Category: Filosofi

Tilbakemelding fra Lasso

11/8/2019

Fikk denne tilbakemeldingen fra Lasso:

Grunnen til at vi ikke har tatt teksten din videre til redigering, er at den, slik vi leser den, ikke hovedsakelig omhandler litteratur. Det slo oss at den heller burde vært sendt til et filosofisk tidsskrift som beskjeftiger seg med disse tingene. Vi leser teksten som et filosofisk prosjekt, heller enn et litteraturfaglig prosjekt/litteraturessay. Den skiller seg ut fra vår profil og hva vi vanligvis publiserer, både innholdsmessig og formmessig. Vi stiller blant annet noen krav til referering av anvendt litteratur. Et sted parafraserer du feks. Nietzsche, men det er ikke etterprøvbart fordi du ikke gir noen henvisning. Vi valgte å avslå teksten, fordi vi vurderte det til å være for mye arbeid for å få den til å passe inn i Lassos profil - som er litteraturvitenskapelig. Ellers vil vi berømme deg for et godt og egenartet språk, samt at vi ser at teksten er gjennomarbeidet og velstrukturert.

Vi ønsker deg lykke til med skrivingen, og takker for at du sendte inn til oss.

Vennlig hilsen
Lasso-redaksjonen

Dette er oppmuntrende å høre. Det var profilen som ikke passet. Det forsterkede ønske er et av mine mest lovende konsepter som jeg håper å kunne fremme ulike steder. I en endelig utgave av artikkelen hadde jeg planlagt å få implementert referanser. Det krever arbeid. Artikkelen i seg selv kan også gjøres bedre. Når jeg har et endelig resultat bør jeg satse på et filosofimagasin av et slag.

0 Comments

Tapte filosofiske skrifter - Del 3

2/16/2018

0 Comments

Jeg hadde flere forsøk på å skrive denne artikkelen Novus Pantheon (fortsatt på kvasilatin) i 2017. Dette er den første. For referansistene er artikkelen loggført med siste forandring 06.07.2017, mens andre forsøk på artikkelen, det tidligere postede "Et steg i en retning," ble loggført med siste forandring i 23.09.2017. Nå er alt dette del av de tapte forsøk og remnanter, men det er bra å tenke på selvstendig grunnlag. Kanskje vil jeg en dag ha roen til å innhente dette materialet, og da tror jeg det vil være mer givende å fokusere på enkeltvise artikler fremfor noe hovedverk, da det fremgår stadig tydligere at jeg er en person med svært, svært sterke nerver.

Novus Pantheon

Hvem kan kaste meg ut av verden? Når jeg dør, skal jeg bare våkne til mitt fødselsøyeblikk.

Introduksjon

Filosofien har etterlatt visse spørsmål og et paradoks, hvis løsning ville muliggjøre at man tok steget videre. Paradokset har utskilt til de motstridende skoler som har opphav langt tilbake i antikken, en skole av tilblivelse i Heraklitt og en skole av uforanderlighet i Parmeneides, og slaget har pågått all tid siden under nye foregangsfigurer og nye begreper med dette som opprinnelsespunkt. Alt i alt er striden knyttet til paradokset en form for kjærlighet. Man kan til og med si at dette paradokset er filosofi. Spørsmålene som reiser seg er de følgende: Hvordan kan man ha fri vilje i en verden av kausalitet? Hvorfor er begge disse tilfeller, kausaliteten og tilfeldigheten, vært anerkjent som kjensgjerning opp igjennom all vår historie og helt til vår vitenskap, hvor problemstillingen antok ny form og nye definisjoner, denne gangen som en verden av kvarker og relativitet? Som Schelling var inne på, det er de frieste av menn som skaper de mest bundne systemer, men alltid har man det, man er dømt til å falle i en av de to leire. To typer menn, og fred ble det aldri, med William Blakes ord. Idet utskillelsen er en kjensgjerning, er man festet til et svar, men står fortsatt lengre fra sannheten enn noensinne. Må det være slik? Skulle det være mulig å favne og forene disse syn, uten å bli en uredelig synkretist eller gi seg mystisismen i vold? I det store og det små, favne motsetningen mellom en verden av tilblivelse og variasjon på den ene side, og en verden av evige størrelser og uforandelighet på den andre i et logisk system. Dette er mitt forsøk på sådan, og på å ta steget videre.

De to skoler og deres respektive feiltakelse

Hver skole har representanter som dessverre introduserte seg selv og sine respektive fetisher i diskusjonen. I tillegg forstyrres vannene ved at det ofte er et skille mellom følelsesmessig tilbøyelighet og det logiske endepunkt. Den ene dras mot den andre, så å si. De frihetselskende søker seg opp mot leiren til de som forfekter en absolutt orden, og de mest rigide legger sin elsk på en kaotisk stjerne. Til materialistene og vordeskolen hører: Heraklitt, Aristoteles, Nietzsche, Sterner. Til konseptualistene og ordensskolen hører: Parmeneides, Platon og de mer moderne Spinoza og Descartes. De som har sagt seg for gode til å delta i denne striden som Wittgenstein, representerer en form for filosofisk særinteresse eller kritikk som har frasagt seg en helhetlig relevans. De løsrevede konseptualister, slik som Hegel, Schelling og Kant, eller trege materialister som Marx og Habermas, har alle fratredt slagmarken, og det er kun på slagmarken at dette spørsmålet kan avgjøres. Alt i alt er det den personlige fetishisering og tilbøyelighet som lager et avslørende lys, fordi det er et underlig sammenfall i de sannheter man etablerer og den skygge av innvendinger som blir til, og fellestrekkene i typen av menn som velger seg hver skole. I den grad tenkeren rommer intuitive landskaper som åpner opp for begge muligheter, ender han opp med å motsi seg selv eller se kun en skjevfordeling av de faktiske forhold.

Vordeskolen

Hva er de, de som bygget vordeskolen, og hvor ligger nå deres feiltakelse? Svaret på dette ligger i det opprinnelige, og når man har sagt seg tilhenger av denne skolen, er man dømt til å utføre den samme feiltakelse igjen og igjen. Heraklitt har jo ikke blitt overlevert i fullstendig form, og man skal vokte seg for å gi historiske fortolkninger og personlige antakelser for stor vekt. Allikevel er hos ham en ledetråd som vi skal se klarere demonstrert i hans arvtakere. Alt er ild, erklærer han, og gir med denne analogien opphav til synet om en verden som stadig er i tilblivelse. Samtidig dannes et evig bilde, når han sier at mennesker og guder drømmer hverandres liv. Materialisten Aristoteles er mer enhetlig når han sier at tingens funksjon definerer seg selv. En spiker er bare en spiker, og har intet å gjøre med planken. En åre er bare en åre, og har intet å gjøre med skipet. Materialistene og tilhengerne av tilblivelse hører sammen i alle ting, fordi begge innehar den samme motstand mot noen evig verdi. Og se nå bare hvordan Heraklitts arvtaker, Nietzsche, havner i den samme enhetlige feiltakelse som Aristoteles. La meg utdype:

Nietzsches vilje til makt søker å slå en kile gjennom eteren, men ender opp med å nagle hele filosofien ned til det samme skjeve utgangspunkt som ender med å bomme på målet. Viljen til makt, eller en viljefilosofi som sådan, Schopenhauers inkludert, fordrer at det her er en vilje som søker å påføre seg verden. Man glemmer helt at for å påføre må man påføres, for å være deltaker, må man være tilstede og dermed selv være i mottakende posisjon. Av den grunn forstår ikke Nietzsche Darwins evolusjonsteori, rettere sagt, han kan ikke forstå den, når logikken bryter med den introverte intuitives innebygde verdisystem. Evolusjonen går videre gjennom styrke, hevder Nietzsche, og forstår ikke at hver skapning tilpasser seg sin omgivelse. All utøvelse snevres ned og plasseres på det ene punkt, individet i sitt forsøk på å påføre seg verden. Dette gjenspeiles på tilsvarende vis i moralfilosofien. At moral skulle handle om evige verdier, fnyser Nietzsche av, greit nok. Når en engelskmann foreslår at moral er det man gjør for å få et godt resultat, sier han at dette nok er en langt bedre måte å se det på, men at det fortsatt bommer på målet. Moralen, eller det gode, er ved sin opprinnelse, alt som er deg, mener Nietzsche. Alt det du er og gjør er godt, alt som hindrer dette er ondt. Men da har man ikke tatt høyde for at individer som plasseres i forskjelligartede omgivelser, la oss si en folkestamme på Grønland og den andre i Sahara, vil utvikle en svært forskjelligartet moral, nettopp fordi de tilpasser seg sin omgivelse. For å si noen forsonende ord til dette, hva man er er det man har blitt påført, og man kunne si at en styre under tilpasning driver evolousjonen. Nietzsche, som Aristoteles, så seg blind ved å gjøre definisjonen så enhetlig som mulig, og gikk derfor glipp av all kontekst.

Tilhørende notater:

Rettere sagt, funksjon avhenger av kontekst. Spikeren kan være en kam, en lås, en tannpirker. Moralen er det gode for deg, men kan innebære løgn, bedrag, vold, til og med omgåelse.

