Blog Archives - TRANAAS

Signe deg, du Signe

9/30/2023

https://lightelf.substack.com/p/morality-and-the-institutions

Jau, da er første filosofiartikkel klar. Tok sin tid, gitt alle andre krav, og det kan ta tid med den neste, siden jeg fortsatt har mye å gjøre og tenderer å favne bredt. Interessant nok ble dette essayet til under en tankeburst i bilen, da jeg måtte overnatte i Røros. Plutselig begynte tankene å rope meget høyt, kan du si, enda så utmattet jeg var. Et godt tegn hva gudenes favør angår.

Temaet er: Hvordan kan vi rettferdiggjøre moralen? Hvordan kan vi få våre institusjoner til å fungere?

Skal ikke si så mye jeg ikke allerede har sagt i kommentaren til teksten helt nederst. Setter selvsagt pris på alle som vil følge meg på Substack og få alle mine tekster direkte til sin epost. Angivere skal vel spionere, men dette er mildest talt gresk for dem, og det kommer aldri til å være noe å finne. Her holder jeg meg jo unna splatter, porno og (angivelige?) trusler mot myndighetene.

Etterhvert skal jeg skrive en kort kommentar om tidligere filosofiske skrifter her på denne bloggen. Får bli sin egen observasjon. Er ikke poignant nok til å gjøre det akkurat nå.

Ja! Ja! Velsignet være sannsigerne. Jeg er tilbake, og jeg mener alvor. Måtte det bli mange tekster som denne. Måtte jeg få mange subscribers, og gjennomslag for mine ideer. Dette er hva jeg har ønsket meg i svært lang tid. Måtte kunstens gudinner vende sine ansikter, overbærende milde, i min retning.

Velsignet være! Velsignet er sannsigeren!

Gjenopptakelse

9/29/2023

Får vel ta opp denne bloggen, etter en tids pause. På mandagen hadde jeg en ny spike med lesere som er helt unaturlig. Utrolig at de ikke greier å skjule sporene etter seg. Ja, ja, de får nå bare holde på. Det kommer aldri til å være noe å hente.

Jeg har nylig funnet et bra sted å skrive, som jeg skal bruke ganske jevnlig. Har nettopp sittet og pratet med en av mine kule bekjentskaper her. Et slikt sted kan være bra for mer uformelle tekster. Ikke for det. Det går litt tregere med meg enn forventet. Blir satt ut i både en og to dager av all kjøringen, og da tyr jeg til alkoholen for å roe ned. Er uforholdsmessig trøtt etter bare en liten dags kjøring. Filosofiartikkelen tar tid. Måtte dessuten laste en gammel utgave av mitt videredigeringsprogram, idet nyutgavene var fulle av feil. Så planen nå er å omsider få ned filosofien. Når det er gjort skal jeg dante med tante nok en gang, og så skal jeg ta til med en bokomtale. I alt dette behøver jeg å rydde opp. I går monterte jeg tre lamper, og det var alt. Om Cæsar ble det sagt at han tenkte ingenting som gjort før alt var gjort. Med meg, motsatt, ingenting kan gjøres før alt er gjort. Det er de sterke nervene som preger meg.

Sist jeg var i Trondheim, orket jeg ikke å sitte foran boomer-TVen, så jeg tok en bytur til gamle trakter. Til min sorg oppdaget jeg at mitt sted, Ni Muser, var blitt lagt ned, og erstattet med en restaurant. De hadde gått konkurs i februar, fikk jeg høre, på grunn av all belastningen med plandemien. Sørgelige saker. Ting skal være som de var.

Hvilke opplevelser har jeg derifra? Vel, jeg brukte stedet en del i mine Sol invictus-dager, til både skriving og atspredelse. Jeg oppfant til og med noe jeg kalte introvert-kroken, der jeg på en måte satt skjult i en gang. Snedig. På et annet utested klatret jeg en gang opp et berg i utearealet, bare for å få litt distanse. Ni muser hadde også en del bilder hengende på utstilling, noen av dem svært gode. Spesielt ett, som viste en naken kvinne i en svært underdanig posisjon. Så lenge det er knyttet til en naturlig livsverden, er det bra i min bok.

En del år senere var jeg på date med en rødhåret kvinne på Ni muser. Hun var like rød som sitt røde hår, og fortvilte over at sin bror kunne finne på å stemme FrP. På en måte hadde hun et poeng. Lite visste hun at vedkommende hun snakket med var ... hva? Politisk radikal og en dissenter, er vel det nærmeste man kommer. Hun avvennet meg på dagen på grunn av en enkel hyllest til Alice Deejay. What gives? Hun var også INFP, og av dem er det bare en eneste jeg har et godt forhold til. De blir for hypersensitive overfor uforståelige ting for min sin del. Jeg liker jo å bare gjøre ting, uten at andres følelser nødvendigvis må være involvert. Ja, ja, burde kanskje tatt hennes bror i rumpa som hevn eller noe ... Han fortjener det, siden han stemte FrP.

Denne kvinnen drev med en del interessant. Blant annet jobbet hun på setere om somrene, gjetende geiter, ikke sant. Denslags kan jeg like. Skulle gjerne ha vært med, til felles setring, preking og bedekkelse. Blir nesten som et jotunkvad, dette.

Nå er Nu Muser blott et minne blitt. Kule skulpturhoder i utearealet også.

Jeg ble såpass satt ut at jeg dro til den Dublin-baren på torget. Der satt jeg og chattet med noen over Signal. Den plattformen skal være bra hva gjelder privatliv, har jeg fått høre. Jeg kjøpte en slags hveteøl. Den kostet 143 kroner. Den andre, ordinære pilsen jeg kjøpte kostet 130 kroner. Hadde behov for å roe ned, ikke sant. Alkoholen hjelper, ikke sant. Kjøre, ikke sant. Ikke sitte foran boomer-TVen, ikke sant, som stresser meg, ikke sant. Men med de prisene ...det kurer meg for noe barflueri overhodet. Tror aldri jeg kommer til å drekke ved noe uteliv, med mindre det er en spesiell anledning. Prisene kurerer meg for selv en vordende alkoholisme. Som et sidenotat, sist jeg drakk på barer, i 2017, kostet en halvliter omtrent 90 kroner, såvidt jeg husker.

Utover det kommer nok en del vurderingstekster på denne siden, etterhvert. Men jeg må prioritere visse vanskelige tekster. Et gammelt vennskap har også blitt gjenopptatt.

Jeg må vel også ligge lavt en stund, før jeg eksploderer i uberegnelig handling. Jeg er jo en villmann under Artemis' strenge fot. Utrolig at de ikke har fått noe på meg ... ennå :)

Den eneste kilde til sannhet

9/22/2023

Lo meg ihjel av denne. Autister på Pol fremsier mer sannhet enn noe universitet i disse dager.

