Betraktninger rundt Taxi Driver

Da har jeg sperget meg til å se Taxi Driver. Det var en bra filmopplevelse. Føler at jeg burde se den en gang til i tekstet versjon for å få med meg den fulle dybde. Så en versjon av høy videokvalitet, 1080p, og min HDMI-kabel fra data til TV glitchet litt. Irriterende. Skriver min betraktning noen få minutter etter seeropplevelsen, nå som blodet er ferskt.

Filmen har et sett med styrker og et sett med svakheter som jeg mener er fullstendig atskilt fra hverandre. Denne atskillelsen må utgjøre sin egen mangel og hindrer verket å være et sammensveiset mesterverk. En del av planeten er alltid i sol, den andre for alltid i mørke. Underlig nok er dette settet med svakhet og styrke snudd på hodet i forhold til det som er normen i denne vår gjennomrasjonelle tid. I en ordinær krim-serie foregår alt etter boken, det er sannsynlig og korrekt, samtidig som en egentlig menneskenatur er skjult, fortrengt eller i det minste gjemt bort. Her forholder det seg motsatt. På den måten kan jeg si at filmen er dionysisk svært sterk, og innen det apollinske, temmelig svak.

Vi får et slående inntrykk av mental sykdom og en mennesketype. Jeg kan si at jeg kjenner meg igjen i svært mye av det. Selv om jeg ikke har levd i samme type miljø, er visse trekk gjengående. Du har en motstridende natur, som kommentert av den vakre senatormedarbeider, spilt av Cybill Shepherd. Du har hans misforståtte vesen, når han inviterer henne på en pornografisk kinofilm. Du har de lave jobbene og menneskeforakten. Det er også en beinhard realisme der. Det er ikke uten grunn til at han er god med skytevåpen, siden han er tidligere marinesoldat, og faktisk trener iherdig.

Det var slående å se en fremstilling av vår sivilisasjons 70-tall. Det betales med kontanter, det finnes ingen video-overvåkning eller databaser for sikkerhetspersonale å søke i. En hard tid, kanskje, men også en rikere tid enn det du har nå. Menneskene var friere da. Horene var mer tilgjengelige, og drap, og slippe unna med det, var en logisk mulighet. Det var også plausibelt at en senatorassistent kunne sjarmeres av en pågående mann av lavstatus. I dag ville dette være utenkelig. Den vordende attentatsmann trener med sine ulovlige våpen på en treningsbane. Det var altså ingen kontroll med våpen og hvem som bruker dem.

Vedkommende fremviser det som kan fortolkes som autistiske trekk, narsissistiske trekk, samt trekkene til en lavstatusmann. Jeg kjenner meg som sagt igjen. Det er en urkraft her. Kanskje har vi fordrevne og torturerte sjimpanser alltid endt på den måten, helt frem til nå. Du har en følelse av latent mindreverdighet og overlegenhet, en manglende evne til å kommunisere dine egentlige behov, samt den forherligelse av vold som løsning, gjennomgående hos lavstatusmenn. Narsissismen vises ved at han forsøker å etablere et ‘special relationship’ med senatorassistenten Betsy, simpelthen ved å insistere på at hun er unik på svært tynt grunnlag, og ved å påstå at det finnes en nærmest magisk forbindelse dem imellom. Drifter trekker i ulik retning. Hovedkarakteren velter i frustrasjon sin TV på et tidspunkt, ved å presse TV-bordet tilbake i åndsfraværende disharmoni, mens han glaner på lykkelige mennesker. Jeg har gjort lignende ting. Frustrasjonen og selvskadingen får utiltenkte og kaotiske utslag. Det av hovedpersonen har alvorlig insomnia, kan være indikasjon på sterk depresjon. Noe som er logisk. Ingen av hans egentlige behov blir imøtegått. Hvilke behov er det? Antakelig eierskap til en kvinne og en følelse av renhet, i omgivelse og i relasjoner. Det er også interessant at han lyver til sine forelde om, vel, alt. Kanskje er dette grunnen til at han søker å gjenforene en ung jente med sine foreldre, fordi han ser seg selv i henne.

