Siden jeg er merkurial, er instinktet mitt alltid å gå videre. Noen ganger går jeg fra meg selv på den måten. Tankespranget har gjort at jeg alltid får nye innsikter før jeg har fått fastsatt noe. Dette er grunnen til at jeg ikke greide å ferdigstille min journal Sol invictus før jeg tok til på min aforismesamling, og grunnen til at jeg ikke kunne ferdigstille aforismesamlingen før jeg tok til på en serie artikler som alle var forsøk på å nedfelle mitt nye filosofiske syn, som kun eksisterte som abstraksjon og vilter mulighet. Jeg er jo en assosiativ tenker, og derfor ser jeg ofte sammenhenger, og aner dem på en måte som jeg selv ikke kan forklare, men noe, noe er der!
Akkurat denne artikkelen har en litt mer tradisjonel tematikk enn de andre, de sistenevnte skulle være banebrytende for filosofien. Her gjentar jeg min legning og plassering som nyplatoniker, og har en intuitiv visjon om hvordan drømmer og idoler ikke nødvendigvis er et negativ, som visse empirister og reduksjonister vil hevde, men tvert om er et positiv som livet selv (og den øvrige materie) avhenger av. Som jeg har sagt, en mygg følger lukten av blod og får utbytte av dette, selv om dunsten av blod ikke er blod. Forskjellen fra en av mine tradisjonelle svermerier for det hedenske, er her at Eros og Ares -tankegangen, eller det vi kan kalle enhetsloven, her forsøkes å implemeteres. Som del av min revolusjonerende tenkning, berører jeg også forestillingen om at tingen faller mot seg selv (gitt uendelige muligheter og en en uendelighet med tid) Det er altså aldri noe kontrafaktisk med noe bilde. I den grad det ble rettet en rimelig kritikk mot idolene, er det fordi disse kan blåses opp som urimelige såpebobler, slik som forestillingen om Gud. Man kan fastsette et bilde av en allmektig Gud, men finne at innenfor en slik konsept så rommes det utallige selvmotsigelser. Delene er på den måten større enn summen.
Siden jeg nå ikke har fått etablert min tidsfilosofi, måtte artikkelen nødvendigvis komme til en naturlig stans. Det får bli et arbeid til en annen gang, selve tematikken ble for bred og for assosiativ, og jeg stod i fare for å oppløse alt sammen med å bevege meg i ulike retninger. Et slikt tema, Idolenes gjenkomst, som en protest mot visse av mine læremestere, er i seg selv et bokprosjekt, og ikke noe man kan burste ned iløpet av en uke med sterke nerver.
Idolenes gjenkomst (en ny nyplatonisme)
Det nittende århundre har vært opphav til det høyeste høye og det laveste lave, og omfanget av denne veksten, fra blomst til dypeste rot, skal vi først se idet treet velter. Kun fraskilt kan man studere det døde objekt. Anledningen har aldri manglet, og det skal den heller ikke i dette tilfelle. Det er så man hører Sibylens rop: Verden forgår! Til glede for vitenskapsmannen, kanskje, en av naturens mest perverse, som ved hvert tilfelle må drepe det han studerer. Hva har man så på sitt bord? En av de sorteste blomster fra den forgangne tid, farget av størknet hjerteblod, har åpnet seg og sagt: “Verden skal ikke forstås, den skal forandres.” Etter at de ordene ble ytret, har veien vært klar. Filosofifaget, såvel som de øvrige klassiske fag, ble omgjort til ideologi og har i praksis blitt avskaffet. Historiefaget lærer deg ikke lenger om fortiden og de mekanismer som har vært i virksomhet, man får høre om verden som den burde være. “Historien er bare en rekke mennesker som har vært dumme,” lyder det fra de idoktrinerte. Istedet for å lære om mennesket i de humanistiske fag, lærer man en utopi, i all helhet, et hat mot mennesket, som man på alle vis søker å avskaffe til hjelp for det falskeste av alle opprop, likheten. Dette opprop handlet alltid kun om å lyve for å skaffe seg fordeler. Jeg kan legge frem talløse eksempler på ulikhetet. Ingen likhet har noensinne blitt påvist, og det skal heller ikke skje, idet hvert fenomen så langt som vår fortids og fremtidsanskuelse kan stadfeste, har vært unikt.
