne primitiviteten gjør jeg så gjenstand for en voldsom opphøyelse, til de skjønne toner i eoner.

Dette er jo trekket til all skjønnhet, og kunsten i det generelle. En blomst er for eksempel bare vakker fordi den står i jordsmonnet til sine døde brødre. All skjønnhet er på tilsvarende vis basert på noe primitivt og grusomt. Siden jeg har instinkter og innsikter, ibor jeg denne sannhet med min kropp.

Denne prosessen kan snus om på. Man kan ta noe veldig opphøyd og vakkert, og trekke det ned i en slibrig søle. Denne prosessen, uansett hvilken retning den går, er hva folk vil ha. De skjønner det bare ikke selv, og kan følgelig aldri innrømme det. *Knips med fingeren som den søsteren i filmen "Coming to America." - They just don't admit it.

Sex kan for eksempel bare være spennende hvis det er litt skittent - Horens innsikt.

Av og til undres jeg på om min mentale virksomhet er livssunn eller ganske usunn. På mange måter er jeg som en antikkens romer, vil jeg si, der man på en bedre måte favnet alle aspekter ved livet. Romerne visste og innrømte at det var gøy å se noen i havsnød mens man stod trygt på klippene, eller se noen kjempe til døden for den del.

Jeg tror det er viktig å la seg holde, istedet for å bare la seg underholde. På et eller annet vis må man engasjere seg i verden. Jeg kan ikke bare være en romer som glaner fra gladiatorarenaen. Jeg må med andre ord bli det jeg fascineres så dypt av.

Stormen

3/6/2023

En kvinne med brune fletter står på knærne overfor en høyreist mann. Hun suger ham. Det hele observeres av hennes blondhårede søster like ved. Vinden tar seg opp i styrke. Plutselig klamper kjevene til kvinnen sammen så blodspruten står. Mannen setter i et skrik og rykker tilbake med hendene for underlivet. Han løper om seg selv i en ustanselig sirkel. Av og til løfter han på hendene som for å bekrefte at det som har skjedd, har skjedd, og at ja, hans penis er borte. I mellomtiden spytter kvinnen ut det avbitte lemmet så det faller til gresset. I samkvem reiser søstrene seg og dytter til mannen, så han faller utenfor klippekanten. Det siste jeg ser av ham er en forsvinnende fot.

Jeg skynder meg til åsstedet for å titte ut over kanten. Det jeg rekker å se er et endelig tumlende rundkast, etterfulgt av at hodets innhold spres utover steinene i en vifteform. Kvinnen med flettene er tilbake ned på sine knær. Hun smiler til meg, med blodet rennende ned fra munnvikene.

"Skal jeg suge deg, herre?"

Siden min brok er i to lag, må min penis lirkes gjennom to åpninger. Jeg putter min penis i hennes munn. Søsteren er av det melankolske slaget, og betrakter det hele med blikket halvveis vendt bort. Istedet finner hun restene av mannens manndom i gresset, som hun plukker opp og gnafser tankefullt på. Mitt eget synsfelt heves til horisonten, under flittig oppmerksomhet fra en tunge.

Der, i det fjerne, ser jeg et skip i havsnød, fanget i en for alltid stigende vind. Skipet føres inn mot steinene, hvor baugen knuses og kjølen langsomt forsvinner under vann. Fra dekk rutsjer uttallige kropper ned i kavet. Jeg stønner høylydt. Begge de to søstrene har kommet til meg. Den lyse har festet seg til testiklene, den flettede omslutter meg fullkomment, og jeg ber. Hva ber jeg til? Kun det tilstedeværende.

Splittende tordenglimt på himmelen. De ustanselige trommende regnskyll. Brølet fra vindkast som tar pusten fra meg, for hver kraft er sin egen negering. Jeg skriker til regnet og vinden og vannet som nå treffer brystkassen rent. Skjorten har jeg forlengst vrengt av og kastet bort, så plagget seilte ned klippen. Søstrenes blondhårede og brunhårede hoder veksler på å duppe taktfast ved underlivet.

På dette stedet, hvor en forreven kyst lar likene drive bleke på frådende bølger, hvor vinden løfter bryst og hjerte, hvor et lynglimt splitter hjernen i to deler, slipper jeg meg endelig løs overfor de to søstrene, Irpa og Torgerd Hølgebrud. Mine never løftes og jeg skriker til Odin.

