Alright. Da skal jeg snakke om det som for de fleste vil være en liten, men for meg skjellsettende hendelse. Det er som en venn av meg en gang kom frem til. Røft regnet og fremsagt: En introvert opplever lite, men får mye utav det. En ekstrovert opplever mye, men får lite utav det. For min del er mye av det jeg opplever kilde til stor erkjennelse.
Dette skjedde altså da jeg skulle kvitte meg med bøker, og ga bort 30-40 bøker til et mini-bibliotek. Den eneste type bibliotek jeg får forvalte i disse dager (uten at jeg blir politianmeldt). Bøkene bestod for det meste av spenningsbøker, deriblandt fra Conn Iggulden og Bernhard Cornwell. En god del av dem er temmelig dårlige. Hos Igguldens historiske bøker er den høybårne Octavian en gategutt, og man har diskusjoner under sverdkamp. Hos Cornwell skytes det ivei tusensvis av piler "per minutt" under de historiske slagscenene. Vel, jeg trengte å gi bort disse bøkene. Ikke så å forstå at jeg er spesielt altruistisk. Jeg har egenhendig stjålet en håndfull bøker jeg virkelig trenger fra det selvsamme bibliotek. Jeg har altså gitt bort minst 15 bøker per bok stjålet. Slik er det å være kaotisk nøytral. Man gjør det som er nødvendig å gjøre, gangner alle, og overser detaljer og prosedyre. Vel, noen ganger må man voldta en kultursjef bak en campingvogn på en festival i Nord-Trøndelag, men det er kanskje en annen sak. Hvis man tar dem bak. Med hånden strak.
La meg snakke kort om bøkene jeg har stjålet her. Utover det har jeg kun stjålet en eneste bok fra en narsissist som fortjente det, og det var en bok jeg trengte, nemlig William Blakes giftemål mellom himmel og helvete. Til frustrasjon for INTJer og detektiver må jeg her operere i omtrentelighetenes rike. Jeg lever tross alt i australsk drømmetid. Detaljene er ikke så viktig, men det idémessige innhold er viktig. Den ene boken var en eller annen naturalistisk bok av Amalie Skram. Husker dog ikke tittelen, og alle bøker er nedgravd nå. Det naturalistiske er noe jeg skal skrive om en annen gang. Poenget er at man er fanget av sin bakgrunn og skjebne på en alldeles depressiv måte. En annen bok jeg leste i derifra, var kanskje fra Skram, men jeg husker det ikke. Jeg husker heller ikke om jeg stjal denne boken, eller leverte den tilbake. Irriterende, fordi denne burde jeg ha stjålet. Uansett. Kvinnemennesket der skrev om hvordan man kunne leve i luksus i ukevis for kun en utgitt artikkel. Livet var et paradis i gamle dager, også for forfattere. Hun skrev også om hvordan hun brøt med normer og foreldre ved å oppgi jomfrudommen til en chad på en spesielt klisjefull måte. Alle kvinner er like. Man kan til og med si, med Dharma Cave, at kun en kvinne har eksistert gjennom historien. Boken beskriver på en måte min skuffelse med kvinner, uten at jeg husker hva tittelen var, hvem som skrev den, eller om jeg har den (australsk drømmetid). Den siste boken vet jeg at jeg har stjålet. Den var skrevet av en mannlig norsk forfatter, kanskje utgitt på nittitall, var om gammel tid i Norge, med et gammelmodig og imponerende språk. Det er den type inspirasjon jeg trenger til visse verker. Min tanke der er at denslags kunne ikke ha blitt utgitt nå, nå som populismen råder. Heldigvis kan jeg grave denne frem. Med tiden kan jeg oppgi tittel og navn på to av bøkene. Den tredje vet jeg ikke om jeg har. Slik er det. Detaljer er for idiotier (jøss, variasjon ved skrivefeil), og for meg gjelder kun innsikt og det større bilde. Skulle jeg stige til guddomsmakt, burde jeg skaffe meg en arkivist for alle mine betraktninger ... he he.
