Er litt suboptimal i disse dager. Det får være. Det viktige er jo å rykke fremover.
Slutten nærmer seg raskt. Jeg skal her redegjøre for de viktigste betraktninger i min avgjørelse.
Jeg har jo vært inne på det før, så jeg skal ikke gå inn i nitidig detalj på trakasseringen av min person. Som man vet har jeg blitt utsatt for personforfølgelse fra avskyelige venstrefolk og like så avskyelige myndigheter. Blant mine angivere er en kvinnelig forfatter av husmorporno som meldte meg til terrorpolitiet for et dikt, og en mannlig NRK-journalist som leste mine splatter-tekster med lupe for å finne noe å bruke mot meg, uten hell. Dette som hevn når jeg ikke ville la meg henge ut i media, og fordi jeg er motstander av hele hans infantile og selvmorderiske verdenssyn. Det kan hende jeg har andre angivere også. Hvis jeg finner ut at noen av mine slektninger har vært involvert i dette, vil jeg kategorisk slå hånden av dem uten et sekunds betenkning. På tross for alle forsøk, har ingen fått noe på meg, selv om man har angrepet meg over et bredt spekter, på mange ulike måter. Jeg har et helt rent rulleblad, ikke engang en trafikkbot, og slik kommer det til å fortsette å være.
Slik det er, blir det som at siden min nå angripes av twitter-venstre, dette som var et bortgjemt sted hvor jeg fikk være i fred med mine uttrykksbehov, i mange, mange år. Det er ikke nok for twitter-venstre å ødelegge alle mainstreamplattformer. Nå går de etter bortgjemte sider. Som jeg noterte meg i dag: "Før rådet ytringsfriheten. Undertrykkelsesregimet har allerede blitt normalisert hos det gjengse menneske. Sånn skal det være! Om ikke annet vil de fungere som angivere selv." Vi er altså på vei til et Kina-system. De tingene man kunne si og ytre på tidlig 2000-tall, kan man ikke si nå, uten å få døren sparket ned. Folk blir fengslet for faktaopplysninger og komi-sketsjer. Rent teknisk er siden min det første som kommer opp, dersom man googler begrepet "Renblodet." Det kaster selvsagt blår i øynene på disse hvite, selvtemmede kineserne.
På denne siden har jeg blant annet skrevet politiske raljeringer, splatter-tekster, selv-biografiske tekster, samtidig som jeg har simulert diverse psykiatriske tilstander. En god del er skrevet med ironisk avstand. Det forstår selvsagt ikke de intellektuelt tilbakestående venstrefolkene, som leser alt så konkret og bokstavelig som mulig. Politiet fungerer som villige løpegutter for venstrefolk. Det ser vi når Sofia Rana kan tilvirke politiutrykninger på grunnlag av harmløse twitter-meldinger. Dette samarbeidet er per design i Kina-systemet. Vanlige folk skal være angivere, og myndigheter og institusjoner skal via det forfølge og trakassere hvert et tilfelle av "wrong-think," der dette oppstår. Slik får man marginalisert og drevet dissentere bort, før man tilslutt fjerner dem helt. Det var det samme i DDR, og det er slik i Kina nå.
Samtidig har mine venner, min omgivelse og det som skulle være såkalte sunne kjerner av samfunnet, sveket totalt. Ingen har vært der for å ta meg i forsvar eller ytre et ord til min fordel, fordi da utsettes man for angrep og trakassering selv, inkludert muligheten for jobbtap og diverse sfærers ekskludering. I den saken forstår jeg dem forsåvidt godt. Ingen vits i at alle dras med i dragsuget. Men jeg kan aldri akseptere at noen antar rollen som gjerdesitter, og nekter å engang ta prinsipiell stilling til de store spørsmål i vår tid. Rent spesifikt tenker jeg på befolkningserstatningen, befolkningsreduseringen og den generasjonelle genforandringen som utføres. Det er det gjengse menneskes likegyldighet, til og med for seg selv, neglisjering og mangel på det minste mot, som gjør denne ondskapen mulig - Den største forbrytelsen i menneskehetens historie.