>No thots, no watts
>No cumming, no plumbing
>No hymen, no linesmen
>No wenches, no wrenches
>No bitches, no switches
>No wench, no wrench
>No sucks, no flux
>No pipe, no pipe
>No blowie, no water flowie
>No girl, no make your toilet swirl
>No suck cock, no line block
>No glory hole, no story pole
>No chicks, aint laying bricks
>No poon, I sleep til noon
>No partner, no carpenter
>No sex, no fecks (given)
>No sex, no techs
>No broad, no cod
>No maiden, I'm stayin' in
>No slam her, no hammer
>No tail, no nail
>No doggy style, no floor tile
>No sex, no PEX
>No fucking, no ducting
>No seeding, no feeding
>No dick suck, no bathroom caulk
>No muff-diver, no screwdriver
>No big tits, no vise grips
>No milkers, no builders
>No butt-cheeks, aint fixin' leaks
>No THICCs, no bricks
>No sloots, no suits
>No female, no hammer nails
>No women, no new kitchen
>No titties, no smithys
>No strip tease, no cities
>No touch her, no infrastructure
>No puncture her, no culture
>No fuck her, no structures
>No teat, I'm going to NEET
>No tramps, no amps
>No hoes, no hose
>No ladies, no tradies
>No broads, no sod
>No holes, no roles
>No coochie, no roofie
>Ass not bare, no repair
>No dick riding, fix your own siding
>No motivation, no civilization
>No oil poured on ass, no clippings of your grass
>No dimepieces, no writing theses
>No fair dames, no time for (((games)))
>No sweet sweet vagine, no overtime
>No coke-boofing, no new roofing
>No scat and pissin', no statisticians
>No CNC, no 'lectricity
>No cuckolding, no scaffolding
>No cock and ball tortures, no weather proof porches
>No donkey punch, no 5 star lunch
>No asphyxiation, no defibrillation

Avgjørelsen - Min guddommelige arketyp

9/20/2023

Denne teksten er å regne som enten et religiøst skrift, et spørsmål om jungiansk erkjennelse eller en gal manns uttalelser. Alle disse medfører riktighet, slik alt sammen er sant om meg. Jeg er alt det du kan kalle meg, og mer.

I den siste tids bestrebelser har jeg måtte innrømme to ting. Det er jeg som er dødsdyrkeren, ulikt det jeg har anklaget andre for, og jeg har slett ikke noe dionysisk ved meg, slik jeg har fremhevdet i tidligere tider. Tvert imot er jeg utpreget apollinsk i mitt grunnvesen. Resultatet viser da seg også, med en veritabel Solgud som ledestjerne, videreført som lysende alver, et sterkt behov for ro, kontroll og en betydelig fetishisering av nærmest alt. Samtidig er jeg grunnleggende ustabil, ustadig, høyst irregulær og utsatt for svært sterke psykiske krefter, noe som skulle stå i kontrast til en lovgud. I mine befarelser over den åndelige sti, har jeg hevdet at jeg lever under en ukjent gudinne. Hun gir meg plutselige innsikter og intuisjoner. Jeg vet uten å vite hvordan jeg vet. Hun er også antakelig opphav til mitt indre mørke, samt formidable former for avstraffelser. Jeg blir straffet både for og av mine synder, slik det er. Navnløs, kalte jeg henne.

Sannheten var alltid rett foran meg. Da jeg hadde forstått og akseptert fraværet av det dionysiske, gjorde jeg meg et undrende søk etter en apollinsk gudinne. Dette er hva som kom opp:

www.thecollector.com/apollo-and-artemis-greek-mythology/

www.folger.edu/blogs/shakespeare-and-beyond/artemis-greek-myths-goddess/

For å reiterere: Artemis er Apollons tvillingsøster og står som hans motpol. De er to sider av samme mynt, for hvem den andre ikke ville være mulig. Dag følger natt i en endeløs og ugjendrivelig syklus av dualitet. Videre, hun er fryktelig slik jeg er fryktelig, og ustadig som jeg er ustadig. Dette er min bortgjemte gudinne, noe jeg burde ha forstått all denne tiden. Dette er det kvinnelige opphavet til mitt forferdelige mørke.

I tidlige tiders fabuleringer har jeg jo snakket om hvordan Artemis er gudinne for de ville menn og de ville dyr, og fremhevet meg selv som en sådan villmann, som like fullt ble jaget av pilene hennes. Men kanskje var hun ikke meg så ondsinnet. Da dagen stod på sin høyde, kanskje, men når mørket senker seg, da kan jeg høste av hennes gaver. Dette forklarer min lovløse tilstand, og hvordan jeg til stadighet kommer i konflikt med samfunn, stat og visse av bypakkets innvånere. Jeg kan slett ikke leve i noe samfunn, for jeg er en av Artemis' skapninger. Lovene innenfor byporten gjelder ikke for meg, like lite som de kan gjelde for en forvillet hjort. Og britisk politi skjøt jo ganske nylig en hvit hjort som hadde forvillet seg ned en gate. Et svært dårlig tegn, og et tegn i tiden. Ingen respekt for det sakrale. Slik har det også vært med meg, i min hvite og rene uskyld. Ja, et annet aspekt er at Afrodite slett ikke har vært overbærende med meg, og ganske riktig, de to gudinner står i en viss opposisjon til hverandre. Afrodite vrededes til min klossete tilnærmelse, og Artemis vrededes over at jeg kan gjøre tilnærmelsen, hun som er jomfru og krever renhet ... og det er ved renhet at den ville mann skal ha gaven, som er skogbrus og bekk i all ensomhet.

De primitive former for apollinere er eksemplifisert av Islamic State og nazister. Der står lyset stille, fordi man har slett ingen bevegelse i tilstand og i tanke, lik dualitetsforfatningen fordrer. Derav de rigide lover, og derav det tomrom og den urimelighet disse lovene står på. Skulle de gjelde, ville livet straks fordrives. Men hos meg, hos meg er det megen bevegelse. Alt for stor, vil noen si. I galskapens sinn skifter sesongene stadig. Natt overtar for dag, nærmest i samme øyeblikk. Aristoteles gir noen trøstende ord: "Intet stort geni har eksistert uten et islett av galskap." Sammenhengen mellom galskap og genialitet står meg klar. I begge tilfeller er det snakk om bevegelse og et hurtig skifte. Et genis sinn beveger seg naturligvis raskere enn de hos til pøbelen. Derved berører man sesongskiftet, og det rene galimatias.

Hvis jeg nå er et geni, er det et skadet ett. Du kan kalle meg en lavere form for geni, og forbryteren som er skyldig i enhver anklage. Artemis kjøper meg fri, om så med sine piler. Nå som min navløse gudinne ikke lenger er navnløs, kan jeg bedre forstå den indre døgnsyklus, stadig skiftende fra øyeblikk til øyeblikk. Istedet for å bli min egen negering, kan jeg omfavne kreftene. Skape lov og den søyle av mørke loven skal stå på. Jeg kan også sørge for at jeg ikke fornærmer min velynderske, slik at straffene avtar og belønningene begynner å bugne. Helt ren kan jeg aldri bli, men om jeg skal ha de største gaver ved Artemis' jomfruskjød, bør jeg fare langt bort fra stedene hvor Afrodite er. En avvisning vendes aldri med stadig mas. Apollon trakter etter piker, og voldtar dem. Artemis avviste kjønnslig akt. Jeg skal påtvinge meg og overvinne kvinnen, altså, og siden vaske meg ren for henne. Flørt forekommer meg meningsløst.