Dette er forøvrig en ikonisk film som har tjent som inspirasjon til mye annet, blant annet den siste utgaven av jokeren.

Det planlagte attentatet, og det anslag det ender som, er begge forbundet til en ideologi som er vel naiv. Det er rasing mot "degenerates" og et ønske om å rydde gatene. Unge piker skal reddes fra en ulykkelig skjebne. Man aner en høyrekonservativ personlighet satt i rennestenen. Jeg skjønner hvorfor det må være slik. Filmen kan ikke være en politisk hit-piece. Likevel blir dette en form for naivitet som er for meget og for usannsynlig, selv for en autist. Vi må huske at vedkommende har levd opp i alt dette, og har utviklet en slags street-smart. Apropos kaotisk, anslaget mot bordeller var nettopp det. Kaotisk, uplanlagt og uoversiktelig, kanskje litt som Manshaus angrep på moskeen. Anslaget er en forlengelse av et mislykket politisk attentatsforsøk. Her er ikke akkurat et geni i virksomhet, eller en kald, kalkulert person. En psykopat ville aldri ha kunnet handlet på den måten. Man aner en symbolisme når dørvokteren på bordellet først får skutt av seg den ene hånden, og får en kniv kjørt gjennom den andre, før han endelig drepes. Her er det nok snakk om en karmisk tilbakebetaling for det man har mottatt av penger. Denne mannen forsøker i det lengste å kjempe mot hovedpersonen, nesten så man kan beundre hans mot.

Her kommer svakheten inn, hvor det naive forholdet til verden, ideologi og verdens beskaffenhet bare er første del. Etter anslaget på bordellet, ender hovedpersonen som en feiret helt, simpelthen ved å redde en jente fra hallikenes klør. Selv i den tids USA er denslags helt utenkelig. Man kunne ikke uprovosert gått og skutt tre personer, bare fordi en jente var i et hus du ikke likte at hun skulle være. En jente som på forhånd hadde avvist din hjelp. Det hadde ikke holdt i noen rettssal, og blodsporene var bokstavelig talt på veggene. Dette var tre overlagte drap. Den ideologiske og politiske enkeltheten har fått sin forlengelse inn i en samfunnsmessig naivitet, noe som gjør alt sammen usannsynlig. Dette blir Charles Bronson uten noen grunn til å være en hevnende vigilante, som samtidig slipper å forholde seg til retten.

En annen vinkling er at hovedpersonen rettferdiggjør drap på de to mennene som står i veien for kvinnene i hans liv, halliken og politikeren, og her er det nok en forbindelse, simpelthen ved å forkle det som moral. Det gjør vedkommende mer egoistisk fremfor ideologisk naiv, og ikke stort bedre enn de selvtjenende ranerne og hustlers han raser mot gjennom hele filmen. Han kunne like gjerne blitt en pimp selv. Likevel vil rettslig frifinnelse være vel så usannsynlig hvis det forholder seg slik.

Så det dionysiske, den indre kraften i et plaget menneskeliv er vel fremstilt, men samfunnet rundt dette plagede vesen blir en dårlig fremstilling av en konservativ, amerikansk fantasi.  Et mesterverk må som kjent være helhetlig for å være nettopp det, et organisk hele, kloden må være skrudd sammen og dreie på seg. Først det ene, så det andre må få sin andel av erkjennelsens solskinn. For min del var filmen likevel treffende. Jeg så meg selv som denne mannen, fordi alt det han har gått igjennom har også jeg opplevd, til punktet at også jeg har militær bakgrunn og har vært fanget i lave jobber, og fordi hans reaksjoner er slående like mine. Depresjon, erratiske, ulogiske handlinger, blandingen av pågåenhet og resignasjon, de konstante misforståelsene. Jeg vet dog at å åpne kaospølen i et endelig utbrudd aldri vil bli tilgitt av det samfunn som viste en bort, de gangene man var snill. Det er her filmen feiler. Man burde etterspørre Taxi Driver i en annen setting, eller med en annen endekonklusjon. Et bortbårent lik som blir spyttet på er det mest realistiske alternativ. I naturalismen kan man ikke unnslippe sin skjebne. En gang lavstatussjimpanse, alltid lavstatussjimpanse.

