Dette kommer nok til å være mitt viktigste innlegg her på denne bloggen. Ikke på grunn av intellektuell tyngde eller intuitiv kraft, men simpelthen fordi jeg med dette innlegget kommer til å fatte svært avgjørende beslutninger. Antakelig kommer det til å være et temmelig langt innlegg også, eller i det minste svært vidtomfattende. Deri ligger noe av problemet, forstår du. Jeg finner det nyttig å dele blogginnlegget inn i tematikker, før den endelige konklusjon kommer. Ved ettertanke vil jeg skrive dette i flere bolker. Blir altfor stort ellers. Må også være kursorisk på enkelte områder. Slutten nærmer seg raskt.
Det selvbiografiske innhold
Jeg har endelig fått den opp. Stasjonæren, altså. Dette etter en måned hvor jeg har hatt sterk inspirasjon og et ønske om å skrive, men hvor muligheten har blitt meg fraholdt, rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid. Det har som sagt vært enormt mye arbeid og slit for å bytte bosted. Fortsatt må jeg kjøre minst sju turer opp til Trondheim hos min tante, hvor jeg har lagret sakene mine. Du trenger ikke vandre med Dante når du har tante. Selv om jeg har kastet en god del har jeg fortsatt altfor mange ting, og jeg har egentlig ikke plass til alt.
En av mine feil var nok at jeg tenkte å gjøre alt selv, for å spare mest mulig penger og ha så mye fleksibilitet som mulig. Saken er at det har vært enormt mye kjøring. I teorien skal det være sju timer med kjøring en vei, men i realiteten er minimum åtte timer, hvis man regner med veiarbeid og komplikasjoner. En personbil i vanlig størrelse har egentlig ikke plass til så mye. I følge mine beregninger kommer jeg til å bruke minst 15 000 kroner bare på kjøringen. I tillegg kommer belastningen med å kvitte seg med møbler, som må kjøpes påny. Vinninga har altså gått opp i spinninga. Jeg kunne gjort alt sammen mye enklere for meg selv. Ikke så hvis flyttingen hadde foregått over en kortere distanse. Jeg rakk heller ikke å vaske ut huset, og mot slutten bare slengte jeg ting ned i esker. Heldigvis var husvertinnen forståelsesfull og ga meg mer tid, og jeg fikk hjelp av min mor til å vaske ned huset. Da var jeg helt på slutten av mine krefter.
Som kompensasjon har jeg begynt å drikke igjen. Hvis jeg ikke holdt meg selv i skinnet, ville jeg med letthet drukket en 6pack annenhver dag. Alkoholen har fungert som smertestillende, avkobling og hjelp til å sove. Det skal sies at den har vært strengt nødvendig noen ganger. En asperger har jo vansker med å skifte mellom tilstander i det parasympatiske nervesystemet. Enten er man i fight or flight, eller rest and digest-modus. Når jeg er på, er jeg på, gjerne inntil kollaps. Da er det en fordel at Kong alkohol kommer og trykker på av-knappen.
Trafikkbildet har vært et mareritt. Gitt mine disposisjoner har det vært naturlig for meg å kjøre på kvelden. Ved to anledninger ble ruten stengt for meg. En av gangene, jeg husker ikke hva som kom først, var alle hovedveier inn til Trondheim stengt. Dessuten stengte de alle tunnelene inne i byen. Jeg fikk mildest talt anfall av dette. Den andre gangen ble forbindelsen mellom den nordlige og sørlige delen av landet, Riksvei 3, stengt klokken åtte på kvelden, noe som medførte at jeg måtte kjøre om Røros. Der sov jeg i bilen og urinerte i noens hage, og kom først frem klokken 9 på morgenen. Måtte prate med en autist i telefonen i forbindelse med noe salg. Etter fire timer søvn lesset jeg av, spiste middag og kjørte tilbake.
Norge er et land som er fiendtlig til B-mennesker, og nordmenn er elendige til å kommunisere. Stengte veier står åpne, og veiarbeiderne greier ikke å signalisere forståelig. Det satte meg i potensielt farlige situasjoner. Flere ganger på vei ut av Trondheim hadde man sperret veiene med, noe som medførte at man måtte ta sideveier i mørket. Den som kommuniserte det var en gubbe som brølende løp etter en av bilene, og som ba meg bare kjøre dit jeg blinket. Dette er en form for autisme der man antar at folk skal vite hva som foregår og hvor man skal kjøre.
