Denne teksten er å regne som enten et religiøst skrift, et spørsmål om jungiansk erkjennelse eller en gal manns uttalelser. Alle disse medfører riktighet, slik alt sammen er sant om meg. Jeg er alt det du kan kalle meg, og mer.
I den siste tids bestrebelser har jeg måtte innrømme to ting. Det er jeg som er dødsdyrkeren, ulikt det jeg har anklaget andre for, og jeg har slett ikke noe dionysisk ved meg, slik jeg har fremhevdet i tidligere tider. Tvert imot er jeg utpreget apollinsk i mitt grunnvesen. Resultatet viser da seg også, med en veritabel Solgud som ledestjerne, videreført som lysende alver, et sterkt behov for ro, kontroll og en betydelig fetishisering av nærmest alt. Samtidig er jeg grunnleggende ustabil, ustadig, høyst irregulær og utsatt for svært sterke psykiske krefter, noe som skulle stå i kontrast til en lovgud. I mine befarelser over den åndelige sti, har jeg hevdet at jeg lever under en ukjent gudinne. Hun gir meg plutselige innsikter og intuisjoner. Jeg vet uten å vite hvordan jeg vet. Hun er også antakelig opphav til mitt indre mørke, samt formidable former for avstraffelser. Jeg blir straffet både for og av mine synder, slik det er. Navnløs, kalte jeg henne.
Sannheten var alltid rett foran meg. Da jeg hadde forstått og akseptert fraværet av det dionysiske, gjorde jeg meg et undrende søk etter en apollinsk gudinne. Dette er hva som kom opp:
www.thecollector.com/apollo-and-artemis-greek-mythology/
www.folger.edu/blogs/shakespeare-and-beyond/artemis-greek-myths-goddess/
For å reiterere: Artemis er Apollons tvillingsøster og står som hans motpol. De er to sider av samme mynt, for hvem den andre ikke ville være mulig. Dag følger natt i en endeløs og ugjendrivelig syklus av dualitet. Videre, hun er fryktelig slik jeg er fryktelig, og ustadig som jeg er ustadig. Dette er min bortgjemte gudinne, noe jeg burde ha forstått all denne tiden. Dette er det kvinnelige opphavet til mitt forferdelige mørke.
I tidlige tiders fabuleringer har jeg jo snakket om hvordan Artemis er gudinne for de ville menn og de ville dyr, og fremhevet meg selv som en sådan villmann, som like fullt ble jaget av pilene hennes. Men kanskje var hun ikke meg så ondsinnet. Da dagen stod på sin høyde, kanskje, men når mørket senker seg, da kan jeg høste av hennes gaver. Dette forklarer min lovløse tilstand, og hvordan jeg til stadighet kommer i konflikt med samfunn, stat og visse av bypakkets innvånere. Jeg kan slett ikke leve i noe samfunn, for jeg er en av Artemis' skapninger. Lovene innenfor byporten gjelder ikke for meg, like lite som de kan gjelde for en forvillet hjort. Og britisk politi skjøt jo ganske nylig en hvit hjort som hadde forvillet seg ned en gate. Et svært dårlig tegn, og et tegn i tiden. Ingen respekt for det sakrale. Slik har det også vært med meg, i min hvite og rene uskyld. Ja, et annet aspekt er at Afrodite slett ikke har vært overbærende med meg, og ganske riktig, de to gudinner står i en viss opposisjon til hverandre. Afrodite vrededes til min klossete tilnærmelse, og Artemis vrededes over at jeg kan gjøre tilnærmelsen, hun som er jomfru og krever renhet ... og det er ved renhet at den ville mann skal ha gaven, som er skogbrus og bekk i all ensomhet.
De primitive former for apollinere er eksemplifisert av Islamic State og nazister. Der står lyset stille, fordi man har slett ingen bevegelse i tilstand og i tanke, lik dualitetsforfatningen fordrer. Derav de rigide lover, og derav det tomrom og den urimelighet disse lovene står på. Skulle de gjelde, ville livet straks fordrives. Men hos meg, hos meg er det megen bevegelse. Alt for stor, vil noen si. I galskapens sinn skifter sesongene stadig. Natt overtar for dag, nærmest i samme øyeblikk. Aristoteles gir noen trøstende ord: "Intet stort geni har eksistert uten et islett av galskap." Sammenhengen mellom galskap og genialitet står meg klar. I begge tilfeller er det snakk om bevegelse og et hurtig skifte. Et genis sinn beveger seg naturligvis raskere enn de hos til pøbelen. Derved berører man sesongskiftet, og det rene galimatias.
