I min bolig er veggene rillede. Gulvet likeså. Ofte sitter jeg og leser ved et bord hvor stearinglyset er tent. Jeg lukker min almanakk. Regner det der ute? Jeg går bort til det kjøttfulle forhenget for å skyve det åpent med begge hender. Stikker ansiktet ut for å konstantere. Det gjør visst det. Allting setter i bevegelse atter. Veggene fluktuerer vagt. Bord og stol gjør små hopp over gulvet. I det fjerne lyder vage drønn. Her er alt som det skal være. Her er alltingen trygt. På et tidspunkt i alt dette sovner jeg til en betagende rytme.
Jeg kommer til meg selv på gulvet. Ingenting rører seg, alt står visst stille. Jeg går bort til forhenget og presser det fra hverandre. Setter ut foten og stiger ut. Med hendene bak ryggen spaserer jeg rundt i en stor hule. Kjempen sover. Her er intet å se, bare et sterilt landskap med stalkamitter, grått ut av hvelvingen gjennom årtuseners ensomhet. Med et sukk snur jeg og stiger inn i kjempens vagina igjen.
Men der inne får jeg ikke fred. Hva er det jeg merker? Lukter det ikke fra veggene, en vag, ubehagelig dunst? Jo! Jovisst! Rytmen har forøket seg til en hurtig marsj. Drønnene ljomer og jeg vil ut. Jeg setter avsted til forhenget og forsøker å presse meg forbi, kropp eller hode, det samme, men den kjøttfulle massen har snurpet seg sammen. I panikk løper jeg rundt i sirkler, i smertefull visshet om mitt fangenskap. Ferden tar i vanvare ende ved at jeg velter baklengs over bordet. Stearinlyset freser mot gulvet. Det lyder et brøl og ferden går enda hurtigere. Det er innesperret at jeg bringes fjernere fra enhver menneskelighet du kan forestille deg. Her, i ensomhetens bolig og ved forstandens ende. Drønnene bringer meg stadig fjernere, like til verdens ytterkant. Ugjendrivelig og uopprettelig, for den som har åpnet horisonter vil etterlate seg et hulrom. Det var jeg selv som gjorde det. Jeg mente meg forfulgt, kravlet inn og ble brakt vekk.
Jeg kommer til meg selv på gulvet. Ingenting rører seg, alt står visst stille. Jeg går bort til forhenget og presser det fra hverandre. Setter ut foten og stiger ut. Med hendene bak ryggen spaserer jeg rundt i en stor hule. Kjempen sover. Her er intet å se, bare et sterilt landskap med stalkamitter, grått ut av hvelvingen gjennom årtuseners ensomhet. Med et sukk snur jeg og stiger inn i kjempens vagina igjen.
Men der inne får jeg ikke fred. Hva er det jeg merker? Lukter det ikke fra veggene, en vag, ubehagelig dunst? Jo! Jovisst! Rytmen har forøket seg til en hurtig marsj. Drønnene ljomer og jeg vil ut. Jeg setter avsted til forhenget og forsøker å presse meg forbi, kropp eller hode, det samme, men den kjøttfulle massen har snurpet seg sammen. I panikk løper jeg rundt i sirkler, i smertefull visshet om mitt fangenskap. Ferden tar i vanvare ende ved at jeg velter baklengs over bordet. Stearinlyset freser mot gulvet. Det lyder et brøl og ferden går enda hurtigere. Det er innesperret at jeg bringes fjernere fra enhver menneskelighet du kan forestille deg. Her, i ensomhetens bolig og ved forstandens ende. Drønnene bringer meg stadig fjernere, like til verdens ytterkant. Ugjendrivelig og uopprettelig, for den som har åpnet horisonter vil etterlate seg et hulrom. Det var jeg selv som gjorde det. Jeg mente meg forfulgt, kravlet inn og ble brakt vekk.
RSS Feed