Men jeg må gå dypere. En ting er det prinsipielle og samfunnsmessige. Vi lever tross alt i en sivilisasjonsundergang, hvor det meste av det man ser skal dø. Alle tilstede, inkludert meg selv, er farget og korrumpert av denne undergangen. Som marionetter spiller vi et teaterstykke, hvor trådene tilslutt kuttes og vi livløse kan falle ned. Uten det som betvinger oss, har vi ingenting, ikke engang etterligningen av liv.
Jeg begynte min journalføring i år 2014, etter at jeg fant at jeg ikke lengre greide å skrive romaner. På en vellykket måte, vil jeg si. Mange fulgte meg, og jeg fikk en kunsterisk og filosofisk selvrealsering, endog gjennombrudd som ellers ikke ville vært mulig. Utover det var mottakelsen lunken. Mine beste tekster derifra kom ikke engang inn i et studentmagasin, for så mye er tidsånden imot meg. Nå for tiden vil jeg aldri - noensinne - utnevnes til "månedens poet" på diktkammeret. Man har merket seg at jeg har en for militant holdning, at jeg er ikke hundre prosent konform (les: en feiging). Journalen min ble på et tidspunkt lastet opp på en nettside som het tinyupload i ulike utgaver. Den tredevte nedlastingen vet jeg ble foretatt av politiet, til det første tilfelle av angiveri - for et dikt. Min skjebne er ikke foruten ironisk bitterhet. Min første og eneste bok har på tilsvarende vis kun solgt i tredve utgaver. I perioder har lesere av denne bloggen stort sett vært myndighetspersoner, ikke mine 6-9 faste lesere.
Etter det fortsatte jeg med journalføringen, uten samme grad av personlig tilfredstillelse eller de helt store gjennombrudd. Mithras trofaste, Gudekammeret, denne siden, for å nevne noen navn. Jeg har sikkert journalført på andre, mer flytende og vage måter også. Disqus-kontoen min kan sikkert ses på denne måten. I en video av Sam Vaknin, kalt: "Narcissist’s Self-supply Techniques," kom jeg på sporet av den logiske mulighet at min spesifisering som narsissist, den tilstand jeg hadde vurdert for meg selv tidligere, teknisk sett var en såkalt "cerebral" narsissist. Disse ofrer alt for sitt intellektuelle liv, til punktet at de ikke engang skader andre. Min mulige diagnose som narsissist er en sak, som jeg ikke fullt ut har tatt stilling til, men jeg begynte jo journalføringen da jeg oppdaget at jeg ikke lenger greide å skrive på annet vis. Vaknin hevder at journalføring er et spesielt definerende trekk ved cerebrale narsissister, da de håper på å oppdages, liker tanken på å leses, og mener det de gjør er av ytterste viktighet. Det var en temmelig treffende beskrivelse.
Det får meg til å tenke videre. Hvorfor tok jeg til med å skrive splatter, ispedd politiske raljeringer, selv-biografiske detaljer og simuleringen av psykose? Jo, selvsagt, jeg liker å provosere og få oppmerksomhet. Det gir meg også en viss tilfredsstillelse i å gjøre folk jeg ikke liker opprørt, noe de øyensynelig blir ved slik skriving, og det til alt overmål. Jeg har også sagt til meg selv at dette er en form for intellektuell realisering. Ikke bare tester man ytringsfrihetens grenser som en politisk statement, for det har jeg gjort, men man tester også tankenes rekkevidde. Hvor langt kan man gå? Hvor nedrig kan det bli? Aller sist har jeg dokumentert mange detaljer fra mitt eget liv, kanskje som del av den narsissistiske forestillingsverden om at min person er av viktighet.
Saken er jo at jeg forut for dette hadde planer om å skrive ytterliggående litteratur, men da med en større grad av sofistikasjon enn disse strengt tatt svært enkle tekstene, som jo har en ordlyd og karakter forøvrig jeg har arvet fra en av mine åndefedre i hans yngre år, la oss kalle ham Nek Nesnej. Den maniske nedførselen av biografiske detaljer har jeg, sikkert foruten tiltenkt hensikt, arvet fra en annen åndefar(e). Og dette når jeg egentlig er en symbolist som operer per analogi, ikke en rasjonalist som må definere, avklare og redegjøre hvorfor og hvorfra i hver eneste hendelses årsakssammenheng. Av en eller annen grunn har jeg på denne måten gått bort ifra min egentlige natur.