Hva er Platonistenes feiltakelse. Spinoza og descartes....tenk.

Materialisme og vorden henger sammen

Pantheisme og ideverden henger sammen – klargjør det ved insepsjonen.

De evige verdier like omskiftelige som deres mottakere, som er hverandres gjensidige opphav. Det mekanistiske synet, hvor alt er forbundet til alt i en verdsliggjøring av dette synet, tar ikke høyde for at det er deler som ikke vil motta, som vil seg selv mer enn den vil den andre, som blir et kaotisk terningkast. -Paradoksalt nok, jo mindre delen er, jo mindre øves innflytelsen – Hm, dette må ses nærmere på. Tingen er alle steder. Jo mindre man er, jo mer oppstår en splittelse, fordi den er allerede alles teder.

Der man på en side hadde den enhetlige vilje eller funksjon påførende seg selv verden, har man der den overveldende kausalitet og innflytelse påførende seg selv tingen. Det første gir opphav til en verden av evig tilblivelse, det andre, en verden av de evige bilder.

0 Comments

Tapte filosofiske skrifter - Del 2

9/23/2017

0 Comments

Hvor får jeg min suksess fra? Alle disse nyvinninger? Jeg er den som tenker, den som våger. Ingenting kan holde meg tilbake fra å tenke, minst av alt sosialhensyn, lov og dom, også kalt feigheten. På min aforistiske høyde i årsskiftet 2016/2017 kom jeg over boken "Syv korte leksjoner i fysikk" av Carlo Rovelli, og opplevde en ny serie gjennombrudd, tankemessig sett. Det betød at jeg måtte slippe alt jeg hadde i hendene og gå videre med det jeg gikk videre med. Et av mine problemer er at jeg ikke er istand til målrettet arbeid over tid, et annet av mine problemer er at når jeg utfører slikt arbeid, får jeg nye inspirasjoner, den såkalte "mind bloom." Resultatet er alltid utmattelse. For å avpasse min legning, tror jeg det korte sprint og detonasjonen er det format som passer meg best, så får et større verk bestå av en serie slike eksplosjoner, en kjedereaksjon, om du vil.

Sentralt stod en ny tilnærming til tid og rom. Tidligere hadde jeg tenkt på tiden og rommet som betinget av materien, rommet som materiens referansepunkt og tiden som en følge av materiens bevegelse. Det er ingenting prinsipielt galt med en slik tilnærming, i den grad det ene blir ivaretatt med det andre. Men en ytterligere spesifisering er å forstå at det vi kaller "rom" egentlig aldri kan være tomt, det er altså snakk om energier som er spredt tynnere. Tiden som sådan kan ses på som sekvenser i en sikring, en overgang fra et stadie til en annen i materien. På den måten får vi fjernet visse kunstige utvekster i tenkningen, og kan være mer presise. Følgende en slik linje har jeg også gått motsatt vei, idet jeg mener at konseptet, logikken og tingens potensiale er en iboende del av tidens egenskap. Målet er å få snevret det inn, så får man se nøyaktig hva man har for seg. (så man kan gå videre med hva dette fører med seg.)

Ytterst sett var det nok denne boken som gjorde at jeg klarte å definere det jeg kaller "Tingens tilstedeværelse," som er et delkapittel i min aforismesamling. En annen stor føring på dette stadiet (og videre) er mitt svermeri for det kontrafaktiske, og jeg ble forfulgt av visjoner i så måte. Siden jeg er en visuell tenker, så jeg for meg en biljardkule. Skulle vi stå på flaten i forminket form, ville den fremstå som flat, sett på avstand, rund, sett fra et gudeblikk, kanskje en perle på en snor av tyngdekraft, sett på det svært lille nivå, en serie med elektroner. Hvilket er det riktige syn? Alle disse syn er riktige! Dette åpner for en verden av galskap, der du kan være sikker på at det du ser og opplever ikke er riktig, og at også det motsatte faktisk er tilfelle.

Selvsagt måtte jeg gjøre rede for alle føringer og forbehold, og gikk inn på tingens relasjonisme for å definere tingens egenskap. Et atom i seg selv må være isende kalt, bare i relasjon til andre atomer i hurtig bevegelse kan det sies å være "varmt." Denne relasjonismen tenker jeg må være tilfelle i såvel fysikken som i begrepene. Ingenting defineres som kjent av seg selv. Dessverre endte jeg opp i begrepsforvirring og for mange føringer jeg måtte forklare, det ble mer enn en INTP kunne greie. Resultatet kunne ikke bli annet enn kollaps. Men det som legges opp til er ytterst lovende. Jeg vil få gjenta min tese, vi har knappest tenkt før. Filosofien rommer ennu uante muligheter og uutforsket terreng, og det som hindrer oss er tydeligvis treghet, konvensjoner og feigheten. Ikke at jeg vet noe om det ...

Et steg i en retning (også titulert som Novus Pantheon på kvasilatin)

“Av fysikkens leksjoner har vi fått lære at universet er det skimrende plagget til en gudinne, men at hun er helt fraværende.”

“Hvem vet? Spørsmålsstillingen danner i seg selv svaret.”

Det kommer en tid hvor man må gå videre med sine tanker, hvor det vil føre vet jeg ikke, og det er heller ikke så viktig. Ser man på summen at de intuitivt erværevede innsikter, kan noe brukes i form av sprang, men alt må puttes i riktig kontekst for å oppnå vingeflukt. Kraft må det være, og presisjon. Jeg har tatt del i kraften, nå må jeg lære å rette støtet riktig.

Siktemålet er som alltid en ny tilnærmelse til tingen i seg selv, hvor jeg for meg selv må klargjøre begreper som intuitiv og kontra-intuitiv, og se om det faktisk er tilfelle at en kontrafaktisk verden stiger frem, det øyeblikk vi gir slipp på våre begreper. Jeg vil utforske og utfordre visse forutanelser jeg har hatt, samtidig som jeg fnysende forkaster den konvensjonelle logikk. Problemet er som alltid at de slutter å tenke. Det er aldri nok å akseptere. Forståelse må til. På samme måte som en håndtverker bare kan lære sitt yrke ved å få holde verktøyene selv, må en filosof tenke egne tanker - og det er i sannhet en glemt kunst.

Ethvert konsept er en forenkling. La oss se hvor langt jeg kan ta forenklingen, både når det gjelder begrep og den fysiske kjensgjerning. Hva er det å være intuitiv? La oss for argumentets og tankerekkens skyld si at en intuisjon er å ha en sterk følelse av noe, uten å riktig kunne forklare hvorfor. Når man så vet nok til å kunne forklare seg, slutter man altså å ha en intuisjon - eller gjør man?

For et menneske som ser solnedgangen, vil det alltid fremstå slik at solen synker, selv om realiteten er at horisonten stiger idet jordkulen ruller på seg. Fra vårt ståsted er jorden flat, og et spinnende hjul synes å stå urørlig. Ikke rart, da, at vitenskapen har lært å mistro den menneskelige opplevelse. En intuisjon! Det er et skjellsord idag, og på faginstituttene har man lært å forkaste den såkalt intuitive filosofi, på lik linje som man forkaster visjoner og religiøse opplevelser.

Til tross for dette, kan man ikke riktig synes å fri seg fra sitt ståsted. Uansett hva vi vet, rettere sagt, hva vi får fortalt, vil solen alltid synes å synke. Vi kan se fotografier og videoer av planeten, ta del i all slags lærdomstekster, ja, endog skytes opp i rommet selv for å bivåne planetens rotasjon. Enten lærdommen kommer som begrep eller erfaring, den første kollektiv og den andre individuell, begge beroende på minne, vil ståstedet vedbli nede på jorden. Intuisjonen, følelsen av noe, slipper aldri grepet, selv om vi vet at det er feil. Selv den klokeste vitenskapsmann vil si: “Nå ser jeg på solnedgangen.”

Det er her jeg må komme med en personlig advarsel. De som fullkomment nekter seg sin intuisjon, og erstatter den med hva man nå "vet," vil falle i en ny felle. Antakelsen har sluttet å basere seg på individets opplevelse, følelse og erfaring, og har blitt løftet til et kollektivt hele, summen av all anerkjent kunnskap. Det er ikke uten videre gitt at det alle har blitt enige om, egentlig er riktig. Man skaper seg selv som den blinde flekk. Istedet for å forkaste kunnskap, neglisjeres eget ståsted som en korreksjon til den kollektive oppfattelse. Derfor ser vi hvordan de universitetsutdannede alltid fremstår som ensrettede i enhver viktig sak. Deres kunnskap er felles og kan ikke stilles spørsmål ved - de har blitt gjennommoraliserte. Man har forkastet seg selv som individ til fordel for et felles narrativ, som ingen virkelighet synes å bite på. Inntil det virkelig biter, selvsagt.

Oppfordringen fra Tahles av Milet står fortsatt: “Kjenn deg selv.” Dersom du ikke kan anerkjenne din egen opplevelse av noe, kan du ikke forstå deg selv, og dermed kan du heller ikke forstå noen ytre verden. Det er mange ting som de såkalt rasjonelle av idag gjør og tillater seg, som de verken erkjenner eller vet opphavet til, men som går an å etterspores. Dermed får vi dette nye settet med dogmer, der visse spørsmål ikke engang kan stilles uten at, underlig nok, man blir overøst med følelseshysteri, og det kun ved å stille de enkleste spørsmål. Den personlige opplevelsen av selvet har blitt erstattet med flokkinstinktet. Man både føler, tenker og har sitt ståsted som del av et fordummet kollektiv.