Jeg griper tak i tåpelige kvinnefletter og et blondhåret duehode, og gyver løs for å knulle dem riktig så hardt i munnen. Spruten fra all min manndomskraft treffer Torgerd og hun rykker bort og tar seg til halsen, mens sæden renner ut neseborene. De siste strålene retter jeg mot blonde Irpa, der hun i blygsel vender sitt ansikt bort. Jeg tørker så av min penis i et blondhåret og brunhåret hode.

Med hendene bak ryggen spaserer jeg derifra, grunnende over de tanker som bare tilfaller en krigerpoet.

Kampen mot frykt

2/6/2023

Through every generation of the human race there has been a constant war, a war with fear. Those who have the courage to conquer fear are made free and those who are conquered by it are made to suffer until they have the courage to defeat it, or death takes them.
- Alexander the Great

Det er vanskelig å forstå seg selv, så jeg har et konfliktfylt forhold til min egen frykt. Men saken har vært oppe i diskusjoner i det siste. Gjennom det har jeg kommet frem til at det er to ulike former for frykt.

Den ene er kvinnelig og er knyttet til tilhørighet, trygghet og flokk.

Den andre er mannlig og er knyttet til vold, autoritet og lov.

Som kjent har mennesker flest et større fysisk mot enn sosialt mot. En engelskmann under første verdenskrig ville heller marsjere mot et maskingeværrede fremfor å være uenig med sine peers som motstander av krigen. På den måten har de fleste menn en kvinnelig form for frykt, fordi det er den kvinnelige frykten som får virke og tale. Hitler og nazistene hadde rett. Folket er et kvinne, og for å få henne behøver hun å voldtas. Likeså med menns hengivenhet. Det er et tight mannskap der matrosene innledningsvis blir tatt i rumpa av kapteinen. Jo slakere rumpehull, jo strammere disiplinen.

En kvinne som opererer under frykt og stress vil bli tyrannisk og autoritær, og søke å gripe kontrollen. En kvinne retter seg altså mot den mannlige form for frykt ved å bli mannlig selv. Som det heter seg, en kvinne bør føle seg trygg nok til å være submissiv, og stole på at mennene i sitt liv får tingene gjort, uten at hun behøver å detaljkontrollere alt. Den verste form for skadet kvinne er en marxist.

En annen måte å begrepsfortolke dette, er at en mann i smerte blir dionysisk og undertrykker sin smerte gjennom rus. En kvinne i smerte blir apollinsk for å sørge for at det aldri skjer igjen.

Med det vil jeg introdusere to arketyper som kan eller ikke kan være basert på virkelige størrelser. Den første kan vi kalle "familieharmonikeren." Denne har en visshet om at vaksinene er steriliserende og livsforkortende. Hans kone og døtre er hjernevasket av statspropaganda og er derfor vaksinetilhengere. Han forsøker ikke å redde dem, men tar vaksinen selv under argumentet "Det er ikke så farlig hva som skjer med denne gamle skrotten." En ting er at han ikke forsøkte å redde seg selv, men han gjorde heller ikke noe forsøk på å redde kvinnene i sitt liv.

Denne morbide oppførselen, som med rette kan sies å være en form for den vestlige mann som genskadet tamdyr, kan bare beskrives som en kvinnelig form for frykt som menn tenderer mot, idet vi alltid rommer og retter oss mot vår egen motsetning. Han er modig nok til å utslette seg selv fysisk med vaksinen, men dette er fordi han ikke er modig nok til å motsi sin kone. Engelskmannen som marsjerer mot maskingeværet samtidig som han er krigsmotstander har her vist seg atter.

En annen arketyp kan vi kalle for "gjerdesitteren." Denne har også tatt vaksinen, men påstår at han aldri ville ha gjort så dersom han hadde noen form for visshet om at den kunne være skadelig. Man får anta at det samme ville gjelde om han skulle redde noen i sin nære krets. Vissheten om at vaksinen er skadelig vil være nok. Problemet her er at denne vissheten kommer aldri, fordi man logisk sett aldri kan utvikle et endelig bevis. Samme hvor høyt dødsprosenten stiger, myndighetene lyver eller motargumentene bringes til bords, vil ingenting være nok til å ta dette endelige standpunkt.

Man krever her en mannlig autoritet som man ikke har adgang til selv, grunnet manglende selvsikkerhet. Denne form for gjerdesitting, som etterspør en mannlig form for apollinsk erkjennelse, er essensielt kvinnelig i sitt utgangspunkt. Mannen opererer her og tenker som en kvinne, og beror på en eksternalisert og mannlig autoritet. Først når denne autoriteten har etablert seg selv, vil man underkaste seg og si at: "ja, dette mente jeg også fra første stund." Menn som er kunstnere kan antakelig ofte være på denne måten.