Mine store selvkontroll, min ro og det store overblikk skylder jeg Apollon. Min ustadighet, min fatale vrede, og de plutselige innsikter skylder jeg Artemis. Begge guddommer er likeverdige og eksisterer i gjensidig avhengighet, tvillinger som de er. Det er jeg som ibor deres grunnvesen mest av alle. Iallfall kjenner jeg ingen i dette landet som er som meg. Nå vet jeg hva jeg er, og nå kan kreftene tale. Gylden sol har fått sin sølveriske måne. Og jeg er ikke redd for det plutselige skifte. Hvor brått det skjer, taler vel om hvor mye disse tvillinger har meg i sin elsk.

De politimenn som jager meg skal få en pil gjennom halsen. Slik lyder gudinnens bud.

Artemis og Tranås observert sammen.

Gjengeskruer

9/20/2023

Måtte teipe en taklampe fast til taket med gaffateip fordi gjengeskruehullene ikke hadde gjengeskruer med gjengeskruehull som passet til skrujernene som jeg har lånt fordi jeg glemte skrujernene jeg hadde i Trondheim. Nå er skruene bare halvveis i. Håper jeg ikke skadet gjengeskruehullene for mye, før jeg kan skaffe gjengeskrueskrujern som passer, som jeg hadde, som jeg snart skal ha. Huff.

Bør være unødvendig å si at jeg fikk gurglende raserianfall over dette, balanserende på en stol, forsøkende å sette sammen to deler med to skruer, holde på plass, plassere, holde skrujern og skru samtidig. Har lært litt av bitter erfaring, derfor ødela jeg ikke gjengeskruehullene for mye. Teip er bedre. Riktig verktøy er halve jobben. Blir mattet, som en matt lyspære, noe jeg misliker.

Det som plager meg er at jeg må gjøre dette hver gang jeg skal skifte pære. Har ikke råd til at skruene ødelegges, for da må jeg kjøpe hundrevis av nye, og plages med det.

Trening

9/19/2023

Hei, jeg er din nye sex-trener. Og hva skal vi begynne med i dag? Hi hi.

Ingen aksept for den frimodige

9/19/2023

Ain't no money in poetry
That's what sets the poet free
I've had all the freedom I can stand
Cold dog soup and rainbow pie
Is all it takes to get me by
Fool my belly till the day I die
Cold dog soup and rainbow pie

Kunne jeg vært mindre velkommen i dette landet enn det jeg er? Vel, ved ettertanke, det blir som ikke å være velkommen i et galehus. Det er bare det at det ingensteds å flykte. Som jeg skrev i en aforisme: Jeg hater de som holder meg i live. Er det rart jeg er revolusjonær? Nei, det betyr ikke at du kan kjøpe meg fri, for det kan du ikke. Veien må følges til sin ende.

There ain't no dark till something shines
I'm bound to leave this dark behind

Denne var såpass dyp at jeg måtte tenke meg om for å forstå verset. Dyp og mørk.

Litt pinlig

9/19/2023

Denne var litt pinlig, selv til meg å være. Når jeg er i tvil om jeg burde gjøre noe, betyr det at jeg bør gjøre det. Snart blir jeg vel sett vandrende ned gaten uten underbukse. For å svare på spørsmålet som blir stilt. Svaret til det er ca. 3 sekunder.

Avgjørelsen - Angivere og politikk

9/19/2023

Jeg skal ikke si så mye enn det som allerede har blitt sagt og implisert om mine angivere og hvordan jeg ser den politiske situasjonen. Det kan likevel være på sin plass med en slags oppsummering.

For meg er det helt fremmed og uforståelig å forfølge noen for sine meninger og tankeliv. En gang i tiden sa jeg at jeg forstod det i det abstrakte, men jeg tror ikke jeg gjør det en gang. Følelsen må for meg være bak hver erkjennelse. Hvordan skal vi plassere slike mennesker? Jo, disse oppfatter seg som så ytterst svake at de underkaster seg det de oppfatter som sterkeste makt til enhver tid. På vegne av denne nå korrupte makten, utøver de sine flittige ugjerninger. Du kan si at en ond elite står bak det nåværende tyranniet. Det er nok sant, men dette tyranniet ville ikke vært mulig uten alle flittige medløpere, og vanlige folks totale bevisstløshet. For å slenge ut et anslag, vil tro at rundt 10% av befolkningen utgjøres av dette angiversjikt. Disse har eksistert til alle tider, som den tystende nabokjerrina eller hysterikerne under en heksejakt. Vanlige folk utgjør vel rundt 90% av befolkningen, og disse kan aldri tenke og aldri mene noe, annet enn det som har blitt vel godtatt og etablert. Skulle du be dem tenke, ville resultatet vært reaktivt raseri. Bryter du med autoritetene til angiversjiktet, derimot, blir resultatet pur ondskap og potensielt livslang forfølgelse. Selv vil jeg si at jeg tilhører et sjikt mellom en av tusen og en av ti tusen, avhengig av hvordan min skjebne blir. Mange aristokrater har forgått glemt på et loft (men aldri en kjeller - der bor ikke aristokrater) Noen av dem stiger til en gudehøyde.

Jeg har hatt det så travelt at jeg husker ikke hvor jeg har det fra, men for ikke lenge siden fikk jeg et nytt innblikk i angivernaturen. Tror det må ha vært fra Edward Dutton. Det ekstreme venstre er nemlig preget av mennesker med svært dårlig språklig intelligens, noe som er ironisk, siden de råder over media i disse dager. Med et annet ord, de er ikke i stand til å tenke eller forstå abstrakte tanker. Det forklarer på en måte en del hva det gjelder min sak. Mine angivere leser alt så konkret og nærsynt som mulig, uten noe av den ironiske avstand og det storsinn som kjennetegner denne bloggen. Mener jeg alt jeg skriver i konkret forstand? Selvsagt ikke. Det skal ikke mye til i knotten for å forstå dette. Derved hysteriet og panikkanfallene fra dette trellesjikt.

Filter nyheter driver nå og spionerer på 15årige ungdommer over Discord og Telegram. Dersom disse skulle ha kommet med paradigmefiendtlige uttalelser blir dette brukt mot dem i voksen alder, når de har tredd inn i stillinger og verv. På hvilken måte er dette ikke et puritansk instinkt? Venstresiden forfølger deg nå for å ha hatt feil følelser, til og med feil ansiktsuttrykk når en indianer kommer opp til deg med en tromme. Viktor Orbán uttalte i et intervju at de såkalt liberale nå står for ufrihet. Bevisene er alle steder. Det er når et regime er ustabilt at det må bruke undertrykkelse, og dette venstreregime har nå blitt et tyranni. Enten vil systemet kollapse, eller vi vil ende med Maos Kina, der man har falt så lavt at noe kollaps blir en umulighet. For det må man brenne ned siste rest av templer, skrift og kultur, og utrydde det gjennom multikultur, rettere sagt, etnisk rensing.

En ting er den manglende evne til forståelse. Man må for all del ikke anta at det ikke er en ondskap på ferde. For angiverne vil enhver som viser selvstendighet, kreativet, lek, og bryter med deres korrupte autoriteter, gi opphav til et endeløst hat. Derfor vil man forsøke å utrydde kilden til dette hatet med alle midler, med en evne som er svært begrenset, dog, som er preget av å ikke sky noe middel som helst. Disse krypene har intet forhold til sannferdighet, mot og ære.