Hvordan kan man forstå begrepet kontra-intuitiv? Jo, det må være å ikke riktig tro det man ser og oppfatter, mistro selv sin egen sterke følelse av noe. Utav denne mistroen vokser et behov, man vil vite. Veien til kunnskap synes å gå gjennom både mistroiskhet og ufølsomhet. Også den intuitive opplevelse er stort sett felles, idet vi deler de samme sanseorganer, i bred forstand de samme anlegg og tilbøyeligheter. De første filosofer gikk imot mytologiske forklaringer, som hadde bosatt verden med guder gjennom de kollektive følelser. En bør se sin solnedgang og tenke: “Ja, slik synes det, for meg selv og for de andre, men jeg tror det ikke helt, derfor vil jeg vite hva som faktisk er tilfelle.”

De kollektive følelser former oppfattelsen og styrer derfor handlingene. Tankemessig sett: Har begrepene vart lenge nok, begynner de å snakke til oss, og definerer tilslutt våre liv og endog vår sivilisasjon. En ærlig tenker må derfor tillate seg å være begrepsoppløsende, eller, for å bruke et ladet ord, være anti-intellektuell. Noe som aldri kan angripes og aldri kan kritiseres, er helt foruten verdi, og alt som fordrer å ta del i verden eller gripe om den, må av nødvendighet romme muligheten for sin egen negasjon. Et intellektuelt byggverk må være mykt og fleksibelt, ellers vil det bare briste satt overfor tidsaldrene.

Så hva sitter vi igjen med? Det er en oppfordring om å være intuitiv, å anerkjenne eget ståsted og egen følelse, og samtidig være kontra-intuitiv, å mistro det man opplever. Man må danne begreper, samtidig som man er villig til å oppløse dem. I den grad alt er en pågående prosess, må også vårt tankeliv være i bevegelse, en syklus mellom: intuisjon-mistro-begrep-oppløsning.

Å stå i en situasjon er å ta del i en situasjon, vi vil alltid ha en følelse for vår egen deltakelse. Å få begrep om noe betyr at samtidig som vi favner, atskilles enheten fra oss. Når vi løfter noe til våre øyne, ser vi fortsatt gjenstanden på avstand. Følelsen er alltid kortsynt, og synet kan aldri være en deltaker. I dette ser vi viktigheten av å veklse mellom fortolkninger. For å frigjøres fra en fortolknings absolutt, må vi først ødelegge den forhånværende tilstand.

Sannelig, en ekte tenker kan nok fremstå som både dum og ufølsom, men hygge var aldri en av sannhetens mange betingelser. Som i livet ellers krever tenkningen en viss mobilitet mellom viten og intuisjon, og ja, anti-intellektualisme og ufølsomhet. Man må utfordre både det alle vet og det alle føler. Slik det er, den intellektuelle gjør seg mange moralske antakelser som springer fra kollektive følelser, og intuisjonen om at solen går ned, stod seg bare som sannhet sålenge det var noe alle “visste.” De gamle grekere trodde at metall smeltet i luften, bare hastigheten var stor nok. Dette fordi det fremstod slik når et prosjektil fløy gjennom luften, og fordi blykulene fra en slynge kunne volde store skader på det ben og vev som var skjermet bak en rustning. Noe måtte altså ha gått gjennom. Oppfattelsen av hva som skjedde var riktig, det var bare dette store hvordan som medførte feil. Her er en stor lærdom. De fleste vil anerkjenne det når kjensgjerningen har funnet sted og beinet er knust. Det er ingen sak å komme med et "hva" når man studerer nedslagsområdet. Hvordan det skjedde løfter viten vekk fra den umiddelbare erfaring.

Hva så da med konseptuelle størrelser som evolusjonsteorien? Er det kun et spørsmål om å etablere et begrep som "pattedyr," som man siden gjenfinner bak en busk og kaller det en sannhet, slik Nietzsche hevder i “On truth and lies ...” Riktignok er ethvert begrep en konstruksjon, men det har sitt festepunkt i virkeligheten i den grad man ser hvordan visse generaliserte trekk hører sammen, og som Hegel sa det, å generalisere betyr å tenke. Ikke engang en matematisk ligning defineres av seg selv, da kan heller ikke vidt forskjellige dyrearter ha noe eksakt som tilsvarer seg selv. Tenkning innebærer snarere å finne fellestrekk mellom ulike tilfeller. Selv tenkningens definisjoner er i ytterste konsekvens en analogi, nettopp pågrunn av at ethvert virkelighetens tilfelle innenfor vår sanseevne så langt har vært unikt. Å se at det vi legger under begrepet pattedyr har fellestrekk, er simpelthen et spørsmål om å: "connect the dots." Mer og mer har det gått opp for meg at sannheten er å se tingenes sammenheng, ikke å finne et ene eksakt.

En ting er å utlede gyldige begreper, en ganske annen er å finne en sannhet og tingenes sammenheng i det rent fysiske. Jeg har den samme ambisjon som Kant, å bringe metafysikken ned i fysikken. Forhåpentligvis vil jeg ha mer suksess i det anliggende. Tenke, jeg må tenke, har jeg sagt til meg selv. Jeg kunne like gjerne sagt: Generalisere, jeg må generalisere. Det ærligste vil selvsagt være å si at jeg må forenkle. Det er i forenklingen at vi kan få grep om en ting, og stille den til sammenligning med andre fenomener som er tilsvarende forenklet. Det er kun på den måten at vi kan få svar på om trevirke er hardere enn steiner. Det nytter ikke å spørre de impliserte enkeltvis.

Så, rustet med dette verktøysett av begrepene intuisjon og kontraintuisjon, og ytterligere skjerpet med min villighet til å være begrepsoppløsende og forkaste dogmer, selv mine egne, vil jeg utforske visse av mine egne intuitive innsikter. Dette fordrer en lengre tankerekke, der jeg først setter meg fore å forenkle fysikken med mitt eget begrepsapparat. Jeg er ikke den første til å komme til mange av disse innsiktene, selvsagt, men det viktige er at det gjøres for egen hånd, og hvor målsetningen nettopp derfor er en ny forståelse - for håndtverkeren, et nytt skispdesign sprunget fra noe gammelt.

Tingen er alle steder, har jeg sagt, dette etter en lengre filosofisk utvikling hvor jeg først strevde med motsetningen i alle ting, så alle tings iboenhet eller relasjonistiske forhold til hverandre. Konturene eller avgrensningen til et system har i det siste begynt å vise seg, men selv før dette må jeg ta steget videre og utfordre noen besnærende tanker. Hvorfor er tingen alle steder? Jeg skal sette det frem enkelt. Dersom et objekt avgir stråling, og strålingen ad nødvendighet beveger seg fortere enn et objekt med masse, vil ethvert objekt ad nødvendighet øve sin innflytelse fra ytterkant til ytterkant, ja, i hele rommets utstrekning. Vi kan selvsagt bringe inn det forbehold at visse deler av universet synes å bevege seg hurtigere bort enn lysets hastighet, sannsynligvis på grunn av rommets krumninger, - vel, da er det ikke lengre vår sak, inntil det er det igjen, selvsagt.

Hva dette betyr er jeg ikke den første til å være inne på. Det finnes ikke noe egentlig rom, avstand eller vakum som er tomt for innhold. Det newtonske system er helt avleggs vedrørende dette. Istedet kan vi ligne alt rom med et klesplagg eller en deig som strekker seg og brer seg ut. Dermed må jeg gi slipp på tanken om rommet som noe som springer fra et materielt referansepunkt. Rommet er i seg selv noe materielt. Dette er den antakelse jeg gjør meg, sammen med visse andre antakelser i denne utlegningen. Tingenes motsetning kan forklares i relasjonistisk forstand. En mynt vil bare være definert av hvilken side som ligger plassert på et bord, den vil altså få sin karakter i relasjonistisk forstand, og bli noe helt annet om denne relasjonen fjernes. På den måten kan vi si at alle ting rommer sin egen motsetning, og at denne dualismen blir til som en protest mot en urimelig enhet. Alt, fysisk såvel som begrep, er altså i besittelse av sin egen skyggeside. Å stadfeste noe vil også være å si det motsatte. Den siste antakelse er en av relativitet. I et univers hvor alt står under alle tings påvirkning, vil ethvert objekt ad nødvendighet måtte defineres av såvel seg selv som den andre. Jeg ville vært en ganske annen om du plasserte meg i vakumet til det ytre rom.

