Å kalibrere seg inn i visdom

Jeg føler for å få en avslutning på saken om min seksuelle energi og min væren (vorden?) i Eros. Som sagt, det var en enorm cope for meg å på noen måte tenke at fascinasjonen for fevinger og en uskyldig fargeverden på noen måte skulle representere noe maskulint. En ekte maskulin mann bryr seg ikke om denslags.

Nylig var jeg i kontakt med en kunstner som er INFP og som i det personlige er svært opptatt av familieharmoni, som jeg fikk til å ta denne testen. Han endte opp med å ha mer maskulin enn feminin energi. Dermed blir det en cope for meg å tenke at mitt overmål av femininitet i denne testen simpelthen skulle bety at jeg er en kunst-typus.

Problemet er at jeg ikke greier å sette fingeren på hva min femininitet representerer. Det er en kjerne her som rett og slett unnflyr meg. Rett nok er jeg generelt passiv, upraktisk og svært lite kroppslig. Min generelle mislykkethet med kvinner skyldes nok at de ikke finner noe maskulint festepunkt hos meg, noe de ville funnet hos en håndtverker med caps, som sovner i TV-stolen etter en lang arbeidsdag med mekking på mutteren og jacking på jack-kabelen, eller noe. Hans fortrinn er at han er grøff og røff på måter som jeg ikke er, og har caps, kan hende. Ei heller er jeg typen som har knekk i håndleddet, som med fascinasjon for vesker og lodotter kan fungere som en venninne. Jeg er jo anarkist, for helvete. De fleste kvinner finner verken femininitet eller maskulinitet hos meg, dermed blir jeg en X-faktor, noe ubehagelig som må fjernes eller utryddes.

Da det ble ryddet opp i mine besteforeldres dødsbo, ble jeg gitt en statuett jeg syntes var svært vakker. Jeg ble fortalt at det faktisk var meg som hadde kjøpt statuetten på en sydentur, uten at jeg har noe minne om dette. Enten skjedde kjøpet da jeg var i Mallorca i en alder av 16, eller i Teneriffe i en alder av 20. Det er en underlig ting å glemme. Jeg lurer på hvorfor mitt minne er blankt i akkurat dette tilfelle. Kan det være en form for fortregning?

Jeg tror denne statuetten er nøkkelen. Jeg har endog brukt den som gudestatue i mine religiøse tilstrebelser. Alt i alt representerer den nok mitt idealbilde, mer spesifikt, meg selv som ideal. Det er her snakk om  en slags feminisert adonis, som i tillegg er foruten noe forhold til normer og moral.

Som jeg skrev et annet sted:

Statuen viser min idealform eller endog meg. En feminisert adonis, som selvsagt er høysensitiv. Legg ved fullstendig uten normer, moral og anstendighet. Jeg burde kunne være den perfekte prostituerte. Alt jeg vil er å gi folk det de vil ha, og det er jo temmelig sykt. Jeg vet nemlig hva folk vil ha, selv vet de ikke hva det er.

Jeg har svært akutte sanser, mangler empati, mangler avpasningsevne. Jeg er umoralsk, men ikke nødvendigvis amoralsk. Dette bringer meg nærmere, men ennå har jeg ikke riktig svaret på mitt innerste selv.

Som en mental test tittet jeg på denne videoen av Hanson-brødrene, for å se om noe attrå ble vekket. Det ble det ikke. Jeg har forsåvidt gjort slike mentale øvelser før overfor guttunger i ungdomsskolealder, med samme resultat.

Dette skulle underbygge argumentet om at adonis-statuen representerer min idealform. Min utøvde kjærlighet er nok rettet mot Hera eller Zevs på et eller annet vis, som seg hør og bør for en adonis.

Når jeg leser dybdedokumentet for Szonid-testen kommer jeg til en isnende erkjennelse. Min typus er tilbøyelig til selvoppofrelse, selvutslettelse, lek med døden og fascinasjon for døden. Alt dette og mer er sant for meg. Enten danser jeg på en slette med kadavere, eller jeg blir min egen flamme, min egen sol, som glimter til for et øyeblikk og ingenting mer. Da for noe høyere. Jeg er full av kjærlighet, og døden er ypperste form for Eros. Kamikazepiloter er for meg de edleste former for menn. Det, og Yukio Mishima og Otoya Yamaguchi. På mange måter er japanerne det vi burde fortsatt med å være.

Som jeg skrev i min Sol invictus-journal: Det er min tro at for hver generasjon blir de mest følsomme mennesker utryddet. Men så var det bare det at jeg ble etterlatt i live, eller rettere sagt, som en levende vandød.

Denne store kjærligheten er en ting, men jeg har også tilgang på store innsikter. På mange måter er jeg en slags mannlig Kassandra. Som Kassandra skal jeg gi fødsel til en brennende fakkel som antenner alt sammen. Som Kassandra gjør jeg dette på grunn av en opprinnelig urett. En urett som ingen ville anerkjenne. Det hjelper heller ikke at ingen ikke ville elske meg. Mine behov kan jeg ikke få, men jeg kan gi resultatet av det jeg har blitt. Dette er ikke min skyld. Verden er en scene, og dette er hva Kassandra gjør. Ingen ville høre på mine skrik i det personlige, og ingen hører på mine skrik om hva som skjer med vår sivilisasjon og vårt folk. Derfor er jeg kvestet og ødelagt, og ingen kan elske meg. Alle store menn er merket av gudene.

Det skal ingen stor spåmann til for å spå at det venter meg en ond skjebne, lik Kassandra. Der hun ble slaktet for en forbrytelse hun ikke hadde begått, skal jeg forgå i ensomhet, fattigdom og obskuritet. Men før det skjer, eller kanskje som en måte å unnfly dette, ønsker jeg å glimte til og dø på høyden av mitt skrik. Mine hensikter her på dette marerittstedet er svært få og svært store. Det som gjenstår er helvete.