I alle tilfeller, jeg dumpet av alle disse 30-40 spenningsbøkene med mer, ved den eneste hyllen til mini-biblioteket. Der satt det en gutt på omtrent 15 år og flikket med mobilen. Det var rett ved der jeg kom og gikk, noen vil si, hvor jeg ønsket å la det gå og komme. I alle tilfeller, jeg måtte be gutteladden flytte seg til neste bord, noe han gjorde. Jeg gjorde meg ferdig med bæringa fra bilen, og tenkte at jeg skulle si til gutten at nå var det bare å komme, nå var det bare til å se på bøkene. Det skulle jo være perfekt, og drit, med spenningsbøker for unge menn, som jeg vet at de unge menn jeg har befattet meg med, har lest og likt. Men jeg slo det fra meg, og måtte i stillhet gå derifra.
Etterpå tenkte jeg på hvorfor. I mitt indre hadde jeg allerede erkjent at denne gutten, og per ekstensjon, hele hans generasjon, ikke var interessert. Som narsissistene pleier å si: Dette visste jeg jo fra før av. Unge menn leser jo ikke bøker, og får sine behov dekket av porno, dataspill og sosiale media. Boken er for dem for vanskelig tilgjengelig, og en dinosaur. Om jeg ga bort noe som var attråverdig, ville de unge vært der som fluer til honning, og jeg hadde måttet vifte dem vekk. Ikke så nå. Jeg ble gjennomignorert, knappest verdighet et blikk løftet fra mobilskjermen.
Det fikk meg til å tenke videre. Dette var jo i perioden hvor jeg skrev splatter-porno, og det provokative der er jo fremfor alt den unge manns arena og område. Det vil si, kun unge menn, eller i det minste, menn som er unge til sinns, vil genuint interessere seg for splatterporno. Noen få perverterte kvinner kan også interessere seg, men det er bare for å bli kåte i fitta, litt som kvinner som ser på homse eller sjimpanseporno, det er det overskridende i seg selv som gjelder. Kunstnere som meg vil selvsagt ha litt mer enn bare overskridelsen. Men så er det bare det ... audiensen jeg skriver for finnes bare ikke. De eneste som leser min splatter-porno med sympatiske øyne, og får noe utav det, er i høyden 2-3 kunstnere, som nå er eldre menn. Utover det, skaffet jeg med min splatterporno endeløst med fiender, fra journalister, venstrefolk, aktivister, politifolk, politijurister, og helsevesenet(!) Det jeg skrev og gjorde var altså et genuint forsøk, og det ville blitt akseptert før i tiden, men ikke nå, nå er det bare en patologi. For hvert sympatiske blikk, får man hundre fiender, og ingen aksept, ingen inntjening, bare forfølgelse. Alt jeg gjorde var altså verre enn fåfengt. Verre enn å skrive ned i en eller annen avgrunn, det var å invitere djevelen inn alle steder. Hvem sin skyld er det? Jo, teknisk sett den unge gutten, som ikke vil elske meg, frigid som han er. Det er andre betraktninger her, som jeg skal komme tilbake til i andre innlegg, hvordan jeg skriver det lette først, og med det skaper lag på lag mot ekte innsats. Åkke som, alt dette er alvorlig nytt.
Skriver jeg provokativ litteratur, har jeg intet publikum, og blir politianmeldt i øst og vest, fordi dette blir ikke godtatt. Ikke mer. Matias Faldbakken sa det jo. Han kunne ikke ha skrevet Macht und rebel-serien i dag. Tiden for det er forbi, iallfall konvensjonelt sett, hvis man gjør det i noe annet enn et skjellsettende verk, et verk som overskrider tid, sted, forstand og til og med Kali Yugas onde betingelse.