Einstein uttalte jo så berømt at alt avhenger av referansepunkt, og at om det var høna som krysset veien, eller veien som krysset høna, egentlig bare avhenger av ståsted. Dette fikk meg til å tenke, sette opp eksempler og gjøre meg egne antakelser, noe som, det skal sies, åpnet opp for besbærende muligheter. For det første satte jeg opp dette eksempelet med en spinnende snurrebass. Sett fra et visst perspektiv, plassert på snurrebassen, ville det være som om verden selv ble tumlet og kastet rundt, mens man selv stod stille. En intuitiv opplevelse om noen! Kunne det være at det finnes en slik kontrafaktisk verden i verden, altså hvor dette ikke bare er et spørsmål om illusorisk opplevelse, men ett av substans? For å klargjøre dette satte jeg meg opp nok et tankeeksperiment, som når sant skal sies, tok meg ut på viddene i all sin implikasjon. Resultatet ble noe fornuftig, mangt som må forkastes, men også åpninger inn i ny innsikt.

Følgende legges til grunn: Hvis tingen er tilstede alle steder er avstand nill. Det er kun snakk om variasjonen av energi. Dette stiller også konseptet om tid i et nytt perspektiv. Tidligere hadde jeg satt opp følgende rudimentære regnestykke: Tid, rom og materie ville være størrelser som hver for seg betinger hverandre. Fjernet man en fra ligningen, f.eks tiden fra rom og materie, ville man ha å gjøre med et umulig absolutt. Utifra et slikt synspunkt vil hver av disse begrepene være en side av samme sak. Nåvel. Hvis vi nå har redusert materien i seg selv til energi, og fremsatt at rommet også skulle være energi, hva da med tiden? Bildet som danner seg her blir ganske annerledes. Skulle ikke da tiden være kun forflytningen fra et stadie til et annet i denne energikulen, som sekvensene i en sikring? Utifra et slikt syn ville ferden mot alderdommen kun være den sekvensielle overgangen fra et stadie til et annet, med mindre progresjonen ble avbrutt av en mer plutselig død. Det er jo en litt morsom måte å se det på, men det er også andre og mer vidtrekkende implikasjoner. Vi har å gjøre med Nietzsches evige gjenkomst. I et uendelig sett med muligheter, ville vi tilslutt gjenkomme til oss selv. Det er så. Men et slikt konsept innebærer på motsatt hold at alle andre muligheter er åpne. Dersom den evige gjenkomst er en realitet, må også den evige variasjon være tilfelle, der livet skal leves på et uttal måter. Ordene til Parmeneides kommer i hu: Man kan ikke tenke på noe som ikke finnes. I den grad tanken er festet til et virkelighetens ståsted, som er utsatt for denne ubegrensede variasjonen, vil alt vi tenker på en gang bli tilfelle. Med den evige gjenkomst ender vi opp i et fall mot oss selv, men vi ender også opp med et fall mot et uttall variasjoner av dette livet. I denne høyst abstraherte tankegangen, blir det nærmest umulig å avgjøre spørsmålene rundt fri vilje, hvorvidt dette kan sies å være en planmessig orden eller det rene kaos basert på tilfeldigheter, det beste man kanskje kan si er at utifra enhver tilfeldighetens spill vil en orden vise seg, og i en hver orden vil tilfeldighetene ha sitt å si. Jeg frykter jeg aldri vil kunne løse en av de dypeste gåter, nemlig om opplevelsen av selvet er noe unikt som bare skal lyse en gang, eller om en ny bevissthet kan oppstå for enkeltindividet.

Man må være optimistisk på egne vegne. Vi kan tenke oss en situasjon der en kloning av vårt egentlige selv ble fremstilt. Selv om man delte sånær alle trekk, ville man fortsatt ikke dele opplevelsen av selvet. Nietzsches antakelse synes å stemme. Man må dele det eksakt samme ståsted og øyeblikk i virkeligheten for at vår unike bevisshet kan sies å ha gjenoppstått. Isåfall er bevissheten et av universets mest kostelige eie, og selv de sletteste av tilfeller av oppvakthet er virkelig en sjelden blomst, forekommer kun en gang fra evighet til evighet. Denne kosteligheten kommer ikke foruten sin skyggeside. Det unike er låst fast og slavebundet, atskilt alt annet, og for mange må livet fortone seg som en forbannelse.

På den annen side, vi vet jo at opplevelsen av selvet nettopp ikke er låst fast til et eneste ståsted, men følger en kontinuasjonslinje og en påvirkning utenfra. Når jeg faller i søvn og våkner, er jeg en helt annen enn jeg var dagen før, likevel bærer jeg med meg opplevelsen av mitt eget selv. På samme vis, drømmer og rusmidler påvirker bevisstheten på en substansiell måte, til punktet at vår virkelighetensoppfattelse helt kan tas i besittelse. Det sies at en hjerne som ender helt foruten sanseinntrykk vil falle i koma. Skulle ikke vår bevissthet isåfall være et resultat av denne ytre omstendighet, selv i vårt mest våkne øyeblikk, på samme måte som rusen og drømmeriet er en annen type henførthet? Vi blir sittende igjen med et dilemma. På en side synes bevisstheten å kreve det unike ståsted, og en eksakt kontinuasjon fra dette ståstedet. På den annen side synes bevisshten å være helt flytende, kan flyttes fra sted til sted, springe opp og synke ned. Hva? Det er vanskelig å bryte gjennom en slik ligning. Sjelevanding eller uendelig repetisjon? Kunne man bare løse denne udødelighetens gåte. I begge tilfeller kan man ikke utslettes, og etter å ha trukket sitt siste åndedrag vil man våkne til sitt eget fødselsskrik. Men hvor? Og hva? Ståstedet som det ene opphav til bevisstheten ugyldiggjøres av det uttall situasjoner vi kan sette oss i, og fortsatt bære med oss opplevelsen av vår eget selv. En bevissthet i variasjon? Men overalt hvor vi forsøker å reprodusere bevisstheten, selv med vår egen kloning, kan den ikke deles. Den er faktisk vårt mest private eie. Vi må holde dette store spørsmål i mente.

Det synes slik at hver av disse standpunkter og motsetninger, om du vil, endeløs repetisjon eller en plassering i det ytre, bærer med seg sin skyggeside. Plassert i mitt unike ståsted, er jeg upåvirket av alt annet, i den grad alt skal skje på samme vis. Det er på samme vis opphav til den største frihet og den største slavebundenhet. Om jeg forflyter meg utifra den ytre omstendighet, er jeg slave av vindene, men har muligheten for endeløs variasjon. Spørsmålet om fri vilje og kausualitet er tett forbundet med en slik problemstilling. Løser man den ene, løser man den andre. Som en preliminær tilnærming: Fri vilje måtte være å være sin egen hensikt. Den perfekte orden, å være overstyrt av enhver omstendighet. Ser vi på virkeligheten, er det her snakk om graderinger av begge disse. Man gir opphav til seg selv, men skapes også av den andre.

Ikke tenke uten at det er noe å tenke på? La oss si at jeg kom med uttalelsen: Jeg er en klovn som sitter på en bulldoser som går i 120 km i timen som jeg hopper av og på veien ned skriver jeg Shakespeares samlede verker før jeg lander på springfjærføttene mine og skytes opp til det ytre rom. En umulighet, selvsagt, men hver for seg finnes disse størrelsene. Shakespares samlede har visserlig blitt skrevet, og klovner har blitt sett hoppende rundt med springfjærføtter, og en mann har landet på månen. Forskjellen ligger altså i sekvensen for når dette skjer. La oss så tenke oss at universet er blott en firkantet metallboks. Umulig! Men i det små finnes slike små metallbokser, spørsmålet er igjen denne graderingen. Det er besnærende at de ytterste menneskelige fantasier, som forestillingen om himmel og helvete, den fullkomne nytelse og lidelse til evig tid, kun kan fremmanes ved å bruke jordlige størrelser. I himmelen møter man visserlig sine kjente og kjære igjen (for visse av oss ville det i seg selv være helvete, og man ville snudd i perleporten) ellers i den enda mer livskonkrete utgaven, sitter man under et fikentre med en elv av vin på den ene siden, og en elv av honning på den andre, det i seg selv en allorgi på de saftene man oversvømmes med i kjønnslig omgang med jomfruene. Hver tanke du kan tenke er allerede en kjensgjerning, det er bare et spørsmål om tid før det skjer, og et plassering om størrelse og plassering i denne tidssekvensen, selvsagt.

I forenklingen av tiden og rommet beveger vi oss bort fra det feilaktige newtonske univers. Ser vi rommet som en variasjon av energi, deler av det samme klesplagg, og tiden som dette klesplaggets tilstand og sammenfoldelse i alle tenkelige variasjoner, har vi straks et enklere og bedre bilde, et renere konsept. Tid, rom, energi, relativitet, masse, alt dette kan sies å være en side av samme sak, graderingen av energi. I den grad rommet konsentreres, foldes rommet sammen, sorte hull er nettopp et eksempel på det, rommet som kollapser inn i et eneste punkt. Den singulære tilstand før the big bang ville være dette klesplagget foldet og pakket sammen i et eneste punkt, og nå flagrer det utover i verden. Et objekt i høy hastighet vil øke sin masse, heter det, inntil videre ekspansjon i hastighet og masse blir umulig. Mon kanskje at dette er plagget i seg selv som holder tilbake?