Men-men, ropes det fra selotenes og de selvoppofrendes hold, mang en skikk var da uheldig og har seg som hør og bør blitt avskaffet av oss. Hvorfor skulle ikke vår rensende ferd over jorden fortsette? Det ville da lede til fornuft og noe bedre? Og det er sant, dette med avskaffelsen. Vi vet at greske jegere i arkaisk tid pleide å piske en trestatue av Pan dersom jakten hadde gått dårlig, man trodde at blod helt over bakken ville gi de døde skrømt i underverdenen menneskelig form og tanker en tid, og mente at tilsvarende votive ofringer i vin, blod og røkelse var nødvendige for alle livets områder, tok iallefall ikke sjansen på å la være. Det er vanskelig å se for seg tilsvarende naivitet idag, ettersom mennesket ble mer avansert, ble religionen gradvis mer abstrakt. Aniximander var først ute med et Gudsliknende konsept, men selv om dette eksisterte som begrep og en vag forutanelse blant de tenkende, hadde den gjengse bonde liten bruk for noe så vidfavnende. Skulle han ha en god grøde, ofret han til Demeter, som i en primitiv analogi til fruktbarhet naturligvis måtte ha kvinneform. “What has been learned cannot be unlearned,” og kun fantaster tror at mennesket kommer til å slutte med industri og krutt, som kommer til å være med oss til vår ende. Da den enkle stigbøylen ble oppfunnet, kom ingen gruppe til å gå tilbake til å ri på en annen måte.
I den tredje Kartagiske krig ofret kvinnene i den kringsatte by sine egne barn i desperasjon, til å langsomt stekes over glødende bronsekar. Slike offer har ingen sammenheng eller innvirkning på vår virkelighet, og det må da være gunstig at overtroen har blitt irrettesatt og etterhvert svunnet hen de steder hvor man utsatte den for et kritisk blikk?
For konseptualisten er det her en ganske annen lærdom. For hva har alle doktriner, fantasier, nitid ritualer og overtro hatt til felles? Hva annet er vel denne meningen man leter etter, enn å se etter sammenhenger mellom fenomener. Ofrer jeg, får jeg grøde, ber jeg, tilgis jeg for synder. Denne søkenen etter sammenheng er ikke bare gjennomgripende for den menneskelige tilværelse, den skjer ufravikelig under ethvert tenkelig foretakende. Ja, myggen som følger bloddunsten, og en celle som trekker seg sammen i syrlig vann, følger den samme grunnleggende mekanisme. Man foretar en fortolkning av den ytre virkelighet, og tilpasser sin virksomhet. Det er umulig å tenke seg at det skulle være annerledes. Når vi ser et bilde, om så en skisse av en smiley, er det mønstergjenkjennelse, og vi ville være i en lammet tilstand om vi ikke til enhver tid gjorde en slik fortolkning. Hvorvidt sammenhengen er der, er irrelevant under denne problemstillingen. Søkenen etter sammenheng vil alltid finne sted. Menneskelig søken etter mening og åndelighet er et menneskelig imperativ. Den brølende fordømmelsen til de som står for en konkurrerende fortolkning, enten den går i reduksjonistisk eller absolutt retning, handler ytterst sett om å gjøre sin egen fordom enerådende. "Verden skal forandres,"krever de, men de har ikke engang forstått verden. Visse størrelser, frembrakt av tingenes relasjonistiske forhold til hverandre, er uforanderlige, og undertrykkes de skal de bare gjenkomme i ny drakt. Den moderne tids villfarelser står ikke i noen grad tilbake for den gamle tids overtro, med hudflettede statuer og røkelsen stigende opp fra talløse altere. Ja, villfarelsen har snarere blitt større, jo større grad av abstraksjonsevne man tilegnet seg. Søken etter sammenheng står i stil med nivået på entiteten. Nå har de endog sagt at vi alle er like!