Dessverre fører begge tilfeller av frykttankegang til tragedie. En mann skal søke til kjernen i seg selv og være trygg på sine vurderinger, sine valg, uavhengig av på forhånd etablerte autoriteter. En mann skal heller ikke undertrykke sin smerte gjennom rus, eller være redd for å skape disharmoni, bare han hever stemmen.

Som Aeschylus sier det: "Frykt har sin plass ved hjertets kontroller." Bygdebølla kan tross alt slå på deg hjerneskade. Men man bør ikke la seg dominere av frykt. Resultatet er tragedie. Dette vet jeg meget godt, fordi jeg har vært dominert av ulike typer frykt. Det er frykten for å skape ubehag i min familie (kvinnelig) og det er frykten for å ta en risiko (mannlig).

På mange måter har jeg nå overvunnet mange av mine største frykter, for jeg hevet endelig stemmen og slo ned på min indre kvinne og Dionysos, som kompenserte for min manglende ivaretakelse av genuine følelser og ekte klagemål gjennom rus. Dermed har jeg som mann blitt større og sterkere, fordi dette er mannens kvinnelige anrettelse som endelig blir korrigert.

Men jeg vet at det er noe frykt som vedblir. Hvilken da? Jo, det er frykten mot å skuffe noen (kvinnelig - fordi man er mandig) Rent spesifikt å skuffe min bror og hans verdier, dersom jeg tar et valg basert på mine ekte følelser. Dette er som sagt en mannlig frykt fra et mannlig utgangspunkt.

Hva er det jeg nå frykter fra et kvinnelig utgangspunkt? Jeg vil ikke si at jeg frykter vold så mye, eller hvislende knyttneveslag, da dette egentlig ikke er aktuelt. Nei, jeg frykter som indre kvinne å engang sette meg i en posisjon hvor jeg er i risiko, da i en ekte fysisk verden. Hvorfor frykter jeg det så mye? Som sagt, frykt har sin plass ved hjertets kontroller, og mitt engasjement i en ekte fysisk livsverden, med ekte konsekvenser og ekte ting som stod på spill, endte i tragedie. For mange av mine terningkast endte tapende ut.

Følgende Alexander den stores bud må jeg bekjempe disse formene for frykt. Jeg må handle i henhold til følelse og motsi min bror som mann, ikke undertrykke meg selv gjennom kvinnefeighet og Dionysos.

Jeg må også som indre (artist?) og kvinne sette meg i en posisjon av ekte risiko i en ekte livsverden igjen, til punktet at jeg kanskje kan få en nesestyver. Det ville kunne forøke min selvtillit, når jeg kanskje kan få gleden av å se min motstander ligge blødende igjen på bakken. Rent spesifikt tenker jeg at jeg kanskje bør ta en sydentur, for ikke å si snydentur.

Som Alexander den store sa det: Each moment free from fear makes a man immortal.

Det er her min udødelighet ligger, og all min styrke og min kraft. Jeg har nektet meg selv dette for lenge. Men det er mitt, og jeg skal ha det. Til helvete med denne frykten. Jeg lot den dominere meg som mann i 25 år, til punktet at jeg nesten ikke kan tale mot "Gjerdesitteren" og "Familieharmonikeren." Men nå vet jeg bedre. Jeg har smakt friheten og brer mine fargevinge så. Ingen kan gjøre akkurat min vingeflukt.

En av mine styrker ligger i å ha mange planer ulmende i mørket, og så handle plutselig. Med det har jeg og kan jeg slakte min familie, og med det kan jeg vinne i verden. Forvent de uventende ting, som at den undertrykte bryter sine lenker og gjør seg fri. Velsignede Alexander hadde evig rett.

Den høyeste blomst er av kirsebær

6/25/2022

Dette er til nå menneskehetens høyeste punkt. Ære endeløs.

Om laks og menn

5/19/2022

Alle ting ulike. Lær forskjellen. Det kan redde livet ditt. Dessverre har mange nå gjort seg urene for alltid, på grunn av mangelen på ånd.

Apropos det, her skal globalistene innbille oss at hver femte person har hjertefeil. Dra til helvete. Joe Normie eier ikke evnen til mønstergjenkjennelse, tenkning eller noen integritet i det hele tatt. Om det er en ting denne pandemien har lært meg, så er det at demokratiet er null and void.

En dag vil de innhentes. Det er dagen de slås ihjel, uten omsyn, omsvøp, hensyn eller nåde.

Endelig blir det krig

4/21/2022

Endelig.

