Category: Musikk - TRANAAS

Galskapen i kunst var alltid fremtiden

2/12/2023

Det er vanskelig å forstå at det som var tiltenkt å være røl og en galskapsvisjon skulle bli realitetene noen tiår senere. Men slik er det altså. Det får meg til å undre på hvilken galskap som er i vente, og hvordan det alt har blitt varslet i kunsten? Kanskje er jeg noe av et varsel selv? Jeg er jo overmenneskets forvarsel og frøet til den nye rase, det nye liv, som blondhåret skal overta jorden i den kommende gullalder, mens orker, goblins og de vaksinerte blir forvist til huler og dype hull.

Luxus Leverpostei er tidvis for vulgære for selv meg. Men de hadde noen svært gode slagere som står på minnet enda i dag. "Presten" og "Tam Tamil" kommer til tankene. Selvsagt forhatt av den kulturelle klasse og venstresiden, så de aldri vil få noen anerkjennelse eller spellemannspris, enda de overgår de fleste av norske band. Har jeg nevnt at jeg hater den kulturelle klasse fra dypet av mitt hjerte? For det gjør jeg. Skulle jeg gå postal en dag, ville det nok vært en forlagsredaksjon jeg skjøt opp. Aller helst ønsker jeg å nuke Davos, men det er jo en fornuftshandling.

Galskapens forsvarsel viste seg kanskje best i Anglosfæren her. Kun tiltenkt som røl og fjas, så ... ble det virkelighet. Ikke for det. Djevelen snakker engelsk.

Magisk affære

1/31/2023

... i en sfære. Til ære. For en pære?

Fordi mine veier er mystiske. Ved ettertanke så mystiske at ikke engang mitt gjennomtrengende blikk kan overskue hvor deres ferd dreier seg. Mitt breddeblikk gjenkjenner mønstre, min dybdegåelse henter opp juveler av konsentrert kraft, men jeg ser ikke skjebnen. Kanskje til det beste, for som grekerne sa, hvilken lykke ville mennesket da ha, om det visste sin fremtid?

Jeg liker hekselooken til hun dama. Ulikt Edward Dutton liker jeg de mørke og plagede, så lenge de ikke er narsissister. Vent. Disse kan ikke være plaget, da de ikke har en sjel. Og refrenget er svært kvinnelig. Passiv aggresivt, ikke sant. Gjør hva du vil, men tenk på tegnet. You do you, men tenk på konsekvensene, som en annen heksemester, la oss kalle ham Raven Wulfgar, pleier å si. Siden det fanger en kvinnelig essens, er jeg fornøyd. Det viser at sangen berører noe hentet fra eteren eller har favnet en kjerne. Jeg synes også at versene til negeren fungerer som en bra maskulin kontrast.

Det er også den drivende og repetetive melodien. Jeg lever og puster lys og melodi, variasjoner av det samme. Kan dette kalles et midpunkt mellom Dionysos og Apollon? Det jeg tenker er at det må være et krysningspunkt mellom Eros og Ares, fordi vold og sex er nært forbundet.

I dag gikk jeg og tenkte ut hva en skikkelse, la oss kalle ham Ken Jensen, burde ha gjort for 25 år siden. Han burde ikke sluppet sitt prosjekt som en varm potet da det var ferdigstilt, og han burde latt seg intervjue av Natt & Dag på den tiden, iført sin persona. Under intervjuet burde han ha kommet med uttalelsen: "Vold faller meg like naturlig som å puste."

Kanskje er det vår persona som er vårt egentlig selv? Bakenfor er det ingenting.

La meg være det jeg er

1/21/2023

Beskjedene fra gudeverdenen fortsetter. Alt er her, inkludert skogen jeg flyktet til en gang i tiden, og de gispende jentene (don't I ever). Jeg ble forøvrig først kjent med det kvinnelige negativ i en alder av 16, hvis du ser bort i fra min egen mor, selvfølgelig. Alt sammen berettet i den ukjente dokumentar "Velkommen til helvete." [Insert politianmeldelse her]

Som Rimbaud sier jeg: "Addicted to utterances of truth and common sense." Denne er vanskelig å oversette. Det er i alle tilfeller sant, og er noe av grunnen til at jeg ble straffet så hardt i livet. Av den grunn er det et dypt og inderlig hat til nordmenn i mitt hjerte.

