Har vært så utmattet som det går an idag, til punktet at jeg begynte å begå feil jeg vanligvis ikke gjør, som å slette filer som inneholdt datafiler jeg ville holde på. Jeg var isåpass matunderskudd at jeg rett og slett måtte gå og kjøpe meg en pølse til frokost. Ingen brødskiver ville kompensert for den skrikende sulten, da jeg allerede hadde kompenserte med brødskiver dagen i forveien. Etter det har det bare vært å være i ørska, selv om jeg enda nå får gode, for ikke å si svært gode ideer.
Hvorfor er det sånn? Dagen før ble det lite med søvn, da jeg måtte stå opp tidlig. Jeg kaller meg lysalv, men skyr dagen og dagslys som pesten. Antakelig fordi jeg bærer på et stort indre lys. Jeg skulle treffe min søster, og måtte grave frem bilen etter et enormt snøfall som hadde skjedd iløpet av kun et døgn. Jeg hadde kjørt bilen dagen før, men nå stod den bom fast, hovedsaklig fordi det ene forhjulet spant på en skjev iskant. Jeg fikk praiet en forbispaserende gamling til å rygge bilen mens jeg dyttet. Vi klarte det på første forsøk, fordi jeg gjorde et megaløft. I ettertankens blekhet er jeg usikker på om vedkommende hadde lappen eller engang var ved sine fulle fem, fordi han rygget rett inn i en snøskavl på andre siden av veien. Dog, jeg er glad for at han hjalp meg. Fikk selvsagt skoene fulle av vann. Måtte kjøre til Verdalen, en time hver vei. Var mange ploger på veien, noe som skapte situasjoner, og jeg mistet veien av syne flere ganger, kjørte feil, og mistet endog kontrollen på bilen i en avkjørsel. Heldigvis hadde jeg mye rom å gå på, da jeg går på mange stoffer (pun).
Min søster var sitt sjarmerende selv, og vi har noen fellestrekk i vår hang til kunsten og i vår målrettethet. Jeg vet med sikkerhet at visse av mine venner ville bli mektig imponert av henne, noe jeg også fortalte henne. Men så er det dette med normies og ekstreme blåpillere som henne. De er upstandig og meget snille, inntil du bryter med dogmene deres. Bakut for utveklslingen var jeg selvsagt klar over de mange fallgruber, noen av dem mine, noen av dem hennes. Det gikk opp for meg at jeg så absolutt må designere henne som lawful good. Hun tror på altruisme, og hun tror på dogmer og "systemet." Det er forøvrig altruismen jeg rir og surfer på når det gjelder slike som henne, da de ikke får fatt på nok bevismateriale til å forstå hva jeg egentlig er. Jeg er jo designert som chaotic neutral. Der hun tror på systemet, vil jeg rive det ned. Jeg vil faktisk sette fyr på alle samfunnsinstitusjoner, og alle lover, regler og moral overhodet. Anarkist er jeg definitivt. Som jeg skrev i mine notater for en tid tilbake: "Ingenting er verre enn at barn skal gå på skolen." På 4chan, rent spesifikt /Pol kom jeg engang over følgende uttalelse: "any man made system is designed to take from you more than it give, and keep the surplus value." Det stedet har jo sine intelligente mennesker og gullkorn blant alt faenskapet. Så ja, jeg er en systemfiende, der min søster er en systemtjener, og disse kan ikke enes.
Jeg fortalte forsåvidt om mine gjøremål og planer, blant annet at jeg nå søker et virke som pornograf og provokatør. Hun lurte på om dette ville være bra for min psyke forøvrig, men jeg fremhevdet at jeg har svært sterke skiller mellom tanke, følelse og handling, til punktet at disse egentlig er sine egne sfærer. Hun lurte også på om noen aktuell kvinne kanskje ikke ville blitt sjokkert hvis hun fant ut at jeg drev med dette og hint. Dette lo jeg av. Det blir som om jokeren skulle ta av seg klovnenesen og med det bli mindre av en erratiker. De fleste kvinner er da også smarte nok til å forstå de store trekk. Hadde det ikke vært det ene, ville det vært det andre med meg. [Insert sjokkartet virksomhet her.] Med andre ord trenger jeg noe annet enn en samfunnsrytterske, vrangstrømpe og regelinne. Er man nok av en erratiker ender man som erotiker, antakelig. Alt henger sammen med alt.