Spørsmålet om mening er bare et spørsmål om perspektiv. Sett fra det ene ståsted, fremkommer alt annet som et kaos som står i fare for å velte dette ståsted overende. Man gjør derfor sitt for å døyve dette kaoset, finne en forklaring som rettferdiggjør dette enkle: Her er jeg! Sett på absolutt avstand, er alle ståsted til for å skape dette ene øyeblikk, båret mot oss som et bilde. Man har nå engang sin plassering, og derfor kan man ikke unngå å skape seg sin mening og se etter denne. Forskjellen på rett og galt i så henseende er enkel å se. Bommer man for grovt med sin fordom, er man utslettet, men hvis feilgrepet er fordelaktig, lever man godt med sine mistak, skjønner slett ikke forskjellen. Naturen er i så måte en gal gudinne, fordi hun går videre gjennom feil, og noe som alltid har rett er kun stillstanden, eller døden. Også her synes det å være en dans mellom ytterpunkter. Den grove feiltakelse fører en galt avsted, fordi da bommer man på målet. Ofrer man ett av sine barn, og tror at man skal ha fordel i striden, er denne troen ofte nok til å rettferdiggjøre denne kosmiske byttehandelen. Ofrer man alle sine barn til samme formål, kan prisen aldri være verdt det. Men å ha helt rett? Jeg har jo allerede sagt det. Vitenskapsmannen står utenfor livet, og handler kun i død.
Det er lett å avvise fantastene, som mener at alt har en fullkommen logisk sammenheng. Det ene er et bevis for det andre, ja, det er faktisk et bevis for alt! Fenomenene berører nok hverandre, men det er ikke alltid at de snakker sammen med tilstrekkelig kraft til å flytte seg i takt. Gud er maktesløs, for han styrer ikke engang over egenrådigheten til det minste partikkel. Forflytningen av stjerner kan nok tale om sesongen man befinner seg i, men virker neppe inn på en menneskeskjebne. Selv om en gruppe konspirerer, betyr ikke dette at de har kontroll på alle begivenheter, som ofte er uforutsigbare selv for de beste av oss. Man kan endog si at den vise er den som tar oftest feil, fordi han synes han ser så mange muligheter, og etterhvert vil drukne i dem eller mista dem for tilstanden her og nå. Hva så da med reduksjonistene? De plukker fenomenene fra hverandre for å finne de deler som passer dem best. Alt er kjærlighet, nei, alt er makt! Det er som man tar et bilde, og siden man kun har smak for enten varme eller kalde farger, tar man innover seg kun det som står i henhold til sin smak, og ignorerer alt annet. Man forstår ikke at en varm farge kun blir meningsfull når kontrasthert med sin motpart, om nå bare som antydning og implikasjon. Når man da har isolert sitt ene formål og sin ene sak fra maleriet, ender man med det monotone trompetstøt, en eneste tone, helt uten variasjon, som naturligvis er både meningsløs og uholdbar i noen livsverden. Blant absolutistene har man en kakafoni av symbaler og fløytespill som aldri får stå for seg selv, uten et stillhetens lerret å feste musikken på, slik at man kan forstå tonene både for seg selv og i sin sammenheng. Blant reduksjonistene er det alltid dette ene elefanterende trompetstøt, like uutholdelig hver gang. Man får det nok frem hvis man vil, men ingen gidder å høre på i lengden, og man flykter derifra, slik tilfellet alltid er i det levde liv, det ekte speilbilde og målestokk på hva som er vår virkelighet. Og der er det et bud som råder over alt: Variasjon er alt og stillstand alltid døden.