Ja, når jeg tenker meg om, det provokative har jeg delvis fått fra en annen av mine bekjentskaper. Han var i klinsj med venstresiden i sikkert mer enn et tiår, der de politianmeldte og personforfulgte ham, inkludert med oppringing av arbeidsplasser, og der han hevnet seg ved å skrive og opptrå enda mer provoserende (men uten å bryte loven). Mye av det jeg gjør og har gjort er en gjenspeilning og en imitasjon av menn jeg på ulikt vis beundrer. Dette når de selv forlengst har gått bort ifra disse trekkene. Nek Nek Nesnej ble en tilnærmet normie, den provokative trakk seg fra enhver aktivitet, da han med rette fant at aktivisme ikke nyttet. Det hadde sin verdi og tid, for en tid. (Ånde)faren sjøl kan endog sies å ha gått i retning av noe symbolsk, og har slett ikke påtvunget meg å loggføre alt.
En gang så jeg et gammelt intervju i videoformat av Juilus Evola. Det var tydelig at det her var snakk om en intellektuell kraft, i større grad enn det man merker i tilsvarende intervjuer med f.eks Tolkien og Jung. Vel, det er jo bare det umiddelbare inntrykk, men det kan være verdt å nevne. Det som slo meg meget sterkt var at han, altså Evola, svarte til den innledende forespørselen om å fortelle om seg selv, noe som dette: "Jeg er ikke viktig og tok avstand til meg selv for svært lenge siden." Det alene, et beundringsverdig svar. Det er noe jeg bør imitere, eller mer enn det, leve opp til.
La meg liste faktorene opp. Det provokative skaper meg problemer jeg ikke er sterk nok til å fikse, og forandrer, som en av mine venner rettelig påpekte, ingenting. Det nytter ikke å teste ytringsfrihetens grenser, fordi Kina-systemet, sosial kredittscore og digital valuta vil innføres uansett, og folk flest er ok med dette, bevisstløse som de er. Mer enn det, skaper det provokative og selvbiografiske lag på lag med energi over de tingene jeg egentlig vil gjøre, som er å skrive dypt og kunstnerisk. Man kan endog si at det er en fryktsom omgåelse av at jeg faktisk går i dybden, oppsøker min egentlige natur. Jeg gjør det lette først, derfor får jeg aldri begynt med mitt løft. De provokative tekstene på denne bloggen omtaler jo en slags schizofren og sosiopatisk mann - en forenkelse om det noensinne var noen. Jeg forandrer ingenting politisk med mine tekster. I dette landet er jeg allerede utstøtt og blir ikke hørt. Alt jeg gjør er å bruke opp energien, og invitere mine fiender inn til å begå et eller annet overgrep - det være seg beslagleggelse av førerkort eller at jeg rett og slett blir slått ned av en blitzer på gata. Hvis det er så at jeg er avhengig av narsissistsik feed, er dette infantilt, fordi narsissisme er fremfor alt en infantil tilstand. Det er rett og slett noe jeg bør overvinne, om jeg kan. Vel, fader Stevens sa jo at jeg burde få barn - "Om du kan." Verden er et dynamisk sted, og alt, også meg, forandrer seg. Jeg skrev Sol invictus, og det var bra. Nå må jeg gjøre noe annet. Nå bør jeg oppsøke det jeg flyktet fra den gangen, den smertefulle ørken livet mitt hadde blitt den gangen, og som har forplantet seg på uante måter. Utstøtelsen er på alle måter komplett, og jeg kan ta min skjebne i hende. Det sted jeg forlot, må jeg tilbake til, med de våpen jeg fant.
Rent praktisk betyr dette at jeg vil slutte med blogginga. Om det nå viser seg at jeg er avhengig av narsissistisk feed, kan jeg ta den opp senere, i en annen drakt. Hvis jeg fortsetter, får jeg aldri loggført denne siden, fordi jeg skriver hundre innlegg for hvert innlegg jeg loggfører. Slik er det å være teknisk ubegavet og ikke få gjort alt dette automatisk. Det viktige er å ta vare på materialet, og legge det bak seg. Dette var meg, mitt liv, i en periode, men så gikk jeg videre. Fortsatt er det en håndfull innlegg jeg vil skrive på denne siden, men så er det slutt. Jeg skylder meg selv å skrive disse siste innleggene. Så vil det følge et kort farvel, det som skal sies er allerede sagt, og så vil bloggen nedlegges til arkivering.