Si sannheten. Bli slaktet og fratatt selv det minste. Slik lyder budet i Germanias avsindige land.

Som en eller annen filosof sa: Det er ingen målestokk på helse å være godt tilpasset et sykt samfunn, eller i mitt tilfelle, helt syke og uakseptable betingelser, selv for en helgen. Og jeg var aldri en helgen eller en munk, var jeg vel, og vil heller ikke være det. En grunn til stor lidelse.

Alt jeg vil er å ta alle kvinner bakfra uten å måtte arbeide for det, slik som en Alfa-chad kan det. Problemet er bare at jeg var aldri en Alfa-chad. Siden jeg ikke kan få det som jeg vil, vil jeg ingenting av det du vil. Hvorfor skulle jeg? Meg har du ikke betalt, med ekte gull og pikesmil. På den andre siden der igjen, selv kongen kunne nok ikke befalt en pike til å like meg, så det er på en måte det ...

Men som sangen sier det, jeg var egentlig ikke ment til å lide så.

Tilkjennegivelse

1/20/2023

JA JEG SNAKKER FAKTISK IKKE MED HORER

Jeg sluttet å se TV da jeg var fem år gammel fordi det er så kjedelig og dumt.

Hva trenger du at jeg skal være?

12/21/2022

Men hva faen er dette geniale opplegget? Dette er jo en direkte gjenspeilning av mitt grunnvesen, ned til snirkelskoen vi ser i begynnelsen. Alt er der. Typen i narredrakt. Min fascinasjon for antikken og "Hard som bronse." Fargespraglende blonde damer og drivende synth og bass. Til og med tittelen peker mot min hang til bevegelse og dynamikk gjennom det talende "Animotion." Og man har besettelsen, selvsagt, og en kaotisk nøytral form for amoralitet. Det er sommerfugler og tingene snudd på hodet. Balanse finnes ikke, ei heller noen likhet. Men som jeg alltid har vært, jeg aksepterer aldri nederlag. Fantasiene ble selvsagt til galskap. Det skjedde for svært lenge siden. Min innledende godhet har selvsagt vendt seg til nederdrektighet. Jeg siteres nærmest ordrett: HVEM TRENGER DU EGENTLIG AT JEG SKAL VÆRE? Til og med "Jeg finner ruten inn" er der.

Som jeg har vært inne på, mitt optimale liv som erotiker hadde vel antakelig vært å være en kokainavhengig pornograf en gang på åttitallet, kanskje litt tidligere. I alle tilfeller, dette gir meg lyst til å detonere i galskap overfor en eller annen amoralsk kvinne. Hva trenger du, egentlig? Og kvinner kan nok verdsette skamløsheten. Sangen, altså dette coveret er laget to år før jeg hadde min første befatning med fitte. På den måten overgår jeg på en helsprø måte de fleste chads. Åpenbart at det er åpenbart.

You are an obsession (You are an obsession)
I cannot (I cannot sleep) sleep
I am a possession (I am your possession)
Unopened at your feet
There's no balance (There is no balance)
No equality (No equality)
Be still (Be still)
I will not (I will not) accept defeat (accept defeat)

I will have you
Yes, I will have you
I will find a way and I will have you
Like a butterfly
A wild butterfly
I will collect you and capture you

I feed you I drink you
My day and my night
I need you I need you
By sun or candlelight
You protest; you want to leave
Stay, oh, (there's no alternative) there's no alternative

Your face appears again
I see the beauty there
But I see danger
Stranger beware
Of circumstance in your naked dreams
Your affection is not what it seems

My fantasy (My fantasy) has turned to madness (has turned to madness)
And all my goodness (and all my goodness) has turned to badness (has turned to badness)
My need to possess you has consumed my soul
My life is trembling; I have no control

You are an obsession

Dungeon Synth i mitt hjerte

12/11/2022

Av absolutt alle musikksjangere må Dungeon Synth være nærmest mitt hjerte. Før i tiden hadde jeg ikke begrep om sjangeren, men lyttet stadig til musikk som kunne falle under den samlebenevnelsen. Til og med før MP3en ble oppfunnet lyttet jeg til Midi-filer, ofte av pop-låter og film-scores, dette på en 486. Det instrumentelle innholdet kan av og til skape samme stemning.

