Blodet mitt er rent. Sjelen min er ren. Jeg kan tenke. Jeg er ikke en kujon. Beviset er her.
95% av befolkningen kan ikke si det samme.
95% av befolkningen kan ikke si det samme.
|
Man skal ikke undervurdere min fremdrift den senere tid. Jeg har oppnådd en grad av selvkontroll, og jeg kan stanse min angstfulle ruminering. Riktignok har jeg opplevd å stå på ustabil grunn, men det skjer nok alltid når et nytt grunnivå kalibreres. Jeg hadde en uheldig episode der jeg vredefullt slo meg selv i strupen, men ingen varig skade synes å ha skjedd. Og denne hendelsen gjorde at jeg atter kunne teste min evne til å stanse den ruminerende og negative spiral i helseangst. Det fikk meg også til å tenke videre.
Nå står nye oppgaver for tur. Jeg kunne gjort det jeg alltid gjør etter å ha kommet meg fra mørket, og det er å plukke opp delene som jeg mistet, forsøke å sette dem sammen så godt som jeg greier. Men det er på tide å tenke nytt. Denne gangen vil jeg heller gå direkte i mine viktigste oppgave, og heller ha alt det andre av skriving som sideprosjekter. De får være overskuddsfenomener, de gangene jeg har overskudd. Men jeg må arbeide med det som er viktig for meg, hvis ikke blir jeg ifølge Kafka, gal - En forfatter som ikke skriver oppsøker galskapen, ikke sant. En annen ting er at jeg skal føre en slags journal eller dagbok over mine fortagender, men denne gangen gjør jeg det helt privat. Jeg må kommunisere med meg selv, også med de svært mørke tingene, for de har en hensikt. Dette gjør jeg i en helt lukket gruppe på Minds. Ingen vits i å gjøre det til sosialpornografi. Jeg forsøkte ruten med selveksponering. Nå lukker jeg denne ruten. Det er rett og slett noe jeg ikke behøver, og som følgelig bare kan stå i veien. Alt annerledes, fordi alt forandrer seg, og dette er den nye tid. Jeg sitter her som senromer mens vesten går til grunne. Jeg kjøpte meg sånne polarstøver til over 1200 kroner her forleden, selvsagt i Survivalist-øymed. Nå kan jeg være velskodd under borgerkrigen og beyond. Damen bak skranken var snill nok til å gi meg 20% rabatt. I dag kjøpte jeg noen sånn dyre lomper til 34 kroner. De hadde gått ut på dato for en dag siden, derfor fikk jeg dem gratis av nok en snill dame.
Take note. Sånn er det å ha 18 i karisma. Må benytte meg av dette oftere. He he ... jeg liker jo sånt psykedelisk grotesk opplegg. Det vet jeg at ikke alle av mine venner gjør. Ja, ja.
I alle tilfeller er tematikken høyst aktuell på flere nivåer. Dårlige mennesker og store skygger, hold dere unna. Ikke gå ned mine gater.
Ikke psykologisk sunt, selvfølgelig, men på den andre (tredje?) side, å avgi sunnhetstegn er ikke akkurat min forté, spesielt ikke i den senere tid. Jeg er så ustabil som jeg noensinne har vært. Det er bare meg selv det går utover, i en blanding av fysiske angrep og skader på meg selv, dirrende neurotisme og dyp depresjon. Forhåpentlig er dette enden på en avgrunn hvor pilene snart kan peke oppover, gitt sol og vellykkede kamper mot den indre fiende.
Her er det rudimentære vers: Å ønske for meget, å håpe for stort, å tro for sterkt. Det er poetens straff. Gjennom årenes løp har jeg kjent mange forfattere og kunstnere. Det slår meg når jeg ser på hjemmesidene og bloggene deres, at mange av dem er inaktive, og har vært det i mange år. De hadde sin periode med energi, så var det over, selv for de som sverget at de aldri ville la det skje. Jeg skal ikke nevne navn her, men Skrivebula, Vidar Bandersen, Tekstknullet kommer til tankene. En ting er at dette representerer en bloggverden som er død, men alternativet på Facebook er det reneste rølp og tilhører 100-IQ sjiktet, et sjikt som tar bort alt liv, og kunsten ... Saken er at det som var i min gullalder aldri skal gjenkomme. Det vil nok alltids være noen gammelmenn som absolutt SKAL bli forfatter, for å sette krone på en begredelig karriere i media og dess ondskapsfulle like, samt en og annen forvirret scizotypal som skal lire av seg et eller annet vås ... Men perioden hvor en ung og ressurssterk person vier hele sitt liv til skriving, nei, det finnes ikke mer. Dette var noe av det disse skikkelsene representere for meg, og jeg var en av dem. Det er et sitat av en romersk keiser jeg ikke finner (viser googles verdiløshet) Det var en av disse militante keiserne etter Nero, tror Tiberus, Trajan eller Vespesian, som sa noe som: "Av alle de fremadstormende unge menn jeg har sett, hvor er de nå?" Selv Shakespeare kunne ikke uttrykt det bedre. Jeg tror det har en verdi å være siste mann stående. Ingen er høyere enn ham, sies det. Jeg har allerede gått til grunne for svært lenge siden. Det er den perfekte tid til å investere. Det eneste som gjenstår er å stå løpet ut. Først må jeg erobre meg selv, den høyeste dyd, så får vi se ...  Jeg kom til å tenke på dette med ensomhet, en ensomhet som snart er altomfattende i våre skandinaviske samfunn. Noen sa til meg at likes og oppmerksomhet på sosiale medier egentlig bare er symbolsk aksept, og det er sant, det kan ikke erstatte interaksjon ansikt til ansikt, eller ekte sex. Denne ensomheten tror jeg er nok til å være sjeleknusenede, til å ta bort all motivasjon ...
