TRANAAS
  • Oppdag
    • Filosofi >
      • Siste sannsiger i vest
    • Romaner >
      • Jotunkvad (2020) >
        • Tilbakemeldinger (spoilers)
      • Den som skal våkne (2012) >
        • Intervjuer >
          • Intervju i Namdalsavisa
          • Intervju i Nordlys
        • Tilbakemeldinger >
          • Anmeldelse i studentavisen Utropia
          • Forhåndsomtale i studentavisen Utropia
          • Anmeldelse fra ebokhyllami
          • Omtale på Bokelskere
          • Wiktionary+Wordsense+Definify
      • Ørnens klør (2006-2009)
      • Blodrøde stjerner (2004-2006)
      • Ufullstendig >
        • Lysalvspråk >
          • Concept art
        • Unge herre
    • Journaler >
      • Sol invictus >
        • Konseptalbum
      • Demonjournalen
    • Parodier >
      • Hva som egentlig foregår i Tromsø >
        • Reaksjoner
    • Artikler >
      • Forfatterkarrieren er over
    • Kortfortellinger >
      • Kriminelt sinnssyk (Del av Neohedning ca. 2004)
      • En matematikers bekjennelser (2010)
    • Dikt >
      • Hyllest til guder >
        • Under dette tegn forgår vi
        • Lysalvinnen taler >
          • Light Elfesse Speaks
        • Brønnbragd
        • Skiringssal
        • Om lyset må forlate jorden
        • Odinsmann får blod på tann
        • Etter Ragnarok >
          • After Ragnarok
        • Gullalder i Vanaheim >
          • Golden Age in Vanaheim
        • Vanaheim >
          • Vanaheim (English)
        • La oss ta deg
        • Indra (Gjendiktning)
        • Irpa og Torgerd Hølgebrud >
          • Irpa and Torgerd Hølgebrud
          • Interessant å se
        • Eos >
          • vakker tekst, Lysalv
        • Mithras
        • Åsa-Tor
        • Sol invictus
        • Alvespråk
        • Tempelet i Uppsala >
          • The Temple at Uppsala
        • Volund smed >
          • Volund the Smith
        • Fortuna
        • Kentauren Kheiron
        • Mars
        • Frøya
        • Merkur
        • Minerva
      • Øvrige >
        • Kaos er min stjerne
        • Svik & Splittelse >
          • Stillstand
        • Intet mørke der farger er
        • Politianmeld dette diktet
        • Farsarv >
          • A Father's Inheritance
        • Ytterst på barkrakken
        • Bare de renblodede
        • Vis natten i springende fargedrakt >
          • Show the Night in Leaping Colour Dress
        • Åpne hva som er skjult >
          • Open What is Hidden
        • Rør du ikke klinken >
          • Do not touch the handle
        • Sommerfuglen som drikker blod
        • For mye
        • Den felte dom
        • Hun som skulle elske
        • Til Milo
        • Til den tause gud
        • Brødreskaren
        • Lysalvspråk >
          • Light Elf Tongue
        • Lysalvs undergang >
          • Antenne bøyd
        • Poetens straff
        • Hardeste kamp
        • Til de sterke >
          • To the Strong
        • Gulltråden
        • Til den blodige kriger >
          • Dette er din smie
        • Kaotisk nøytral (gjendiktning)
        • Ta det bort
        • Den fryktelige galge >
          • Du skriver klangbevisst
        • Jeg som er motsatt
        • Lytt, du unge
        • Vintergrønn
        • Avgrunnsdanseren
        • LYSALVHEIMENSHERREVELDE
        • Da lyset var mykt
        • Spør herberget
        • Grusomme blomst
      • Infernoskrifter >
        • Mørkesti >
          • Reaksjoner
        • Ja til krig
        • Valkyrjekvad
        • En guddommelig samtale
      • Eldre dikt >
        • Natten synger ...
        • Det hvite skrømt
        • Stemmer fra de falne tårn
        • Tank Commander 1943
        • Spitfire
        • Bønn til materien
        • Slange
        • Våpen
        • Eg veit eit hi
        • I et nakent land
        • Garm's Tale ...
        • I woke
        • Slangens røst (gjendiktning)
        • Kirsebærblomsten (gjendiktning)
    • Video >
      • Konseptvideoer
      • Diktsamlinger
      • Podcast
  • Blogg
  • Om Tranås
    • Bibliografi
    • Venner >
      • Stian Mikael Landgaard
      • Psyence
    • Om fritenkning
    • Esoteriske inspirasjoner

Tapte filosofiske skrifter - Del 3

2/16/2018

0 Comments

 
Jeg hadde flere forsøk på å skrive denne artikkelen Novus Pantheon (fortsatt på kvasilatin) i  2017. Dette er den første. For referansistene er artikkelen loggført med siste forandring 06.07.2017, mens andre forsøk på artikkelen, det tidligere postede "Et steg i en retning," ble loggført med siste forandring i 23.09.2017. Nå er alt dette del av de tapte forsøk og remnanter, men det er bra å tenke på selvstendig grunnlag. Kanskje vil jeg en dag ha roen til å innhente dette materialet, og da tror jeg det vil være mer givende å fokusere på enkeltvise artikler fremfor noe hovedverk, da det fremgår stadig tydligere at jeg er en person med svært, svært sterke nerver.