Her er en slags definisjon: Dungeon Synth is a style of music pioneered in the 1990s that evokes a sense of fantasy through synthesizers, capable of pulling from a diverse range of influences—including but not limited to ambient, medieval folk pastiche, neoclassical darkwave, game and film scores, new age, and progressive electronic. Though the early scene was quite niche and strongly linked to black metal, the mid-2010s led to a revitalization of the genre as its own standalone scene. Dungeon synth was already quite varied in scope, but the accessibility of self-publishing via Bandcamp has allowed for continued developments and micro-scenes.

Det er selvsagt logisk at jeg er et barn av 90-tallet på de fleste måter.

Alt er ikke like bra, selvsagt, men noe av innholdet kan være guddommelig. Et annet fortrinn er at en enkeltperson kan legge ut på en kunstnerisk reise. Sjangeren gir altså enorm frihet og enorme muligheter. På den måteren har sjangeren noe til felles med romanskriving (før venstreeliten og dumme arbeidere ødela alt) og japansk Manga. I sistnevnte tilfelle kan man lage hele epos utav å voldta en hel ungdomsskole, noe som for meg er den eneste grunnen til å følge på med noe sånt. Nei, hysj .... If I find out you're not a virgin your application will be rejected.

Av størrelser å nevne har man Halindir og Secret Stairways. Av og til har musikerne en konsistent portefølje som disse, av og til er gullkornene mer spredd. Noen bruker hele livet på å skape knapt en time med musikk, slik som Secret Stairways. Min hyllest er gitt om det er lite eller stort. Målet er nemlig denne berøringen med en eller annen mystisk kvalitet.

Hvis porteføljen blir for stor er det også et problem. Jim Kirk er en av de definitive pionerene, har produsert enormt med materiale med jevnt over god kvalitet. Men han mangler den mystiske berøringen med gudene som jeg etterspør. Et sublimt øyeblikk overgår en levetid med arbeid. På en måte vil kanskje for mye arbeid fornærme gudene, da man blir stående og stange og rølpe utenfor en stengt port, som var man en eller annen utålmodig ku. Heller da en musiker som pøser ut sin sjel og så gir seg en kule i kalotten, som Matthew Davis i Secret Stairways.

Med alt dette i tankene kom jeg over dette albumet:

Dette albumet viser hvordan enkelte kunstnere er eslet til å lage bare et verk. Såvidt jeg har skjønt det har dette bandet laget et annet album, men det er verre enn meningsløst. Vedkommende sperget ut og brukte masse samples og dialoglinjer som formelig druknet ut musikken. Vedkommende burde ha hørt på meg, for jeg er en meget god kritiker. Alle band som tenker å bruke dialoglinjer i musikken sin, bør sørge for å ta vare på og parallellutgi materialet i en egen instrumentalutgave. Det samme er sant for power-metal bandet Skyfire, der jeg endog kontaktet musikerne for å se om det var en mulighet for å få fatt på en ren instrumentalutgave, dessverre uten hell.

Det overnevnte album har kvaliteter som jeg har vanskelig for å definere eller sette fingeren på, men som taler direkte til meg. Man kan endog si at albumet er et uttrykk for mitt eget sjelsinnhold. Musikken er under alle målestokker rudimentær og enkel, og det er kan hende jeg også. Det er kombinasjonen av enkle, progressive lag med instrumenter, og en episk og melankolsk atmosfære som appellerer så mye til meg. Musikken er selvsagt et barn av 90-tallet, og det er bakgrunnssettingen også. Advanced Dungeons & Dragons, Ravenloft og Dragonlance, med karakteren Raistlin Majere har jeg en intim befattelse med selv. Jeg sier som skaperen av denne musikken. Forever I shalt dwell in Ravenloft. Dette var en del av en rollespillkampanje jeg holdt på med da jeg var fra 16-18 år gammel. Tror vi greide å komme oss ut av marerittet mot slutten også. Så både som uttrykk og i bakgrunnsmateriale har dette albumet en direkte appell, noe som nesten er litt urovekkende. Hva er det jeg ikke ser om meg selv? Har jeg vært den samme all denne tiden?