Problemet ligger her. Vitenskapen kan kun forstå fenomenet a posteri, etter at det har funnet sted og i praksis er dødt. Absolutistene blåser opp et urimelig hele hvor selvmotsigelsen kryper inn. Reduksjonistene fanger en tråd i en større vev, og sier at dette er veven. Utfordringen ligger i å forstå verdens beskaffenhet. Den som vil forandre vil se at han bare løper i sirkler, hvor han stadig kommer tilbake til sitt utgangspunkt. Kausalitetsprinsippet kan man lett oppløse. Jeg gjorde dette på grunn av fremtiden!
Notater tilhørende artikkelen
Det sies at noe kan være større enn summen enn delene. På motsatt hold kan ingenting kan være mindre enn seg selv. Hvordan kan dette ha seg?
Alright. Denne oppgaven ble for vidtfavnende til at noen konklusjon kan trekkes i enkle ordelag. Jeg vil derfor oppsummere de to hovedpoenger jeg siktet mot:
Noe er større enn seg selv, fordi det bærer summen av alle deler. En struktur imbueres av kraften til alle deltakere, og får derfor et slags kraftfelt, en forøket kraft. Hver gjenstand bærer med seg denne kraften, hver gjenstand er en slags drøm. Fremtiden er bare det vi allerede rommer.
Videre. Det sunne er ikke å tilbe det urimelige absolutt, eller redusere til det enkeltstående prinsipp, som alltid vil ende i selvmotsigelsen. Vi må tilbake til idolene. De vakre bilder som finnes i verden. Gud også, er kun en analogi, en gammel mann. En komponent i et bilde mister sin kraft om skilt fra sin posisjon og sammenheng – dette er reduksjonistene sin skjebne, en livløs monolitt, et nåløye i eteren. Et bilde mister sin mening, om det blåses opp over sin form. En gudinne er ikke Gud, men Gud rommer gudinner. Når vi ser tingen, må vi altså putte den i relasjonistisk sammenheng, imbuere med kraften fra eros, og avgrense fra verden med Ares.
Når man ser et bilde, ser man både fremtiden og det som har funnet sted. Man ser idolet man skal falle mot
X Man må finne den fortolkning som bringer mest fordeler. Ikke det oppsvumlmede bilde, ikke den reduksjonistiske tone. Hva i dette har mening? Hvordan unngår man en tankenes kakafoni, druknet i enhver mulighet, hvordan unngår man å ta sin død av vitenskapen?
Kausalitetsprinsippet kan man lett oppløse. Jeg gjorde dette på grunn av fremtiden! - Viktig sitat, men kanskje ikke egnet for akkurat denne tematikk.
Strektegningen skaper mening, større enn summen, i relasjonistisk sammenheng, hver strek bærer med seg kraften fra de andre. Drømmen er der fordi det taler om en fremtid og det som har vært. Vi skal alltid være fanget i øyeblikket, men vi kan se at idolene er sannheten, uten å blåse dem opp til det de ikke er, eller redusere dem til en enkelt, meningsløs strek.
Like lite som man ikke kan bevege seg uten fortolkningen, kan man ikke forbedre seg foruten idealet. En ny hedensk tid, uten blodofferet, men offeret for å bli som idolet. Vil du bli vis, må du ofre for visdom, sterk, ofre for styrken.
Man har alltid en grunn. Jeg gjør dette fordi Gud befaler meg det. Jeg gjør dette fordi jeg lukter blod. Jeg gjør dette fordi jeg ble flyttet av et sammenstøt med atomet. Og heri ligger en symfoni med de mange sammenstøt. Forflytningen var bare en fortolkning av dette.
Absolutistene, Gud, reduksjonistene, den ene lov, vitenskapen, disse nekrologer. De kan holde på noe, men aldri formere seg.