Skriver jeg ordinær litteratur, får jeg intet gjennombrudd. Menn som er sterkere enn meg, og mer intelligente enn meg, kan skrive manus i 17 år, uten å få utgitt en linje. Romanen er død. Og om de får utgitt en linje, må det være ...vel, innafor. Intet galt i det, kanskje, men jeg er på alle måter en ukorrekt person, og kan ikke slippe unna min natur. På grunn av min autisme må jeg alltid gi uttrykk for meg selv, og derfor er jeg en "nazist" i modernitetens øyne. Den triste ironien er at det kun er nazister som i dag forsvarer og snakker om ytringsfriheten. Den sterkere og mer intelligente bruker 20 år, ja, da sier det seg selv, jeg kan bruke livet, uten resultat.
Hva da med å skrive filosofi? Men jeg er ikke utdannet filosof, og vil aldri bli tatt på alvor. For det akademiske Norge er det ingen forskjell på meg og en skribent for Nyhetsspeilet. Nå har jeg lekt med tanken om å bli skribent for nyhetsspeilet, men det er kanskje en anne sak. Det er ingen der for å oppfatte, godta og lese den filosofien jeg skriver. Tvert imot ble jeg skjelt ut på steder som Freak forum, og bedt om å dra derifra, noe jeg gjorde. "Du hører ikke hjemme her." Mer til, jeg ble avvennet av en filosof som som utgangspunkt var sympatisk innstilt til meg, og som jeg fulgte foredragene til. La oss kalle ham "Svelge Fløybråten." Både høy og lav, arbeider og fagfilosof, drev meg bort.
Alt det jeg gjør, og kan tenkes å gjøre er ikke bare fåfengt. Det gjør meg kriminell og personforfulgt, og det på en grenseløs måte. Jeg har til og med blitt meldt til terrorpolitiet for mitt dikt til krigsguden Mars. Min tenkning blir ikke forstått, fordi Mars, eller Ares var jo en fryktelig gud, og forhatt i gresk tid. Det jeg skrev ble fortolket som at jeg stod på nippet til å begå mord når som helst, når dette var en beskrivelse av en mytologisk størrelse.
I dette landet blir jeg ikke forstått. I dette landet er jeg en barbar. Ingen er så forhatt som meg, uttrykker jeg et ærlig ord. Ingen er så forfulgt som meg heller. Myndighetene har forsøkt å få meg sperret inne.
Jeg skal komme tilbake til min løsning, om det er og blir noen, og om dette er jeg i tvil. Men min kongstanke, og kanskje min ulykke, er at jeg må fokusere på mitt skjellsettende verk, ingenting annet. Som en eller annen amerikaner i en dokumentar sa (australsk drømmetid) Den ruten det er meningen du skal ta, er den eneste som er igjen. I mine tanker hånte jeg denne amerikaneren, og mente dette var vitnesbyrd om en manglende livskraft. Det er det kanskje. Men ordene har blitt profetiske. Dette gjelder for meg. En etter en har dørene blitt slamret igjen, i ytreverdenen, med tanke på jobb, karriere, forhold, til og med et sosialt liv (jeg feiret min førtiårsdag alene), i det åndelig rike, med tanke på det jeg ønsker å gjøre innen ordinær litteratur, innen pornoen, videoredigering, podcasts og ja, splatter. Jeg hører ikke til her. Det er ingenting her for meg. Til og med en eventuell terroraksjon (dette er et skråblikk, idioter) vil ikke bli forstått. Det eneste som gjenstår for meg er å finne den eneste tingen jeg skal gjøre, den eneste døren som er igjen, åpne denne, og utover det, trekke ut pluggen. Det er ingenting her for meg. Ingen vil elske meg. Derfor kan jeg glimte til med et eneste øyeblikk av lys og kjærlighet, og siden forsvinne. La ettertiden avgjøre resten. Det er ikke min sak. Jeg tror jeg vet, men vet det ikke, hvilket verk det skal være, og til det har jeg hele livet igjen. Det behøver ikke bli så lenge.