Hva så da med politiet og andre institusjoner, som media, rettsvesen og helsevern. Jo, alt sammen inngår nå i et kinasystem hvor man sikter mot total sosial kontroll. Denne sosiale kontrollen er faktisk mer effektiv og omfattende i vesten enn i Kina, fordi man bruker indirekte midler, løgn, og fordi folk flest ikke har noen anelse om hva som foregår, og ikke ville bry seg om du fortalte dem det. Kinesere flest er tamdyr, ikke så med den edle vestlige mann, ennå, derved kan ikke undertrykkelsen være for åpenlys. Dette kunne trigge et latent frihetsinstinkt og rettferdighetsinstinkt som fortsatt dveler i sindige og trege bønder. Målet til systemet er å kue og skremme dissentere til taushet, og kanskje låse vekk noen åpne mål, de som uansett ikke har noen til å forsvare seg. Synnøve Fjellbakk var en av dem, da hun kritiserte Brundtland-administrasjonen. Man prøvde seg med Haaland også, men her var overskridelsen for stor, enn så lenge. De slapp unna med å tvangsinnlegge ham i ni dager på falsk grunnlag, uten straff, men de kunne ikke holde ham der eller tvinge i ham lobotomerende medisiner. I lengden søker systemet å ha kuet befolkningen til såpass lydighet, at man med letthet kan fjerne de fåtallige dissentere som er igjen. Disse vil uansett være ekstreme avvikere i en avskyelig ny verden.

Jeg tror ikke dette systemet vil lykkes. Jeg tror muslimene og barbarene vil rive alt ned, og at vi selv bør bli barbarer. Bli uregjerlig, som det heter. Når det er sagt, vet jeg at jeg er et åpent mål, med svært få venner og svært få til å forsvare meg. Dessuten har jeg ting jeg gjerne ville få gjort fremfor å kives med denne saken, som er meg mindreverdig. Min løsning vil fremkomme ved slutten av denne tekstsyklusen. Det jeg kan si er at jeg har tenkt ut uttallige muligheter, og idet de ble uttenkt, var jeg sikker på at det var dette jeg ville gjøre. Som sagt, har knappest hatt ro denne tiden, så slik måtte det bli, endeløst med hjernestorming i bilen, blant annet. Nå har jeg derimot sovet på saken, og er fortsatt sikker når jeg våkner opp. Så når det er sagt, hva er det jeg har vurdert og forkastet?

Det jeg tenkte, og fortsatt tenker, er at det må være kostbart å forgripe seg på meg. Det skal være ubehagelig å pelle meg ved nesen. Slik det er, er det nok for angiverne å lese bloggen min en gang i halvåret, eller endog en gang i året, anvende seg av lupe, og melde alt mistenkelig de finner til politiet, i håp om at disse skal tre til aksjon. Disse, på sin side, kan tenkes å bruke påskuddet når som helst. Det er jo del av deres agenda mot å skremme, fortie, og potensielt låse vekk dissentere. Haaland-saken viser det. I Australia har det allerede blitt bygget konsentrasjonsleire for uvaksinerte. Jeg vet også at angiverne har klistret seg fast til meg, og at de har fulgt meg over tid i håp om å finne noe. Dette vil de fortsette med. Slik er deres lave insekt-natur. Mennesker er de alldeles ikke, fordi det forutsetter den rent basale tanke og følelse som fordrer mot og rettferd.

Jeg vil nødig gi angiverne ideer, men det er mange måter å skade meg på, måter jeg ikke skal nevne her. Jeg har egentlig allerede forsonet meg med at jeg aldri skal utgi bok i Norge. Jeg er ikke velkommen i dette landet, og jeg utstår ikke den kulturelle klasse og deres undertrykkelse av ekte kunst og den ekte anvendelse av tanke.

Av den grunn har jeg vurdert å melde meg til Alliansen, bli en av Lysglimts menn og en aktiv dissenter i det offentlige. Rent konkret ville det bestå i å holde pods og pads hvor jeg snakker om dette og hint, i en slags kontinuasjonslinje av hva jeg har drevet med før. Tanken var at jeg som offentlig dissenter ville være tryggere mot usaklig forfølgelse og vilkårlig anvendelse av statsmandat. Det er lett å knuse en ensom freak. Ikke fullt så lett å fengsle en offentlig dissenter uten at det blir bråk av det. Dette er myndighetene fullt ut klar over. Lysglimt er altså rimelig trygg i lyset. Jeg med, ville gjøre lyset til min styrke. Lysglimt+Lysalv =Sant, tenkte jeg. Men det lys som råder, må ad nødvendighet komme fra en kilde. Bare en mann kan ha den største kuken på orgien. Mitt engasjement ville dessuten være instrumentelt, for å sikre meg mot overgrep fra myndighetene. Det er en fryktbasert reaksjon, og man skal aldri handle etter frykt, heter det seg. Jeg bestemte meg allerede for å ta avstand til politikken, og heller fokusere på kunstnerisk og filsofisk virksomhet. Et sitat fra Sopranos kommer i hu. Fra minne: "Just when you thought you were out, they pull you right in."

En ting er hensynet til meg selv, som ikke tilsier noen politisk karriere. En annen ting er hensynet til mine venner og allierte. Jeg vet at jeg ville være en liabiliet for Lysglimt, Alliansen og noen sak som er oppe i tiden, er den enn både gyldig og svært, svært viktig. Hvorfor? Vel, jeg er for ustadig, volatil og irregulær. Jeg skifter mellom tilstander, nærmest fra øyeblikk til øyeblikk, motsier og motarbeider meg selv inn i min egen negasjon. Tenk litt på det, hvordan kan en politiker fungere, som driver med voldtektshumor og voldsbeskrivelser? Det hadde ikke gått. Og det er bare det ytre skall. Jeg vet det godt. Min kjerne er svært omskiftelig og ustabil. Jeg er flere skikkelser, ikke en. Det skal jeg gå nærmere inn på, siden i denne tekstsyklusen.

Løsningen på angiverproblemet, denne tids åndelige parasitter, fantes altså ikke for meg ved å trå inn lyset, ialfall ikke det totale lys. Men jeg har en løsning, mine venner, for å riste av meg disse smålusene som har plaget meg. Det skal jeg gjøre med eller uten finlandshette. Med eller uten rykende pistol eller voldtatte lik i søppeldunken.

Ros med forbehold

9/19/2023

Bortenfor tro og forståelse, ja. Denslags varmer mitt bitre hjerte, men så kommer jeg på ... vedkommende har ikke forstått noe som helst. Mine fiender forstår meg ikke, det vet jeg visst. Samstundes er det sørgelig når dine venner ikke forstår deg. Det første jeg ønsker meg er en fiende som forstår meg fullt og helt ... Da ville dette blitt en venn.

Og hvordan kan jeg si at denne venn ikke forstår meg? Kjære vene. Dette er en person for hvis enhver logisk mulighet blir et logisk faktum, inkludert hele den ganske korpus til Erich von Däniken. Vedkommende er dessuten amerikaner av italiensk herkomst. All ondskap i vår verden stammer nå fra USA. Vi europeere ville godt greid å holdt de muslimske horder på avstand, men wokismen myrdet oss. Italienerne kan man dessuten ikke ta alvorlig i noen sak. Deres oppgave i livet er å være omvandrende klovner, til fornøyelse for de større sjeler.

Men selv skapningene under en veltet stein merker solen. Denne min venn har oppfattet min kraft, og det er egentlig alt som behøves. Selv den mest gjenstridige kvinne merker en inntrengning, og det er slik en hel verden skal erobres. De mange skal merke kraften. De få skal merke form og innhold, selve solens overstrømmende hjerte.