Men ja, det gleder meg å se at min søster er slik en viljeskraft på jorden. Der har vi noe til felles. Det er en slags uant kvalitet som går på noe annet og mer enn kun det fysiske, en egen energi, om du vil, og det er derfor jeg vet at mine viljesvenner ville likt henne. Mine halvsøsken på farssiden har dessuten utseendet med seg. De er alle langt penere enn meg. Jeg har andre kvaliteter.
Etter det ble det til med fem timer med kveldsjobb. Det var mildest talt tappende. Men jeg har alt gjort som jeg aluderte til på denne siden. Dette ble den siste dagen. Grunnene er de samme som jeg oppga da. Finner du deg i å være lavtlønnet vil du ende opp som lavtlønnet. Jeg tjente for lite, ville ikke nå mine mål om eget husvære til rimelig tid, og jeg måtte fortsette med lavtlønnsjobben for å holde på opplegget jeg skaffet. Dessuten kan globalistene meget vel tenkes å ta fra meg alt sammen. Jobben er for destruktiv og tappende, jeg har andre ting jeg gjør, og min tid er nå. Jeg foretrekker å ri min gullbillett i livet.
Men det er underlig hvordan det skulle tappe meg, til punktet at jeg ikke greide å spise, og ikke greide å sove. Ja, når jeg blir for sliten greier jeg faktisk ikke å sove, men må bruke timesvis på å roe hjernen ned. En vanlig mann ville greid å håndtere lite søvn, to timer kjøring, litt graving, og fem timer kveldsjobb, men ikke jeg. Faktisk greier de dette hver eneste dag, og mer, mens for meg er dette det reneste helvete. En gang snakket jeg med en som jobbet på et spesielt slitsomt sted, som hadde skift etter skift etter skift. Han jobbet, sovnet på sofaen, og jobbet igjen. Jeg kunne ikke tenke meg en verre skjebne. Dels er dette fordi jeg er for fantasifull, og jeg krever å tenke. Men av harde faktorer har jeg kommet frem til de følgende: Som asperger er jeg enormt impresjonabel og har nervene og sansene utenpå kroppen, slik det er. En fjern lyd eller endog et lys kan få meg til å hvese av raseri. Sist var det den fjerne bjeffingen fra en hund som fikk meg til å detonere iløpet av et halvt sekund, før jeg forstod hva lyden var. Jeg blir per automatikk langt mer utmattet enn en vanlig mann, som forøvrig kan beskrives som temmelig tett i pappen. Min rusbruk har også svidd av mine dopaminreseptorer, slik at jeg er mindre energisk og finner mindre glede enn jeg kanskje ellers ville gjort. Aller sist går jeg muligens rundt i en kronisk form for depresjon, gitt nederlag og lite stimulanse.
Dog, det var sjokkerende at den første fridagen skulle være så preget av denne utmattelsen, som var ekstremt påfallende. Ingen energi til noe, ikke engang en handling, og det er anstrengende å få spist noe. Da jeg hadde spist, kollapset jeg i søvn.
Slik jeg ser det, betyr det at det er riktig det jeg gjør, og at jeg må gjøre mer av det. Stjel, stjel, stjel litt mer, som jeg skrev i aforismene mine. Du aner ikke hva som har blitt stjålet fra meg. Mine øyeblikk med våkenhet og kraft må brukes til det den kaotisk nøytrale vulkanen krever. Jeg hater uansett menneskene og systemet deres, dette vedvarende hjulet av fanatasiløs tortur, hvor man jobber, spiser, sover, og så jobber igjen. Alt for å ivareta et system som ble til galskap for svært lenge siden. Nei, det er feil. Det var selvsagt alltid galskap.
