Dette er hva jeg ønsker meg. Teknisk sett er det 6 måneder igjen, noe som skulle være inngangen av året 2023. Men siden jeg teknisk sett ikke har gjort en hard reset, men en myk en, kan det være at tiden som kreves er lengre. Jeg må innrømme at jeg har vanskelig å se det for meg, all den tid jeg er både en anomali og et ekstremt ytterpunkt, og fordi jeg er kjørt på dunken med store morbiditeter. Dette er iallfall dit jeg er på vei. Jeg har ikke feilet, og kommer heller ikke til å feile.
Et dilemma har dukket opp. Neste uke er det sånn bygdefest et sted. Jeg har store sosiale mangler, og har nå lekt med tanken på å delta, også med alkohol. Men med det sviker jeg ett forsett, og putter et annet ett i fare. Kanskje bør jeg bare valle rundt, uten alkohol? I det generelle: Jeg liker ikke at folk stiller meg spørsmål, men hva kan du gjøre?
Jeg har også bedrevet litt skyggearbeid. Hva er det jeg ikke erkjenner om meg selv? Jo, jeg liker ikke å forkastes og ikke være god nok for andre mennesker. Jeg liker ikke å ydmykes. Det har dessverre vært realiteten med en lang streng med nederlag, hvor kjernen i dem alltid har vært meg. Men jeg har noe godt i meg, og en del av manglene skyldes ting jeg fikser nå. Folk har det med å misforstå meg, både det jeg gjør og hvem jeg er. Jeg fortjener altså bedre enn ... vel, den totale utstøtelse.
Et annet ømt punkt er at ingenting av det jeg gjør eller kan tenkes å gjøre noensinne vil aksepteres av nordmenn. Enn så lenge har jeg heller ikke greid å forkaste det norske språk. Jeg har naturlig nok heller ikke energi nok til å skrive tekstene mine i parallell. Først på norsk og så oversette til engelsk. I disse dager skriver jeg knapt noe.
Det er jo en "leap of faith," men noen av mine store ønsker er å få en drabelig arbeidsevne, samt en slags plass blant mennesker. Andre av ønskene mine kan ikke benevnes utifra rettslige hensyn. Min fremtidige advokat vil få en helvetes jobb om jeg fremsier alt ... he he.
Som jeg har sagt til meg selv: En gang var jeg jo i alvorlig depresjon. Det skal jeg aldri la skje igjen. Hvis jeg noen gang kommer ut av denne anhedonien eller hva det heter, med ekstremt lav energi, går jeg ikke tilbake. Jeg ønsker en lengre periode, resten av de relevante delene av mitt liv, til å utføre disse arbeidene.
Mye tid går tapt. Jeg ønsker å få gaven av meg selv i hende, samt fortsatt ha tid til å utøve visse handlinger. Så er det over. Ytterst sett finnes det jo ingen fremtid for slike som meg. Det har etterhvert blitt mange av oss, men det er en annen sak. Jeg er på en måte designet til å gå til grunne uten å etterlate meg stort av det mennesker verdsetter her i verden, som en familie. Men det finnes andre ting å oppnå.
Et dilemma har dukket opp. Neste uke er det sånn bygdefest et sted. Jeg har store sosiale mangler, og har nå lekt med tanken på å delta, også med alkohol. Men med det sviker jeg ett forsett, og putter et annet ett i fare. Kanskje bør jeg bare valle rundt, uten alkohol? I det generelle: Jeg liker ikke at folk stiller meg spørsmål, men hva kan du gjøre?
Jeg har også bedrevet litt skyggearbeid. Hva er det jeg ikke erkjenner om meg selv? Jo, jeg liker ikke å forkastes og ikke være god nok for andre mennesker. Jeg liker ikke å ydmykes. Det har dessverre vært realiteten med en lang streng med nederlag, hvor kjernen i dem alltid har vært meg. Men jeg har noe godt i meg, og en del av manglene skyldes ting jeg fikser nå. Folk har det med å misforstå meg, både det jeg gjør og hvem jeg er. Jeg fortjener altså bedre enn ... vel, den totale utstøtelse.
Et annet ømt punkt er at ingenting av det jeg gjør eller kan tenkes å gjøre noensinne vil aksepteres av nordmenn. Enn så lenge har jeg heller ikke greid å forkaste det norske språk. Jeg har naturlig nok heller ikke energi nok til å skrive tekstene mine i parallell. Først på norsk og så oversette til engelsk. I disse dager skriver jeg knapt noe.
Det er jo en "leap of faith," men noen av mine store ønsker er å få en drabelig arbeidsevne, samt en slags plass blant mennesker. Andre av ønskene mine kan ikke benevnes utifra rettslige hensyn. Min fremtidige advokat vil få en helvetes jobb om jeg fremsier alt ... he he.
Som jeg har sagt til meg selv: En gang var jeg jo i alvorlig depresjon. Det skal jeg aldri la skje igjen. Hvis jeg noen gang kommer ut av denne anhedonien eller hva det heter, med ekstremt lav energi, går jeg ikke tilbake. Jeg ønsker en lengre periode, resten av de relevante delene av mitt liv, til å utføre disse arbeidene.
Mye tid går tapt. Jeg ønsker å få gaven av meg selv i hende, samt fortsatt ha tid til å utøve visse handlinger. Så er det over. Ytterst sett finnes det jo ingen fremtid for slike som meg. Det har etterhvert blitt mange av oss, men det er en annen sak. Jeg er på en måte designet til å gå til grunne uten å etterlate meg stort av det mennesker verdsetter her i verden, som en familie. Men det finnes andre ting å oppnå.
RSS Feed