Med det vil jeg forhåpentlig ta til med noe annet, nemlig såkalt hardkodet skriving hva det gjelder romaner og filosofi. Energien og nervekraften må bli pøst inn i dette, ikke i en fåfengt kamp med størrelser som strengt tatt er under min verdighet, og i den mest fåfengte tanke av alt - at jeg skulle få noen aksept av dem, eller på et eller annet vis demonstrere et prisipp - Umulig! Jeg vil nok fortsette å lage pornografiske og halvpornografiske videoer ved siden av, men jeg behøver ikke å loggføre alt jeg gjør og nerver for hver eneste dag. Ens biografi, om det blir noen, bør skrives av noen andre, og i det er skyggelegging viktig. Denne siden vil fortsatt være her, også når jeg fjerner bloggen idet denne endelig er arkivert. Siden vil fungere som database for mitt hovedsaklige livsverk. Kanskje klistrer jeg til og med mitt navn på fremsiden. Her vil altså alt være, alle artikler, journaler, og romaner. Dikt, og litt erotikk som video.
Så ja, noen få innlegg til, så er det som gjenstår å takke mine lesere, de av dem som har vært interessert. Jeg har behov for dette skiftet. Frigjøre min kraft fra noe som har blitt svært, svært gammelt, og som nådde punktet av "diminishing returns" for mange år siden.
Slutten nærmer seg raskt. Jeg skal her redegjøre for de viktigste betraktninger i min avgjørelse.
Jeg har jo vært inne på det før, så jeg skal ikke gå inn i nitidig detalj på trakasseringen av min person. Som man vet har jeg blitt utsatt for personforfølgelse fra avskyelige venstrefolk og like så avskyelige myndigheter. Blant mine angivere er en kvinnelig forfatter av husmorporno som meldte meg til terrorpolitiet for et dikt, og en mannlig NRK-journalist som leste mine splatter-tekster med lupe for å finne noe å bruke mot meg, uten hell. Dette som hevn når jeg ikke ville la meg henge ut i media, og fordi jeg er motstander av hele hans infantile og selvmorderiske verdenssyn. Det kan hende jeg har andre angivere også. Hvis jeg finner ut at noen av mine slektninger har vært involvert i dette, vil jeg kategorisk slå hånden av dem uten et sekunds betenkning. På tross for alle forsøk, har ingen fått noe på meg, selv om man har angrepet meg over et bredt spekter, på mange ulike måter. Jeg har et helt rent rulleblad, ikke engang en trafikkbot, og slik kommer det til å fortsette å være.
Slik det er, blir det som at siden min nå angripes av twitter-venstre, dette som var et bortgjemt sted hvor jeg fikk være i fred med mine uttrykksbehov, i mange, mange år. Det er ikke nok for twitter-venstre å ødelegge alle mainstreamplattformer. Nå går de etter bortgjemte sider. Som jeg noterte meg i dag: "Før rådet ytringsfriheten. Undertrykkelsesregimet har allerede blitt normalisert hos det gjengse menneske. Sånn skal det være! Om ikke annet vil de fungere som angivere selv." Vi er altså på vei til et Kina-system. De tingene man kunne si og ytre på tidlig 2000-tall, kan man ikke si nå, uten å få døren sparket ned. Folk blir fengslet for faktaopplysninger og komi-sketsjer. Rent teknisk er siden min det første som kommer opp, dersom man googler begrepet "Renblodet." Det kaster selvsagt blår i øynene på disse hvite, selvtemmede kineserne.