Dette skjedde altså da jeg skulle kvitte meg med bøker, og ga bort 30-40 bøker til et mini-bibliotek. Den eneste type bibliotek jeg får forvalte i disse dager (uten at jeg blir politianmeldt). Bøkene bestod for det meste av spenningsbøker, deriblandt fra Conn Iggulden og Bernhard Cornwell. En god del av dem er temmelig dårlige. Hos Igguldens historiske bøker er den høybårne Octavian en gategutt, og man har diskusjoner under sverdkamp. Hos Cornwell skytes det ivei tusensvis av piler "per minutt" under de historiske slagscenene. Vel, jeg trengte å gi bort disse bøkene. Ikke så å forstå at jeg er spesielt altruistisk. Jeg har egenhendig stjålet en håndfull bøker jeg virkelig trenger fra det selvsamme bibliotek. Jeg har altså gitt bort minst 15 bøker per bok stjålet. Slik er det å være kaotisk nøytral. Man gjør det som er nødvendig å gjøre, gangner alle, og overser detaljer og prosedyre. Vel, noen ganger må man voldta en kultursjef bak en campingvogn på en festival i Nord-Trøndelag, men det er kanskje en annen sak. Hvis man tar dem bak. Med hånden strak.
La meg snakke kort om bøkene jeg har stjålet her. Utover det har jeg kun stjålet en eneste bok fra en narsissist som fortjente det, og det var en bok jeg trengte, nemlig William Blakes giftemål mellom himmel og helvete. Til frustrasjon for INTJer og detektiver må jeg her operere i omtrentelighetenes rike. Jeg lever tross alt i australsk drømmetid. Detaljene er ikke så viktig, men det idémessige innhold er viktig. Den ene boken var en eller annen naturalistisk bok av Amalie Skram. Husker dog ikke tittelen, og alle bøker er nedgravd nå. Det naturalistiske er noe jeg skal skrive om en annen gang. Poenget er at man er fanget av sin bakgrunn og skjebne på en alldeles depressiv måte. En annen bok jeg leste i derifra, var kanskje fra Skram, men jeg husker det ikke. Jeg husker heller ikke om jeg stjal denne boken, eller leverte den tilbake. Irriterende, fordi denne burde jeg ha stjålet. Uansett. Kvinnemennesket der skrev om hvordan man kunne leve i luksus i ukevis for kun en utgitt artikkel. Livet var et paradis i gamle dager, også for forfattere. Hun skrev også om hvordan hun brøt med normer og foreldre ved å oppgi jomfrudommen til en chad på en spesielt klisjefull måte. Alle kvinner er like. Man kan til og med si, med Dharma Cave, at kun en kvinne har eksistert gjennom historien. Boken beskriver på en måte min skuffelse med kvinner, uten at jeg husker hva tittelen var, hvem som skrev den, eller om jeg har den (australsk drømmetid). Den siste boken vet jeg at jeg har stjålet. Den var skrevet av en mannlig norsk forfatter, kanskje utgitt på nittitall, var om gammel tid i Norge, med et gammelmodig og imponerende språk. Det er den type inspirasjon jeg trenger til visse verker. Min tanke der er at denslags kunne ikke ha blitt utgitt nå, nå som populismen råder. Heldigvis kan jeg grave denne frem. Med tiden kan jeg oppgi tittel og navn på to av bøkene. Den tredje vet jeg ikke om jeg har. Slik er det. Detaljer er for idiotier (jøss, variasjon ved skrivefeil), og for meg gjelder kun innsikt og det større bilde. Skulle jeg stige til guddomsmakt, burde jeg skaffe meg en arkivist for alle mine betraktninger ... he he.