Det overrasket meg å finne ut at personen bak dette prosjektet er gresk. Jeg trodde eneste verdige greker i moderne tid var Vangelis, men der tok jeg sannelig feil. Grekerne er jo nå en elendig remnant av en remnant, med fetladne mennesker som står på gata og roper eller kjører rundt på en Vespa. Antakelig er analsex den eneste kontinuasjonslinjen de har med seg fra antikken. Ikke for det. Vangelis flyktet fra militærdiktaturet i Hellas til Storbritannia på 70-tallet. Hadde han vært virkende i dag, ville han nok måtte flykte fra den forbannede øy. Som Dutton sier, det er Øst-Europa som er skjebnebestemt til å bli det nye Bysants.

Dog, det skal sies at noen musiker ikke kan forløse eller rettferdiggjøre et folk. En musiker er egentlig snakk om en slags legemeliggjort ånd på jorden. Personen som fungerer som oppbevaringskrukke for denne ånden er av en helt tilfeldig kvalitet. Varg Vikernes er uovertruffen som musiker, men en katastrofe som tenkende. Det samme er tilfelle med Ludvig van "Jeg skal høre i himmelen" Beethoven og Richard "Jeg er pasifist" Wagner. Nei, huff. Man må for all del skille ånd fra menneske. Hva det gjelder korva fra Neblus, trodde jeg en stund at dette måtte være snakk om en saksisk person. Så feil tok jeg altså. Ånder kan altså ta bolig på jorden i hvilken oppbevaringskrukke som helst, men kropp og tenkning er knyttet til jorden og kan derfor aldri være en tilfeldighet.

Kom over dette albumet samtidig, som har en helt annen atmosfære. Siden jeg var så fascinert av hin greker, forekom kontrasten meg nesten avskyelig. Alt i alt liker jeg ikke den overflatiske og optimistiske tonen som finnes i (imitert) renessansemusikk. Men jeg kan ikke nekte for at dette har en kvalitet. Instrumentallinjene er enkle, men utvikler seg på måter som gjør at det muligens er bedre enn materialet til denne Ravnbrann, som lager enormt med materiale, men da gjerne i en generisk og fullkomment forutsigbar form. Der Ravnbrann er kiosklitteratur er dette et forsøk på en seriøs roman.

Denne musikken er visstnok laget av en prodigy som børstet inn på scenen, ervervet seg en viss notoritet, og så forsvant. Kanskje skjedde dette fordi han prioriterte å ha sex med masse modeller bakfra ... Hvem vet? Det er ingen som vet. Slik en mann er, slik lager han sine logiske muligheter.

Tror jeg kom over denne da jeg surfet porno på søkeloggen til Netflix, uten hell. Det er i alle tilfeller den mest fornuftige aktivitet på en sånn plattform. Eventuelt har en bror av meg frivillig hintet meg til dette albumet. Det er ganske bra, men mangler det jeg etterspør, enten en viss form for atmosfære eller disse progressive instrumentallinjene. Dette albumet er ganske rigid og gjenspeiler antakelig sin tilhører, da vedkommende selv er temmelig rigid. Vi bruker jo musikk for å gjenspeile noe i oss selv.

Jeg liker nerderiet. Det blir ikke mer nerdete enn "Hedge Wizard." Det eneste som kunne overgå det, ville vært om spillfantasten Hadrix begynte å lage musikk. I unge år så han, altså Hadrix ut som denne Nummer 1 i Startrek. Jeg har aldri fulgt med på Startrek, da jeg hater forhandlinger og alltid foretrekker å drepe mine fiender. Vel, Hadrix så ut som dette, altså en kjekk, fornuftig mann, inntil masken brast og han til en av sine egne vitser stakk ut tungen for å vagge denne frem og tilbake. Det er alltid betryggende når noen er seg selv. Den groteske mangelen på karisma blir sin egen form for karisma.

I alle tilfeller, denne siden, Dungeon Synth Archives på Youtube har et vell av materiale, men man må grave litt. Jeg har som kjent høstet ut enkelte gullkorn fra det som ellers er middelmådige album, til bruk i min egen gudinnedyrkelse. En for stor appell til nerderi og obskure referanser kan også være en indikasjon på at man mangler substans, la oss si ved at man navngir bandet sitt "Kobold" eller "Hobgoblin." Men jeg er glad for at dette stedet fri for kvinner faktisk finnes. Det er jo stedene som er fri for kvinneslag at noe åndelig kan finne sted. Man mangler bare de smekre rumpene, som har en tendens til å forsvinne lik skulle det være seg en dryade eller dådyrs bakpart når noe høytravende finner sted. What gives, man?

