Budskapet

Det ringes på døren. Et høylydt skrik kastes gjennom boligen. Kvinnen siger sammen i trappen. Noen timer senere bæres hun ut på båre, iført oksygenmaske. Barna hadde låst seg inn på hvert sitt rom, i forsøket på å fortrenge sine nye virkelighet.

Sønnen utvikler en alvorlig rusavhengighet og blir etterhvert sprøytenarkoman. Dette er en smerte som aldri kan siles bort. Han ender sine dager på en knøtteliten, skitten hybel, etter å drevet bort siste rest av venner og sympati.

Datteren forsøker å jobbe problemene vekk. Det ender med at hun nesten jobber seg ihjel. Alltid den flinke piken. Hun venter på det klapp på hodet hun aldri mer kan få. Istedet vandrer hun ned sterile kontorer, med en like steril livmor. Stort sett alt av inntekt går bort til sosialpenger for trygdesnyltere, innvandrere og lauskatter.

Kvinnen legges inn på aldershjem så tidlig som i femtiårene. Siden hun aldri rører seg, går gangfunksjonen tapt. Pleiepersonalet får aldri riktig kontakt med henne, der hun sitter i rullestolen med et pledd over fanget. Hun svarer mest i korte setninger og ved bruken av enkeltord.

Så er det kanskje en fordel ikke å blande seg i saker man ikke har noe med.