Aldri snakke, bare gjøre

Denne problemstillingen har vært oppe i dagen en stund. Mitt standpunkt har også vært klart temmelig lenge.

For en stund tilbake gikk det opp for meg at jeg har tilhørt den diskuterende klasse menneske. Dette har spesielt vært sant etter tiden på den gamle Litteraturbloggen. Der skulle alt man gjorde og kunne tenkes å gjøre, gjennomdebatteres. Men dette er en sykdom. En Athensk sykdom. Det er på høy tid at jeg forandrer meg, så derfor gjør jeg det. Her er også greia med meg. Jeg har evnen til slik forandring. Fra nå av er det slutt. Jeg diskuterer ikke lenger de tingene jeg gjør, samme hvor gøy, sosialt og morsomt det er, og samme hva slags behov andre måtte ha. Det viktige er å gjøre, gjøre, gjøre, og bare det. Debatt og rettferdiggjøringer? En intuitiv general har ikke behov for det. Jeg er på høyden av min erfaring, og vet hva jeg gjør og hva jeg vil oppnå. Det er på tide å kaste av seg barneaktighetene, som var det fra en studenterforening, nå.

Jeg var på et stadie, og nå er jeg på et annet stadie. Utrolig, ikke sant? Det kalles forflytning, bevegelse og dynamikk. Dette er også en av mine fremste evner. Med Alexander den store: Alt er mulig for han som bare er villig til å prøve. Endeløs debatt er da også en erstatning for annen, militant virksomhet. Det bør man huske.