En moderne Diogenes

9/18/2023

Dette skjedde for noen uker siden. Som INTP bryr jeg meg ikke stort om klær og utseende for meg selv. Vakre kvinner blir noe annet. Så lenge klærne er komfortable og har ballerom, er jeg vel nøyd. Når det er sagt har jeg noen yndlingsklær jeg ofte går med. Skjorten var en av disse. Nå er det nok over for den.

Jeg har en tskjorte som har blitt 25 år gammel. Den har jeg gått med om ikke ukentlig, så iallfall minst en gang hver fjortende dag i all denne tiden. Den er laget av et eller annet syntetisk materiale som er ekstremt holdbart. All bomullen har falt av forlengst. La oss gjøre et enkelt regnestykke. 25 uker x 25 år blir 625. Jeg har altså gått med den tskjorten i nesten to hele år av livet. Må la det bli 1000 ganger, og så ramme skjorten inn. Den skjorten må være infusert med min ånd nå. La oss tenke i D&D termer over hvilke egenskaper den ville gi. Antakelig noe som dette:

Shirt of Tranås (The Spirit of Tranås dwells within this piece of cloth)

Detect narcissism (evil) som kan kastes som trylleformel tre ganger hver dag.

Provoce those of good alignment. Dette er en automatisk egenskap som gjør at flokkmennesker er nødt til å angripe meg hver eneste gang de har mulighet. De vil bruke vold med mindre jeg scorer en intimidation check. Heldigvis er jeg ganske fryktinngytende.

Twice a day the wearer of the shirt must roll to either Undo Action into the Opposite or experience Bout of Laziness. Enten ender jeg altså lat hele dagen, og greier ikke gjøre noenting. Eller handlingen jeg gjør følges opp av en motsatt handling som nullifiserer alt sammen. De eneste måter jeg kan få noe gjort, er om jeg utøver en handling og så ruller for å bli lat, så jeg ikke kan omgjøre handlingen. En annen mulighet er at jeg ruller motsatt på en handling jeg ikke har utført, så den ender opp med å bli til virkelighet. Latskapen er altså mitt liv og mitt håp.

Sånn tenker vi ultra-nerder. Litt for ofte, egentlig.

Jeg ibor de fleste egenskaper til den filosofen Diogenes, som var tilhenger av den kyniske skole.

«Det er fire grunner til hvorfor kynikere er kalt slik. For det første på grunn av likegyldigheten som var deres livsstil for de dannet en kult for likegyldighet, og som hunder spiste og elsket de offentligheten, gikk barbeint, og sov i tønner og ved vegkryss. For den andre årsaken er at hunden er et skamløst dyr, og de gjorde en kult av skamløsheten, ikke for å være underlagt beskjedenhet, men for å være den overlegen. Den tredje grunnen er at hunden er en god vakt, og de voktet læresetningene i deres filosofi. Den fjerde grunnen er at hunden er et kresent dyr som kan skille mellom sine venner og sine fiender. Så de gjenkjenner som venner de som er egnet til å filosofere, og mottar dem med vennlighet, mens de som er uegnet, jager de vekk, som hunder ved å bjeffe mot dem.»

Om Diogenes er det fortalt mange kule historier. En gutt stod og kastet stein på en folkemengde utenfor et horehus. Diogenes sa til ham: "Forsiktig, gutt. Ikke treff faren din."

En annen gang kjeftet han på og plaget kundene på et horehus, og fortalte dem av de var på vei til "forgiftet honning." Kundene ga han penger så han ikke skulle plage dem. Idet han hadde nok penger, gikk han inn i horehuset selv.

En av de mest slående historiene. Diogenes passerte forbi et tre hvor en rekke jomfruer, som ikke ville bli gift, hadde hengt seg. Han utbrøt da: "Gid om alle trær kunne bære sådan frukt."

Javisst. Jeg tror ikke de gamle kynikere ville ha bjeffet mot meg. Jeg ville ha blitt mottatt som en sjelden venn, for det er akkurat hva jeg er til visse.

Drømme hele natten

9/18/2023

Jeg har en ting for følelser og stemninger. Greier antakelig ikke gjøre noenting med mindre det er en følelse bak, og uten stemninger greier jeg ikke å roe ned. Dekadent, sier du? Nietzsche var enig med meg. Uten musikk ville livet være et mistak. Sånn er det for oss introverte, for de av oss med et indre dyp. Det må for all del ikke være et hulrom, så derfor må bilder, vingeskapninger og toner virvle rundt. Lolitaer burde være pliktige å foreta ringdans for meg på dagtid.

Nå skal jeg stemme mine strenger hele natten. Så får vi ser hva det blir av det. Trenger å lade introvert-batteriene. Som sagt, fjorten dager badet i ensomhet ville vært tingen ...

En siste ting jeg vil si er at jeg virkelig har estetisk sans, som denne videoen viser. Det er et talent som mildest talt ikke er verdsatt. Skulle jeg uttrykke det til det fulle ... vel, jeg kunne tenke meg å dekorere loftet med lik. Det ville jeg funnet avslappende og behagelig, litt som jeg finner folk forstyrrende og ubehagelige i levende live ... Døden er nok den ytterste form for kontroll.

Avgjørelsen - Å gjøre opp regnskap

9/17/2023

Travet rundt på gulvet i joggedress i dag. Plutselig banket det på døren, og en dame kom inn og ga meg en kurv med epler. Hadde det bare vært Iduns epler. Kunne godt ha blitt 25 år yngre, minst. Vel, egentlig kunne jeg tenke meg å starte livet pånytt. Jeg ville nok ønske å fødes i år 1970, med den viten jeg har nå. Den høyde vestlig sivilisasjon har vært i, vil aldri komme igjen. La meg ikke gå rundt grøten. Det hadde vært fint å få skumme fløten.

Jeg har også blitt en løper/jogger. Tror det er veien å jogge/gå. Har ikke lett tilgang på grusveier i området, så enn så lenge bruker jeg en asfaltvei som fører til en campingplass som er stengt etter sommeren. Kanskje kan jeg sosialisere der med tiden?

Ble nok for optimistisk hva det gjelder skriving. Endte i en syklus der jeg var sulten og erratisk, erratisk og sulten, gjenta. Jeg har fortsatt til gode å stabilisere kropp og hjerne etter alt misbruket. Er nå sikker på at det er en koffeinkræsj jeg har. Heldigvis vil det gå over etter litt over en uke.

La meg komme til poenget. Det er på tide å gjøre opp regnskap for stedet der jeg bodde. Trodde jeg hadde bodd der i fem år. Husvertinnen opplyste meg om at det hadde vært fire år. Der ser du. Jeg lever i australsk drømmetid. Men det hadde allerede blitt mer enn nok.

Hva er positivene? Vel, jeg har blitt visere, noe som kan synes underlig, så mye i konflikter jeg fortsatt ender opp i. Denne visdommen består i forståelse av meg selv og andre mennesker. Jeg har oppnådd en grad av selvkontroll jeg ikke trodde var mulig. Jeg har også tatt ut en torn som har plaget meg hele livet, noe som betyr at en helbredelse kan begynne. Til sist har jeg fått et innblikk i min egen fortid som vel er ubehagelig, men som jeg gjenkjenner som sannheten.