Vi kan tenke oss at vi varmer opp et jernstykke til punktet at den blir rødglødende. Så tar vi et molekyl eller atom eller mindre fra dette jernstykket og utsetter det for en spørring: “Fortell oss hvor varmt det er?” Skulle ikke da denne atomiske biten svare at nei, her er ingen varme, det er like kaldt, som et slags bevis for at en virkelighet blir til utifra ståsted, med kanskje en videre implikasjon i at det finnes noe uforanderlig (men her foregriper vi gudinnens plagg) Det er selvsagt ikke så enkelt, og vårt eksempel viser jo hvordan ting står i relativ grad, og hvordan eksperimentet i seg selv påvirker resultatet. Tar vi atomet utifra sin varme omgivelse, forandrer vi betingelse radikalt, og atomet vil ikke lenger være ladet med energi fra denne oppvarmingen.

Notater tilhørende artikkelen:

Hva konstituerer opplevelsen av selvet? x

Alt er motsatt av det det fremtrer som, en verden av galskap.

Sakse ut virkeligheten.

Tingen gir opphav til seg selv. - Løse fri vilje og den unike bevisshtet. Vi er gjenskinnet fra de mange speil.

Det nye Pantheos. Man er alltid fanget i øyeblikket. - Vi står i evighetens midte.

Fri vilje, å være sin egen hensikt. Oppbundenhet, styrt av andre. X

Sandkorn, det som er lite beveger seg hurtig, masse skrenker inn hastigheten? Finn ut. Se gjennom notater etter dette og andre former for inspirandum.

Biljardkule, flat fra et ståsted, sett fra oven, rund, sett i en planetarisk bane, som en perle på en snor av tyngdekraft. Men hva er riktig? Alle disse fortolkninger er riktige!

0 Comments

Tapte filosofiske skrifter – Del 1

9/19/2017

0 Comments

Siden jeg er merkurial, er instinktet mitt alltid å gå videre. Noen ganger går jeg fra meg selv på den måten. Tankespranget har gjort at jeg alltid får nye innsikter før jeg har fått fastsatt noe. Dette er grunnen til at jeg ikke greide å ferdigstille min journal Sol invictus før jeg tok til på min aforismesamling, og grunnen til at jeg ikke kunne ferdigstille aforismesamlingen før jeg tok til på en serie artikler som alle var forsøk på å nedfelle mitt nye filosofiske syn, som kun eksisterte som abstraksjon og vilter mulighet. Jeg er jo en assosiativ tenker, og derfor ser jeg ofte sammenhenger, og aner dem på en måte som jeg selv ikke kan forklare, men noe, noe er der!

Akkurat denne artikkelen har en litt mer tradisjonel tematikk enn de andre, de sistenevnte skulle være banebrytende for filosofien. Her gjentar jeg min legning og plassering som nyplatoniker, og har en intuitiv visjon om hvordan drømmer og idoler ikke nødvendigvis er et negativ, som visse empirister og reduksjonister vil hevde, men tvert om er et positiv som livet selv (og den øvrige materie) avhenger av. Som jeg har sagt, en mygg følger lukten av blod og får utbytte av dette, selv om dunsten av blod ikke er blod. Forskjellen fra en av mine tradisjonelle svermerier for det hedenske, er her at Eros og Ares -tankegangen, eller det vi kan kalle enhetsloven, her forsøkes å implemeteres. Som del av min revolusjonerende tenkning, berører jeg også forestillingen om at tingen faller mot seg selv (gitt uendelige muligheter og en en uendelighet med tid) Det er altså aldri noe kontrafaktisk med noe bilde. I den grad det ble rettet en rimelig kritikk mot idolene, er det fordi disse kan blåses opp som urimelige såpebobler, slik som forestillingen om Gud. Man kan fastsette et bilde av en allmektig Gud, men finne at innenfor en slik konsept så rommes det utallige selvmotsigelser. Delene er på den måten større enn summen.

Siden jeg nå ikke har fått etablert min tidsfilosofi, måtte artikkelen nødvendigvis komme til en naturlig stans. Det får bli et arbeid til en annen gang, selve tematikken ble for bred og for assosiativ, og jeg stod i fare for å oppløse alt sammen med å bevege meg i ulike retninger. Et slikt tema, Idolenes gjenkomst, som en protest mot visse av mine læremestere, er i seg selv et bokprosjekt, og ikke noe man kan burste ned iløpet av en uke med sterke nerver.

Idolenes gjenkomst (en ny nyplatonisme)

Det nittende århundre har vært opphav til det høyeste høye og det laveste lave, og omfanget av denne veksten, fra blomst til dypeste rot, skal vi først se idet treet velter. Kun fraskilt kan man studere det døde objekt. Anledningen har aldri manglet, og det skal den heller ikke i dette tilfelle. Det er så man hører Sibylens rop: Verden forgår! Til glede for vitenskapsmannen, kanskje, en av naturens mest perverse, som ved hvert tilfelle må drepe det han studerer. Hva har man så på sitt bord? En av de sorteste blomster fra den forgangne tid, farget av størknet hjerteblod, har åpnet seg og sagt: “Verden skal ikke forstås, den skal forandres.” Etter at de ordene ble ytret, har veien vært klar. Filosofifaget, såvel som de øvrige klassiske fag, ble omgjort til ideologi og har i praksis blitt avskaffet. Historiefaget lærer deg ikke lenger om fortiden og de mekanismer som har vært i virksomhet, man får høre om verden som den burde være. “Historien er bare en rekke mennesker som har vært dumme,” lyder det fra de idoktrinerte. Istedet for å lære om mennesket i de humanistiske fag, lærer man en utopi, i all helhet, et hat mot mennesket, som man på alle vis søker å avskaffe til hjelp for det falskeste av alle opprop, likheten. Dette opprop handlet alltid kun om å lyve for å skaffe seg fordeler. Jeg kan legge frem talløse eksempler på ulikhetet. Ingen likhet har noensinne blitt påvist, og det skal heller ikke skje, idet hvert fenomen så langt som vår fortids og fremtidsanskuelse kan stadfeste, har vært unikt.

Men-men, ropes det fra selotenes og de selvoppofrendes hold, mang en skikk var da uheldig og har seg som hør og bør blitt avskaffet av oss. Hvorfor skulle ikke vår rensende ferd over jorden fortsette? Det ville da lede til fornuft og noe bedre? Og det er sant, dette med avskaffelsen. Vi vet at greske jegere i arkaisk tid pleide å piske en trestatue av Pan dersom jakten hadde gått dårlig, man trodde at blod helt over bakken ville gi de døde skrømt i underverdenen menneskelig form og tanker en tid, og mente at tilsvarende votive ofringer i vin, blod og røkelse var nødvendige for alle livets områder, tok iallefall ikke sjansen på å la være. Det er vanskelig å se for seg tilsvarende naivitet idag, ettersom mennesket ble mer avansert, ble religionen gradvis mer abstrakt. Aniximander var først ute med et Gudsliknende konsept, men selv om dette eksisterte som begrep og en vag forutanelse blant de tenkende, hadde den gjengse bonde liten bruk for noe så vidfavnende. Skulle han ha en god grøde, ofret han til Demeter, som i en primitiv analogi til fruktbarhet naturligvis måtte ha kvinneform. “What has been learned cannot be unlearned,” og kun fantaster tror at mennesket kommer til å slutte med industri og krutt, som kommer til å være med oss til vår ende. Da den enkle stigbøylen ble oppfunnet, kom ingen gruppe til å gå tilbake til å ri på en annen måte.

I den tredje Kartagiske krig ofret kvinnene i den kringsatte by sine egne barn i desperasjon, til å langsomt stekes over glødende bronsekar. Slike offer har ingen sammenheng eller innvirkning på vår virkelighet, og det må da være gunstig at overtroen har blitt irrettesatt og etterhvert svunnet hen de steder hvor man utsatte den for et kritisk blikk?

For konseptualisten er det her en ganske annen lærdom. For hva har alle doktriner, fantasier, nitid ritualer og overtro hatt til felles? Hva annet er vel denne meningen man leter etter, enn å se etter sammenhenger mellom fenomener. Ofrer jeg, får jeg grøde, ber jeg, tilgis jeg for synder. Denne søkenen etter sammenheng er ikke bare gjennomgripende for den menneskelige tilværelse, den skjer ufravikelig under ethvert tenkelig foretakende. Ja, myggen som følger bloddunsten, og en celle som trekker seg sammen i syrlig vann, følger den samme grunnleggende mekanisme. Man foretar en fortolkning av den ytre virkelighet, og tilpasser sin virksomhet. Det er umulig å tenke seg at det skulle være annerledes. Når vi ser et bilde, om så en skisse av en smiley, er det mønstergjenkjennelse, og vi ville være i en lammet tilstand om vi ikke til enhver tid gjorde en slik fortolkning. Hvorvidt sammenhengen er der, er irrelevant under denne problemstillingen. Søkenen etter sammenheng vil alltid finne sted. Menneskelig søken etter mening og åndelighet er et menneskelig imperativ. Den brølende fordømmelsen til de som står for en konkurrerende fortolkning, enten den går i reduksjonistisk eller absolutt retning, handler ytterst sett om å gjøre sin egen fordom enerådende. "Verden skal forandres,"krever de, men de har ikke engang forstått verden. Visse størrelser, frembrakt av tingenes relasjonistiske forhold til hverandre, er uforanderlige, og undertrykkes de skal de bare gjenkomme i ny drakt. Den moderne tids villfarelser står ikke i noen grad tilbake for den gamle tids overtro, med hudflettede statuer og røkelsen stigende opp fra talløse altere. Ja, villfarelsen har snarere blitt større, jo større grad av abstraksjonsevne man tilegnet seg. Søken etter sammenheng står i stil med nivået på entiteten. Nå har de endog sagt at vi alle er like!