På denne siden har jeg blant annet skrevet politiske raljeringer, splatter-tekster, selv-biografiske tekster, samtidig som jeg har simulert diverse psykiatriske tilstander. En god del er skrevet med ironisk avstand. Det forstår selvsagt ikke de intellektuelt tilbakestående venstrefolkene, som leser alt så konkret og bokstavelig som mulig. Politiet fungerer som villige løpegutter for venstrefolk. Det ser vi når Sofia Rana kan tilvirke politiutrykninger på grunnlag av harmløse twitter-meldinger. Dette samarbeidet er per design i Kina-systemet. Vanlige folk skal være angivere, og myndigheter og institusjoner skal via det forfølge og trakassere hvert et tilfelle av "wrong-think," der dette oppstår. Slik får man marginalisert og drevet dissentere bort, før man tilslutt fjerner dem helt. Det var det samme i DDR, og det er slik i Kina nå.
Samtidig har mine venner, min omgivelse og det som skulle være såkalte sunne kjerner av samfunnet, sveket totalt. Ingen har vært der for å ta meg i forsvar eller ytre et ord til min fordel, fordi da utsettes man for angrep og trakassering selv, inkludert muligheten for jobbtap og diverse sfærers ekskludering. I den saken forstår jeg dem forsåvidt godt. Ingen vits i at alle dras med i dragsuget. Men jeg kan aldri akseptere at noen antar rollen som gjerdesitter, og nekter å engang ta prinsipiell stilling til de store spørsmål i vår tid. Rent spesifikt tenker jeg på befolkningserstatningen, befolkningsreduseringen og den generasjonelle genforandringen som utføres. Det er det gjengse menneskes likegyldighet, til og med for seg selv, neglisjering og mangel på det minste mot, som gjør denne ondskapen mulig - Den største forbrytelsen i menneskehetens historie.
Men jeg må gå dypere. En ting er det prinsipielle og samfunnsmessige. Vi lever tross alt i en sivilisasjonsundergang, hvor det meste av det man ser skal dø. Alle tilstede, inkludert meg selv, er farget og korrumpert av denne undergangen. Som marionetter spiller vi et teaterstykke, hvor trådene tilslutt kuttes og vi livløse kan falle ned. Uten det som betvinger oss, har vi ingenting, ikke engang etterligningen av liv.
Jeg begynte min journalføring i år 2014, etter at jeg fant at jeg ikke lengre greide å skrive romaner. På en vellykket måte, vil jeg si. Mange fulgte meg, og jeg fikk en kunsterisk og filosofisk selvrealsering, endog gjennombrudd som ellers ikke ville vært mulig. Utover det var mottakelsen lunken. Mine beste tekster derifra kom ikke engang inn i et studentmagasin, for så mye er tidsånden imot meg. Nå for tiden vil jeg aldri - noensinne - utnevnes til "månedens poet" på diktkammeret. Man har merket seg at jeg har en for militant holdning, at jeg er ikke hundre prosent konform (les: en feiging). Journalen min ble på et tidspunkt lastet opp på en nettside som het tinyupload i ulike utgaver. Den tredevte nedlastingen vet jeg ble foretatt av politiet, til det første tilfelle av angiveri - for et dikt. Min skjebne er ikke foruten ironisk bitterhet. Min første og eneste bok har på tilsvarende vis kun solgt i tredve utgaver. I perioder har lesere av denne bloggen stort sett vært myndighetspersoner, ikke mine 6-9 faste lesere.
Etter det fortsatte jeg med journalføringen, uten samme grad av personlig tilfredstillelse eller de helt store gjennombrudd. Mithras trofaste, Gudekammeret, denne siden, for å nevne noen navn. Jeg har sikkert journalført på andre, mer flytende og vage måter også. Disqus-kontoen min kan sikkert ses på denne måten. I en video av Sam Vaknin, kalt: "Narcissist’s Self-supply Techniques," kom jeg på sporet av den logiske mulighet at min spesifisering som narsissist, den tilstand jeg hadde vurdert for meg selv tidligere, teknisk sett var en såkalt "cerebral" narsissist. Disse ofrer alt for sitt intellektuelle liv, til punktet at de ikke engang skader andre. Min mulige diagnose som narsissist er en sak, som jeg ikke fullt ut har tatt stilling til, men jeg begynte jo journalføringen da jeg oppdaget at jeg ikke lenger greide å skrive på annet vis. Vaknin hevder at journalføring er et spesielt definerende trekk ved cerebrale narsissister, da de håper på å oppdages, liker tanken på å leses, og mener det de gjør er av ytterste viktighet. Det var en temmelig treffende beskrivelse.