Søken etter mening er i realiteten konsekvensen av et øyeblikk. Øyeblikkets forutanelse.
Avarter av rødt, hvis de liker rødt.
Tråden=Tråd+Trådene - INTP
Tråden=Trådene - Absolutistene
Tråden=Tråden – Reduksjonistene
Verden er påvirkning og påvirkelse. Kant ville legge bånd på både påvirkelse og påvirkning.
Akkurat denne artikkelen har en litt mer tradisjonel tematikk enn de andre, de sistenevnte skulle være banebrytende for filosofien. Her gjentar jeg min legning og plassering som nyplatoniker, og har en intuitiv visjon om hvordan drømmer og idoler ikke nødvendigvis er et negativ, som visse empirister og reduksjonister vil hevde, men tvert om er et positiv som livet selv (og den øvrige materie) avhenger av. Som jeg har sagt, en mygg følger lukten av blod og får utbytte av dette, selv om dunsten av blod ikke er blod. Forskjellen fra en av mine tradisjonelle svermerier for det hedenske, er her at Eros og Ares -tankegangen, eller det vi kan kalle enhetsloven, her forsøkes å implemeteres. Som del av min revolusjonerende tenkning, berører jeg også forestillingen om at tingen faller mot seg selv (gitt uendelige muligheter og en en uendelighet med tid) Det er altså aldri noe kontrafaktisk med noe bilde. I den grad det ble rettet en rimelig kritikk mot idolene, er det fordi disse kan blåses opp som urimelige såpebobler, slik som forestillingen om Gud. Man kan fastsette et bilde av en allmektig Gud, men finne at innenfor en slik konsept så rommes det utallige selvmotsigelser. Delene er på den måten større enn summen.
Siden jeg nå ikke har fått etablert min tidsfilosofi, måtte artikkelen nødvendigvis komme til en naturlig stans. Det får bli et arbeid til en annen gang, selve tematikken ble for bred og for assosiativ, og jeg stod i fare for å oppløse alt sammen med å bevege meg i ulike retninger. Et slikt tema, Idolenes gjenkomst, som en protest mot visse av mine læremestere, er i seg selv et bokprosjekt, og ikke noe man kan burste ned iløpet av en uke med sterke nerver.
Idolenes gjenkomst (en ny nyplatonisme)
Det nittende århundre har vært opphav til det høyeste høye og det laveste lave, og omfanget av denne veksten, fra blomst til dypeste rot, skal vi først se idet treet velter. Kun fraskilt kan man studere det døde objekt. Anledningen har aldri manglet, og det skal den heller ikke i dette tilfelle. Det er så man hører Sibylens rop: Verden forgår! Til glede for vitenskapsmannen, kanskje, en av naturens mest perverse, som ved hvert tilfelle må drepe det han studerer. Hva har man så på sitt bord? En av de sorteste blomster fra den forgangne tid, farget av størknet hjerteblod, har åpnet seg og sagt: “Verden skal ikke forstås, den skal forandres.” Etter at de ordene ble ytret, har veien vært klar. Filosofifaget, såvel som de øvrige klassiske fag, ble omgjort til ideologi og har i praksis blitt avskaffet. Historiefaget lærer deg ikke lenger om fortiden og de mekanismer som har vært i virksomhet, man får høre om verden som den burde være. “Historien er bare en rekke mennesker som har vært dumme,” lyder det fra de idoktrinerte. Istedet for å lære om mennesket i de humanistiske fag, lærer man en utopi, i all helhet, et hat mot mennesket, som man på alle vis søker å avskaffe til hjelp for det falskeste av alle opprop, likheten. Dette opprop handlet alltid kun om å lyve for å skaffe seg fordeler. Jeg kan legge frem talløse eksempler på ulikhetet. Ingen likhet har noensinne blitt påvist, og det skal heller ikke skje, idet hvert fenomen så langt som vår fortids og fremtidsanskuelse kan stadfeste, har vært unikt.