Et problem er at all musikk lastet fra youtube har en ganske dårlig kvalitet. Mye av Dungeon Synth Archives arkiv finner man ingen andre steder. Hva verre er, hos hin greker er det 4-5 alvorlige lydfeil i opplastingen av albumet. Jeg forsøkte fortvilet å finne alternativer, men selv om enkelte opplastninger var tunet forskjellig, var feilene alltid de samme. Vurderte en stund å rette opp i disse feilene manuelt ved selv å dempe lyden ved spike(proteiner) og drit, men bestemte meg for ikke å gjøre så. Det har nemlig gått opp for meg at alle Mp4-filer jeg lager har endt opp i samme elendige 190kbs-kvalitet. Man må ha litt mer. Jeg kunne øke denne graderingen, men ikke som Mp4, jeg måtte bruke mer obskure filformater. Jeg kan dessverre ikke omarbeide hele min portefølje på den måten, og da blir lysten til å redde kunsten for andre litt begrenset. Antakelig vil jeg gjøre visse utvalg hva gjelder mitt eget materiale.

Vakker selvmordsmusikk

8/31/2022

Kom over denne svært vakre selvmordsmusikken i min søken etter materiale til å bruke til en ny erotika. Dette materialet må være dynamisk, holde jevnt god kvalitet og ikke være rigid. Mortiis var lenge en kandidat, inntil jeg fant at han i sitt album Crypt of the Wizard satte sanger etter hverandre som bare var variasjoner. To åtte minuttere etter hverandre blir for rigid. Det er i avgrensning mesteren viser seg. Når det er sagt, her er en ekte mester, dog jeg vet ikke om dette er dynamisk nok til å fungere i en erotika. Sommerfuglvingene må slå.

Dette er laget av en slags pioner innen Dungeon synth. Jeg må si jeg stusset litt over titlene i det første albumet. Bortenfor døren og greier. Jeg skjønte alt sammen da jeg fant ut at skaperen, Matthew Davis, tok livet av seg. Tror det var i 2011, tolv år etter siste album. På en måte brukte han hele livet for å skape rundt en time med musikk. Men hvilken musikk det er, og hvilken lidelse må ikke til for å skape noe så vakkert.

En kunstner vil gjerne berøre sin kjerne når han skaper sitt første verk, og så bevege seg ut i landskapene med sitt andre og tredje. Tilslutt vil han avslutte med å kommentere sine verker, heter det seg. Ikke så med meg. Det vil si, den første boken jeg skrev (og fikk utgitt) berørte min kjerne den gangen, som består i å være et offer for de verste sosiopater og narsissister. Dette er ikke lenger min kjerne. Som Julius Evola kan jeg si at jeg tilbakela meg selv for svært lenge siden, og det er ikke lenger viktig. Personfokus er en uting og handler om en manglende horisont, og med det, manglende renhet, det som gir horisonten sin klarhet.

Her er forøvrig et bilde av Matthew Davis. Man kan på en måte se følsomheten. Vel, som jeg har sagt, for hver generasjon blir de mest følsomme mennesker utryddet.

Han levde i en bedre tid, men jeg er ikke så arrogant at jeg ikke godtar at livet kunne være utålelig også den gangen. Det er de verste mennesker som ikke godtar andres perspektiv. Hans selvmordskjerne kom nok i det første albumet, bortenfor døren og til Hybrasil og alt det der. Hans andre og siste album skulle ved første øyenkast representere motsetningen av det han var, hetende Turning point og med henvisninger til romantiske kvinneskikkelser, blant annet. Her har jeg selv en slående erfaring. Tilbake i 2014 lyttet jeg til musikk av Audiomachine med samme titulering, rent spesifikt denne, med akkurat dette bildet av et skip i urolig sjø:

Jeg trodde den gangen at ting skulle snu for meg, antakelig fordi jeg ønsket det så sterkt. Istedet bygde alle mine problemer på seg og nådde sitt endepunkt, noe som i Norge utgjør fattigdom, isolasjon og utenforskap simpelthen for å ha hatt en tanke i hodet, og fordi man velger å ha den minste integritet satt overfor en utålelig flokk med idiotisk krøtter. Jeg tror samme opplevelse ble delt av Matthew Davis. Han tenkte "Ja, men nå snur det," som jeg gjorde det. Men så snudde det aldri, det bare fortsatte.