Hvorfor er det sånn? Dagen før ble det lite med søvn, da jeg måtte stå opp tidlig. Jeg kaller meg lysalv, men skyr dagen og dagslys som pesten. Antakelig fordi jeg bærer på et stort indre lys. Jeg skulle treffe min søster, og måtte grave frem bilen etter et enormt snøfall som hadde skjedd iløpet av kun et døgn. Jeg hadde kjørt bilen dagen før, men nå stod den bom fast, hovedsaklig fordi det ene forhjulet spant på en skjev iskant. Jeg fikk praiet en forbispaserende gamling til å rygge bilen mens jeg dyttet. Vi klarte det på første forsøk, fordi jeg gjorde et megaløft. I ettertankens blekhet er jeg usikker på om vedkommende hadde lappen eller engang var ved sine fulle fem, fordi han rygget rett inn i en snøskavl på andre siden av veien. Dog, jeg er glad for at han hjalp meg. Fikk selvsagt skoene fulle av vann. Måtte kjøre til Verdalen, en time hver vei. Var mange ploger på veien, noe som skapte situasjoner, og jeg mistet veien av syne flere ganger, kjørte feil, og mistet endog kontrollen på bilen i en avkjørsel. Heldigvis hadde jeg mye rom å gå på, da jeg går på mange stoffer (pun).
Min søster var sitt sjarmerende selv, og vi har noen fellestrekk i vår hang til kunsten og i vår målrettethet. Jeg vet med sikkerhet at visse av mine venner ville bli mektig imponert av henne, noe jeg også fortalte henne. Men så er det dette med normies og ekstreme blåpillere som henne. De er upstandig og meget snille, inntil du bryter med dogmene deres. Bakut for utveklslingen var jeg selvsagt klar over de mange fallgruber, noen av dem mine, noen av dem hennes. Det gikk opp for meg at jeg så absolutt må designere henne som lawful good. Hun tror på altruisme, og hun tror på dogmer og "systemet." Det er forøvrig altruismen jeg rir og surfer på når det gjelder slike som henne, da de ikke får fatt på nok bevismateriale til å forstå hva jeg egentlig er. Jeg er jo designert som chaotic neutral. Der hun tror på systemet, vil jeg rive det ned. Jeg vil faktisk sette fyr på alle samfunnsinstitusjoner, og alle lover, regler og moral overhodet. Anarkist er jeg definitivt. Som jeg skrev i mine notater for en tid tilbake: "Ingenting er verre enn at barn skal gå på skolen." På 4chan, rent spesifikt /Pol kom jeg engang over følgende uttalelse: "any man made system is designed to take from you more than it give, and keep the surplus value." Det stedet har jo sine intelligente mennesker og gullkorn blant alt faenskapet. Så ja, jeg er en systemfiende, der min søster er en systemtjener, og disse kan ikke enes.
Jeg fortalte forsåvidt om mine gjøremål og planer, blant annet at jeg nå søker et virke som pornograf og provokatør. Hun lurte på om dette ville være bra for min psyke forøvrig, men jeg fremhevdet at jeg har svært sterke skiller mellom tanke, følelse og handling, til punktet at disse egentlig er sine egne sfærer. Hun lurte også på om noen aktuell kvinne kanskje ikke ville blitt sjokkert hvis hun fant ut at jeg drev med dette og hint. Dette lo jeg av. Det blir som om jokeren skulle ta av seg klovnenesen og med det bli mindre av en erratiker. De fleste kvinner er da også smarte nok til å forstå de store trekk. Hadde det ikke vært det ene, ville det vært det andre med meg. [Insert sjokkartet virksomhet her.] Med andre ord trenger jeg noe annet enn en samfunnsrytterske, vrangstrømpe og regelinne. Er man nok av en erratiker ender man som erotiker, antakelig. Alt henger sammen med alt.