Men-men, ropes det fra selotenes og de selvoppofrendes hold, mang en skikk var da uheldig og har seg som hør og bør blitt avskaffet av oss. Hvorfor skulle ikke vår rensende ferd over jorden fortsette? Det ville da lede til fornuft og noe bedre? Og det er sant, dette med avskaffelsen. Vi vet at greske jegere i arkaisk tid pleide å piske en trestatue av Pan dersom jakten hadde gått dårlig, man trodde at blod helt over bakken ville gi de døde skrømt i underverdenen menneskelig form og tanker en tid, og mente at tilsvarende votive ofringer i vin, blod og røkelse var nødvendige for alle livets områder, tok iallefall ikke sjansen på å la være. Det er vanskelig å se for seg tilsvarende naivitet idag, ettersom mennesket ble mer avansert, ble religionen gradvis mer abstrakt. Aniximander var først ute med et Gudsliknende konsept, men selv om dette eksisterte som begrep og en vag forutanelse blant de tenkende, hadde den gjengse bonde liten bruk for noe så vidfavnende. Skulle han ha en god grøde, ofret han til Demeter, som i en primitiv analogi til fruktbarhet naturligvis måtte ha kvinneform. “What has been learned cannot be unlearned,” og kun fantaster tror at mennesket kommer til å slutte med industri og krutt, som kommer til å være med oss til vår ende. Da den enkle stigbøylen ble oppfunnet, kom ingen gruppe til å gå tilbake til å ri på en annen måte.
I den tredje Kartagiske krig ofret kvinnene i den kringsatte by sine egne barn i desperasjon, til å langsomt stekes over glødende bronsekar. Slike offer har ingen sammenheng eller innvirkning på vår virkelighet, og det må da være gunstig at overtroen har blitt irrettesatt og etterhvert svunnet hen de steder hvor man utsatte den for et kritisk blikk?
For konseptualisten er det her en ganske annen lærdom. For hva har alle doktriner, fantasier, nitid ritualer og overtro hatt til felles? Hva annet er vel denne meningen man leter etter, enn å se etter sammenhenger mellom fenomener. Ofrer jeg, får jeg grøde, ber jeg, tilgis jeg for synder. Denne søkenen etter sammenheng er ikke bare gjennomgripende for den menneskelige tilværelse, den skjer ufravikelig under ethvert tenkelig foretakende. Ja, myggen som følger bloddunsten, og en celle som trekker seg sammen i syrlig vann, følger den samme grunnleggende mekanisme. Man foretar en fortolkning av den ytre virkelighet, og tilpasser sin virksomhet. Det er umulig å tenke seg at det skulle være annerledes. Når vi ser et bilde, om så en skisse av en smiley, er det mønstergjenkjennelse, og vi ville være i en lammet tilstand om vi ikke til enhver tid gjorde en slik fortolkning. Hvorvidt sammenhengen er der, er irrelevant under denne problemstillingen. Søkenen etter sammenheng vil alltid finne sted. Menneskelig søken etter mening og åndelighet er et menneskelig imperativ. Den brølende fordømmelsen til de som står for en konkurrerende fortolkning, enten den går i reduksjonistisk eller absolutt retning, handler ytterst sett om å gjøre sin egen fordom enerådende. "Verden skal forandres,"krever de, men de har ikke engang forstått verden. Visse størrelser, frembrakt av tingenes relasjonistiske forhold til hverandre, er uforanderlige, og undertrykkes de skal de bare gjenkomme i ny drakt. Den moderne tids villfarelser står ikke i noen grad tilbake for den gamle tids overtro, med hudflettede statuer og røkelsen stigende opp fra talløse altere. Ja, villfarelsen har snarere blitt større, jo større grad av abstraksjonsevne man tilegnet seg. Søken etter sammenheng står i stil med nivået på entiteten. Nå har de endog sagt at vi alle er like!