Døren ut er et gyldig valg, men enn så lenge er jeg her, fordi jeg har ikke fått skapt min andel skjønnhet før alt er forbi.

Et varmt sted

6/26/2022

I denne verden har jeg blitt for lenge
Det eneste rettferdige er å
forbanne dette liv
Jeg er lei av å tape
Lidelse forbi all lærdom
La meg ikke lide mer
Ikke
lide
mer
Gå fra meg
Vik fra meg
La mitt skrik være taushet

Musikk må det være

6/11/2022

Kom over denne enorme samlingen middelaldermusikk fra en enkeltperson kalt Ravnskjold, på hele 8,5 timer. Tror det skal være mye bra der også. Lastet dette, så har jeg noe å lytte til uansett omstendighet. Kan være nyttig til jeg gjenopptar mitt dataspilleri også, rent spesifikt Caster of Magic.

Til opplysning

6/9/2022

JA JEG VIL LEIE TO PIKER I ÅR

Det var meg

6/5/2022

He he ...

I shot the sheriff, but I swear it was in self-defense

Sheriff John Brown always hated me
For what I don't know
Every time that I plant a seed
He said, "Kill it before it grows"
He said, "Kill it before it grows", I say

Freedom came my way one day
And I started out of town
All of a sudden I see sheriff John Brown
Aiming to shoot me down
So I shot, I shot him down, I say

Reflexes got the better of me
And what is to be must be
Every day the bucket goes to the well
But one day the bottom will drop out
Yes, one day the bottom will drop out, but I say

Men det er jo dette som er realiteten, den dagen de forsøker å tvinge oss til å ta mord-vaksinene. Det korrupte politiet og det korrupte rettsvesenet jobber allerede for de nykommunistiske globalistene.

Vangelis er død

5/21/2022

Først nå fikk jeg med meg at Vangelis er død, og at han døde på 17de mai. Jeg er fristet til å si at han var siste verdige greker, men det er nok ikke helt sant. Det finnes et daggry.

Denne artikkelen tar for seg litt av livet hans: https://www.musikknyheter.no/nyheter/22102/Greske-synth-pioneren-Vangelis-er-d%C3%B8d.html

Som en viss Stevens sier, man feirer en bortgått skribent ved å lese opplegget hans. Det samme burde gjelde for en musiker. Altså lytte, avklaringsmonstre, til musikeren, ikke forfatteren, som man altså feirer.

Dette var mitt definitive favorittalbum i min ungdom, la oss si fra alder 16-18. Nå er det lenge siden jeg har lyttet til albumet som helhet. Kanskje er det tinnitus. Noen av sangene mot slutten av albumet brakte meg til andre verdener, den gangen.

Dette var mitt favorittalbum en del år senere. Jeg antar fra midten av tjueårene eller noe. Både det intense raseriet fra et rasende rødbryst, og den umåtelige skjønnheten er slående for meg. Albumet har fungert i synkronisitet med William Blakes verk med (tilnærmet) samme tittel, med den tenkning som er dertilhørende. Hovedsaklig det jeg senere kalte motsetningens lov.

Dette lyttet jeg til tidlig i trettiårene. Det er lydsporet til en av mine top 3 favorittfilmer. Conquest of Paradise som film når antakelig ikke helt opp til Alexander. Dette er mer populistisk, men det er noen slående tracks der. Det var den gangen jeg antakelig gjorde to monumentale feil, som vil prege meg resten av livet.

Vangelis laget en del obskurt opplegg også. Noe av det lastet jeg via det som het FTP-server, jeg tror rundt alder 18, det også. Dette var i nedlastningenes barndom. Men jeg skal ikke late som jeg er noen guru på disse områdene. Men denne sangen er bra. Tror det er fra Spiral-albumet, som antakelig var det første.

Kanskje henvender han seg til meg. Nå som Vangelis er død er en kraft blitt ledig på jorden. Måtte hans kraft bli min.

Ikke kom her noe mer

3/27/2022

He he ... jeg liker jo sånt psykedelisk grotesk opplegg. Det vet jeg at ikke alle av mine venner gjør. Ja, ja.

I alle tilfeller er tematikken høyst aktuell på flere nivåer. Dårlige mennesker og store skygger, hold dere unna. Ikke gå ned mine gater.

Ulvetotemet

3/21/2022

Alle asiater er cu ....