Novus Pantheon



Hvem kan kaste meg ut av verden? Når jeg dør, skal jeg bare våkne til mitt fødselsøyeblikk.


Introduksjon


Filosofien har etterlatt visse spørsmål og et paradoks, hvis løsning ville muliggjøre at man tok steget videre. Paradokset har utskilt til de motstridende skoler som har opphav langt tilbake i antikken, en skole av tilblivelse i Heraklitt og en skole av uforanderlighet i Parmeneides, og slaget har pågått all tid siden under nye foregangsfigurer og nye begreper med dette som opprinnelsespunkt. Alt i alt er striden knyttet til paradokset en form for kjærlighet. Man kan til og med si at dette paradokset er filosofi. Spørsmålene som reiser seg er de følgende: Hvordan kan man ha fri vilje i en verden av kausalitet? Hvorfor er begge disse tilfeller, kausaliteten og tilfeldigheten, vært anerkjent som kjensgjerning opp igjennom all vår historie og helt til vår vitenskap, hvor problemstillingen antok ny form og nye definisjoner, denne gangen som en verden av kvarker og relativitet? Som Schelling var inne på, det er de frieste av menn som skaper de mest bundne systemer, men alltid har man det, man er dømt til å falle i en av de to leire. To typer menn, og fred ble det aldri, med William Blakes ord. Idet utskillelsen er en kjensgjerning, er man festet til et svar, men står fortsatt lengre fra sannheten enn noensinne. Må det være slik? Skulle det være mulig å favne og forene disse syn, uten å bli en uredelig synkretist eller gi seg mystisismen i vold? I det store og det små, favne motsetningen mellom en verden av tilblivelse og variasjon på den ene side, og en verden av evige størrelser og uforandelighet på den andre i et logisk system. Dette er mitt forsøk på sådan, og på å ta steget videre.


De to skoler og deres respektive feiltakelse


Hver skole har representanter som dessverre introduserte seg selv og sine respektive fetisher i diskusjonen. I tillegg forstyrres vannene ved at det ofte er et skille mellom følelsesmessig tilbøyelighet og det logiske endepunkt. Den ene dras mot den andre, så å si. De frihetselskende søker seg opp mot leiren til de som forfekter en absolutt orden, og de mest rigide legger sin elsk på en kaotisk stjerne. Til materialistene og vordeskolen hører: Heraklitt, Aristoteles, Nietzsche, Sterner. Til konseptualistene og ordensskolen hører: Parmeneides, Platon og de mer moderne Spinoza og Descartes. De som har sagt seg for gode til å delta i denne striden som Wittgenstein, representerer en form for filosofisk særinteresse eller kritikk som har frasagt seg en helhetlig relevans. De løsrevede konseptualister, slik som Hegel, Schelling og Kant, eller trege materialister som Marx og Habermas, har alle fratredt slagmarken, og det er kun på slagmarken at dette spørsmålet kan avgjøres. Alt i alt er det den personlige fetishisering og tilbøyelighet som lager et avslørende lys, fordi det er et underlig sammenfall i de sannheter man etablerer og den skygge av innvendinger som blir til, og fellestrekkene i typen av menn som velger seg hver skole. I den grad tenkeren rommer intuitive landskaper som åpner opp for begge muligheter, ender han opp med å motsi seg selv eller se kun en skjevfordeling av de faktiske forhold.


Vordeskolen


Hva er de, de som bygget vordeskolen, og hvor ligger nå deres feiltakelse? Svaret på dette ligger i det opprinnelige, og når man har sagt seg tilhenger av denne skolen, er man dømt til å utføre den samme feiltakelse igjen og igjen. Heraklitt har jo ikke blitt overlevert i fullstendig form, og man skal vokte seg for å gi historiske fortolkninger og personlige antakelser for stor vekt. Allikevel er hos ham en ledetråd som vi skal se klarere demonstrert i hans arvtakere. Alt er ild, erklærer han, og gir med denne analogien opphav til synet om en verden som stadig er i tilblivelse. Samtidig dannes et evig bilde, når han sier at mennesker og guder drømmer hverandres liv. Materialisten Aristoteles er mer enhetlig når han sier at tingens funksjon definerer seg selv. En spiker er bare en spiker, og har intet å gjøre med planken. En åre er bare en åre, og har intet å gjøre med skipet. Materialistene og tilhengerne av tilblivelse hører sammen i alle ting, fordi begge innehar den samme motstand mot noen evig verdi. Og se nå bare hvordan Heraklitts arvtaker, Nietzsche, havner i den samme enhetlige feiltakelse som Aristoteles. La meg utdype:

Nietzsches vilje til makt søker å slå en kile gjennom eteren, men ender opp med å nagle hele filosofien ned til det samme skjeve utgangspunkt som ender med å bomme på målet. Viljen til makt, eller en viljefilosofi som sådan, Schopenhauers inkludert, fordrer at det her er en vilje som søker å påføre seg verden. Man glemmer helt at for å påføre må man påføres, for å være deltaker, må man være tilstede og dermed selv være i mottakende posisjon. Av den grunn forstår ikke Nietzsche Darwins evolusjonsteori, rettere sagt, han kan ikke forstå den, når logikken bryter med den introverte intuitives innebygde verdisystem. Evolusjonen går videre gjennom styrke, hevder Nietzsche, og forstår ikke at hver skapning tilpasser seg sin omgivelse. All utøvelse snevres ned og plasseres på det ene punkt, individet i sitt forsøk på å påføre seg verden. Dette gjenspeiles på tilsvarende vis i moralfilosofien. At moral skulle handle om evige verdier, fnyser Nietzsche av, greit nok. Når en engelskmann foreslår at moral er det man gjør for å få et godt resultat, sier han at dette nok er en langt bedre måte å se det på, men at det fortsatt bommer på målet. Moralen, eller det gode, er ved sin opprinnelse, alt som er deg, mener Nietzsche. Alt det du er og gjør er godt, alt som hindrer dette er ondt. Men da har man ikke tatt høyde for at individer som plasseres i forskjelligartede omgivelser, la oss si en folkestamme på Grønland og den andre i Sahara, vil utvikle en svært forskjelligartet moral, nettopp fordi de tilpasser seg sin omgivelse. For å si noen forsonende ord til dette, hva man er er det man har blitt påført, og man kunne si at en styre under tilpasning driver evolousjonen. Nietzsche, som Aristoteles, så seg blind ved å gjøre definisjonen så enhetlig som mulig, og gikk derfor glipp av all kontekst.



Tilhørende notater:


Rettere sagt, funksjon avhenger av kontekst. Spikeren kan være en kam, en lås, en tannpirker. Moralen er det gode for deg, men kan innebære løgn, bedrag, vold, til og med omgåelse.

Hva er Platonistenes feiltakelse. Spinoza og descartes....tenk.

Materialisme og vorden henger sammen

Pantheisme og ideverden henger sammen – klargjør det ved insepsjonen.

De evige verdier like omskiftelige som deres mottakere, som er hverandres gjensidige opphav. Det mekanistiske synet, hvor alt er forbundet til alt i en verdsliggjøring av dette synet, tar ikke høyde for at det er deler som ikke vil motta, som vil seg selv mer enn den vil den andre, som blir et kaotisk terningkast. -Paradoksalt nok, jo mindre delen er, jo mindre øves innflytelsen – Hm, dette må ses nærmere på. Tingen er alle steder. Jo mindre man er, jo mer oppstår en splittelse, fordi den er allerede alles teder.

Der man på en side hadde den enhetlige vilje eller funksjon påførende seg selv verden, har man der den overveldende kausalitet og innflytelse påførende seg selv tingen. Det første gir opphav til en verden av evig tilblivelse, det andre, en verden av de evige bilder.





0 Comments



Leave a Reply.

    Author

    Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås

    Categories

    All
    Ares
    Eros
    Filosofi
    Generelt
    Litteratur
    Musikk
    Parodi
    Podcast
    Praktikk

    Archives

    November 2023
    October 2023
    September 2023
    August 2023
    July 2023
    June 2023
    May 2023
    April 2023
    March 2023
    February 2023
    January 2023
    December 2022
    November 2022
    October 2022
    September 2022
    August 2022
    July 2022
    June 2022
    May 2022
    April 2022
    March 2022
    February 2022
    January 2022
    December 2021
    November 2021
    October 2021
    September 2021
    August 2021
    July 2021
    June 2021
    May 2021
    April 2021
    March 2021
    February 2021
    January 2021
    December 2020
    November 2020
    October 2020
    September 2020
    August 2020
    July 2020
    June 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    February 2020
    November 2019
    July 2019
    April 2019
    December 2018
    October 2018
    September 2018
    July 2018
    May 2018
    March 2018
    February 2018
    September 2017
    August 2017

    RSS Feed

Powered by Create your own unique website with customizable templates.