Spørsmålet om mening er bare et spørsmål om perspektiv. Sett fra det ene ståsted, fremkommer alt annet som et kaos som står i fare for å velte dette ståsted overende. Man gjør derfor sitt for å døyve dette kaoset, finne en forklaring som rettferdiggjør dette enkle: Her er jeg! Sett på absolutt avstand, er alle ståsted til for å skape dette ene øyeblikk, båret mot oss som et bilde. Man har nå engang sin plassering, og derfor kan man ikke unngå å skape seg sin mening og se etter denne. Forskjellen på rett og galt i så henseende er enkel å se. Bommer man for grovt med sin fordom, er man utslettet, men hvis feilgrepet er fordelaktig, lever man godt med sine mistak, skjønner slett ikke forskjellen. Naturen er i så måte en gal gudinne, fordi hun går videre gjennom feil, og noe som alltid har rett er kun stillstanden, eller døden. Også her synes det å være en dans mellom ytterpunkter. Den grove feiltakelse fører en galt avsted, fordi da bommer man på målet. Ofrer man ett av sine barn, og tror at man skal ha fordel i striden, er denne troen ofte nok til å rettferdiggjøre denne kosmiske byttehandelen. Ofrer man alle sine barn til samme formål, kan prisen aldri være verdt det. Men å ha helt rett? Jeg har jo allerede sagt det. Vitenskapsmannen står utenfor livet, og handler kun i død.
Det er lett å avvise fantastene, som mener at alt har en fullkommen logisk sammenheng. Det ene er et bevis for det andre, ja, det er faktisk et bevis for alt! Fenomenene berører nok hverandre, men det er ikke alltid at de snakker sammen med tilstrekkelig kraft til å flytte seg i takt. Gud er maktesløs, for han styrer ikke engang over egenrådigheten til det minste partikkel. Forflytningen av stjerner kan nok tale om sesongen man befinner seg i, men virker neppe inn på en menneskeskjebne. Selv om en gruppe konspirerer, betyr ikke dette at de har kontroll på alle begivenheter, som ofte er uforutsigbare selv for de beste av oss. Man kan endog si at den vise er den som tar oftest feil, fordi han synes han ser så mange muligheter, og etterhvert vil drukne i dem eller mista dem for tilstanden her og nå. Hva så da med reduksjonistene? De plukker fenomenene fra hverandre for å finne de deler som passer dem best. Alt er kjærlighet, nei, alt er makt! Det er som man tar et bilde, og siden man kun har smak for enten varme eller kalde farger, tar man innover seg kun det som står i henhold til sin smak, og ignorerer alt annet. Man forstår ikke at en varm farge kun blir meningsfull når kontrasthert med sin motpart, om nå bare som antydning og implikasjon. Når man da har isolert sitt ene formål og sin ene sak fra maleriet, ender man med det monotone trompetstøt, en eneste tone, helt uten variasjon, som naturligvis er både meningsløs og uholdbar i noen livsverden. Blant absolutistene har man en kakafoni av symbaler og fløytespill som aldri får stå for seg selv, uten et stillhetens lerret å feste musikken på, slik at man kan forstå tonene både for seg selv og i sin sammenheng. Blant reduksjonistene er det alltid dette ene elefanterende trompetstøt, like uutholdelig hver gang. Man får det nok frem hvis man vil, men ingen gidder å høre på i lengden, og man flykter derifra, slik tilfellet alltid er i det levde liv, det ekte speilbilde og målestokk på hva som er vår virkelighet. Og der er det et bud som råder over alt: Variasjon er alt og stillstand alltid døden.
Problemet ligger her. Vitenskapen kan kun forstå fenomenet a posteri, etter at det har funnet sted og i praksis er dødt. Absolutistene blåser opp et urimelig hele hvor selvmotsigelsen kryper inn. Reduksjonistene fanger en tråd i en større vev, og sier at dette er veven. Utfordringen ligger i å forstå verdens beskaffenhet. Den som vil forandre vil se at han bare løper i sirkler, hvor han stadig kommer tilbake til sitt utgangspunkt. Kausalitetsprinsippet kan man lett oppløse. Jeg gjorde dette på grunn av fremtiden!