Ville vært fint om våre folk hadde tilsvarende holdning til globalistene. Men som Evola har vært inne på, folk som f.eks nederlendere kan være av god rase, sjelelig har de råtnet på rot for svært lenge siden.

Måtte noe våkne en dag. Kanskje når sulten begynner.

18 og livstid

3/15/2022

Kul sang. Det var nok bedre å være ung før internett ble oppfunnet.

Jeg er absolutt ingenting annet enn en enkel mann

9/9/2021

Se bort fra gnålet om bibelen, og dette er meg. Ville ikke skadet en mus, men det er ikke mus jeg vil skade ... Den setningen slår meg: "Jeg er ikke den type mann som ville skadet en mus." Dette er jo meg. Sånn har det vært gjennom hele livet. Så når noen blir knertet er det deres skyld, ikke min skyld. Til ettertanke.

Hvor blir mine venner av?

6/17/2021

Denne sangen er jo om en jente, men jeg vil heller rette den mot en gutt. Jeg trenger virkelig en lett tilgjengelig og lettvint venn i disse dager. Noen som kan låne meg et øre, og som jeg kan snakke med om planer og vurderinger. Bit merke i dette: Det må være ansikt til ansikt! Jeg utstår ikke chat.

Saken er at jeg lever i en slags total ensomhet, med en konstant mangel på stimulering og emosjonell feedback. Riktignok er jeg en sterk introvert og en genuin menneskehater, men det får være grenser. Balanse er viktig. Korona tok nok mitt siste ben i en sosial og menneskelig verden.

Jeg har også forsøkt å få til noen tilsetninger, men nei. Kjedelige greier. Og resultatet? Vel, jeg tror virkelig det går utover produktiviteten. Det er en total stillstand. Jeg lever som jeg skulle være død. Og sosialt og emosjonelt sett kunne det like gjerne være på den måten.

Skulle tro Nick Cave hadde besøkt trøndelag da han laget denne sangen:

Trøndere er nok høflige og vil begrave deg når du dør og sånt drit, men hva med livet når man er i live? Nettopp. Og ikke få meg til å nevne min ekstreme bitterhet når det gjelder trønderske piker og de kjensgjerninger som hviler der.

Rettferdighet kommer bare fra den rene sjel

6/12/2021

Denne linjen resonnerer med meg:

Well I know what's right

Fordi dette er det jeg som vet, og svært få andre.

Ikke som dem

6/10/2021

Sannhet, men nå som illusjonene dør begynner prisen å bli skyhøy.

Svar på mine bønner

5/9/2021

Svar på mine bønner
La meg drepe ondskapen

Frelse er et mysterium

4/26/2021

Det er underlig hvordan man får sannhet bare fra de man kaller avskum.

Øl er oksygen

4/18/2021

Denne var kul. Så annerledes enn Norge, dvergenes paradis! I Norge var det en mannsperson som ba meg klippe håret da jeg satt på stranden og leste avisen. I statene blir de som ikke tåler at andre har langt hår, sett på som smålige. USA hadde på et tidspunkt ekte frihet og frimodighet. Bare synd at alt er i ferd med å forsvinne nå.

Skjønnhet er for alltid skjult for øyne som er onde

3/9/2021

Vesten har mange perler, skrev jeg en gang for lenge siden, med eksempel i denne sangen. Glemt av ... vel, alle, bortsett fra de ekstremt fåtallige. Man kan vel kanskje si at der hundre edle krigere går til grunne for at en helt skal reise seg, er muligens noe av det samme tilfelle i kunsten. Ethvert storverk har mange forløpere og kvestede brødre liggende igjen på slagmarken.

Angående onde øyne og onde stemmer, var det noen forferdelige (ja, de var forferdelige) boomere som hevdet overfor meg at all god musikk var blitt laget på deres tid. Arrogansen og narsissismen i dette er utålelig. Jeg kom over dette ganske nylige verket som har kvaliteter som jeg har vanskelig for å sette fingeren, men her er en kraft skjult. Vedkommende er en dansk solo-artist på synth. Det er interessant, fordi jeg trodde først det var min venn i det danske prosjektet Nattefrost, en person jeg kjente en gang i tiden. Tittende på det halvt dekkede bildet til Halindir, ser jeg at dette ikke stemmer. Vedkommende er for ung og blond, sitat fight club ... he he. Han, altså den blonde, altså ikke Nattefrost, har tydeligvis sluppet musikken sin fri for allmen bruk også. Det åpner for muligheter, uten at jeg helt vet hva. Prosjektet jeg stanger mot, som er aktuelt, er mer italiensk anrettet. Selv er jeg også for det meste en middelhavssjel, da jeg ulikt protestantiske germanere er i besittelse av faktiske følelser og faktiske tanker. Den norrøne tematikken er dog svært interessant. Kanskje kan man trikse dette i noen retning. Hvem vet? Iallfall ikke jeg, og det er det heller ikke mitt ansvar å vite.