Så kommer negativene, og de er overveldende. I all denne tiden fikk jeg med få unntak nesten ikke til å skrive. Jeg har mistet visse skriveevner som jeg hadde før i tiden. Jeg har også mistet visse filosofiske innblikk. Jeg har rett og slett vært rammet av en akutt manglen på konsentrasjon, og vært i en slags lavgradsdepresjon. Så må man spørre seg hva grunnen til dette er?

Jeg kan ikke bevise det, og jeg vet at jeg er preget av generell helseangst, men min forrige bolig har hatt svartsopp på veggene, både der jeg sov og i stuen. Jeg tror nå at det er årsaken. Jeg kjøpte til og med fuktighetsfjernere for å løse problemet, som min bror nå har solgt på mine vegne (han er en mye bedre forretningsmann enn meg). Det gikk heller ikke an å vaske det bort med klor. Svartsoppen kom bare tilbake. Så jeg ga opp, og sluttet å brukte fuktighetsfjernerne. Lesende forskjellige steder, er det nettopp denslags som kan ta din konsentrasjonsevne, og i tillegg forverre psykiske tilstander. For meg høres det plausibelt ut. Mangelen på konsentrasjon har vært påfallende. Hadde også underlige følelser i hodet en stund her nede. Et billig sted, ja, men det hadde sin pris. Det er dyrt å være fattig.

Det er et typisk norsk instinkt at man aldri skal rette en anklagende pekefinger mot noe, og utpeke noe som bakmann. Jeg vet at dette er feil, og det er derfor jeg greide å ta ut tornen. Mange tilfeller har gjerne en større bakenforliggende årsak. I alle årene før dette, med depresjoner og dess mer, har jeg ikke hatt det problemet, ikke på den måten, men jeg hadde det nå. Slik det var, fikk jeg noen ganger gode ideer, men jeg maktet aldri å gjennomføre. Dette er sant til og med ned til enkle, basale erotiske noveller.

En ting er at jeg er kvitt problemet nå, men dette får meg til å tenke at jeg ikke kan ha en god skjebne. Jeg er allerede amputert og ødelagt av all motgang. Selvkontroll, kanskje, men jeg kan ikke unnslippe konsekvensene av hva jeg har gjort mot meg selv. De som lykkes, lykkes med de tingene de setter ut for å gjøre, spesielt når det de gjør er en konsentrasjon av kraft, som en følge av en generell livsfordrivelse. Dette var mitt valg, og selv det fikk jeg ikke lov til. Vis kanskje, men jeg har blitt meget svak. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke tåler motgang av noe slag. Ikke mer. Jeg har fått nok for flere levetider. Visdommen er ubrukelig hvis du aldri kan anvende den til noe.

Jeg vet at jeg har hatt helseangst osv, men i et slags psyksisk anfall greide jeg også å skade kneet fælt, og det har ikke blitt bra på all denne tiden. Jeg har funnet ut at det er patellar senen festet til kneskålen som er skadet. Nå i den senere tid har jeg funnet en måte å tøye senen/muskelen på, tror jeg, men det er alt. Ille, fordi løp og smidighet har vært en av mine fortrinn. Nå gjør det tidvis vondt å legge vekt på den foten, eller gå opp og ned trapper. Ingenting som kan gjøres heller, annet enn å trene det opp. Saken er at jeg aldri har vært fysisk svakere enn nå.

Verst er likevel alle årene som har gått tapt, med et absolutt tomrom i alle ting. Skriveprestasjoner, sosialt, og i opplevelser, eller noen fremgang i det hele tatt. Denslags har jeg ikke råd til. Jeg lever allerede i straffedom for ting jeg aldri gjorde, men som jeg må betale prisen for. Hadde jeg hatt fordelene på min side, ville jeg kanskje kunne greid å rykke frem på iallfall en av livets områder, med skrivingen.

Jeg har også kommet frem til at jeg ikke er en survivalist. En dame sa det best. Hva skal man nå overleve for, om det blir atomkrig? Jeg er på alle måter en individualist som ikke kan leve i menneskelige fellesskap. Jeg er ikke av survivalist-typen. Mangler dessuten praktiske evner. Jeg vil altså være en av de første til å dø ved en krise. Min tid kan bare være nå. På en måte er det en styrke. Iløpet av denne tiden har jeg akseptert min egen dødelighet, til og med mitt ønske om å dø. Jeg greier dog ikke å akseptere at alt vakkert skal fordrives ut av verden, og derfor kjemper jeg, på min måte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal leve. Som jeg tenkte mens jeg jogget, kanskje har jeg bare fem år til. Hvem vet, ikke sant? Jeg må fokusere på tingene jeg skal gjøre. Det er som nevnt en styrke.

Jeg er heller ingen høyretypus. Til det er jeg for ustadig, umoralsk, lite samarbeidsvillig og lite sosial. Jeg hater å arbeide og bryr meg ikke om penger og status, annet enn som et middel til visse ting. Det kan være greit å bevege seg bort fra illusjonene om hva man selv tror at man er. Selvpålagte illusjoner, ikke sant. Det jeg fortalte meg selv da jeg flyttet dit jeg bodde var at jeg trengte ingen mennesker. Jeg ville bare skrive. Kanskje er det feil, en illusjon med. Men menneskene som kan holde selskap med meg, spesielt i lengden, er sjeldne. Det blir som å oppdage at du har et nytt behov du aldri får dekket.

Et menneske har aldri den fulle oversikt, men slik jeg ser det, negativene overveier positivene i ekstrem grad. Det triste er at jeg ikke behøvde så mye. Men jeg behøver noe. Og i meg har en trang blitt vekket. Nå kan jeg ikke bestikkes av noen ting. Det blir som å nekte en sultende en brødskrive for ti år siden, og så kreve at han skal være lykkelig når du nå kaster ham et kyllinglår. Det opprinnelige misforhold må gjenopprettes. For meg er veien dit gjennom hevn og ære. Dette var sant da jeg var tjue, og det er sant nå. Den som nektet meg brødskiva må drepes, og det er jeg som må ta hans adelsplass.

Alt tegner til at dette er et bedre sted. Her er ingen svartsopp, og jeg lever ovenpå, ikke i en kjeller. Landet er vakkert og fortsatt fullt av muligheter. Utsikten min over elven kunne ikke ha vært bedre, selv om jeg skulle være en engelsk lord. Man kan håpe ting vil forandre seg. Men jeg har levd for mange år i motgang og under ufordelaktigheter. Jeg frykter at når skjebnetråden begynner å rakne igjen, vil jeg som før ikke greie å stoppe det. Jeg greier ikke å stoppe ulykker når de begynner, og jeg greier ikke å stoppe fiendeskap når de tar til. Tilbake er bare livet i en slags stille flukt, nei, verre, et stille fall. Jeg har mistet min stemme til klagemål, for jeg ser at det er ingen vits. Mitt håp nå er at jeg skal greie å etterlate meg noe, og at det vil være noen der for å plukke den røde blodfrukt opp.

Jeg lengte etter en sønn som skal marsjere gjennom mine nederlag med et blodig sverd. Der jeg måtte flykte, vinner han, og tilbake ligger en langstrakt sti av fortredere.