Som et sidenotat kan jeg si at Cybill Shepherd var svært vakker ved sin høytidsdag. Andre ville kanskje fokusere på Judie Foster, men min smak er mer velutviklet. Kanskje er det forskjellen på en sofistikert, viljesterk nordisk kvinne kontra nok en generisk lolita, er hun enn så vakker. Jeg må innrømme at jeg vet lite om hun som er navngitt etter en hyrdestund. Kanskje kan hun være grunnlag for visse gudinnevideoer. Hun har et slående smil, en slags fenotyp som bare finnes hos en slags type vakre mennesker. Måten hun bruker øynene på er tilsvarende vakkert, samtidig som det i høyeste grad fremviser personlighet.

Kanskje kan jeg grave frem et bilde som viser et tilsvarende smil, for å forklare hva jeg mener. Men jeg kan ikke gjøre det akkurat nå.

Kommentarer

På grunn av at weebly kutter av lengre kommentarer, og ikke lar meg poste når jeg deler dem opp, putter jeg heller avgitte kommentarer her oppe i hoveddokumentet. Det er bare å kommentere mer dersom ønskelig, så flytter jeg det opp hit.

SML skriver:

Forbilledlig kommentar til en - ja, du kaller den en ikonisk film, og jeg finner ikke noe bedre begrep selv. Jeg tilslutter meg helt og holdent dine betraktninger rundt fremstillingen av 1970-tallet, som var kjent for å være den verste tiden i New York, og jeg mener å ha lest et sted at mye av grunnen lå i oppmykningen av straffelovverket i henhold til "humanistiske" idealer, hvilket igjen førte til at storbyene hadde sine ghettoer fulle av vanekriminelle og rusmisbrukere. Antagelig kan Brett Stevens ha servert den forklaringsmodellen, det hadde passet ham, men det er også mulig at jeg har lest det i andre høyremedier.

Jeg følte for å komme med en alternativ interpretasjon av slutten, da jeg er enig med deg i at hvis slutten skal tolkes bokstavelig, er det en ytterst naiv og urealistisk fremstilling av "den amerikanske drømmen", hvor enhver cowboy får sin lønn ved dagens slutt, uansett hans karakter og omstendigheter. Det er mulig at det virkelig er Scorseses budskap, men jeg syntes da jeg første gang så filmen (i 2012, skal man dømme etter dateringen på datafilen), at det var noe "off" med slutten.

Da det brevet fra Iris' foreldre (som på avisutklippet riktignok så altfor gamle ut til å være hennes foreldre) ble lest opp, tenkte jeg at det virkelig skjedde som beskrevet. Men da han satt i taxien og hadde Cybill Sheperd i baksetet, var det noe surrealistisk ved det hele. Som om dette ikke var ekte, men blott hans fantasi om å bli akseptert og anerkjent av henne, på tross av sine tidligere overtramp. Jeg så slutten igjen nå og mener å ha lest at andre supporterer min teori.

Og helt til slutt, før kredittene ruller, er det et brudd i filmen. Han ser noe i sladrespeilet som skremmer ham. Jeg tolker det som et tegn på at vi ikke har bevitnet den fulle og hele sannhet. Kanskje han egentlig døde der på sofaen i bordellet, og dette har vært hans døende fantasi om å bli helteerklært og se Iris (Jodie Foster) vende tilbake til et godt og normalt liv hos sine foreldre.

Jeg husker ikke grunnen til at Iris flyktet til New York og ble prostituert, da jeg ikke har sett filmen i dens helhet på elleve år. Men faren sier i brevet at de har "taken steps" for å forsikre seg om at hun aldri skal ha noen grunn til å flykte igjen. Prisverdig, men naivt. Hun er merket for livet av sine opplevelser og kan trolig aldri finne seg til rette i en normal skolehverdag sammen med sine 12-årige medsøstre. En aldrende far kan selvsagt tillate seg slike naive forestillinger, han har vel egentlig ikke noe valg. Men som filmisk erkjennelse synes den for rosenrød til å være realistisk, hvorfor jeg fornemmer at dette isteden er Travis' projiserte ønskedrøm før han oppgir ånden.