En gang ble jeg sperret inn i en trang gate av en autist med et lydanlegg. Måtte gnåle og vente lenge før idioten kom og flyttet seg. På en annen hverdag ble jeg blokkert av en lastebil og to personbiler det samme stedet. Da jeg skulle passere den siste personbilen, svært langsomt, dreide jeg for fort på rattet, noe som medførte at jeg skrapet opp en felg på ansfaltkanten. Bare kosmetisk, men likevel. En annen gang kjørte jeg rett på en asfaltkant da jeg skulle inn til en parkeringsplass for å sjekke hvor jeg var, etter nok en omdiringering i mørket.
En av mine egenskaper er at når jeg konsentrerer meg, så konsentrerer jeg meg. Jeg kan holde det gående i timesvis med samme grad av vidøyet oppmerksomhet. På et tidspunkt ble jeg så sulten at jeg holdt på å kollapse. Parkerte på et industriområde og åt ved en benk. Etterpå kjørte jeg i antakelig 5 timer gjennom totalt mørke på smale fjellveier. Bare min enorme oppmerksomhet tillater noe slikt, men det koster. Det ligger i kortene at jeg drakk energidrikker på disse turene. Ganske mange, antakelig. Det er derfor jeg har brukt alkohol til å skru av.
Har antakelig blitt noen riper både her og der på mine eiendeler. Gikk som sagt i survival mode, og får bare leve med det.
I tillegg kom gnålet med myndighetene når jeg trengte det aller minst. Må si at hele saken provoserer meg kraftig. Dette er et Kina-system hvor man forfølger dissentere på grunnlag av sine meninger, og jeg akter ikke å bøye av på noen måte, noe jeg også opplyste politimannen jeg satt i en såkalt «samtale» med. Prinsipielt har jeg absolutt alt på det rene. Han hadde et typisk militært utseende, noe jeg ikke liker. Disse folkene er meg mindreverdige. Saken er at jeg spytter på dem og alt de står for, forutsatt at de evnet å stå for noe som helst, noe de ikke gjør. Dette er snikende uærlighet, uredelighet og flokk-ondskap, noe jeg kun har den dypeste forakt for.
En av dagene skulle jeg spise dagens første måltid, en svær kebab, klokken ett på dagen. Da fikk jeg en viktig telefon, hvor jeg måtte være skjerpet. Heldigvis greide jeg å Ace hele opplegget. Jeg ble jo kalt Ace da jeg var utvekslingsstudent til statene. Alt henger sammen med alt.
Hadde mitt første besøk på det nye stedet. Tapte tre ganger på rad i sjakk, en av gangene etter en grov feil. Etter besøket var jeg så utmattet at jeg knappest greide å pusse tennene. Har hatt et enormt behov for introvert-tid her nede, men det har jeg ikke fått. Det har vært to instanser med ting som måtte fikses, noe som gjorde at jeg måtte være på hugget hele dagen. Hver av disse tingene, vann og lekasje, tok det minst tre dager å fikse, hver gang, selv om det skulle ta en dag.
Noen interessante observasjoner. Jeg har begynt å lyve til mennesker, både i det store og det små. På sin plass. Jeg er god til å lyve. Sannhet er mitt fremste våpen, men når jeg ikke svinger våpenet, lyver jeg. En annen ting er at menneskene her nede er kjent for å være trauste, men de er også ekstremt prinsippfaste. Det liker jeg, og trenger jeg. Prinsipper behøves for min indre Princeps, spesielt nå som jeg har vært forfulgt av emokratiet atter.
Nå har endelig introvert-tiden begynt, og jeg kan bli meg selv. I det generelle sitter jeg kanskje for mye foran datamaskinen, men nå kunne jeg gjerne hatt fjorten dager kun foran en skjerm, uten noe annet. En ting er at jeg har aldri vært i dårligere form enn nå. Har aldri vært så gammel som nå heller. Skal komme tilbake til dette ved mitt regnskap-innlegg. Dagene preges av en enorm sult, der det ikke hjelper å spise, og en enorm trøtthet. Jeg kjenner igjen denne trøttheten, som jeg har opplevd ved en annen anledning. Tror det er en form for koffein-kræsj. Jeg tok ut alle mine krefter, krefter som jeg egentlig ikke hadde, og det i en skjebnetid. Med det kommer tiden for viktige avgjørelser, for hvis det å flytte til et nytt sted er en gylden mulighet.