Det besnærende lys

9/16/2023

En guddommelig kraft skal stige opp. Verdener skal beve. Lyset skal trenge inn like til jordens kjerne og forøke lavapølenes infernokraft ved sin berøring og sin glans. Tiden har kommet hvor jeg omfavner min skjebne. Jobber med første artikkel nå. Potensen dunker. Må bare sove, før jeg puler og dreper. Huff, må vel jobbe med en CV i morgen, men ellers blir det som sagt dreping og puling.

substack.com/@lightelf

Alle som interesserer seg for filosofi på en betydningsfull måte bør hute seg inn her. Hva alle andre gjør er meg knekkende likegyldig, da det ikke er til dem jeg taler, og mitt ansikt vendes bort, fra dem som er til i mørket forevig etterlatt!

Avgjørelsen - Det selvbiografiske innhold

9/16/2023

Dette kommer nok til å være mitt viktigste innlegg her på denne bloggen. Ikke på grunn av intellektuell tyngde eller intuitiv kraft, men simpelthen fordi jeg med dette innlegget kommer til å fatte svært avgjørende beslutninger. Antakelig kommer det til å være et temmelig langt innlegg også, eller i det minste svært vidtomfattende. Deri ligger noe av problemet, forstår du. Jeg finner det nyttig å dele blogginnlegget inn i tematikker, før den endelige konklusjon kommer. Ved ettertanke vil jeg skrive dette i flere bolker. Blir altfor stort ellers. Må også være kursorisk på enkelte områder. Slutten nærmer seg raskt.

Det selvbiografiske innhold

Jeg har endelig fått den opp. Stasjonæren, altså. Dette etter en måned hvor jeg har hatt sterk inspirasjon og et ønske om å skrive, men hvor muligheten har blitt meg fraholdt, rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid. Det har som sagt vært enormt mye arbeid og slit for å bytte bosted. Fortsatt må jeg kjøre minst sju turer opp til Trondheim hos min tante, hvor jeg har lagret sakene mine. Du trenger ikke vandre med Dante når du har tante. Selv om jeg har kastet en god del har jeg fortsatt altfor mange ting, og jeg har egentlig ikke plass til alt.

En av mine feil var nok at jeg tenkte å gjøre alt selv, for å spare mest mulig penger og ha så mye fleksibilitet som mulig. Saken er at det har vært enormt mye kjøring. I teorien skal det være sju timer med kjøring en vei, men i realiteten er minimum åtte timer, hvis man regner med veiarbeid og komplikasjoner. En personbil i vanlig størrelse har egentlig ikke plass til så mye. I følge mine beregninger kommer jeg til å bruke minst 15 000 kroner bare på kjøringen. I tillegg kommer belastningen med å kvitte seg med møbler, som må kjøpes påny. Vinninga har altså gått opp i spinninga. Jeg kunne gjort alt sammen mye enklere for meg selv. Ikke så hvis flyttingen hadde foregått over en kortere distanse. Jeg rakk heller ikke å vaske ut huset, og mot slutten bare slengte jeg ting ned i esker. Heldigvis var husvertinnen forståelsesfull og ga meg mer tid, og jeg fikk hjelp av min mor til å vaske ned huset. Da var jeg helt på slutten av mine krefter.

Som kompensasjon har jeg begynt å drikke igjen. Hvis jeg ikke holdt meg selv i skinnet, ville jeg med letthet drukket en 6pack annenhver dag. Alkoholen har fungert som smertestillende, avkobling og hjelp til å sove. Det skal sies at den har vært strengt nødvendig noen ganger. En asperger har jo vansker med å skifte mellom tilstander i det parasympatiske nervesystemet. Enten er man i fight or flight, eller rest and digest-modus. Når jeg er på, er jeg på, gjerne inntil kollaps. Da er det en fordel at Kong alkohol kommer og trykker på av-knappen.

Trafikkbildet har vært et mareritt. Gitt mine disposisjoner har det vært naturlig for meg å kjøre på kvelden. Ved to anledninger ble ruten stengt for meg. En av gangene, jeg husker ikke hva som kom først, var alle hovedveier inn til Trondheim stengt. Dessuten stengte de alle tunnelene inne i byen. Jeg fikk mildest talt anfall av dette. Den andre gangen ble forbindelsen mellom den nordlige og sørlige delen av landet, Riksvei 3, stengt klokken åtte på kvelden, noe som medførte at jeg måtte kjøre om Røros. Der sov jeg i bilen og urinerte i noens hage, og kom først frem klokken 9 på morgenen. Måtte prate med en autist i telefonen i forbindelse med noe salg. Etter fire timer søvn lesset jeg av, spiste middag og kjørte tilbake.

Norge er et land som er fiendtlig til B-mennesker, og nordmenn er elendige til å kommunisere. Stengte veier står åpne, og veiarbeiderne greier ikke å signalisere forståelig. Det satte meg i potensielt farlige situasjoner. Flere ganger på vei ut av Trondheim hadde man sperret veiene med, noe som medførte at man måtte ta sideveier i mørket. Den som kommuniserte det var en gubbe som brølende løp etter en av bilene, og som ba meg bare kjøre dit jeg blinket. Dette er en form for autisme der man antar at folk skal vite hva som foregår og hvor man skal kjøre.

En gang ble jeg sperret inn i en trang gate av en autist med et lydanlegg. Måtte gnåle og vente lenge før idioten kom og flyttet seg. På en annen hverdag ble jeg blokkert av en lastebil og to personbiler det samme stedet. Da jeg skulle passere den siste personbilen, svært langsomt, dreide jeg for fort på rattet, noe som medførte at jeg skrapet opp en felg på ansfaltkanten. Bare kosmetisk, men likevel. En annen gang kjørte jeg rett på en asfaltkant da jeg skulle inn til en parkeringsplass for å sjekke hvor jeg var, etter nok en omdiringering i mørket.

En av mine egenskaper er at når jeg konsentrerer meg, så konsentrerer jeg meg. Jeg kan holde det gående i timesvis med samme grad av vidøyet oppmerksomhet. På et tidspunkt ble jeg så sulten at jeg holdt på å kollapse. Parkerte på et industriområde og åt ved en benk. Etterpå kjørte jeg i antakelig 5 timer gjennom totalt mørke på smale fjellveier. Bare min enorme oppmerksomhet tillater noe slikt, men det koster. Det ligger i kortene at jeg drakk energidrikker på disse turene. Ganske mange, antakelig. Det er derfor jeg har brukt alkohol til å skru av.

Har antakelig blitt noen riper både her og der på mine eiendeler. Gikk som sagt i survival mode, og får bare leve med det.

I tillegg kom gnålet med myndighetene når jeg trengte det aller minst. Må si at hele saken provoserer meg kraftig. Dette er et Kina-system hvor man forfølger dissentere på grunnlag av sine meninger, og jeg akter ikke å bøye av på noen måte, noe jeg også opplyste politimannen jeg satt i en såkalt «samtale» med. Prinsipielt har jeg absolutt alt på det rene. Han hadde et typisk militært utseende, noe jeg ikke liker. Disse folkene er meg mindreverdige. Saken er at jeg spytter på dem og alt de står for, forutsatt at de evnet å stå for noe som helst, noe de ikke gjør. Dette er snikende uærlighet, uredelighet og flokk-ondskap, noe jeg kun har den dypeste forakt for.