Det får meg til å tenke videre. Hvorfor tok jeg til med å skrive splatter, ispedd politiske raljeringer, selv-biografiske detaljer og simuleringen av psykose? Jo, selvsagt, jeg liker å provosere og få oppmerksomhet. Det gir meg også en viss tilfredsstillelse i å gjøre folk jeg ikke liker opprørt, noe de øyensynelig blir ved slik skriving, og det til alt overmål. Jeg har også sagt til meg selv at dette er en form for intellektuell realisering. Ikke bare tester man ytringsfrihetens grenser som en politisk statement, for det har jeg gjort, men man tester også tankenes rekkevidde. Hvor langt kan man gå? Hvor nedrig kan det bli? Aller sist har jeg dokumentert mange detaljer fra mitt eget liv, kanskje som del av den narsissistiske forestillingsverden om at min person er av viktighet.
Saken er jo at jeg forut for dette hadde planer om å skrive ytterliggående litteratur, men da med en større grad av sofistikasjon enn disse strengt tatt svært enkle tekstene, som jo har en ordlyd og karakter forøvrig jeg har arvet fra en av mine åndefedre i hans yngre år, la oss kalle ham Nek Nesnej. Den maniske nedførselen av biografiske detaljer har jeg, sikkert foruten tiltenkt hensikt, arvet fra en annen åndefar(e). Og dette når jeg egentlig er en symbolist som operer per analogi, ikke en rasjonalist som må definere, avklare og redegjøre hvorfor og hvorfra i hver eneste hendelses årsakssammenheng. Av en eller annen grunn har jeg på denne måten gått bort ifra min egentlige natur.
Ja, når jeg tenker meg om, det provokative har jeg delvis fått fra en annen av mine bekjentskaper. Han var i klinsj med venstresiden i sikkert mer enn et tiår, der de politianmeldte og personforfulgte ham, inkludert med oppringing av arbeidsplasser, og der han hevnet seg ved å skrive og opptrå enda mer provoserende (men uten å bryte loven). Mye av det jeg gjør og har gjort er en gjenspeilning og en imitasjon av menn jeg på ulikt vis beundrer. Dette når de selv forlengst har gått bort ifra disse trekkene. Nek Nek Nesnej ble en tilnærmet normie, den provokative trakk seg fra enhver aktivitet, da han med rette fant at aktivisme ikke nyttet. Det hadde sin verdi og tid, for en tid. (Ånde)faren sjøl kan endog sies å ha gått i retning av noe symbolsk, og har slett ikke påtvunget meg å loggføre alt.
En gang så jeg et gammelt intervju i videoformat av Juilus Evola. Det var tydelig at det her var snakk om en intellektuell kraft, i større grad enn det man merker i tilsvarende intervjuer med f.eks Tolkien og Jung. Vel, det er jo bare det umiddelbare inntrykk, men det kan være verdt å nevne. Det som slo meg meget sterkt var at han, altså Evola, svarte til den innledende forespørselen om å fortelle om seg selv, noe som dette: "Jeg er ikke viktig og tok avstand til meg selv for svært lenge siden." Det alene, et beundringsverdig svar. Det er noe jeg bør imitere, eller mer enn det, leve opp til.