Kan ikke love noe, men i dag, når jeg våknet, hadde jeg et ekstremt behov for renhet. Tror både alkohol og koffein utgår på en god stund. En livline, for en tid. Nå slipper jeg livlinen.
Det selvbiografiske innhold
Jeg har endelig fått den opp. Stasjonæren, altså. Dette etter en måned hvor jeg har hatt sterk inspirasjon og et ønske om å skrive, men hvor muligheten har blitt meg fraholdt, rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid. Det har som sagt vært enormt mye arbeid og slit for å bytte bosted. Fortsatt må jeg kjøre minst sju turer opp til Trondheim hos min tante, hvor jeg har lagret sakene mine. Du trenger ikke vandre med Dante når du har tante. Selv om jeg har kastet en god del har jeg fortsatt altfor mange ting, og jeg har egentlig ikke plass til alt.
En av mine feil var nok at jeg tenkte å gjøre alt selv, for å spare mest mulig penger og ha så mye fleksibilitet som mulig. Saken er at det har vært enormt mye kjøring. I teorien skal det være sju timer med kjøring en vei, men i realiteten er minimum åtte timer, hvis man regner med veiarbeid og komplikasjoner. En personbil i vanlig størrelse har egentlig ikke plass til så mye. I følge mine beregninger kommer jeg til å bruke minst 15 000 kroner bare på kjøringen. I tillegg kommer belastningen med å kvitte seg med møbler, som må kjøpes påny. Vinninga har altså gått opp i spinninga. Jeg kunne gjort alt sammen mye enklere for meg selv. Ikke så hvis flyttingen hadde foregått over en kortere distanse. Jeg rakk heller ikke å vaske ut huset, og mot slutten bare slengte jeg ting ned i esker. Heldigvis var husvertinnen forståelsesfull og ga meg mer tid, og jeg fikk hjelp av min mor til å vaske ned huset. Da var jeg helt på slutten av mine krefter.
Som kompensasjon har jeg begynt å drikke igjen. Hvis jeg ikke holdt meg selv i skinnet, ville jeg med letthet drukket en 6pack annenhver dag. Alkoholen har fungert som smertestillende, avkobling og hjelp til å sove. Det skal sies at den har vært strengt nødvendig noen ganger. En asperger har jo vansker med å skifte mellom tilstander i det parasympatiske nervesystemet. Enten er man i fight or flight, eller rest and digest-modus. Når jeg er på, er jeg på, gjerne inntil kollaps. Da er det en fordel at Kong alkohol kommer og trykker på av-knappen.
Trafikkbildet har vært et mareritt. Gitt mine disposisjoner har det vært naturlig for meg å kjøre på kvelden. Ved to anledninger ble ruten stengt for meg. En av gangene, jeg husker ikke hva som kom først, var alle hovedveier inn til Trondheim stengt. Dessuten stengte de alle tunnelene inne i byen. Jeg fikk mildest talt anfall av dette. Den andre gangen ble forbindelsen mellom den nordlige og sørlige delen av landet, Riksvei 3, stengt klokken åtte på kvelden, noe som medførte at jeg måtte kjøre om Røros. Der sov jeg i bilen og urinerte i noens hage, og kom først frem klokken 9 på morgenen. Måtte prate med en autist i telefonen i forbindelse med noe salg. Etter fire timer søvn lesset jeg av, spiste middag og kjørte tilbake.
Norge er et land som er fiendtlig til B-mennesker, og nordmenn er elendige til å kommunisere. Stengte veier står åpne, og veiarbeiderne greier ikke å signalisere forståelig. Det satte meg i potensielt farlige situasjoner. Flere ganger på vei ut av Trondheim hadde man sperret veiene med, noe som medførte at man måtte ta sideveier i mørket. Den som kommuniserte det var en gubbe som brølende løp etter en av bilene, og som ba meg bare kjøre dit jeg blinket. Dette er en form for autisme der man antar at folk skal vite hva som foregår og hvor man skal kjøre.