Snart må man vel delta i krigshandlinger for å få til noe sosialt med mennesker, som for eksempel ta en kjøretur sammen.

Nei til ordet

3/28/2021

Bronze age pervert skriver:

Paglia said once that the real novelty of the one God was that he spoke the world into existence. How different this was from all other creation myths! All pagans knew the world was eternal, and that its present condition was a result of cycles of birth, rebirth, regeneration, copulation: the Japanese even have myths about gods shitting on fields to make them fertile! How proper, it makes many other things about Japanese culture easier to understand. Monotheism, even of the intellectual or deist variety, and especially that variaty, makes all kinds of claims too about the lawfulness of matter or nature, about intelligent design and the like. It's actually much closer to the science that claims to disprove it, than to the original paganism of all mankind. So much of this story makes time a line and makes matter conditional on a deity or a creator that lives outside it: the creation of matter out of nothing, the creation of your soul out of nothing. Matter is dead, in some ways homogenous, and its meaning is "divine" only in the sense that it reveals the creation of the external deity, or even better, just the laws he made to govern it. It seems and feels wrong, or runs against the immediate perception of the world, so it requires faith, a concept unknown to ancient pagans of all kinds. For this reason the Romans considered Christians and Jews to be no different from atheists.

Hvorfor være på TikTok ...

10/30/2020

... når du kan se på TiK?

I det siste har jeg fulgt med på en dokumentarkanal for andre verdenskrig kalt Tik. Det sier litt om hva en mann kan gjøre, for innholdet er bedre enn det hele studioer, slik som BBC, kan utrette med alle sine ressurser. Det er rett og slett den beste dokumentarserien om krigen jeg noensinne har sett.

Det er mulig detaljer er for idioter, men her er et rikt sett med detaljer kombinert med et helhetsbilde i skarpt overblikk, og da blir det annerledes. Dessuten blir en del myter om krigen avvist. Mye av kildene er jo basert på tyske generaler, som har sitt ry å tenke på, eller ligger under for det mytemakeri som har vært akseptert i generasjoner.

Så langt har jeg sett episodene for Operation Crusader, og jeg er i ferd med å se Stalingrad i disse dager.

Jeg er jo klar over at også dette utgjør en form for eskapisme. I små doser er det antakelig sunt, for realismen og følelsenes skyld. I store doser, ikke helt bra, som med så mye annet. Som Enslaved synger det ... Slag har vært, og slag skal komme ...

Me-163 tributt

2/17/2018

Laget denne hyllesten til et meget unikt fly. Av alle er dette flyet jeg har et mest personlig forhold til, til punktet at det blir som et slags totemdyr. Dette viser selvsagt den høyst menneskelige komponent gjennom faktorene jeg identifiserer meg med. Komet er det eneste av sitt slag, det eneste operative fly som har vært rakettdrevet. Drivstoffet var to forskjellige flytende kjemikalier som ga et eksplosiv og voldelig utslag når de kom i kontakt med hverandre. Flyet var veldig vanskelig å bruke og skyte med, og det tok livet av 200 piloter ved tilfeldige eksplosjoner, samtidig som det skjøt ned bare 16 fiender, og det hadde svært dårlig flytid. Men når det fungerte, var det uovervinnelig. Ingenting klatret og fløy så hurtig, og hvis du skulle treffe med kanonene, var målet ferdig. De motstridende elementene, den snodige propellen til å lage strøm, ikke-funksjonaliteten, alt dette gjør den til et åpenbart totem for en pasjonibel mann, som har mange av de samme trekkene. Fordi når jeg fungerer, så fungerer jeg, og da er jeg uovervinnelig. Så er det dette med å kjempe en mot tusen, som Me-163 i praksis gjorde.

Me-262 tributt

2/14/2018

Laget denne hyllesten til et svært vakkert fly, Me-262, verden første operative jetfly. Spiller jo War thunder, og har klokket over 1400 timer på det spillet. Ethvert fly har jo en personlighet, og Me-262 er en av de jeg har hatt mest suksess med, og som kanskje best passer min egen personlighet og spillestil. Flyet er ikke det raskeste, men har god kontrollrespons og er manøvrerbart. Kanonene har høy skuddtakt, svært lav utgangshastighet, men treffer du noe en eller to ganger, kan du være sikker på at det faller ned i flammer. På den måten er det som en tungvektsbokser med godt fotarbeid, og som må komme up close og personlig med en lang serie ødeleggende hooks og uppercuts. Ingen nazisme, selvsagt, selv om alle vet at litt nazisme bare er sexy.