Spørsmålet om mening er bare et spørsmål om perspektiv. Sett fra det ene ståsted, fremkommer alt annet som et kaos som står i fare for å velte dette ståsted overende. Man gjør derfor sitt for å døyve dette kaoset, finne en forklaring som rettferdiggjør dette enkle: Her er jeg! Sett på absolutt avstand, er alle ståsted til for å skape dette ene øyeblikk, båret mot oss som et bilde. Man har nå engang sin plassering, og derfor kan man ikke unngå å skape seg sin mening og se etter denne. Forskjellen på rett og galt i så henseende er enkel å se. Bommer man for grovt med sin fordom, er man utslettet, men hvis feilgrepet er fordelaktig, lever man godt med sine mistak, skjønner slett ikke forskjellen. Naturen er i så måte en gal gudinne, fordi hun går videre gjennom feil, og noe som alltid har rett er kun stillstanden, eller døden. Også her synes det å være en dans mellom ytterpunkter. Den grove feiltakelse fører en galt avsted, fordi da bommer man på målet. Ofrer man ett av sine barn, og tror at man skal ha fordel i striden, er denne troen ofte nok til å rettferdiggjøre denne kosmiske byttehandelen. Ofrer man alle sine barn til samme formål, kan prisen aldri være verdt det. Men å ha helt rett? Jeg har jo allerede sagt det. Vitenskapsmannen står utenfor livet, og handler kun i død.

Det er lett å avvise fantastene, som mener at alt har en fullkommen logisk sammenheng. Det ene er et bevis for det andre, ja, det er faktisk et bevis for alt! Fenomenene berører nok hverandre, men det er ikke alltid at de snakker sammen med tilstrekkelig kraft til å flytte seg i takt. Gud er maktesløs, for han styrer ikke engang over egenrådigheten til det minste partikkel. Forflytningen av stjerner kan nok tale om sesongen man befinner seg i, men virker neppe inn på en menneskeskjebne. Selv om en gruppe konspirerer, betyr ikke dette at de har kontroll på alle begivenheter, som ofte er uforutsigbare selv for de beste av oss. Man kan endog si at den vise er den som tar oftest feil, fordi han synes han ser så mange muligheter, og etterhvert vil drukne i dem eller mista dem for tilstanden her og nå. Hva så da med reduksjonistene? De plukker fenomenene fra hverandre for å finne de deler som passer dem best. Alt er kjærlighet, nei, alt er makt! Det er som man tar et bilde, og siden man kun har smak for enten varme eller kalde farger, tar man innover seg kun det som står i henhold til sin smak, og ignorerer alt annet. Man forstår ikke at en varm farge kun blir meningsfull når kontrasthert med sin motpart, om nå bare som antydning og implikasjon. Når man da har isolert sitt ene formål og sin ene sak fra maleriet, ender man med det monotone trompetstøt, en eneste tone, helt uten variasjon, som naturligvis er både meningsløs og uholdbar i noen livsverden. Blant absolutistene har man en kakafoni av symbaler og fløytespill som aldri får stå for seg selv, uten et stillhetens lerret å feste musikken på, slik at man kan forstå tonene både for seg selv og i sin sammenheng. Blant reduksjonistene er det alltid dette ene elefanterende trompetstøt, like uutholdelig hver gang. Man får det nok frem hvis man vil, men ingen gidder å høre på i lengden, og man flykter derifra, slik tilfellet alltid er i det levde liv, det ekte speilbilde og målestokk på hva som er vår virkelighet. Og der er det et bud som råder over alt: Variasjon er alt og stillstand alltid døden.

Problemet ligger her. Vitenskapen kan kun forstå fenomenet a posteri, etter at det har funnet sted og i praksis er dødt. Absolutistene blåser opp et urimelig hele hvor selvmotsigelsen kryper inn. Reduksjonistene fanger en tråd i en større vev, og sier at dette er veven. Utfordringen ligger i å forstå verdens beskaffenhet. Den som vil forandre vil se at han bare løper i sirkler, hvor han stadig kommer tilbake til sitt utgangspunkt. Kausalitetsprinsippet kan man lett oppløse. Jeg gjorde dette på grunn av fremtiden!

Notater tilhørende artikkelen

Det sies at noe kan være større enn summen enn delene. På motsatt hold kan ingenting kan være mindre enn seg selv. Hvordan kan dette ha seg?
Alright. Denne oppgaven ble for vidtfavnende til at noen konklusjon kan trekkes i enkle ordelag. Jeg vil derfor oppsummere de to hovedpoenger jeg siktet mot:

Noe er større enn seg selv, fordi det bærer summen av alle deler. En struktur imbueres av kraften til alle deltakere, og får derfor et slags kraftfelt, en forøket kraft. Hver gjenstand bærer med seg denne kraften, hver gjenstand er en slags drøm. Fremtiden er bare det vi allerede rommer.

Videre. Det sunne er ikke å tilbe det urimelige absolutt, eller redusere til det enkeltstående prinsipp, som alltid vil ende i selvmotsigelsen. Vi må tilbake til idolene. De vakre bilder som finnes i verden. Gud også, er kun en analogi, en gammel mann. En komponent i et bilde mister sin kraft om skilt fra sin posisjon og sammenheng – dette er reduksjonistene sin skjebne, en livløs monolitt, et nåløye i eteren. Et bilde mister sin mening, om det blåses opp over sin form. En gudinne er ikke Gud, men Gud rommer gudinner. Når vi ser tingen, må vi altså putte den i relasjonistisk sammenheng, imbuere med kraften fra eros, og avgrense fra verden med Ares.

Når man ser et bilde, ser man både fremtiden og det som har funnet sted. Man ser idolet man skal falle mot

X Man må finne den fortolkning som bringer mest fordeler. Ikke det oppsvumlmede bilde, ikke den reduksjonistiske tone. Hva i dette har mening? Hvordan unngår man en tankenes kakafoni, druknet i enhver mulighet, hvordan unngår man å ta sin død av vitenskapen?

Kausalitetsprinsippet kan man lett oppløse. Jeg gjorde dette på grunn av fremtiden! - Viktig sitat, men kanskje ikke egnet for akkurat denne tematikk.

Strektegningen skaper mening, større enn summen, i relasjonistisk sammenheng, hver strek bærer med seg kraften fra de andre. Drømmen er der fordi det taler om en fremtid og det som har vært. Vi skal alltid være fanget i øyeblikket, men vi kan se at idolene er sannheten, uten å blåse dem opp til det de ikke er, eller redusere dem til en enkelt, meningsløs strek.

Like lite som man ikke kan bevege seg uten fortolkningen, kan man ikke forbedre seg foruten idealet. En ny hedensk tid, uten blodofferet, men offeret for å bli som idolet. Vil du bli vis, må du ofre for visdom, sterk, ofre for styrken.

Man har alltid en grunn. Jeg gjør dette fordi Gud befaler meg det. Jeg gjør dette fordi jeg lukter blod. Jeg gjør dette fordi jeg ble flyttet av et sammenstøt med atomet. Og heri ligger en symfoni med de mange sammenstøt. Forflytningen var bare en fortolkning av dette.

Absolutistene, Gud, reduksjonistene, den ene lov, vitenskapen, disse nekrologer. De kan holde på noe, men aldri formere seg.

Søken etter mening er i realiteten konsekvensen av et øyeblikk. Øyeblikkets forutanelse.

Avarter av rødt, hvis de liker rødt.

Tråden=Tråd+Trådene - INTP
Tråden=Trådene - Absolutistene
Tråden=Tråden – Reduksjonistene

Verden er påvirkning og påvirkelse. Kant ville legge bånd på både påvirkelse og påvirkning.

0 Comments

Noen korte ord om min misjon innen filosofien

9/5/2017

0 Comments

Man gjemmer unna sin legning og den man egentlig er. For å skjule noe, må jeg bringe frem nok en sannhet, og til spørsmålet om tilhørighet, svarer jeg - en synkretist.

Heraklitt erklærte at alt er forandring, Parmeneides erklærte at forandring er umulig. Platon sa at tingen defineres utenfor seg selv. Aristoteles sa at tingen defineres av seg selv. Tilsynelatende en umulig kombinasjon, som jeg vil forsøke å forene i et større hele. For å få til dette, må jeg vise hvordan hvert syn på sitt vis er gyldig, og hvordan det en større sammenheng balanserer disse kjensgjerninger mellom seg, på en slags vinglende vekt.

Ytterst sett lever vi i en flerfoldig og sammensatt verden, hvor motstridenheten og visse forebehold alltid synes å tre inn. En liten pekepinn som beskriver situasjonen: Descartes mente at tenkningen i seg selv var beviset på at en aktør er tilstede. Parmeneides sa at du kan ikke tenke uten noe å tenke på. Både det flerfoldige (en ytre verden) og den ene (tenkere) synes å være berørt.