En gang ble jeg sperret inn i en trang gate av en autist med et lydanlegg. Måtte gnåle og vente lenge før idioten kom og flyttet seg. På en annen hverdag ble jeg blokkert av en lastebil og to personbiler det samme stedet. Da jeg skulle passere den siste personbilen, svært langsomt, dreide jeg for fort på rattet, noe som medførte at jeg skrapet opp en felg på ansfaltkanten. Bare kosmetisk, men likevel. En annen gang kjørte jeg rett på en asfaltkant da jeg skulle inn til en parkeringsplass for å sjekke hvor jeg var, etter nok en omdiringering i mørket.
En av mine egenskaper er at når jeg konsentrerer meg, så konsentrerer jeg meg. Jeg kan holde det gående i timesvis med samme grad av vidøyet oppmerksomhet. På et tidspunkt ble jeg så sulten at jeg holdt på å kollapse. Parkerte på et industriområde og åt ved en benk. Etterpå kjørte jeg i antakelig 5 timer gjennom totalt mørke på smale fjellveier. Bare min enorme oppmerksomhet tillater noe slikt, men det koster. Det ligger i kortene at jeg drakk energidrikker på disse turene. Ganske mange, antakelig. Det er derfor jeg har brukt alkohol til å skru av.
Har antakelig blitt noen riper både her og der på mine eiendeler. Gikk som sagt i survival mode, og får bare leve med det.
I tillegg kom gnålet med myndighetene når jeg trengte det aller minst. Må si at hele saken provoserer meg kraftig. Dette er et Kina-system hvor man forfølger dissentere på grunnlag av sine meninger, og jeg akter ikke å bøye av på noen måte, noe jeg også opplyste politimannen jeg satt i en såkalt «samtale» med. Prinsipielt har jeg absolutt alt på det rene. Han hadde et typisk militært utseende, noe jeg ikke liker. Disse folkene er meg mindreverdige. Saken er at jeg spytter på dem og alt de står for, forutsatt at de evnet å stå for noe som helst, noe de ikke gjør. Dette er snikende uærlighet, uredelighet og flokk-ondskap, noe jeg kun har den dypeste forakt for.
En av dagene skulle jeg spise dagens første måltid, en svær kebab, klokken ett på dagen. Da fikk jeg en viktig telefon, hvor jeg måtte være skjerpet. Heldigvis greide jeg å Ace hele opplegget. Jeg ble jo kalt Ace da jeg var utvekslingsstudent til statene. Alt henger sammen med alt.
Hadde mitt første besøk på det nye stedet. Tapte tre ganger på rad i sjakk, en av gangene etter en grov feil. Etter besøket var jeg så utmattet at jeg knappest greide å pusse tennene. Har hatt et enormt behov for introvert-tid her nede, men det har jeg ikke fått. Det har vært to instanser med ting som måtte fikses, noe som gjorde at jeg måtte være på hugget hele dagen. Hver av disse tingene, vann og lekasje, tok det minst tre dager å fikse, hver gang, selv om det skulle ta en dag.
Noen interessante observasjoner. Jeg har begynt å lyve til mennesker, både i det store og det små. På sin plass. Jeg er god til å lyve. Sannhet er mitt fremste våpen, men når jeg ikke svinger våpenet, lyver jeg. En annen ting er at menneskene her nede er kjent for å være trauste, men de er også ekstremt prinsippfaste. Det liker jeg, og trenger jeg. Prinsipper behøves for min indre Princeps, spesielt nå som jeg har vært forfulgt av emokratiet atter.
Nå har endelig introvert-tiden begynt, og jeg kan bli meg selv. I det generelle sitter jeg kanskje for mye foran datamaskinen, men nå kunne jeg gjerne hatt fjorten dager kun foran en skjerm, uten noe annet. En ting er at jeg har aldri vært i dårligere form enn nå. Har aldri vært så gammel som nå heller. Skal komme tilbake til dette ved mitt regnskap-innlegg. Dagene preges av en enorm sult, der det ikke hjelper å spise, og en enorm trøtthet. Jeg kjenner igjen denne trøttheten, som jeg har opplevd ved en annen anledning. Tror det er en form for koffein-kræsj. Jeg tok ut alle mine krefter, krefter som jeg egentlig ikke hadde, og det i en skjebnetid. Med det kommer tiden for viktige avgjørelser, for hvis det å flytte til et nytt sted er en gylden mulighet.
Kan ikke love noe, men i dag, når jeg våknet, hadde jeg et ekstremt behov for renhet. Tror både alkohol og koffein utgår på en god stund. En livline, for en tid. Nå slipper jeg livlinen.
RSS Feed