Men ja, det gleder meg å se at min søster er slik en viljeskraft på jorden. Der har vi noe til felles. Det er en slags uant kvalitet som går på noe annet og mer enn kun det fysiske, en egen energi, om du vil, og det er derfor jeg vet at mine viljesvenner ville likt henne. Mine halvsøsken på farssiden har dessuten utseendet med seg. De er alle langt penere enn meg. Jeg har andre kvaliteter.
Etter det ble det til med fem timer med kveldsjobb. Det var mildest talt tappende. Men jeg har alt gjort som jeg aluderte til på denne siden. Dette ble den siste dagen. Grunnene er de samme som jeg oppga da. Finner du deg i å være lavtlønnet vil du ende opp som lavtlønnet. Jeg tjente for lite, ville ikke nå mine mål om eget husvære til rimelig tid, og jeg måtte fortsette med lavtlønnsjobben for å holde på opplegget jeg skaffet. Dessuten kan globalistene meget vel tenkes å ta fra meg alt sammen. Jobben er for destruktiv og tappende, jeg har andre ting jeg gjør, og min tid er nå. Jeg foretrekker å ri min gullbillett i livet.
Men det er underlig hvordan det skulle tappe meg, til punktet at jeg ikke greide å spise, og ikke greide å sove. Ja, når jeg blir for sliten greier jeg faktisk ikke å sove, men må bruke timesvis på å roe hjernen ned. En vanlig mann ville greid å håndtere lite søvn, to timer kjøring, litt graving, og fem timer kveldsjobb, men ikke jeg. Faktisk greier de dette hver eneste dag, og mer, mens for meg er dette det reneste helvete. En gang snakket jeg med en som jobbet på et spesielt slitsomt sted, som hadde skift etter skift etter skift. Han jobbet, sovnet på sofaen, og jobbet igjen. Jeg kunne ikke tenke meg en verre skjebne. Dels er dette fordi jeg er for fantasifull, og jeg krever å tenke. Men av harde faktorer har jeg kommet frem til de følgende: Som asperger er jeg enormt impresjonabel og har nervene og sansene utenpå kroppen, slik det er. En fjern lyd eller endog et lys kan få meg til å hvese av raseri. Sist var det den fjerne bjeffingen fra en hund som fikk meg til å detonere iløpet av et halvt sekund, før jeg forstod hva lyden var. Jeg blir per automatikk langt mer utmattet enn en vanlig mann, som forøvrig kan beskrives som temmelig tett i pappen. Min rusbruk har også svidd av mine dopaminreseptorer, slik at jeg er mindre energisk og finner mindre glede enn jeg kanskje ellers ville gjort. Aller sist går jeg muligens rundt i en kronisk form for depresjon, gitt nederlag og lite stimulanse.
Dog, det var sjokkerende at den første fridagen skulle være så preget av denne utmattelsen, som var ekstremt påfallende. Ingen energi til noe, ikke engang en handling, og det er anstrengende å få spist noe. Da jeg hadde spist, kollapset jeg i søvn.
Slik jeg ser det, betyr det at det er riktig det jeg gjør, og at jeg må gjøre mer av det. Stjel, stjel, stjel litt mer, som jeg skrev i aforismene mine. Du aner ikke hva som har blitt stjålet fra meg. Mine øyeblikk med våkenhet og kraft må brukes til det den kaotisk nøytrale vulkanen krever. Jeg hater uansett menneskene og systemet deres, dette vedvarende hjulet av fanatasiløs tortur, hvor man jobber, spiser, sover, og så jobber igjen. Alt for å ivareta et system som ble til galskap for svært lenge siden. Nei, det er feil. Det var selvsagt alltid galskap.
Regjeringen forsøker å drepe oss. Derfor kan du likesågodt hoppe i en bil og omfavne livsfarens lov. Gi faen i alle regler, mens asfaltjungel blir til jungel iløpet av noen få av gudenes hjerteslag. Da vil du og dine like være beredt til å vandre inn i friheten.
RSS Feed
