Vesten har mange perler, skrev jeg en gang for lenge siden, med eksempel i denne sangen. Glemt av ... vel, alle, bortsett fra de ekstremt fåtallige. Man kan vel kanskje si at der hundre edle krigere går til grunne for at en helt skal reise seg, er muligens noe av det samme tilfelle i kunsten. Ethvert storverk har mange forløpere og kvestede brødre liggende igjen på slagmarken.
Angående onde øyne og onde stemmer, var det noen forferdelige (ja, de var forferdelige) boomere som hevdet overfor meg at all god musikk var blitt laget på deres tid. Arrogansen og narsissismen i dette er utålelig. Jeg kom over dette ganske nylige verket som har kvaliteter som jeg har vanskelig for å sette fingeren, men her er en kraft skjult. Vedkommende er en dansk solo-artist på synth. Det er interessant, fordi jeg trodde først det var min venn i det danske prosjektet Nattefrost, en person jeg kjente en gang i tiden. Tittende på det halvt dekkede bildet til Halindir, ser jeg at dette ikke stemmer. Vedkommende er for ung og blond, sitat fight club ... he he. Han, altså den blonde, altså ikke Nattefrost, har tydeligvis sluppet musikken sin fri for allmen bruk også. Det åpner for muligheter, uten at jeg helt vet hva. Prosjektet jeg stanger mot, som er aktuelt, er mer italiensk anrettet. Selv er jeg også for det meste en middelhavssjel, da jeg ulikt protestantiske germanere er i besittelse av faktiske følelser og faktiske tanker. Den norrøne tematikken er dog svært interessant. Kanskje kan man trikse dette i noen retning. Hvem vet? Iallfall ikke jeg, og det er det heller ikke mitt ansvar å vite.
For nå holder det å rope på Haldir, jeg mener Halindir.
RSS Feed