Hvis jeg nå er et geni, er det et skadet ett. Du kan kalle meg en lavere form for geni, og forbryteren som er skyldig i enhver anklage. Artemis kjøper meg fri, om så med sine piler. Nå som min navløse gudinne ikke lenger er navnløs, kan jeg bedre forstå den indre døgnsyklus, stadig skiftende fra øyeblikk til øyeblikk. Istedet for å bli min egen negering, kan jeg omfavne kreftene. Skape lov og den søyle av mørke loven skal stå på. Jeg kan også sørge for at jeg ikke fornærmer min velynderske, slik at straffene avtar og belønningene begynner å bugne. Helt ren kan jeg aldri bli, men om jeg skal ha de største gaver ved Artemis' jomfruskjød, bør jeg fare langt bort fra stedene hvor Afrodite er. En avvisning vendes aldri med stadig mas. Apollon trakter etter piker, og voldtar dem. Artemis avviste kjønnslig akt. Jeg skal påtvinge meg og overvinne kvinnen, altså, og siden vaske meg ren for henne. Flørt forekommer meg meningsløst.
Mine store selvkontroll, min ro og det store overblikk skylder jeg Apollon. Min ustadighet, min fatale vrede, og de plutselige innsikter skylder jeg Artemis. Begge guddommer er likeverdige og eksisterer i gjensidig avhengighet, tvillinger som de er. Det er jeg som ibor deres grunnvesen mest av alle. Iallfall kjenner jeg ingen i dette landet som er som meg. Nå vet jeg hva jeg er, og nå kan kreftene tale. Gylden sol har fått sin sølveriske måne. Og jeg er ikke redd for det plutselige skifte. Hvor brått det skjer, taler vel om hvor mye disse tvillinger har meg i sin elsk.
I den siste tids bestrebelser har jeg måtte innrømme to ting. Det er jeg som er dødsdyrkeren, ulikt det jeg har anklaget andre for, og jeg har slett ikke noe dionysisk ved meg, slik jeg har fremhevdet i tidligere tider. Tvert imot er jeg utpreget apollinsk i mitt grunnvesen. Resultatet viser da seg også, med en veritabel Solgud som ledestjerne, videreført som lysende alver, et sterkt behov for ro, kontroll og en betydelig fetishisering av nærmest alt. Samtidig er jeg grunnleggende ustabil, ustadig, høyst irregulær og utsatt for svært sterke psykiske krefter, noe som skulle stå i kontrast til en lovgud. I mine befarelser over den åndelige sti, har jeg hevdet at jeg lever under en ukjent gudinne. Hun gir meg plutselige innsikter og intuisjoner. Jeg vet uten å vite hvordan jeg vet. Hun er også antakelig opphav til mitt indre mørke, samt formidable former for avstraffelser. Jeg blir straffet både for og av mine synder, slik det er. Navnløs, kalte jeg henne.
Sannheten var alltid rett foran meg. Da jeg hadde forstått og akseptert fraværet av det dionysiske, gjorde jeg meg et undrende søk etter en apollinsk gudinne. Dette er hva som kom opp:
www.thecollector.com/apollo-and-artemis-greek-mythology/
www.folger.edu/blogs/shakespeare-and-beyond/artemis-greek-myths-goddess/
For å reiterere: Artemis er Apollons tvillingsøster og står som hans motpol. De er to sider av samme mynt, for hvem den andre ikke ville være mulig. Dag følger natt i en endeløs og ugjendrivelig syklus av dualitet. Videre, hun er fryktelig slik jeg er fryktelig, og ustadig som jeg er ustadig. Dette er min bortgjemte gudinne, noe jeg burde ha forstått all denne tiden. Dette er det kvinnelige opphavet til mitt forferdelige mørke.
