Brorskapet har gjenoppstått

Jeg har gjort som jeg henledet til og figurert i offentlighet med min tisselur. Dette hos hedningeforbundet som kaller seg Greyhorn Pagans. Så lenge det ikke ender med å bli gråhårs paygays. Hehe!

Det er noen ankepunkter. Jeg pleier alltid å bli nervøs når jeg har alles øyne på meg i enhver offentlig sammenheng, det være seg en tale eller fremføring. Denne nervøsiteten varer alltid rundt et minutt, og så er jeg varmet opp og kan egentlig snakke med hvem som helst om hva som helst, uten problemer. Dette henger sammen med min natur som kvinnelig hypersensitiv og neurotiker og kan tilsynelatende ikke utbedres, heller ikke med trening. Hvis ikke kunne jeg betalt ti mennesker til å lytte til meg, mens jeg gikk inn og ut av et rom og gjorde samme type innledning. Det skal legges til at vi hadde sittet og snakket sammen en stund før den personlige presentasjonen av oss. Det er altså når det er noe offisielt og viktig at nervøsiteten kommer. Jeg greier ikke å jukse meg forbi det, med mindre jeg skulle drikke meg full. Det gjorde jeg en gang ved en biblioteksfremføring i Tromsø klokken elleve på dagen, noe som naturlig nok innebærer andre problemer. Jeg fremstår nok litt nervøs i begynnelsen, og litt distre utover, fordi jeg klarer ikke å navgi helt de tingene jeg snakker om. Ellers gikk nok opplegget er greit, selv om jeg synes det er pinlig og ikke får meg til å se på videoen. Utover det er det vanskelig å få inn et ord hos disse ekstroverte og snakkesalige amerikanerne, men det er jo en del av gamet. I de vellykkede delene snakker jeg om dualisme i norrøn og iransk religion, og kommer med noen filosofiske korrigeringer. Opplegget varte svært lenge.

Jeg har jo en inhibert skamfølelse og er generelt temmelig bekymringsløs i livet, derfor bryr jeg meg ikke stort. Slike podcasts har bare en forbigående verdi og vil stort sett bli glemt, dette til og med hvis du er eller skulle bli en kjent skikkelse. Selv motstanderne til Richard Spencer orker ikke å dra frem det han eventuelt skulle ha sagt og gjort i offentlighet i gamle pods og fremføringer, fordi absolutt ingen av partene oppfatter det som viktig. Gjorde meg ekstensive notater som jeg skal transkribere her på bloggen i en egen bolk. Jeg er jo på tross av meg selv en ganske boklig, formell og nøye person.

Men her er opplegget. Jeg hadde jo eksplisitt tatt avstand fra enhver form for brorskap og knekteri. Dette i denne svært gamle videoen, som jeg heller ikke husker detaljene av nå:

Uansett mine forsøk viser det seg at brorskapet bare gjenoppstår, fordi jeg kan ikke unnslippe meg selv. Menn er mine verste fiender, det er sant, da gjerne i form av mannlige sosiopater og narsissister, eller en mobb. Men menn er mine nærmeste allierte og støttespillere også. Jeg har omtrent ikke et forhold til kvinner i det hele tatt. I det minste kan man si at jeg har byttet brorskapskrets. Mitt forrige brorskap bestod av skrivende og intellektuelle, men det ble for lite "hands on" og for mye sitting i et platonisk og livsfjernt elfenbenstårn for min del. Jeg har også frasagt meg vennskap med en politisk aktiv narisissist i den senere tid, samt en allianse med en mann som er langt sterkere og mer kompetent enn meg, fordi to som er så ulike på absolutt alle felter ikke kan holde sammen uten kræsj og tragedie. Men disse hedningene er altså på mitt nivå på omtrent alle områder. Hvor skal jeg begynne? Punkt en er vel når det gjelder genfeil og den mutational load i Duttonsk sammenheng. Jeg kunne ikke sittet sammen med granittkjevede chads som puler milevis med kvinner, fordi, øh, da måtte jeg skyte dem med fem skudd med hulspiss fra min Glock 17 (hei blå!). Vi er også på omtrentelig samme nivå når det gjelder intelligens, selv om jeg mener at jeg har spesielle evner innen kunst og filosofi og til enhver tid evner å unngå at logiske muligheter blir til logiske fakta på arbeidermåten, samt når det gjelder verdier, selv om disse er aktive i livet og med kvinner, der jeg er amputert. Disse menneskene er også hands on i livet, og deler mine verdier med selvberging og det å unnslippe moderniteten. Jeg lyver til meg selv om jeg sier at jeg vil være en gårdbruker som står opp hver morgen for å gjete geiter. Jeg vil være en aktiv intellektuell som er fritatt moderniteten i mitt eget frie område. Det innbærer kanskje en liten gård der jeg er fri fra normies (lawful goods, neutral goods) sosiopater og narsissister (neutral evils, chaotic evils) innvandrerhorder (true neutrals) og globalister (neutral evils), der jeg fortsatt kan drive med det jeg driver med, i henhold til min sensitive og skapende natur. Denne gården må ha et ekstensivt matlager, et skjult maskingeværrede for å holde politiet unna, og hvis de kommer tar jeg en 10-12 av dem med meg. Ideelt sett skulle jeg hatt en kvinne og egne barn der, men det er nok noen lysår unna mine muligheter, dessverre. Men da kunne jeg altså ta kvinne, barn og geiter bakfra og virkelig selvrealisere meg selv. Hehe! Det er ikke helt sant. Det vil være sant hvis du fjerner en av kategoriene. [Insert politianmeldelse her]. Jeg vil altså ende med å pule ungene og geitene. (Stav navnet mitt riktig til politianmeldelsen.)

Her er greia. Jeg fikk et rush og et kick av å delta i denne fremføringen, og en slags følelsesmessig tilfredsstillelse. Dette viser hvor isolert jeg lever og at jeg har behov for denne type sosial utveksling, og mer. Sånn nettgreier er jo en ting, men det er iallfall en begynnelse. Jeg mener jo også at Nordmenn ikke er mitt folk mer, og at vi likesinnede må søke oss sammen i denne vår sivilisasjonsundergang. Ytterst sett kunne jeg tenke meg å ha noen av disse menneskene gående på gården min som væpnede henchmen og støttespillere. Man må starte helt på nytt og jeg er en som bygger og skaper, er jeg enn svært lite praktisk av meg. Et fellesskap må det være, og det er nok noe av det jeg savner. Det må bare være min type fellesskap. Slike fremføringer handler ytterst sett om å svinge egoet sitt rundt, og fellesskapsfølelsen. Jeg har altså behov for å fremme mitt ego og befinne meg i et fellesskap med min type menneske. Jeg føler jeg har dette med flere av disse skikkelsene, spesielt rollespilleren med de stikkende øynene, og jarlen sjøl. Han havnet jo i slåsskamp med en dørvakt som forsøkte å påføre ham masketvang, og likte nok at jeg sa at jeg håpet at han påførte dørvakten smerte den vesle stunden slåsskampen varte, noe som er helt genuint, fordi jeg hater den type flokkmenneske. Han så også en stor sannhet om meg, fordi han uttalte at de nøgne damer "Lys" og "Mørk" er mine museer, som jeg er avhengig av for kunstens skyld. Han har så rett, så rett, og han så dette fordi vi utifra min vurdering deler en natur, sånn røft regnet. Som meg er han en hyperseksuell, amoralsk skikkelse som er opptatt av personlig frihet og unnslippe modernitetens onder. Hva kan jeg si? Jeg trengte dette. Nervøsitet eller ei, måtte det bli mer.