I alle tilfeller, jeg dumpet av alle disse 30-40 spenningsbøkene med mer, ved den eneste hyllen til mini-biblioteket. Der satt det en gutt på omtrent 15 år og flikket med mobilen. Det var rett ved der jeg kom og gikk, noen vil si, hvor jeg ønsket å la det gå og komme. I alle tilfeller, jeg måtte be gutteladden flytte seg til neste bord, noe han gjorde. Jeg gjorde meg ferdig med bæringa fra bilen, og tenkte at jeg skulle si til gutten at nå var det bare å komme, nå var det bare til å se på bøkene. Det skulle jo være perfekt, og drit, med spenningsbøker for unge menn, som jeg vet at de unge menn jeg har befattet meg med, har lest og likt. Men jeg slo det fra meg, og måtte i stillhet gå derifra.
Etterpå tenkte jeg på hvorfor. I mitt indre hadde jeg allerede erkjent at denne gutten, og per ekstensjon, hele hans generasjon, ikke var interessert. Som narsissistene pleier å si: Dette visste jeg jo fra før av. Unge menn leser jo ikke bøker, og får sine behov dekket av porno, dataspill og sosiale media. Boken er for dem for vanskelig tilgjengelig, og en dinosaur. Om jeg ga bort noe som var attråverdig, ville de unge vært der som fluer til honning, og jeg hadde måttet vifte dem vekk. Ikke så nå. Jeg ble gjennomignorert, knappest verdighet et blikk løftet fra mobilskjermen.
Det fikk meg til å tenke videre. Dette var jo i perioden hvor jeg skrev splatter-porno, og det provokative der er jo fremfor alt den unge manns arena og område. Det vil si, kun unge menn, eller i det minste, menn som er unge til sinns, vil genuint interessere seg for splatterporno. Noen få perverterte kvinner kan også interessere seg, men det er bare for å bli kåte i fitta, litt som kvinner som ser på homse eller sjimpanseporno, det er det overskridende i seg selv som gjelder. Kunstnere som meg vil selvsagt ha litt mer enn bare overskridelsen. Men så er det bare det ... audiensen jeg skriver for finnes bare ikke. De eneste som leser min splatter-porno med sympatiske øyne, og får noe utav det, er i høyden 2-3 kunstnere, som nå er eldre menn. Utover det, skaffet jeg med min splatterporno endeløst med fiender, fra journalister, venstrefolk, aktivister, politifolk, politijurister, og helsevesenet(!) Det jeg skrev og gjorde var altså et genuint forsøk, og det ville blitt akseptert før i tiden, men ikke nå, nå er det bare en patologi. For hvert sympatiske blikk, får man hundre fiender, og ingen aksept, ingen inntjening, bare forfølgelse. Alt jeg gjorde var altså verre enn fåfengt. Verre enn å skrive ned i en eller annen avgrunn, det var å invitere djevelen inn alle steder. Hvem sin skyld er det? Jo, teknisk sett den unge gutten, som ikke vil elske meg, frigid som han er. Det er andre betraktninger her, som jeg skal komme tilbake til i andre innlegg, hvordan jeg skriver det lette først, og med det skaper lag på lag mot ekte innsats. Åkke som, alt dette er alvorlig nytt.
Skriver jeg provokativ litteratur, har jeg intet publikum, og blir politianmeldt i øst og vest, fordi dette blir ikke godtatt. Ikke mer. Matias Faldbakken sa det jo. Han kunne ikke ha skrevet Macht und rebel-serien i dag. Tiden for det er forbi, iallfall konvensjonelt sett, hvis man gjør det i noe annet enn et skjellsettende verk, et verk som overskrider tid, sted, forstand og til og med Kali Yugas onde betingelse.
Skriver jeg ordinær litteratur, får jeg intet gjennombrudd. Menn som er sterkere enn meg, og mer intelligente enn meg, kan skrive manus i 17 år, uten å få utgitt en linje. Romanen er død. Og om de får utgitt en linje, må det være ...vel, innafor. Intet galt i det, kanskje, men jeg er på alle måter en ukorrekt person, og kan ikke slippe unna min natur. På grunn av min autisme må jeg alltid gi uttrykk for meg selv, og derfor er jeg en "nazist" i modernitetens øyne. Den triste ironien er at det kun er nazister som i dag forsvarer og snakker om ytringsfriheten. Den sterkere og mer intelligente bruker 20 år, ja, da sier det seg selv, jeg kan bruke livet, uten resultat.