En av dagene skulle jeg spise dagens første måltid, en svær kebab, klokken ett på dagen. Da fikk jeg en viktig telefon, hvor jeg måtte være skjerpet. Heldigvis greide jeg å Ace hele opplegget. Jeg ble jo kalt Ace da jeg var utvekslingsstudent til statene. Alt henger sammen med alt.

Hadde mitt første besøk på det nye stedet. Tapte tre ganger på rad i sjakk, en av gangene etter en grov feil. Etter besøket var jeg så utmattet at jeg knappest greide å pusse tennene. Har hatt et enormt behov for introvert-tid her nede, men det har jeg ikke fått. Det har vært to instanser med ting som måtte fikses, noe som gjorde at jeg måtte være på hugget hele dagen. Hver av disse tingene, vann og lekasje, tok det minst tre dager å fikse, hver gang, selv om det skulle ta en dag.

Noen interessante observasjoner. Jeg har begynt å lyve til mennesker, både i det store og det små. På sin plass. Jeg er god til å lyve. Sannhet er mitt fremste våpen, men når jeg ikke svinger våpenet, lyver jeg. En annen ting er at menneskene her nede er kjent for å være trauste, men de er også ekstremt prinsippfaste. Det liker jeg, og trenger jeg. Prinsipper behøves for min indre Princeps, spesielt nå som jeg har vært forfulgt av emokratiet atter.

Nå har endelig introvert-tiden begynt, og jeg kan bli meg selv. I det generelle sitter jeg kanskje for mye foran datamaskinen, men nå kunne jeg gjerne hatt fjorten dager kun foran en skjerm, uten noe annet. En ting er at jeg har aldri vært i dårligere form enn nå. Har aldri vært så gammel som nå heller. Skal komme tilbake til dette ved mitt regnskap-innlegg. Dagene preges av en enorm sult, der det ikke hjelper å spise, og en enorm trøtthet. Jeg kjenner igjen denne trøttheten, som jeg har opplevd ved en annen anledning. Tror det er en form for koffein-kræsj. Jeg tok ut alle mine krefter, krefter som jeg egentlig ikke hadde, og det i en skjebnetid. Med det kommer tiden for viktige avgjørelser, for hvis det å flytte til et nytt sted er en gylden mulighet.

Kan ikke love noe, men i dag, når jeg våknet, hadde jeg et ekstremt behov for renhet. Tror både alkohol og koffein utgår på en god stund. En livline, for en tid. Nå slipper jeg livlinen.

Kokos

9/16/2023

Dette må da være en kokosnøtt om det noensinne var noen. Jeg lærte det begrepet i Kanada. Brun på utsiden, hvit på innsiden, ikke sant. Alt det han sier medfører riktighet, og er noe jeg uten forbehold vil stille meg bak. Ingen mangel på karisma, heller. Selvsagt, det er en gjentakelse av ordene til hans herre og mester, Lysglimt selv. Store menn har det med å lage kloninger av seg selv. Profetien til fader Stevens ringer sann. Tilslutt vil vi ende med flokker av brune menn som messer "White power." Dog, jeg har intet problem med å gi Moberg 50 millioner kroner og en hvit kvinne, og sende ham til Sør-Amerika et sted. Først må kampen vinnes og man må få fjernet/knertet de som er nødvendige å fjerne/knerte. Vi har råd til det, men vi har ikke råd til multikultur, noe som er et dekkord for etnisk utryddelse. Det er også en god del kvinner det er nødtørftig å bli kvitt. Medlemmer av partiet Rødt er bare begynnelsen. Før i tiden ble svikefulle kvinner gitt bort til sigøynere, så dette ville være en oppgradering i så måte.

Spørsmålet er hvor dypt hensynket i barbariet vi kommer til å være, før rettferdigheten trer inn i verden påny. Rettferdighet = Barbari.

Kunne sagt mer om politikk og min posisjon i det hele, men må ta det til en annen gang.

Alliansen bruker fristilte kandidater, noe som er bra, siden jeg er motstander av parlamentarisme og partipolitikk. I teorien kan en venstreradikaler være medlem av Alliansen, noe som til og med bringes frem av venstreradikalerne. Dette når de gjennom med sin assosiasjon med Alliansen ble utelukket fra et eller annet møte med begredelighetene i Document. Jeg er på absolutt alle måter en anti-konservativ, fordi det bringer rasedøden i sakte tempo, på toppen av en høy moralsk hest.

derimot.no/ma-man-marsjere-100-prosent-i-takt-document-og-ytringsfrihet/

Legg merke til det anti-estetiske illustrasjonsbildet. Huff.

Glenn Ager-Wick fant frihet til å fremme sine hjertesaker i Alliansen, siden partiet ikke har partiprogram og kandidatene står fritt til å utforme egen politikk. Det er derfor irrelevant å dømme han og andre ut fra H.J.L. Johansen sine holdninger i visse saker.

Venstreradikalere og høyreradikalere kommer nok sammen i sitt jødehat, det er sant. Men når det blir spørsmål om noe litt mer viktig, altså om å definere seg selv utifra et positiv og hva man ønsker seg, ikke et negativ og hva man er motstander av, vil alliansen bokstavelig talt rakne. Når det er sagt vil visse tunger hevde at det ikke er mulig å utvise tilstrekkelig jødehat. Sprøytespissene og tapt territorium sørget for det.

En angivers bortgang

9/14/2023

Imperator Tranås får vite at en angiver har gått bort.

HAHAHAHAHAHAHAHAHHAHAHAHAdødHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAbåtturHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAfisketurHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHAHAHbåtenkantretHAHAHAHAHAHAHAHAdruknetHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHHAneisåsynd

Få kan vel fryde seg over dødsfall som en INTP. Tror jeg har meget til felles med Schopenhauer der. Han uttalte, parafrasert: "Jeg har aldri drept noen, men har lest mang en dødsannonse med et smil om munnen." For min sin del ville det vært mer enn et smil, om en av disse angiverne faller av planeten, selv uten at jeg har kakket dem hardt i planeten. Schopenhauer uttalte også "Heksen er død," da den gamle kjerringa han hivde ned en trapp endelig gikk bort. Javisst. Fellestrekk. "Aha. Det er hun du skal kvele," som noen sa til meg. Hans uttalelse, ikke min.

En logisk mulighet er å oppgradere og ikke vente så lenge som til en dødsannonse :) Det er derfor man blir Imperator, får man tro.

Som noen skrev til meg i en epost:

I løpet av én og samme sommermåned, med mindre enn tre ukers mellomrom, forulykket XXX, XXX og XXX, under tragiske omstendigheter.

Den første fikk et vektstativ over seg på gymmen og knuste skallen.

Den andre falt i døden på fjelltur.

Den tredje satte et burgerbrød i halsen på XXX og ble kvalt.

På en hybel etsteds i trøndelagstraktene satt Tranås og humret. Voodoodukken han hadde bestilt på eBay, hadde gjort jobben sin.

XXXtrioen var bare en test. Landsmorderen, Bilderbergeren og Judas Gahr Støre var de neste tre svikerne på en liste som inneholdt 578 navn.

Å ønske noen vondt er definitivt min spesialitet. Noen ganger kan drømmer bli til virkelighet. Håper hjertet til dette avskummet stopper snart.

Oppfyll mine drømmer. Dø.

Jau. Laget en musikalsk versjon av den forespeilede fryd.