Veien til et gjennombrudd er ikke lang, alt som behøves er et lite - Hopp! Det er spranget og ikke utholdenhet som skal føre oss videre. Kanskje kan jeg bli den som mestrer tiden ...

Synkretisme, ja. Synkretisme blir alltid til idet verdener møtes. Da Alexander den store brakte Europa og Asia sammen for første og eneste gang i historien, oppstod det nye guder, blant dem, Serapis.

Jeg er en Serapis og må spørre: Hva slags verdener er det som møtes i meg?

0 Comments

Noen preliminære tanker

8/30/2017

0 Comments

I hvilken grad er det et skille mellom tanke og handling? Bør det være et slikt skille? Er det nødvendigvis slik man til stadighet har fått høre, at det bør være et størst mulig sammenfall mellom det man tenker og det man gjør? Og hva, om noe, er det ens tanker vitner om? Er tankene nok til å felle en dom?

Jeg sikter her til stanken av åtsel som Nietzsche påpeker i filosofien og den videre implikasjon, vil gjerne utbrodere, er her noen løse tråder? Det snakkes om symptomer, siden diagnosen er vanskelig tilgjengelig og i den dødes tilfelle, ikke er å oppdrive.

Skulle en stor negativitet og et stort nei da være et vitnesbyrd om forsveklelse? Min den gang gjestelærer Stig Sæterbakken var på mange måter en vinner i livet, ressurssterk og privilegert. Likevel var han opptatt av å vikle seg inn i mumierullene. Vi vet at Sokrates var en soldat, som ble priset for sin standhaftighet og mot av sine samtidige. Likevel ytret han det største nei. Kan det ikke være at det er variasjonen av personlighet som kommer inn i bildet. En ekstrovert tenker som Sokrates og en med de indre verdier, går ikke nødvendigvis overens. Pessimister finnes, finner mindre glede, men er de som kan tenke langsiktig (noen ganger for langsiktig, idet man ser inn i døden) Ah, eller er det kanskje ikke livstrettheten som har slått inn? Man var sterk, ble sliten, og det er det hele. Skulle det da være nødvendig å laste dem så stort?

Eller er det heller ikke et spørsmål om å skille stadiene fra hverandre, og unntakene fra regelen. Det synes rimelig. Vi kan tenke oss Ciceros kvinner, bortgjemt i en hule. Man kan forstå at de var mykhet og at resultatet ble mykhet. Et avvik i så måte bortforklarer ikke den store linje. En myk kvinne skaper en myk orden, og den livstrette sier nei til livet. I tillegg vet vi at fysisk svake menn har sin stemmegivning mot venstre. Alt synes å tyde på et sammenfall.

Det er her bare et stort problem. I livet kan vi se årsak og virkning, intensjon og det endelige resultat, i det minste utlede oss til dette. Døden danner et endelig argument hvorfra det er vanskelig å komme med noen innvendinger og nå en endelig konklusjon. De myke er myke, og får et mykt resultat. Pessimistene og optimistene ender alle døde.

Vi må tenke mer avansert på saken. Det var nok ikke så enkelt som man først trodde. Forhåpentligvis kan man etterhvert snevre det inn. Veien fra det for enkle til det dekkende går nødvendigvis gjennom det avanserte. Og da kommer vi til punktet der vi må skille mellom en entitets faktiske tilstand og dets ønsker. Kvinnene er myke og får et mykt resultat, men ønsker seg det harde, noe som kan fri dem fra elendigheten og en huletilværelse – for mye mykhet ender i en hule. Blant de som sa nei, ønsket man seg noe ganske annet, fikk det ikke, og om ens nei var stort nok, sank man med det. Å si nei er forutsetningen for all tragedie. Ahab med den hvite hvalen, Akillevs med sin vrede, Ødipus med den slette betingelse. Hvis man bare hoppet og danset, tok lett på det, var det ingen smerte, ingen grunn til å gå til grunne.

Man får grunn til å stille spørsmål ved sine forhenværende mestere. Skulle ikke det store ja på sett og vis være der i kompensatorisk forstand? Ja, når så man egentlig Nietzsche danse? Det kan synes som han forherliget alt som var utilgjengelig for ham, alle sine sanselige og undertrykte funksjoner. Er det store ja uttrykk for noe stakkarslig? La oss ettergå et slikt argument. Den store surpomp og livsfornekter Schopenhauer åt store middager og hadde mange elskerinner. Var ikke hans nei kanskje et uttrykk for de sterke lysters utilstrekkelighet i møtet med verden? Hvem ville vunnet i en nevekamp mellom Nietzsche og Schopenhauer? Det er lett å si ja når man mener nei. Taslete mennesker gjør det hele tiden. Er egentlig livssyn overhodet er argument for livskraften? På et tidspunkt, i min analyse av ulike kampmestere inne MMA, kom jeg frem til at det kan det ikke være. De som hadde et håpløst livssyn, kunne ofte være bedre til å slåss enn de med mer rimelige standpunkter.

Tragediens og pessimistens linje synes utgjort av følgende: Man har respektivt en tilstand og et ønske, som man blir nektet. Den manglende aksept fører en inn i tragedien. Både sterk og svak har utøvd dette, såvel general Varus som Elliot Rodger, den eneste fellesnevner var at man var for svak i møtet med livet. Nådde ikke opp til sine ønskers høyde. Det store nei skulle da isåfall være vitnesbyrd om en sterk vilje, en vilje som nekter å tilpasse seg.

Motsatt? Hva? Hva representerer da dette store ja? Man sier ja til alt, godtar alt, også det som etterlot en kvestet, tok bort ens ønsker og gjorde en kun til godkjenneren av hva man er, ens tilstand fra øyeblikk til øyeblikk. Skulle ikke et slikt ja være en kvestelse? Vi burde slutte å håpe, sier Nietzsche. Jeg er så håpløs at nå har jeg ingen håp!

I ytterste forstand - Det store nei representerer et ja til seg selv, og en fornektelse av alt annet. Det store ja representerer et nei til seg selv, og en aksept av alle tilstander. Hvorfor måtte vi være bundet ned av disse mumiene? Må virkelig en slik amputasjon være svaret?

Det er et alvor over mesteren, fordi han vet hva han strides med. Hoffnarren bryr seg ikke om noe, velger å hoppe og danse lettsindig over det største alvor. Jo mer man mestrer, jo mer ser man hva man ikke mestrer – og tragediens skygge vokser. Ja, anlegg og tilbøyelighet, fra et stadie til et annet – men det var aldri snakk om et vitnesbyrd om livets kraft. Til og med ens legning i livet, det som kan måles, ønsker seg sin motpart. Kvinne vil ha mann, ung vil seg gammel. Stilt overfor døden har vi ikke tilgang på motsetningen. Pessimisten sier nei, for hva? Optimisten sier ja, på hvilken måte? Døden er aldri et svar. Det var bare en taktikk! En taktikk for livet! Pessimisten og optimisten skilles ad ved om man er sparsommelig med sin energi eller ikke! Å bare fokusere på optimister er ubalansert. Pessimisme finnes, og det er det en grunn til, nært forbundet mot evnen til å planlegge, og evnen til å utvise vaktsomhet.

Vi stiller her et stort spørsmål ved vitnesbyrdet og symptomene. Sier at de slett ikke er til å stole på. Den som roper høyest på slagmarken, er gjerne ikke den som er mest såret. En hyletante kan man ikke ta på alvor, og du vet jo hva de sier om kvinners tårer. Man må mistro symptomer og gå sykdommen til livs. Hva så da med splittelsen mellom tanke og handling, den egentlige tilstand og ønskene. Det skal være sammenfall, sies det. Ellers er du jo syk. Mon det? Huff, disse rudimentære med det ene svar. Går man rundt og forestiller seg tusentalls drap i timen, er det nok klart at man har å gjøre med en patologi. Men hva med motsatt? Går man rundt og aldri forestiller seg noen drap, er man jo livsfarlig. Man har blitt ... en sørlending, som har skjøvet allsalgs lyster ned i det ubevisste, hvorfra det er dømt til å springe opp med djevelansikt.

For i splittelsen mellom forestilling og det egentlig liv, burde jo en dikter være sinnssyk. Hvis man er istand til å se for seg muligheter man ikke handler etter, er man da en svekling? Kjære vene, dette er jo kjennetegnet på intelligens! Utifra dette kan man forstå at sprik mellom liv og forestilling ikke bare må tillates, det burde oppmuntres. Med mitt skarpe blikk kan jeg si dette. Pessimisten har mange ønsker, som han anretter seg mot med planmessighet og sparsommelighet. Optimisten hopper bare i det, og tar verken det ene eller andre så tungt. Hos den ene er man anrettet mot å ønske, og hos den andre er man anrettet mot å handle. Hva man egentlig er, og hva man ønsker, kan det etterspores? Det kan iallefall utøves, både i tenkende og virkende retning. Men å felle en endelig dom? Felle dom når man ikke har tilgang på bevismaterialet? Mange sure edderkopper satt igjen da alle glade gresshopper var døde. Det kaller jeg vilje til liv!