Hva da med å skrive filosofi? Men jeg er ikke utdannet filosof, og vil aldri bli tatt på alvor. For det akademiske Norge er det ingen forskjell på meg og en skribent for Nyhetsspeilet. Nå har jeg lekt med tanken om å bli skribent for nyhetsspeilet, men det er kanskje en anne sak. Det er ingen der for å oppfatte, godta og lese den filosofien jeg skriver. Tvert imot ble jeg skjelt ut på steder som Freak forum, og bedt om å dra derifra, noe jeg gjorde. "Du hører ikke hjemme her." Mer til, jeg ble avvennet av en filosof som som utgangspunkt var sympatisk innstilt til meg, og som jeg fulgte foredragene til. La oss kalle ham "Svelge Fløybråten." Både høy og lav, arbeider og fagfilosof, drev meg bort.
Alt det jeg gjør, og kan tenkes å gjøre er ikke bare fåfengt. Det gjør meg kriminell og personforfulgt, og det på en grenseløs måte. Jeg har til og med blitt meldt til terrorpolitiet for mitt dikt til krigsguden Mars. Min tenkning blir ikke forstått, fordi Mars, eller Ares var jo en fryktelig gud, og forhatt i gresk tid. Det jeg skrev ble fortolket som at jeg stod på nippet til å begå mord når som helst, når dette var en beskrivelse av en mytologisk størrelse.
I dette landet blir jeg ikke forstått. I dette landet er jeg en barbar. Ingen er så forhatt som meg, uttrykker jeg et ærlig ord. Ingen er så forfulgt som meg heller. Myndighetene har forsøkt å få meg sperret inne.
Jeg skal komme tilbake til min løsning, om det er og blir noen, og om dette er jeg i tvil. Men min kongstanke, og kanskje min ulykke, er at jeg må fokusere på mitt skjellsettende verk, ingenting annet. Som en eller annen amerikaner i en dokumentar sa (australsk drømmetid) Den ruten det er meningen du skal ta, er den eneste som er igjen. I mine tanker hånte jeg denne amerikaneren, og mente dette var vitnesbyrd om en manglende livskraft. Det er det kanskje. Men ordene har blitt profetiske. Dette gjelder for meg. En etter en har dørene blitt slamret igjen, i ytreverdenen, med tanke på jobb, karriere, forhold, til og med et sosialt liv (jeg feiret min førtiårsdag alene), i det åndelig rike, med tanke på det jeg ønsker å gjøre innen ordinær litteratur, innen pornoen, videoredigering, podcasts og ja, splatter. Jeg hører ikke til her. Det er ingenting her for meg. Til og med en eventuell terroraksjon (dette er et skråblikk, idioter) vil ikke bli forstått. Det eneste som gjenstår for meg er å finne den eneste tingen jeg skal gjøre, den eneste døren som er igjen, åpne denne, og utover det, trekke ut pluggen. Det er ingenting her for meg. Ingen vil elske meg. Derfor kan jeg glimte til med et eneste øyeblikk av lys og kjærlighet, og siden forsvinne. La ettertiden avgjøre resten. Det er ikke min sak. Jeg tror jeg vet, men vet det ikke, hvilket verk det skal være, og til det har jeg hele livet igjen. Det behøver ikke bli så lenge.
Kun nazister snakker om ytringsfrihet
Alle andre er ok med kinasystemet
Tenker du på dette, er du en nazist
Derfor er jeg på alle måter nazist
Fordi jeg tenkte
Alle andre er ok med kinasystemet
Tenker du på dette, er du en nazist
Derfor er jeg på alle måter nazist
Fordi jeg tenkte
RSS Feed