La meg liste faktorene opp. Det provokative skaper meg problemer jeg ikke er sterk nok til å fikse, og forandrer, som en av mine venner rettelig påpekte, ingenting. Det nytter ikke å teste ytringsfrihetens grenser, fordi Kina-systemet, sosial kredittscore og digital valuta vil innføres uansett, og folk flest er ok med dette, bevisstløse som de er. Mer enn det, skaper det provokative og selvbiografiske lag på lag med energi over de tingene jeg egentlig vil gjøre, som er å skrive dypt og kunstnerisk. Man kan endog si at det er en fryktsom omgåelse av at jeg faktisk går i dybden, oppsøker min egentlige natur. Jeg gjør det lette først, derfor får jeg aldri begynt med mitt løft. De provokative tekstene på denne bloggen omtaler jo en slags schizofren og sosiopatisk mann - en forenkelse om det noensinne var noen. Jeg forandrer ingenting politisk med mine tekster. I dette landet er jeg allerede utstøtt og blir ikke hørt. Alt jeg gjør er å bruke opp energien, og invitere mine fiender inn til å begå et eller annet overgrep - det være seg beslagleggelse av førerkort eller at jeg rett og slett blir slått ned av en blitzer på gata. Hvis det er så at jeg er avhengig av narsissistsik feed, er dette infantilt, fordi narsissisme er fremfor alt en infantil tilstand. Det er rett og slett noe jeg bør overvinne, om jeg kan. Vel, fader Stevens sa jo at jeg burde få barn - "Om du kan." Verden er et dynamisk sted, og alt, også meg, forandrer seg. Jeg skrev Sol invictus, og det var bra. Nå må jeg gjøre noe annet. Nå bør jeg oppsøke det jeg flyktet fra den gangen, den smertefulle ørken livet mitt hadde blitt den gangen, og som har forplantet seg på uante måter. Utstøtelsen er på alle måter komplett, og jeg kan ta min skjebne i hende. Det sted jeg forlot, må jeg tilbake til, med de våpen jeg fant.
Rent praktisk betyr dette at jeg vil slutte med blogginga. Om det nå viser seg at jeg er avhengig av narsissistisk feed, kan jeg ta den opp senere, i en annen drakt. Hvis jeg fortsetter, får jeg aldri loggført denne siden, fordi jeg skriver hundre innlegg for hvert innlegg jeg loggfører. Slik er det å være teknisk ubegavet og ikke få gjort alt dette automatisk. Det viktige er å ta vare på materialet, og legge det bak seg. Dette var meg, mitt liv, i en periode, men så gikk jeg videre. Fortsatt er det en håndfull innlegg jeg vil skrive på denne siden, men så er det slutt. Jeg skylder meg selv å skrive disse siste innleggene. Så vil det følge et kort farvel, det som skal sies er allerede sagt, og så vil bloggen nedlegges til arkivering.
Med det vil jeg forhåpentlig ta til med noe annet, nemlig såkalt hardkodet skriving hva det gjelder romaner og filosofi. Energien og nervekraften må bli pøst inn i dette, ikke i en fåfengt kamp med størrelser som strengt tatt er under min verdighet, og i den mest fåfengte tanke av alt - at jeg skulle få noen aksept av dem, eller på et eller annet vis demonstrere et prisipp - Umulig! Jeg vil nok fortsette å lage pornografiske og halvpornografiske videoer ved siden av, men jeg behøver ikke å loggføre alt jeg gjør og nerver for hver eneste dag. Ens biografi, om det blir noen, bør skrives av noen andre, og i det er skyggelegging viktig. Denne siden vil fortsatt være her, også når jeg fjerner bloggen idet denne endelig er arkivert. Siden vil fungere som database for mitt hovedsaklige livsverk. Kanskje klistrer jeg til og med mitt navn på fremsiden. Her vil altså alt være, alle artikler, journaler, og romaner. Dikt, og litt erotikk som video.
Så ja, noen få innlegg til, så er det som gjenstår å takke mine lesere, de av dem som har vært interessert. Jeg har behov for dette skiftet. Frigjøre min kraft fra noe som har blitt svært, svært gammelt, og som nådde punktet av "diminishing returns" for mange år siden.
Frihet er min viktigste verdi. Nå ønsker jeg meg frihet - fra meg selv.
The song "You're Dead" by Norma Tanega is a cautionary tale about the dangers of surrendering to the brokenness of the world. Through imagery of running, hiding, and silence, the song serves as a warning to stay vigilant and keep one's dreams alive, even in the face of fear, pain, and despair. The chorus line, "You're dead and out of this world", sums up the message—that if one chooses to succumb to the ignorant ways of the world, they may as well be dead and out of any meaningful life.
The song "You're Dead" by Norma Tanega is a cautionary tale about the dangers of surrendering to the brokenness of the world. Through imagery of running, hiding, and silence, the song serves as a warning to stay vigilant and keep one's dreams alive, even in the face of fear, pain, and despair. The chorus line, "You're dead and out of this world", sums up the message—that if one chooses to succumb to the ignorant ways of the world, they may as well be dead and out of any meaningful life.
RSS Feed