Notater tilhørende artikkelen
Det sies at noe kan være større enn summen enn delene. På motsatt hold kan ingenting kan være mindre enn seg selv. Hvordan kan dette ha seg?
Alright. Denne oppgaven ble for vidtfavnende til at noen konklusjon kan trekkes i enkle ordelag. Jeg vil derfor oppsummere de to hovedpoenger jeg siktet mot:
Noe er større enn seg selv, fordi det bærer summen av alle deler. En struktur imbueres av kraften til alle deltakere, og får derfor et slags kraftfelt, en forøket kraft. Hver gjenstand bærer med seg denne kraften, hver gjenstand er en slags drøm. Fremtiden er bare det vi allerede rommer.
Videre. Det sunne er ikke å tilbe det urimelige absolutt, eller redusere til det enkeltstående prinsipp, som alltid vil ende i selvmotsigelsen. Vi må tilbake til idolene. De vakre bilder som finnes i verden. Gud også, er kun en analogi, en gammel mann. En komponent i et bilde mister sin kraft om skilt fra sin posisjon og sammenheng – dette er reduksjonistene sin skjebne, en livløs monolitt, et nåløye i eteren. Et bilde mister sin mening, om det blåses opp over sin form. En gudinne er ikke Gud, men Gud rommer gudinner. Når vi ser tingen, må vi altså putte den i relasjonistisk sammenheng, imbuere med kraften fra eros, og avgrense fra verden med Ares.
Når man ser et bilde, ser man både fremtiden og det som har funnet sted. Man ser idolet man skal falle mot
X Man må finne den fortolkning som bringer mest fordeler. Ikke det oppsvumlmede bilde, ikke den reduksjonistiske tone. Hva i dette har mening? Hvordan unngår man en tankenes kakafoni, druknet i enhver mulighet, hvordan unngår man å ta sin død av vitenskapen?
Kausalitetsprinsippet kan man lett oppløse. Jeg gjorde dette på grunn av fremtiden! - Viktig sitat, men kanskje ikke egnet for akkurat denne tematikk.
Strektegningen skaper mening, større enn summen, i relasjonistisk sammenheng, hver strek bærer med seg kraften fra de andre. Drømmen er der fordi det taler om en fremtid og det som har vært. Vi skal alltid være fanget i øyeblikket, men vi kan se at idolene er sannheten, uten å blåse dem opp til det de ikke er, eller redusere dem til en enkelt, meningsløs strek.
Like lite som man ikke kan bevege seg uten fortolkningen, kan man ikke forbedre seg foruten idealet. En ny hedensk tid, uten blodofferet, men offeret for å bli som idolet. Vil du bli vis, må du ofre for visdom, sterk, ofre for styrken.
Man har alltid en grunn. Jeg gjør dette fordi Gud befaler meg det. Jeg gjør dette fordi jeg lukter blod. Jeg gjør dette fordi jeg ble flyttet av et sammenstøt med atomet. Og heri ligger en symfoni med de mange sammenstøt. Forflytningen var bare en fortolkning av dette.
Absolutistene, Gud, reduksjonistene, den ene lov, vitenskapen, disse nekrologer. De kan holde på noe, men aldri formere seg.
Søken etter mening er i realiteten konsekvensen av et øyeblikk. Øyeblikkets forutanelse.
Avarter av rødt, hvis de liker rødt.
Tråden=Tråd+Trådene - INTP
Tråden=Trådene - Absolutistene
Tråden=Tråden – Reduksjonistene
Verden er påvirkning og påvirkelse. Kant ville legge bånd på både påvirkelse og påvirkning.
RSS Feed