Tilslutter meg forresten din vurdering av at Cybill Shepard (25 år gammel under innspillingen) gav den sterkeste kvinneimpresjonen med sin formfullendte nordiske skjønnhet. I Norge er hun mest kjent som detektivpartneren til den da ukjente Bruce Willis i komikrimserien "Moonlighting", som gikk på TV på 80-tallet. Minnes å ha sett noen episoder i forbifarten i mine unge år.

Jodie Foster var kanskje mer en generisk lolita, skjønt jeg selvsagt ikke kimser av det heller. Hennes rolletolkning var likeledes imponerende, men jeg deler din smaksdom i dette tilfellet.

Lysalv sier:

Jeg ser nå at det er en utbredt fortolkning at Travis dør etter skytingen, og at den tilsynelatende lykkelige slutten er del av hans døende fantasi, eller at han endog havner i skjærsilden eller helvete, slik at det som skjer blir del av en gjentakende loop. Han sier til Betsy at hun er som resten av dem når han stormer inn i kontorlokalet, og at hun er i helvete. Kanskje er hun bare en av figurene i en slags helvetespøl, og at den egentlige helvetesinnvåneren er ham. Det er også en slags religiøs ikonografi når kameraet zoomer opp i et slags gudeblikk etter skytescenen. Til venstre er den døde pimpen. Til høyre er den unge jenten, kledd i hvitt. I midten er Travis. Man har altså helvete, skjærsild og himmel i hver sin respektive plassering. Når Betsy sitter i baksetet, beveger håret hennes seg på en overjordisk måte, noe som kanskje skulle tilsi at hun er en engleskikkelse. Han får også et sjokkert ansiktsuttrykk mot slutten, kanskje som en erkjennelse om loopen han er fanget i, eller at dette ikke er ekte.
 
Denne linken viser en forklaring på sådan teori. Dessverre blokkert av adblocker.
 
https://screenrant.com/taxi-driver-ending-travis-bickle-explained/
 
Ifølge denne linken benektes denne teorien av respektivt regissør, manusskribent og Robert De Nero selv.
 
https://www.looper.com/162460/the-ending-of-taxi-driver-explained/
 
While it's totally cool to think that Travis Bickle dies at the end of Taxi Driver, there are three people who strongly disagree with that interpretation: director Martin Scorsese, actor Robert De Niro, and screenwriter Paul Schrader. In fact, De Niro has spent the last couple of decades pushing for a Taxi Driver sequel, saying, "I'd like to see where Travis is today. There was something about the guy — all that rage and alienation, that's what the city can do to you."
 
Schrader, for his part, has expressed no interest in revisiting the grimy world of Travis Bickle. When De Niro pitched his idea for a part two, Schrader said it was "the dumbest idea" that he'd ever heard. Why? Well, as he explained to De Niro, "that character had died not more than six months after that movie was over. He was on a death trip and was gonna succeed the next time."
 
Later on, in an interview with Sofia Coppola, Schrader reasserted his belief that Travis survived the shootout, saying, "A number of people have attributed the ending of Taxi Driver as a fantasy. I don't have a problem with that ending, but it's not what I intended." And in a commentary track for the film, Scorsese himself said that Travis made it out of the gunfight alive and was doing just fine... well, as fine as a lunatic gunman who's on the verge of another murderous breakdown can be.
 
___________________________________________________
 
Ifølge deres syn handler filmen altså om en mann som balanserer på galskap, og som frikjennes av et voldsforherligende samfunn. Det betyr ikke at problemene er over, for han kommer bare til å gjøre det igjen, noe som forklarer det sjokkerte ansiktsuttrykket mot slutten, da galskapen igjen har blitt en realitet.
 
Naiviteten i rettergang kan på den måten forklares med at det er samfunnet i seg selv som er korrupt. Hva det gjelder farens blåpillede museringer rundt sin prostituerte datter, må han selvsagt se det på den måten, eller i det minste skrive det på den måten. Det betyr ikke at problemene er over. Lik Travis er fanget i sin galskap, er det brudne hjem antakelig fanget i sin dysfunksjon.
 