Men det er noe mer. I et forhold har man noen til å lage en slags historie med, til å holde oversikt over hendelser, gode og dårlige, og skape en slags beretning og identitet man har sammen. Uten dette blir alt meningsløst, og hendelsene flyter bare sammen i et slags utålelig mønster, år for år ... På mange måter har vi blitt like dysfunksjonelle som sør-koreanerne. Edward Dutton mener at de vil dø ut grunnet sin fravikelse fra livet. Mennene har blitt cucks foran en datamaskin, og kvinnene vil heller ha en dyr veske og noen likes på Instagram, før de noensinne tåler berøringen til en mann. Velkommen til ensomhetens og velstandens pris. Velkommen til helvete. Alle asiater er cu .... Ville vært fint om våre folk hadde tilsvarende holdning til globalistene. Men som Evola har vært inne på, folk som f.eks nederlendere kan være av god rase, sjelelig har de råtnet på rot for svært lenge siden.
Måtte noe våkne en dag. Kanskje når sulten begynner. Greide å slå meg selv i strupen, eventuelt presse der i et simulert knivangrep. Straks det skjedde merket jeg en forandring, enten i min egen stemme eller i min oppfattelse og ørekanalen. Får håpe det ikke er noe alvorlig. Det viser frustrasjonene, og det er sant som det er skrevet, parafrasert av Nietzsche: I en fredens tid vender den krigerske seg mot seg selv.
I alle tilfeller, må ty til stoisismen for å vende fokus bort fra dette. Edit: Dette blir mørkere dersom man tenker at dette er mitt ubevisste som vil holde meg borte fra podcastruten, simpelthen ved å utslette min egen stemme. Kan forklaringen virkelig være så spisset? Jeg har gjort dette før, altså slått meg selv i halsen, bare ikke med så stor alvorlighetsgrad. I det generelle vitner det om en voldsom negativitet. Bedre blir det ikke med tanke på at jeg har tildels alvorlige skader på kroppen andre steder, som en følge av at jeg har gått til angrep på meg selv. Det er kostbart å være neurotisk og autistisk (spesielt under dårlige forhold). Jeg har vansker med å se hvordan det kan være verdt det. Nesten det eneste jeg har gående for meg er at jeg ikke har tatt dødssprøyta, og at jeg av og til kommer opp med kule dikt og vendinger. Ja, ja ... Dette er en prøve, som alt annet er en prøve. Jeg vil greie dette. Men det hadde vært greit å letne byrden fra selvmordsvintre. Kanskje flytte til sørlandet eller Danmark under vinterstid, uten at jeg med det søker å fornærme Skades gaves. Men der har man det ... navnet hennes alene viser hva dette innebærer, og jeg liker det ikke ... En annen ting er at jeg hadde en svært god dag før dette skjedde. Enten tillater jeg meg ikke lykke, eller min psyke er svært ustabil nå i denne demonkampen. Ja, det er nok det som er saken. For at en ny baseline skal nås, vingler man nå, i mitt tilfelle, mellom galskap og underverden. Såg forøvrig en video om Russlands militær. Alt tenner, ingenting annet. Investerer i prestisjeprosjekter istedet for å se på hva som er ens hovedfokus. Dette er sant for bedrifter, og for skriving ... Jeg har lagt for stor fokus på prestisjeprosjekter, ikke min hovedoppgave. Åkke som, halsen er sår, men jeg tror det har gått bra. Får be til gudene og be om deres tilgivelse i denne saken også ... Jeg har gjort en livsvurdering. Det er ingen annen måte å si det på. Jeg trodde ikke det begynte så tidlig, men i over et tiår har jeg oppgitt område på område og aldri tatt noe tilbake. Det har altså vært en lang retrett der jeg aldri greide å bygge noen ny frontlinje å holde. Forhold, jobb, forstand. Bildet er det samme alle steder. Tråden raknet og fortsatte å rakne. Sånn har det vært for mange menn som har gått til grunne, men man hører aldri om dem. Om nederlaget er et ensomt sted, er undergangen taus.  Min løsning har vært en splittelse i innsats, gjerne med fokus på det minst viktige først, i håp om å få noe gjort. Denne splittelsen er i seg selv en måte å drive selvsabotasje. Min virksomhet er kort fortalt delt i tre deler, men kast gjerne inn underdeler. Det er snakk om skjønnlitteratur, filosofi og podcasts. Kast gjerne inn dikt, ofte fremført som video.