For nå holder det å rope på Haldir, jeg mener Halindir.

Blondineriet fortsetter

9/17/2020

Det er nok min skjebne å oppdage gårsdagens gudinner. Og når sant skal sies, er jeg veldig, veldig svak for blondiner. Hun her inngår temmelig høyt på mitt personlige blondine-hierarki. Liker hennes uttrykksfullhet. Dette er den forhenværende Baby spice. Tror virkelig jeg foretrekker den voksne utgaven.

Estetikk som musikk og noen tanker om skjebnen

9/1/2020

Dette er vel et av de undervurderte album fra mine Black metal dager. Som komposisjon har det nok sine begrensninger, som estetikk er det uovertruffent. Perfeksjon er nok en umulighet, med mindre du er Gud eller Mozart (Det samme). I dette tilfelle tror jeg opphavspersonen er en skikkelig drittsekk, men hvem har sagt at kunstnere skal være sympatiske?

For min egen del har nok estetikk utspilt sin rolle. Jeg har havnet i den situasjon som Kierkegaard omtaler, der estetikeren tilslutt ikke finner lindring mer. Siden jeg lever under skyggen av Ketu, må jeg nok antakelig søke meg det som er høyere, ansporet av de tap livet har påført meg. Den som lever under Ketus herjinger, må søke seg opp mot åndelighet/Gud.

Ketu signifies the spiritual process of the refinement of materialisation to spirit and is considered both malefic and benefic, as it causes sorrow and loss, and yet at the same time turns the individual to God. In other words, it causes material loss in order to force a more spiritual outlook in the person. (Dette er min livserfaring) Ketu is a karaka or indicator of intelligence, wisdom, non-attachment, fantasy, penetrating insight, derangement, and psychic abilities. Ketu is believed to bring prosperity to the devotee's family, removes the effects of snakebite and illness arising out of poisons. He grants good health, wealth and cattle to his devotees. (Sant nok. Jeg har alltid hatt god helse. Økonomisk er jeg fristilt)

Ketu is considered responsible for moksha, sannyasa, self-realization, gnana, a wavering nature, restlessness, the endocrine system and slender physique. (Jeg er både urolig og tynn)

The people who come under the influence of Ketu can achieve great heights, most of them spiritual.

Rahu, being a karmic planet would show the necessity and urge to work on a specific area of life where there had been ignorance in the past life. To balance the apparent dissatisfaction one has to go that extra mile to provide a satisfactory settlement in the present lifetime. Rahu can remove all negative quality of every planet while Ketu can emphasis every positive quality of the planet.

Exaltation and Debilitation: This has been a debatable point in astrology, as per BPHS Ketu is exalted in the sign of Scorpio and debilitated in Taurus, however, many astrologers have disputed this and most modern astrologers now seem to agree that Ketu is exalted in Sagittarius and debilitated in Gemini. This stands to logic as Ketu is a torso and a prominent part of Sagittarius is big horse torso attached to a male upper body. (Jeg er jo skytte, hvilket skulle bety at dette er en bra kombinasjon)

Negative Significations: While Ketu is considered malefic and has been mostly associated with negative things. Most people consider it a difficult planet as it brings lot of troubles on the material plane. It often brings a sense of complete detachment, losses, mindlessness, wandering, and confusion in one's life.

Positive Significations: There is a much deeper side to Ketu and it has been called the most spiritual of all planets. Ketu has been considered the planet of enlightenment and liberation. As the one who has “lost his head (worldly senses)” Being a personification of renunciation (torso without a head who needs nothing). Ketu the ascetic that wants to go beyond the mundane life and achieve the final liberation.

Et trinn på veien, før jeg søker meg opp mot stillhet (som er vanskelig, gitt Tinnitus) er å bruke dette albumet som startpunkt.