Jeg mener at denne fortolkningen gjør filmen dårligere enn den burde ha vært. Vi burde nemlig fått flere frempek mot et korrupt, voldsforherligende samfunn, dersom dette er endekonklusjonen. Riktignok skytes en neger i en butikk under et ran, men han fortjente det jo, ifølge konservativ, amerikansk moral. Det ville vært annerledes om en uskyldig eller nær uskyldig person ble drept over en bagatell. Slik det er nå, blir er viktig samfunnsmessig konklusjon bare kastet mot oss i filmens siste scener.
 
Jeg synes også at det er skuffende at Travis bare skal være "gal." Rett nok kan han ikke ha vært en godhetens avatar med et brennende ønske om å hjelpe den prostituerte ungpiken, da å redde hennes bare viste seg å være hans andreplan, eller en frustrert handling etter at den første planen hadde feilet. Man kan selvsagt se det å skyte en korrupt politiker og redde en enkelt ungpike som del av det samme prinsipp, der å drepe politikeren er langt bedre, fordi da redder man flere ungpiker. Men vi får ikke riktig tilgang til noe ideologisk tankeinnhold som tilsier at det er slik. De fleste mennesker er da også politisk/filosofisk naive, og vil handle etter instinkt og følelser som kan sies å inngå i et verdenssyn. Det er min fortolkning, at Travis representerer en side eller kraft på jorden, uten at han har kraft nok til å rettferdiggjøre seg selv. Det er den forfeilede høyretypus og den torturerte lavstatusmann. Han kan dog ikke egentlig fikse noe, verken ungpiker, det korrupte samfunnet, eller seg selv. Hvis han kunne fikse problemene, ville han jo ha gjort det for lenge siden. Han handler med en blanding av egoisme og idealisme. Å skyte sine personlige fiender og redde verden er del av en og samme løsning. Slik det var, ville han skyte politikeren og hevne seg for Betsy, før han skjøt pimpen og faktisk reddet Iris fra fysisk fangenskap, om ikke vekk fra konsekvensene for sin prostitusjon.
 
På TV-apparatet vises de lykkelige menneskene på et diskotek seg på et tidspunkt. Gjenkjenner meg selv til visse. Journalføring gjøres det også.

Vil legge til noen tilleggsbetraktninger. Leste om filmen at Travis egentlig var ment til å være en erkerasist, og at alle han dreper skulle være afrikanere. Dette ble forandret på, idet man fryktet reaksjoner. Man kan se remnanter av denne storylinen i avrettelsen av den afrikanske raneren, og hvordan han jages av afrikanske ungdommer når han ender i feil nabolag. Denne fantasien om å drepe onde afrikanere ble etterhvert forandret til å drepe onde kriminelle, noe vi ser i talløse amerikanske filmer etter denne. Etterhvert ble fantasien invertert. Nå er det onde rasister som drepes. Det at filmen er fanget i et slik forenklet narrativ, viser dens svakheter. Ingenting her peker mot noe politisk eller noen knusende filosofisk byrde. Narrativet om å drepe den onde afrikaneren forklarer kanskje også feiringen mot slutten. Her har man nådd sine mål, og reddet den hvite piken fra de uverdige klør. Dette var nok et narrativ som eksisterte lenge i amerikansk kultur, inntil det ble vannet ut til bare å gjelde den kriminelle. Nå er det som sagt invertert, så får man se hvor lenge det varer.

Også interessant er at Robert De Nero, en mann som spilte en omega, var slikt et sex-symbol at jentene i Bananarama laget en sang om ham, her:

Sangen skulle egentlig handle om date-rape, men dette elementet ble tatt bort, fordi det ble for mørkt. Men i teksten kan man fortsatt ane remnanten av dette narrativet. Disse jentene fikk tatt en drink med De Nero tilslutt, men måtte drikke seg til mot. Høres ut som meg.

Interessant dog, fordi det som spilles på er en farlig mann som fortsatt er sexy. På den tiden kunne altså en aggressiv lavstatusmann være sexy for kvinner. Utenkelig i dag, hvor man må være gjennomkorrekt i alle ledd og geledd før noe attrå kan aksepteres, iallfall fra offisielt og normgivende hold.