Metoden er dårlig. Det blir enda dårligere når man mister drive og energi fullstendig, noe som har vært tilfelle i over ett halvt år. Her også er bildet komplisert. Første halvpart skyldes demoralisering fra gorillaer og tilbakeslag, andre halvpart skyldes demonutdriving. På grunn av dette er min produktive evne lik null. Jeg greier knappest å skrive en linje eller motivere meg nok til å støvsuge et rom. Alt står stille. En av disse områdene må rett og slett fare. Kanskje kan jeg i en god tid balansere mellom skjønnlitteratur og filosofi, siden jeg er perceiver, men muntlige fremstillinger og videoredigeringer blir rett og slett for mye. Bordet fanger, og det er mye detaljarbeid i slike ting. Man må legge fokus på det man fokuserer på. Livets lov dikterer at det finnes ingen garantier for noe av det man gjør, og min innsats har frem til nå ikke høstet noen meningsfull frukt. Men gamle skrifter understreker jo at man skal gjøre ting uten å tenke på enderesultat. Vi lever da også i en svært dårlig tid. Jeg må rett og slett avgjøre hva det er jeg skal kaste i avgrunnen. Det kommer til å være skrifter, ikke podcasts. Heller potensialet til varig verdi, fremfor ikke noe potensiale i det hele tatt. Som de gamle stoikerne sa, det er noe nobelt ved å stå ved roret, selv om skipet synker. En annen tanke er at der venner og familie bruker høytider til å koble av, er dette tiden jeg trenger til å koble på. Merker jeg at jeg er i modus, bør jeg prioritere dette. Jeg skylder meg selv såpass, og nedetiden er for brutal. Den lange retretten har gjort meg svak og desillusjonert, fordi jeg har ikke de tingene jeg trenger for å nære en hær eller et hjerte. Men jeg må altså gjøre dette offeret. Legge prioritet på de tingene jeg fortsatt kan gjøre, og som fortsatt kan ha en verdi. Så får gudene felle dom over den brudne terning når tiden kommer. Du får ikke meg til å si at det var rettferdig. Rettferd flyktet fra min fødsel av. Kul sang. Det var nok bedre å være ung før internett ble oppfunnet. Greide å smadre et fat. Ting har det med å falle fra tørkestativet, av en eller annen grunn. Dette er ikke bra, fordi jeg er en som insisterer på "sameness." Alt skal være som det var, hvis ikke blir jeg gal. Det var et gammelt Ikea-fat, og det er umulig å kjøpe tilbake slike sett. Må anvende meg av min uovervinnelige stoisisme, som styrer alle handlinger, for å holde nervene i sjakk. De gode nyhetene er at jeg endog den gangen kjøpte inn alt i sett av fem for å ha en redundans. På en måte har jeg fortsatt et fullt sett. Men liker det ikke. Det er ikke bra i survivalist-sammenheng heller. Jeg er opptatt av å holde på ting. Greide å lage sprekk i min plastikk-snøskoff til 50 kroner tidligere i vinter. Det også, må erstattes.
Det slår meg dog at det knuste fatet kan være et tegn. Leste litt om saken. Jeg tror dette er en advarsel, en påpekning av mine svakheter og karakterbrister. Men hva hjelper det? Hva hjelper noe? Jeg er som lammet. Visse aktiviteter kan jeg holde med på med i dager av strekk, uten mat, så lenge dopaminet flommer gjennom hodet. Her er kilden til all flittighet, viser det seg. Andre dører er tilsynelatende komplett lukket. Jeg vet sannelig ikke mer. Må tenke at jeg entrer en ny fase. Er det noe annet jeg går glipp av? En åpning? En jobbmulighet? Nei, jeg tror dette befant seg i min umiddelbare livsverden. Men jeg ville gjerne hatt en åpning, en rute til noe, noe jeg kan gjøre og få til. Slik lyder både krøplingens og Cæsars bønn. Jeg må bort fra skjermen i disse dager. Jeg trenger en pause fra alt. Bli ikke overrasket over at jeg blir (huff, dårlig skrevet) borte en stund. For mange negativer har akkumulert seg. For mye skjermtid, som sagt. |
Author
Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås Categories
All
Archives
November 2023
|
RSS Feed