I tidlige tiders fabuleringer har jeg jo snakket om hvordan Artemis er gudinne for de ville menn og de ville dyr, og fremhevet meg selv som en sådan villmann, som like fullt ble jaget av pilene hennes. Men kanskje var hun ikke meg så ondsinnet. Da dagen stod på sin høyde, kanskje, men når mørket senker seg, da kan jeg høste av hennes gaver. Dette forklarer min lovløse tilstand, og hvordan jeg til stadighet kommer i konflikt med samfunn, stat og visse av bypakkets innvånere. Jeg kan slett ikke leve i noe samfunn, for jeg er en av Artemis' skapninger. Lovene innenfor byporten gjelder ikke for meg, like lite som de kan gjelde for en forvillet hjort. Og britisk politi skjøt jo ganske nylig en hvit hjort som hadde forvillet seg ned en gate. Et svært dårlig tegn, og et tegn i tiden. Ingen respekt for det sakrale. Slik har det også vært med meg, i min hvite og rene uskyld. Ja, et annet aspekt er at Afrodite slett ikke har vært overbærende med meg, og ganske riktig, de to gudinner står i en viss opposisjon til hverandre. Afrodite vrededes til min klossete tilnærmelse, og Artemis vrededes over at jeg kan gjøre tilnærmelsen, hun som er jomfru og krever renhet ... og det er ved renhet at den ville mann skal ha gaven, som er skogbrus og bekk i all ensomhet.
De primitive former for apollinere er eksemplifisert av Islamic State og nazister. Der står lyset stille, fordi man har slett ingen bevegelse i tilstand og i tanke, lik dualitetsforfatningen fordrer. Derav de rigide lover, og derav det tomrom og den urimelighet disse lovene står på. Skulle de gjelde, ville livet straks fordrives. Men hos meg, hos meg er det megen bevegelse. Alt for stor, vil noen si. I galskapens sinn skifter sesongene stadig. Natt overtar for dag, nærmest i samme øyeblikk. Aristoteles gir noen trøstende ord: "Intet stort geni har eksistert uten et islett av galskap." Sammenhengen mellom galskap og genialitet står meg klar. I begge tilfeller er det snakk om bevegelse og et hurtig skifte. Et genis sinn beveger seg naturligvis raskere enn de hos til pøbelen. Derved berører man sesongskiftet, og det rene galimatias.
Hvis jeg nå er et geni, er det et skadet ett. Du kan kalle meg en lavere form for geni, og forbryteren som er skyldig i enhver anklage. Artemis kjøper meg fri, om så med sine piler. Nå som min navløse gudinne ikke lenger er navnløs, kan jeg bedre forstå den indre døgnsyklus, stadig skiftende fra øyeblikk til øyeblikk. Istedet for å bli min egen negering, kan jeg omfavne kreftene. Skape lov og den søyle av mørke loven skal stå på. Jeg kan også sørge for at jeg ikke fornærmer min velynderske, slik at straffene avtar og belønningene begynner å bugne. Helt ren kan jeg aldri bli, men om jeg skal ha de største gaver ved Artemis' jomfruskjød, bør jeg fare langt bort fra stedene hvor Afrodite er. En avvisning vendes aldri med stadig mas. Apollon trakter etter piker, og voldtar dem. Artemis avviste kjønnslig akt. Jeg skal påtvinge meg og overvinne kvinnen, altså, og siden vaske meg ren for henne. Flørt forekommer meg meningsløst.
Mine store selvkontroll, min ro og det store overblikk skylder jeg Apollon. Min ustadighet, min fatale vrede, og de plutselige innsikter skylder jeg Artemis. Begge guddommer er likeverdige og eksisterer i gjensidig avhengighet, tvillinger som de er. Det er jeg som ibor deres grunnvesen mest av alle. Iallfall kjenner jeg ingen i dette landet som er som meg. Nå vet jeg hva jeg er, og nå kan kreftene tale. Gylden sol har fått sin sølveriske måne. Og jeg er ikke redd for det plutselige skifte. Hvor brått det skjer, taler vel om hvor mye disse tvillinger har meg i sin elsk.
De politimenn som jager meg skal få en pil gjennom halsen. Slik lyder gudinnens bud.
Artemis og Tranås observert sammen.
RSS Feed