Nei, bort med all tvangsmessighet, amputasjoner og patologier som kun handler om egoet. Hva i pokker mener de med å fortelle hva man bør gjøre! Som om de noensinne hadde svaret? Det handlet om dem! Tilstanden er vanskelig å etterspore, og bare resultatet vil utgjøre den tilstand man kommer frem til. Naturen skapte mange veier inn. Om ikke annet, er det den skiftende tilstand, variasjonen og tilpasningen som er den sanne vei. En som bare roper ja, er den største selvfornekter. En som alltid sier nei, er overveldet av sine egen lyst i møtet med verden.

De som favner et stort skille mellom ønske og handling, vil tilslutt finne livet uakseptabelt. Man ender som en sydende og kokende Schopenhauer. Men dette på et punkt der man i det minste har levd. Det er jo vanskelig å forestille seg, men en 25-årig Sæterbakken var antakelig ikke fullt ut mumifisert, og han etterlot seg jo barn, liv som en følge av utøvende dødsdyrkelse ...

Nietzsche forsøkte bare å være kongruent, leve opp til ringen av vilje der han holdt opp sitt tryllespeil, som vil bare det den vil. Men universet var alltid variasjon. Det betyr at det til enhver tid og i enhver tilstand er det like mange nei tilstede som det er kjensgjerninger. I det øyeblikk noe utskilles fra eteren, skapes også dets motpol. Når noe skiller seg ut som varmt, er alt annet komparativt kaldt, tilsvarende med det harde. Som alltid, det er flytende tilstander som er realiteten. Spør du meg hva svaret er, sier jeg at det varierer. Man bør ikke nekte for sine ønsker når verden blir for overveldende.

Ja eller nei, det er spørsmålet, og den dansende variasjon er svaret. Man må være sterk nok til å være stridig. Sæterbakken var på sitt livs høyde da han gjorde ende på seg selv, den sterke idealismen omvendt til morbiditet, og slik er det vel alltid. Kongruenstanken er sludder. Et sammenfall i hjerte og sinn? Da har man ikke lov til å tenke. Å kun ville det verden vil med deg, skulle ikke det være en form for feighet? Dersom en egenskap hadde blitt tillatt å løpe løpsk, hadde man reversert hele utviklingslinjen. Myke kvinner vil ha harde menn, og en glødende kjerne renner ut i kulde. Spriket i motsetningen er det eneste som kan rettferdiggjøre en egenskap. Å ha en god egenskap er å ha en dertilhørende dårlig egenskap. De nivellerende vil ha bort alt, og de med det ene svar forstår ikke de ukonvensjonelle former for fremgang: latskap, avventing, tenkning.

Kan man egentlig ha et svar til alle livets situasjoner? Kan man overhodet stole på en slik person? Man må mistro symptomene, forstå at de i mange tilfeller kan være psykosomatiske. Mine følelser er det skjøreste av alt, men jeg sitter ikke der og gauler om det. Jeg vil si ja og nei som det høver og passer, ha den merkurial forflytning av tilstander. Symptomene sammenfaller ikke. Nei, det levende liv kan ikke være pliktbundet til disse mumiene ...

Grupperingen som kaller seg MGTOW, eller "Men going their own way,"har favnet den buddhistiske løsningen når en middelaldrende mann ser en vakker ung kvinne i rød kjole. Svaret på alle dine instinkters ynk og akt skal være en likegyldighet. Jeg kan ikke godta Schopenhauersk resignasjon, selv om jeg støtter hans sentiment "Dette må være en feil." Jeg kan ikke godta Nietzsches aksept av skjebnen, selv om jeg støtter hans omfavnelse av instinktene. Er man ikke en selvforleder, blir man en selvfornekter. Så du Nietzsche danse? Så du Schopenhauer som asket? Akkurat. Bunnlinjen er: Jeg vil meg. Jeg vil gråte og rase. Men jeg vil ikke ha noen løsning, ikke engang min egen. Apollo svarer alltid ambiguøst, fordi svaret i seg selv er ambiguøst. De samme reglene teller ikke hele tiden. De kan flippes om, som en mynt. Det er det jeg har forsøkt å si i årevis nå.

Flittighet og flid på den ene side, og dørgende latskap på den andre finnes begge i naturen. Dette er en metode som gir fordeler og ulemper, er en avveining som alt annet. Dette er til. Ingen skal komme og fortelle meg at jeg ikke skal gjøre det jeg gjør, når jeg ble skapt for det jeg er. Aristoteles mente av utmerkethet var summen av våre handlinger, altså en vane. Sokrates sier at vi skal vokte oss for ødemarken til et virksomt liv. Jasså? Vi skal fylle tiden, sier Aristoteles. Nei, vi skal frigjøre tiden, sier Sokrates. Legger dere ikke merke til forskjellene i personlighet her? At de måtte si det de sa, utifra seg selv? Gode avgjørelser handler ikke om å følge en retning eller forfølge en fremgangsmåte hele tiden. Det handler om avpasning. Stamford bridge var en suksess, fordi man forhastet seg. Hasting var et nederlag, fordi man forhastet seg. Ingen ene strategi fungerer hele tiden. Det er det man må ta innover seg. Å følge en fremgangsmåte hele tiden er dumskap når betingelsene forandrer seg.

Sannheten a priori kan bare være en sannhet i relasjonistisk sammenheng. Ta noe så enkelt som myk og hard. Ingen ting er for seg selv myk eller hard. Det blir tingen bare sammenlignet med noe annet. Men straks man setter noe overfor noe annet, vil slike relasjonistiske sannheter åpenbare seg, myk-hard, varm-kald, og dette er den kosmiske tilstand, en evig relasjonisme hvor alt henger sammen. Ingenting var noensinne en monoton tone. Du kan ikke lage et punkt uten å lage et system og alle andre punkter innenfor dette systemet. Nietzsche ser bare tingen for seg selv, treg som han er, og forbyr all tenkning. Han erklærer bare det som passer seg og sin tilbøyelighet, og forsøker å trekke stigen opp etter seg ved å forby tenkningen og forby begrepene. Det ene svar er tull, og jeg er fluid. Sterk nok til å være ærlig. Sterk nok til å si nei. Det var nok naturens lov at mitt barn skulle meies ned av en semitrailer, men det var ikke min lov. Jeg har for pokker ikke underskrevet en kontrakt på at jeg skal godta noe som helst.

0 Comments

En utledende sammenheng

8/28/2017

0 Comments

For den tenkende behøves ikke mye informasjon før man er inne på noe og man har en gist av de større sammenhenger. I sangen Europa av Globus, uttrykkes det som fremfor alt er min foreldregenerasjons verdier, de såkalte babyboomerne. Som i ett av de gamle epos, nevnes en rekke slag som er del av Europas historie. Waterloo, Agincourt, Stalingrad. Det nye, og tør jeg si revolusjonære kommer med siste linje. Det uttrykkes med stor patos "Never again."

Jeg behøver bare tre sekunder til å utlede meg til det som her er den større sammenheng. Dette utsagnet representerer selve problemet. Med "Never again" har man frasagt seg muligheten til å stride for noen sak. Man har tatt fra seg selve krigens mulighet, noe som gjør den vestlige mann til en forkvaklet skapning, både dømt til å tape og på vei ut.

Dette skyldes naturlig nok det store traumet fra andre verdenskrig, som er fortsatt virkende. I den senere tid har jeg sett en del intervjuer med Jung og hans omgangskrets, hvor det uttrykkes frykt for at uerkjent aggresjon skal forårsake at man blåser av atombomber og besørger sivilisasjonens undergang. Men hva om atombomben gjorde at man gikk i motsatt og kompensatorisk retning? Når resultatet av krig blir såpass uhyrlig, forbyr man krigen i det store og hele. Man fornekter muligheten for å kjempe, nekter endog å erkjenne at ens samfunn, sivilisasjon og lover, ytterst sett, bygger på vold. På den måten er det motsatt av det Jung og hans samtidige fryktet. Det er ikke den rampante Wotanisme/Hitlerisme som er problemet, det er det rampante Jesus-komplekset.

En balansert skapning skjønner at krigen og freden dreier om hverandre. Som romerne sa, vil du ha fred, forbered deg på krig. Nå vil vi ha fred, og velter oss overende. Resultatet vil selvfølgelig bli ett kaos og en lidelse uten like, om vi ikke utryddes før den tid, da. Babyboomerne vil aldri innrømme feil, derfor må deres generasjon dø ut så vi kan ta til vett og forstand igjen. Krig finnes. Som det ble sagt i min vennekrets: "Verdensfred er ikke mulig og heller ikke ønskelig."

Her uttrykkes en langt mer livssunn holdning. "Men en ting skal du vite. Slag har vært, og slag skal komme."

Ikke rart jeg i min livskraftige ungdom var tiltrukket av denne sjangeren.

0 Comments

Forward>>

Tilbakemelding fra Lasso

Tapte filosofiske skrifter - Del 3

Tapte filosofiske skrifter - Del 2

Tapte filosofiske skrifter – Del 1

Noen korte ord om min misjon innen filosofien

Noen preliminære tanker

En utledende sammenheng

Author

Categories

Archives